mandag 25. april 2016

Bynuten i vakkert vårvær.


Is og snø var ingen hindring.

Med snø på toppene og is i stien, unngår jeg helst å gå i høyden, men med værmelding som lover gull og grønne skoger – sol og vår – så er det fristende.
Bynuten er en av turene som det virkelig smaker vår av. Jeg har vært på toppen i snø, og en gang snudde jeg rett før toppen i snøstorm.
Snøstorm var ikke på kartet denne søndagen, snarere tvert om, det ble lovet bra vær, om enn litt kaldt. Jeg synes likevel det var vel optimistisk av karen som gikk oppover i korte bukser…
Jeg er sjelden alene opp mot Bynuten eller Selvikstakke på en søndag, og aldri i fint vær. Her går det masse folk. Og denne søndagsmorgenen var det mer enn vanlig. En fellestur fra Turistforeningen startet samtidig med meg. De skulle til Selvikstakken og jeg til Bynuten.

Turlederen var ikke helt oppdatert når det gjelder skytefeltet som lå på siden av Lyseveien. Jeg har selv ligget i 16 mannstelt en vinter med minus 20 og skutt.
Det er mange år siden forsvaret ryddet og erklærte området åpent for ferdsel.
Eller møtte jeg is i stien bare et lite stykke opp i veien. Og lengre oppe ble det hvitt inne i skogen i tillegg. I skyggesiden var det fortsatt snø på bakken, men den forsvant i sola. Det var likevel skil at jeg gikk litt forsiktig. Når sorpa tiner blir det øverste laget skikkelig glatt. Jeg sikret heller en gang for mye.
Det var uansett greit å komme seg opp over når steinene er tørre. Et tynt lag med snø gjorde det enkelt å sjekke spor. Først så jeg antakelig 3 spor, men etter en stund ble det adskillig flere.
Og mysteriet fikk sin oppklaring rett før toppen da jeg tok igjen et følge – to fedre med hver sin unge. De hadde ligget i telt nede ved vannet, og tatt oppover på morgenen. Ungene var ikke gamle, og det var godt gjort å komme til topps – uavhengig av om det ble med en overnatting underveis.
Rett før toppen traff jeg en dame som nok hadde brukt lengre tid enn meg – i hvert fall på kjøringen til Seldalsheia. Hunn hadde startet fra Sokendal den morgenen. Det er en lang kjøretur for å gå til topps i Sandnes.
Heldigvis var dette en av de dagene med god sikt. Det var mulig å se store deler av Jæren, med Feistein og vindmøllene på høgjæren. Like enkelt var det å se øyene ute i fjorden med Boken, og Haugalandet bak. Toppene innover i Ryfylkeheia viste også godt, men her er jeg ikke helt sikker på hva som egentlig syntes.
Jeg er ikke i tvil om hva som er Vådlandsnutene. De var fortsatt snødekket og fortsatt «stengt» for vanlig fottur.
På toppen satt det to jenter. De hadde funnet en riktig solhylle, og tok det med ro. Det gjorde de rett i, for snøen og isen ville bare smelte mer etter hvert.
For egen del snudde jeg ganske kjapt og tok fatt på nedturen. Samme vei som opp. Utenom at jeg fortsatt sikret på grunn av glatt sorpe, gikk det greit.
Siden jeg var omtrent første mann nedover, fikk jeg det sedvanlige spørsmålet et par ganger: «er det langt igjen?»
Turen til Bynuten tar tid, men det er en skikkelig fin tur i vakkert vårvær, og verdt turen når sikten er som denne dagen.





Vinter i april?


Rundt Li i snø og sol.

