mandag 25. mai 2015

Fisketur til Førlandsfjorden.

Fast fisk.

Hva gjør folk som ikke går tur? Det blir jo mange timer ledig og helgene er verst. For egen del, har jeg gått tur på minst et par timer både lørdag og søndag i mange år. Alt for mange turer muligens, for på et eller annet tidspunkt vil det vel oppstå skader som hindrer turmulighetene. For meg ble det en trøblete Akilles på venstre bakfot.

Og selvsagt ingen medlidenhet. Jeg oppsøkte en annen lege for å høre om mulighetene til igjen å starte på turelivet. Det var kort og greit ingen suksess. Han advarte mot tidlig start, og anbefalte ikke en lengre tur før etter minst et par måneder. Et par måneder? Det kjennes håpløst ut.

Og hva skal jeg gjøre i mellomtiden?

Det er pinsehelg og langfri. Bestyrerinnen foreslo en tur til hytta i Tysvær. Og vi skulle ha med barnebarn. Det måtte kunne la seg gjøre.

Bare det å pakke for en dag på hytte gjorde at jeg ble i bedre humør. Det hjelper også på humøret at Stina (barnebarn) tydelig setter pris på å få være med oss på tur.

Selv små gleder gjelder det å få med seg. For å komme inn til hytta i Tysvær, så betyr det ferje. Denne gangen kom vi med ferja som siste bil. Ingen venting, bare å kjøre om bord.

Det tar ikke lang tid å installere seg på hytta. Selv om det er en stund siden sist, så sto den gamle fiskestanga og ventet. Med gammel snelle og sen. Jeg burde vel muligens ha skiftet senen. Den vil antakelig ikke beholde spenst og styrke i mange år. Og det er noen år siden utstyret ble anskaffet.

Noe av fiskeslukene er arvet fra min gamle fader, som laget disse en gang i 60 årene.

Stanga er vel antakelig fra 80 årene en gang.

Og mangel av noe annet å foreta meg, ruslet jeg ned til fjorden for å prøve noen kast. Det blåste litt og vinden tok fatt i kroken. Det tok noen kast før jeg igjen følte at teknikken var på plass, godt hjulpet av en torsk som bet på.

Det ble en hyggelig opplevelse å igjen få fisk.

Jeg hadde ærlig talt ikke regnet med det. Og ikke tatt med noe å rense fisken med. Ren amatør med andre ord. Jeg måtte ta med fisken opp til hytta og rense den der.

Bestyrerinnen var nesten like imponert over fangsten som meg. Og tilbød seg å steke den.

Det ble en passe matbit, fersk fisk på brød går bra.

Ingen tur, men fisk ble det.

 

 

 

lørdag 16. mai 2015

Turen det ikke ble noe av.

Lochnagar


Helt siden fjorårets mislykkede forsøk på å komme til topps på Lochnagar har det ligget i kortene at det måtte bli en ny tur,

Hotell, fly og leiebil ble bestilt tidlig. Og mine brødre og jeg var enige om at det ville være greit med en oppfølger av fjorårets tur. Som på alle andre måter enn å nå toppen på et fjell, var svært bra.

Achillesproblemene hindret meg å delta på årets utflukt. Nå måtte også eldstemann kaste inn håndkleet. Han havnet på sykehus med alvorlige pumpeproblemer bare dager før avreise. (Alt gikk greit, og fyren er i fin form.)

Det ble derfor bare to brødre på tur - og jeg var ikke en av de….

I et skikkelig fint vær med sol og bra temperatur - nede i lavlandet.

Veien inn til Spittal of glenmuick er smal, for det meste uten mulighet for å passere andre biler utenom enkelte plasser, og full av svinger og bakketopper.

En Volvo XC60 var så avgjort ikke rette kjøretøyet. Den hoppet og danset på veien og for meg var det vankelig å vite hvor langt ute bilen var. Ingen god situasjon ved passering av andre på en smal vei.

