mandag 30. mai 2016

Madland med bestyrerinnen - og broderen.


Søndagstur i godt selskap.

Bestyrerinnen synes Madland med Vådlandsnutene er et skikkelig fint turmål. Og selv om jeg hadde vært en runde i området på onsdag, var det ikke vanskelig å bli enige om nok en tur til Madland – om hun ble med.
Bestyrerinnen ble med. Broderen slang seg også på som turfølge. Begge med middelhavs-støv på beina – hjemkommet fra utlandet fredag og lørdag.
Madland i finvær er skikkelig greit. Søndagsmorgen var bedre enn lørdagen hvor det regnet, og værmeldingen meldte om sol, men med mulighet for ettermiddagsbyger.
Jeg trakk på meg kortbukser og kortarmet bluse. Sommertøy for varme dager.
Bestyrerinnen og broderen valgte mer vinterlig bekledning. Jeg fikk rett….
Det var litt «gufse» på parkeringsplassen. Ikke langt oppe i bakken var det behagelig – i kortbukse og bluse.
Vi var ikke helt alene i Madlandsheia denne søndagsmorgenen. KFUK/KFUM speiderne hadde tur i området og mange foreldre med andre unger var møtt opp for å hente arvinger.
Vi gikk et stykke fra speiderhytta, men kunne høre lyden av festlighetene og kjenne lukta av grillmat. Men det var ikke mye å se. Småskogen har vokst opp i løpet av de siste 10-15 årene. I min ungdom var dette skiterreng, og det var mulig å gå over alt. Nå er det tett bjørkeskog i hele området.

Ikke langt oppe i Høylandsskaret kommer vi over småskogen og krattet, og får igjen oversikt over landskapet. Det er god utsikt nedover mot Fisketjønnene, men Fisketjønnbu mangle – nedbrent for flere år siden.


Det er en del drøye bakker oppover mot toppen. I ungdommen – for 10 år siden tok vi rett opp flere plasser i stedt for «rundt». Årene som går endrer på mye.
Det er greiere å gå rundt, og da får vi også med utsikten nedover Rolighetsdalen og Vådlandsvannet. Vel verdt å ta med.
På toppen ble det – for en gangs skyld – stopp og tepause. Det var så pass varmt i sola at det ikke var nødvendig med mer klær. Jeg satt i ullblusen. Vi kunne se flere på vei oppover, og traff to partier da vi kom ned undertoppen. Vi fikk en liten prat med noen, og viste de stien rundt Rolighetsdalen, Hanklatjønnå og Maribakken. Vi ble senere tatt igjen av rask ungdom, som kunne fortelle at «folket» hadde tatt den lange veien hjem.
For oss ble det en grei tur nedover bakkene mot Fisketjønnå. Vi møtte en del folk på vei opp, enslige damer, følge med flere hunder, men ikke familier. Jeg lurer på om familiene var på 7 nuts marsjen i Sandnes? Det burde liksom ha vært mer folk på tur en så fin søndag.


Vi var fornøyd da vi kom ned til bilene. Med truende skyer i vest, og regn på ruta hjemmover….










Sommerens første tur til Blåfjellenden.


Fredag til lørdag på Blåfjellenden.

Så var det endelig mulig for overnattingstur til Blåfjellenden. At det ville bli tur denne helga, var egentlig klar alt etter forrige ukes prøvetur innover heia. Værmeldingen var også med på laget, og meldte om finvær og varme. Det kom litt andre meldinger for lørdagen etter hvert, men ikke noe som kunne hindre tur.


Det var ingen tvil om at det måtte bli kortbukse innover på fredagen. Sol og lite vind, temperatur opp mot sommer. Skikkelig bra forhold.
Nå var det smeltevann i Fossebekken, men ikke noe som hindret. Det virket som om de skikkelig varme dagene før 17. mai hadde smeltet vekk mye av snøen.  Nå lå det fenner i stien, men det var enkelt å gå rundt nede. Lengre oppe ble det, som vanlig, større felter med snø, og disse var greie å gå over.

Saftbekken ble krysset på snøbru. Som vanlig, de første turene på sommeren. Men vaet øverst i bakken, gikk greit å krysse på gangsteinene.


I bakken ned mot blåfjellenden, var det fenner. Jeg valgte å gå «renna» ned, og det var helt greit.


