Viglesdalen

En flott tur i en fantastisk natur.

Norge er full av fantastiske plasser. Flotte daler, fine strender, fjell og vidder – og hei. Rogaland er godt forsynt med steder der naturen må gjøre inntrykk på folk. Prekestolen og Kjerragbolten er mest kjent, men det er svært mange andre plasser som også fortjener oppmerksomhet fra turistene.

For egen del synes jeg – selvsagt – at Blåfjellenden er en usedvanlig flott plass, men det er andre steder jeg også kunne tenke meg å sende turister og turgåere. En god del plasser faktisk.

Et slik sted er Viglesdalen. Inn av Nes i Årdal. En virkelig flott dal, og en spennende tur innover med fosser bruer og ikke minst den flotte drifteveien. Det er ikke så ofte jeg tar denne turen, men jeg kikker alltid etter Bergfruen (Saxifraga cotyledon) ett stykke opp i dalen. Den er nesten i seg selv en god grunn for turen.

Det er nok ikke bare meg som har oppdaget denne perlen av en dal. Parkeringsplassen er utvidet, men det kan jo også henge sammen med at turistforeningen har bygget ny hytte med ganske mange plasser.

For mer enn hundre år siden var svenske «slusker» i gang med å bygge veien. Omtrent som «Sjerpaer» gjør i dag. Flotte trapper og godt å gå. Enkelte plasser er det lagt opp murer for å få fram veien. Litt sørgelig at slitasje har gjort at en del av den fine veien er rast ut, og det er blitt en steinur nedover enkelte plasser.

Fossene i dalen, er egentlig bare en skygge av seg selv. Lyse utbyggingen på 50 tallet reduserte vannføringen i elva ganske mye, og det er bare i snøsmeltingen at fossene buldrer skikkelig. Hiafossen er likevel verdt å få med seg.

Mellom Hiavatnet og Viglesdalsvatnet er veien lagt over bru. Fint opplødd steinbru, med eller uten tre bukkene bruse. Et obligatorisk sted for foto.

Veien i dalen oppover går mye på blankt berg eller inne i småskog. Over kanten mot Viglesdalsvatnet blir det med fjell. Bratt fjell, som ruver over veien.

Innover mot Viglesdalen er det mange flotte motiver, og på denne turen ble det helst postkortmotiver, med gammel vei, blå himmel og blått vann – og fjell med snø.

Kyrkesteinene omtrent midtveis langs vannet, er litt «skumle». Historien her er at det rodde folk inn mellom steinene og de ble aldre sett igjen. I dårlig vær – selvsagt.

Innover går veien over et rassted. Her kommer det ned steiner omtrent hvert år, og det er folk oppe og ordner veien over dette stykket.

Det er flatt inne i dalen, og det har vært drevet gård siden vikingtiden omtrent, men selv med driftevei var det ikke grunnlag for drift i vår tid.

Stavanger turistforening har hatt hytte i Viglesdalen siden 1922. Stedet har vært inngangsporten til heia innover mot Nilsebu og heietraktene mot både nord og øst. Mange valgte å ta ned til Årdal som avslutning på turen i heia, eller de kom helt fra Haukeliseter. Båt fra Årdal til byen var tingen – biler og vei fantes ikke. Nå har Turistforeningen tre hytter der oppe, med plass til mange gjester.

Siden det er paddeflatt, er det et populært sted å telte. Det var mange som kom i mot meg da jeg gikk oppover. Store og tunge sekker var vanlig. I det flotte været hadde de sikkert hatt det kjekt.

Det står to timer på turen opp – og det samme ned, men 5 timer tilsammen. De to timene er «gamle» timer. Folk gikk fortere før, og da var to timer det vanlige folk brukte – med tung sekk. I dag er det ikke så mange som sliter seg opp, og ned bakker og lier, og i hvert fall ikke hver dag. Det går litt senere med «folk flest».

Jeg fikk en skikkelig flott tur, både opp og ned. Mange andre hadde også tatt turen till Viglesdalen denne helga, og jeg traff mange som var på vei nedover og hadde følge at stykke med noen som også var på dagstur. En grei tur.

