søndag 27. september 2015

Høsten er kommet i heia.

Litt farger, men fortsatt mildt.

Det blir høst i år også. Trist men pent.

Det ligger noe treverk ute i myra mot Sandvatn. Det skulle ha vært lagt på plass.

Greit å ha en unnskyldning til tur innover. Og Blåfjellenden ligger jo der, klar til å ta i mot oss glade vandrere.

Jeg pakket for et par dager på fredagen. Før jeg kunne ta fatt på turen opp mot Hunnedalen, var det sosiale forpliktelser. Gamle mødre må besøkes.

Det er fortsatt blader på bjørka, og den er fortsatt stort sett grønn. Det har så langt i år ikke vært frost. Med blogg er det enkelt å sjekke hvordan været var de siste årene. Og noen år var det fortsatt blader på bjørka, mens i andre var trærne bare. Tidligere år har ofte hatt en frostnatt eller to i september. Jeg klager ikke, og håper vinteren holder seg vekk en stund til.
 
Det må derimot kulde til for at bjørka skal få den riktige fine høstfargen. På denne turen var det en regnbue som sto for fargespillet. Det var meldt vekslende vær. Jeg fikk regn på meg helt i starten, men innover var det stor sett opphold og noen glimt av sol. At det regnet rundt om, viste jo regnbuen.

Andre som kom innover hadde hatt dårligere vær med skikkelige bøyer.

Det var ikke bare sekken som var tung denne dagen. Med masse jobbing de siste dagene + trening og tur, kjentes beina skikkelig tunge. Turen innover gikk i et rolig tempo. Det merkelige er at det ikke er større tidsforskjell på “rolig” og “full fart".

Det som normalt går unna på litt over to timer, blir adskillig lettere i “rolig” tempo, og bare 5-10 minutter lengre.
Inne på hytta satt det to par. De hadde gått fra Flørli tidlig - ferja går i 6 tiden. Og hadde hatt en del regn. Men syntes det likevel hadde vært en grei tur.

Lørdagsmorgen ble det en del jobbing. Regnet gjorde at jeg utsatte arbeidet i myra, men etter en stund kom sola igjennom - for en stund, og jeg tok med utstyr og drill for å jobbe. Det ble gjort noe…

Jeg ble ikke helt ferdig, men slik at det i hvertfall kan stå en stund.

 
Pannekaker er grei lunsj, spesielt når gamle kjente kommer innom på tur mot Langavatn. Det ble en hyggelig time.

Og hva så. Det ville komme en del folk - sengene var alle bestilt. Det var tidlig på ettermiddagen - 4. Jeg pakket og for av gårde.

Det var planen og ta det med ro en dag, men turen over heia er ikke så lang. Det kom en hel gjeng danske gutter inn til hytta på dagstur. De startet en stund før meg. Jeg regnet ærlig talt med å ta disse igjen oppe i bakken. Ikke tale om. Guttene hold et godt tempo og jeg tok bare langsomt innpå. Nå ble det noen små stopp underveis for å snakke med folk som kom i mot, og slikt tar jo tid…

Jeg kom meg omsider forbi men da var vi nesten helt nede i Hunnedalen. Guttene fra Danmark var i god form,

torsdag 24. september 2015

Mandagstur - Synesvarden og Steinkjerringå.

Ettermiddagstur med bestyrerinnen


Merkelige greier. I helga hadde jeg vært så heldig å få til en litt lengre tur enn det som har vært vanlig i det siste.

Det merket jeg selvsagt i beina - de var ikke helt i orden mandags morgen. Det var liksom ikke en ny tur jeg gikk og tenkte på.

På ettermiddagen ble det fra bestyrerinnen ymtet frampå om en liten utflukt - det var jo så bra vær….

Og det ble jeg med på.

Det hadde vært godt vær på mandagen, i løpet av ettermiddagen trakk det opp noen skikkelig mørke skyer i sør. Det kunne så avgjort se ut som om det ville komme regn.

Det var ikke helt i tråd med planene.

Nå er erfaringen den at de skyene som ligger nede i horisonten ikke alltid gir et godt bilde av været som kommer. Både når det regner og snør og når det trekker over.

Jeg blir ikke lenger lurt av noe som kan se ut som en lysning i skydekket i horisonten, og derfor bærer bud om opphold.

På samme måte betyr ikke tunge skyer i horisonten nødvendigvis regn, i hvert fall ikke sånn med det samme.

På vei oppover mot Holmavatn og Synesvarden, som var turmålet denne dagen, ble himmelen lysere og tur ville det bli - uten regn til å begynne med.

Det var biler på parkeringsplassen, men uten om to karer som kom i mot nesten helt til å begynne med, var vi alene på hele turen.

Tørt i bakken, greit å gå, litt vind, men uten nedbør. Det måtte bli en fin tur.

