tirsdag 19. september 2017

Sandvatn og omvisning på den nye tradisjonelle hytta.

Fint vær og greie forhold - for det meste.

Etter en grei og lett tur fredag-lørdag, måtte det bli en mer krevende utflukt på søndagen. Bestyrerinnen hadde gått til Skomagernibå i Hjelmeland på lørdag, og ville helst ikke på tur på søndagen. Broderen var fortsatt opptatt med hytta. Jeg ville bli alene.

Værmelderene var fortsatt enige om at det ikke ville bli regn og at også sola ville titte frem. Denne gangen fikk de bare litt rett.

Det har blitt noen turer inn til Sandvatn dette året. Det bygges ny sikringsbu, og det er jo litt kjekt å følge med hvordan det går.
Denne gangen ville jeg innover for å sjekke fremgangen. Det er planlagt åpning i oktober, og da bør jo det meste være ferdig. Oktober og Sandvatn er en litt spenstig kombinasjon. Så sent og så høyt - opp mot 1000 moh - kan vinteren komme som et skudd.

Det var ikke vinter på søndag. Snarere tvert i mot. Det var ikke riktig forhold for å hoppe ut i badekulpen, men likevel godt nok. Det var blikk stille - i hvertfall 12-13 grader, men overskyet. Egentlig perfekte forhold for å gå tur.
Det er noe eget ved naturen når det er blikk stille. Det merkes muligens bedre på høsten. Da er det omtrent ingen fugler som lager lyd. Ingen sauebjeller eller breking. Bare stille...

Det var uansett skikkelig kjekt å være i heia med slike forhold.

Det kom en del folk imot, men ikke spesielt mange. Jeg lurte på om det ville være folk igjen på hytta når jeg kom dit. Den gamle hytta var tom, men det var arbeidsfolk i gang på annekset.
Det viste seg å være folk jeg burde kjenne, og folk jeg har truffet mange ganger. De var i gang med "avslutningen" på arbeidet med hytta, men tok seg likevel tid til en grundig omvisning på nybygget.

Og det var kjekt.
Det er samme arkitekt som har tegnet denne hytta som også har tegnet både Sandvatn og Blåfjellenden og annekset på Blåfjellenden. Det er mye gjenkjennelig på den nye hytta. Siden jeg synes Blåfjellenden er den fineste og mest praktiske og beste hytta til STF (helt upartisk - selvsagt) er det ikke så urimelig at jeg også likte det nye annekset.

Det nye tilskuddet til STF, har lite til felles med de tre siste hyttene foreningen har bygget. Det minner veldig mye mer om en "tradisjonell" turistforeningshytte. Jeg følte meg i hvert fall umiddelbart hjemme i hytta.
Når hytta også er "billig" og har mange soveplasser, synes jeg det er gode grunner for å fortsette med slike "tradisjonelle " bygg.

Det ble en hyggelig halvtime i selskap med arbeidsfolka. Det er kjekt å høre hva andre mener om hytter og innredning, og skikkelig morsomt å få lov til å nevne egne meninger om innredningen.
Turen tilbake til Lortabu ble ikke helt like kjekk som turen inn. Det kom en liten kald trekk fra sør, som gjorde det nødvendig å ha jakken på. Og sannelig kom det ikke noen dråper også.

Ingen dag uten regn denne sommeren, virker det som.

mandag 18. september 2017

Høst og fjelltur hører sammen.

Fint vær og fin tur.

Det blir omtrent en tur til Blåfjellenden i uka i sesongen. Det hender "ferie" kommer inn og forstyrrer den ukentlige turen, men utenom det, en tur i uka til hytta. De siste årene oftest inn på fredagen med retur på lørdagen. To korte dager, og så en lang søndagstur.

Å gå lange turer tre dager på rad, tror jeg ville bli for mye, om det ble gjennomført hver uke. I tillegg er det jo ting som bestyrerinnen helst seg jeg gjør hjemme...
Det har ikke blitt noen vanlig tur de siste ukene. Først var det ferie, så har det  blitt noen dagsturer frem og tilbake (som er en "lang" tur.) Denne uka lå alt til rette for en helt vanlig tur til Blåfjellenden fra fredag til lørdag.

Forberedelsen hjemme innebærer et par timer med kost og støvsuger. Av en eller annen merkelig grunn påvirker dette turen inn i heia noen timer senere. Fredagsturen blir ofte vesentlig tyngre enn returen på lørdagen. Nå er sekken et par kilo lettere dagen etter, men det kan ikke gjøre hele forskjellen.

