Frem og tilbake til Blåfjellenden.

Greit høstvær.

Det ble den vanlige turen til Blåfjellenden denne uka også. Fortsatt er det ikke snø eller is, og det har så vidt jeg har fått med meg, heller ikke vært frost.

Værmeldingen blir jo studert nøye. Det er ikke kjekt å gå over heia i regn og sterk vind. Alene, og med få andre på vei, så er det heller ikke kjekt å tenke på at «noe» kan skje.

Det gjør det jo ikke. Ikke noe har skjedd så lang. Etter mange år frem og tilbake på denne stien, har det ikke vært antydning til «uhell». Jeg er likevel glad for å ha sko som henger på vått fjell.

Fortsatt er det slik at jeg ikke er helt sikker på om det passer med «vinterklær», eller om det vil holde med litt mindre varme og tette plagg. Det blir jo helst til at jeg tar med vinterutrustningen nesten uansett, og holder heller ut med litt svette.

Denne uka var det igjen lettere vær torsdag innover og mulig å komme tilbake litt ut på dagen fredag. Det var snakk om ganske mye regn natt til fredag og ut over morgenen. Vinden ville holde seg godt under storm. Det var muligheter for en grei tur både fram og tilbake.

Det var bare min bil på parkeringsplassen da jeg gjorde meg klar for turen over heia mot Blåfjellenden. Jeg hadde hatt noen dråper på ruta oppover, men det var opphold da jeg startet.

Opphold var det jeg fikk nesten hele turen, bare helt mot slutten kom det noen dråper. Ikke lenge etter at jeg hadde satt meg tilrette med te og skoleboller (i flertall....), kom regnet, og det ble regnvær omtrent til neste morgen.

Det er høst i heia. Hjemme holder bøndene fortsatt på med å slå gress og få i hus gulerøtter og poteter. Det er fortsatt grønne marker på Jæren, men oppe i høyden er det brunt og brunrødt som dominerer. Høsten er på mange måter en litt trist tid, og jeg teller ned hvor mange ganger jeg – muligens – kan klare å komme inn til hytta før vinteren kommer for fullt.

Vi er snart i slutten av september, og jeg regner med at sesongen slutter rundt 1. november. Det kan komme snø og frost før det, men da forsvinner vinteren igjen, og det kan gå noen uker før været igjen snur mot vinterlige forhold. Denne turen kan bli en av de siste, men jeg kan også klare å få med meg en tur i november.

Denne gangen fikk jeg besøk av en jente som kom fående alene. Vi hadde truffet hverandre en del ganger tidligere, og vi fikk noen hyggelige timer med prat om hei og fjell. Hun hentet vann til meg og til seg selv. Det er ikke så ofte jentene henter vann til gutta.

Det ble en våt og tåket morgen. Regnet kom og gikk. Det samme med tåka. Den hang en stund ned på taket og en stund etter var det bare noen dotter på fjelltoppene.

Det ble en mer enn grei tur tilbake. Sola tittet frem inne i mellom. Regnet holdt seg vekk, og vinden kom bakfra. Bra forhold til å være så sent i sesongen. Jeg ble i god humør og ønsket egentlig at turen kunne ha vært lengre.

Denne fredagen kom det en god del folk i mot. Alle ville til hytta for en natt. Det er ikke mange som legger ut på langtur. Fortsatt er det en del blader på bjørka, og skulle det komme en frostnatt, så kan det fortsatt bli skikkelig bra farger nedover Fidjadalen. De er i så fall verdt en tur for å få med seg utsikten fra vinduet på hovedhytta på Blåfjellenden.

Sandvatn en høstdag.

En flott tur i heia.

Jeg hadde tenkt på en tur til Sandvatn en god stund. Det var til og med slik at jeg omtrent hadde pakket sekken, og så kom det en annen tur i veien. Sist ville bestyrerinnen på søndagstur til Ramstoknuten, og jeg ble med. Mandag var det broderen som ville på Høgjæren.

Yr ville ha det til at på tirsdagen skulle det også være bra vær. Det var snakk om sol og lite vind. Her bød det seg en anledning til å ta denne turen selv om det hadde blitt en del turer den siste tiden.

