Strandtur med "Sydenstemning"

Sammen med Bestyrerinnen.

Det blir ingen «Syden-tur» i sommer. Ferie i Norge er det lenge siden vi har planlagt, og hvordan gjør man det? Jeg har heldigvis en uke på Nilsebu å se fram til.

Nå har vi likevel vært så heldige å ha hatt «syden-temperaturer» her hjemme i man

Madland med Sigbjørn og Broderen

En flott tur i sommervarmen.

Det flotte sommerværet vi har vært heldige med den siste tiden har gjort det unødvendig å gjøre annet enn å ta på kortbukse om morgenen. Torsdag var det sommervarme, mange og tyve grader fra morgenen av og det var meldt om nesten 30 grader ut over dagen.

Likevel ville broderen på tur. Vi hadde snakket om Vådlandsnuten, og broderen mente det ville være en grei tur for å teste form og om kneet ville tåle bakkene opp mot toppen. Eller aller helst bakkene ned...

Vi hadde avtalt å ta avgårde i ti-tiden, men like før vi skulle kjøre, ringte Sigbjørn, min Svoger, og lurte på om jeg hadde tenkt meg på tur. Han var alene for dagen, og hadde tenkt på en tur mot Vådlandsnuten.

Transport er et spørsmål i disse Koronatider. Spesielt når Bestyrerinnens bil er på verksted, og hun må ha min. Vi ble enige om å kjøre to biler, broderens og Sigbjørn.

Sigbjørn så for seg å ta rundturen til toppen og ned Rolighetsdalen forbi Hanklatjørna og ned Maribakken. Broderen tenkte helst på en tur til toppen og samme vei tilbake.

Vi møttes på den nedre parkeringsplassen omtrent klokka 11. Litt hindret av asfaltarbeid på veien oppover.

Da var det alt varmt. Og det ble ikke direkte kjølig videre oppover. Heldigvis går stien for en del i skog, hvor det var litt mindre varmt. Med tørr sti og gode forhold gikk det forholdsvis kjapt å komme inn til Høylandsskaret.

Det ble stopp ved den faste drikkeplassen nederst i bakken. Videre oppover er det ikke mange plassene å fylle drikkeflasker.

Broderen var på test-tur. For å se om kneet hold. Han var innstilt på å gå ned samme vei. På toppen var det en del folk, og det kom flere. Det ble snakk om rundturen.

Sigbjørn fikk overtalt broderen til å prøve turen rundt. Det var antakelig bare andre gangen broderen la ut på rundturen, han var noe skeptisk.

Turen er nesten 12 kilometer, turen opp og ned er litt under en mil. Det er ikke så veldig stor forskjell på lengden. De to ekstra kilometerne gjør likevel turen totalt sett noe «tyngre». En god halvtime ekstra i terrenget med sekk på ryggen, gir bein og føtter en skikkelig omgang.

Det er en flott tur ned fra Vådlandsnuten på 811 moh til Rolighetsvannet på 659 moh og videre langs Hanklatjørna til Maribakken.

Her er det myr og stein og vidder. Det er et lettgått stykke og stien slynger seg rundt kauser, myrer og vann. Spesielt flott på en skikkelig varm sommerdag, med blå himmel, og lite vind.

Nede i bunn av Maribakken var det på tide med en ny stopp for fylle drikkeflaskene. Sigbjørn mente vi andre drakk for lite, og han er muligens inne på noe. En liter på 3-4 timer kan virke litt lite.

Fra Maribakken og bort til Gunnar-veien, er det rimelig flatt. Litt opp og litt ned, uten noen kneiker av betydning. 2 1/2 kilometer på flat mark, og så en bakke ned til parkeringsplassen.

Vi kom til parkeringsplassen etter omtrent 4 timer. Broderen kunne kjenne han hadde vært på langtur, og kneet streiket litt i den siste bakken ned mot bilene. Likevel var han godt fornøyd med rundturen i Madlandsheiene. Det var en skikkelig flott torsdagstur.

En varm tur i heia.

St. Hans og en lang, lys kveld og natt.

Denne uka måtte det også bli en tur inn til Blåfjellenden. Tirsdag til onsdag passet bra. Værmeldingen nevnte varme og noe sol på tirsdagen, og mye sol og mye varme på onsdag. Det kunne avgjort passe med litt varme...

