mandag 30. september 2013

Børsteinen med Stina. Lørdag og søndag 28. og 29. september

Bestefartur 

Det ble endelig anledning til å ta med barnebarn på hyttetur.  Værmeldingen var god, og selv om det ble litt frem og tilbake med været, endte det opp med godt turvær.
Jeg hadde diskutert en mulig tur med foreldrene. De hadde ikke anledning til å være med, men om jeg syntes det kunne være greit å ta med veslejenta på tur, så værsågod.

Som morfar, hadde vi bare vært på et par små turer tidligere. Det ville være spennende å se hvordan det ble å ha med en jentunge på 7 på tur.
Jeg må innrømme at jeg nok ikke var like flink til å ta med egne barn. Eller kan det være at bestyrerinnen syntes vi burde dra på tur alle? Årene går og det er ikke alltid like enkelt å huske hva som har skjedd.  Kjekt å glemme noe.
Det var snakk om å gå til Taumevatn. Faren var skeptisk og anbefalte en kortere tur. Jeg snakket med jenta, og hun var klar på at det måtte bli en kort tur. Inn til Børsteinen fra Lyseveien er kort. Stort kortere enn det er det ikke mulig å få til. Men det er en lang kjøretur.
Vi ble enkelt enige om å dra til Børsteinen. 
Dette er en selvbetjent hytte tilhørende Stavanger Turistforening. Den ligger på høgheia i nær 900 moh, i et åpent fjellterreng og i nærheten av et vann med samme navn.
Navnet kommer av en karakteristisk stein i nærheten. Det blir sagt at fjellfarende mellom Sirdal og Lysebotn brukte å stanse opp og kvile her med sekken på steinen.
Vi kom tidlig av gårde og etter et par timers kjøring  (med noen spørsmål om ”det er langt igjen” og stopp for is) sto vi på den vesle parkeringsplassen ved veien og lesset opp.

Jeg hadde ikke tatt med storsekken, men den mellomste ble mer enn passelig full. Vi hadde med det meste.  Det ble litt mer mat enn vanlig, da jentungen dessverre er plaget med noe matallergi.
Turen inn til hytta var kort men morsom.  Det var skikkelig kjekt å oppleve barn i fri utfoldelse igjen.
Jentungen sprang som en vind, fant røde T’er og var svært oppsatt på å være først over bruer og opp bakker. For en gammel mann, er slike ting ikke like viktig.
På hytta var det alt kommet en familie. De hadde med tre barn. Ingen på riktig samme alder som jenta, men de fant likevel fort tonen.  Det kom også flere etter hvert, men det ble disse vi hadde følge med hjem.
Det var ikke mye jentungen satt ned den kvelden. Og det ble sent før ungene kom i seng og sovnet.
Og det er nettopp erfaringen, at ungene storkoser seg sammen med andre på de selvbetjente hyttene. Det er sjelden nødvendig å ”kjefte” og  det meste går greit. For oss voksne blir det tid til en god drøs for å finne felleskjente og for å høre hva andre jobber med, og er opptatt av.
Fjellet, turer og steder er også emner som blir tatt opp.
Vi fant forholdsvis fort nære felles kjente, og det gjør det ikke mindre kjekt å være sammen.
Selv om vi hadde kommet tidlig inn, så gikk tiden fort. Det ble kveld og roen senket seg, for en stund.
Men morgenen kommer tidlig til små barn. Det var full fart fra tidlig morgen.  Vi voksne vasket ut og tok hytta i rolig tempo, og gjorde oss klar til å gå.
Vi tok følge med familien fra Ålgård bort til bilen. Det ble også en hyggelig affære sammen med unger som fortalte og spurte.  Ikke stress i det hele tatt.  Takk for en fin tur.

En kjekk søndagstur, Fidjadalen med tilliggende herligheter.