Hva med været? Dette året har det vært mye snakk om været. Det har regnet omtrent hver dag. I forkant av helga var værmelderene enige om at denne helgen ville bli knallbra.
Sol og lite vind og bra temperatur for årstiden.

De fikk rett nesten hele tiden....

Veien gjennom Dirdal var åpnet. Det betyr bare en times kjøring. Omkjøringen har gjort at det er blitt færre turer opp til Hunnedalen, men heldigvis er veien nå åpnet. På parkeringsplassen var det få biler utenom min. Det kunne tyde på få folk innover.

Nå kommer det ofte folk innover i mørket, spesielt på fredagen, så jeg reknet ikke med å bli alene.
Selv om det hadde vært lite nedbør de siste dagene, var det fuktig. Myrer og alle sorpehull var fortsatt våte - og dype... Som vanlig ble jeg skitten til langt op mot lårene.
Selv om det gikk tungt opp bakkene, var et kjekt å være på tur. Det hang noen hvite dotter på himmelen, men det var stor sett sol hele turen inn. Sola varmet og det var bare en liten trekk som så vidt laget krusinger på vannene.

En skikkelig fin høstdag. Det er slike dager som gjør opp for alle turene i regn.
Fargene er mørke og det er brunt som dominerer. Det er fortsatt blader på bjørke, men ikke skikkelige farger på bladene. For å få fram høstfargene trengs det en frostnatt. Med blå himmel og lite vind, trodde jeg at det ville bli frost til natta, men temperaturen holdt seg godt over frysepunktet.

Det ble litt jobbing på hytta, og jeg måtte selvsagt også ta i et tak med kost og fille. Ellers ble kveld og morgen omtrent som alltid. Veldig kjekt.
Det regnet på morgenen. Ingen dag denne sommeren uten en regnbyge eller to. Men det klaret fort opp og ble etter hvert nydelig vær.

Jeg hadde det ikke travelt. Likevel var jeg klar til å ta ut i ellevetiden. Bakken opp fra Blåfjellenden er lang, bratt enkelte steder, og tung. Med litt rolig gåing, kommer jeg normalt opp i god form til å fortsette i bra tempo.

Dette ble ikke den dagen der jeg kom fort frem. Alt i bakken traff jeg folk, og jeg veksler normalt noen ord med de jeg treffer som skal til hytta. For å spørre hvor de har tenkt seg dagen etter eller liknende.
Og det kom en god del folk i mot. Flere bare på dagstur. Og i det  fine været var det helt greit å gå tur. Andre kom i mot, for å gå inn til hytta på lørdagen med retur på søndagen. Høsten er jo den tiden det er mest folk på hyttene i Frafjordheiene.
Med mange små stopp, ble det en mer enn grei tur tilbake. Jeg gikk i bare en tynn ullbluse. noen mente det var for lite, og det var kaldt en liten stund øverst. Nedover mot Hunnedalen var det helt greit, helst med en smak av sommer.

En fin tur.

onsdag 13. september 2017

En våt tur til Bjødnali.

Med Bestyrerinnen på søndagstur.

Jeg så ikke fram til søndagsturen. Lørdag hadde gitt regn på tilbakeveien - på tross av værmeldingen. Yr meldte om regn utover dagen på søndagen. Det er til å bli i dårlig humør av....

Broderen skulle ikke på tur, men bestyrerinnen var villig til å bli med. Hun mente vi burde ta en tur langs sjøen. Det  er ofte mindre regn ute i sjøkanten enn bare litt lengre inne i landet.

Jeg  hadde ikke tenkt på hvor turen burde gå. Regnet er til å bli i dårlig humør av...
Vi ble ikke enige om hvor turen skulle gå. Først da klokka nærmet seg 10 og vi burde komme oss ut, dukket det opp et forslag om å ta turen rundt Sælandsfjellet med Urdalen og Bjødnali.

Urdalen opp til Bjødnali er en "utfordring" i regn, eller når steinene er våte, så det ville i så fall ta noe lengre enn "vanlig".

Vi ble fort enige om at dette ville være en grei tur på en våt dag.
Nå var det ikke regn som møtte oss på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Det var sol...
Det gode været gjorde at vi kom i godt humør. Det ble plutselig kjekt å være på tur. Både Bestyrerinnen og jeg kommenterte naturen, kikket på blomster, og hadde det kjekt - på tur.

