mandag 28. oktober 2013

Oktobertur innover heia. Blåfjellenden fredag til søndag

Senhøsttur. 

Det er litt spesielt å gå innover heia og vite at det lett kan bli en av de siste turene innover for året.
Muligens også litt spesielt fordi andre plasser i landet snakker ski og snø, måtte det bli lenge til her.
En fottur i slutten av oktober er likevel ingen selvfølge. Det har vært år (senest i fjor) da snøen har lavet ned på denne tiden.  Denne fredags ettermiddag var det lite som tydet på at vinteren vil komme. Det var selvsagt høstfarger. Marka er dyp brunrød, det er ikke blader på bjørka og det finnes ikke blomster. En og annen småfugl finnes det nok, men det er ikke mange. Rypa har jeg snaut sett i år. Men opp mot 10 grader og ikke antydning til frost. Og når det i tillegg er forholdsvis tørt, og uten nedbør, må det bli en fin tur.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Det var heller ikke spor etter hyttebyen.  Jeg regnet nesten med å bli alene. I hvert fall innover heia. Nå har jeg gått turen en del ganger, og denne gangen ble ”som vanlig”. Muligens med unntak i at sekken var litt tyngre enn normalt. Jeg hadde tatt med mat for to dager og litt ekstra.  Bestyrerinnen var på tur med venner, og jeg benyttet selvsagt anledningen til å ta noen dager på Blåfjellenden.
På hytta var det kaldt ned mot 5 grader, og det tok tid å få den gode varmen. Det er ingen god ide å tørke klærne på kroppen, selv innendørs, når temperaturen er under 5 grader. Det ble kaldt.

Fredagskvelden kom det folk. Og ikke så mange, men vi ble 8 til sammen. Og som vanlig ble det til at vi satt i peiskroken og pratet sammen hele gjengen.
Det blir trivelige timer av slik. Kan anbefales til alle som mener telt er bedre. Og helt som vanlig var det ro og alle hadde lagt seg i god tid før 11.
Lørdagen ble det jobbing. Underlig det der. At manuelt arbeid skal være så forbasket tungt.  Det gir respekt for de menneskene som i gamle dager ikke gjorde annet enn å løfte og bære – jobbet.
Lørdagskvelden ble jeg alene på hytta. Det er litt spesielt, Det burde liksom komme noen til – lørdag og alt. Men timene går fort i godt selskap med lesestoff, NRK på radio og soduko.

Søndagsmorgen var mørk. Jeg hadde lagt meg tidlig og morgenen kom før det egentlig hadde blitt lys. Og det var før jeg korrigerte for vintertid.
Egg og bacon smaker godt til frokost selv om jeg spiste i opphøyd ensomhet. Det ble en runde med kost og fille før jeg forlot hytta.
Søndagen begynte som omtrent hele lørdagen, med regn. Jeg hadde kledd meg for nedbør, men opp bakken og et stykke innover heia var det opphold.
Men vått var det. Det surklet og rant over alt. Bekkene gikk store og ved Fossebekken måtte jeg trekke buksa over skoene. Jeg var nok nede i vannet til over kanten på skoa, men uten å bli våt.
Nede ved bilen var klokka ikke blitt 12 en gang (ny tid), og jeg hadde god tid til en sedvanlig stopp på Byrkjedalstunet for  te og lapp med rørte jordbær.

mandag 21. oktober 2013

Bynuten Søndag 20. oktober

Topptur


Hvem var det som fant på å ta en topptur etter trening torsdag og to dagers tur i heia?  Jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv – bestyrerinnen var borte i helg.
Men det var ikke det greieste jeg har funnet på. Det ble tungt opp bakkene, og det er en god del bakker før toppen.
Det var så avgjort ikke samme gode været som tidligere i helgen. Både vind og litt regn, gjorde det utrivelig. Men det var helst fra bilvinduet. At jeg var eneste bil på parkeringsplassen gjør det også litt vanskelig å se fram til turen.

Men som så ofte før. Etter å ha gått en stund, tatt de første kneikene og når jeg står på toppen av lyseveien, så blir det kjekt.
Det er mye kronglete gåing innover langs vannene og over de førte haugene. Turen til Bynuten har aldri blitt enkel. Selv om det blir lettere litt lengre ut på vinteren – om det blir forhold til å gå her – så blir det nesten uansett en treningstur. Med høy puls og syre i beina.
Det er spesielt et par bakker, ikke lange men bratte, hvor jeg nesten uansett får pulsen helt opp. Og det blir å presse på oppover de mer slake partiene.