Nå har jeg hatt litt vekslende erfaring med yr i det siste. De har liksom ikke truffet helt med varslene. Det har blitt både bedre, men også dårligere vær en det de meldte.

Da jeg fant fram klær og sekk på tirsdag morgen, ble det til at jeg heiv med vinterutrustning. Lang under og skikkelig vinterlue. Gore-tex jakken er alltid med, sammen med noen par vanter, men denne dagen tok jeg med den litt tyngre jakken.

Det burde ikke være mange folk på stien mot Sandvatn en tirsdag i september. Selv med god værmelding. Jeg var derfor litt overrasket da det sto hele 5 andre biler på parkeringsplassen ved Lortabu. Det var andre å tur denne dagen utenom meg

I flott men kaldt vær, med litt vind i tillegg fikk jeg likevel en fin tur mot Mangædne og videre mot Sandvatn. Litt underlig, men jeg kunne ikke se folk i stien foran meg. Først ved 900 vannet gikk jeg innpå en gjeng, som også var på dagstur til Sandvatn.

Ved hytta ble jeg ønsket velkommen av en hissig hund. Eieren syntes det var helt greit at bikkja laget lyd og var hissig. Ikke alle har helt kontroll på hunden sin.

Nå viste det seg at det også var andre på hytta. En gjeng sherpaer holdt på å lete fram stein til en ny vei mellom annekset og doen. Det var også folk fra Stavanger Turistforening på hytta, og vi snakket litt sammen, og hadde en hyggelig halvtime.

Nå passet det bra å ta en litt lengre pause. Jeg var litt redd for at formen ikke ville strekke til for en kjapp tur fram og tilbake til Sandvatn. Det gjelder egentlig for alle turer over to timer, men Sandvatn er en «langtur» på over fire timer.

Med en god pause på hytta, var det helt greit å ta de første bakkene, og selv de litt lange bakkene bød ikke på problemer. Noen ganger er det tungt å gå det siste stykket før Lysebrekkå ned mot Lortabu, men denne gangen var jeg klar for en siste innsats i toppen av bakkene.

Jeg kunne selvsagt kjenne i beina at jeg hadde vært på langtur da jeg sto ved bilen, men det hadde egentlig gått bra. Jeg må være i bedre form enn det jeg trodde.

Det hadde vært en flott tur i heia. Høsten var kommet og det er ikke lenge til vinteren. Det blir antakelig den siste turen til Sandvatn dette året.

Høgjæren og broderen

En grei og kjapp tur.

Etter en lengre tur på søndag, kunne det passe med bare en kjapp og grei tur på mandag. Broderen mener formen er så dårlig at selv en kjapp og grei tur - for meg, er en litt lengre tur for ham.

Nå har broderen og jeg gått tur sammen i mange år, og det var en stund siden sist. Jeg sendte en melding og han svarte at han godt kunne tenke seg en tur. Han foreslo at vi skulle gå fra Tovdalsveien til Steinkjerringå og tilbake.

Dette er en «vanlig» tur, spesielt på vinteren når turer lengre oppe i heia ikke er mulig. Den tar oss omtrent to timer og er på 12 kilometer. Selv om det er en «treningstur», krever den så pass at den må med i loggen.

Høgjæren er et flott turområde. De fleste starter fra Holmavatn og går enten til Synesvarden eller Steinkjerringå. Begge turene er på omtrent 5 kilometer frem og tilbake. En del tar hele runden, som er på 7-8 kilometer. Og så er det oss og en god del andre som nok synes selv runden er litt kort og enkelt.

Med start fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien, er det mulig å lage en tur på opp mot tre timer, mens vi denne gangen bare satset på den litt kortere turen over Synesvarden og ned til Steinkjerringå.

Det pleier ikke å være stort andre enn vår bil på en vanlig ukedag. Denne dagen var det to andre biler på parkeringsplassen. Det var andre enn oss på tur fra Tovdalsveien denne dagen.