Det var ikke mange på parkeringsplassen, og bare noen ganske av turfolket få tok mot toppen. Broderen og min yngste bror så mørkt på å komme opp.

Det var snø. Innover i høyden var det fortsatt omtrent skiføre.

Øverst var det kaldt og vinterlig. Ikke egentlig plassen for t-skjorte og kortbukse. Det gikk folk oppover i dette antrekket.

De to brødrene kom opp. Og mente de hadde hatt en fin tur. Begge var enige om at det hadde gått fort. De tenkte vel på meg som ventet nede ved bilen. Og brukte omtrent 4 timer. Bra jobbet. Men da småsprang de ned en del bakker….

For min del ble det en kort - svært kort - tur langs godt opparbeidet turvei.

Naturen og været gjorde det likevel til en fin opplevelse. Det kjentes godt å være ute.

Selv om det gikk smått.

Legen ga meg 3 ukers forbud mot noen form for trening hvor jeg måtte bruke beina.

Det har gått 1 ½ uke. Hevelsen er gått ned rundt senen, smerten er for det meste vekk, men fortsatt humper jeg rundt. Og kan bare trene styrke…

Dagen etter kjørte vi gjennom høylandet. En fin plass med masse turmuligheter.


 

 

 

 

mandag 11. mai 2015

Out of order - uker uten tur...

Achillesproblemer

Mannfolk og leger er en underlig blanding. Det er, for oss, selvsagt ikke nødvendig å plage legestanden i tide og utide.
Det er ikke ofte jeg går til leger med spørsmål. Egen helse er ok til det motsatte er bevist.
Det vil si, bestyrerinnen er ikke helt enig i det siste. Hun påstår at ingen er sykere enn syke mannfolk, og at syke mannfolk er en pest og en plage. Hun kan meget vel ha rett i deler av påstanden -  når det gjelder andre.

Det meste går over av seg selv.
Achillesproblemene ville ikke det. Det ble bede en stund, men så ble hælen vond ved bruk og det kom en stor kul på senen. Og det ble varmt og smertefullt.

Jeg tok en sjefsbeslutning og bestilte time. Samme dag fikk jeg klar beskjed om at skaden trengte hvile – i minst 3-4 uker, og bare en ørliten økning i belastningen etter det. Achillesproblemer har en tendens til å bli langvarige, og ved en avriving av senen kan det ta opptil et år.
Det skremte i hvert fall meg.

Så det blir ingen turer på meg på en stund.
Hvordan det skal gå er en annen sak. Forrige gang jeg lå strak ut i lengre tid etter benbrudd, tilbake i 1996, var bestyrerinnen temmelig lei av å ha meg hjemme.

Og hva gjør vi så:
«Risikoen for å utvikle betennelse og slitasjeforandringer i og rundt akillessenen er større når du blir eldre. Høyere alder er forbundet med redusert styrke i senevevet, slik at du lettere pådrar deg en betennelse. Jogging gjør deg mer utsatt, og mye løping på hardt underlag er en ekstra risiko.»

«Tilstanden ses oftest hos idrettsfolk, middelaldrende mosjonister og eldre mennesker. Løpere er spesielt utsatte, og særlig dersom man løper mye på hardt underlag.»
Det å ikke bli eldre er et dårlig alternativ.

Det å ikke mosjonere (om turgåing kan kalles det?) er heller ikke et alternativ.
Skaden blir beskrevet slik:


 «Stivhet i akillessenen vedvarer i timer til dager etter en treningsøkt, også under hvile. Ved fremskreden tilstand er det også smerte i hvile.»

«Det kan i enkelte tilfeller oppstå komplikasjoner i form av at plagene blir kroniske. En sjelden gang kan også en avrivning av akillessenen oppstå som følge av svekket sene.

Sjansen for å bli helt bra er god. Ved avlastning vil tilstanden vanligvis bedres i løpet av noen dager til uker. Men ofte vil rehabiliteringen ta flere måneder.»