Bare for å ha sagt det, bestyrerinnen er kommet i bra form etter hvert. Det gikk i et greit tempo oppover bakkene fra Holmavatn til Synesvarden. Selv de bratteste (ikke særlig bratte, men…) bakkene gikk greit unna.

På lågheia - “den siste rest av det brune Jæren” - var det tydelig høst. Brunt var den dominerende fargen. Det var lite fugl, utenom en og annen kråke. Det var derimot sau i hopetall. De var antakelig kommet ned fra heia og fikk noen dager her ned i lavlandet.

Mellom Steinkjerringå og Holmavatn var det fortsatt masser av Blåknapp i blomst. Noen planter holder ut til frosten kommer.

På parkeringsplassen var det ennå færre biler enn da vi kom. Det var nok ikke mange på tur en mandagsettermiddag. Det var egentlig dagen for tur, turen ble fin den.

Takk til bestyrerinnen som dro meg med.

 

 

 

 

mandag 21. september 2015

Blåfjellenden til Flørli.

En helt annen historie - værmessig.

Lørdagskveld på Blåfjellenden er fortsatt en spesiell affæe. Det kommer som regel en god del folk, noen kjente, og noen nye bekjentskaper.

Det ble slik denne gangen også.

To karer var på langtur. De hadde startet i Vinddalen og gått til Skåpet og Vassleia, vider til Mikkelshytta og så ned til Blåfjellenden. Dagen etter tok de tidlig ut med retning mot Skitdalane og Røssdalen. De karene får tråkket over store deler av Frafjordheiene i løpet av to dager. Uten å se en rød T og uten å treffe et menneske.

For egen del ble det litt jobbing - dassen fikk en omgang. Kommentaren fra en gjest: “jeg har aldri sett en renere do på noen turistforeningshytte…” Kjekt at noen legger merke til at det blir gjort noe.
Værmeldingen for søndag var den aller beste. Ville “sjefen” holde ord? Søndagsmorgen kom fort. Det var en del som tok ut tidlig.

Og for en morgen å ta ut tidlig i. Ikke et vindpust. Speilblankt vann og blå himmel. Men kaldt.

På hytta var det 4 grader på morgenen. De måtte skrape bilene på Ådneram.
Med finvær i sikte, er det bare å glede seg til selve turen. Som begynner med en bakke på 2-300 høydemeter.

Oppe ved Jomfruvann, som lå speilblankt, var det molter umodne og noen få modne. Beiske greier. De fikk stå i fred.
Denne dagen måtte jeg prøve å ta det med ro. Jeg stoppet mange ganger for bare å se og ta bilder. Helt alene, uten en kjeft, i finvær på tampen av sesongen.

Sug inn inntrykkene, og spar disse til vinteren. En slik tur bør virkelig huskes.

Selv om det er en lang tur - 5-6 timer normalt, gikk turen over heia for kjapt denne dagen. Jeg nådde liksom veien i Flørlidalen alt for fort. Nå er jo ikke turen ferdig oppe i dalen. Det gjenstår turen over flyene ned mot Flørlistølen og bakkene ned til kaien.
Helt opp på kanten fikk jeg øye på et par skikkelser lengre framme. Jeg gikk på litt på for å ta igjen folkene, men de holdt bra fart, og jeg tok ikke innpå før ved brua.

Det var to jenter som hadde kommet opp trappen og nå var på vei ned til kaien igjen. I bra tempo og i godt humør. De hadde hatt en skikkelig fin tur opp trappene, selv om de var fuktige - sola når nok ikke trappene før sent på dagen.

Logistikken er ikke helt enkel for å få til for en slik dagstur. Jentene hadde fått skyss med en båt tidlig på morgenen.

Det er en drøy og bratt bakke fra Flørlistølen og ned til kaien. Srien er gammel stølsvei, og det er “murt” opp trappetrinn. Disse er delvis vasket vekk. Enkelte plasser er det lite tak i grusen og det er greit med et tre og to…
Jeg synes det er kjekt å gå på slike stier. Det er lagt ned utrolig mye arbeid for lettere å komme opp i heia. Det ble i hvert fall ikke gjort for å hjelpe oss vandrer, men vi har fortsatt nytte av de gamles arbeid.

Jeg tenker også på de som hadde jobben med å bære opp sand og sement for å feste trallebanen. 80 kilo på ryggen og opp denne stien. For et slit.

Nede i Flørli var kafeen åpen. Det ble tid til et par pølser og et par cola før ferja kom.

Lysebotn, Langavatn, Blåfjellenden

Endelig en lengre tur - starten.


Dette året har vært spesielt. Den hersens fotene har hindret turer, kondisjonen er dårligere enn på mange år og det var snø i hauger og lass på våren.

Det har blitt få langturer.

Det har ikke en gang blitt anledning til å ta den tradisjonelle turen fra Lyseveien til Langavatn, Blåfjellenden og Fløyrli - før nå.

Ikke uten en viss spenning. Ville foten holde, kunne jeg bli liggende oppe i heia med avrevet Akilles. Selvsagt ikke. Alt gikk helt greit.