Jeg hadde vinden i mot, og det kom noe nedbør, men med hetta oppe og skyggen på lua nede, ble det til at jeg helt glemte været. Det ble neste steg som kom i fokus.
Utover mot toppen kunne jeg ikke glemme været. Vinden tok godt, og jeg måtte passe på for ikke å miste balansen – på kanten av stupet.
Det ble en kjapp stopp på toppen.  Det var mulig å se at det hadde kommet årets første snø på toppene innover, men ellers var det meste gjemt i disen.
Nedover er lettere, og når det også ”løsner” etter hvert, blir det som så ofte før både god fart og kjekt.
Det kom en del folk i mot. Men ingen så langt nede at de ville få problemer med dagslyset.
6 biler på parkeringsplassen, forrige helg var det antakelig 10 ganger flere.

Sol inn og barfrost tilbake - Blåfjellenden fredag lørdag

Oktobertur

Så langt ute i oktober er det ingen selvfølge å kunne gå til Blåfjellenden. Denne helga var værmeldingen egentlig klar på at turen burde tas fra fredag til lørdag. At dette også er den vanlige turen gjør det hele enklere. Nå skulle bestyrerinnen være vekke hele helga, men andre sosiale forpliktelser gjorde det vanskelig å være hele helga inne på hytta. Det ble en fredag – lørdagstur.
Det var meldt sol på fredag, og værmeldingen fikk rett.  Parkeringsplassen i Hunnedalen lå i skygge, og her var det så vidt over 2 grader. Litt oppe i bakken i sola ble det betydelig varmere, og det var ikke nødvendig med jakke.

Nå har det vært godt vær en del ganger innover i høst. Det som var spesielt denne gangen var at det lå litt is på de minste pyttene, og nå er det heller ikke mye grønt å se. Bjørka her oppe har også mistet mesteparten av bladene. Naturen gjør seg klar til vinteren.
Litt oppe i sekken gjør at det tar noen få minutter lengre innover enn normalt. Denne gangen gjorde det lite.  I skyggen, øverst, var det en kald trekk, men eller ble det en av de skikkelig bra turene innover.
Jeg så spor innover. Og det startet en kar rett før meg. På ganglaget kunne det se ut som Sigmund, og ganske riktig, han satt på en stein og tok en røyk oppe i bakken. Vi tok følge innover et stykke.  Det er hyggelig å få en prat med sauefolkene. Det er greit å få en liten oppdatering hvor mye sau som mangler, slik at jeg kan spørre de som jeg treffer om de har sett sau.
Det kom en gjeng dansker mot oss. De hadde vært inne på hytta, og da jeg kom ned, var det fortsatt varme i peisen. Men det var ikke en dråpe vann i bøttene.  Litt senere kom det en jente som også var på tur alene.  Dette var, nesten selvsagt kjente, og vi fikk noen hyggelige timer. Litt sent, rundt 20:30 kom det i tillegg to jenter. De hadde brukt tid innover og gått i mørket de siste to timene. På sin første tur i heia, var det godt gjort å holde stien i mørket. De fortalte at de hadde gått feil et par plasser, men hver gang snudd og funnet stien igjen.  Egentlig det helt rette å gjøre, men ikke alle gjør det ”rette”.

Vi fikk en kjekk kveld. Med fullmåne ute, litt frost og fyr på peisen, så ble det en hyttekveld slik den skal være.
Men plankene mellom hytta og doen ble spinnglatte…
Morgenen etter var det barfrost.
Men overskyet og grått.
Det er ikke ofte jeg har opplevd skikkelig barfrost.  Som oftest de siste årene har snøen og frosten kommet samtidig. Det er litt spesielt med barfrost. Marka blir hard og enkel å gå på det var lite vann i bekkene, sil at disse ble enkle å passere. Det var en del is i stien enkelte plasser, men helt greit å gå rundt ute i marka.

Selv om jeg gikk fort – det innbød forholden til – så ble det likevel en av de kjekke turene tilbake.  Det å gå slik over heia med frost i bakken og et par kuldegrader i lufta, er mentalhygiene. Spesielt når jeg er alene.
Det er slike turer som gir lyst til å fortsette å gå. Det er nettopp slike forhold som står nesten øverst på ønskelisten.
Men slike forhold er det bare senhøstes, og da er det normalt ikke anledning til særlig mange turer på beina i heia framover.
Denne gangen får jeg være takknemlig for det jeg fikk med meg. En skikkelig fin tur inn og en enda bedre tur tilbake.

mandag 14. oktober 2013

Holmavatn – Steinkjerringå til Synesvarden

En kånetur.