På hytta var det alt kommet en kar opp fra Mån. Sola skinte inn vinduet. Det var sommervarme i stua. Og temperaturen inne krevde gjennomtrekk for ikke å bli trykkende. Jeg hentet vann og laget te og fant fram mat, og satte meg ut i sola. Og ble der til omtrent sola gikk ned. Det var heller for varmt i solsteiken enn kaldt. Sydentemperatur og soling – i mai på fjellet. Ren bonus.
Det ble bare karen fra Mån og meg på hytta denne natta, men vi fikk en hyggelig kveld med prat og sudoku.
Frokosten lørdagsmorgen, ble som vanlig. Egg og bacon – med utsikt nedover dalen. Det tok tid. Frokosten er spesiell. Å kunne sitte i ro – med egg og bacon – og bare se nedover dalen, er verdt turen. En halv time for meg selv….
Det var en del småting å ordne, og jeg tok også litt grundigere på rydding og renhold. Gledelig nok hadde det faktisk vært en del besøkende fra påske til nå, men mange gjester krever normalt også litt arbeid. (Hvordan så få kan ta i bruk så mange tørkehåndklær er fortsatt et mysterie…)


Været lørdagsmorgen var ikke «sommer». 10 grader, litt vind og etter hvert regn. Det ble ikke mindre regn utover morgenen, bare mer.
Jeg fant fram gore-tex’en og labbet ut i regnet – og snøen i bakken opp. Vi tok følge mot Hunnedalen, karen fra Mån og jeg.
Det gikk greit, men det kunne tydelig merkes at han var i midten av tyveårene og jeg snart 70. Han kunne nok holdt høyere tempo enn det vi hadde.
Likevel mente han at vi kom fortere fram enn han hadde klart alene. Det har sine fordeler å kjenne terrenget.


Vi traff på ferske spor imot. Sigmund på Fidjastølen mente jeg. Og det viste seg å være riktig. Bilen til Sigmund sto i Hunnedalen.
Nesten nede, kom det et stort følge i mot. Det var unger og voksne – 16 stykker så vidt jeg fikk med meg. På vei mot Blåfjellenden i på beina i mai. De hadde lest på bloggen at det var mulig å gå innover. Jeg håper det gikk greit.








onsdag 25. mai 2016

Sommertur i Madlandsheia.


Gjøk, Grepplyng i blomst – og meg.


Værgudene, eller hvem som nå bestemmer været, er ikke alltid like enkle å forstå. Søndag var det grisevær. Onsdag, sommer og sol – i mai.

Uavhengig av forpliktelser – sosiale eller andre, med et oppsett som denne onsdagen, måtte det bli tur.
Sol fra skyfrihimmel, god temperatur og lite vind. Så nær det perfekte som det er mulig å komme. Og en rundtur i Madland hadde en stund stått på ønskelisten. Jeg var så heldig å få til en tur i fjor, i omtrent samme været og med omtrent de samme forholdene.

Det fristet sterkt til gjentakelse.

Selv med 10 grader fra morgenen av, var det bare å finne fram sommertøy. Kortbukse, lett ullbluse med korte armer. Etter å ha vært innlåst i Gore-Tex hele vinteren er det mer enn greit å få på andre filler. Og det går faktisk fortere med kortbukse og bluse i fint vær…

Jeg var tidlig oppe, og ute av huset før ni. Bare litt over halv ti, hadde jeg sekken på ryggen og var klar til å ta fatt på bakkene opp mot Vådlandsnuten. Det gikk greit i bakkene. Det er ikke alltid like enkelt å holde en fart som gjør at det «bare» går passe fort, men det er ofte «passe» fart er det greieste.

Det var kjekt å være på tur i Madland.
Et stykke langs Fisketjønn, gol gjøken. For første gang i år - for meg. Det er sommer…..
Det lå riktignok noen fenner i nordhellingene, rester av vinter, men jeg krysset bare en fonn på hele turen.
I le for vinden ble det varmt. Selv helt oppe på toppen av Vådlandsnuten var det ikke nødvendig med ekstra tøy.  En behagelig nedkjøling.
Og helt på toppen kom dagens andre sommertegn. Jeg fant Grepplyng blomster. Nå må det innrømmes at jeg leter hvert år etter denne spesielle planten, som for meg er sommertegnet. Den finner jeg bare oppe i høyden – i heia. Med grepplyng i blomst, har sommersesongen startet. 

