Fra Gramstad til Resasteinen sammen med Bestyrerinnen

Som vanlig en flott søndagstur.

Som vanlig ville Bestyrerinnen på søndagstur. Hun var likevel litt lite begeistret for at jeg ikke ville være med på en strandtur. En kort og kjapp tur, og uten bakker.

For en liten stund siden var jeg og broderen på en tur fra Gramstad, som tok oss omtrent et par timer – med noen bakker både opp og ned. Det ble mitt forslag til søndagstur, og Bestyrerinnen glemte strandturen og heiv seg på turen fra Gramstad.

Turen broderen og jeg tok, gikk fra parkeringsplassen og opp veien mot Fjogstadnuten, forbi nuten og videre mot stidelet til Resasteien. Fra der ble det en tur oppom Skjørestadfjellet og flyvraket før vi tok stien nedover mot «Skaret» og stien tilbake til Kvitemyr.

Fra kvitemyr tok vi utenom sti ned til den T-merkede stien mellom Revholstjørn og Resasteinen. Det betydde neste 300 meter gjennom kratt og over myrer, som den dagen var tørre og greie å gå over. Siste stykket ble det ned til veien langs Revholstjørn og tilbake til bilen.

Bestyrerinnen har vært med på turer på samme stier, men da helst med start fra Fjogstad og med siste delen langs den nye veien fra «Skaret» til Fjogstad. Det er en litt kortere tur, og det var muligens den turen hun så for sg.

Vi startet fra Gramstad og tok opp veien – og bakken mot stien til Fjogstadnuten. Bakken oppover mot toppen hav i gått noen ganger, og det gikk ganske greit å komme seg opp på heia og videre innover.

Jeg forsøkte å finne en sti som går ned Svarthålsleite og ned til Løemyr, men kom etter en stund ut på den vanlige stien over myra. Stien oppover bakken mot Sørdalsleite og videre mot Resasteinen er grei å gå, selv om det er noen ganske bratte partier.

Bestyrerinnen har mindre problemer med bratte og utsatte partier enn meg og ledet oss rett opp svabergene mot Resasteinen. Denne gangen skrev vi oss inn i boka som ligger i boksen under steinen.

Stien oppe på Skjørestadfjellet som går over til østsiden, viser ganske godt igjen etter hvert, selv om det ikke er så lenge siden jeg la opp noen nødlinger her. Da var det omtrent ikke tråkk i det hele tatt.

Nedover og bort til «Skaret» er det også lett å se hvor stien går. Noe det ikke var tidligere. Vi kom til gjerde ved garden, og i stede for å gå ned til porten klatret vi over gjerdet og holdt høyden under Gunnarhaugen og videre tilbake til Sørdalsbakken.

Det lille stykket mellom «Skaret» og stidelet i Lømyr, er flott. Her «henger» stien oppe i lia, og med god sikt mot Dalsnuten. En liten perle.

Ved stidelet og skiltet i Løemyr tok vi, som broderen og jeg, nedover mot stien mellom Resasteinen og Revholstjørn. Det er over noen myrer og over et gjerde. Da Bestyrerinnen prøvde å klatre over gjerdet, forsvant steinen under henne og hun falt bakover på ryggen. Heldigvis uten stor skader, bare litt omtumlet, og med litt vondt i en albu.

Videre nedover mot Revholstjørn og veien til Gramstad, kunne vi høre folk oppe i lia, på vei mot Dalsnuten. Det ble ingen topptur denne gangen for oss.

Det ble en nesten normal søndagstur på et par timer, med noen bakker opp og ned, og over myrer, som denne dagen heldigvis var tørre. En flott tur.

Fem topper fra Gramstad.

Alle fem toppene inngår i 7-nuts turen 4. juni.

Etter mange og ofte ganske lange turer, er det ikke lett å finne en tur som frister. Det har lett for å bli turer jeg nettopp har gått. Valget blir mellom Gramstad og Sælandsskogen.

Jeg var egentlig ikke klar for en langtur. Kroppen kjentes tung ut. Det var liksom ikke overskudd, og selv om det hadde blitt en hviledag inne i mellom, så hadde «hviledagen» ofte blitt brukt til å arbeide hjemme.