Bestyrerinnen bestemte turen denne søndagen.  Været var fortsatt det aller beste. Sol, lite vind og fortsatt god temperatur.  Vi hadde vært ”ute” å lørdagskvelden, og hatt overnattingsgjester, så det ble ikke en helt tidlig start på turen. Litt ringing frem og tilbake, og plutselig var vi 4 som skulle på tur.
Gørild med venninne ble plukket opp på vei mot Holmavatn.  Det tar litt tid å komme seg opp til parkeringsplassen. I det fine været var det egentlig greit.
På parkeringsplassen var det biler, mange biler. I stien og overalt var det folk, mange folk.
Det manglet bare hornorkester og flagg for at det kunne gå for et 17. mai tog.

Nå gjør ikke det så mye. Det er god plass på høgjæren. Selv om vi måtte passere en del folk, var det aldri problemer. I bakkene mellom Holmavatn og Steinkjerringå var det ”mildt”, lettelse i antrekket var påkrevd.  Det var ikke nødvendig med stort mer enn sommertøy denne dagen.

Det ble ikke lange stoppen ved Steinkjerringå. Det satt folk over alt, og flere var på vei.
Vi tok et lite overblikk og noen bilder og startet kjapt på bakkene opp mot Synesvarden. Selv her, mellom Synesvarden og Steinkjerringå, var det masse folk. Her pleier jeg nesten ikke å se folk. En og annen som jogger rundt, men ikke ofte noe særlig mer.

Denne dagen satt det folk i bakkene og det kom hele tiden folk i mot. Det var en god del på tur til Synesvarden også.  Her ble det tid til en pause og litt mat. Det er ikke så ofte jeg tar meg tid til å koke opp vann for te. Det hadde jeg med denne dagen. (I heia teller vekten mer enn varmen fra termos-te.)
Et stykke nedover mot Holmavatn gikk det skikkelig unna. Høy fart forbi en del mennesker, som nok stirret litt undrene på oss godt voksne som småsprang nedover bakkene.

På parkeringsplassen ved Holmavatn var det nærmest litt kaos, men vi kom oss – heldigvis – greit ut.
Middag på Karlsbu, som er en ”opplevelse i seg selv”, avsluttet en perfekt kånetur.

Fidjadalen – igjen, lørdag 12. oktober

Oktobertur i maks vær.
Det ble igjen anledning til å ta turen ned Fidjadalen. Det ordner seg det meste. Med Bernt på laget, kunne vi plassere en bil på Eikeskg og så kjøre videre til Høgaleitet i Hunnedalen.
Og etter en overnatting på hytta, med tidlig frokost og rengjøring av hytta, var vi klar for turen ned dalen. Som hele helga, var været strålende. Det hadde blåst kraftig om natten, og dagen før var det frost fra morgenen av, men denne dagen startet helt fantastisk og fortsatte i samme dur.
Det hjelper ikke så mye nedover dalen. Den turen, så langt på året, går for det meste i skygge. De høye fjellene på sørsiden av dalene – Fidjanutane og Hjortahommen, godt over 1100moh noen av de, stenger for sola. Og det er styggbratt ned enkelte plasser.  
Det var kaldt fra morgenen av, men ikke frost. Det surklet i myrene nedover mot Fidjastølen. Flyene på veien mot Litlestølen var derimot tørre og enkle å gå. Det var der Bernt hadde et spektakulært fall for noen år siden. Uten skade heldigvis.
Det går mye nedover, noen brekker oppover er det, men ikke særlig til besvær. Før helt nede ved Gjertrudjuvet. Det er en solid bakke.
Før det må vi passere gjennom stølslandskapet ved Litlestølen. Klatre i juvet ved fidjafossen, og ikke minst komme oss ned bakken fra fossen. Bratt men enkel. (Ikke like enkel opp etter 4 – 5 timer på beina.)

Turen ned dalen kan deles inn i fire satser.
Først den åpne dalen som blir trangere og trangere før Fidjafossen passeres og stien ”lander” nede i bunnen.
Så de rolige flatene ved Feed med synlige rester av gammel bosetning, Steingjerder  på sørsiden og rester av gardshuset over elva mot nord. Denne delen domineres av elva og Fidjavannet. Her er stien enkel å følge og det er mulig å holde god fart om det er ønskelig.