Den første kilometeren nedover mor Rolighetsdalen er ikke helt grei. Det er merket, men ikke særlig oppgått sti. Ved Rolighetsvannet og videre mot Hanklatjønnå, kommer stien inn på en gammel driftevei. Her gikk sauedrifta i gamle dager.
Og det merkes, svært greit å gå, og jeg er i hvert fall aldri i tvil om at stien går på rett plass. Det kan se ut som om den går unødig rundt et par plasser, men jeg ville i hvert fall ikke forsøke å korte ned ruta.

De neste kilometerene går i vekslende heiaterreng. Nettopp slik jeg liker det. Fjell rundt, knauser og bakker, vann og myr. Med blå himmel og grei temperatur, ble turen over denne heia, skikkelig fin.

Det er nesten synd å forlate heia i slikt vær, men for å nå bilen må jeg ned Maribakken og over flyene mot Fisketjønn.
Det ble etter hvert merkbart at jeg hadde vært på vei i opp mot tre timer. Det var fortsatt noen kilometer igjen, og jeg lurte på om jeg skulle ta en pause. Det ble det ikke noe av – det er helt greit å gå videre når bilen ikke er mer vel en halvtime vekk.
Det siste stykket langs Fossebekken går på godt opparbeidet drifteveg. Det er en del slike «kulturminner» rundt om, og jeg synes personlig at det er greit å bli minnet på slitet i gamle dager. Vi har det greit, og i hvert fall på en dag som denne – sol sommer og skikkelig gode forhold for tur.

mandag 23. mai 2016

En våt tur.


Søndagstur i regnvær.

Våt til skinnet – en oppsummering av dagens tur. 

Ellers ble det selvsagt også i dag et spørsmål om hvor turen skulle gå.
Jeg måtte i hvert fall ta hensyn til minst tre ting:
1             Gamle mødre må besøkes
2             Det blir antakelig langtur på tirsdag.
3             Sist men så avgjort ikke minst – det var meldt regn hele dagen.

Og værmeldingen fikk rett – det pisseregnet hele turen. Vann i bøtter og spann.


Det er ikke kjekt å dra på tur i dårlig vær. Dørstokkmila blir både høy og lang. Det kjent blir ofte det enkleste. Og hva er mer enkelt enn en tur rundt Dale – Bynarka – Lifjell? Og hva er mer kjent?
At det likevel ble feil, er en annen sak.  Eieneren inneholder litervis med vann i regnvær, og deler velvillig ut til passerende turgåere.
Planleggingen denne gang gikk ut på hva jeg skulle ha på av klær. Med regn, pleier jeg å ha noe under Gore-tex buksa, men ville det bli for varmt, og var det strengt tatt nødvendig for en 2-3 timers tur.


Jeg valgte å ta lang ullbluse + en svært tynn fleece og jakke på overkroppen. Alt for varmt. I første bakken gikk fleecen av. Selv om det ble litt kaldt over toppen, så var det bedre å gå uten fleece.


Og når ble jeg våt – til skinnet? Etter bare en halvtime. Skog, kratt og regn er noe herk. Jeg  burde ha valgt en tur oppe på Høgjæren i åpent landskap….
Skal jeg nevne noe positivt, må det være at skoen, velbrukte ALFA Walk King, holdt sånn noenlunde tett. Ellers var det vått – og ubehagelig. Alt blir en vane, selv regn og våte klær.
Det kunne godt ha holdt opp å regne, bare en liten stund. Det gjorde det ikke. Regn fra jeg startet til jeg igjen sto ved bilen.


Jeg pleier ikke å ta denne turen på sommeren. Da er det så mange andre turer som frister mer. Men, som sagt i regnvær og med gode grunner for å gjøre søndagsturen kort…
Det var en ny opplevelse å se terrenget i «sommerklær». Grønt og fint, med hvitveis, skogsfiol og blåbærblomster, med fuglesang og grønt gras. Det var selvsagt løv på trærne, men det stengte jo for utsikten store deler av turen.
Det var selvsagt ingen andre ute og gikk denne søndagen. Ikke en kjeft. I hvert fall ikke før jeg traff to jenter helt nede ved Dalevann. Da var jeg omtrent ferdig med rundturen.
Ikke nok med det, litt lengre nede i bakken mot Dale, traff jeg en enslig jente. Dette var dagen da jentene var på tur….
Til alle som ønsker en tur i ensomhet, gå rundt Lifjellet i regnvær.


