onsdag 30. mars 2016

tilbake fra påskeferie


Hjemtur


Lørdagsmorgen stilnet vinden, som hadde gjort det vanskelig å få sove om natten. Det var overskyet og et flatt lys. Det så ut som om det ville være greit å komme seg hjem etter 5 lange og herlige dager på Blåfjellenden.
Opp rundt 7, for å få en siste morgen med fred og ro på hytta. Jeg starter vanligvis tidlig. Det er helt greit å sitte helt for seg selv, lytte på radio, med en kopp te, en kjeks og god tid – før frokost.
Det ble tid til en sudoku. Klokka nærmet seg åtte, og på radioene kom værmeldingen.. Slutt på freden.
Det var ikke måte på vær – her la de ikke fingrene imellom. Det ville bli kuling, opp mot stiv kuling utover dagen. Over 20 meter i sekundet er ikke morsomt, om du må frem. Heldigvis skulle det ikke komme nedbør. Oppholdsvær er greit, da kan det egentlig blåse en god del før det blir skikkelig utrivelig.
Nå er det en hel del ting som må på plass før avgang. Hytta må ryddes og vaskes. Jeg  har også ansvar for å få med meg «oppgjør» fra safen. For «tilsyn» er det ikke mulig å bare stikke av, hytta må være på stell.
Bestyrerinnen sov fortsatt.
Den roen varte ikke lenge. Sammen fikk vi kjapt på plass det meste, inklusiv en vanlig frokost.
Rundt ti var vi klar for å ta avgårde opp bakken mot Leitevann. Skiene hadde stått i skuten – ubrukt i hele påsken. Nå var det på tide å spenne på.
Heldigvis har vi begge smørefrie ski. På føret som vi hadde lørdag, var det riktig. Det hang oppover, og det var fortsatt så vidt glid på flatene. Det var bløtt, selv helt opp i høyden. Bløt nysnø oppe på gammel skare – typisk påskeføre.
Bakken opp til Leitevann er, etter vår mening, både lang og bratt. Det tar tid å komme opp. Og selvsagt er det brattest helt øverst.  Vinden kom fra sør. Nede i dalen kunne vi kjenne det blåste, men ikke over en bris. Vi merket omtrent ikke vinden oppover – bakken er mot sør.
Det blåste selvsagt over toppen, men ikke over stiv bris. Nede på Leitevann var vinden ikke et problem i det hele tatt. Litt bris i mot…
Problemene begynte i nedoverbakkene. Og det er ikke noe spesielt for denne turen. Det er en gang for alle slått fast at vi – bestyrerinnen og jeg – ikke kan gå på ski. Spesielt i nedoverbakker.
Det er enklere og gå på beina.
Denne gangen hadde jeg ski på beine, og ikke i hendene, nesten hele veien. Helt uten problemer var det ikke. Det var jordmørke så det holdt. Det var vanskelig å se om verden gikk opp eller ned, om det var flatt eller bratt bakke foran skituppene. Heldigvis så komme erfaring til hjelp. Det  blir enklere med årene og jo flere ganger jeg går de samme sporene.
Vi kom ned til veien og bilen. Stil er ikke et spørsmål, bare om vi kommer fram.
Det er vemodig å stå langs veien og vente på å komme over. Påsken er over, og det er et helt år til neste gang.  Det er ikke lenge til vår og sommersesong, det får være trøsten.

Påske på Blåfjellenden.