Så var det årets første tur til Blåfjellenden.

Nok en fantastisk morgen på hytta.

Slutten av mai er som regel tidspunktet for den første turen innover til Blåfjellenden. Som oftest skjer dette rundt 1. juni, eller helst litt før. For min del kunne det godt ha vært tidligere, men snø og vær, og i år, også koronasprøyter bestemmer.

Yr hadde i flere dager meldt at torsdag ville bli en skikkelig flott dag, både hjemme og og i heia. Det var snakk om sol og nesten sommertemperaturer, og lite vind. Skikkelig bra forhold for årets første tur innover heia.

Torsdag er arbeidsdag og ikke turdag – for andre, men ikke for meg. Flott vær gir anledning til tur.

Ingen andre hadde planer om tur innover mot Blåfjellenden denne dagen. Jeg ville bli alene på hytta.

På parkeringsplassen var det greit, blå himmel og sol. Det lå fortsatt noen flekker med snø nesten helt nede ved veien. Oppover Oleskaret var stien fri for snø. Det pleier nesten alltid å ligge en fonn en eller annen plass, i år var det bart.

Den vanlige fonna på nordsiden av skaret øverst i Oleskaret var på plass. Jeg bevert meg forsiktig i den bratte skråningen. Alene, i bratt terreng, på snø, blir jeg litt «Ludvig» - engstelig og påpasselig.

Selvsagt går det bra...

Under 800 moh var det nesten fritt for snø. Stien innover mot Fossebekken og Kringlekveven ligger mot sør og der smelter snøen alltid kjappere enn på nordsiden. I høyden var det omtrent snødekke.

Nesten alle vannene og tjernene var fortsatt isdekket, men på de minste tjernene smeltet det fort. Det tinte mye fra torsdag til fredag.

Med sommertemperatur ble snøen bløt. Det var tyngre å gå enn vanlig. Helt nede ble det «gjennomslag» et par ganger, og etter det valgte jeg å gå rundt fennene selv om det tar litt tid. Heldigvis hadde jeg det ikke «travelt», selv om jeg håpet å få gjort en del ting på hytta før kvelden.

Nå hadde Yr meldt sol og blå himmel, men det var ikke hva jeg fikk. Et stykke inn i heia kunne jeg se svarte og stygge skyer, og sola forsvant. Jeg lurte på om det ville bli regn før jeg kom meg i hus. Eller hytte. Det gikk greit, men litt ut på kvelden kom det et par bøyer. Selv om YR lovet.....

Å få på plass 45 sengesett og strekklaken tar tid, og det er tungt arbeid. For å kvile armene ble det litt rydding og vindusvask. Denne gangen ble det ikke en lang kveld. Siden jeg var alene, gjorde ikke det noe spesielt. Lyset forsvant litt over 11, og da var jeg klar for køya.

Jeg har opplevd en rekke skikkelig fantastiske morgener på Blåfjellenden, med varme, sol og vindstille. Denne føyde seg greit inn i den rekka. Sol og sommer på terrassen, og tjernet var blankt.

Det ble jobbing på morgenen også. Det kunne jeg godt kjenne da jeg tok oppover bakken på hjemveien. Det ble litt «stritt». Det manglet liksom litt «futt».

Med sola i ansiktet og blå himmel, burde turen hjemover bli bra, men det ble litt mye «vassing» i snø. Turen ble også litt lengre enn vanlig da jeg også på hjemvei valgte å «gå rundt» i steden for tvers over fennene. Jeg kom i hvert fall ned uten å tråkke gjennom.

Den første turen innover var skikkelig kjekk, selv om det ble mer jobbing en kos. Nå er i hvert fall Blåfjellenden klar for sesongen.

Blåfjell, Bjødnali, Engjavatnet rundt og «Skogen» - Den første sommerdagen i 2021.

En flott tur i flott vær.

Det regnet på morgenen. YR mente det ville bli opphold ut over dagen. Det var uansett forhold til en tur. Broderen var klar for en vanlig kjapp tur, og ville gjerne bli med på runden til Blåfjell, Bjødnali og Sjelset.