Været i april er ikke til å stole på. Det er ikke en gang mulig å ta værmeldingen på alvor – i april. Frost er ikke en uvanlig ting, og det kommer da snø år om annet.
Men ikke i slutten av april, da skal det være varmt, med sol og greier.
Lørdagsmorgen var det mørke sinte skyer. Det var snø på toppene. Noen ganske få grader følte seg ensomme i bunn av termometeret.
Det var vinter – igjen.
Da måtte det bli en vinter tur. Rundt Lifjell.
Det var heldigvis ikke frost og is, selv om det lyste hvitt på toppene. Innover mot Dale var det mørkt og det sluddet. Ikke det beste grunnlaget for en hyggelig tur. På Dale var det nærmest snø som kom ned.
Jeg tok på jakke og vinterutstyr. Det var kaldt selv inne i skogen – til jeg fikk opp dampen og ble varm i de første bakkene. Nå hadde værmeldingen advart mot muligheter for fint vær med sol utover dagen. Fint å være forberedt.
Det tok ikke lang tid før jakken måtte av. Sola kom igjennom og det ble riktig fint. Selvsagt ble jeg våt – busker og trær delte villig av alt det våte som hadde lagt seg på greiner og blader. Noen ganske få grønne sådanne. Eineren holder på mye vann og deler gjerne.
Dette ble en tur med snø og grønne bjørker. Enkelte av bjørkene bortetter sjøkanten var helt grønne, andre sto fortsatt bare.  Et stykke utover tok jeg en liten stopp og fikk tatt bilde av Dalsnuten med snø, forhåpentligvis for siste gang denne vinteren.
Det var ikke antydning til frost, selv på nordsiden i skyggen. Ikke langt opp i bakken mot toppen lå de første spor av vinter, og lengre opp var det enkelte plasser helt hvitt.
Det kunne virke som om alle andre hadde sjekket værmeldingen. Det var i hvert fall ingen andre på tur denne dagen. Jeg så ikke folk før helt opp på toppen, og traff ingen andre før i bakken ned mot Dale vann.
Det ble en tur der jeg gikk å lette etter tegn på vår og fant vinter. Nede ved sjøen dominerte vårtegnene. Grønne trær, grønt på marka og vårlys.
Oppe i høyden var det fortsatt brunfargen som dominerte. Det var is og snø i søkk og myra var så vidt frosset.
Selv med vinter på toppen, ble det en skikkelig fin tur, etter som sola skinte og varmen kom. Det var egentlig litt rart å gå alene i slikt fint vær.
Det burde egentlig ha vært et helt 17. mai tog rundt Li. For å feire at monstermastene ikke kommer. Da får vi heller bære over med nedhogde trær og pinner med rødt på toppen et par plasser helt ute ved Bymarka. En liten pris å betale for å slippe ødeleggelse av den flotte rundturen.

torsdag 21. april 2016

Onsdagstur til Sikvalandskulå


Sikvalandakulå i godvær.


Som onsdagstur burde det vel gå greit. Det er i hvert fall ikke en lang tur. Forrige gang gikk vi en rundtur og brukte tid. Denne gangen planla jeg bare en tur opp og ned. Antakelig noe over en time eller en og en halv time.
Selvsagt ingen andre biler på parkeringsplassen uten om min, men det var spor. De må ha vært dagsferske. Med andre ord andre enn meg som tar kjappe onsdagsturer.
Nå er det ikke vanskelig å finne fram mot Sikvalandskulå. Det er omtrent rett fram opp. Likevel var det greit med nødlinger pent på rekke bortetter myrene.
Det er fint med veivisere, selv om det egentlig er «rett fram». Stien vil som oftest slynge seg rundt, eller opp og ned forskjellige hindringer, og det er ikke alltid opplagt hva som er beste vei.
For egen del ble det litt kikking etter nødlingene. Å gå sånn alene, selv om retningen er klar, og det omtrent er umulig å gå seg bort – med sol og vann til å peile etter, så sitter det i en følelse av at «det er best å være sikker».
Jeg tok det med ro, så meg ofte tilbake (et triks for å finne rett vei på returen) og hadde god peiling på retningen fremover.
Og det gikk fremover et godt stykke, til det begynte å gå opp. Bratt opp. Mye av høyden tas i den siste bakken opp mot toppen. Helt øverst er det litt mindre stigning, men det går fortsatt oppover.
Problemet er å treffe rett skar ned. Slike bakker og skar likner litt på hverandre, og her lå de tett innpå. Jeg gikk feil i første omgang, og måtte komme meg over en liten kant før jeg kunne ta brattbakken ned. Fortsatt med god styring på beina. Jeg så ikke for meg å komme på gli eller stupe utfor akkurat   her.
Nesten alle andre synes nok at slike bakker er helt greie og er ikke noen hindring eller utfordring. Det er heldigvis ikke likt for alle.
Nede på flaten var det bare å sette opp farten for å komme tilbake til bilen.
Nødlingene viste trofast vei, over noen myrstrekk var det greit å kunne ta peiling på neste varde for å komme videre.
Nede ved bilen kunne jeg konstatere at jeg ikke hadde brukt allverdens tid. En grei tur på en onsdag.