Ikke en riktig turrapport, men likevel på tur. Påsken på Blåfjellenden, sammen med arvinger og barnebarn.
Det er alltid kjekt å se hytta dukke opp. Endelig framme – til en tom og kald hytte. Forresten, ikke helt tom. Det var sekker og esker i hauger, både i skuten og inne i hytta. Dette var dopapir, sengetøy, mugger, fyrstikker, salt/pepper, havregryn, nye spill - til underholdning for gjestene, og mye mer. Alt som trengs, eller muligens trengs, for å holde hytta i fin stand, og for at gjestene skal finne det de forventer å finne…
Det er bare denne ene gangen i året det er mulig å få med «greier», så her gjelder det å ta med det meste.
Alt dette ventet på oss som passer på hytta. Nå var det ikke bare arbeid som ventet oss denne påsken. Min datter hadde også bedt om å få bli med på påsketuren dette året. Nå er det dessverre ikke like enkelt for jentungen å komme seg inn på ski, så vi fikk ordnet oss med transport.
De ville komme dagen etter oss, og bli noen dager. Det gledet vi oss til, både bestyrerinnen og jeg.
Men først måtte det gjøres en jobb – med å få på plass alt det som lå i esker og sekker. Det er egentlig greit at det ikke var andre på hytta, for sånn opp-pakking betyr et syndig rot. Til alt er på plass.
Mandagsmorgen ble det som vanlig frokost – denne gangen med oss ventende på «gjengen» som skulle komme tidlig.
Og «gjengen» kom. Med liv og ståk i stua. Ungene for opp og ned – ut og inn. Det ble helst litt uvant leven. Det ble noen skikkelig hyggelige dager. Det er virkelig kjekt å spise frokost med familien – å ha god tid til det meste. Middager i fellesskap rund bordet, Lunch på samme måten.
Det er mange, skikkelig mange, år siden jeg har spilt sjakk, men det var kjekt å få tatt i bruk det virkelig fine sjakkspillet som kom opp med varene.
Kveldene, etter at de minste var kommet i seng, ble tilbrakt med gammeldags «underholdning – kunnskapsspørsmål.
Nå dro voksne barn og barnebarn tidligere enn oss. Vi merket godt at det ble stille, og litt ensomt i hytta. Det ville gå et par dager før vi skulle spenne skien på oss for å ta fatt på hjemveien.

Til torsdag hadde det bare vært 4 jenter innom – utenom oss. Til den tradisjonelle komlemiddagen på skjærtorsdag fikk vi besøk av tre ungdommer. Gamle kjente, de hadde spist komler hos oss før.
På fredag kom det et par og to gutter. De fikk også servert komler. Restene gikk til dodraugen…
I løpet av påsken fikk vi lagt på sengetøyet. Det er nærmere 50 sett å få på plass. Jeg kan garantere at de som ordner hotellrom ikke har en fysisk lett jobb.
Natt til lørdag blåste det. Litt mindre på morgenen. Heldigvis uten nedbør, men da værmeldingen varslet stiv kuling utover dagen var det noen som fikk farten opp. Det ble kjapt vasket og ordnet. Rundt 10 var vi klar til å gå.




mandag 28. mars 2016

På tur innover, påske på Blåfjellenden.


På vei til påskeparadiset.