Det var en disig og litt vindfull dag. Gradestokken viste bare 10 grader, og det var nesten snakk om vinter. Jeg hadde på vindfleece og fikk bruk for vantene – en liten stund.

Gramstad er en grei plass både for lange turer, men også for turer der jeg er usikker på hvor langt jeg egentlig skal, eller bør, gå. Som vanlig ble det først en tur opp veien til stien mot Bjørndalsfjellet.

Oppe ved Bjørndalsmyra ble det også – som vanlig – til at jeg tok innover Bjørndalsmyra og mot Mattirudlå. Oppe i høyden manglet mye av utsikten. Det var dis og lave skyer som stengte.

Med vinden i ryggen var det en grei tur videre mot Bjørndalsfjellet, og toppen der. STF har gjort en stor jobb med å tilrettelegge for 7-nuts turen som skal gå 4. juni. Det var lagt ut en god del nye ganglemmer, både oppe i høyden og nede på myrene.

Nedover mot veien igjen, begynte jeg å tenke på hvor jeg skulle gå videre. Opp bakken hadde det gått trått. Det løsnet liksom litt bortover mot Bjørndalsfjellet, og nedover bakken mot veien gikk det greit. Spørsmålet var om jeg skulle ta ut på en lengre tur som rundt Dalevaten og Dale – og Dalsnuten.

På vei mot stidelet til Resasteinen, ble det til at jeg satte kursen mot Dalsnuten, uten en tur over myra og mot Skjørestadfjellet. Det fikk bli en kort og kjapp tur denne dagen.

På vei nedover de første bakkene mot Kvitemyr og stien mot Dalsnuten, fikk jeg se ganglemmene og stien som går over Kjørkjerringå og bort til stien som går mot Dale eller Resasteinen. Jeg valgte å følge denne i stede for å ta ned til myra.

Selv om det var en bakke og over en topp, så var det – muligens – en liten «snarvei» mot Dalsnuten, siden jeg også kunne ta den umerkede stien oppover.

Oppe i høyden, på vei mot toppen, kunne jeg se folk nede på myra. Også de på vei mot Dalsnuten. Litt bortenfor kunne jeg også se Øvre Eikenuten. Der var det en stund siden jeg hadde vært.

I fjor gikk jeg for første gang innom, eller like i nærheten av alle det 5 høyeste toppene rundt Gramstad. Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og altså Øvre Eikenuten. Dette mente jeg den gang, var en skikkelig langtur, og syntes det var en tur som tok på både bein og kropp.

Hva om jeg tok bortom Øvre Eikenuten? Det ble en kjapp runde rundt toppen av Dalsnuten og selv om det ble en liten stopp for å snakke med to kjekke damer, så tok det ikke lange tiden før jeg var i bunn av trappene, kikket bortover mot Øvre Eikenuten.

Beina kjentes greie ut, kroppen fungerte fint, det var ikke snakk om vonde og såre bein. Her var det bare å labbe avgårde mot den siste toppen for dagen.

Det er ikke lange omveien å ta til Øvre Eikenuten og så ned til Gramstad. Jeg mener å huske at den lille baken opp fra myra undere Øvre Eikenuten på vei mot Gramstad, har vært tung å komme opp. Denne gang var det helt greit. Jeg fikk opp pulsen, men ikke mer enn at jeg kunne fortsette nedover bakkene mot Gramstad i godt tempo.

Selv om jeg altså er blitt et år eldre, så har jeg klart å komme i bedre form, slik at det som for bare et år siden var en langtur, nå nærmest blir en «unnskyldning» for en kapp tur. Det er virkelig kjekt å kjenne at kroppen fungerer bedre med årene. Det ble en tre-timers tur denne dagen.

En god runde fra Sælandsskogen rundt Engjavatnet med broderen

Med heggen i full blomst ved ånå.

Det var bare et par dager siden sist jeg var på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Broderen ville på tur, og han så for seg den kjappe – og greie runden.

Han er fortsatt skeptisk til turer på over to timer og den kjappe runden, tar litt under to timer – om alt går som normalt.