Oppover Urdalen ble det som antatt. Vått og glatt. Det er mue stein, og den er glatt. Såpeglatt. Vi tok det med ro, og gikk forsiktig. Jeg satte føttene forsiktig ned mellom steinen, og stolte egentlig ikke på noen stein, selv om de omtrent var flate som en pannekake.
Det gikk rolig oppover, men ikke for de to katene som kom farende bakfra. De hadde det travelt og balansen i orden. De for forbi og det tok ikke lang tid før de forsvant oppover.

Det var ikke bare steinene som var våte. Det var vått overalt. Det har regnet hele sommeren. Elver og bekker er store, men ikke flomstore. Marker og myrer er gjennomvåte. Sorpehullene i stien var bunnløse. Det er mer vann på markene og oppe i heia enn jeg noen gang har opplevd.  Alt er gjennomvått.

Sola forsvant bak noen skyer og det trakk opp litt dis og skyer  fra sør. Vi fikk noen få dråper på oss, før det igjen ble bra vær. Det var ingen grunn til å sitte hjemme....

Det har vi opplevd noen ganger. Værmeldingen er dårlig. Humøret er dårlig. Været blir bra. Humøret blir bedre.
På Bjødnalia var det tid for en liten pause. Bjødnali er gammel gard, med steingarder og rester av bygninger. Fra trappa på hytta som står igjen, er det utsikt nedover Urdalen og ut mot havet. Stedet ligger så pass høyt at det minner litt om hei og høgjæren. For både Bestyrerinnen og meg er det kjekt å oppsøke slike plasser.

Selv om turen rundt Sælandsfjellet ikke er blant de lengste. (Bare så vidt 2 timer eller  8 kilometer) så er den akkurat så lang at den kan komme med på min turblogg. Denne dagen var turen akkurat passe.
Halve turen går i terreng, og resten for en stor del på god grusvei. Etter å ha kommet opp til Bjødnali, er resten greit å gå. Det er likevel helt greit å ta denne turen for det er lite hus og bil å se, snarere tvert i mot. enkelte plasser er det god utsikt over Jæren og ut mot havet. Med så pass mye vann overalt, passet det egentlig godt å gå på god sti.

Det siste stykket var spesielt sorpet. Veien var mer myr enn vei, og det rant over alt.

Vi kom rundt, og det ble en fin tur. Væremeldingen fikk ikke rett - før på veien hjem. Da kom regnet.

søndag 10. september 2017

Lørdagstur med høstfarger i lia.

Blåfjellenden fram og tilbake.

Det har blitt lite langturer dette året - så langt. Og det er ikke mange ukene til is og snø atter melder sin ankomst. Normalt skjer dette i månedsskiftet oktober - november. Med andre ord 7 uker igjen.
Noen av ukene vil jo også bli brukt til andre ting enn langturer - det  vil si korte turer...

Denne helgen måtte jeg bestemme meg for enten å ta en tur inn til Blåfjellenden lørdag/søndag, eller frem og tilbake på lørdagen, for så å ta søndagsturen sammen med broderen eller Bestyrerinnen.

Været avgjorde valget. De ble meldt om store nedbørsmengder på fredagen. Det var årsaken til at en fredag-lørdagstur falt bort. Lørdag ble varslet med lite regn og noe sol. Det ble derfor en tur frem og tilbake på lørdagen.
Det gode spørsmålet må ellers bli: hvorfor så få langturer.

En god forklaring er selvsagt omkjøringen gjennom Gloppedalen. Det betyr nesten en time lengre transporttid, og en god del ekstra kilometer, for å komme opp i Hunnedalen.

Eller kan det bare være alt regnet vi har hatt i sommer. Selv Stavanger Aftenblad har fortalt at sommeren 2017 har hatt mer regn enn på mange år - 65 år ble nevnt...
Det er i hvert fall helt sikkert at jeg er blitt mindre og mindre glad i å starte i regnvær, for å gå våt et par timer eller deromkring. Det hjelper ikke med dyre klær. Enten blir jeg våt av regnet - og det er kalt - eller så blir jeg våt av svette. Det er i det minste varmt - til jeg stopper.