Nå er Blåfjellenden nesten paradisisk uansett årstid  -  og vær, men i påsken blir det selve paradiset. Og det har stedet vært siden 1998. Vi har med andre ord feiret påske på Blåfjellenden i 18 år…
Nesten tyve påsker på en ubetjent turistforeningshytte, uten vann og skikkelig strøm. Og helt uten dekning for telefon og liknende vederstyggeligheter. Etter 2017 blir det i tillegg også uten radio. Det blir litt vanskelig.
Men for oss «fossiler» - pensjonister og nesten 70, blir det muligens ikke så mange årene uten radio.  De vil jo legge ned FM. For oss må jo en eller annen gang bli siste gang, og antakelig om ikke så alt for mange år. Men denne gangen kom vi både fram og tilbake.
Eventyret startet tidlig på søndagen. Værmeldingen var ikke så aller verst tidlig, men været skulle bli verre utover dagen. Vi kom forhåpentlig frem før skittværet melde sin ankomst.
Overskyet, nesten tåke, nysnø og litt vind var det som møtte oss i Hunnedalen. Perfekte forhold for  jordmørke. Jeg så ikke om det gikk opp eller ned foran skituppene. Heldigvis har jeg gått denne ruten så pass mange ganger at jeg sånn noenlunde har peiling på hva som ligger foran. Noe hjelper altså erfaring.
Med bestyrerinnen på laget, blir det ofte en kjekk tur. Spesielt etter at vi begge gikk over til smørefrie ski. Vår erfaring er at slike ski henger oppover og reduserer farten nedover, helt perfekt. Og denne dagen var det såkalt nullføre. Helt umulig å møre ski riktig, men helt uten problemer med smørefri ski.
Til en forandring var vi ikke alene i sporet. I motsetning til hva vi oftest opplever, så virket det denne gangen som hele hyttebyen var på tur. Det var folk opp bakken, på Fossebekktjønn og oppover mot Kringlekveven. Jeg kan i farten ikke huske å ha sett så mange folk noen gang før.
Det ble lite stopp underveis innover, men både bestyrerinnen og jeg kunne glede oss over naturen, det å se igjen kjente steder, og litt det å beherske føret og skiene. Nå behersker vi dette så pass dårlig at vi likevel går ned de bratteste bakkene. Unnskyldningen er selvsagt at vi må tenke på eggene i sekken..
Det går i hvert fall raskere på beina når forholdene var som på turen inn. Scootersporene var harde og greie å gå i.
Vi brukte «normaltid» inn ca 2 ½ time. Vi går fortsatt fortere på beina, men med snø på bakken er det ikke noe alternativ.
Det kjekkeste på hele turen er å se hytta dukke opp på bakkekammen. Både fordi vi begge da vet at turen inn er over, og det er tid for en pause, og for at vi nå, nok en gang, kan slippe ned skuldrene for mange dager.
Det er leeenge til vi trenger å spenne på skia for å ta fatt på tilbaketuren. Og denne gangen ville det skje mye før den tiden.
En hel påske på Blåfjellenden – kan livet by på noe bedre?






søndag 27. mars 2016

"Konkurranseidrett" rundt Li?

Rundt Li med "hare" foran.

Det måtte bli en ny tur rundt Li. Det nærmer seg påske og det betyr «til fjells».  Og ikke bare til fjells, men helst fjols til fjels. Jeg liker ikke ski…
I denne sammenheng betyr fjell også Blåfjellenden.
Men det ville bli litt å gjøre på lørdagen. Plutselig er det bare en bil tilgjengelig – arvinger har bruk for bil – når egen er i ustand.
Det ble en rolig og tidlig morgen. Jeg hadde gjort alle forberedelser før 9. Og hvorfor ikke bare ta ut – det ville antakelig bestyrerinnen sette pris på. Det er jo en del ting som skal ordnes før en skitur og seks dager på en ubetjent turistforeningshytte.
Det var et snev av vår i luften. Avgjort varmegrader, og lettskyet. Det kunne bli en fin tur. Selv så tidlig som rundt ti var det andre som skulle på tur. Ikke mange men noen. Jeg så ingen som skulle hele veien rundt, men det er jo ikke så mange som går rundturen uansett.
Noen «trailrunners» treffer jeg jo, og de imponerer med stålkondisjon.
Jeg tok det ikke helt med ro utover, jeg kunne ikke se noen bak, og det var lite å vinne på å starte for fullt. Et lite stykke utover, kom det imidlertid en kar i god fart. Vi gikk sammen et kort stykke før han igjen satte opp farten og for forbi.
Det er vanskelig å la være å prøve å henge på. Det gikk ikke helt, men han forsvant ikke helt fra syne. Jeg hadde «kontakt» Ute ved Bymarka tok jeg stien inne i skogen, og karen den litt lengre veien om svabergene ut mot Usken. Vi kom samtidig til stidelet oppe i bakken. Igjen ble det litt prat, før han fortsatte oppover. Jeg hadde sagt fra om den kortere stien rett mot toppen. Som vanlig tok jeg denne veien, mens karen tok den merkede stien.
Likevel var han før meg på toppen. Det er godt gjort.
Karen var antakelig 20 år yngre, men selv med det «forspranget» ville jeg normalt klare å komme først opp. Ikke denne gangen – god kondisjon på den karen.
Resten av turen ble mindre «konkurransepreget» og det gikk roligere ned mot Dale.
Helt nede gikk jeg forbi en familie med unger som hadde pause i bakken. Uten om det var det svært få ute og gikk. Underlig, når det var så pass mange i forrige uke.
Det ble en kjekk tur. Oppe på toppen var det null frost, og mesteparten av isen og snøen er het borte. Det gir håp om en fin og tidlig vår, og åpning av sesongen i heia.