Tidlig i sesongen, og i år er det tidlig selv om det er St. Hans, så blir det alltid snakk om snø og snøsmelting. Forrige uke var det ekstremt mye vann i bekker og elver da vi gikk innover.

Spørsmålet var, hvor mye snø var det igjen og hvor mye smeltet i løpet av dagen. Nå ligger også fenne litt forskjellig år om annet, så det er også litt spennende hvor snøen blir liggende.

Dette året er det omtrent som normalt. Bortsett fra at i lavlandet – under 700 moh, smeltet snøen i en fart. Den ble borte i løpet av noen varme dager. Lengre opp var det skiføre for bare 14 dager siden, og mye snø. Som smeltet i mengder da varmen endelig innfant seg.

Det er fortsatt en del fenner igjen øverst, omtrent på 900 moh. Den fonna som gir størst «problemer» ligger i en fjellside og stien ligger godt under bratte fonna. Under fonna ligger ura, og lurer...

De første gangen jeg går her på våren/sommeren, så tråkker jeg gjennom ura. Det tar litt lengre tid enn å gå stien (som jo er begravd under snøen), hele 2 hele 3 minutter.

Vår/tidlig sommer er en fantastisk flott tid i heia – når været lager seg. Det er grønt og frodig selv i vårt område med mye granitt og gneis. Lange lyse kvelder, og korte netter med soloppgang omtrent midt på natten.

Når morgenen kommer med sol og varme og speilblankt tjern, er det vanskelig å tenke seg en bedre plass. Det er skikkelig kjekt å spise frokost med utsikt nedover en solfylt og varm Fidjadal.

Jeg hadde litt ekstra i sekken på vei innover på tirsdag. For selvbetjente turistforeningshytter betyr Korona en vis endring i driften. Som igjen krever nye ting. Som igjen krever at noen hiver disse «tingene» i sekken og bærer «tingene» til hytta.

Jeg hadde med klorin og engangsoppvask kluter.. Det er ikke så mye vekt i disse «tingene», men selv 3-4 kilo ekstra gjør utslag. Det tok litt lengre tid enn vanlig. Jeg skylder på forholdene...

Utenom fennene, var det tørr og fin sti. Det gjør turen enklere og litt greiere enn når alt er søkkbløtt. Så går det også oftest fortere, men altså ikke denne gangen.

Jeg var ikke alene som fikk oppleve en flott St. Hansaften på Blåfjellenden. Det var en hyttevakt på jobb, og det kom to kjekke jenter ut på kvelden. Som vanlig ble det en hyggelig kveld med prat og historier.

Det var skikkelig sommervarme da jeg hadde pakket sekken og gjort meg klar for å ta mot Hunnedalen. Minst mulig klær på kroppen var nødvendig, og selv bare med en treningshorts, ble det en svett tur opp bakken fra hytta.

Oppe i høyden fikk jeg en bris i mot meg og forholdene ble avgjort levelige, men det var helt unødvendig å ta på mer klær. Jeg kom til bilen i god form, og med tydelige merker av ryggsekkstroppene over akslene.

Det er bare å håpe at jeg får flere slike fantastisk flotte dager i heia.

Hellvikbolten i godt selskap.

En flott søndagstur en ny plass for meg.

Det har etter hvert blitt ganske ofte søndagstur sammen med Sigbjørn og Anne Lise. Vi fire har gått en del turer, og mange har vært i et, for meg, ukjent terreng. Det er kjekt å gå nye steder, og vi er heldige som har mulighet til dette.

Denne søndagen, innbød Sigbjørn på tur i nærheten av Hellvik, med Hellvikbolten som den store tingen på denne turen. En mini Kjerragbolt, i følge de som har vært på stedet.

Det har så langt vært en fantastisk juni, med mye sol og høye temperaturer. Selv om det har regnet godt inne i mellom, så er bakken tørr for det meste. Turen vi skulle gå, krever ofte høye sko. Det er en del myr og våte partier. Med mye tørke i det siste, valgte jeg lave sko.

Vi parkerte kjørte til Hellvik, og fortsatte et stykke mot Egersund. Rett før Jokeren på Hellvik, går det en vei inn til venstre. Vi fulgte Mjåsundsveien et stykke innover til en stor parkeringsplass.

