mandag 29. september 2014

Høst-tur i høst-vær med høst-stemning.

Søndagstur til Blåfjellenden.

Teller en og en halv times sakte spasertur langs Akerselva som tur? Fredag og lørdag ble tilbrakt i hovedstaden. Noe friluftsliv ble det ikke. Operaen er dårlig på det. Det å holde seg på beina en hel kveld tar likevel på.
Slike turer gjør ofte at jeg til trøst får «skue» ut over heia fra flyvinduet. Selv det fikk jeg ikke med meg denne gangen. Det var skyet på hjemturen på lørdagen.
Siden sosiale forpliktelser hindret en tur til Blåfjellenden fredag og lørdag, måtte det bli en søndagstur frem og tilbake.
Det er ikke så mange gangene vi har gjort dette de siste årene. Det blir som oftest en overnatting, og bare en kort tur. Det passer på mange måter bra.  Tre lange turer i heia i løpet av helgen kan bli noe i meste laget. To korte og så en lang på søndagen går derimot helt greit. 
Denne dagen fikk vi igjen prøve Blåfjellenden frem og tilbake på dagen. Som vanlig var det lagt opp til et eller annet på søndagsettermiddag, slik at vi hadde det travelt.  Vi kom av gårde til vanlig tid, og var på parkeringsplassen rundt 11. Og der var det en masse biler. Det er ikke helt vanlig så sent i sesongen.
Været var ikke helt medgjørlig. Det var overskyet og det så ut som om det kunne være noe regn innover heia. Men det var ikke særlig med vind og temperaturen var rundt ti grader. Ikke dårlig til å være i slutten av september.
Regnet fredag lørdag hadde gjort heia bløt. Det var likevel ikke mye vann i Fossebekken. Og oppover var det tørt på berget. Helt øverst fikk vi yr i mot. Da kom vi antakelig inn i skydekket, for lengre nede mot Blåfjellenden var det igjen nesten tørt.
Det var spor i sorpa innover. 
På brinken mot det høyeste punktet kunne vi se folk. Det var to jenter som kom imot, men også en kar som var ute i samme ærend som oss – dagstur til Blåfjellenden. Vi vekslet noen ord nede ved hytta, han på vei tilbake, og vi nettopp ankommet.
Det er helt klart høst i heia. Det må ha vært en frostnatt eller to i det siste. Bjørka hadde fått høstfarger og sto gul og fin enkelte steder. Rognbærtreet utenfor vinduet på hytta hadde fortsatt blader og bæra hang på treet. Det var en masse revelort på steinene bortetter stien. Den var nesten blå, reven må forsyne seg av blåbærene nå på høsten.
Det ble en kort stopp på hytta. Det var så pass mildt ute, og varmt inne at vi ikke skiftet til tørt tøy. 
Det tok litt tid oppover bakken før vi igjen var varme. Selv med ull, våt ull, kryper kulden inn på kroppen ved en stopp.
Hjemturen gikk i et greit tempo. Med en tidsfrist, blir det ofte til at vi tar ut litt ekstra. Nedover bakkene ble etter hvert så sleipe at vi måtte skru ned tempoet og sikre. Sakte i bakken ble mer enn et ordtak. Og det er antakelig fornuftig. Det er på slutten av en tur, når musklene og kroppen har fått kjørt seg, at ulykker skjer.
Vi nådde hjem med noen minutter til overs.

mandag 22. september 2014

Søndagstur i heia

Høsttur

Det begynner å bli sent på året for turer i heia. Fortsatt vil det forhåpentlig være en god måned igjen før snøen laver ned og gjør det vanskelig.
I fjor var det mulig med tur til ute i november, året før ble det bråstopp 19. oktober.  De siste turene blir ofte overnattingsturer til Blåfjellenden.
Broderen var klar for en tradisjonell søndagstur til Sandvatn. Det er en tur som går i høyden. Store deler av stien ligger på opp mot 900moh, og her kan det bli både kaldt og vindhardt så sent på året.
Det ble en tur innover samme veien 30. september i 2012, men det var en tur i svært dårlig vær.
Nå viser kalenderen 21 september. Hjemme har det vært sommertemperaturer den siste tiden.
På parkeringsplassen var det bare 8-9 grader og en kald vind. I ganske stor kontrast til gårsdagen. Dette var ikke dagen for tur i bare bluse – jakken kom på fra start.
Oppover Lysebrekka kommer selvsagt svetten fram. Det er så pass bratt og bakken så pass lang, at det er umulig å komme opp uten å bli varm.
Det kom noen folk imot, men det hadde ikke vært så veldig mange på hytta denne natten. Mesteparten av turen gikk uten at vi så særlig mange folk.
Det var svært lenge siden det hadde vært kaldt på tur. Denne høsten har den globale oppvarmingen virkelig gitt flotte forhold. Men med sola i ryggen og vinden imot ble det så avgjort høstfølelse. Og heia har også tatt på høstkappen. Det er gråfargen med brune og røde toner inne i mellom som dominerer. Oppe i et skar ligger det fortsatt en fonn og lyser hvitt. Selv en varm sommer og høst har ikke klart å smelte all snøen fra i vinter. 
Det ble en tur innover heia der vi kjempet litt med vinden. Etter pause på hytta ble det betydelig lettere. Turen tilbake til bilen gikk i godt tempo – med vinden i ryggen.
Etter tur midt i uka, ble helga som i gamle dager – for fem seks år siden. Da var det tur lørdag inn til en av hyttene med retur samme dag. Og det samme opplegget søndagen.  To lange turer kjents godt i beina på mandagen, og det tok noen dager før det igjen var mulig å ta ut.
Nå, noen år sener, og med innlagt trening i uka, kjenner jeg selvsagt at jeg har vært på tur, men ikke mer enn før. Nå går nok turene noe saktere enn før, og sekken er antakelig litt lettere. Det kan gjøre en forskjell.
Nå gjenstår bare at værgudene er medgjørlige ut over høsten og gir oss anledning til noen turer. I hvert fall noen uker til…