Det kan jo også være at alderen endelig gjør en forskjell. I tidligere tider var det ikke så mange som ble så gammel som meg. Folk levde ikke ofte til de ble over 70.  De gikk ikke i heia i alderdommen - som begynte mye tidliger i "gamle dager". Jeg går fortsatt turer i heia, og regner med å fortsette med det i noen år.
Langturer - flere dager med over 6 timer på beina hver dag blir det muligens færre av fremover. Det kan jo også henge sammen med at jeg ikke finner det like interessant å gå i dårlig vær, etter 30-40 år.

Nok om det. På lørdag ble det en langtur. Frem og tilbake til Blåfjellenden er en langtur. Det ble, neste sevfølgelig, regn på tilbaketuren. Ingen dag uten regn denne sommeren. Det ble likevel aldri "surt". Selv med regn i mot og litt vind, var det hyggelig å gå over heia mot Hunnedalen. Tungt, men hyggelig.

Innover gikk i bra vær. Sol over høstlandskap. Bjørkene i lia ned mot veien var alt blitt brune. Det lå blader på bakken. På bare to uker hadde høsten gjort sitt inntog og jaget vekk mye av grønnfargen.

Det var et fint syn å se blåfjellenden i høstfarger. Det var sauer på Blåfjellenden, forrige uke var det sanking og denne uka var det ettersanking. Snar vil det ikke være flere bjeller å høre, og først til neste år vil det igjen være sau å se.
På hytta lå det to par fjellsko - uten såler. Det er mange som sverger til de "gode gamle" militærskoene. Sålen bør i så fall sjekkes om skoene ikke er i regelmessig bruk. Sålen går ut på dato...
Og akkuratt nå ligger det altså to par sko uten såler. Noen må ha  hatt problem med å komme videre.

For egen del var det helt greit å ta fatt på bakken opp og veien hjem. Det ble en fin langtur på lørdagen.

onsdag 6. september 2017

Mot Flørli fra Blåfjellenden.

Lørdagskveld på Blåfjellenden.

Det er ikke så mange ganger jeg har tilbabrakt lørdagskvelden på Blåfjellenden de siste årene. Det har som oftest blitt til at jeg går inn på fredag og tilbake på lørdagen. Det hender jeg går fram og tilbake samme dag, men da vanligvis på en søndag.

Denne gangen kom jeg til Blåfjellenden fra Langavatn og skulle til Flørli på søndagen.
Det var folk da jeg  kom og vi ble etterhvert ganske mange på hytta. Omtrent som i gode gamle dager - 50 gjester eller der omkring.

Bortsett fra at i "gamle dager" var det alle i den gamle hytta.
Sauesankingen er i gang. Det betyr at høsten er her. Folkene på Fidjastølen kommer forbi på lørdagen, dagen før de tar sauene til Hunnedalen. Jeg  har ofte vært på hytta nettopp denne dagen, og fikk også i år anledning til å tilby kaffe. Folkene, far og sønn, den yngre generasjon skal jo overta, + en til, hadde hatt en lang dag.

Med mye folk og unger, får jeg ofte litt å gjøre, både å ønske velkommen, og henvise til plass, men også tilby kaffe. Det siste blir i hvert fall satt pris på...

Og slik går kvelden.
Jeg måtte tidlig opp på søndagen. Sosiale forpliktelser gjorde at jeg helst burde være tidlig hjemme. Det går en båt rundt ett (12:45). Med god fart burde det holde om jeg startet mellom åtte og ni.
Jeg kom meg avgårde like over åtte. Da hadde jeg ikke verken ryddet eller vasket, det fikk andre ta seg av denne gangen.

Temperaturen var høstlig fra morgenen av. under ti grader, og det blåste en del. Detble kaldt i vinden, men med vinden bakfra og bakke opp, var det likevel ikke nødvendig med jakke.
Utenom vinden var det sol - i nor og vest. Bak meg hauget det opp mørke skyer. Jeg gikk og lurte på når været ville ta meg igjen. Skyene kom liksom ikke nærmere. De kom fra sør, og da legger de ofte fra seg fuktigheten før de når oss. I hvert  fall til å begynne med. Jeg hadde sol omtrent hele tiden.

Jeg satset på 4 timer over heia, og jeg vet nok så sikkert hvor langt jeg må nå i løpet av en, to og tre timer.  Den første timen holdt jeg skjema, den andre lå jeg litt forran, og ttredje rett på - nede på kaia i Flørli var jeg bare noen minutter før fire timer var gått.