onsdag 16. mars 2016

Bjørndalsnuten - en fin vårdag.


En kort og grei tur.

Sol, krokus som blomstrer og tulipaner som stikker opp. Gradestokken over 10 grader. Det ble plutselig vår. På en onsdag.
Det ble selvsagt helt umulig å sitte hjemme å se ut på finværet. Jeg måtte på tur.
Men burde jeg, Det virker som om det ikke tar så mye på achillesen å gå i bakker og terreng som langs vei. Det blir stivt og vondt om jeg går på asfalt – og det er selvsagt umulig å holde et rolig tempo på flate veien.
I fjor, for lenge siden, da jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom på tur igjen, tok jeg noen turer til Bjørndalsnuten. Opp og ned på noe over en time. Det kunne passe – tror jeg.  Håper jeg…

Da beslutningen først var tatt, tok det ikke lange stunden før sekken var pakket, turklærene på og jeg satt i bilen.
Jeg synes normalt ikke noe om en tur der kjøring frem og tilbake tar lengre tid enn selve turen. Denne gangen fikk det gå.
Ett var sikkert, det var ikke bare meg som fikk vårfornemmelser og ville på tur. Det var mange biler på parkeringsplassen ved Gramstad Jeg kunne se folk på toppen av Dalsnuten – en enda kortere tur.
Det kom folk nedover som alt hadde vært på toppen. Og karen som mente det nesten ikke var is i stien, hadde bare delvis rett. Det var ikke bare isen som var glatt. Det øverste laget av sorpa hadde tint, og det var omtrent ikke hold enkelte plasser.
Jeg måtte ta det med ro oppover, og jeg stoppet og sjekket noen ganger for å finne beste vei i tråkket. Jeg stoppet selvsagt ikke for å trekke pusten.
Et stykke opp i bakken gikk jeg på fire karer. De hadde tatt en rundtur i det fine været. Og om det ikke var kjentfolk, så hadde vi i hvert fall felles kjente og en av karene hadde vært tilsyn på Børsteinshytta. Vi fikk en hyggelig prat.
En av karene bemerket at jeg bar på sekk, en annen påsto han hadde «sekken» på magen. Det er egentlig det samme hvordan kiloene kommer på, det blir tungt samme om sekken er foran eller bak.
Utenom disse fire karene, møtte jeg en del jenter på tur – alene. Den ene riktignok med hund. Jeg har i det siste faktisk truffet flere jenter som gå alene enn gutter – gamle mannfolk derimot…
Det ble sommervarmt i liene oppover mot toppen. Selv helt oppe var det ikke nødvendig med jakke. Småvannene lå blanke og det var ikke mye bevegelse i trærne nedover. Finere vær er det nesten ikke mulig å få.
Det går raskere nedover enn opp. Selv om jeg tok det svært forsiktig enkelte plasser, var jeg nede på veien «alt for tidlig». Denne gangen kunne turen godt ha vart lengre.



Mens vi venter på vårtegn.


Tur rundt Li - i skjortearmene.