Det var selvsagt været som hadde fått folk til å pakke sekken og ta på fjellsko for å gå tur på Høgjæren. Været hjemme, og værmeldingen var god. Dette var det nok «noen» som ikke hadde fått med seg, for det var avgjort ikke sommer da vi gjorde oss klar for tur.

Fortsatt var det tørt og fint å gå. Regnet som hadde kommet hadde trukket ned i bakken og det var ikke mye vann å se. Vi fikk en grei tur nedover mot statuen.

Det var andre på tur, men mellom Synesvarden og Steinkjerringå kunne vi ikke se folk. Det kom litt som en overraskelse da vi oppdaget folk nede ved statuen. De hadde satt seg i le av steinen og viste ikke i det hele tatt for oss som kom ovenfra.

Med vinden i mot, ble det en litt tyngre tur tilbake. Broderen merket godt den siste bakken opp mot Synesvarden. Puls og pust kom på topp, men jeg klarte meg noe bedre. Formen var likevel ikke så dårlig at vi ikke kunne holde god fart nedover bakken fra Synesvarden.

Denne gangen gikk vi også traktorveien ned i stede for å ta den vanlig ruten det siste stykket. Denne veien er antakelig litt enklere, men den var mye med sorpet. Det ble å hoppe fra tue til tue over myrsøkkene.

Vi brukte litt over to timer på turen. En passe tur for broderen og en god treningstur for meg.

Mot Ramstoknuten - en rundtur.

Søndagstur i bratte bakker og våte myrer.

Sammen med Sigbjørn og Anne Lise diskuterte vi hvor søndagsturen skulle gå. Flere forslag kom opp, men vi bestemte oss for å ta til Giljastølen og gå til Ramstoknuten. En tur i et område der Sigbjørn og Anne Lise hadde gått før, men som var helt ukjent for Bestyrerinnen og meg.

Det skulle være en rundtur hvor Ramstoknuten ligger helt i andre enden av stien, og hvor det så ville være mulig å gå en annen vei tilbake til bilen.

Jeg hadde hørt om denne turen og var i utgangspunktet skeptisk til prosjektet. Jeg mente å ha fått med meg at dette var en tur der det gikk opp og ned og temmelig bratt enkelte steder. Det ble ikke en tur der jeg trivdes, for å si det slik.

Det tok omtrent en time å kjøre til Giljastølen. Det var alt en god del biler på flere parkeringsplasser i nærheten av veien som går innover mot Råsavatnet. Dette var også veien vi skulle følge innover.

De første kilometerne gikk greit. God vei og ikke for bratte bakker. I enden av Råsavatnet. I enden bar det over «Stemmen» og opp bakken mot Stora heia. Et nok så flatt stykke, og med flott utsikt mot andre siden av Dirdal inn mot Madland. Jeg mener vi kunne se Øvre Frøylandsstølen på andre siden, men det kunne også være Dokkostølen.

Bakken ned fra Stora Heia mot Kjervollstølen var lang og bratt, men egentlig helt grei å gå. For meg som ventet på de «farlige» stedene, ble det likevel litt høy puls. Det ble ikke bedre opp mot Venedalen. Her var det litt klatring forbi enkelte steiner, og beina måtte plasseres «riktig».

Vi hadde holdt følge med to stykker som også skulle til Ramstoknuten. Fra Venedalen og mot toppen – og tilbake, kom det en masse folk. Vi var så avgjort ikke de enste som var på tur i dette området denne dagen.

Jeg fikk det for meg at dette var langt over mitt nivå og ble litt «skremt». Egentlig var stien ikke så bratt et det burde være noe problem å komme opp, men den dagen var det vanskelig for meg.

Litt lengre mot Ramstoknuten fikk jeg nok av bratte bakker og snudde. Fra der jeg snudde og nedover mot stidelet mot Lauvnesnuten, hadde jeg ikke problemer i det hele tatt med å komme ned. Jeg gikk forsiktig, og sakte, men egentlig helt uten problemer. Det var i hodet det satt.

Nå viste det seg at det egentlig var greit å snu et stykke fra toppen. Det var bakker både opp og ned før vi hadde nådd toppen, og det ville tatt oss omtrent en time – ekstra.