mandag 18. april 2016

ulvarudlå


Med utsikt over Jæren.

Hvordan kan jeg ta så feil? Hele søndagsturen ble egentlig ødelagt…
Bare snaut to timer på beina. Alt for lite til å bli kalt en skikkelig søndagstur. Hvordan havnet vi i en slik suppedass? Ved å «huske»… Og det gjør ikke gamle folk.
I fjor, omtrent på denne tida – i begynnelsen av mai den gangen. Da var våren ikke kommet til jæren. Det var kaldt og lite grønt litt oppe i høyden, omtrent som nå. Med tanke på achillesproblemer fant jeg i min visdom ut at vi – den gang – skulle ta en tur som jeg mente var «lang», men som broderen ikke hadde gått før. Det var sol og fint vær, så hvorfor ikke?
Og vi gikk – lenge. Det ble både en «lang» tur, og vonde bein – spesielt achillesen. Det gikk seint, både nedoverbakker, hvor jeg var ekstra forsiktig og i de siste oppoverbakkene. Det var tungt.
Ny vår og det var på tide og prøve turen nok engang.
Turen til Tjåland gikk mistenkelig kjapt. Var det ikke lengre til krysset der vi tok av, og var ikke den smale veien innover mot parkeringsplassen lengre? Vi var klar for tur lenge før beregnet – mindre kjøring enn det vi bruker til de fleste turmål.
Vi vandret med freidig mot opp bakken som forrige gang tok tid. Ut i terrenget, og videre opp mot toppen. Denne gangen var vi klar over at den første toppen ikke var det egentlige målet, men at Ulvarudlå lå litt lengre inne. Det gikk greit opp bakkene mot toppen. Vel var de fortsatt bratte, og det tok tid, men ikke mer enn at vi syntes det gikk kjapt.
Oppe tok vi oss tid til de obligatoriske bildene, men ingen pause. Vi var jo nettopp kommet godt i gang. Dessuten blåste det stikker og strå på toppen, ingen plass for et lengre opphold.
Denne gangen gikk vi ikke å lette etter stien. Den var klart merket med «fyrstikker» og det var ikke mulig å gå feil. Var det her vi brukte tid forrige gang? Det gikk uansett svært greit å komme seg over noen kanter og ned i lavere terreng. Til mindre vind og varme i sola.
Selv om det jo hadde gått greit og kjapt, var det kjekt å være på tur i finvær. Ned tørre myrer og lite sorpe gikk det sikkert også fortere enn forrige gang, og normalt vil vi jo aldri klage på at ting går fortere. Vi klagde vel egentlig ikke heller, vi bare syntes det gikk kjapt og at det så ut som vi hadde feilberegnet tiden vi ville bruke.
Det tok ikke så lang tid før vi kom ned på traktorveien som førte ned til garden. Vi kunne også se hovedveien på andre siden og grønne marker.
Turen ute i terrenget er ikke veldig lang. Det er noen høydemeter til sammen – rundt 470 i følge broderens telefon. Førstedelen av turen går med god utsikt mot havet og utover Jæren. Det er ikke lange strekket med skikkelig hei. Men her inne i «heia» er det tydelige spor av gamle dager. Rester av høyløer og uthus, fra den gangen det meste ble utnyttet.
Ikke mindre enn tre murer gikk vi forbi, i det som må ha vært ett godt stykke inn i heia før i tiden. Den ene muren lå under en liten kant, god i le for vesta og nordavinden, og må ha vært en grei plass å ta inn i dårlig vær. Men den lå nesten opp mot toppen. Hva ble bygget brukt til?
Fra garden på Aurnes og til bilen er det et par kilometer. Forrige gang strevde jeg med å holde farten opp og siste bakken var tung.
Vi landet ved bilen før det var gått to timer. I det fine været kunne turen godt ha vært lengre – vi skulle ha gått saktere…

Høgjæren i fin fart.