søndag 21. september 2014

Lørdagstur til Tomannsbu

Fortsatt varmt og litt sol - men regn på vei.

Fredag var avsatt til sosiale forpliktelser. Selv om værmeldingen snakket om siste sommerdag og værskifte, måtte jeg holde meg hjemme.

Lørdagsmorgen var det bare snakk omm hvor turen skulle gå. Jeg kjørte oppover mot Hunnedalene. Det måtte i hvert fall bli en tur i heia.
Og selv om det ble nevnt regn utover dagen, så var det nesten sol oppe i høyden. Det fristet med en tur inn mot Tomannsbu. Stien innover mot Skreå og Tomannsbu er et sorpehull om det er fuktig.
Tveidebrekkå må gåes forsiktig ned, og svabergene ned mot Olabu blir såpeglatte i regn. Turen er best i tørt vær.
Nå hadde det vært tørt en stund.

Det var tydelig et værskifte på gang. I horisonten mot vest var skyene stålgrå og lovet nedbør i løpet av noen timer, men vinden sto fra sør og det var fortsatt litt sol. Spørsmålet var, når regnet ville komme. Inn til hytta ville det være tørt, og jeg regnet med at jeg ville komme halveis tilbake før jeg fikk nedbøren i hodet. 
Det var ikke helt tørt. Enkelte plasser var sorpa dyp, men fjellet var til å gå på, og det gjør det enkelt ned bakkene.

Det var ikke mer enn 5 biler på parkeringsplassen. Og jeg kunne se to partier på vei oppover lia.
Det kunne ikke være mange på hytta. Nesten helt inne, møtte jeg to damer som var på vei ut. De hadde gått inn sent fredag, og hadde gått i mørket den siste halve timen. En litt nifs historie forsto jeg.

Hytta var tom, men noen rom var opptatt. Folkene hadde tatt ut på dagstur.

Inne på hytta var det ikke lett å finne roen. Skyene i vest la en viss demper på humøret, og jeg gjorde pausen kort. Det var fortsatt litt sollys gjennom skyene, og det kunne se ut som om regnet ville komme senere enn jeg trodde. Ikke så veldig mye å gjøre med akkuratt været da, så det var bare å komme i gang.
Det kom en gjeng i mot i den første bratte bakken nedover. En liten hund bjeffet opphisset og for rundt meg. Antakelig for å "advare" flokken bak, mot meg som kom dundrene nedover. Masse bjeffing og sjau.
Jeg spurte eieren om han trodde bikkja ville roe seg ute om natta. Han mente det burde gå, men det virket ikke som han helt forsto spørsmålet.

Nede ved Olabu, traff jeg igjen på damene. De hadde pause, og var kommet omtrent halveis tilbake.
Jeg vekslet noen ord med de. Og de spurte om jeg kjente igjen eieren av hunden. I følge damene var dette en av de mest kjente poppersonlighetene i distriktet. Jeg hadde vært så opptatt av bikkja at jeg ikke hadde sett på fyren engang.

Det kom en hel del folk i mot omtrent samtidig, og ikke noen lengre nede. Alt i alt ville det bli noe over 20 stk  på hytta- om det ikke kom mange innover senere. Jeg var på parkringsplassen rundt 15:00, og da er d et fortsatt god tid til å komme inn før mørket-

Over slettene før Tveidebrekka, ble det skikkelig overskyet og mørkt, og det "luktet" regn. Jeg mente jeg kunne kjenne noe fuktighet, men det kan skyldes innbildning. Uansett så var det tørt på steinene og på berget nedover bakken. Noe som gjør det enklere å komme ned.
Nede på parkeringsplassen kunne jeg konstatere at jeg ikke hadde brukt lange tiden hverken inn eller ut, og at jeg ville være hjemme i god tid før middag.
Og etter bare et par kilometer - to tre minutter etter start - kom det regn på ruta. Lenge før jeg kom ned til Byrkedalen, høljregnet det.

lørdag 20. september 2014

Dugnadstur

Gamle folk på bratte tak.

Avtalen var at Egil skulle ta kontakt når han var klar for en tur til Blåfjellenden.
Planen var å få til noe mer permanent på taket. Tak som lekker er ikke kjekt.

Tirsdag ringte telefonen. Om det var mulig å ta turen denne uka?
En liten titt ut vinduet på jobben, og litt fikling med YR.no ga kjapt svaret.

Skulle det bli tur denne høsten, burde det bli nå. Vi avtalen å gå innover onsdag med retur torsdag.