Fra parkeringsplassen bar det langs veien videre innover og over en jernbanebru. Her var det skilt som viste vei mot venstre og langs jernbanelinja. Litt overraskende møtte vi en ny vei – grusvei, med en bom. Vi skulle forbi bommen og videre oppover bakken før skilt og sti tok oss ut i terrenget.

Terrenget er litt annerledes enn det jeg er vant med. Typisk for området rundt, er det småkoller med vann og myr inne i mellom. Det ligger steiner på alle hauger. Isen har ikke rensket helt opp. Det kunne se ut som om breene for 8-10.000 år siden «døde» omtrent her.

For å nå bolten, gikk vi, opp og ned over haug og hammer, og tilslutt en skikkelig bratt, men ikke lang bakke opp. Vi møtte ikke noen på veien mot bolten, men ved bolten var det flere partier, og ganske mange folk.

Selve bolten er på langt nær så spektakulær som Kjerragbolten. Det er en stein kilt mellom to sider, med et godt stykke ned til bakken under. Det er mulig å gå ut på bolten, og det er mulig å ta et ganske flott bilde av bolten med folk på toppen.

Fra Krokafjellet og Hellvikbolten gikk vi mot Kongeveien, og fulgte denne videre mot sti tilbake til jernbane brua. Et stykke fra jernbanen stå det skilt til Ole Høyland hålå.. En avstikker på 300 meter opp på en topp.

Det var for så vidt greit å ta avstikkeren, det gjorde at turen ble over 8 kilometer totalt.

Fra parkeringsplassen til der stien tar ut i terrenget var det litt under 1 1/2 kilometer, Stien ut og opp mot Hellvikbolten var også noe under 1 1/2 kilometer, og til Kongeveien var det i underkant av en kilometer.

Vi brukte omtrent 3 timer på hele turen inklusive pauser. Terrenget er ikke vanskelig å gå i, men det er såpass mange våte partier og kneiker både opp og ned, at det tar tid å gå en kilometer. Vi hadde det heller ikke travelt, og stoppet opp og så oss rundt. Det er litt spesielt med knauser og fjell og havet bare et par kilometer borte – for oss fra flate Jæren.

Hele turen rundt hadde vi masser av flekkmarihånd. En flott plante, og her vokste den i mengder. Jeg har funnet denne flere plasser, og den er langt fra sjelden, men jeg har aldri sett så mange på en gang.

Vi fikk sol omtrent hele turen. Det ble noen kjekke timer i godt selskap. Det er greit å komme nye plasser i selskap med godt følge.

Fra Tovdalsveien til Steinkjerringå

Med dårlige sko og gnagsår.

Det var en av de dagene jeg burde holdt meg hjemme. Det er jo ikke alltid at tingen går slik de bør, og denne dagen var det Denne dagen var det Salomon-skoene som laget problemer.

Broderen ville på tur, og jeg syntes det var en god ide ta ut på tur sammen. Vi har ikke hatt så veldig mange slike turer i det siste. Broderen har slitt litt med helsa, og selv om han nå har gjennomført EU-kontroll og fått alt godkjent, så har han ikke helt fått opp dampen enda.

Det er egentlig litt urettferdig. Broderen blir i form bare ved å ta i noen dager. For egen del krever bedre form, timer – hver uke. Broderen var derfor interessert i en ikke for krevende tur, men gjerne opp mot to timer.

Den vanligste turen for oss to som passer dette, er på Høgjæren, men start fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Denne merkede stien tar oss opp mot Kartakalven og videre til Synesvarden.

Her er det mulig å velge en sti mot Holmavatn og videre mot Steinkjerringå, eller gå direkte mot Steinkjerringå. Vi velger som regel det siste, selv om jeg ofte har gått den lange turene når jeg er alene.

Turen fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og direkte ned til Steinkjerringå går hele tiden i terreng, mens det er godt opparbeidet «vei» mot Holmavatn og videre. Broderen foretrekker så avgjort å gå i terreng. Det gir trening og hjelper på balansen.

Turen som vi valgte å gå går slakt opp og ned. Det blir en del høydemeter tilsammen, men ikke mange «kneikene» å bryne seg på. Det blir mer langintervall. Hvor høyt pulsen kommer, er avhengig av hvor mye krefter som brukes opp de slake bakkene.