Tre timers trav.


En tur på høgjæren kan neppe beskrives som klatring. Det er forholdsvis flatt. Det er god sti, og det godt merket. Selv om det ikke er merkbart mye bratte bakker, er det noen kneiker som får pumpa i sving og pusten på topp, - om du tar i aldri så lite.
Jeg tar i aldri så lite, og får systemet i gang for det. Etter som det er blitt mer riktig med oppslag i historiebøker enn å kikke på kalenderen, trenger kroppen tid – lengre tid – for å bli varm.
Det er god anledning til å bli varm, opp første bakke fra parkeringsplassen ved  veien.
Denne dagen var det ikke regn, lite vind og nesten sol. Helt forskjellig i forhold til forrige tur på samme sti. Gode forhold gir ofte anledning til sette opp farten. Og med litt overskudd (ingen tur på fredagen) blir det greit. Bakkene var egentlig ikke en utfordring, det gikk i dansesteg oppover. Et tydelig tegn på «overskudd».
I elendig vær forrige lørdag, traff jeg folk hele veien nedover mot Holmavatn. I et skikkelig godt turvær – ikke for kaldt, ikke for varmt, tørt, nesten sol, var det ikke en kjeft før nesten helt nede ved misjonssenteret. Da ble det til gjengjeld folksomt.
Det var en masse ungdom på tur, med sekk og utstyr. Det så nesten ut som om de fleste var på en heldagstur.
Nedover fra Synesvarden mot Holmavatn hadde det  gått i et bra tempo. Med folk foran og noen jeg nettopp hadde gått forbi, var det heller ikke mulig å holde igjen mot Steinkjerringå. Det var bare å stå på.
Ved gangsteinene over myra på vei mot Kjerringå, ble jeg «hindret» av en storfamilie. Det var unger, foreldre og antakelig besteforeldre. Den minste ungen bestemte farten over gangsteinene. Det gikk selvsagt, og fullt forklarlig, sakte.
Alt for sakte, for en utålmodig pensjonist. Det ble hopp og sprett fra stein til stein i myra.  Det må ha vært et underlig syn å se gamle folk jumpe rundt på den måten. Pensjonister skal vandre sakte på god sti, med stokk, til nød i følge med andre, med stokk…
Det står antakelig i fjellvettreglene, men jeg har aldri sjekket.
Innerst inne er det vanskelig å forstå at årene har gått – så fort. Det er i hvert fall umulig å godta at kropp og krefter ikke er som i ungdommen.  Heldigvis. For i tyve og tredeveårene, var jeg ikke i samme form som jeg er i dag. Det kan nok være at kondisjonen er noe dårligere, men når det kommer til utholdenhet, er det stor forskjell.
Jeg vet helt bestemt at jeg i gamle dager, var temmelig «kjørt» etter en langtur på 3-4 timer. Og det gikk noen år før jeg kunne ta ut både lørdag og søndag – uten å kjenne det godt på mandagen.
Og jeg nådde steinkjerringå i fin form. Litt saft og noen bilder, og så var det bare returen igjen. Det ble fort klart at den gode følelsen jeg hadde hatt på vei ned, skyldes vinden, som jeg hadde hatt i ryggen. Med sol i ansiktet bør det jo bli en god tur.
Vind i mot, sol bakfra, gir ikke helt de samme. Det gikk uansett greit å komme tilbake. Fra Synesvarden og mot parkeringsplassen er det en lang slak bakke ned – før den siste bakken opp.
Det har ofte blitt småspringing nedover her. Slik var det også denne gangen. Selv om det ble tung pust og høy puls i siste bakken, var det ikke vanskelig å si at turen hadde gått greit…

onsdag 13. april 2016

Det e` vår på Jæren.