Og hvordan skal jeg bli bra?

«Den mest effektive behandlingen er å la være løping og andre ting som medfører smerte, inntil du er helt tilhelet, dvs ingen smerte og ikke fortykket sene. Og i tillegg skal du gjøre en øvelse hvor du står i et trappetrinn, gjerne med 10 kg vekt, og trener styrketrening for leggmuskelen. Det høres ut som det er denne øvelsen du har fått anbefalt av fysioterapeuten, inklusiv dette med bøyd kne som er helt riktig, men: Det er IKKE en strekkeøvelse. Det er hard muskeltrening som kan kurere denne tilstanden. Og øvelsen som hjelper er altså tung styrketrening for leggmuskelen, som i sin forlengelse utgjør akilles-senen din.

Du skal gjøre det som heter "slow, heavy resistance"-trening, dvs gjøre øvelsen så seint og tungt som overhodet mulig, i fullt bevegelsesutslag, -helt fra bunn til topp. Hold igjen når du går ned, ikke slipp deg ned. Bruk så mye tilleggsvekt at du greier kun få repetisjoner, f.eks. 6-8-10 stk. Du skal ikke stå å "pumpe" 30-40 repetisjoner, da er det for lett.
Du skal trene til "failure", dvs til du overhodet ikke klare en repetisjon til.
Så venter du i 2 minutter, ta et nytt sett, vent 2 min, og et sett nr 3.

Dette gjør du annenhver dag, helt til du er blitt kvitt senebetennelsen.
Dette er den mest effektive behandlingen av en slik senebetennelse.»
Det er bare å sette i gang – om tre uker….

mandag 4. mai 2015

Ny tur for broderen – Ulvarudlå.

Søndagstur mot nye høyder.


Det var meningen å spare foten for å prøve å bli bra av achillesproblemene.  Det gikk ikke helt etter planen.
Det måtte bli søndagstur. Etter frem og tilbake til Blåfjellenden fredag/lørdag, avtalte jeg med broderen at vi skulle ta en tur.

Med våren kommer muligheten til å få seg en tur utenom de vanlige plassene. Og også denne gangen burde det bli en kort tur.
For mange år siden hadde jeg sammen med andre, tatt en tur inne på høgjæren, mot Ulvarudå.

Slik jeg husket turen, så var dette en grei tur og ikke for lang. Jeg husket sånn noenlunde hvordan turen gikk, men på nettet fant jeg flere beskrivelser av både startpunkt og tur.
Broderen var med på å prøve noe «nytt».

Selv med beskrivelse i hodet var det ikke helt greit å finne fram, men vi fant da omsider parkeringsplassen på Tjåland.
Heldigvis fant vi også en boks med «kart» over området, Det var egentlig et flyfoto med inntegnet ruter og noen navner. Godt nok for vårt bruk, da turen også var merket med «fyrstikker».
Vi fikk bruk for kartet….

Mye av turen gikk denne gangen på gardsvei og ikke ute i terrenget. Bare helt øverst var det et stykke med bakker opp og ned. Det er et spesielt landskap. Det er lite skog utenom plantefelt. Her opp på Hørjæren er det ikke mye som hindrer utsikten. Nesten hele turen går med utsikt mot havet og fjellene lengre inne.
Det ble ingen lang stopp på toppene. Det blåste. Nå var temperaturen grei, så det ble ikke kaldt – utenom i vinden øverst.

Nedover fra toppen og mot Aurenes, var et greit å gå. Stien var og mer velbrukt, og det var tydelig at dette var den vanlige turen mot toppen. Og det merkelige var at vi møtte to (eller tre) partier som ikke helt hadde kontroll på hvor de var. (Og Aurenes var synlig fra stien stort sett hele tiden.)
Det var greit å dra fram kartet vi fant på parkeringsplassen og vise hvor vi var og hvor toppen befant seg.