For gubber på over 70, blir det som oftest til at vi holder pulsen god under syrenivået. Omtrent på 80 % av maxpuls? Det blir jo trening av det også.

Det var fortsatt tørt i bakken, og vinden var bare en moderat bris. Sola gjemte seg bak et nok så tungt skydekke, og vi fikk faktisk noen dråper på oss, selv om yr ikke meldte regn.

Jeg oppdaget helt i starten at jeg hadde valgt feil sko. Jeg har fire par med Salomon XA Pro3. De eldste 3 parene er nærmest utslitt. Disse skoene holder ikke mange kilometer i terreng.

Det siste paret nekter konsekvent å samarbeide. Jeg har forsøkt å «gå inn» skoene på korte turer, og til og med brukt de på en tur rundt Gruda – nesten 1 1/2 time. Det ble det skikkelige gnagsår av.

I tørt terreng kan skoene godt være «gamle» og slitt. Det gjør ikke mye om Gore-Tex`en ikke holder, og at det er et hull her og der. De er brukenes på minst en tur til....

De nye ga gnagsår omtrent etter første bakke. Og det ble selvsagt ikke bedre etter hvert. Tilfeldigvis får både broderen og jeg sjeldent gnagsår. Ved Steinkjerringå – halvveis – lette begge i sekkene etter en liten grønn eske med Compeed. Ingen av oss var oppsatt med det.

Det ble en slitsom tur tilbake. Nå er ikke et gnagsår allverden, men det kan gjøre videre turer mer «vonde» enn vanlig.

Vi kom tilbake etter vel to timer, noen få minutter lengre enn vanlig. Jeg skylder på manglende Compeed.

Viglesdalen i flott vær.

En tur opp i heia.

Da ble det endelig en tur til Blåfjellenden i år også. Det betyr vanligvis at sesongen i heia er i gang, men i år ligger fortsatt snøen de fleste plassene. Selv om det minker kjapt med de sommertemperaturene vi har nå.

Jeg hørte at noen fortsatt planlegger skiturer innover mot Sandvatn, og det betyr at turen der får utstå en stund til. Den turen gå normalt en uke eller så, sener en den første inn til Blåfjellenden.

Jeg husker et år da første turen gikk 19. juni, i år blir det minst en uke senere.

Når de høyeste hyttene i heia fortsatt er innesnødd, vil det muligens passe å ta en tur til en av de lavereliggende hyttene. Nå har jeg vært på Skåpet – hele to ganger, så hva med Viglesdalen?

Viglesdalen ligger på litt over 400 moh, og det er helt sikkert snøfritt. Det kunne bli en skikkelig flott tur oppover liene mot Viglesdalsvannet og inn til hyttene. For oppe på flate moen ligger det i dag tre STF hytter. Den første – og minste – fra 1927, den neste ble bygd i 1991, og den siste nye i fjor. Det mangler i hvert fall ikke sengeplasser i Viglesdalen, men så er det også mange som dra dit.

Veien opp mot Viglesdalen er litt spesiell. Det er «vei» og ikke sti, men ikke en vanlig kjøre- eller kjerrevei. Det er murt opp trapper og lagt til rette for å få sauedrifter til heis.

Brua over elva, er delvis murt av store steinen og er et «kunstverk» langt inne i heia. I siden over Viglesdalsvannet går det ras om vinteren. Tidligere var det Statens Vegvesen som vedlikeholdt veien, og det står fortsatt «rasfare» skilt langs stien.

Jeg gikk i sporene av sauer på vei innover og oppover. Det var et par drifte foran meg. På hytta var det to karer, og hadde en liten pause. Det var såpass varmt at sauene hadde behov for å ta det med ro før de tok fatt på bakkene oppover «Benkene» mot Stegjadalen og videre mot Stakken.

Det er etterhvert blitt såpass dyrt å frakte sauene med bil til Nilsebudammen for så å drive de den korte veien til Nilsebu, at det igjen er sauer som drives fra Nes og opp til Nilsebu. To lange dager i heia. På en dag som den jeg var der, er det bare kjekt, men i regn og dårlig vær, så kan det være surt.