Selv midt på vinteren, med både snø og is i stien, treffer jeg oftest mer folk. Været var da ikke så ille. Jeg var jo bare gjennombløt – store deler av tiden. Innderst er vi jo alle vanntette?


Selv med mange gode grunner for en kort tur med lite transport, føltes søndagens tur feil, kan det være at jeg etter hvert setter for stort pris på et behagelig liv?




lørdag 21. mai 2016

Prøvetur mot Blåfjellenden


Sjekk av forholdene.

Planlegging er ikke helt min greie. I dag (lørdag) hadde jeg ingen andre planer enn at jeg skulle på tur. Bestyrerinnen tok av gårde grytidlig, og vil ikke være tilbake før neste uke. Det var med andre ord ingen grunn til hastverk.
Likevel sto jeg opp før 8, var klar for tur i god tid før 9. Uten å ha bestemt hvor turen skulle gå.
Egentlig var det verre – jeg gjennomgikk alternativene, og prøvde å ta hensyn til broderen og hva han eventuelt ville kunne være med på av tur på søndag.

Og broderen er også i «syden» hele uka.  Alzheimer på gang?


Bynuten var et alternativ. Vådlandnuten ligger nå der og er over hundre meter høyere opp i lufta.

Jeg tok mot Ålgård, og kunne vente med å velge.  På veien oppover slo det meg at jeg faktisk kunne kjøre opp i Hunnedalen for å sjekke forholdene innover mot Blåfjellenden. At jeg ikke hadde tenkt på det før.
Jeg hadde tenkt på en tur til Blåfjellenden, men da med overnatting. Værmeldingen satte en stopper for det. Jeg så ikke for meg å suse rundt i snøhaugen alene i kuling og regn…


Lørdagsmorgen regnet det ikke. Det var lovet regn senere på dagen, men da jeg startet var det tørt. På vei oppover ble været ikke dårligere.
Parkeringsplassen var skåltom. Ingen andre var så tidlig ute, og det var vel tvilsomt om det ville være andre ute i snøhaugen senere, utenom meg.


Det er ikke helt vanlig å gå innover mot Blåfjellenden på beina, i mai. Første turen går normalt i månedsskiftet mai/juni. Jeg var forberedt på snø langt ned og mer oppover.
Det lå noen små flekker og en liten fonn i Oleskaret. Helt som vanlig for første turen. Over skaret var det mer vinter enn vår. Jeg har gått her noen ganger under liknende forhold, og det er «bedre» å gå rundt snøfennene enn over de nederst. Jeg gikk noen omveier for å slippe snø.
Det er ikke bare muligheter for skade ved gjennomtråkk, men også tyngre og gå i snø. Ett stykke før Fossebekken var det snø nesten over hele fjøla. Det var enkelt bare områder, men det ble bare mer og mer snø.
Ikke uventet, og ganske normalt. Imidlertid så det ikke ut som det var store mengder snø. Jeg tror snøen vil for en stor del forsvinne med den meldte varmeperioden. Neste helg vil det antakelig være greie forhold innover.


Fossebekken kan bli et hinder. Den var ikke større enn normalt ved mye regn – eller lite snøsmelting, og grei å komme over denne gangen.
Jeg hadde ikke tenkt hvor langt inn jeg skulle gå. Det ble litt sånn: klarer du den så klarer du den også.
Til halvveis inn mot hytta.  Oppe i høyden var det skiføre, og regn.
Regnet kom gradvis. Med vinden bakfra, kjente jeg ikke noe særlig til nedbøren på vei innover, men da jeg skulle ta noen bilder bakover, kunne jeg godt kjenne at det ville bli en sur tilbaketur.


Nå ja, Gore-Tex er gode greier, og holder i hvert fall vannet ute – og svetten inne. Nedover er også greit. Det er vesentlig lettere å gå nedover fennene – rett over alt i bein linje. Og egne spor å gå i. Det gikk kvikt tilbake.


Det ble tre timer godt og vel, på beina. Jeg fikk sjekket forholdene, og det blir overnattingstur neste uke.
Jeg gleder meg alt.

tirsdag 17. mai 2016

Søndagstur på mandag 2. pinsedag


Pinsetur.

Hvordan er det med helse og tur. Det vi tar for gitt i 30-40 og 50 års alderen er ikke like selvsagt etter som årene går.
Det dukker opp plager som kan hindre turlivet. Broderen har av og til smerte og infeksjon. Andre pinsedag – mandag, hadde vi sånn halvt avtalt tur til Vådlandnuten. Broderen mente han muligens burde ta en litt enklere tur, og en tur der det er mulig å komme til vei på en enkel måte.