Jeg synes det er så pass kjekt å ha følge på tur at jeg gjerne ville være med på denne turen – selv om den er i det korteste lager. Rundturen – uten avstikker til Håfjell og gården på Bjødnali, er 7 kilometer. Det er de to «avstikkerne» som gjør at turen blir nesten 8 kilometer og nesten to timer.

Våren og forsommeren er en flott tid. Det er grønt og fint, og nå begynner også gresset å vise igjen. Det kan ikke være lenge til vi får skikkelig sommer.

Værmeldingen var likevel ikke helt på topp denne dagen. YR melde om skyer og lite sol, og temperatur på rundt ti grader. Det er ikke direkte varmt.

Både broderen og jeg startet turen med bluse og vindfleece, og beholdt denne på under hele turen, Det var ikke så kaldt at det var nødvendig med vanter, men de var med, sånn for sikkerhets skyld. Broderen var optimist, og hadde med sommer – caps.

Denne gangen gikk det i et greit tempo over mot Stølssletta. Bakken er så pass lang og bratt at den er en utfordring for kondisjonen. Denne gangen traff vi farten bra, og kom opp uten å få pulsen helt i topp.

Det er ingen fordel å ha høy puls alt nede ved Stølsletta, det gjenstår både bakken opp til Vindskaret og videre opp til toppen av Håfjell. Tilsammen blir det en bakke som utfordrer kondisjonen, nettopp det broderen mente han trenger.

Nede i Urdådalen gikk vi greit til garden ved Bjødnali. Broderen må bortom for å ta bildet av et tre der. Det positive var at vi – sammen – brukte nøyaktig samme tid på turen fra parkeringsplassen til Bjødnali, som jeg vanligvis bruker.

Da vi gikk veien langs Bjødnalivatnet, kom broderen med forslaget om å ta med runden rundt Engjavatnet i tillegg. Det ville gjøre turen to-tre kilometer lengre. Det var selvsagt noe jeg hadde håpet han ville si. Turen rundt Engjavanet er kjekkere enn å bare få veien tilbake til Sjelset.

Denne gang ble det heller ikke noen pause ved Skogsbekken. Vi fortsatte mot bakken opp til Jærbuskaret, og videre. Fortsatt gikk det i et greit tempo.

Nede ved ånå mellom Sjelsetvatnet og Taksdalsvatnet, sto heggen i blomst. Det var nesten en hvit vegg mot elva, og lukten er tung. En vårlig opplevelse jeg setter pris på.

De to siste kilometerne inn mot bilen går på vei og god sti. Det har ofte blitt et høyt tempo på denne siste biten, og denne gangen gikk vi fort. Broderen holdt godt tempo, og må etter hvert ha funnet formen. Både broderen og jeg var godt fornøyd med turen.

Denne gang var det nødvendig å skifte til tørr bluse, vi var begge gjennomvåte av svette. 

Bursfjellet

Nytt besøk på en flott topp.

For en stund siden tok jeg meg endelig sammen og kom meg opp på Bursfjellet. Det krever litt å gå nye veier og å finne nye stier. Det kan jo skje så mye rart på ukjente plasser.

Siden det egentlig gikk greit både å komme opp på toppen av Bursfjellet og komme seg ned, var det muligens på tide å sjekke hvor tung turen virkelig er. Første gang jeg går nye plasser, blir det mye styr med å holde meg orientert om hvor jeg befinner meg, og sjekke bakover for å finne fram på tilbakeveien.

Turen til toppen av Bursfjellet var så pass flott, at det fristet med en gjentakelse. Øverst var det et stykke med skikkelig hei  uten trær eller busker og med fri sikt hele veien rundt. Det er slike plasser jeg synes fet er kjekt å gå.

Forrige gang gikk jeg opp Urådalen, og var ikke oppe om Håfjell. Det gjorde nok turen litt lettere, i hvert fall med mindre stigning – og bakke nedover.

Denne gangen var planen å ta med Håfjell på turen. Nå er det flere veier mot denne toppen. Den vanligste og som jeg har brukt ganske ofte, går om stølssletta og opp til Vindskaret og videre mot toppen.

For ikke så lenge siden ble jeg med Sigbjørn og Anne Lise opp til Håfjell på en sti som går mer rett opp og nesten om Blåfjell. (Som er toppen nedenunder Håfjell - som det nok så tydelig går fram av kartet...)