En rundtur i Klepp.
Hevdakjerrene dure jamnt langs vegen. Luktå ligge tjukt øve kjelvene. Den snige seg inn gjønå ståvevindu og fylle ståve og kammers.

Småfuglene plystre og synge i gardhål og kratt. Vibå e` komen for lenge siden.
Kvide lam har hopt rundt på markå lenge.
Det bløme. Knoppane e klar til å spretta. Snøklokker og krokkus e` avblomstra, og det e` påske og pinseliljeg som helst lyse opp langs veien.
Eplene he kome i jordå. Det e vår.
 


Dagens tur rundt Gruda, over Grudavarden og til Klepp, krever en liten oppmerksomhet. Varme og sol har fått fram så mange vårtegn på en gang, at det må noteres.
Og denne gangen på halvslarve Jærdialekt. Å skive på bokmål ble helt feil…
Det er skikkelig kjekt å høre småfuglene, se knopper på trær og busker, se pløyde jorder og at alt blir grønt, og igjen vite at sommeren med lange turer ikke er langt unna.
Det er varme i lufta, sola brenner om den bare får mulighet til det.  Det er på tide å ta noen lengre turer for skikkelig å komme i form.
Da teller neppe turen rundt Gruda. Den går unna på mindre enn 1 ½ time selv med en svipptur oppom Grudavarden.
Noe skal en fylle pensjonisttilværelsen med, for meg blir det å gå tur. Det er jeg ikke alene om. På dagens tur traff jeg barnehage barn og andre pensjonister. Det er vi som kan ha det gøy midt på dagen.



tirsdag 12. april 2016

Med mange andre til Bynuten.


"Treningstur"

Det har vært mye turer på mellom to og tre timer i vinter. Sommerturene er normalt noe mer «krevende» på opp mot 4 timer eller mer.  Broderen mente det var på tide med litt lengre turer, og forrige ukes tur til Bynuten var en god treningstur. Han mente vi burde gjenta.
Søndagsmorgen ble vi fort enige om nok en tur til Bynuten.
Vi hadde følge med en god gjeng forrige tur, og regnet ikke med å være alene denne dagen heller. Det var alt en god del bil da vi kom til Seldalsheia og parkeringsplassen. Vi kunne se en del folk oppover Lyseveien.
Erfaringen har etter hvert vist oss at det gjelder å ta det med ro – i hvert fall i de første brekkene.
Vi gikk forsiktig oppover – uten å ta i for mye. Det er jo litt trist å ikke suse forbi folk i bakkene, men kondisjonen når du nærmer deg 70 er ikke hva den en gang var – noe den da aldri heller egentlig har vært…
Det var folk foran, og det kom et par springende forbi (Hekkan – tenk å ha en slik kondisjon). Etter hvert fikk vi «kontroll» på de som var foran, og det var ikke så mange. En enslig mann som vi møtte nesten ved varden og et par.
Vi lå med andre ord nesten først… (De fleste startet etter oss.)
Fra toppen kunne vi se at snøen på Vådlandsnutene hadde minket, men at det fortsatt var en stund til det ble aktuelt med tur i de traktene. Innover lyste det hvitt – nysnø, men det var også svarte flekker nesten helt opp mot toppene. Våren kan komme tidlig i heia.
Det er slutt på de lange pausene på toppen. Denne gangen hadde vi «tatt det med ro» nesten hele veien – uten at det hadde gitt utslag i lengre tid enn forrige gang. Vi hadde brukt nesten nøyaktig like lang tid opp. Med helsa i behold var det heller ingen grunn til å ta en lang pause. Vi fortsatte turen i motsatt retning.
Vi hadde sett folk på veien oppover, vi hadde gått forbi en del, blant annet en familie med barn. Disse traff vi igjen ikke lenge etter at vi snudde. Bra fart oppover for disse. Utenom disse og noen få til – og de som sprang forbi, ga ikke akkurat trengsel.
Nedover ble noe ganske annet. Jeg har av og til brukt uttrykket «17. mai tog» når jeg har møtt mye folk. Denne gangen var det mer folk, men med avstand mellom gruppene.
Vi møtte folk hele veien. Det satt folk rundt om kring også.
Vi lurte på om vi ikke skulle begynne å ta betaling  - det hadde gitt god inntekt.
Eller som vi sa til en del vi traff – kun ståplass på toppen.
Det var tydelig at Bynuten hadde lokket mange folk på tur denne dagen. Til og med vår yngste bror og frue. Disse traff vi omtrent halvveis tilbake mot bilen. De var på vei oppover i godt driv. Vi fikk en hyggelig prat, og ønsket de god tur videre oppover.
Det ble en tur i fint vårvær sammen med mange andre. Været får ta skylda for oppmøtet, men egentlig er det bare hyggelig å treffe folk. Alle er blide og greie.
Været gjorde dette til en grei opplevelse – sol, lite vind, tørt og fint. Vi får håpe på mange slike opplevelser denne sesongen – når vi har fått trent noe flere ganger.