Jeg hadde ingen ting imot å ta følge på høgjæren, selv om det burde være både folksomt og vindfullt – ifølge værmeldingen.


Vi kunne starte fra Tofdal, gå til Synesvarden, Holmavatn og videre. En tur på minst tre timer, men uten de bratteste bakkene.  Tilsynelatende. Det er tross alt en god del opp og ned. Fra Holmavatn mot Steinkjerringå er det bra stigning, helst både bratt og høyt. Bakken er delt inn i platå slik at det blir intervalltrening ut av det.
Som tenkt så gjort. Det var en bil utenom på parkeringsplassen. Og ikke en kjeft før nesten nede ved Holmavatn. Mindre folk en på en lørdag med sludd og regn. Merkelig.


Vi startet forsiktig, som så ofte før ble det likevel vanlig fart og hurtig gange nedover mot Holmavatn. Fram til Steinkjerringå hadde vi vinden i ryggen og sola i ansiktet. Det gir en grei tur.


Det ble litt tyngre på tilbakeveien. Vinden var opp mot stiv bris, og det er nok til at farten går ned.  Her møtte vi masse folk. Det var altså ikke bare oss som var på tur denne dagen. De fleste som kom imot oss var svært tilknappet…. Jakken tett i halsen og hetta på. Så galt var det da ikke. Og de hadde vinden bakfra.

Vi hadde i hvert fall ikke problemer med været. Rett etter Holmavatn gikk på en kar. Han var tydelig klar for en drøs. Og vi mente det måtte være fordi vi også så ut som heiafolk. Han ville prate om hei og sau. For ham var turen en treningstur for hei og for å ha form nok til å følge sauene i heia.

Vi fikk fortalt hvor han hadde sauene og hvor kjekt det var å følge de innover.


Det var heia lang inne som han hadde i tankene – Vida Legå og Langvassheia.  Det går mange timer for å få sauene inn her. Han så tydelig fram til igjen å få en tur i heia – som oss.


Det ble en stopp, men det er bare hyggelig når vi treffer andre som setter heiaturer like høyt som oss.


Videre oppover mot Synesvarden gikk det i et greit tempo. Vi hadde litt å snakke om, broderen var ikke helt sikker på hvor Langvassheia var og hadde ikke hørt om Vida Legå. 

Vi for forbi toppen og tok fatt på siste innspurten, men først en bakke ned. Det gikk ikke helt som vanlig. Jeg var stiv og støl, og måtte ta det litt med ro nedover. Tung sekk i et par dager kjentes.


Men etter vel tre timer, og femten kilometer – som planlagt – sto vi igjen ved bilen og skiftet tøy i en sur vind.

mandag 16. mai 2016

Telttur i Fidjadalen.


Bedre sent enn aldri.

Er det aldersgrense for teltlivet? Betyr det å bli pensjonist slutt på å ligge i telt inne i heia? Det ble i hvert fall antydet at jeg muligens begynner å bli for gammel til slike sprell.

For egen del gjelder fortsatt at om jeg når ikke gjennomfører ting nå, så har jeg gjort det for siste gang. 

Derfor telttur i Fidjadalen.

I fjor ble det ikke noe av denne etter hvert tradisjonsrike turen. Achillesproblemene satte en stopper for mange gode og fine planer.
Dette året måtte jeg igjen kunne finne frem ting og tang og, ikke minst en god anledning, til en tur inn i Fidjadalen. Værmeldingen har de siste dagene vært raus med sol og helt stengt kranene for regn. Været burde ikke være noen hindring… 

At værmeldingen ikke fikk helt rett en ganske annen historie.


Denne gangen ble det grundig planlegging. Alt på fredag begynte jeg diskusjonen (med meg selv) om jeg virkelig skulle dra pikk og pakk opp og inn i Fidjadalen. Alene betyr en masse kilo på ryggen, og terrenget innover er ikke bare greit. 

Bare Para Rangeren veier jo omtrent 5 kilo – tom.


Dette året gjorde jeg noe med vektproblemet. Jeg kjøpte nytt spisebestikk – i titan. Dyrt men lett.

Vektbesparelse på hele 10 gram.