Den delen ender under Gjertrudjuvet. Her bærer det opp i et vilt og kronglet landskap. Øverst blir det et lite glimt nedover dalen før stien igjen krongler seg ned mot Grønatjødnå og Huldrehaugene. Dette er et riktig vilt landskap, med stein ur og dype juv. Her går stien i svært bratt terreng og det er nødvendig å ta det litt med ro. Fra Månastødelen og til over ura under Månvannet er det stein og tråkking som gjelder. Et uryddig landskap, hvor det er nødvendig å holde utkikk etter stien og de røde t-ene.
Siste delen er igjen rolig. Det er flatt på Mån. Turen over markene ved Mån er ofte den beste parten, passe sliten etter 4-5 timer. En god halvtime igjen før parkeringsplassen og masse folk som bare har gått opp stien til Mångarden. Antakelig litt misunnelige på oss som har mulighet til å ta en skikkelig dagstur .

Før den endelige finale og opplevelse med Månafossen. Nesten 90 meters fritt fall og den høyeste uregulerte fossen i Rogaland.

Nesten bestefartur til Blåfjellenden.

Blåfjellenden fredag 10. oktober.

I tidligere år har vi hatt som oppgave på høsten å ta inn brua rett nedenfor hytta. Med permanent bru på plass, er denne jobben ikke lenger nødvendig.
Men det hindrer oss ikke å ta turen innover.  Det ble litt frem og tilbake hvem som ville bli med. Broderen med sitt barnebarn Ådne var nesten selvsagt. Det er blitt en tradisjon at de tar turen innover heia på denne tiden. For broderen markerer turen avslutningen på sesongen for året.

Vi fikk også med oss Bernt.  Hva gjorde vi før mobiltelefonens tidsalder? Det ble en del frem og tilbake før alt var avtalt og oppgaver fordelt.
Været er viktig på tur. Denne helga var værmeldingen ekstraordinær god. Sol, varme og lite vind i midten av oktober, i heia, er ikke vanlig. Snarere tvert i mot.
Jeg så fram til en fin tur over heia fredags ettermiddag, og forventningene slo mer enn til. Det ble en av de turene som bør huskes for det fine været.  Det er jo ellers slik at det er ekstremturene som huskes. Dette var ekstrem vær. Men helt i andre enden av skalaen.

Vi tok det virkelig med ro. Og nøt dagen, været og det å være på tur. Det ble en liten stopp både ved Fossebekken og ved Saftbekken.
Vi møtte en jeger, han på vei ned fra heia, og vi opp. Han hadde sett fugl, men ikke fått noen.  Vi regnet med at det ville være folk på hytta. Det var spor i sorpa, og vi hadde hørt at det var folk på vei. Inne på hytta ble vi møtt av to voksne par.
De hadde tatt turen innover i det fine været. Slik jeg forsto det var det egentlig den første turen de var på sammen til en ubetjent turisthytte, og etter hva jeg forsto, ville det ikke bli den siste. Det fine været var jo et lykketreff for disse.

Vi installerte oss på hytta, og etter hvert kom det en del folk. Hyggelige folk.  Vi fikk en svært kjekk kveld og morgen.  Det ble raddel og fellesoppvask. Det var også et yngre par, han fotograferte, og hadde egen blogg, og hadde vært mange plasser i Rogaland.
Det er alltid hyggelige folk i heia

mandag 7. oktober 2013

Høgjæren

Søndagstur på høgjæren.