mandag 11. april 2016

Fidjadalen i vårsol.


Vårtur med frost og nesten sommer.

Helt tilbake til april 2014? Var det virkelig to år siden jeg hadde tatt den tradisjonelle vårturen i Fidjadalen? En sjekk på bloggen viste det. Sist jeg var innover var i forbindelse med telturen i april.
Det var på høy tid å fornye bekjentskapet med en av Rogalands fineste daler.
Selv værgudene var innstilt på å hjelpe – sol og lite vind.
Det er litt kjøring for å komme til Eikeskog og parkeringsplassen for turen innover. Det tar fort en time. Men når målet er en tur i et skikkelig fint terreng, så må det kunne gå, selv for en pensjonist med dårlig råd….
Det var andre på tur denne lørdagen. Ikke mange bilene riktig nok, men flere enn jeg hadde regnet med. Det var folk oppe i stien, og noen holdt på å gjøre seg klar for tur. Den første halve timen opp  til Mån og garden –
er egentlig en lang bakke. Og bratt i tillegg.
Det var gjort en hel del med stien siden forrige gang jeg dro meg opp her. Kjettingene var blitt lengre og flere. Det var lagt ned flere steiner i myra mot garden. Og det var mer slitasje enkelte plasser. Det er tydelig at Månafossen er et populært turmål. Fra garden og innover er det ikke mye endring. Litt «brede» stier i myrene, men eller omtrent som før.
Og fossen viste godt. Det rant bra med vann. Snøsmeltingen er i hvert fall delvis i gang. Og godt er det.
Ved garden var det alt kommet en familie. De satt rundt et bål og hadde det sikkert skikkelig bra i sola. Lengre inne i dalen var det et telt. Inne ved fjellveggen. De hadde sikker hatt d et  fint i sola kvelden før, men morgenen var kald -spesielt i skyggen.  I skyggen, ved elva var det is på pyttene, og det var glatt på enkelte steiner. Det gikk likevel greit å komme seg oppover. Jeg så en kar foran meg, og jeg lurte på hvor han hadde tenkt seg.
Oppe i ura så jeg karen igjen. Han hadde pause på toppen av en stein, et godt stykke ute av stien.
Jeg fulgte stien – med nød og neppe.  Det var klunk is på enkelte steiner. Spinnglatt.  Jeg sikret omtrent hvert steg, og satte meg på rompa enkelte plasser for ikke å miste fotfeste og balansen. Det tok tid. Men over og opp i sola kom jeg. Jeg må innrømme at jeg vurderte å snu på et tidspunkt, men siden sola ville smelte isen og tørke ut mesteparten av vannet, ved returen, fortsatte jeg videre.