Turen ned.
Det er enklere å gå ned enn opp. Nedover Fidjadalen er en helt annen tur enn opp. Det blir helst to forskjellige turer. Og det er ikke bare på grunn av at det går mer ned enn opp, men også fordi det er mer å se nedover dalen enn oppover bakkene. Etter å ha kommet opp til hytta på torsdag ettermiddag, hatt en vanlig kveld på hytta i godt selskap med andre, ble det å ta fatt på turen nedover fredags morgen.
At fredagens tur ble noe annet en torsdagens, skyldes også været.  I løpet av natten var det klaret opp. Det hadde sneket seg ned en kuldegrad eller to, og de satt godt fast i plankene utenfor hytta, som ble såpeglatte. Men klarværet gir en fantastisk himmel, og det er vel ikke noe som er bedre enn klar kald høstluft. Som turvær er det bort i mot perfekt.  Jeg må innrømme at det kriblet litt i beina før jeg tok fatt. At det antakelig var på grunn av at langturen dagen før satt i beina, er en annen historie.
På hytta kom det et par, som også ville ned dalen. Den fredagen ble vi i hvert fall tre som tråkket stien nedover. Om det kom noen i mot, ville jo vise seg.

Myrene under hytta og mot Fidjastølen var ikke frosset, men det var likevel enklere å krysse nedover enn opp. Det var rim og frost, og passe kaldt i skyggen av fjellet. Så sent på året, og så tidlig på dagen, blir det skygge helt ned til stien går oppe i lia over Månvannet.  Nedover  er det vidt utsyn over dalen, og flere plasser kan stien under skimtes på forholdsvis lang avstand. I dette terrenget vil det si noen hundre meter…
I motsetning til oppover, går det svært greit å gå ned til Fidjavannet, og langs vannet er det mulig å lange ut.
Men så har en jo bakken opp mot Gjertrudjuvet. Det er en 3’er bakke.  3 ganger så lang som en vanlig bakke, og helst litt brattere. Hvor lang en vanlig bakke er? Det er en tredjedel av bakken opp til Gjertrudjuvet.
Nede i skogen ved elva under Månastødelen, var det rester etter leirbål og telt, men det var lenge siden noen hadde vært her.
 Jeg fikk selskap av bjørkeblader som falt. Det var tydelig høst og inne i skogen falt det blader fra trærne hele tiden.
 I sola oppe i lia ble det varmt. Det ble tid for lettelse i antrekket. I ura under Månvannet hadde sola fått tak og tørket opp steinene. Det var vesentlig enklere å krysse tilbake enn opp. Nede på slettene ved Mån, kommer det snikende en følelse som jeg gjenkjente.  Det er alltid trist å se slutten på en skikkelig fin tur. Selv om det kjennes i beina, og jeg er sår under fotbladene av å tråkke på stein, så hadde det vært kjekt å kunne fortsette en liten stund til.
Det var dagsturister på Mån. De kikket litt underlig på meg som kom nedover i ullbluse og skitten til knærene. 
Det kom ingen i mot, og det var ikke mange biler på parkeringsplassen.
Ned Fidjadalen er fortsatt en mektig opplevelse.

Fidjadalen opp torsdag 26.10

Langtur i slutten av september. 

I fjerne år, for en fire fem år siden, var Fidjadalen normalt den første langturen jeg tok på våren. I de siste årene har dette blitt mer og mer en høst-tur.  Nå er det mange gode grunner til dette.
Blant annet er det hver vår nye ras og steiner i stien, og det ville ikke være helt bra å få noe av nedfallsfrukten i hodet. At det i tillegg er en lang og helst tung tur, teller selvsagt også.
Så det har blitt noen turer nedover dalen, og da helst på høsten.
Jeg hadde mulighet til å ta en dag fri. Det var meldt om bra vær torsdag og fredag. Jeg fant ingen gode unnskyldninger for ikke å ta turen opp og ned dalen.
Det ble en god del titting på YR, dagene fram mot torsdag. Og yr kunne egentlig ikke bestemme seg helt, for om det skulle bli skikkelig bra vær eller om det skulle bli overskyet. Men regn var ikke med på noen oversikt.
Og det kom selvsagt noe nedbør denne dagen.
Torsdags morgen gikk med til å pakke sekken, eller mer korrekt til å ta med minst mulig i sekken.  Jeg bestemte meg for at denne gangen skulle det bli en lett sekk oppover dalen. Bergans Helium veier ikke mye i utgangspunktet, og det er ikke mye klær som trenges på en enslig overnatting. I alle tilfeller har jeg det meste på hytta. Av mat ble det likevel det vanlige – egg og bacon, brød og noe pålegg. Middag hadde jeg på hytta, så denne gangen ble det å ta av lageret.