Siden det var Pinseaften, regnet jeg ikke med å være alene på parkeringsplassen. Og fikk rett. Det var andre enn meg på tur denne dagen. Jeg traff flere med store sekker innforbi Mån, og snakket så vidt med et par. De hadde tenkt seg over mot Espedalen/Røssdalen, og ble noe betenkt da jeg spurte om ski eller truger… 

Det gikk greit over ura under, Månvatn. Tørt og fint. På andre siden er det en bratt bakke. Det gikk ikke fort oppover, selv om puls og pust gikk fort. Heldigvis, det dukket opp noen blå blomster som måtte sjekkes. Vanlig skogsfiol, men vel verdt et lite studium og noen bilder, og en stopp. 

Noen hadde alt tatt «plassen min» ved elva. Jeg måtte et lite stykke lengre inn for å finne en plass til teltet. Etter en kopp te og noen kjeks, gikk jeg et stykke lengre innover dalen. Ved «beverhaugen» lå det en hel gjeng. Jeg hilse så vidt på folkene. 

På tilbakeveien gikk jeg opp i skogen. Og til min forbauselse fant jeg en gammel sti. Godt nødlet og fortsatt synlig som et tråkk gjennom skogen. Her kan det ikke ha gått folk de siste 25 årene.

Nødlingene var dekket med mose, stien delvis borte i myrsøkkene, og den gikk beint mot Månastølen.
Det er kjekt å finne slike stier som må ha vært mye benyttet i «gamle dager».

Været, hva med været. Det snødde, sluddet, regnet og haglet. Men mest var det opphold og litt sol.

I hvert fall ikke hva værmeldingen hadde nevnt… Bare sol.


Som vanlig gikk kvelden litt tregt. Det er mange timer alene. Jeg kjedet meg likevel ikke, og hadde det egentlig greit med soduko Polly og Pepsi Max. 

Dunposen tåler noen kuldegrader. Heldigvis. Jeg var i hvert fall ikke kald. Om morgenen var det rim og småpyttene var frosset. Med tanke på rim og frost i ura, tok jeg det med ro, og ventet til sola kom over kanten. Det ble fort varmt.


På tilbakeveien møtte jeg tre karer. De hadde tenkt seg en snartur opp til Blåfjellenden – fjelltoppen, før kvelden, og tilbake dagen etter.

Vekt på sekk og mange kilometer, var ikke noe problem for den gjengen.


For egen del kunne jeg kjenne det på skuldrene da jeg slengte sekken av meg nede ved bilen. En fin tur, nei – nok en fin tur i Fidjadalen.




mandag 9. mai 2016

Sommertur i mai.


En strålende morgen.

Turen på torsdag var en vårtur. Lørdagen ble tilbrakt i bilen…

Søndag var det sommer.
Varme, sol og skyfri himmel, men litt vind. Temperaturen krøp opp mot 20 grader alt fra morgenen av. Det ville bli varmere. 

Jeg fant fram kortbuksa. Det er år da jeg ikke omtrent har hatt på kortbukse på tur – utenom i «syden».
Dette året kom sommeren brått på, og den kom godt. 

Det er ikke mer enn dager siden jeg brukte «lang under». Og det har omtrent ikke vært turer der jeg har gått i bare ullskjorten.


Denne dagen så «Alt» ut til å stemme. En slik dag burde brukes i heia, men broderen var redd for at det fortsatt ligger snø over huller og groper. Det er ikke kjekt med ødelagte bein.


Vi ble enige om nok en tur til Bynuten. 

Det var ikke like mange folk og biler på parkeringsplassen da vi kom denne dagen. Nå var det noen stor gjenger som viste godt igjen de forrige gangene. Det var tross alt bile – og folk på gang.
Vi startet i rolig tempo. Og etter min mening fortsatte vi i rolig tempo, men for broderen som den siste tiden (nesten et år…) har trent vesentlig mindre enn meg, ble det litt for «brutalt». Et stykke oppe i bakkene måtte vi ta det med ro.

Og vi kunne godt ta det med ro. Været var som sagt bra, og våren er en kjekk tid. Her fikk vi våren i flere omganger. Nederst var bjørka grønn, lengre opp, bare med museører, og øverst nesten bar. Det var grønt på marka, med blomster. Øverst lå det fortsatt noen små fenner i sørhellingene, og det var fortsatt «vinter».
Det blåste adskillig med opp på bare fjellet, ut mot selve toppen. 

Vi var ikke alene på toppen, men de andre tok en bra pause, vi drakk og kom oss avgårde nedover. Det går lettere i nedoverbakke.