Denne stien går gjennom skog og er en skikkelig flott tur oppover. Det er noen gode kneiker som nesten må klatres, men egentlig er det en mer utfordrende og flottere tur enn den om Stølsletta.

På vei fra parkeringsplass og innovere skogen, bestemte jeg meg for å ta rett opp mot toppen. Det ble en kjekk tur oppover «den hemra lia». Stien er i grunnen grei å følge og selv om det må litt klyving til så, er det en grei rute mot toppen.

Fra toppen og ned til Urdådalen og vider til Bjødnali, har jeg gått så pass mange ganger at det egentlig er lite nytt å se. I flott være er det likevel lett å komme nedover. Det er litt ugriet der skogen har blitt hogger ut. Stien der er ikke helt god.

Det ble den vanlige veien fra Bjødnali til Skogen og Breilia. Dette stykket gå på vei og det er egentlig kjapt gjort. Selv om det er vei, så er naturen rundt vel verd å få med seg. Spesielt nå på våren viser eiketrærne godt igjen.

Stien fra Engjanemyra og opp til «den søta hålå» var som før, og selv om det var en liten omvei valgte jeg å følge stien opp til sletta, i stede for å gå dirkete over myra.

Fra sletta ved «den søta hålå», så er det traktor vei nesten helt til topps. Dette gjør det i hvert fall enkelt å finne fram. I høyden det siste stykket opp mot varden er det flott utsikt i alle retninger. Denne dagen var det litt vind, men i le, og med sol i ansiktet var det greit å sitte ned.

Det ble en pause under toppen. Været og utsikten var så pass flott at jeg glemte tiden. Det var kjekt med pause, og jeg hadde antakelig godt av en stopp – og litt å drikke.

Avstikkeren til toppen av Bursfjellet tar nok litt over en time fra jeg begynner nede ved Engjanemyrane til jeg igjen står på traktorveien som tar meg opp mot Jærbuskaret.

Fra Jærbuskaret er det 3 kilometer til bilene. Hele tiden på god vei. Den første kilometeren er bakken ned til Sjelset. Og den går ofte fort. Med god vei og nesten uten bakker, er det også lett å holde farten oppe det siste stykket tilbake til bilen. Som så mange ganer før var jeg skikkelig svett, da jeg var ferdig med turen.

Det hadde vært en flott tur, og ikke så «tung» at jeg hadde hatt noen problemer. Formen må være ganske bra. 

Ulvarudlå med Bestyrerinnen.

En flott rundtur.

Etter en lenge tur på lørdag, var det helt greit med en litt kortere tur på søndag. Bestyrerinnen ville ut på tur, og hun foreslo å gå til Ulvarudlå. En ganske høy topp, og som ligger litt for seg selv, slik at utsikten er skikkelig god.

Turen er ikke mer enn 7 kilometer, men det er noen ganske drøye bakker opp og ned. Noe som gjør at turen lett kan ta tre timer. Det kan bli kjekke timer om været skikker seg, og myrene er forholdsvis tørre.

Denne dagen skinte sola, og selv om det ikke var sommertemperatur, så skinte sola og det var lite vind. Når det i tillegg er tørt i bakken, ligger det til rette for en flott tur.

Det er ikke helt lett å finne fram til parkeringsplassen innenfor Tjåland. Det enkleste er å ta Sikvalandsveien fra Undheim og ta til høyre rett før Tjålandsvatnet. Det står et grønt turskilt ved hovedveien, og skilter viser videre vei innover. Vi fant fram, som tidligere, men Bestyrerinnen måtte åpne et par grinder.

Jeg tror nok Bestyrerinnen hadde «glemt» hvor bratte og drøye bakker det var oppover mot toppen, men starten gikk greit. Innover Bodilsmyra og mot Trongjen.

Det er god traktorvei helt opp til «Roligheta», hvor veien går over til sti. Hele veien oppover viser «fyrstikker» vei..

Stien tok oss greit mot Butjønna og til bakken oppover mot toppen. Over den åpne heie der, viser Ulvarudlå høyt der oppe. Vi skal opp 150 høydemeter

Halvveis oppe går stien forbi restene av det som må ha vært en høyløe. Myrene rundt løa ble nok slått i gamle dager, og høyet brakt hjem på vinterføre.