En lite "egenmelding" på jobb ordnet fri. Onsdagsmorgen hentet jeg Egil, og vi handlet inn nødvendig verktøy og proviant for turen, før kursen ble satt opp i heia.
Det er vel unødvendig å si at været var det aller beste. Varmt, sol og lite vind. Det var nærmest sommer i sola i le for trekken. Heia viste seg fra sin beste side. Så sent på året er det bare å bukke og takke når naturen slår til på den måten. Det var et tydelig høstpreg. Bakken er brun og gul. Bjørka begynner å bli gul. Bladene dekker stien under trærene. Sist men ikke minst det er ikke sau. Det er alt 14 dager siden de ble sanket.

Det som muligens er den største forskjellen i forhold til midt på sommeren, er fuglene. Så sent på året er det ikke mange småfugler igjen i heia, og det er heller skjelden vi hører fuglelyder.

Vi pleier å skremme opp noen rypeflokker, men de siste årene har det vært dårlig.  Den hese skrikingen til en ravn er den eneste lyden som virkelig høres over heia.
Det kom i mot en hel skoleklasse som hadde overnattet på hytta. De kunne fortelle at det også var en klasse på vei innover. Vi ville ikke bli alene på hytta.

Med over 30 på hytta, ville det bli vanskelig å få lakket gulv. Vi fikk finne på noe annet i tillegg til takene som måtte fikses. Det er alltid noe som kan ordnes eller gjøres bedre på hytta.

Inne på hyttene rådet litt kaos. 30 elever har utrolig mange sekker sko og andre ting. Som blir lagt på første tilgjengelig sted.  Det er ikke noe problem, bare de finner fram selv.
Vi måtte foreta en liten om rokkering før alle hadde fått sengeplass. Vi inn på rom og elever opp på hemsen. Hardt og brutalt. 
Egil fikk ordnet det meste på både annekstaket og på uthustaket. Om det holder vil tiden vise.
Vi fikk gjort en hel del annet arbeid. Alle lemmene som kom inn i vinter ligger nå på plass.
Egil har jobbet omtrent fulltid dugnad for turistforeningen siden han ble pensjonist. Og nå er han over 70 - still going strong..

Og vi hadde det selvsagt ikke travelt om morgenen torsdag. Det ble jobbet noen timer før vi pakket og tok ut.

Ungdommen skulle ned Fidjadalen. Første stopp ville være enten ved Stølavik eller under Månastølen, på min spesielle teltplass.
Og ungdommen var ikke klar over hvor heldig de i grunnen var. Været var det aller beste. Det kunne ha vært 2 grader vind og regn. Været så ikke ut til å bekymre noen, og det var det heller ingen grunn for.

Vi fikk  en grei tur over heia mot Hunnedalen, men med en stopp i toppen av bakken for å jobbe litt.
Ved Saftbekken satt en ny klasse. De var ikke på vei mot hytta, men var på lavotur. Og hadde en natt til ute før turen var slutt. Utrolig heldige med været, de og.




onsdag 17. september 2014

Litt tur og litt jobbing

Søndagstur på kjente trakter.

Etter en lang tur ned Fidjadalen på lørdagen, var nok beina ikke helt klar for en ny langtur.
Men været var fortsatt fantastisk, og søndag uten tur noe utenkelig.

Broderen hadde tatt turen inn til Blåfjellenden, og møtt bestyrerinnen på veien. Hun hadde løselig nevn noe om at jeg nok kom innover søndag.

Og det kunne være et greit alternativ. Riktignok med en god del kjøring, men det får gå.
Og sekken ble pakket - lett - og jeg satte kursen opp mot Hunnedalen.
På parkeringsplassen var det bil i mengder. Jeg kan ikke huske å ha sett så mange biler her utenom i påsken. Og noen måtte det ha vært på hytta den natten.

Opp de første bakkene satt syra i beina, men som så mange ganger før, etter en stund forsvant følesen av tunge bein, og det ble tur.

Innover heia var det egentlig sol og sommer. I ly for den lille trekken som kom fra sør, skinte sola, og det ble så pass varm at det ville blitt en tung tur om den temperaturen hadde holdt seg.

Mot normalt måtte jeg drikke et par plasser oppover.

Et lite stykke innover heia kom den første som hadde overnattet på hytta. En jente på tur. Det er vanlig at en del tar ut tidlig når hytta er full. De spiser heller frokost ute.
Videre innover kom det en god del folk i mot. Jeg så en hel gjeng i toppen av Ølbakken.
Var det fire eller fem. Det var fem og ble fire. Broderen var en av guttene jeg så. Han kunne fortelle at Willy hadde bestemt seg for å springe til Flørli. Først godt over halv-veis mot Hunnedalen og så tilbake og videre ned til båten som ventet. Jeg har truffer Willy i kortbukse, joggende i god fart over heia et par ganger.

Det hadde vært omtrent 50 stk på hytta denne natten, men det hadde gått helt fint. Det var ro i begge hytten ikke mye over 11. og alle hadde fått sengeplass - madrass på gulvet for mange.

Inntil Ølbakken og tilbake, er  en litt kort tur. Jeg bestemte meg for å fortsette. Tanken slo meg plutselig at jeg jo godt kunne gå inn til toppen av bakken over hytta og jobbe.

Som tenkt, jeg tok turen inn, og fant fram spade og øks.  Det ble graving i en liten time, og noen lemmer ble lagt på plass i myra. Alt hjelper.

I det jeg holdt på å avslutte kom det et par opp bakken, de fikk ta innvielsen av de nye lemmene.