Siden vi ikke kom til topps, ble det ikke mye diskusjon rundt det å ta rundturen, selv om stien vi hadde fulgt var «hovedveien». Om stien fra Stora Heiå var bratt og ikke grei å gå, så var stien på andre siden av Lauvnesvatnet og Råsavatnet ikke mindre bratt, og med like mange høydemeter opp og ned.

Vi kom oss rundt Heptenuten, og her gikk det virkelig opp og ned, og til skaret under Lauvnesnuten. Fra stidelet og til skiltet under Lauvnesnuten er det ikke stort mer enn en kilometer, og vi brukte omtrent en time.

Vi endte opp med å ta en pause ved Tritjødnene, på en sti som ville ført oss tilbake til Stora Heia og ned til veien. Vi valgte å ta stien som går på nordsiden av både Lauvnesvatnet og Råsavatnet.

Det var i grunnen lett å forstå at den andre stien over Stora Heia var «hovedveien», her var det mye myr og stien gikk opp og ned over knauser og knatter.

Vi kom oss ned til Lauvnesvatnet og kunne ta fatt på litt flatere terreng, men det var fortsatt non knauser før vi kom til Råsavatnet.

Der fikk vi endelig god sti under føttene. Etter omtrent fem timer på tur, var det greit å kunne strekke ut litt. Stien rundt Råsavatnet var nærmest vei og det gikk kjapt å komme opp til bilveien mot Giljastølen. Det var egentlig en ganske trøtt gjeng som kom til bilene. Bestyrerinnen er ikke helt vant med så pass lange turer og kunne kjenne det i beina.

Turen hadde tatt oss fem og en halv time, og for min del var deler av turen «ugrei». Det er ingen tvil om at terrenget er tung, men det blir mer enn oppveid av utsikten underveis. Vi fikk ikke med oss utsikten fra toppen av Ramstoknuten.

Septemberdager i heia.

Fredag til lørdags-tur til Blåfjellenden.

Det ble Blåfjellenden to ganger i forrige uke. Jeg trodde det ville holde en stund, og hadde ikke planer om en tur innover i uka etter. Yr ville det litt annerledes.

YR mente det skulle bli bra vær. Mye sol, lite vind og til og med litt varme. Det er opp mot perfekte turvær. Det var vanskelig å la være å ta en tur til hytta. En flott morgen, som jeg har hatt mange av til nå i år, er så pass kjekt at jeg håpet å få en flott opplevelse til.

En tur inn til Blåfjellenden fredag til lørdag, var ganske vanlig før jeg begynte å få lønn fra NAV. Da passet det bra å stikke av fra jobben en time eller to før arbeidstidens slutt. Da var det ganske greit å ta turen, selv om det var mange andre på hyttene. Det kunne enkelte ganger være ganske fullt.

Det som var spesielt, var at folk kom sent frem. I grunnen ikke så underlig. Ikke alle hadde samme mulighet som meg til å ta fri et par timer. Med sen start fra «byen» kunne klokka bli både ni og ti, og litt ut på høsten kom mørket rundt åtte.

Det som møtte meg på vei oppover mot heia, var ikke sol, men skyer og noen dråper regn. Det hadde ikke YR nevnt et ord om.

Oppe på parkeringsplassen kledde jeg meg for «vinter». Jeg hadde på mer klær enn på ganske lenge. Vinterlokket var på plass, men det ble litt varmt opp over bakkene, og havnet i sekken.

Vinden, som var friskere enn det YR hadde på sitt varsel, gjorde det litt surt. Sola, det var snakk om, gjemte seg fort bak grå og tunge skyer, og det for litt yr i lufta. Et helt annet vær en det værvarselet lød på.

Det var høst i heia. Myrer og marker var brune og brunrøde. Flotte farger i seg selv, men et varsel om at det ikke er lenge til nor hvitt og kaldt kan komme dalende.

For første gang denne sommersesongen, var det så pass kaldt inne på hytta da jeg kom ned at det var nødvendig å «bålfyre» en stund. Termometeret i stua viste i underkant av ti grader. Ute var det 6-7 grader og vind.