Jeg kunne godt tenke meg en litt lengre tur – rundt Engjavatnet og til «Skogen». Noe som ville forlenge den vanlige turen med omtrent tre kilometer – eller tre kvarter. Yr viste litt sol ut over dagen og jeg mente det ville være muligheter for, i hvert fall brukbart vær.

Broderen var skeptisk til en langtur. Han mente det fikk holde med runden på 8 kilometer. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen og ta i hvert fall deler av runden sammen.

Parkeringsplassen var tom da jeg kom der. Det kom en bil mens broderen og jeg gjorde oss klar for tur. Etter det var vi alene. Vi så ingen andre, men det var spor i sorpa.

Det hadde regnet de siste dagene. Stien oppover mot Blåfjell var våt. Skoene ble testet mot lekkasje et par plasser, og buksa ble svart oppover mot kneet.

Det var bedre utsikt fra toppen av Blåfjell tidligere, med blader på bjørka, ble sikten redusert. Vi tok likevel oppom for å sjekke om vi fortsatt kan se havet og fyret på Feistein.

Nedover mot Bjødnali er det ofte skikkelig vått etter noen dager med regn. Denne gangen var det helt greit å gå, og vi kunne holde god fart nedover lia. Det tok ikke lang tid før vi var ved bekken som kommer fra Bjødnalivannet. Den var langt fra «hissig» eller høy, men ganske grei. Det lovet bra for turen rundt Engjavannet.

Vi måtte oppom gården i Bjødnali. Broderen har et tre han tar bilder av hver gang han er på de kanter. Han fikk med seg bildet denne gang også.

På vei opp bakken mot toppen måtte fleecen av. Det ble litt kaldt på toppen, men nedover bakkene mot Bjødnali, var det helt greit å gå med bare ullbolen. På vei langs Bjødnalivannet, kom sola fram for fullt, omtrent blå himmel over oss.

Broderen ombestemte seg, og ble med videre til «Skogen». Nå var vi begge litt usikre på om vi ville komme rundt. Det går en del høylandsfe – med kalver. Om flokken står midt i stien, ble vi enige at det beste ville være å snu.

Flokken sto midt i stien. De trakk likevel vekk da vi nærmet oss. Vi valgte å ta en liten runde rundt en kolle, og kom helt greit gjennom porten og over bekken.

Vi fikk et stykke med bjørkeskog. Sol lys grønn bjørk og fuglekvitter var det vi fikk servert dette stykket. Så avgjort verdt å ta med seg. Det ble en fin opplevelse.

Denne gangen hadde vi ikke problemer med å følge stien over Engjamyra og oppover mot traktorveien. Helt greit og nesten helt tørt.

Nedover mot Sjelset, i ly av trekken og med sola i ansiktet, lurte jeg et øyeblikk på om jeg hadde fått litt feber på grunn av koronaprøyta for noen dager siden. Jeg ble var og svett. Det var lenge siden sola hadde varmet slik.

Nede ved ånå ble vi møtt av ganske sterk lukt. Heggen blomstret. Videre ble det sommertur. Sol og varme. Broderen – og jeg, var virkelig godt fornøyd med turen, og at vi tok den ekstra rundturen. Denne dagen var alt for flott til bare å ta en kjapp og kort tur.

Steinkjerringå fra Tovdalsveien.

Gore- Tex er greit å ha.

Det flotte turværet vi har hatt en lang stund forsvant. Og ble erstattet av «nesten vinter» med litt vind og få varmegrader – og regn. Nå meldte Yr mer regn enn det kom, men siden det omtrent har vært en måned uten tur i regnvær ble det en kald fornøyelse, For selv med regn og få grader så er tur fortsatt en fornøyelse.

Det har ikke blitt så mange lange turer de siste dagene. Været har selvfølgelig noe med dette å gjøre, men også koronasprøyte nummer to. Første sprøyte ga bivirkninger omtrent som forventet. Litt smerte i armen, litt feber og litt vondt i musklene. Litt «influensa» - uten sår hals.

Det ble en kort tur den dagen jeg var på legekontoret, men dagen etter følte jeg meg i helt grei form, og syntes det kunne passe med en litt lengre tur. Nå var værmeldingen ikke het bra, og jeg var jo ikke sikker på om formen ville hold, så det fikk bli en tur uten de lange og tunge bakkene.