Tilbaketuren ble som en vanlig tur fra Blåfjellenden, bortsett fra at jeg ikke hadde gått opp bakken.
Lett sekk, fint vær, og uten bakke, gir fin tur.
Jeg tok selvsagt igjen en del av de jeg hadde passert på vei innover, men det var helst familier.

Nede på parkeringsplassen, møtte jeg en hel gjeng fra gjeterhytta på Blåfjellenden. Der hadde det vært 11 stk og fire hunder den nattgen. Og de hadde vært ute hele helga på ettersanking.
Det betyr lange dager over store avstander. Og alt de hadde funnet var 4 sauer.

Men folkene var blide og godt fornøyd.

mandag 15. september 2014

i Skygge og sol mot Mån.

Fidjadalen lørdag 13. september

Natt til fredag ble tilbrakt på Blåfjellenden i godt selskap med kjekke kolleger av bestyrerinnen.  Lørdagsmorgen var akkurat slik jeg av og til tenker meg en perfekt morgen på Blåfjellenden skal være. September med sol, uten vind og temperatur over 10 grader alt fra morgenen av. Solen sto lavt og farger gress og bjørk gyldent. Lufta var klar og det var mulig å se mange kilometer nedover dalen. Og lyden av… Nei den manglet. Det var stillhet.
Alt i alt en strålende begynnelse på en fin dag.
Planen var å gå over til Hunnedalen. En tur jeg har gjort mange ganger i år. Hva jeg ikke har klart å få til, er en tur ned Fidjadalen.
Bestyrerinnen lot seg greit overtale til å følge gjengen tilbake til parkeringsplassen og senere plukke meg opp på Eikeskog. En perfekt løsning på en perfekt dag. Sekken ble pakket på noen minutter. Det ble smørt litt niste, og jeg tok med en flaske saft. Det tok ikke lange stunden før jeg var klar.
Og for en gangs skyld kunne jeg la være å tenke på renhold. Bestyrerinnen med arbeidskolleger tok ansvaret for det. Og ifølge senere rapporter, ble dette arbeidet utført på beste måte. 
Selv om det ikke hadde regnet på noen dager var det vått i bakken ned mot myrene ved Fidjastølen
Og jeg gikk litt forsiktig. Jeg har hatt et uhell her for mange år siden og ønsker ikke nok en helikoptertur på statens regning.
Myrene suger, men tidlig på dagen er dette ikke noe problem. Det tar ikke lang tid før jeg når de første oppoverbakkene. Det er faktisk noen bakker på veien mot Mån og Eikeskog. Og de første får pulsen i været og svetten fram i pannen.
Det var ikke direkte sommer i skyggen av Hjortahommen, jeg gikk i kortarmet ull.  Svabergene nedover mot Litlestølen var tørre og det var ikke problem og gå rett ned. Det sparte noen uviktige sekunder. Litlestølsbekken var så lav at det bare var å gå rett over. Her var det noen som hadde problemer tidligere i sommer. 
Bakken under Fidjafossen er adskillig enklere å gå ned enn opp, Nedenunder bakken åpner dalen seg. Slettene ved Feed var nesten ikke til å kjenne igjen. Bonden på Feed ville ikke ha vært fornøyd med vinterens herjinger. Det hadde gått mange store snø og steinras dette året. Det lå stein og grus over stien mange plasser. Store blokker sperret stien og trær var revet opp og lå strødd. Andre trær var brukket tvert av.
Fjellsidene var bare for trær enkelte plasser.
Det var ikke vanskelig å finne fram. Det hadde alt dannet seg en ny sti som var mulig å følge, men rødmerkene som ble fornyet i fjor er forsvunnet flere plasser.   
I skyggen av fjellene, langs slettene ved Feed er det lettgått. Her er det enkelt å drømme seg vekk i selskap med natur og stillhet. Det hviler en egen ro over landskapet. Nordsiden, opplyst av sola, speiler seg i Fidjavannet.
Det sto et telt nede ved Stølavik. Jeg var ikke alene i dalen den morgenen. Jeg traff karen litt lengre nede. Han hadde fisket og fått en liten aure på første kastet. Siden var det ikke noe.
Ned bakkene fra Gjertrudjuvet kommer endelig sola fram over kanten og det blir varmt. Her har det igjen gått et ras som har visket ut stien et godt stykke. Det er andre gangen jeg har opplevd ras på denne plassen, og det tar noen år før stien igjen vil viser godt i terrenget.
Terrenget mellom Fidjavannet og Månvannet kan kun beskrives som vilt. Det er bratte bakker, stein og ur, stup til høyre og til venstre. Stien slår omtrent krøll på seg.  Men den ender ut på en liten slette under Månastølen. Her pleier jeg å ligge i telt en gang i året. Et kjekt og gledelig gjensyn på en perfekt dag i september.
Stien over Månvannet er tung-gått. Det tar tid å komme ned til ura, og det tar tid å komme over ura. Slettene ved Mån gir en grei avslutning på den tunge delen av turen. Her var det masse telt og mye folk. Og det er litt stas å komme svett og skitten nedover stien med søndagsturister i mot. 
Jeg ble spurt av en kar, hvor langt jeg hadde gått. Og når han fikk høre det var fra Blåfjellenden, ble jeg også spurt om det hadde vært mange folk den natten.
Siste bakken ned mot parkeringsplassen var en liten utfordring. Føttene hadde fått litt juling.
Vel nede ringte jeg bestyrerinnen. Hun hadde akkurat kommet ned på parkeringsplassen i Hunnedalen.
Det ble nesten en times venting før Pepsien kunne sprettes.
Det var herlig å ligge strekk ut i gresset i sola.