En fordel med annekset er at det ikke tar lang tid før hytta blir varm. Jeg fant fram et teppe, da teen var ferdig og skolebollene lå på bordet. Selv om det var kaldt i rommet ble det likevel en grei stund med mat og varm drikke.

Det kom to karer ruslende fra Hunnedalen ut på kvelden. Vi ble bare tre tilsammen denne natten, og det en fredagskveld med god værmelding. Vi fikk en hyggelig stund med prat og fortellinger.

Morgenen var kald, og selv om det var sol inne i mellom så ble morgen-teen drukket inne. Termometeret ute viste 6 grader, og med vind i tillegg så blir det fort innevær.

Jeg kom meg ikke avgårde spesielt tidlig. En bok, som jeg måtte lese til endes, tok tid. Først i totiden satte jeg kursen mot Hunnedalen. Siden jeg hadde vind og vær bakfra – og sol imot noen øyeblikk, så fikk jeg en ganske bra tur over heia. Jeg fikk tid til å se på «utsikten» og sjekke høstfargene.

De som kom i mot hadde hetta opp og hodet bøyd mot vinden. Det kom 11 stykker som ville til hytta denne lørdagen. I tillegg var det en del som ville ligge i telt. Det kunne lett bli en kald fornøyelse – uten skikkelig utstyr.

Bynuten 2022

En tur jeg har gått mange ganger før.

Etter to omganger frem og tilbake til Blåfjellenden de siste dagene, var det muligens ikke en langtur jeg burde satse på. Fredag ville Yr ha det til at det nærmest skulle være sommer. Sol og varme og lite vind. Nå er to av tre ikke helbom.

Med god værmelding er det vanskelig å sitte hjemme å se på godværet utenfor vinduet. Tanen var å ta opp i heia, men denne gangen gå frem og tilbake til Sandvatn på dagen. En grei men lang tur i heia.

På en flott dag, en utrolig fin tur. Morgenen på fredagen var sol – fra stuevinduet. Innover i landet var det grått. Det hadde til og med kommet litt regn – som ikke YR hadde med i sine meldinger.

Ville det være greit å utsette turen til Sandvatn og helle satse på et annet turmål? Turen til Bynuten var vanlig bare for noen få år siden. Det er lett å sjekke hvor mange ganger jeg har gått til Bynuten. Fra 2016 har det blitt ganske få. Stor sett bare en eller to ganger i året, og 2021 var jeg ikke oppom toppen i det hele tatt.

Siden jeg også ble pensjonist i 2016, kan det lett være noe av årsaken. Turen til Bynuten er ganske «tung» med mye stein i stien og mye opp og ned – i tillegg til alle høydemeterne mot selve toppen.

Med to turer i uka, før jeg ble pensjonist, og 4-5 turer i uka ette dette, så blir en tur til Bynuten muligens det jeg kaller en «langtur». Den tar nå opp mot 4 timer.

Jeg la om planene og satset på Bynuten. Sykkelrittet som ville gå i Noredalen, hadde jeg glemt, så selv om jeg startet litt tidlig hjemmefra, ble det start fra parkeringsplassen på Seldalsheia som vanlig.

Det var en del biler, men ikke mye folk. Jeg kunne se spor oppover, men da jeg tok fatt på stien mot Trodlabertjønnet var det ikke mange spor av folk foran meg. Jeg så faktisk ingen andre før ei jente sprang – lett – forbi nesten helt oppe ved toppen.

Turen opp hadde gått greit, men hadde tatt lengre tid enn i gamle dager. Jeg hadde ikke presset på for å gå fort, og det tror jeg var lurt. Det er mange bakker og høydemeter mot toppen.

Jeg mener stien langs vatnet og videre oppover mot Svartedalen, var tydeligere og mer brukt før i verden. Jeg tror ikke det er så mange om går til Bynuten lengre. Nå har toppen mistet status som høyeste topp i Sandnes, men det burde ikke gjøre store forskjellen.