Det har ikke blitt så mange turer fra Tovdalsveien til Steinkjerringå og tilbake denne vinteren. Det er en grei men lang tur. Opp mot 13 kilometer, men uten bratte og lange bakker. Det blir likevel en del høydemeter om alt summeres opp.

Det var en kald vind på parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Heldigvis begynner turen mot Synesvarden og videre med en bakke opp mot «Litla Karten». Jeg var varm på toppen, og kunne se nedover bakken og videre opp mot Synesvarden,

Det er lettere å ha kontroll på pust og puls i bakker som jeg har gått noen ganger før. Bakken opp mot Synesvarden er vel kjent. Og helt grei å komme opp.

Litt på siden av dagens sti gikk den gamle stien mot Synesvarden – på sørsiden av Litla Karten. Det er noen år siden stien ble lagt om, men den gale stien var svært godt synlig da den var i bruk. I dag, mer enn 20 år senere, er stien helt forsvunnet.

Varden på Synesvarden var delvis «forsvunnet». For andre gang på kort tid har «noen» klart å ødelegge varden. Jeg skjønner ikke helt vitsen med det.

Denne dagen ville jeg som sagt på en litt lengre tur, og satte kursen mot Holmavatn fra Synesvarden. Etter tre kilometer opp og ned slake bakker, var jeg ved porten til Holmavatn, og kunne ta fatt på turen mot Steinkjerringå.

Jeg hadde møtt lite folk til jeg tok fatt på turen sørover. Det er nesten alltid mer folk mellom Holmavatn (med en stor parkeringsplass) og Steinkjerringå. Her er det også gjort en del for at folk skal komme greit fram, med en del store steiner over de dypeste myrene og gangveier.

Jeg fikk bruk for utstyret. Det regnet – rett i mot. Litt surt, men det varte ikke så veldig lenge før det igjen ble opphold.

Nede ved Steinkjerringå, stoppet jeg og snakket med hytteeieren. Han kunne fortelle at det hadde vært en husmannsplass der hytten står i dag. Og at «skogen» ikke var mer enn omtrent 50 år. Før det var det ikke et tre å se.

Mellom Steinkjerringå og Synesvarden, var det litt sleipt i sorpa, Jeg gikk nok noe senere, men kom likevel greit fram til varden igjen.

Det siste stykket gikk i egne spor tilbake til Tovdalsveien. Igjen ble det regn, og jeg var temmelig våt da jeg sto ved bilen. En flott 12-13 kilometers tur på tross av nedbør.

Rundtur til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og tilbake.

En litt lengre, men grei rundtur.

Igjen en dag med sol, litt skyer, null nedbør, men kald vind. Skikkelig bra turvær, når det er så tørt i marka som nå. Det måtte bli en tur. Helst litt lengre enn de vanlige på rundt to til to og en halv time, men hvor?

Værmeldingen var klar på at det ville komme regn neste dag. Nok en god grunn til å pakke sekken med litt mat og drikke og ta ut på en litt lengre tur. De fleste «langturene» fra Gramstad har jeg gått noen ganger.

I heia er det fortsatt mye hvitt. Selv på Vådlandsnuten er det fortsatt snø. Selv om det nok tiner, så er det bra med snø, det blir lett en våt og kald tur, om ikke været er «sommer». Slikt vær har manglet til nå denne våren.

I følge et gammelt jungelordtak er det veldig lett å gå lange og kjekke turer – på kartet. Siden Bestyrerinnen og jeg besøkte Ristølnuten, har jeg kikket på forskjellige turer ut fra parkeringsplassen ved Sælandsskogen. Det er spesielt en tur jeg har kikket på en del ganger, og tenkt med meg selv «at denne turen burde jeg virkelig forsøke».

Jeg har gått opp fra Bjødnali, og tilbake til Snorestad. Og inn fra Snorestad til Lauvlia og ned til «Skogen». Hva om jeg gikk rundt Ristøl og Lauvlia til Skogen i tillegg til den vanlige turen rundt Blåfjell, Bjødnali og Sjelset.