Det er alltid litt spennende å starte på en langtur. Selv om det er opp til Blåfjellenden og ned, så regner jeg dette som en langtur. Det er ikke mange som går denne turen. En del utlendinger, men jeg tror egentlig ikke de helt vet hvor krevende turen er. En torsdag sent i september vil det uansett ikke være mange. Og jeg så kun to personer helt nede ved parkeringsplassen ved Månafossen på torsdagen.
I tillegg til at det ikke er folk, så er det heller ikke særlig med dekning for moblil. Jeg har faktisk problemer med å komme ut med iridium satelittelefon. Helt oppe, der dalen vider seg ut, er det selvsagt ikke noe problem men nede i den trange dalen, så svikter sambandet.
Det er bratt opp bakken til Mån. Selv med lett sekk og å gå sakte, kommer pulsen lett opp. Det tar en stund å komme helt opp bakken. Og selv med kjettinger og trapper (for turistene som vil se fossen), så blir det litt pusting og pesing.
Oppe på Mån er det et par kilometer med enkel gåeing før det bærer ut i ura. Som denne dagen var såpeglatt. Det var ikke mulig å trå på steinene på skrå uten å gli. Føttene måtte plasseres med omhu og når jeg går sånn helt alene, tar jeg ikke unødvendige sjanser.
Det tar tid.

Stykket fra ura under Månvannet og til ned ved Fidjavannet er ikke lengre en god ¼ del, men tar nesten halve tiden. Det er tungt å gå, og det er mye opp og ned, med kronglet sti. Men det er spennende terreng. Stien går et stykke oppe i lia på nordsiden av Månvannet og gir god sikt ned mot Månslettene og garden. Lengre inne går den gjennom Huldrehaugane, som så absolutt bærer sitt navn med rette.  Halvvegs kysses elva ved Grønatjødne.  Her er det fortsatt ur og stein som gjelder, men det er en grei badeplass og det finnes fisk i elva. Stigningen opp mot Gjertrudjuvet er også tung. Ned mot Fidjavannet er lettere, men det legger en liten demper på entusiasmen å vite at bakken må gås opp dagen etter. Fidjavannet og Fidjaflatene går greit. Her er det spor etter den gamle garden på Fed og rester av gamle steingjerder.  Stien sniker seg fram mellom kampesteiner, og enkelte plasser må stien ha blitt tilrettelagt opp gjennom årene. Og her kom selvsagt dagens nedbør, som gjorde det ekstra glatt.  Det ble en liten pause i bunn av bakken ved Fidjafossen. Selve fossen er ikke mer en ca 40 meter, men bakken må være mer. Den er i hvert fall tung og bratt. På toppen venter belønningen for hele turen oppover, skikkelig utsyn over fossen som dundrer forbi bare et par meter borte.
Rett over fossen går stien langs elva under et heng. Ved stor vannføring kan det være umulig å passere her.  Glipper taket her, så bærer det utenfor fossen etter bare et par sekunder.
Etter fossen, går stien gjennom stølslandskap med bringebær og andre planter fra bosetningen. Det er ikke mye som viser av veslestølen, men det er tydelig at her har noen hold til.
Opp mot Fidjastølen åpner landskapet seg ut, og blir mer ”hei”.  Her er det sauene som ”bestemmer”. De har til nå klart å holde vegetasjonen nede, og hinderet overgroing av trær og busker, men dette er langsomt i ferd med å endre seg.
Fra høydene før Fidjastølen er det lett å få øye på turistforeningshytta. Den henger på ”Høgaleitet” med god utsikt nedover dalen.

mandag 23. september 2013

Søndagsturen i lavlandet 22.09.13

Rundt Gruda på Jæren.