Det ble som vanlig ikke lange stoppen på toppen. Jeg tok noen bilder og fortsatte nedover. Muligens burde jeg ha funnet fram saftflaska, jeg svettet ganske mye på turen.

Jeg var nede ved tjønnet i Svartedalen da jeg møtte flere folk. Fra der og ned kom det ganske mange i mot meg. Mange må ha startet sent, og de jeg snakket med ville ta runden fra toppen og rundt til Rasmalia og videre mot Almannaskaret og ned Lyseveien til bilen.

For egen del gikk jeg ned samme vei som jeg var kommet opp. Det gikk ikke fortere nedover enn oppover. En del ganger på vei nedover Lyseveien har jeg kunnet kjenne at turen ikke er helt enkel. Denne gangen var det greit å komme ned til bilen, men jeg var ikke spesielt trett.

Været var dårligere på morgenen enn hva Yr hadde sett for seg, men ble bedre utover dagen, og det minnet om sommer nedover de siste bakkene. En flott tur i flott vær.

Ny tur til Blåfjellenden - for å lukke vinduer og dører.

Grei tur, både frem og tilbake - selv om YR varslet storm.

Det hadde blitt en del tur den siste tiden. Først tre dager i Suldalsheiene og så frem og tilbake til Blåfjellenden – etter en hviledag på mandagen. Vel hjemme på onsdag sjekket jeg værmeldingen.

Det var snakk om sterk vindt og dårlige forhold på Blåfjellenden. Hvordan ville det gå med vinduer og dører åpne. Jeg hadde håpet å få andre til å rydde på plass etter at jeg hadde lakket gulvet i hovedhytta. Med dårlig værmelding ville det muligens ikke komme folk innover før på lørdag.

Kunne hytta stå «åpen» så lenge? Jeg fikk virkelig noe å tenke på. Torsdag morgen slo samvittigheten til og jeg fant ut at jeg måtte opp for å få orden på hytta. Opp og ned tirsdag/onsdag og så en ny runde torsdag og fredag.

Vinden var problemet. Jeg syntes ikke vinduene i hytta kunne stå åpne i storm. Spørsmålet var om jeg kunne komme inn i storm,.

Yr mente det ville blåse litt mindre på fredagen, og selv om de meldte vindkast på 18 m/sek på torsdagen, så ville jeg ha vinden i ryggen på vei inn. Det burde gå, jeg har vært i vinden før...

Det er hekkans mye kjøring og en drøy tur – frem og tilbake, for bare en kjapp jobb. Jeg måtte likevel bare pakke sekken og komme meg avgårde.

Torsdag, med storm i kastene – ifølge YR. Det ville antakelig ikke være andre i heia denne dagen. Nå er det på denne tiden sauene tas ned av heia. Hovedsankingen var i helga, men det vil være Ettersanking i noen uker fremover.

Jeg traff en kar, som fulgte en enslig sau nedover mot veien. Sauen hadde skadet et bein, og det tok tid – lang tid. Det kan ikke være timelønnen for jobben, som gjorde at han holdt seg ved denne sauen.

Det første stykket innover heia, hadde jeg sol og vind bakfra. Bakken var tør og det gikk igrunnen greit å komme seg innover. Selv over kanten var vinden ikke spesielt vanskelig å ha med å gjøre. Det blåste mindre enn det yr hadde varslet. Med sola og vinden bakfra ble det en kjekk tur over heia.

For omtrent første gang i år, fikk jeg se ryper på veien innover. Dette var et helt kull på 8 fugler. Jeg forøkte å få de opp i lufta, men de for bare nede i lyngen. Likevel kjekt å se.

Det kom et par vindkast, som vær mer bare bris, men først da jeg var nede ved hytta, og hadde både ryddet hovedhytta og fått fart på tekanna, begynte det å blåse skikkelig.

Den natta blåste det så annekset ristet. Det bråkte også utenfor, så det ble litt lite søvn. Til gjengjeld ble det en lang morgen. Vinden løyet ikke før nærmere 11, og da blåste det bare kuling rundt dørene.