Selv om jeg nok prøvde å holde farten opp, glemte jeg ikke å se meg rundt. Jeg må innrømme at jeg nok tenkte på hvor mange flere ganger jeg får anledning til å gå nettopp denne turen. Og om det vil bli flere i det hele tatt.
Denne dagen var det i hvert fall mye å glede seg over. Været, utsikten, formen og naturen rundt meg. Dette var en av de dagene da det var lett å være på tur. Det er ikke alltid bakkene opp går så greit. Det er ikke alltid jeg når toppen av en bakke uten å tenke på at det var en bakke mindre før turen tar slutt.

Nedover mot Flørli år det  - nedover. Mye nedover.

Til å begynne med slakt, deretter bratt, og nesten nederst brattere. Uten at det blir vanskelig eller stupbratt. Det kan lett bli en belastning for utrente bein. For meg var det helt greit. Dette var en av de gangene jeg kom ned uten å måtte ta en pause i bakken for å hvile knærne.
Det var ikke mange andre ute å gikk. Oppe mot demningen ble jeg stoppet av sauefolk (i bil), som lurte på om jeg hadde sett sau. Litt lengre nede, traff jeg et tysk par som ville til Langavatn. Det ble etter hvert klart at de hadde med telt, og ville bruke mange dager på turen. Helt greit det, for som dagstur kan den lett ta opp mot 9 timer.
På kaien i Flørli var det mye folk. Trappene trekker mange, og det var flere grupper som startet i det jeg kom. De skulle ikke med samme ferje som meg. Som jeg nådde med nesten en times margin.

Jeg kunne virkelig ha tatt det mer med ro over heia, men jeg tror egentlig ikke jeg helt vet hvordan det gjøres.

mandag 4. september 2017

Langavatn og Blåfjellenden.

Fint vær inne i mellom og mye sorpe.

Det er mye jeg ikke forstår, men at det alltid skal regne på vei innover mot Langavatn - på tross av fin-fin værmelding, er vanskelig å akseptere. Hjemme skinte sola, værmeldingen var bra.

Det var tid for den tradisjonelle turen til Langavatn, Blåfjellenden og Flørli.
Men det like tradisjonelle regnet på vei inn mot Langavatn på fredagskvelden kan jeg godt klare meg uten.
Med mye dårlig vær denne sommeren, har det liksom ikke passet å ta ut på tur. Dagsturer er greit, men flere dager med regn i heia har mistet litt av sjarmen. Denne helga ville det passe. Høst, sol og fint vær.

Værgudene hadde ikke oppfattet beskjeden fra værmelderene. Det var sorpe og vann i mengder. Og regn.

Turen holdt på å gå i dass. Det er ingen i Lysebotn som kjører "drosje" lengre. Hopperne har en bil oppover mot Kjerrag noen ganger til dagen, det er alt. Jeg klarte å få en kar til å svinge meg opp til Akslaråtjørn. Heldigvis....
Oppe i heia var det aktivitet. Det bygges ny kraftlinje fra Lysebotn. Og det var mye folk, biler og et helikopter langs veien innover mot dammen. Og det smalt av og til. Antakelig mastefestene som må forankres skikkelig.

Langs Langavatnet er alt som ellers. Stien er litt mer oppgått, og det er tydelige spor av folk, men ellers stor sett som det alltid har vært. Hytta er synlig på lang avstand over - nettopp - Langavatn.
Det er skjelden folk på hytta når jeg kommer. De fleste ruker dagen. Denne gangen var det to gjester fra Israel som hadde brukt dagen da de ankom. Med å bære sykler.
En eller annen hadde klart å fortelle disse karene at det lot seg helt greit gjøre å sykle til Kjerrag og videre til Langavatn. Denne "en eller annen" har ikke helt peiling. Det er ikke helt greit å sykle der oppe.

Det er jo interessant med folk fra andre land. Jeg har ikke snakket med så veldig mange fra Israel, men noen få. Disse var godt voksne og hadde meninger om mye, selv om vi ikke diskuterte de vanskeligste spørsmålene. Den ene karen var bonde i ørkenen. Og kontrasten var stor til heia i Ryfylket. Da vi fortalte om snø - så vi ikke kunne finne dassen, tror jeg ikke de helt var sikre på at vi holdt oss til sannheten. Den andre karen var utviklingsansvarlig for styringssystemer for mobilnett. Han hadde god kontakt med nettet via en dings. Antakelig ikke i vanlig salg....
Det kom flere folk. Om ikke kjente så i hvert fall nesten. Fra Jæren og med i Jæren turlag. Det ble en hyggelig kveld.