Ingen ting å skrive hjem om, men det var ikke mulig å få til noe annet denne søndagen. Sosiale forpliktelser etter lørdagens jubileumsfeiring i Egersund.
En grunn for å ta med turen i loggen, er nettopp for senere å kunne slå opp å se hvor jeg var denne dagen.
En annen grunn må være å kunne vise at, selv om det er høst i heia, så er det langt fra skikkelig høst nede i lavlandet. På søndag ble høsten erstattet av yr og regn, litt vind men med 16 grader.  Turen går selvsagt i lavlandet, på flate Jæren.  Markene nede i lavlandet er grønne.
Selv så sent som i slutten av september er ikke vekstsesongen slutt. Gressklipperen er i bruk, og bøndene venter på 3. slåtten for å få inn det nødvendige grovforet. Meste parten av det som gikk tapt i frosten i vinter er nå tatt igjen med en fin og lang ettersommer. I yr-regnet på lørdagsettermiddag, var markene irgrønne. Det lå selvsagt en del ”blokker” (blader) i veien. Bjørkene begynner å bli bare. Bøndene holdt på å ta opp ”eplene” (poteter) men det står fortsatt en og annen åker med korn som ikke er skåret. Gulrøtter og løk får stå ennå en stund, og rosenkål  bør helst ha en frostnatt før de høstes.
For å få litt trening, ble det full fart fra start, og det kjennes etter en god time.
En liten tur er bedre en ingen tur. Og når det ikke er tid til å komme seg opp i heia, så får det ble nede i lavlandet.
Og en slik ”nesten sommertur” gjør at det, for en kort stund, fortsatt virker som om det er lenge til vinteren.

Fredag - Lørdag på Blåfjellenden som vanlig 20.09.13

En minneverdig tur.

Denne fredagen måtte det bli en tur i heia. Været var strålende. Fra morgenen var det nesten vindstille, og ut over dagen krøp temperaturen opp mot 12-14 grader.
På våre kanter av landet har det hent at temperaturen St. Hans er lavere enn julaften, og begge dager med rundt 10 grader. En høstdag som fredagen er noe som bør tas vare på, og den eneste måten å gjøre det, er å gå en tur. At turen da går til Blåfjellenden, bør ikke komme som noen overraskelse.
Denne sommeren har jeg besøkt hytta en gang i uka. Det er ikke alltid det blir gjort så mye, men bare det å være innom, rydde litt, ta med skitne tørkehåndkle til vask og generelt følge med, gjør at gjestene også følger opp renhold og rydding.
Denne uka fikk jeg også anledning til å bli over fra fredag til lørdag.  For meg er et opphold på Blåfjellenden noe jeg ikke kan gjøre ofte nok.  Jeg foretrekker å være i heia framfor mye annet. Selv invitasjoner til middag på bedre serveringssteder, blir prioritert etter  besøk  på hytta.  Bestyrerinnen sliter virkelig med å få meg med på andre ting.

Denne gangen var det i hvert fall ikke snakk om å gjøre noe annet på fredagen. Lørdagen måtte jeg derimot vær så god stille.  Det var invitert til feiring, med jubileumsmiddag og overnatting på hotell.
Noe herk, spør du meg.
Turen innover heia på fredagsettermiddag, ble en minneverdig affære. Nettopp en slik tur som bør være med i loggen. For å kunne tas frem en kald og grøssen desemberkveld, og huske tilbake på en god tur.
Godvær, sol og nesten ikke vind. Det var så pass varmt i sola at jeg vurderte en time på terrassen. Nå skyet det til ut over ettermiddagen, men det ødela ikke turen over heia.
En så pass flått dag måtte det komme andre. Og vi ble en grei gjeng etter hvert. Det kom en gjeng ungdom. En del av disse var gamle kjente, som jeg hadde truffet flere ganger før. I tillegg kom det en herre, som også var vel kjent. Landslagspiller  og  spillende trener for norgesmestre i håndball. Alle var med i praten.  En hyggelig kveld i selskap med svært greie folk.
Det kom regn i løpet av natten. Men det var forholdsvis tørt i bakken over heia, så det kan ikke ha kommet så veldig mye nedbør.
Jeg møtte en del folk som var på vei inn mot hytta. En gjeng utenlandske jenter (en fra Amerika) ville inn til hytta og videre til Sandvatn. Det vil bli både en lang tur, og de skulle ikke ta for lange pauser for å beholde dagslyset hele turen. Jeg undres litt på hvordan det gikk.
Det var litt yr og vind på lørdagen. Jeg gikk turen i godt tempo, men stoppet for å slå av en prat med noen av de som kom i mot. Totalt så ble det ikke noen rekord tid – snarere tvert i mot.
Nede ved bilen kom regnet.





mandag 16. september 2013

Søndagstur til Sandvatn 15.09

En våt tur forbi Blautevann.