Det siste stykket ned mot Aurenes går på traktorvei som slynger seg nedover. Lett å gå. Her må det gå sauer, men vi så ikke mange dyr, selv om det var spor mange plasser.
Fra Aurenes til Tjåland går stien langs Tjålandsvannet. Og det er en fint opparbeidet gangvei. Det er lagt ned mye arbeid for å kunne komme greit fram.  Jeg synes sånne kulturminner er kjekt å kunne bruke.

lørdag 2. mai 2015

For første gang i mai, skitur til Blåfjellenden.

Vi klarte det igjen.


Det er mye snø i heia. Antakelig mer enn det har vært de siste 50 år. Og det har vært en kald vår. Sist uke kom det snø helt nede på 300moh.

Men værmeldingen var klar på at helgen ville bli bra. Lite vind, sol, frost om nettene og mildt på dagen.

Og denne gangen fikk de rett.

Jeg nevnte for bestyrerinnen at jeg kunne tenke meg nok en tur til Blåfjellenden før snøen forsvinner.

Hun var faktisk interessert i å bli med innover. Skikkelig kjekt. Vi har hatt mange fine turer innover på ski sammen, og selv om våre ferdigheter med planker på beina får folk til å lette på øyenbrynene, så kommer vi oss inn.

Nå er det ikke mange årene vi har vært innover på ski etter påske. Og vi har aldri vært på skitur til Blåfjellenden i mai noen gang.

Dette ville bli første gang på ski til Blåfjellenden i mai.

Selvsagt var det litt diskusjon om det var trygt å gå på isen, eller mer rett snøen på småvannene. For bare å slå det fast. Det var overhode ikke noen problemer med å komme fram. Snarere tvert i mot.

På vei oppover Øvstebødalen fikk vi noe regn på bilruta. På parkeringsplassen traff vi to karer som også ville innover mot hytta. Vi ville ikke bli alene.

Inge Marton stoppet og vi fikk en prat. Han kunne fortelle at han hadde kjørt innover i uka. Det beroliget bestyrerinnen.

Hun tenkte på isen…

Oppe i høyden det var litt skodderegn.

Flatt lys, og jeg måtte se på skituppene om skiene sto oppover eller pekte nedover.

Det kom to jenter nedover. De hadde snudd på grunn av tåke. Og ikke mer enn noen få minutter etter vi hadde snakket med jentene, var himmelen blå, og sola skinte. Som forutsatt i værmeldingen.

Det ble en fin tur. Føret var bra. I høyden var det nærmest tørr snø, og nedover bakkene mot Blåfjellenden var det mulig å styre - for oss amatører. Det hadde gått noen innover før oss, og karene vi snakket med hadde passert oss. Alle satte fine spor nedover liene. Vi brukte beina et lite stykke…’

Det ble en hyggelig kveld. De to karene tok inn på gamlehytta sammen med oss. Og begge hadde mange historier fra turer og plasser.

Det ble kald om natten. Temperaturen sank til ned mot -6. Skare og knall hardt fra morgenen av. Vi ventet en stund. Hytta måtte på stell før vi kunne ta fatt på hjemveien. Det ble vasket ryddet og ting satt på plass. Vi forlot hytta i god stand, i påvente av de neste gjestene.

Oppover var det greit med skare med et tynt lag nysnø. Vi kom til topps i god form. Det var varmt i sola, og i enden av Leitevann, en plass som blir kaldt Solhåla, var det null vind. Det ble ikke bare varmt - men hett.

På solsiden var det bare å sette utfor. Det er ikke ofte vi klarer å stå ned bakken uten å stoppe opp et par plasser. Denne gangen gikk det greit.

Dagen var nærmest perfekt for ski. Og noen iherdige sjeler var ute, men ikke mange.

Vi rant greit ned over mot Hunnedalen, og vel nede kunne bestyrerinnen konstatere at det igjen hadde vært en fin tur.