Søndagsmorgen var det lett å kjenne at jeg hadde brukt føttene dagen før. Ikke helt de samme lette og greie beina. Det var selvsagt ingen hindring, derimot hadde bestyrerinnen andre planer.
Søndagstur med barnebarn – for en gang skyld.
Jeg burde selvsagt ha hoppet opp og ned av glede, men det er ikke lett å endre inngrodde vaner som en skikkelig søndagstur i terreng og over flere timer.
Vi ble enige om at jeg tok en kort tur på formiddagen og så skulle vi ta en liten tur etterpå.
At det ikke ble noe av ettermiddagsturen får så være, jeg måtte i hvert fall ta en kjapp tur – og hva passe bedre enn en fort tur rundt Li – igjen.
Broderen sviktet, det b le søndagstur alene. Det er noe med en hytte – som skulle være ferdig til påske.
Det er selvsagt morsommere å gå en annen plass enn den samme som på lørdagen, men turen har sine gode sider. Den er ikke for lang, det er egentlig kort kjøring frem til Dale og det er så avgjort en tur i terrenget. Ikke flatt som på stranden.
Det mener jeg er en fordel for achilleser som ikke oppfører seg skikkelig. I hvert fall kjenner jeg mindre til problemet om jeg går i terreng, og det er jo noe.
På Dale var det som vanlig en del biler. Det virker som om det blir mer og mer folk i dette området. Det kommer biler lenge etter at jeg har startet og faktisk kom det et par da jeg tok på hjemvei.
Den «lange» stien rundt, ut langs sjøen, rundt Einerneset og opp til toppen fra Bymarka og tilbake, er satt opp med 5 timer. Det er god tid. Likevel er det ikke mange som tar turen. Jeg treffer helst folk som springer – og det er ikke SÅ kjekt å se at alle andre er i bedre form….
En springtur rundt tar vel litt over en time.
Som vanlig var det ikke mange rundt. Jeg traff to karer som kom i mot, det tror jeg var alt. Oppe på toppen og ned mot Dale, er det alltid folk, og her hender det at stien ikke er bred nok for alle. Det kan bli venting på å komme opp eller ned de bratteste klyvene.
Nedover mot Dalevann kunne jeg høre folk i lia. Jeg tok igjen tre-fire, men kunne fortsatt høre folk foran.  Nede ved demningen var det en hel forsamling fra Austrått fjellvandrar & turkompani. Det var en glad og blid gjeng. Og i flokken dukket det opp kjentfolk. Tannlegen er liksom ikke det en venter å treffe på tur… Det tok en stund før jeg klarte å plassere mannen.  Det er alltid kjekt å treffe folk på heia.
Vi er i midten av mars, noen år har det vært grønt på denne tiden. Det var ei bjørk, som jeg vet er «tidlig», nede ved sjøen med knopper, men eller er det skralt med vårtegn. Det har likevel ikke vært en kald vinter. Det er fortsatt bær på kristornbuskene, og da har fuglene funnet annen mat.
Selv om vårtegnene manglet, gikk nesten hele turen i skjortearmene, og en slik tur er alltid grei.
Nå meldes det om varme og sol framover, så vi får stole på at våren kommer – en gang.

mandag 14. mars 2016

Lett på foten rundt Li.


Trening hjelper...

Etter en rolig uke når det gjelder trening, så var jeg virkelig spent på hvordan achillesen ville oppføre seg om jeg tok den vanlige lørdagsturen.
Det var i hvert fall ikke snakk om å gå noen skikkelig langtur. En tur rundt Li – to og en halv til tre timer fikk være mer enn nok.
Det var faktisk så spennende at jeg gikk rundt og ikke helt visste hva jeg skulle finne på og startet derfor tidligere enn vanlig.
Jeg valgte andre sko enn de vanlige fjellstøvlene…
Det var vel fortsatt snø over toppen på Li. Forrige uke var det helst skiføre, og det så ikke ut som alt det hvite hadde forsvunnet. Det fikk nå så være. Det ville uansett være mulig å komme fram, og i sørhellingene ville det nesten sikkert være lite snø.
Alle bakker nedover ligger i sørhellingen. Så, antakelig ingen problemer.
Det var heller ikke noe problem i starten, selv om jeg tok det litt med ro for å «varme opp» hælen.
Det var til en forandring tørt, selv om sola ikke riktig var igjennom skydekket. Nesten alle sko henger på tørt fjell, så jeg tok stien oppe i henget.
Det gikk merkelig lett opp de første bakkene. Nedover mot Revesdal, i brattbakken, gikk det greit.
Lett på foten og myk i knærne. Var det sånn å bli 70, skal jeg ikke klage.
Det var ikke vanskelig å finne årsaken. Jeg hadde skulket trening i to dager og hadde bare hatt styrketrening på torsdagen den uka. En tur til Blåfjellenden – på scooter – ordnet overskuddet.