Det ble igjen oss gamle gubber på tur.  Denne gangen var det ikke mulig å få til en tur oppe i heia. Det ville ta for lang tid, både i kjøring og i gåing.
Det måtte bli en av de nærmere turene, og da ble det til at vi valgte en rundtur på Jærens høghei. Nå er jo dette ikke så veldig høyt, men opp mot 400 moh. Terrenget minner om Hardangervidda, med samme bølgende landskap, med myr og småvann. Det mangler en skikkelig elv. Det renner elver gjennom landskapet, men det er stort sett oppdyrket eller kulturbeite langs elvene. Men fisk er det.
Og i nærheten av Storamos, er det funnet rester av steinalderboplasser, som må være blant de eldste i Norge.  Også den gangen må det ha vært fisken som trakk folk. 
Det var en god del folk ute og gikk den dagen. Vi for forbi en del på vei mot ”steinkjerringå”, men møtte bare en person mellom ”sreinkjerringå” og Synesvarden.  Rett før toppen gikk vi forbi en flokk sauer. De sto tett sammen og var tydelig på vakt.  Hunder?
Og på toppen var det en familie som holdt på å skrive seg inn i protokollen. Vi fikk da spørsmål om vi hadde sett sauene, og kunne svare. Det viste seg å være bonden, som var ute og sjekket opp, samtidig med at familien tok en søndagstur.
Turen fra Synesvarden og ned til parkeringsplassen ved Holmavatn er lett, svært lett. Det er for det meste slak nedoverbakke og god sti. Det blir fart av sånt. 
Ulempen er at turen tar fort slutt. Denne gangen var jeg helst i ”god” form da vi kom ned til Holmavatn. Og det selv om det hadde blitt tur både torsdag og fredag, og trening på lørdagen.
I mangel av noe bedre. Det var en fin tur.

søndag 6. oktober 2013

Gubbetur til Blåfjellenden torsdag-fredag

Gamle gubber går greit.

Denne helgen lød dagseddelen på barnepass. Tur til utlandet - Aberdeen - for foreldrene, betød barnepass fra fredag klokken ett til langt ut på søndag.

Skulle det bli den ukentlige turen til Blåfjellenden, så måtte det bli etter arbeidstid (i slike sammenhenger, et litt tøyelig begrep) torsdag og retur tidlig fredagsmorgen.

Planleggingen kom egentlig ikke skikkelig i gang før onsdagskveld. Da måte jeg pakke med meg det som var nødvendig. I tillegg kom beskjeden at broderen ville bli med.

Jeg vet ikke om det er nevnt, muligens noen ganger, broderen er min tvillingbror. Mine andre brødre blir omtalt som, nettopp brødre eller bror.
En tur innover heia en torsdagskveld sammen med broderen er alltid en hyggelig affære.



Vi måtte kjøpe inn før vi tok oppover, etter noen ganger, vet vi temmelig nøyaktig hva som trengs og er nødvendig. Når det gjelder middag, har vi de siste årene brukt Fjordland. Ikke akkurat gourmet mat, men tross alt bedre enn "real". Andre alternativer tar tid.

Vi fikk en fin tur innover heia. Det blåste riktig nok, "stikker og strå", kuling, men det kom bakfra og gjorde egentlig ikke noe. Det var tørt i bakken, og medvinden gjorde nok at det gikk raskere enn "normalt". Det var spor i sorpa, både ned og opp. Vi mente det var sporene innover som var øverst, og det viste seg at det var et par på hytta da vi kom inn. Et hyggelig par fra DNT Sør. De hadde tydelig "peiling" på hva de holdt på med, og planla en omvei for turen til Langavaten dagen etter.


Det kom en gjeng utenlandske ungdommer rett før det ble mørkt, og i motsetning til de andre, virket det ikke som de hadde helt kontrollen. Dongribukser og skolesekker. Jeg kunne heller ikke se "skikkelige" jakker, men det kunne jo være at de hadde med regntøy.
Vi ble altså en grei gjeng på hytta denne kvelden, men det blåste skikkelig den natta.
Det  blir ikke skikkelig lyst før langt ut på morgenen så sent på høsten. Det ble en rolig frokost, og vi fikk hytta på stell uten å stresse for mye. Men vi måtte være avgåde før ti for å kunne hente barnebarn på rett tid.
Den oppgaven kan det ikke tas lett på.
Temperaturen sank ikke under 0, men været slo litt om. Det var yr i lufta og det var fortsatt vind da vi startet opp bakken.

Vinden kom fra sør, og da var det litt live i bakken. På toppen fikk vi vinden i fleisen, men den hadde løyet bra fra i natt. Det var antakelig ikke mer en en frisk bris. Det ble igjen en kjekk tur over heia. Vi var - som vanlig - eninge om å ta det med ro. Og som vanlig ble det helst full fart. Vel nede på veien kunne vi bare konstatere at det hadde gått fort. Ikke så fort som i de gode gamle dagene, for en 4-5 år siden, men....
Så lenge vi fortsatt kan ta oss inn og ut til Blåfjellenden, er det håp. Og det tror jeg vi kan fortsette med i noen år fremover.

Det er turene i heia som er "livet", ikke det å sitte inne å se ut vindeuet. Og det er håp for oss pensjonister, vi klarer fortsatt en tur eller to til....