På kartet så turen ut til å være på omtrent 12 kilometer.

Helt greit, men det er jo noen oppoverbakker. Det burde også kunne gå. Og – det er jo ikke farlig å bli litt stiv og støl i beina. Med flott turvær, var det bare å hive seg på krykkene.

Nå var det ingen andre det passet for. Noen ville på kortere turer, andre var forkjølte, og Bestyrerinnen hadde sosiale forpliktelser.

Det kunne på mange måter passe bra å ta turen alene. Det hender det blir noen «omveier» på den første turen i ukjent terreng.

Det var forbausende mange biler på parkeringsplassen ved Sælandsskogen. Det var forbausende få folk i stien. Jeg traff et par jenter helt nede og en hel gjeng oppe ved Bjødnali. Det var alt.

Gjengen jeg møtte var godt voksne, og hadde gått fra Edland skole, og skulle tilbake dit. Og jeg var litt overrasket da jeg igjen traff samme gjengen rett ved Sjelset.

For min del gikk jeg mot Ristøl. Det var andre enn meg som hadde gått her siden Bestyrerinnen og jeg la opp varder - «nødlinger» Nå vardet helt greit å komme oppover mot toppen, eller mer korrekt gjerdet på toppen. For å gå mot Ristøl så viser gjerdeklyveren vei, for å gå mot toppen av Ristølnuten, så leder gjerdet vei.

Bakken ned mot Ristøl er bratt, men grei å komme ned. Jeg valgte å ta mot traktorveien fra Ristøl, men Harry mente det ville være greit å gå direkte mot Lauvlia. Nå var det ungdyr på beite, men jeg klatret over gjerde et stykke i fra flokken.

Etter 1 1/2 kilometer på traktorveien dukket Lauvlia opp. Skilt viste veien videre mot «Skogen» og her var stien godt merket. Det ble en flott tur over heia mot «Skogen». Den første skikkelige heiatur for sesongen. Sol og lite vind, tørr sti – og fortsatt i fin form. En kjekk opplevelse.

Det er god stølsvei ned mot «Skogen», og det tok ikke lang tid før jeg sto på god vei, som jeg ville følge helt ned til Sælandsskogen. Hele ekstraturen var på mellom 5 og 6 kilometer. Rundturen totalt – fra Sælandsskogen og tilbake, var på omtrent 12 kilometer. Telefonen mente det var 14 kilometer, men da må alle krinkler og kroker være med.

Turen hadde gått greit. Det gikk lett oppover og helt flott nedover. Selv om det ble noen kilometer lengre enn vanlig, var jeg ikke stivere eller stølere en vanlig. En grei tur, jeg godt kan tenke meg å ta flere ganger.

En flott tur fra Gramstad med Bestyrerinnen

Mattisrudlå, Bjørndalfjellet og  Fjogstadnuten på 18. mai.

Bestyrerinnen er fortsatt på jakt etter toppturer. Ikke de høyeste, men de som vi lett kan komme til på under en time. Oppe i heia er det så langt snø. Det går folk på ski fortsatt. Vi foretrekker fot-turer.

Det var en stund siden jeg hadde vært på Bjørndalsfjellet, og siden vi har funnet en enkel vei opp til Mattisrudlå, er det enkelt å ta med denne også. Bestyrerinnen ville gjerne være med på denne turen.

Planen var å ta med Fjogstadnuten, men ikke gå opp på Dalsnuten. Det hadde vi gjort forrige gang vi gikk denne turen. Det gjorde turen litt lengre og denne gangen startet vi litt sent på dagen.

Forrige gang var i slutten av april. Da var det museører på bjørka og så vidt grønne spirer på marka. Nå, nesten en måned senere, var bjørka så vidt grønn og det var kommet grønt på maka enkelt plasser. Det har vært en sen vår dette året, med mye kaldt vær, selv om det har vært tørt og mye sol.

De siste dagene er temperaturen i hvert fall over ti grader, men det har kommet litt regn inne i mellom. 17. mai var strålende, med sol og varme. !8. mai var overskyet og litt «gufsen» før vi fikk opp varmen.