Det ble noen små pauser i de bratteste kneikene, men både Bestyrerinnen og jeg kom opp til toppen i fin form. Vi kikket oss rundt, og savnet kikkerten som lå hjemme denne dagen også. Selv uten kikkert er det mye å se på fra toppen. Vådlandsnutene var godt synlig og det lå fortsatt snø opp mot toppene.

Vi var alene på toppen, men da vi satte oss ned for mat og te, litt lengre nede mot Aurenes, kom det folk både fra Tjåland og fra Aurenes. Det var helst folksomt en stund.

Det er ofte ganske sorpet og vått nedover mot Sjurstjønnet, men denne dagen var det heldigvis tørt. Ungdommen som kom løpende nedover ble knapt våte på beine, selv i lave sko.

Det er greit å gå videre nedover, og her er flott utsikt nedover lia mot Tjålandsvatnet. Selv om det igjen er en drøy bakke nedover, så er det traktorvei igjen og helt greit å komme fram.

Det siste stykket fra Aurenes tilbake til bilen, går langs Tjålandsvatnet. Dette stykket på opparbeidet gangvei. Det må ha vært veien fra Aurenes til Tjåland og videre i gamle dager,. Det er virkelig kjekt å finne slike gamle ferdselsveier som fortsatt blir vedlikeholdt.

For Bestyrerinnen hadde det vært en grei treningstur i bakker. Vi hadde tatt det med ro og til og med sjekket utsikten enkelte plasser. En flott tur, med flott utsikt fra toppen av Ulvarudlå.

Viglesdalen en flott dag i mai.

En vanlig tur tidlig i sesongen.

I noen år har det blitt en vår eller tidlig sommertur til Viglesdalen. Turistforeningens hytte som ligger på sletta innenfor Viglesdalsvatnet, er «snøfri» temmelig tidlig. Den ligger ikke mer enn litt over 400 meter over havet, og vinteren er kort.

For egen del synes jeg det er kjekt å komme i gang med sommersesongen så tidlig som mulig, og en tur til Viglesdalen kan jeg ta uker før jeg kan gå til Blåfjellenden.

Nå er eget ønske om å komme igang med å gå tur i heia, ikke den eneste grunn til å besøke Viglesdalen. Turen oppover dalen går på gammel opparbeidet driftevei. Ikke traktorvei, men driftevei, som er laget av svenske slusker en gang tidlig i forrige århundre.

Veien er laget for å kunne få sauene til fjells. Med dagens priser på transport, både bil og ferge, blir det for dyrt å frakte sauene til Nilsebuområdet med bil, så de ble siste året drevet opp den gamle drifteveien.

Jeg mente det ville være en lang kjøretur for meg. Det viste seg at det var omtrent 8 mil og bare litt over en times kjøring, før jeg sto på parkeringsplassen og gjorde meg klar til turen.

Denne dagen var jeg usikker på bekledningen. Hjemme var det tåke og kaldt, og tåka lå over Nes, men det glimtet av sol oppe i høyden. Værmeldingen mente det skulle bli en flott dag. Jeg kunne ha brukt kortbuksa denne dagen.

Det var andre enn meg på tur denne dagen. Det var en del biler på parkeringsplassen, og det kom en del folk oppover etter meg. De første bare på dagstur – som meg, men på vei nedover møtte jeg folk som ville overnatte.

De første bakkene oppover dalen er ganske bratte. Nederst er veien godt steinsatt, men et stykke oppover lia, er steinsettingen vasket ut, og det minner mer om en ur. Det var folk i gang med å utbedre veien på dugnad, ett stykke oppe i lia.

Oppover dalen er det fosser, flere fosser, og nå i snøsmeltingen, var de imponerende. En del folk går oppover dalen bare for å se fossene. Dette var dagen for en slik tur.

Oppover dalen går veien på høyre side, ved Viglesdalsvatnet går veien over på venstre side. Det er en flott opparbeidet steinbru over elva. Riktig en bru for de tre bukkene bruse.