Med bestyrerinnen og gode arbeidskolleger på tur.

God stemning og god mat.

Tidlig i vår ble det bestemt at vi skulle ta en høst-tur med jobben til bestyrerinnen. Jeg trodde ærlig talt at det ikke ville bli noe av hele greia, at ingen ville melde seg på, og om noen sa seg interessert, så ville de hoppet av etter hvert.
Men på fredag var vi fem stykker som gjorde oss klar til en tur inn til Blåfjellenden.
Og når vi først skal ut på tur, så velger vi selvsagt en dag med absolutt fantastisk vær. Fredag til lørdag var denne gangen et godt valg. Været, forholdene, deltakerne og maten var topp.
Vi startet noe før tre. Noen av oss er mindre turvante enn andre, og med en god gjeng på tur, tar det uansett ofte tid. Det blir flere mindre stopp og selv om jeg normalt ikke stopper for å spise, vill nok noen i denne gjengen ha en pause. 
Vi startet rolig oppover. Med sola i ryggen og en liten trekk – heldigvis. Uten litt vind, hadde det blitt skikkelig varmt i sola.
Høsten har gjort sitt inntog i heia. Gresset er brungult, bjørka begynne å få farge, og det ligger blader i stien.  Nå var det noen dager siden siste regnskyll. Det var forholdsvis tørt i bakken, men fortsatt vått i enkelte myrer. Det merkes også at sola står mye lavere. Skyggene blir dype, og det er vanskelig å se nede i gropene. Det blir å tråkke ned i og håpe at det går greit. Og det gjør det, selvsagt.
Et stykke innover heia, ble det klart at vi ikke ville nå inn til klokka 19:00. Denne gangen hadde vi forsøkt å bestille seng på forhånd. Og for å få senga som er bestilt, må vi være inne før klokka slår.
Vi ble enige om at noen fikk gå i forkant og holde av. Det ble en tur i greit tempo for oss to som sprang foran.  Nede på hytta var det alt en gjeng engelskmenn og noen gamle kjente. Det kom folk ut over kvelden, men ikke mer enn 20 totalt.
Vi tok ikke inn på rommet som var bestilt. Vi tok heller inn på annekset og hadde denne hytta nesten for oss selv. 
Det var andre tilstede, men de hadde med hund, og ble ikke riktig blide da de ble fortalt at hunden måtte være ute.
At hunden likevel ble tatt inn på rommet, er en annen historie.
Menyen var forhånds-stekt kjøttdeig og spagetti. I mengder. Det var i utgangspunktet bereknet mat til noen flere enn det vi virkelig ble. To pakker spagetti rekker normalt til flere enn 5….
Nå forsvant ikke alt, men det ble gjort noen skikkelige innhogg i grytene. Ingen gikk sulten fra bordet.
Det var selvsagt også godt drikke til. Stemningen steg og latterne satt løst. Gamle historier ble som nye, eller var de nye?
Tiden gikk alt for fort. Klokka 11 måtte vi tenke på å krype til køys. Det tok nok noe tid før alle hadde roet seg.
Det ble en rolig morgen, med frokost og rengjøring. Men her skiltes våre veier. Jeg tok ned Fidjadalen og de andre over haugen til Hunnedalen.

tirsdag 9. september 2014

Steinkjerringå og rød fluesopp

Søndagstur med litt ekstra.

Det er ikke helt enkelt å ta ut på en vanlig søndagsutflukt med tre dagers tur i beina. Og hvor skal turen gå. Oppe i heia var det meldt om store nedbørsmengder. I tillegg ville Hunnedalsveien være sperret på grunn av sauesankingen. Sitte i bilen kliss bløt å vente på at veien skal åpne, er ingen ønskesituasjon.
En eller annen topp ville passe bra, bortsett fra at de også ligger inne i landet og antakelig i regnbeltet.
Nei, heller ute ved kysten og helst høyt. En tur rundt på høgjæren kunne passe. Det passet ikke for bestyrerinnen, så jeg ble alene.
Og om det var ensomhet jeg søkte denne søndagsmorgen, så var Synesvarden/Holmavatn/ Steinkjerringå rette plassen. Ikke et menneske å se før jeg omtrent var halvveis.
Høgjæren er en fin plass for en søndagstur. Høy himmel og flott utsikt. Vindmøller, vann og hei. God sti og slake bakker er også en fordel når beina er litt stive etter for mye gåing.
Denne søndagsmorgen var også værgudene blide. Nesten ikke nedbør, og bare så vidt litt trekk, og faktisk et og annet solgløtt.
Men vann var det. Jeg har aldri sett så mye vann i de småbekkene som må passeres. Det var faktisk slik at jeg måtte stramme buksa over støvlene en plass.  Det hjelper å ha vanntette bukser som kan snøres tett til skoene. Jeg ble i hvert fall ikke våt.
Nå var ikke vann det eneste spesielle denne dagen. Nede ved grensen mellom Time og Hå ved et lite skogholt sto det oppmarsjert rød fluesopp. Jeg har aldri sett så mange og så flotte på en gang tidligere. 
Et stykke før Steinkjerringå tok jeg igjen de første turgåere jeg møtte denne dagen. Det var en del folk lengre framme, og jeg møtte en del på veien tilbake mot Holmavatn. Det som forundret meg litt, var at de til sammen hadde med 6 hunder, og ALLE var i band. Hva har skjedd?
Uansett er det positivt, for nede på sletta var det sauer, mange sauer.
Jeg møtte et par, og vi vekslet noen ord om "tilhøva", mannen spurte om ikke jeg holdt til på Blåfjellenden. Noe jeg selvsagt bekreftet.
Han hadde vært der for 15 år siden, og da var jeg også til stede. Snakker om hukommelse.
Jeg hadde trodd turen ville bli «tung» på slutten. Nå gikk jeg nok ikke i full fart opp bakkene mot Synesvarden, og det hjalp på pusten. I fe siste bakkene opp, måtte jeg ta d et litt med ro. Det var liksom ikke mer å ta av. Motoren gikk i en bestemt fart, og det var tungt å skifte tempo.
Nede ved bilen kunne jeg igjen bare konstatere at det hadde vært en fin tur, og at jeg hadde fått tatt meg ut – også denne søndagen.