Det en tidlig start turen søndag, og full fart opp over. Jeg må ha vært på Lortabu noe før 11. Denne helga ble det alene turer både fredag og søndag. 
Det var vått. Regnet hadde gjort myrene bløte og det rant stort sett over alt.  Rett etter starten på turen, passerer jeg badekulpen. Den så ikke like innbydende ut denne morgenen. Nå pleier jeg ikke å ta en dukkert på vei inn, men venter. Da har sola varmet opp vannet over svabergene, og den står også ned i kulpen.
Selv om det for noe vått i lufta, og det var forholdsvis kjølig med bare 8-9 grader, kom den gode turfølelsen oppe i bakken.  Det var fortsatt tungt å gå oppover, det var fortsatt kaldt, og det trakk i mot. Men det var kjekt, jeg følte meg vel, og så fram til en skikkelig fjelltur innover heia.
Det var en del biler på parkeringsplassen, og det måtte komme folk i mot, jeg traff to karer ved Blautevann. Vi stoppet for en prat. Disse hadde jeg truffet før, og vi fikk en liten runde på utstyr – gore-tex eller ei, men etter det så jeg ikke noen før ved Mangædne.  Da kom det en hel del folk nedover bakken. Men det var fortsatt tre jenter på hytta da jeg kom inn. De var i full gang med rengjøringen. Bøtte og kost. Det er ofte slik at de siste må ta det tyngste løftet for å få hytta i stand.
Denne gangen ble det gjort grundig.
Det ble en kort pause, med litt prat rundt vedlikehold og tilsyn. Jeg pakket og gjorde meg klar til å gå. Men først måtte jeg ta bilder av gjengen.  Ett hyggelig oppdrag.
Da jeg gikk var jentene fortsatt ikke helt klar til å ta ut. 
I fjor på samme tid lå det fortsatt noen fenner enkelte plasser.  Det kom nysnø omtrent på denne tida.  Så pass høyt som over 900 moh er det høst. Vinterværet kan holde seg vekk en måned til. Det hadde vært greit med litt mer sommerforhold.
Denne dagen var det skikkelig sleipt i sorpa. Jeg var ute å sklei sikkelig, og bare flaks (og masse balansetrening på brett) hindret fall et par ganger.  Og buksa ble skitten til langt over knærene.
Nedover Lysebrekka tok jeg igjen de som jeg hadde truffet på veien inn. Slik jeg forsto det ville en av ungene ha et bad i kulpen.  Lykke til – med 8 grader og litt yr i lufta.
Men noen må ta tak i trafikken, det kan da ikke være mening i at ”alle” skal hjem samtidig med meg….
Det tok tid nedover dalen.




Fredagstur til Blåfjellenden 13.09

Alenetur fredag 13.

Fredag den 13. Alenetur innover heia. Det høres ut som en utfordring, men gikk skikkelig bra.
Denne uka bestemte værmeldingen når turene skulle gå. Det ble meldt om forholdsvis bra vær fredag i heia, men regn hjemme. Lørdag ville det bli motsatt.
Det ble en rask omlegging av planer. Jeg tok ut på en ”langtur” – 6 timer etter STF standard, frem og tilbake på dagen, til Blåfjellenden.


 
Jeg har de siste årene stort sett hatt en tur innover hver uke i sesongen. Det blir en hel del turer fredag til lørdag. Bestyrerinnen mener jeg har meldt flytting, og må inn og hente postene.
Det er selvsagt alltid noe å gjøre på hytta, men det er først og fremst for turen jeg tar ut. Det blir  mye i de samme sporene, men det er også greit å kunne gå uten å tenke på stien eller kart.
Det ble en runde hjemme med vask og rydding før jeg kunne ta ut. Siden det ikke er noen som venter, gjør det egentlig ikke noe om jeg kommer sent hjem.  Det var en del biler på parkeringsplassen, og spor innover. Jeg mente det måtte ha gått folk innover på morgenen.  Og forklaringen kom på tilbakeveien. Da møtte jeg en som kunne fortelle at det var jegere som skulle opp i heia til Fidjabu. Helt opp mot 1000 moh.