Utover langs sjøen, med tørt fjell, og overskudd var en fornøyelse. Riktig en godtur. Spørsmålet var hvor mye is og snø det ville være i nordhellingen opp mot toppen. I hvert all ikke nok til å hindre meg denne dagen.
Hovmot står som kjent for fall. Midt i bakken kom det to jenter og sprang forbi. Så mye for god form – det er likevel forskjell på å være 30 mot nesten 70….
Jeg tok snarveien oppe ved skogsbrynet, og var på toppen lenge før jenten, og kom helt ned til bilen før jeg så de igjen. En liten oppmuntring i hvert fall.
Med overskudd og god fart meldte spørsmålet seg ganske kjapt: kan jeg komme rundt på en grei tid?
Jentene i bakken, hjalp i så måte godt på. Jeg tok det ikke akkurat rolig oppover – det merket jeg på pusten. Og pulsen, det dunket fort og tungt i brystkassa en stund.
Jeg stoppet på toppen for en liten pause – og for å se om jenten kom. Jeg tok nedover mot Revesdal uten å få øye på de.  I «den forsømte bakken» var det selvsagt is og snø. Jeg måtte ta det litt rolig. Det er ikke greit med «glipptak» i bratthengene.
Nedover mot Dalevann var det igjen greit, og knær og bein var fortsatt myke. Det var ingen grunn for å spare på kruttet. Det gikk kjapt nedover bakkene. På flaten kunne jeg kjenne at hælen ikke akkurat syntes det var greit, men det var bare en bagatell i denne sammenhengen.  Å kunne storme nedover bakkene med myke knær og fortsatt kraft i beina, var morsomt.  Å kjenne at det fortsatt er liv i en gammel kropp er kjekt.
Jeg ble stiv og støl utover kvelden.

mandag 7. mars 2016

Snø og ikke snø på Hå.


Vinteren ble grønn.

Det var en overraskelse i vente på søndagsmorgen. Plenen var hvit, og det kom fortsatt mer snø. Ikke mye men nok til at det dekket plen og vei. Hvor er det mulig å ta tur når alt er hvitt?

Det måtte bli langs sjøen.

Forrige helg hadde vi følge fra Hå til Varhaug. Denne gangen ble det bare broderen og jeg.

Men broderen var i utgangspunktet skeptisk til tur overhodet. Det var jo snø på bakken.

Og hvor mye is ville det være under snøen?

Jeg holdt på at det ville være greit å gå samme tur som sist helg.

Og det ble i hvert fall ikke mer snø jo lengre sør og ut mot sjøen vi kom.

Det lå et tynt lag. Ganske malerisk. Og sola var bare så vidt gjemt bak skydekket. Det ga et litt «trolsk» lys. Legg til at det omtrent ikke var bølger. Havet lå flatt.  Alt i alt et litt uvanlig utgangspunkt for en tur langs nordsjøen.

Til alt overmål startet vi uten jakke – bare i skjortearmene.  Det er ofte et tegn på at det blir en fin tur.  Trekken kom bakfra, lyset i øynene, flate veien og temperatur over null. Bra greier.