Lørdags morgen hadde værmelderne rett. Sol og lite skyer. Temperaturen - omtrent 4 grader, og det blåste noen meter i sekundet. Heller kjølig i skyggen.

Klokka ble over 10 før jeg tok fatt på turen nedover mot Blåfjellenden. Selv om det var sol, så var det det så avgjort ikke tørt i bakken. Søla lå dyp enkelte plasser, og etter et par "utglidinger" fant jeg ut at jeg måtte bare ta det med ro.

Nå var det heller ikke spesielt vanskelig å ta det med ro. Sol og blå himmel, gjorde at landskapet fremsto i beste stil. Det var dagen for å kikke seg rundt, og prøve å få med noe av stemningen og forholdene. Bortsett fra sorpa - selvsagt. Den hang seg på buksebeina uansett...
Det gikk en kar oppover en li, et stykke fra stien. Jeg lurte på hva han gjorde der. Det kunne være en av bøndene, men stilen var ikke helt som en av sauefolka.

Litt lengre nede - på Blåstølmyra - møtte jeg to andre karer. De spurte om jeg hadde sett folk, og jeg kunne bekrefte det. I korte bukser og med blå ryggsekk.

De var tre på vei fra Blåfjellenden mot Langavatn. Og hadde på mystisk vis klart å komme fra hverandre.

Et godt stykke lengre nede kom det en ny gutt gående. Med blå sekk og i korte bukser.
Tredjemann....
Han hadde (slik jeg forsto det) gått mot Sandvatn og snudd da kameratene ikke kom etter. De var jo på vei mot Langavatn.

Jeg håper de møttes på Langavatn, men hva gjorde den andre karen oppe i lia?

Mengder av sauer som hadde gått stien rett før jeg kom nedover, gjorde at det ble ennå mer sorpe. Det ble skikkelig vanskelig å holde balansen enkelte plasser.

Jeg hang buksa til tørk da jeg nådde Blåfjellenden.

Det bøttet ned på ettermiddagen....

mandag 28. august 2017

Med hammer og sag i sekken på søndagsturen.

Til Blåfjellenden etter ferien.

Etter et par uker på ferie i syden, var det på tide med en tur i heia. Og turen måtte gå til Blåfjellenden. Før jeg reiste, var det spørsmål om å få en gjerdeklyver til Hunnedalen, og jeg glemte hele greia. Nå måtte jeg opp for å sjekke om andre hadde overtatt jobben.

Det burde være grei skuring å gå fram og tilbake til Blåfjellenden på dagen, men 14 dager med tur hver dag i ferien - ikke mindre enn 10 kilometer og et par ganger 20 kilometer, hadde satt spor. Jeg kunne kjenne at overskuddet manglet.

Det måtte bli tur uansett. Værmeldingen var god. I "syden" er varme og sol et problem. Her hjemme er det ønskelig...
Det var meldt sol og penvær fra morgenen av. Mulighet for byger på ettermiddagen.
Jeg sto opp tidlig, og var avgårde i god tid før 8. Det gå en kolonne fra Veen kvart på ni. Som jeg nådde med god margin.

Det var ikke spor av gjerdeklyver på parkeringsplassen eller ved Tangene der den gamle sto, nesten ubrukelig.

Jeg gikk og lurte på når jeg ville treffe de første folkene fra Blåfjellenden. Jeg hadde startet så pass tidlig at jeg burde være mer enn halvveis før noen kom i mot. Ikke langt oppe i bakken kom det en kar nedover. Det var heiasjefen på Fidjastølen, og han var nettopp den karen som hadde "bestilt" ny gjerdeklyver. Den burde være på plass snarest, mente han. Sauene skal ned neste uke - søndag vil det bli skilling i Hunnedalen.
Vi snakket om saken, og ble enige om at den enkleste løsningen var å ordne den gamle - om det var mulig. Jeg lovet å se på saken - forsøke meg på hammer og sag...

Jeg viste broderen var inne på hytta - bilen sto i Hunnedalen. Grunn til å ta ut tidlig var nettopp for å forsøke å nå inn så tidlig at vi kunne ta følge tilbake. Jeg møtte broderen et stykke oppe i bakken fra Blåfjellenden. Han så ikke syn på å gå ned for så å gå opp igjen. Og dessuten hadde han preserende private forretninger....
Det var ingen andre på hytta. Det tok litt tid å samle verktøy, finne fram material, spise og ta det litt med ro. Det hadde, på tross av lite overskudd, gått fort innover...