Ett stykke etter brua, er det et le som antakelig skiller mellom to saueflokker. Grinda har faktisk et eget navn: Kjeagardsgrinda. Den må ha stått noen år for å få eget navn.

Innover langs vannet åpner dalen seg og det er mulig å se hyttene fra ganske lang avstand. Hele slette inne i Viglesdalen ligger åpent til med bratte fjell på begge sider. Denne dagen var det fortsatt snø på toppene og det var virkelig et flott syn.

Det var folk som hadde forsøkt å nå Stakken over på andre siden av Klinkerhorten. De hadde mistet merkene i snøen, og hadde snudd, og kommet ned til hytta i to tiden – på natten. Det hadde vært mulig å finne fram nedover Benkene i mørket.

Jeg hadde tatt med pølser, og det tok tid å steike og spise maten. Noe som også var planen. Jeg mente det ville passe med en skikkelig pause. Det var helt greit å ta fatt på veien tilbake, men nedover bakkene tilbake mot Nes, ble det etter hvert tunge bein.

Nede ved bilen kunne jeg vri blusen. Det var virkelig sommertemperatur i sola, i le av vinden. Det hadde tatt meg omtrent 4 timer – inklusiv pause – å komme opp og ned. Hele turen var på omtrent 14 kilometer.

Fra Gramstad til Resasteinen med broderen.

En flott tur, litt utenfor merket sti.

Broderen driver fortsatt på å trene seg opp til sommeren. Det har blitt noen treningsopphold denne vinteren og våren, og formen er ikke helt hva han ønsker den skal være.

Nå har broderen alltid fått opp kondisjonen fortere enn det jeg klarer. Bare i løpet av noen uker har han tidligere tatt igjen meg, som trener flere ganger i uka og adskillig flere timer en det broderen er villig til å ofte.

Det har ikke gått fullt så greit denne våren, men han har nå begynt på noen bakker, og denne dagen var han innstilt på å gå til Bjørndalsfjellet. Det betyr en god bakke opp til toppen, og sammen med en tur over Fjogstadnuten blir det en treningstur på opp mot to timer. Ikke så mange kilometerne, men en grei tur.

På vei innover mot Gramstad nevnte jeg muligheten for å gå Fjogstadnuten og så over myra til Resasteinen og over Skjørestadfjellet og ned på andre siden. Det vill i så fall gi litt mindre stigning i forhold til Bjørndalsfjellet, men det er fortsatt noen bakker igjen om vi tar veien over myra tilbake til Revholstjørn. Turen blir i hvert fall noe lengre.

Broderen mente jeg fikk bestemme denne dagen. Han synes bakken opp til Resasteinen er bratt og litt vanskelig å komme opp – for oss med et snev av høydeskrekk. Likevel var han med på å ta «min» rute i stedet over Bjørndalsfjellet.

Vi kom oss greit over Fjogstadnuten etter en enkel start opp veien fra parkeringsplassen. Denne gangen fant jeg også «snarveien» over Løemyr mot Sørdalsbakken.

Broderen så ikke fram til å ta fatt på den bratte bakken opp mot Resasteinen, men med en liten stopp underveis, kom vi opp i god stil. Broderen mente pulsen hadde vært høy, og da ikke bare på grunn av klatringen.

Fra Resasteinen gikk vi opp til flyvraket. Broderen hadde vært der før, men vi gikk likevel bort for å lese det som sto på informasjonstavla.

Både stien ned mot Skjørestad og «Skaret» er mer brukt enn da vi gikk her for bare et par år siden. Nå er det tydelig tråkk og ikke lenger bruk for de «nødlingene» jeg la opp. Spesielt nede ved veien inn mot Skaret er det nå lett å se hvor stien tar av.

Det ble ingen pause ved «Skaret», vi fortsatte direkte mot Løemyr og stidelet der. Det er skikkelig fuktig i myra der stien går, og «noen» er i ferd med å legge ut ganglemmer. Det vil bli lettere å gå her når de kommer på plass.

Som vanlig tok jeg av den merkede stien og gikk direkte mot stien mellom Resasteinen og Revholstjørn. Det stykket er ikke mer enn 300 meter, men nesten helt uten sti.