Litt lenger inne kom det en hel gjeng i mot. Det var ”forsvaret” som var på Teambuilding. Vi tok en liten prat, og de spurte om jeg skulle inn å inspisere om de hadde gjort godt nok rent. ”Forsvaret” gjør rent etter seg.  De karene har lært jobben.
Inne på hytta var alt i sin skjønneste orden – selvsagt.
Det var fortsatt varme i hytta, og godt å sitte ned med mat og en kopp te. Det blir som oftest opp mot en times pause, før jeg tar fatt på hjemveien.


Det var mildt, over 12 grader i midten av september er bra. Lite vind og ikke regn, gir gode forhold.
Jeg håper vinteren holder seg vekke en stund til.
Det er fortsatt litt grønt i bakken, men det blir mer og mer rustrødt og brunt. Innover mot Kringlekveven var det høstfarger som dominerte.
På vei tilbake er det alltid litt spennende å se hvor mange som kommer i mot, på vei til hytta. Denne gangen kom det to mødre, med hver sin datter, og litt senere to par.
Det ble i hvert fall folk på hytta den natten.

mandag 9. september 2013

Hjemtur med noe ekstra. Søndag 8. september.

Sauer og sånt. 

Denne gangen ble det en litt annerledes hjemtur fra Blåfjellenden. Starten ble som vanlig. Jeg tok igjen jentene rett der de hadde gått feil. Men de hadde allerede sett at de ikke var på stien og kom etter. 
Det gikk greit opp bakken både på grunn av sekken, som var adskillig lettere enn på innturen og fordi jeg ikke hadde tatt meg ut dagen før. Oppe på flyene fikk jeg se sauene. De var kommet til Stølsro, og de tok ingen pause. Jeg mente da at jeg nok ville gå på sauene og folka ved stidelet.
Jeg kjenner selvsagt folkene på stølen. Etter mer enn 20 år i samme heia er folkene for gamle kjente å regne.
Jeg tok følge med folkene nedover. Det tok ikke lang tid før Sigmund forsvant opp lia for å få med noen sauer helt oppe på brinken. Etter en stund det ble til at jeg ble hyrt inn som hjelpegutt. Og etter Saftbekken ble jeg også satt inn som reserve for hunden. Litt springing ut og inn, opp og ned.
Etter Ølbakken forsvant junior oppover lia, og da ble vi ikke mer en to til å holde skikk på driften.
Navnet Ølbakken kom av at gjeterne i tidligere tider ofte tok følge. De satt på samme lastebil –ikke mange hadde bil da – og gikk sammen oppover.  Ved ølbakken skilte de lag, og tok da en øl.
Nedover mot Fossebekken gikk det bedre. Her hadde vi gjerde mot Kringlekveven, og kunne slappe litt av. Nede ved Fossebekken fikk vi følge av flere folk som kom ned fra fjellet med sin drift.
Det ble nok folk, men jeg tok likevel følge med driften ned til Tangane.  Der sa jeg takk for meg og gikk ned til Hunnedalen.  På veien ned var det en del som spurte om ikke sauene kom snart, og jeg kunne da selvsagt fortelle at jo vi hadde drevet de ned til Tangane, og de skulle nå bare ta en liten pause før de kom nedover.
En litt annerledes hjemtur. Det var kjekt å få lov til å være med på å drive sauene nedover.
Det var masse bil nedover dalen, og det tok tid å komme hjem.

Dugnad torsdag 5. til søndag 8. september.