Sommer, sol og blå himmel. Ikke et vindpust omtrent på vei oppover. Det ble varmt. Heldigvis var det skygge enkelte plasser, slik at det var mulig å kjøle seg litt ned. Det hadde selvsagt vært mulig å ta et bad – i isvannet. Det holdt antakelig ikke mer enn 5-6 grader. Alt for kaldt for meg.

På vei oppover kom jeg til å tenke på en av de første turene her. Da så jeg og Bestyrerinnen bergfruen i all sin prakt oppe på en stein langs Viglesdalsvannet. Jeg kikket bort på den første steinen jeg møtte i det jeg kom over brua øverst. Og der sto bergfruen dette året også. En kjekk ting å se.

Det er letter å gå nedover enn opp. 300 høydemeter nedover er bedre enn de samme oppover. Det var også kommet en liten vind mens jeg hadde pause i hytta. Selv med litt stive bein, ble det en grei tur tilbake til bilen.

Turen er ikke mer enn 7 kilometer, begge veier 14, men det er god sti «vei» og mye å se på oppover mot Viglesdalen. I «gamledager» - for 20 år siden, sto det to timer på turen – en vei, i dag er turen merket med tre timer. Noe som er en grei tid i godt selskap.

Med bil gjennom tunnel, og motorvei omtrent halve veien, gikk det bare litt over en time fra Klepp til Nes, selv om det var omtrent 80 kilometer. En helt grei biltur – uten å vente på ferjer.

Jobbtur til Blåfjellenden - første gang innover i 2020.

Sammen med Bestyrerinnen over snø og fosser. 

Det ble ingen tur til Blåfjellenden i påsken, for første gang på mange – mange år. Våren var lang og kald. Det kom nysnø 17. mai oppe i heia. Normalt er det sesongåpning rundt 1. juni. I fjor var vi innover 12. mai. I år var det full vinter i begynnelsen av juni.

Så kom høytrykket med sol og varme. Bestyrerinnen bestemte kvikt at vi måtte inn til hytta og få orden på tingene. Spørsmålet var hvor mye snø som ligger igjen, og hvor stor Fossebekken er.

Vi bestemt oss for å ta innover søndag 14, juni. En flott dag, selv om det blåste fra øst. En stiv bris. Dagene før hadde det regnet, og med varmen ble det både snøsmelting og regnvann. Jeg trodde det ville være mulig å komme over Fossebekken...

Vi planla og bli på hytta i tre, muligens fire dager. Fra søndag til onsdag. Det betød mer i sekken enn til vanlig. I tillegg kom det en del ting som måtte innover. Korona krever litt annet enn til vanlig på hytta. Engangsvaskefiller, klor og engangshansker. Både Bestyrerinnen og jeg hadde tunge sekker.

Oppover første bakken – Oleskaret opp av Hunnedalen, var det nå bar sti. Ikke en snøflekk i stien. Det pleier alltid å ligge en fonn igjen. Det var mindre snø nede i «lavlandet -mellom 600 moh til 750 moh enn det pleier på første turen. Oppe i høyden fra 750 moh til 900 moh, var det mer snø igjen enn vanlig.

Heldigvis startet vi tidlig, det smeltet godt utover dagen. Fossebekken gikk stor. Av en eller annen grunn hadde jeg tatt på meg billigcrogs og Bestyrerinnen var bestemt på at de skulle med i sekken. Selv om sekken egentlig var tung nok allerede. Nå veier ikke et par plastikksko veldig mye.

De kom godt med. Fossebekken var stor og det buldret mye vann nedover lia. Hadde jeg gått alene, hadde jeg antakelig snudd. Med to ifølge går tingene mye lettere. Det var av med fjellskoene og på med plastikk og ut i fossen – bokstavelig talt. Ikke nok med at mye vann rant fort, det var i tillegg svinekaldt. Det gjorde skikkelig vondt. Vi kom over. Det tok ikke lang tid før vi igjen var varm i beina.

1/3 del av turen innover heia gikk på snø. Den var fast og grei å gå på – for det meste. Det skumle er at det ikke er mulig å se hulrom under et tynt lag av snø, så det blir noen gjennomtråkk. Helst helt inn mot barmark. Her går jeg veldig forsiktig.

Det er tyngre å gå i snø, spesielt når det er over 20 grader. Det øverste laget blir såpass løst at det er omtrent som å vasse. I skråninger er det vanskelig å få skikkelig feste, så det blir å sparke foten inn i snøen. Litt tyngre enn vanlig det også.