Det er ingen tvil om at det er enklere og kjappere å komme til topps av Mattisrudlå ved å gå den vanlige stien mot Bjørndalsfjellet og så ta inn Bjørndalsmyra og opp den veien. Myra er ofte ganske våt, og denne gangen måtte vi holde den tørrest mulige vei innover.

Skulle mange finne på å gå i våre spor, vil det fort bli «gjennomtråkk» på de våteste stedene, og nesten umulig å komme fram – med tørre sko. Så langt er det bare noen ganske få som tar seg inn den veien – heldigvis.

For Bestyrerinnen og meg er det en skikkelig flott tur den lille biten innover myra. Her er det ikke «den brede sti» som ellers oppover mot Bjørndalsfjellet. Siden det heller ikke er folk, minner dette litt om «villmark», selv om det er i midten av Sandnes.

Med småfugler som kvitrer, grønne bjørker og ikke for vått i myra, er det en liten tur jeg synes er kjekk. Oppe i skaret under Mattisrudlå, blir det igjen er bredt og litt slitt tråkk. Her er det mye folk som går, og vi traff en jente som også var på vei mot Bjørndalsfjellet.

Vi lurte på om vi skulle forsøke å finne veien nedover Bjørndalen, i stede for den vanlig stien. Fra toppen av Bjørndalsfjellet kunne jeg se ungdyr på marka. Vi valgte den vanlig stien – denne gangen.

Nede ved veien ble det til at vi tok mot Fjogstadnuten, men før vi kom der var vi også en tur bortom Kallandsnuten – som ikke er mye nut, men en liten kolle sett fra stien.

Det var ikke mange andre ute og gikk denne dagen. Vi traff noen få på sørsiden av veien og enda færre på nordsiden. Det vil si til vi kom ned mot Gramstadtjørnet. Der var det en hel masse unger – nok til to busser som sto og ventet ved Gramstad.

For vår del hadde vi hatt to og en halv time med flott tur, selv om det var overskyet og ikke spesielt kald. En kjekk tur 18. mai med Bestyrerinnen.

Treningstur rundt Li - Kristi Himmelfartsdag.

Tåke og mye folk på toppen

Det har vært en lang og litt trist vinter. Våren har vært kald og selv om vi har hatt mange dager med sol, har varmen uteblitt. Til nå. Vanligvis får vi en varmeperiode i april eller begynnelsen av mai. Dette året har vi måttet klare oss uten.

Med lite snø i heia, lå det ann til tidlig vår, nå ser det ut som om første tur innover mot Blåfjellenden blir i slutten av mai begynnelsen av juni – som de fleste årene...

Jeg ser fram til å få komme opp i heia, men først må snøen forsvinne. Nå får jeg muligens litt problemer på grunn av vaksine mot korona, som kan gi litt trøbbel akkurat når jeg ser for meg årets første tur innover heia.

I mellomtiden må det bli tur i lavlandet, rundt dørene hjemme. Jeg vet at det har gått folk oppover mot Vådlandsnuten og innover mot Viglesdalen. Selv planla jeg å ta disse turene, men helst i godt vær.

Den siste tiden har været vært bare sånn passe. Opphold for det meste, men lite sol, og hele tiden litt usikkert om det vil komme regn. Egentlig greit turvær, men jeg er etter hvert blitt mer kresen og vil ha sol og opphold. I Rogaland - på våren.

Det må bli turer selv om jeg helst vil opp i heia. Spørsmålet blir hvor turene skal gå. De fleste «vanlige» turer har jeg trasket både en og to ganger. Det har faktisk blitt noen nye turer også

Det enkleste vil være en treningstur rundt Li. Selv om det har blitt noen runder der, så har det ikke blitt så mange som «vanlig». Det er plass til en til.

Kristi himmelfartsdag er en vanlig utfartsdag. I godt vær vil det være mye folk på tur. Jeg var ikke den første som kom til Dale denne dagen. Det var omtrent fullt på de vanlige parkeringsplassene, og det var alt mange biler på den gamle fotballbanen.