Det var ikke andre spor en våre det første stykket. Ved fyret kom det en mengde spor, og vi fulgte disse til vi tok igjen en god gjeng ved Kommedelen. Det var en gjeng som skulle gå fra tungenes til Ogna – i etapper. Slik vi forsto det, var dagens etappe fra fyret til Madland havn.

Mysteriet er hvor gjengen ble av, vi traff de ikke igjen på tilbaketuren.

På tilbakeveien ble det mindre og mindre snø. Det ble merkbart mer grønt eller brunt.)

Det var ting som ikke var fullt så kjekt. Achillesen ble verre og verre etter som vi nærmet oss Hå. Jeg håper denne kommer seg fort, men frykter at det igjen blir en vår med mindre og kortere turer. Sykkelen er jo et alternativ….

Vinter med snø og is - uten ski.

En tung tur rundt Li.

Lørdag er turdag. Punktum.  Det er fastslått for lenge siden. Og tur går på beina. Uten ski.
Så kommer vinteren med både snø og is.  Hvor går turen da?
På torsdagen kunne jeg se at det lå snø p toppen av Lifjell. Siden fjellet omtrent ligger midt i Sandnes er det ikke vanskelig å sjekke forholdene her. Det har vært lite nedbør i d et siste. Dagene har vært milde, men det har vært frost om nettene. Hvordan ville det da være rundt Li?
Nede ved sjøen var det helt greit. Inne i skogen så jeg bare så vidt snø, men det var blank is et par plasser. Blank is er ikke alltid like enkelt å få øye på, og har gitt meg noen overraskelser opp gjennom årene.
Med en gang stien snudde mot nord ute ved Einernestet ble det vinter. Hardt i bakken og både is og snø.  Det ble litt forsiktig i fortsettelsen. Den lange bakken var snødekket. Det ble mer og mer snø etter som jeg kom oppover. Heldigvis var det spor foran, og da snøen ble over 20-30 cm valgte jeg å følge sporene i stedet for å brøyte nye spor. Det tok likevel tid. Og det var tungt.
Ski hadde muligens vært bedre.
Gjengen foran fulgte stien rimelig bra, men selv med spor i snøen, var det mange steg der jeg måtte ta sats og håpe at det ikke var for glatt underlag.  Det gikk heldigvis greit, men jeg synes framdriften var dårlig. Det tok tid å komme opp. Det er også et stykke fra toppen og bort til huset.
Jeg har sjelden vært så pass kjørt som på denne turen. Bakken opp ble tung. Jeg måtte ta en liten pause på toppen får å få igjen pusten. Syren i beina kjentes også godt. Og fortsatt hadde jeg «den fordømte bakken» igjen…
Fra Øksendal mot Dalevatn stiger det noen meter. Slakt til å begynne med, men brattere etter hvert. Her gjelder det å spare på kruttet og holde litt igjen nederst. Denne dagen var det tråkk i snøen utenom stien. Det gikk litt sånn på skrå oppover, og jeg kom opp uten å ta i for mye. Men øverst var likevel puls og pust på topp.
Nedover mot Dalevann var det normale vinterforhold. Selvsagt is og snø, men helt greit å komme fram.
Ned bakken i skogen var det mer vår enn vinter – sola var igjennom, det var ingen vind, og temperaturen et stykke over frysepunktet. Mer en greit, og det  ble som vanlig småspringing nedover bakkene.
På denne turen så jeg mer spor enn folk. Det var en god del mennesker på toppen. Det så ut som de fleste hadde kommet opp veien.  Det kom en del i mot mellom toppen og Øksendal/Revesdal, men ikke de mengdene som det oftest er her.
Selv nede ved Dalevann var det lite folk.
Isen på vannet brummet godt. I bakken nedover lurte jeg på om det var noen som kjørte bil på vannet. Det lød omtrent slik, men etter en stund kom jeg på hva det var. Isen sprekker opp, og gnir kantene mot hverandre – den brummer…
En tung tur, men det var sikkert god trening.