Ikke akkurat noen overraskelse, men vel over ura og ferdig med den, står det en bratt bakke for tur. Ikke så veldig lang, men bratt. Pusten gikk godt opp mot toppen. Jeg lurte på hvordan det vil bli å dra en tung sekk i tillegg opp bakken.
Sol og varme gjorde det greit å gå innover. Det var skikkelig hyggelig å se igjen både Månastølen og ikke minst teltplassen nede ved elva. Det var nesten trist å snu for å ta fatt på tilbake turen.
Tilbaketuren gikk greit, bortsett fra at jeg angret på vinterutstyret. Det ble varmt.
Det var flere folk på Mån enn da jeg gikk innover, men i bakken nedover mot parkeringsplassen, var det folksomt.
En 3. klasse var på vei opp for å overnatte på garden. Med foreldre og unger må det bli folksom. Og livlig. Ungene sprang oppover. Noen av de voksne hadde nok litt problemer, med svære sekker.

mandag 4. april 2016

Bynuten, vårsesongen er startet.


Topptur i april.

Hva er det med værgudene. Det holder ikke alltid det de lover. Heldigvis. Søndagsturen var truet av nedbør. Det skulle komme litt regn fra 12 av…
Det hindret oss – broderen jeg jeg – ikke å sale opp for en tur til Bynuten. Tidlig en søndags morgen.
Sommertid vil si at vi starter hjemmefra omtrent rundt 10 på morgenen, og ut fra erfaring de siste årene, ville vi bruke noen timer på turen. Tidligere 3 – nå minst 3 ½ time, pluss kjøring frem og tilbake.
Broderen har begynt å bruke «tekniske hjelpemidler» mobil med GPS, som forteller om fart, lengde og høydemeter. Alt interessant. Men vi er først og fremst på tur.
Og for å ta data først som sist. Turen er 6 kilometer en vei – til sammen 12 km. Det er 580 høydemeter.
En relativt «tung» tur, og oppe mot toppen er det ofte et ganske annet vær enn nede ved bilen.
Vi var ikke alene på Seldalsheia denne morgenen. Det var en god del biler da vi kom, og vi så en stor gjeng øverst i bakken da vi nærmet oss parkeringsplassen.
I gamle dager for 3-4 år siden, ville vi ha satt opp farten for å ta igjen gjengen foran. Siden det ikke er «dagene» som er gamle men oss, så tok vi det rolig oppover bakkene. Så rolig som puls og pust tillot…
Vi så gjengen igjen da vi kom over toppen og kunne se nedover mot Trodlabærtjødnet. Vi hadde ikke tatt innpå noe særlig.
Broderen mente vi ville ta igjen gjengen omtrent halv-veis, jeg mente mye lengre oppe, helt oppe ved «fossen». Det ble ved fossen.
Det viste seg at dette var gjengen fra Austrått fjellvandrar og turkompani. Samme kompaniet som vi traff på ved Dalevann. Denne gangen fikk vi testet farten, og de holdt en mer en grei fart oppover bakkene. Det er i hvert fall ikke snakk om «familietempo» på den gjengen. Vi hadde følge opp til toppen.
Det er selvsagt vid utsikt på Bynuten. Byen kunne skimtes og det var mulig å gjenkjenne topper innover i heia. Mot sør ligger Vådlandnutene. Fortsatt dekket av snø. Det er en stund til det blir mulig å ta en tur opp her. Vådlansnuten er 120 meter høyere en Bynuten, og det var vesentlig mer snø der.
Det får, nesten tradisjonelt, bli en pinsetur.
Vi snudde omtrent med en gang, uten en skikkelig pause på toppen. Det ble surt og regnet som var lovet så ut til å komme.
Litt nedenfor fossen bestemte vi oss like vel for å hive av jakkene og fortsette i skjortearmene. De kikket litt på oss, de to jentene vi traff litt lengre nede, for da kom det regn. I 15 sekunder.
Vi kom ned uten å ta på jakken. En tur i begynnelsen av april, uten regn og vind, blir selvsagt en fin tur.  Vi hadde også tatt det så pass rolig at beina også var greie. Det gikk ikke i full  fart nedover Lyseveien, men vi tok det heller ikke med ro.
Heldigvis var det nok vann i bekken, til å få vasket av den verste skitten.
En fin tur.