Selv med mye bil og noen folk nede i Dalebukta, så ble det omtrent folketomt videre rundt Lifjellet. Som vanlig traff jeg noen som driver og løper rundt, på halve tiden i forhold til meg, men eller var det lite folk. Selv i Sprettraubakken, der jeg omtrent alltid ser andre, var det tomt.

At det ikke er så mange som går denne turen viser også godt på stien. Den er på langt nær så bred og slitt som for eksempel stien mot Bjørndalsfjellet.

På toppen var det folksomt, med en god del folk som var kommet opp veien. Nedover mot Dalevannet kom det masse folk i mot. Jeg har sjeldent møtt så mange andre her.

Oppover «den fordømte bakken» - mellom Revesdal og Dalevannet tok jeg igjen tre ungdommer. Den ene virket litt «kjørt». Det var kjekt å kunne ta igjen folk som er adskillig ynge enn meg. Det var egentlig lenge siden sist.

Turen hadde gått i vanlig tempo. Forrige gang jeg var runden gi det unna på omtrent to timer og tyve minutter. Jeg lurte på hvor fort det hadde gått denne gangen. Uten å ta i for mye, klarte jeg turen på omtrent to og en halv time.

Det kan være jeg er i rute for turer over heia til Blåfjellenden.

Resasteinen, og "Skaret" mellom Skjørestad og Fjogstad.

Med Bestyrerinnen på nye veier.

Etter å ha oppdaget at det faktisk finnes en annen side av Dale Gramstad området, har det blitt noen turer på nordsiden av Skjørestadfjellet. Baksiden for noen av oss.

Det har gitt meg flere alternative veier fra Resasteinen til Dalevannet, uten å klatre ned på det bratteste. For meg med et dårlig forhold til høyder, er det helt greit.

Det var egentlig en rundtur fra Gramstad jeg lurte på om var mulig. Litt studering av kart, og en tur i terrenget gjorde det klart at en rundtur ikke bare var mulig, men i grunnen ganske enkelt.

Jeg rotet meg ut på myra mellom Fjogstadnuten og Resasteinen. Den var heldigvis tørr, men jeg ble ganske fort overbevist om at det lett kunne bli en våt opplevelse – om det bare kom en del regn. Hva da med å gå ned Fjogstadveien og ta over Fjogstadnuten eller bare gå rett ned til Gramstad.

Det var en tur jeg godt kunne tenke meg å sjekke ut, og da Bestyrerinnen hørte om planene, ville hun også bli med. Jeg rodde turen ville kunne gjøres unna på mellom to og tre timer. Det var helt greit for Bestyrerinnen.

Værmeldingen var god. Null nedbør, og endelig skikkelig varme. Det var alt 14 -15 grader da vi kom til Gramstad. For første gang dette året, startet jeg i bare ullblusen. Nå kom vinden bakfra, så det hjalp selvsagt, og oppover de små bakken mot Revholen, ble jeg selvsagt varm.

Det var jo ikke så lenge siden vi hadde gått stien mot Resasteinen, så det ble få stopp og vi var kjapt inn under fjellet og kunne se bakken oppover. Det kom et par i mot, og det passet godt med en liten pause i bakken.

I tillegg fikk vi sett ut over myra og over mot Fjogstad. Vi skulle jo dit – om en stund. Med tørt og fint fjell gikk det greit opp til Resasteinen. Det ble knapt en liten drikkepause før vi fortsatte mot Skjørestadfjellet.

Det er noen gamle merker som viser vei mot flyvraket, og stien mot Skjørestad tar nordover, et lite stykke før Flyvraket. Det er ikke lange stykket (100 meter) fra stien til flyvraket og til toppen av bakken nedover mot Skjørestad.

En lang og grei bakke nedover. Først på god sti, som nettopp er blitt ryddet, og så over på skogsvei. Denne svinger mot øst og Skjørestad, og etter ca 500 meter er det en annen skogsvei som tar av til høyre – mot Fjogstad.

Det er flere skogsveier , men vi holdt mot høyre også neste vei, og der denne sluttet måtte vi ned en liten bakke til vi fant porten i gjerdet mot «Skogen».