Oppe i høyden måtte vi krype i le av vinden for å ha det behagelig  - uten jakke. Lengre nede, fortsatt i le av vinden ble det – nesten – ubehagelig i sola. Det var varmt. 

Det var andre på tur til Bynuten denne dagen. Vi møtte en god del jenter på tur. Lengre nede ungdom i gjenger. Det er, etter min mening, tydelig at det å ta på søndagstur er blitt populært blant ungdommen. Muligens ikke alle, men for mange. Og i hvert fall for flere enn før.
Sommer og sol, tør sti og korte bukser, gir gode forhold og mulighet for å komme noe kjappere ned enn til vanlig.  Jeg tok ikke tiden, men det gikk greit nedover og bortover, og selv om vi tok det litt rolig i bakkene, så gikk det nok hurtigere enn til vanlig. Det er kjekt det og.


Vi syntes ikke at vi traff mange folk – det burde liksom ha vært mange flere en så fin dag. Nede på parkeringsplassen var det likevel omtrent like mange biler som de tidligere gangene. 

Vi var enige om at det hadde vært en fin tur, og vi håper det blir slike forhold flere ganger ut over sommeren.

lørdag 7. mai 2016

Tur på Kristi himmelfartsdag.


Torsdagstur rund Resasteinen og Li.

Mai er måneden for konfirmasjoner.  Vi er invitert inn til Sauda, og da går stort sett hele dagen. Så det ble en kort tur på onsdag – opp til Bjørndalsnuten, og hva så?


Torsdag er kristi himmelfarts dag og fridag for de fleste. For meg som er pensjonist, er det en dag som alle andre.
Det fikk meg i hvert fall til å tenke litt «utenfor boksen». Hva om jeg tok en langtur på torsdag, Og tok styrketrening på fredag (og konfirmasjon på lørdag).
 

En grei plan, men hvor skulle turen gå?
Det er en tur jeg burde ha gått for lengst. Fra Dale til Resasteinen ned til Dalevann og så Lifjell, Bymaka og tilbake til Dale.

Sist jeg tok den turen – i fjor vår, kom jeg hjem med en ødelagt achilles. Og den har jeg slitt med i et år nå.
 Skulle jeg virkelig prøve meg på den turen en gang til. Jeg er ikke spesielt overtroisk, og turen rund Resasteinen og Li er vel ikke lengre og tyngre enn andre, f. eks til Bynuten.  Den er nok litt lengre, men jeg trenger noen langturer før sesongen.


Jeg kjørte innover mot Dale på morgenen.
Og jeg var ikke alene. Det var alt kommet en del bil, og jeg så folk som startet samme vei som meg, mot Resasteinen. 

Det var helst voksne folk på tur første delen. Alt fra Dalevannet, ble det klart at det var dagen for familier. Nå var været det aller beste, så slik sett passet det bra.

Det satt en del voksne og unger ved steinen, men alt bortover mot bakken traff jeg på små turmennesker. Hun må ha vært 6-7 år og var helt sikker på at hun skulle opp på toppen for å se mot byen.
Over toppen gikk jeg på en hel familie, også her var de minste ungene ikke mer enn 6-7 år, og ril topps skulle de.


Guttene jeg traff på toppen skulle rundt. For egen del ble det bare en kjapp stopp for å drikke. Det ble varmt utover dagen. Gutten ville ha matpause før de tok fatt på bakken nedover mot Bymarka.


Med tanke på hva som skjedde forrige gang jeg tok samme turen, gikk bakken nedover i gå tempo – i stedet for full fart.  Helt nederst kunne jeg høre – først, og så se 5 jenter komme seg over bekken. I bra tempo, syntes jeg.
Jeg kom først opp tauet, men kunne høre jentene bak. Jeg tenkte ikke mer på det, men ved Bjorhabn kikket jeg meg tilbake og så at jentene hang fint med.


I bakken opp av Revesdal, tok de meg igjen og vi holdt følge til bilen. Det er ikke så ofte jeg har opplevd at jenter holder følge i slikt terreng. Det kan selvsagt skyldes at jeg går senere enn før, men uansett så er terrenget så pass «rølpet» at mange har problemer med på holde tempo oppe. Godt gjort. 

Og hvordan gikk det med achillesen? Jo takk, jeg kunne kjenne at jeg hadde gått, men ikke noen egentlige smerter. Det gir håp for sommeren…