Det var skikkelig fint vær fra morgenen av. Blå himmel og nesten ikke et vindpust. Det kom noen hvite skyer seilende fra sør ut over formiddagen, men jeg hadde sol stort sett hele turen innover.
Da jeg startet på tilbaketuren var skyene blitt mørke og grå. Værmeldingen hadde nevnt regnbyer. Det så skikkelig truende ut  - en stund. De mørkeste skyen seilte forbi foran meg.
Det kom ikke en dråpe på hele turen, selv om jeg fikk noen få dråper på bilen nedover dalen.
Siden det var søndag, ventet jeg ikke å se mange folk. Jeg tok igjen to damer på tur, kjente av min nabo, som jeg selvsagt lovet å hilse til.

Nede ved Tangene fant jeg fram verktøy og satte i gang med å få orden på gjerdeklyveren. Den så avgjort brukbar ut etter en liten time. I det jeg avsluttet jobben kom det tre blide jenter gående. De hadde tatt turen over Stutaheia fra Sandvatn og mot Høgaleitet. Det fikk teste gjerdeklyveren.

Denne søndagsturen ble både tur og jobb. Det tok litt ekstra tid, men forhåpentligvis varer reparasjonene til vinteren. Og turen den var fin den...

Selv om det så avgjort ikke gikk like fort på tilbaketuren som innover.

onsdag 23. august 2017

Sørover fra Makarska med Podgora som mål.

Tucepi og Podgora.

Den vanlige turen vi tar i "syden" går mot nord. Det er også mulig å gå mot sør - i syden....
Fra Makarska går det god sti - skogsvei, mot Tucepi og videre nedover langs kysten.

Vi - Bestyrerinnen og min sønn og meg, har aldri gått videre fra Tucepi. Jeg har syklet mot Podgora, men ble stoppet av et fall som resulterte i grus-eksem på arm og albue.

Med 14 dagers opphold i Makarska burde det være mulig å finne en dag for å utforske terrenget sør for Tucepi. Det kan ikke bare bli sol og sommer og sjø. Det bør også bli sol, sommer og tur...
Søndagskvelden blåste det opp -  skikkelig. Det blåste så badebukser og håndklær flagret fra balkongene. Kunne det passe med en lengre tur på mandagen. Morgenen kom med bare 25 grader. Ikke helt vindstille, men heller ikke så hatter og høy flagret.

25 grader og vind er behagelig - skikkelig sommer. Det måtte være mulig å komme et stykke nedover langs kysten på en slik dag.
Vi hadde ikke helt planlagt utflukten. Vår datter med sin familie hadde vært på ferie et lite stykke syd for Podgora. Hvor langt det var til Podgora, for ikke å snakke om videre var vi ikke helt klar over.
Det hadde vært kjekt å se stedet der barnebarn hadde feriert. Det fikk bli dagens mål. Var det for langt, eller fikk noen av oss problemer med sko eller føtter, så er det alltid mulig å ta en drosje tilbake. Og en drosje koster langt fra skjorta - ikke en gang skjortearmen - til nød skjorteknappene...

Vi startet tidlig. Klokka var så vidt halv ni. Hjemme ønsker vi oss sol, her leter vi etter skyggen, men ikke fra starten. Da var temperatur til å leve med.
Inn til havnene i Makarska og rundt til hotell Osijava om ligger helt i sydenden av havnen gikk raskt unna. Det kan være varmt her langs kaien - det fikk vi føle på tilbaketuren, men på morgenen var det bare vanlig sommer....

Stien tar opp mellom hotellet og kaien, og går til å begynne med i trapper. Her gjelder det egentlig bare å ta det med ro. Turen mellom Makarska og Tucepi går opp og ned - og opp og ned...

Det er faktisk en seig bakke opp før det slakker litt av. I 30 grader og mer -som det ofte er - tar det på å gå fort. Vi kunne holde et greit tempo siden det fortsatt var tidlig på dagen, og mye skygge.
Vi pleier å treffe en del folk her, men denne dagen var det få andre ute på tur. Selv syklistene manglet.

Et stykke nedover mot Tucepi kom vi inn i et område hvor skogen hadde brent ned. Sorte svidde stammer og bartrær uten nåler. Skillet der det hadde brent og vanlig vegetasjon var ikke vanskelig å se. Halve trær var grønne og buskene hadde grønne blader.

Det var et trist syn, men dessverre ganske vanlig her i Kroatia.