Rett innenfor porten ligger grunnmurene av selve garden. En flott plass for en pause. Garden har hatt en fin beliggenhet, et stykke over vannet og i bakken opp mot fjellet. Utsikt mot sør og sola.

Garden var en gammel husmannsplass, og var i drift som gard til inn på 80 tallet. Da husene ble revet. Det sto fortsatt både påskeliljer og pinseliljer opp i bakken bak husene.

Det går tydelig vei mot Fjogstad og Gramstad, og denne gangen fulgte vi denne forbi garden på Fjogstad. Det var helt greit, selv om det var litt vått et stykke.

Vi gikk langs veien til stien mot Fjogstadnuten, og tok opp bakken der. Rundturen over Fjogstdnuten og ned til Revholen gjorde turen omtrent 3 kilometer lengre, men for oss var det helt greit.

Korteste vei mener jeg denne turen bør kunne gjøres på litt over to timer. Det er en skikkelig fin tur i et terreng som for mange må være helt ukjent.

Brusaknuten og Karten.

I flott vårvær.

Lørdag var det fortsatt en dag til det skulle komme dårlig vær. Da var det til gjengjeld snakk om regn hele dagen søndag. Skulle det bli en tur, burde det bli denne dagen.

Det var også en bra dag for å ta ut. Siden det ikke hadde regnet på en stund, er det fortsatt tørt i marka. Enkelte steder på turen til Karten og Brusaknuten kan det være bløtt, og mye myr.

Det var meningen å komme avgårde tidlig. Litt misforståelse om hvem som skulle kjøre gjorde at det tok litt tid å komme avstede med kurs for Mellomstrand.

Parkeringsplassen, om det kan kalles en parkeringsplass og ikke bare en plass hvor det kan parkeres, er ikke stor. Det er snaut plass til ti biler, og det var alt en del biler da vi kom.

Andre ville på tur denne dagen, og vi kunne se folk oppover veien. Det kom også flere biler rett etter oss. I sola oppover veien, i le for vinden ble det varmt. Likevel var det egentlig en kald dag til å være nesten i midten av mai.

Vi fulgte veien oppover et stykke, selv om den går helt opp til toppen av Karten. Å følge veien er ikke kortest, så vi gå en litt mindre vei oppover mot nordsiden av Karten og følger en sti til toppen.

Det er noe i underkant av 200 høydemeter fra bilen og opp til toppen av Karten på 421 moh. Ikke mange høydemeter, men det går stor sett jevnt oppover, og det krever litt av pusten.

Vi har vært på toppen av Karten sammen med Anne Lise og Sigbjørn – i dårlig vær. Denne gangen var været bra og sikten god. Det var mulig å se detaljer helt ute ved kysten.

Fra toppen gikk vi veien tilbake mot Kartavatnet – 100 høydemeter lengre nede, men med god vei og slak bakke, er det en grei rute. Vi så senere folk med barnevogn på tur her.

Først i andre enden av vannet er det slutt på vei. Da går stien gjennom en skog og over bekken, som kan være stor nok til å bu på problemer. Denne dagen var det omtrent ikke vann i bekken i det hele tatt.

Fra der er det de samme hundre meterne opp som vi nettopp hadde gått ned. Vi hadde litt problemer første gan vi gikk her – i tåke. Denne gangen var det bare bakkene opp som gjorde det tungt. Vi kom selvsagt også opp på Brusaknuten.

Over de åpne heiene under Brusaknuten valgte vi å gå den gamle stien. Like enkel som den merkede stien, men det kan lett bli noen dype myrsøkk om det er vått.

Heldigvis valgte vi å ta matpausen oppe i bakken og ikke nede ved vannet. Bonden holdt på å sprøyte ut gjødsel i utmarka. Heldigvis ikke der vi skulle gå.

Det siste stykket bort mot veien som ender ved parkeringsplassen, går over myr og utmark. Her har noen gjort en innsats og lagt steiner i myra. Nå var det så pass tørt at vi ikke ville hatt problemer, men om det kommer regn, eller mer rett – når det kommer regn....

Vi hadde brukt omtrent tre timer på turen. En flott tur i vekslende terreng, med to topper som belønning for noen dryge bakker opp. En kjekk tur i godt selskap.