mandag 8. september 2014

En kort tur i dårlig vær

Det ble ikke Stutaheia.

En kveld på Blåfjellenden er noe jeg ser fram til med glede. Jeg har tilbrakt mange kvelder på hytta i selskap med andre og enkelte ganger alene. Denne kvelden var det ikke så fælt mange folk på hytta. Det kom tre karer opp dalen. De var fra Tyskland, og hadde overnattet i telt nede ved Mån.
De tok gjerne inn på et rom. Men etter å ha sett på priser og regnet på totaler, ble det en omlegging av planer. Teltet ble slått opp nede ved elva.
Rett før mørket kom sigende, kom det 4 stykker fra Hunnedalen. Det var to mødre med hver sin unge. Den ene hadde avtalt med Turistforeningen at hun skulle være hyttevakt fredagskvelden.
Det er kjekt at noen tar på seg ansvaret for driften av hyttene. Og det er nødvendig – av og til.
Denne kvelden var det en gjeng ungdom som nok hadde en litt avvikende oppfatning av hva som menes med «ro klokken elleve». Og de ble oppfordret til å finne køya i totiden. (At de fortsatte praten rett utenfor hytta er en annen sak. Men bare prat og litt latter, ikke fest og basar.) 
Og lenge etter at det var blitt mørkt, kom det 3 + 1 jente fra Hunnedalen. De hadde alle sammen gått feil opp ved vaet.  De tre jentene som var sammen var helt upåvirket av problemene, og fant seg fort til rette.
Den ene jenta – eldre og voksen, hadde med hund. Som stort sett fikk gjøre som den ville. Men ikke inne i hytta. Hun virket også noe usikker på hvordan ting skulle gjøres. Alt ordner seg selvsagt.
På annekset kom det også folk lenge etter at det var blitt mørkt. To jenter fra Flørli. De hadde sett hytta før det ble mørkt og hadde bare gått i mørket den siste biten.
Er det en ny trend for jenter på tur, det å komme til hytta etter at det er blitt mørkt?
Høsten er kommet til Blåfjellenden. Det lyser gult i maka. Bladene falle fra bjørka og rognebærene er helt røde. Selv om det var varmt så lenge sola var framme, ble det kjølig ut over natta. Fortsatt er det grønt og frodig enkelte plasser, men i høyden, over 800moh er det brunt og trist. Fortsatt er det noen gode uker igjen av tursesongen, og så lenge det ikke har vært frost, vil det være en del blader igjen på trærne.
Morgenen kom med regn. Som lovet av værmeldingen.
Broderen sto for frokosten – som vanlig. Jeg hentet vann og begynte på rengjøringen. Vi burde liksom kunne komme oss av gårde tidlig, men som vanlig – ting tar tid.
Og så kom regnet.

Det var egentlig meningen at jeg skulle ta turen over Stutaheia tilbake til Lortabu. Regnet, og det at broderen kunne kjøre meg opp til bilen avgjorde saken. Det ble den vanlige turen over til Hunnedalen. 
Vi ventet litt, men det så ikke ut som om det ville holde opp å regne. Etter en liten diskusjon, ble vi enige om å ta ut. På vei opp bakken, var selvsagt ikke regnet så ille som det så ut. Oppe på brinken fikk vi vinden og regnet i ansiktet. Det var så avgjort ikke dagen for høy hastighet. Jeg tror vi begge var ute og skled flere ganger, og bare flaks gjorde at jeg ikke lå langflat i sorpa.
I anledning værmeldingen – som var god, hadde jeg bare med en gammel lett to-lags Gore-Tex jakke.
Og det var så avgjort mulig å kjenne forskjell på denne jakka, og min vanlig Norrøna Dovre. Hetta på Norrønajakken er tettere til ansiktet og står bedre. Armene er lengre og beskytter fingrene mot regn. Glidelås og klaff er tettere og slipper ikke gjennom regn og vind. Sist men ikke minst så er Dovrejakka lengre og går nedforbi rompa. Min Norrøna Dovre er så avgjort verdt prisen i forhold til den lette jakka.