Denne dagen var det ikke snakk om å ta mot toppen av Dalsnuten. Broderen mente det hadde vært nok bakketrening, og vi satte kursen mot bilen og parkeringsplass ved Gramstad.

Det ble en tur på omtrent 8 kilometer, og vi brukte rundt to timer. En helt grei tur, som broderen var god fornøyd med.

Kaurebu- dagturhytta i Bjerkreim.

Med en ekstratur til «Såta»

Grunnlovsdagen ble feiret uten tur. Det har hent vi har dratt på ganske lange turer, men dette året hadde Bestyrerinnen og jeg sosiale forpliktelser, og måtte holde oss hjemme.

Neste morgen ble det snakk om tur. Jeg mente det var en grei dag for et besøk på «Skåpet». En turistforeninghytte forbi Fossan. Det ville bety en kjøre tur på minst halvannen time.

Før vi begynte å pakke sekk og gjøre klar for tur, tok Bestyrerinnen kontakt med sin bror. Vi har hatt mange kjekke og greie turer med Sigbjørn og Anne Lise, og det er alltid greit med følge.

De ville gjerne være med på tur, men hadde tenkt å besøke Kaurebu i Bjerkreim. Kaurebu er kommunens dagturhytte, og er lokalisert på et nes opp av Ørsdalsvatnet, helt i sørenden. Spørsmålet var om vi ville bli med.

Nå er ikke turen inn til dagturhytta fra parkeringsplassen ved Holmen, nær Gjedrem – ikke mange meterne fra E39, en tur på nesten fem mil. Det er ingen hindring for å komme på en ny plass.

Nå hadde hverken Bestyrerinnen eller jeg vært på denne dagturhytta før, så det kunne passe med et besøk. Selv om turen frem og tilbake ikke er på mer enn i underkant av 6 kilometer, lovet Sigbjørn at det var mulig å utvide turen med et besøk på Såta. Noe som ville utvide turen med noen kilometer.

Fra parkeringsplassen ved Holmen, var det å følge en vei som gikk mot elva, og videre langs denne til Odlandshølen. Det var omtrent helt flatt og hele tiden gikk vi på god vei. Denne dagen var det tørt, det hadde tydeligvis ikke regnet på en stund.

Bare det siste stykket – ikke mer en et par hundre meter, var det en bakke opp og rundt en nabbe på toppen fant vi hytta. Den lå med flott utsikt utover Ørsdalsvatnet, og bare utsikten var verdt et besøk.

Det var for tidig til å tenke på en skikkelig pause, så etter en kort stund gikk vi videre. Denne gang på sti, litt opp og ned, i retning Galtadalen. Det var ikke mer en 3-400 meter til vi igjen sto på traktorvei, og kunne ta mot bilene eller opp til Såta.

Hadde vi satt kursen mot bilen, hadde det blitt en kjapp og kort søndagstur. Vi hadde andre planer, og tok veien oppover mot toppen. Nesten 250 høydemeter lengre oppe.

Det var helt greit å komme oppover. Det var aldri snakk om å gå feil. Vi fulgte traktorveien helt opp til toppen, men bratt var det, og det ble en god del bakker hvor «vi nærmer oss toppen».

Det var ikke lett å finne det høyeste punktet øverst, men Sigbjørn klatret opp på et par små topper, og vi andre bestemte oss for at vi likevel hadde vært på toppen.

Nedover fulgte vi samme vei som opp, og det gikk mye greier å komme ned til Galtadalen enn opp til toppen. Det tok ikke lang tid før vi igjen var nede på sletta ved elva, og kunne se parkeringsplassen.

Det var egentlig et flott terreng vi gikk i, med skog og myr, og siden vi hele tiden gikk på vei var det enkelt å komme fram. Det eneste vi stoppet opp for, var å sjekker ut ansiktet i fjellveggen over veien. Helt tydelig en gammel gubbe, nokså misfornøyd med tilværelsen. Det hadde jeg også vært om jeg hadde sittet fast i berget.

Tilbake ved bilen sjekket vi avstanden, og vi hadde gått omtrent en mil. Med bakken opp mot Såta, så hadde det blitt en grei søndagstur. Takk for turen til Sigbjørn og Anne Lise som fikk oss med.