Halvveis innover ligger det et vann på 860 moh. Stien går langs vannet og over «Saftbekken». Her er det snø som dekker. For å komme fram gikk vi over bekken på snøen, og kunne høre vannet under oss. I tillegg er det en ur, som også var dekket av snø, men med lite snø mellom steinene. Det var heldigvis mulig å gå under ura på vei innover.

Rett før bakken ned mot Blåfjellenden krysser stien et vad. Her var det heller ikke mulig å komme over uten å ta av skoene, og også her var vannet kaldt....

Heldigvis var vannstanden minket betraktelig i løpet av to dager med sol og varme. Vi kom tilbake til bilen uten å ta av oss på beine i det hele tatt.

På hytta ble det jobbet. Det tar tid å vaske og støvsuge to bygg + dass, og ikke minst å skifte på over 40 sengeplasser.

Snøen hadde minket merkbart i løpet av de dagene vi tilbrakte på hytta. Vi gikk tilbake på tirsdag, da var jobben gjort, og hytta er klar for sommersesongen 2020. Det gikk helt greit å komme seg tilbake til bilen.

Tre dager i heia, i strålende sol, omtrent ikke en sky på himmelen og sommer på terrassen. Det er ikke ofte vi er så heldige å få oppleve slikt.

Rundtur til Karten i Brekko

Lørdagstur sammen med Sigbjørn og Anne Lise.

Noen av oss turfolk, er så heldige å ha venner og familie som også liker å gå tur. Når disse også er med i en turgruppe som stadig finner nye turmål, så «drypper» det også litt nye turer på andre.

Svoger og svigerinne – Sigbjørn og Anne Lise, er slike kjekke folk og denne lørdagen ville de ha oss med på tur. Til Brekko og Karten. Karten lyder kjent, men den jeg først tenker på ligger på Høgjæren og ikke i Brekko.

Brekko er kjent. For meg blir det oftest med ski på beina i dette området. Nå ville Sigbjørn ha oss med på tur inn i området. Helst på stier som jeg aldri har beveget meg langs. Bestyrerinnen var straks klar for å dra oppover til Madlandsområdet og spesielt siden det ville bli en helt ny tur.

Den siste tiden har det vært lite snakk om været. Vi har hatt enkelte dager med regn, men stor sett har det vært en flott periode, med mye sol og god temperatur. Denne lørdagen var det også meldt om sommertemperaturer og noe sol, men vind. Og ikke bare vind, men sterk vind.

I skogen ville det ikke være noe problem, men oppe i høyden kunne det bli litt tyngre å gå bekkene med sterk vind imot. I tillegg så bråker vinden rundt ørene, slik at det faktisk «stresser» meg litt.

Vi kjøret sammen opp til den nederste parkeringsplassen i Brekko. Her var det meningen å gå veien (lysløypa) det første stykket opp mot Stangebudalen, hvor det går en merket sti innover mot Karten.

Veien går forbi skytebanen, og her kom vi ned å en sti litt tidligere i år, da vi var på turorientering i området. Hva om vi tok denne stien opp til»veien». Det ville være et lite stykke vi ikke har gått ned denne stien, men det ville være kjekt å bli kjent med den i sin helhet.

Stien var flott den. Mye oppoverbakke, vi skulle jo tross alt opp 2-300 høydemeter. Stien var merket med røde «brikker» som var hengt opp i trærne. De var lette å få øye på, om vi bare så høyt nok opp. Litt uvant for oss som er vant med nødlinger og merker på stein nede på marka.

Oppe på veien gikk vi der stien tar av mot Gloppenuten og fortsatte et stykke til neste «avkjørsel» hvor skilt viste vei innover mot Karten. Etter en liten bakke, var vi oppe i høyden, og fra der og omtrent til bilen bar det bare slake opp og ned . Selv opp til Karten var det greit å gå.

På toppen kom dagens overraskelse. Det blåste. Stikker og strå. Vinden på toppen kom opp mot storm – over 22 meter i sekundet. Det var vanskelig å holde balansen, og for ikke å blåse ned i Urdalen holdt jeg meg et stykke fra kanten...