Det kunne se ut som om det var et «værvindu» med muligheter for å komme tilbake uten å bli blåst overende. Jeg pakket sekken i en fart og kom meg avgårde. Det for litt regn i lufta, men i bakken oppover var det ikke mye regn jeg fikk på meg.

Overheia var det motvind. Ikke mer enn en liten kuling og det var greit å gå. Inne i mellom kom det noe regn, men ikke nok til at jeg ble skikkelig våt. Det ble egentlig en enkel tur mot bilen

En lang dag med tur og jobbing.

Flere gulv på Blåfjellenden med ny lakk.

Værmeldingen var full av godord for tirsdag og det skulle fortsatt være forhold for tur på onsdag. Nå skulle det blåse opp, men for en gang skyld ville det bli medvind både fram og tilbake – i følge YR.

Etter å ha kommet hjem fra det som antakelig blir dette årets «lang»tur i heia, ble det en hviledag på mandagen. Det var ikke helt planen, været var bra og jeg går normalt på tur i slikt vær, men dennedagen ble det lite gjort. Jeg var opptatt med å ikke gjøre noe.

Likevel hadde jeg tenkt og kommet til at gulvet i hovedhytta også ville ha godt av en oppfrisking. Ny lakk ville gjøre seg godt, og ikke minst, siden resultatet i annekset var bra, det ville «løfte» stua i hovedhytta også.

Det ble til at jeg tok av gårde mot Hunnedalen tidligere enn vanlig på tirsdagen. Jeg reknet med å være inne ved hytta så pass tidlig at jeg fikk gjort en hel del den dagen. Antakelig ville jeg være ferdig med for-arbeidet og gulvet ville være klar for lakking, før kvelden.

På parkeringsplassen var det ikke mange andre enn meg. Det sto en bil med tilhenger og høye karmer, så det var sauefolk innover. Ikke langt oppe i stien gikk jeg mot en kar fra gjeterhytta på Blåfjellenden. Fra avstand så det ut som om han gikk og tok det svært med ro. Det viste seg at han var på vei ned mot bilen med en sau. Denne var skadd og brukte lang tid på å bevege seg mot veien.

Han var ikke mer en halv-veis på dagens etappe, og hadde alt brukt noen timer. Det er mye arbeid med å ha sauer i heia, selv om det denne gangen bare gikk på tålmodigheten.

I et flott vær fortsatte jeg innover mot Blåfjellenden, og kom ned til hytta rundt 12. Klar til innsats. Det vil si, det satt en kar på trammen, og hadde pause. Han var på dagstur og ville tilbake. Vi pratet litt og det viste seg at han var fra Frafjord, og godt kjent i fjellene rundt oss. Slikt tar tid.

Det ble jobbing noen timer. Først rundt 7 på kvelden var jeg ferdig med dagens arbeid, og kunne ta det litt rolig. Det hadde vært en lang dag med både tur og arbeid.

Det kom folk. Jeg hadde ventet å bli alene på hytta den kvelden. Det kom først en kar som var vandt med å gå., men som ikke hadde vært på selvbetjente turistforenings hytter, og ville sjekke ut systemet.

Det kom også et belgisk par. De hadde vært på ferie i Norge mange ganger, og var godt kjent med turistforeningen. De andre «trakk seg fort tilbake» så det ble en kveld alene for meg.

Det blåste opp i løpet av natten, og sola var godt gjemt bak skyene. Fortsatt var det mildt – heldigvis. Vinden kom rett i mot, men bakken oppover lå i le, og det gikk greit det første stykket.

Et stykke oppe i bakken kom det et par på dagstur. De ville til topps av Blåfjellenden og spurte om den enkleste ruta. Jeg fortalte hvor jeg ville ha gått, men også at vinden ville være sterk – på toppen.

Resten av turen over heia tilbake til Hunnedalen gikk greit. Bakken var tørr, det var opphold og god temperatur. Bare vinden i mot gjorde det litt tyngre enn vanlig.

Dette er en tur jeg har gått svært mange ganger. Likevel er det skikkelig kjekt å gå denne ruta. Jeg kjenner naturen her så godt, at det er lett å se at høsten og vinteren nærmer seg. Foreløpig er det greie forhold.