Langhelg med mye arbeid

Denne helga ble det ikke tur "som vanlig". Rett nok gikk vi inn til Blåfjellenden på torsdagen, men det var ikke meningen å gå noe særlig denne helga.
Innover ble det broderen og jeg. Vi fikk en helt grei tur innover. Det var tørt i marka, det blåste lite, og  vi tok det med ro. Litt tyngre sekker enn vanlig. Jeg hadde med mat og utstyr for hele helga. Det veier litt, og "kjekt å ha nissen" hadde en fin dag...
På hytta ble vi møtt av en skoleklasse. Ungdommen var på skoletur med lærere. Høyt lydnivå, mye frem og tilbake, men ungdommen av i dag er ikke hva ungdommen var i tidligere tider. I dag oppfører de seg skikkelig. Ikke noe hærverk og greie å ha med å gjøre.
Men det blir brukt utrolige mengder dasspapir og det er vanskelig å holde vannbøttene fulle.
For vår del gikk kvelden fort, med hyggelig prat og godt samvær med de "voksne". 
På fredagen startet jeg å bære ut lemmer til å legge i myra nedenfor hytta. Det var tungt arbeid. Det ble å legge lemmer fra der de var frem til der de skulle brukes, og så bære, og til slutt ta opp de utlagte lemmene. Myra var tung og våt.
På hytta lå det også en del utstyr som skulle ned. Alt i alt ble det likevel en god tur til sammen.
Jeg setter mer og mer pris på å ha aggregat og verktøy på hytta. Det er enklere å skru med drill enn å slå i spiker. Nå trenger drillen opplading, og de ble derfor noe tid til vanlig vedlikehold. Det vil si vask av dass.
Fredagen ankom en god del lærere, med et lass mat og drikke. Det ble helst litt for mye av det gode. Nå var det ingen andre som ble forstyrret av gjengen, men likevel gikk det litt over støvleskaftet. 
Fredags ettermiddag ble det vær. Mye vær. Regn og torden. Det rant over alt en stund.   Ånå steg med minst en halvmeter.
Fredagskvelden ble ikke like bra som foregående. Gjengen med lærere oppførte seg ikke like bra som elevene fra torsdagen. Det ble litt for mye og litt for lenge.
Lørdagsmorgen gikk jeg i gang med gangveiene, og fikk gjort de ferdig. Det var offisiell - høytidlig - åpning med en gjeng som skulle til Sandvatn.
Det kom ikke så mye folk på lørdagen som jeg hadde trodd. Vi ble bare ca 30 til sammen.  Nok en hyggelig kveld. Morgenen etter ble det å få hytta i orden og komme seg av gårde.

søndag 1. september 2013

Blåfjellenden fredag til lørdag 30, til 31. august

Det skjer alltid noe.

På min vei innover heia, gikk jeg og lurte på hva som kunne være verdt å skrive om denne gangen. Det må jo bli en del gjentakelser, så mange gangen jeg gjør denne turen.

Turen inn, gikk som normalt. Jeg traff to karer som jeg stoppet og snakket med. De hadde vært tilsyn på en annen hytte, og kjente godt til jobben. Kjekt å treffe kollegaer.






Det var spor i sorpa innover også, og da jeg kom inn på hytta satt det to jenter i sola utenfor. De kunne fortelle om endringer i planene. Den ene av jentene hadde fått vondt i kneet på vei ned brattbakken mot hytta. Og de ville returnere til Hunnedalen dagen etter. Planen hadde vært å fortsette samme dag mot Langavatn.
Men de var egentlig tre.
Den tredje jenta, sammen med en hund hadde fortsatt mot Langavatn. Og meningen var at hun skulle gå over Strålaus til Sandvatn på lørdagen.



Søndagsmorgen kunne jeg lese at det var søk etter jenta. Hun var ikke kommet fram til Sandvaten, og det hadde vært folk ute i heia hele natten for å prøve å finne jenta.
Da helikopteret endelig kunne delta i ettersøkingen, sjekket de opp Blåfjellenden. Og jenta ble funnet i god behold på hytta.

På hytta ble jeg alene med 13 jenter. Det tror jeg ikke har skjedd før. En hyggelig kveld, men det ble tidlig ro. De fleste ville avgårde  tidlig dagen etter.
Morgenen ble som vanlig, selv om jeg sto opp en time senere enn de første og det alt var noen som var gått.
Tre Egersundjenter var de siste som tok av gårde opp mot Hunnedalen. Men før de gikk, hjalp de til med å få hytta i topp stand. Takk for hjelpen.
Det hadde vært en gjeng fra UIS på hytta i uka, og (selv om jeg ikke kan være helt sikker - det hadde vært en kar innom etter gjengen) så hadde de ikke forlatt hytta i den stand jeg ville forvente.

Det regnet og blåste om morgenen. Da jeg tok ut var været blitt betydelig bedre, men kaldere. Vind fra nord gir ofte oppklaring, men kaldt vær.

Rett oppe i bakken gikk jeg på en smell. Det sa "spjong" i bakfoten. Det gjorde vondt som pokker, omtrent som om en eller annen skulle ha sparket hardt i leggen.
Det ble å halte ned til bilen, og for en gangs skyld ble det ro og ikke søndagstur.