Nede ved stidelet hvor vi gikk opp og ned til Karten. Hadde vi tre valg tilbake mot parkeringsplassen. Den lengste mot Foss før stien svingte mot Urdalen. Til langedalen og videre til Urdalen og rett mot Urdalen. Det er ikke så veldig forskjellig lengde på disse. Vi valgte den som gikk via Langedalen og til Urdalen.

I følge kartet er det ikke mer en omtrent 2 kilometer ned til veien. Vi fulgte et svakt tråkk. Men med merker, og hadde ikke problem med å finne fram. Muligens 50 høydemeter nedover fra toppen Et heller slakt terreng.

Nede ved lysløypa, fulgte vi den vanlige veien til parkeringsplassene og bilene. Alt i alt hadde turen tatt omtrent 4 timer, men med noen pauser, og en del stopp for fotografering og for å se oss om.

Terrenget var virkelig noe å ta med seg inne ved Karten. Ikke som det vanlige heieterrenget, men med småvann, enkelte bjørker og furuer. En åpen slette med god sikt og med Gloppenuten dominerende mot nordøst.

En kjekk ny tur i et litt uvanlig terreng.

Treningstur med broderen

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Broderen har slitt med helsa i det siste. Ikke helt uvanlig for folk i vår alder, men selvsagt noe som ikke skal forekomme for oss. Vi skal være friske....

Det har medført en viss motstand mot lange turer. Han mangler trening. Selvsagt går det også ut over kondisjonen, Nettopp denne var det broderen helt så vi gjorde noe med.

Det betød å finne en tur – med oppoverbakker. Ikke en direkte vanskelig oppgave i vårt distrikt, selv om Jæren er flat. Vi har en god del topper å velge blant.

I løpet av de siste årene har det blitt en del turer opp til Bjørndalsfjellet og ned over Fjogstadnuten. En passe tur på litt under to timer og med noen høydemeter, både opp og ned....

Broderen anbefalte sterkt denne turen – denne gangen. Han ville bruke en kjent bakke for å finne ut hvor dårlig – eller god – form han egentlig var i.

Vi ble fort enige om å møtes på parkeringsplassen ved Gramstad. Der var det en del andre biler en våre, men ikke slik «trengsel» som midt i koronatiden. Vi fikk greit plass.

De første 500 meteren går på asfalt, slakt oppover, men så pass bratt at det utfordrer pust og puls. En grei bakke å få opp «dampen» i. Det merkes godt at det tar lengre tid å bli varm i kroppen etter som årene går.

Det er bare noen meter fra gjerdeklyveren til den første bakken. Heldigvis er det lettere å holde «riktig» fart i terrenget. Siden det er omtrent 150 høydemeter til toppen gjelder det å regulerer tempo. Det gjør ikke alle – yngre – turgåere. Noen er i stand til omtrent å løpe opp bakkene. Det er i hvert fall ikke noe for oss.

Alt går så meget bedre i godt vær .Når det i tillegg er tørt i bakken, skal det ikke mye til før det blir en alle tiders tur. Denne dagen perfekt turvær og det var tørt. Uten noen som helst problemer kom vi oss opp til toppen, og ut i vinden. Ikke sterk vind, men nok til at det ble kjølig.

Siden vi ikke hadde vært så mye på tur sammen i det siste, ble det en del prating nedover bakkene. Det er hyggelig, og gjør turen enda bedre. Kjekt med selskap.

Som vanlig la vi veien over Fjogstadnuten. Det er egentlig ikke mye til fjell – eller nut, men siden det står «nut» på kartet, bruker jeg navnet. Det virker i alle fall litt «imponerende».

Broderen synes turen over Fjogstadnuten er en kjekk opplevelse. Det er liksom litt»hei» et stykke. Bare myr,sten svaberg og utsikt. Det tar ikke mange minuttene å krysse over denne lille heia, men helt grei å få med seg.

Dalsnuten troner i vest. Det er ikke en stor utfordring å ta med denne også, men denne gangen ga broderen beskjed på forhånd at han ikke så syn på bakken opp til toppen av Dalsnuten. For ikke å snakke om samme bakke ned.

Det siste stykket inn mot Gramstad går på god vei. Her er det enkelt å holde god fart. Vi fikk en kjapp tur tilbake til bilen fra Revholstjørnet.

En grei tur og vi klarte turen på «vanlig» tid – broderen var fornøyd med det.