Det var tydelig mer regn i hunnedalen enn lengre inne i fjellet. Nedover dalen randt det over alt, og elva var stor. Og fra annet hold fikk jeg greie på at det faktisk ikke hadde regnet i det hele tatt, i Espedalen litt lengre vest.
Så vi var tross alt heldige som slapp unna det verste været.

Over myrer og ned lier i selskap med sauer og sauegjetere.

Den lette turen.

Morgen på Langavatn er alltid kjekt. Hytta ligger på 940moh og har utsikt nedover dalen mot rundevatn. Hytta er kompakt, og krever ikke mye renhold og rydding før avgang.
Nå hadde jeg det ikke travelt denne dagen. Det er ikke så mange timenes tur ned til Blåfjellenden, og jeg hadde ikke planer om å jobbe på hytta. Værmeldingen hadde vært bra. Et par som ankom hytta kvelden før fortalte dessverre at det nå var meldt om regn fra kvelden av.
Og himmelen i vest var ikke klar, men fortsatt uten den stålgrå fargen som gir regn. 
Litt arbeid er det tross alt som må gjøres før avgang. Jeg feid og vasket. I det jeg holdt på å avslutte arbeidet, kom det en hel gjeng karer. Det var sauefolk fra Blåfjellenden. De skulle starte sankingen den dagen. Og noen skulle ta heia over Blåstøldalen, mens andre skulle gå lengre inne. En mann var avsatt til den enkle jobben og ta Blåstøldalen. Det vil si at den enkel jobben er først å gå opp til Langavatn, så få med seg alle sauene på turen tilbake. Enkelt – bare en god 6 timers tur.
Jeg tok følge med karen nedover mot Rundevann. Vi møtte en av sankerne fra Lyseheia. Han fortalte at han hadde gått fra en sau med to lam lengre ned. Om vi så sauen, kunne vi sette fart på den oppover?
Vi fant sauen og satte fart på dyrene. Med roping og høylydte brøl.
Litt lengre nede satt heiesjefen selv oppe i lia. Han ba pent om at jeg forsøkte å ta meg fram på andre siden av dalen, utenom t-merket sti. Det skulle gå en sti der. 
Jeg krysset over og prøvde å finne denne stien. Uten hell. Det ble til at jeg måtte jobbe meg fram nedover mot Blåstølmyrane. Det tar vesentlig lengre tid enn å gå den godt oppgåtte stien. Nede på myra kunne jeg gå inn på stien igjen, med saueflokken bak meg.  Men da hadde jeg gått ute i terrenget og både hoppet og krøpet.
Ute på de åpne myrene gikk jeg langs stien, litt ute i myra. Den var så pass tørr at dette var lettest.
Det skal gå en sti tvers over myra, i stedet for over og langs. Jeg burde antakelig ha ventet på saueflokken og tatt følge nedover. Da hadde jeg fått greie på hvor denne stien går.
De siste kilometrene inn mot Blåfjellenden går over en del småhauger. Det er opp og ned noen høydemeter. I tillegg er det mye stein og ikke lett å gå. Til sammen gjør det at det blir tungt på slutten.
Selv om turen ikke hadde vart mer enn tre timer, var jeg glad da jeg kunne sette meg ned på terrassen på Blåfjellenden og nok en gang beundre utsikten nedover dalen.
Jeg var alene på hytta og benyttet anledningen til å få noe sol på kroppen.
Ut på ettermiddagen kom broderen. Vi fikk noen fine timer på terrassen før hytte begynte å fylles opp.
Ikke for å klage på værmeldingen, men de tok feil. Det vil si at de egentlig hadde rett tidligere på torsdag morgen. Fredag ble værmessig en god dag. Selv om det var skyer, så var det sol inne i mellom, og temperaturen var høy. Det er ikke så ofte det er opp mot 20 grader på terrassen i september.
Og kvelden ble som dagen. Fin og varm. Det var mulig å sitte ute til solen gikk ned.

Over Strålausheia i sol.