Tucepi er en turistplass, med en lang strand. Det er ikke så mye folk på stranden her som i Makarska, men likevel nok.
Veien videre mot Podgora går for det meste på strandpromenade. Et lite stykke går i terreng, og også her holder det til en del folk uten tekstil. Vi skulle til andre siden av byen. Det ble godt og varmt etter hvert, og en lang tur langs flate veien.

Vi fant huset vi lette etter, tok bilder og snudde. Det ble noen pauser etter hvert, og en lang lunch i skyggen.  Drosje tilbake ble overveid, men glemt etter hvert. Det var likevel kjekt å se havna i Makarska, og vite at det bare var vel en kilometer igjen, Colaen smakte ekstra godt da vi nådde hotellet.

Nesten 20 kilometer, ikke mange høydemeter, men noen skikkelige bakker. Tid teller ikke på ferie.

mandag 21. august 2017

Makarska til Baska Voda og tilbake.

Syden og varme.

Det blir vanligvis tur mens vi er i Makarska, selv om det ikke akkurat er hei og fjell. Nå mangler ikke fjell helt. Rett bak Markarska, ligger Biokovo med topp på over 1800 moh. Vi - i denne sammenheng - vil si Bestyrerinnen, eldste sønn og meg selv. Vi har bestilt for 14 dager, og for at abstinensen ikke skal bli for stor. må det bli noen turer.

En av grunnene til at vi velger å feriere i Makarska, er turmulighetene. Ikke for å gå ekstreme turer, men mer for å kunne gå litt. Det blir tur omtrent hver dag.
Vi går normalt til en strand 5 kilometer fra hotellet. Årsaken - trengsel....
Både ved bassenget og på stranden rett ved hotellinngangen, er det tett med folk. Den private komfortsonen blir utfordret. Det er folk til høyre, til venstre, foran og bak. Folk over alt.

Ved å bevege oss 5 kilometer, blir det vesentlig bedre plass. Ulempen er selvsagt at vi må tilbake samme vei på slutten av dagen. I varmen.

Vi kom på lørdags ettermiddag. Det ble ikke tur den dagen. En runde i treningsrommet fikk gjøre nytten. Innendørs trening med over 30 grader utendørs, høres ikke spesielt morsomt ut, men det er egentlig helt greit.
Søndagsmorgen bestemte vi - det vil si bestyrerinnen - at det måtte bli den faste turen til Baska Voda.

Omtrent 10 kilometer en vei. Mot nord begynner turen rett utenfor hotellet, og vi følger strandpromenaden. En liten bakke, resten rimelig flatt.

Det er normalt ikke mange folk ute, så tidlig som vi starter. Vi tar ut rundt halv ni.  Etter en liten time går stien ut i terreng. Hele tiden med sjøen og strand til venstre. Selv om det er få folk ute, er de beste plassene ofte alt opptatt så tidlig.
Den første plassen vi kommer til, er et lite sted med fin stand og noen få huser. Men med egen konoba - kneipe. Hvor det er mulig å få mat og drikke. Stedet heter Bratus, og vil helt sikkert utvikle seg til et turiststed i løpet av få år. Nå er det fortsatt lite vestlige turister i Bratus. Jeg synes det er kjekt å bli gjenkjent og hilst med "dobar dan" når jeg kommer inn i butikken...

For oss er det alt for tidlig med en stopp her. Etter en solid frokost på hotellet tar det litt tid før det er plass til påfyll.

Det neste stedet er Promajna , Tidligere var dette et sted med noen få utleieleiligheter, men de siste årene har det ballet på seg, og i dag er det et feriested med masse folk og mange spisesteder.
En vanlig turistplass, hvor vi også treffer norske.
Mot Basko Polje går det en strandvei med fast dekke. Det er lett å gå, og bare varmen setter grenser for farten - et stykke- Nærmere Baska Voda, blir det tett med folk og mye turister. Et område mellom Basko Polje og Baska Voda er mye brukt av badende - uten klær - så turen passer ikke for folk med fobier...

Baska Voda er et feriested som mange andre, men fortsatt med et vist snev av den opprinnelige landsbyen. Store hoteller har dratt mange folk til plassen, og også her vil det bli mer etter som årene går.
Vi tok en pause. snudde og vendte nesen sørover, tilbake samme vei som vi kom.

Turen er på nesten 20 kilometer, men på god vei eller sti, og uten særlig med bakker. En fin tur i varmen.