Lortabu - Langavatn

Endelig var værmeldingen god. De ble meldt om godt vær fra onsdag til over helga. Og det passet også inn med andre planer å ta en tur over flere dager.
Det er alltid litt frem og tilbake hvor turen skal gå. Det er ikke videre fornuftig å bruke to av tre dager på transport, så nærområdet er lett å velge.
Heldigvis er det mulig å få til en tur med noen skikkelig lange dager innenfor en helg. Også denne høsten ble det planlagt med en tur rundt i frafjordheiene.
Første dagen fra Lortabu, inn mot Sandvatn og videre over Strålausheia til Langavatn.
På parkeringsplassen var det en bil utenom min egen. For alle som ønsker ensomhet må midtuketurer være det rette. Som oftest ikke en kjeft å se. Slik var det også for meg denne torsdagen.
Innover mot Sandvatn har jeg gått mange ganger. Stien er godt merket og det er få utfordringer. Det står 3 timer på turen, men det er ikke vanskelig å gå noe raskere. Jeg var på Sandvatnhytta noe før det var gått tre timer.
Og på hytta var jeg selvsagt alene. Jeg sjekket protokollen for å se om det hadde gått noen oppover mot Langavatn den dagen. Ikke torsdag, men dagen før hadde det gått to personer.
Etter litt mat og en liten pause, var det å ta fatt på resten av turen. Den mest krevende delen. 
Først måtte jeg over den nye brua. Tidligere var det en hengebru her. STF er i gang med å skifte ut alle de gamle bruene med stålbruer. Brua over ånå fra Sandvatn er nå skiftet og jeg håper den får stå i noen år.
Stien mellom Sandvatn og Langavatn går i høyden. Ikke det at det er spesielt høyt. Men stien kravler seg opp til over 1100moh og i våre heier er det nesten så høyt du kan komme.  Det står at det vil ta en time fra hytta til stidelet mot Børsteinen. Her tror jeg noen har hatt det travelt. For meg går det i hver fall mer enn en time. 
Og fra stidelet bærer det opp i høyden. Ikke så veldig bratt, men opp svabergene tar tid. Det er selvsagt mer enn en bakke. Det er alltid en bakke etter den første. Og det er lurt å ha fylt vannflaska nede ved stidelet. Det er ikke så veldig mye rennende vann øverst.
Utsikt derimot…
Jeg synes det er skikkelig kjekt å komme slik opp i høyden. Det er vid utsikt i alle retninger, og lite som stenger. Det er mulig å finne populære topper innover i heia, og plukke ut de kjente toppene som ligger ute ved kysten. 
I finværet og med fravær av vind, ble det en skikkelig fin tur over heia. Og den heter Strålaus med god grunn. Det er riktignok en del grønne flekker, men det er granitt og flytteblokker som dominerer.
Øverst oppe går stien ned en liten dal før den igjen tar opp i høyden. På forsommeren og utover et stykke ligger det ofte en fonn akkurat her. Og fonna ender ut i et lite vann. Her er det mulig å isbade tidlig i sesongen.  I år lå det fortsatt snø og is her da jeg passerte, og jeg tror ikke hele fonna kommer til å forsvinne før nysnøen atter dekker landskapet. Akkurat denne fonna kan godt ligge. Den gjør det lettere å komme over den lille dalen. 
Fra Strålausheia bærer det bratt ned nesten til Blesevann, før stien atter går opp en bakke. Etter en del timer på tur, og sånn helt på slutten av dagen, går det ikke akkurat fort opp bakken. Vel oppe og et lite stykke mot neste dal, kommer Langavatnhytta til syne. Langt der nede. Og det er alltid spennende om det er folk på hytta. Denne gangen var vi 5 stykk til sammen. Det var med andre ord god plass.

tirsdag 2. september 2014

Sandvatn tur-retur.

En tur på det jevne

Det skal ikke være lett. Etter som helgens tur til Blåfjellenden ble kortere enn planlagt, måtte det bli en tur på søndag.
Telefon er en fin oppfinnelse, og det ble på lørdagskvelden fort klart at broderen satt litt på gjerde når det gjaldt søndagsturen. Og om det ble tur, så var det usikkert hvor langt vi kunne gå. Søndagsmorgen ble det klart at broderen av helsemessige grunner, ikke ville bli med.
Og hva skal vi da finne på?
Å sitte hjemme er ikke et reelt alternativ. Og i løpet av et par måneder kan vinterens hvite teppe nok en gang ha lagt seg over heia. Sesongen på mine kanter av landet begynner normalt i starten av juni og varer til ute i oktober. Sjelden lenger enn første uka i november.
Det er med andre ord ikke så veldig mange ukene til vintersesongen.
For å dra dette lenger, så kan det heller ikke være så veldig mange årene før mangel på krefter og kondisjon gjør det vanskelig å ta heieturer flere ganger i uka. 
Jeg ville opp i heia, og helst litt i høyden. Jeg har ikke kommet meg opp på Stutaheia til nå i år. Det kunne være et turmål for denne søndagen. Og så ville det jo være mulig å ta til Sandvatn om været ble ille. God plan, med god backup.
Hjemme var det sol og sommer. Oppe i Hunnedalen var det mye mer høst, med vind og litt nedbør.
Og det var kaldere, bare rundt 10 grader.
Alt fra start ble det klart at dette ikke var dagen for toppturer. Det blåste helst så pass at det var best å holde på hatten.
Oppoverbakkene gikk i rolig tempo. Det var sleipt og glatt. Ett stykke oppe i bakken tråkket jeg på en stein og skled rett av og – plask – der rullet jeg nedover skråningen. Slike ting setter litt støkk i meg, og det ble noe mer forsiktig gåing etter dette. 
Og denne dagen var jeg ikke den eneste som hadde tenkt meg innover på dagstur. Et stykke oppe i bakken gikk jeg forbi et par, som også tenkte seg til hytta, og da jeg kom til hytta var det alt folk der.
Og det var noen jeg hadde snakket med før. Han kunne fortelle at han hadde overtatt som hyttefadder på Storevatn. Og vi fikk en god drøs rundt forskjellige problemer med det å være hyttefadder.
Det er alltid kjekt å få høre hvordan andre ser på jobben, og hva de mener bør prioriteres.
Tiden gikk fort. Og da paret jeg hadde passert også kom, ble vi en del i hytta. Og alle hadde gått i heia i noen år. Det er interessant å utveksle erfaring og høre om andres turer.
Turen fra Sandvatnhytta til Lortabu er enkel. Ingen utfordringer ut over det å gå i et par timer. Denne dagen passet det glimrende. Det ble en tur uten de store opplevelsene, men også uten noe særlig nedbør. En tur på det jevne.