Værmeldingen tidlig i uka vartet opp med godvær. Det hold selvsagt ikke. På båten innover Lysefjorden var det regn på ruta. Det var mørke og tunge skyer over fjorden, og det så ikke greit ut for en tur i høyden.

Jeg har planlagt og gjennomført denne turen mange ganger. De fleste gangene med god værmelding, og nesten alltid med regn og vind innover mot Langavatn. Og det fikk jeg denne gangen også. Hetta opp deler av turen og hansker på.

Det er nå ikke lange biten å gå. Fra veien og inn til hytta tar bare noe over en time. Tilstrekkelig til å bli varm og svett, men ikke trøtt.

På hytta var det 4 stk. De hadde fått en del fisk fra noen jegere. Fisken var tatt like uten for døra, og ble forrett til middagen - fersk stekt bekkerøye.

Det er ikke morsomt å høre regnet sile ned, nesten hele natta…

Lørdagsmorgen var det fortsatt tåke og grått. Eller var det noe lyst nede i horisonten. Et par ville til Kjerrag, og da de gikk, datt det ut av meg “det vil vel antakelig klare opp snart”. og jeg fikk rett. Det kom ikke nedbør i det hele tatt på turen ned mot Blåfjellenden. Sorpe derimot… Det var glatt og sleipt, og det krevde konsentrasjon for å unngå å falle.

Det er en kjekk tur fra Langavatn til Blåfjellenden. Det er tydelig at isen har arbeidet med landskapet. Enkelte plasser er utsikten formidabel. Det er fra en plass, mulig å se langt nedover i Fidjadalen.

Jeg gikk å så etter sau. Den første sankingen er over, og nå er det ettersankingen som står for tur. Det er fortsatt sau i fjellet, og på turen nedover dalen kunne jeg telle 7 dyr.

Og noen mennesker. Et stykke nedenfor Blåstøl satt det et par. Behagelig på liggeunderlag med primusen i gang. Varm tomatsuppe med kokte egg på tur. Ikke dårlig forpleining det. De hadde ligget på Blåfjellenden og skulle videre til Langavatn. På en så pass kort tur er det tid til gode pauser, og her har jeg noe å lære.

Tretimers turer går stor sett uten pause og stopp. Selv på turer som varer vesentlig lengre blir det sjelden til at jeg stopper for annet enn å drikke vann fra en bekk.

Hva som haster har jeg aldri riktig fått tak på, men det er viktig å komme kjapt fram…

Neste stopp Blåfjellenden.
 

 

 

 

 

 

onsdag 16. september 2015

Tur-retur Taumevatn.

Tidlig høst.


Sjefen for været må ha fått ny assistent eller lærling. Sjefen må ha sagt noe sånt som: “Du får ta ansvaret for været i sør-Rogaland i dag. Jeg er opptatt med “Petra” på sør og Østlandet. Men hold deg vekk fra øst-agder.”

På Jæren startet dagen uten en sky på himmelen. Det var mørke skyer innover. Oppe i Hunnedalen var det regn,

Det var 15 grader hjemme, men bare 10 oppe i høyden. Typisk for en nybegynner å forsøke med alt vær på en gang.

Assistenten var antakelig så fornøyd med jobben han hadde utført i Rogaland, at han følte at han kunne gjort mer, Hva med Sirdal? Der var det opphold, skyer og litt sol. Helt greit.

Ikke for assistenten.

Han forsøkte med litt nedbør - fra omtrent blå himmel. Og sendte noe vind inne i mellom. Et stykke fikk det være skikkelig varmt, men lengre inne ble det forsøkt med adskillig kaldere vær.

Sjefen må ha oppdaget hva assistenten hold på med. Ut på ettermiddagen kom det vanlig vær med overskyet og litt nedbør.

Inne i Flatstøldalen og på stien mot Taumevatn, var det ikke mye folk. Faktisk ingen andre. Det var spor - antakelig jegere eller bønder på sauesanking, men jeg så ikke en kjeft.

Høstfargene var derimot alt kommet. En del bjørker var alt gule. Myrene hadde fått en gul-,rød farge. Ikke skikkelig høst, men helt klart en forsmak på hva som kan komme. Nå mangler det bare en frostnatt eller to, så blir det et skikkelig maleri.

Selv om det er vemodig at sommeren er over og vinteren ikke langt unna, var fargene og været bra. Det ble en tur der jeg gikk og gledet meg over naturen, turen og - av og til - været. Det var kjekt å gå innover, det var helt greit med en liten pause på hytta, og det var vikelig fint å gå tilbake mot bilen. Kjenne sola i ansiktet av og til, selv om det var kaldt der vinden tok tak.

Skulle jeg klage på noe, måtte det være “tilretteleggingen”. Det er brukt uhorvelig mye plank, plastmatter og jernbanesviller fra Holmavatn til Taumevatn.

Alternativet til all tilretteleggingen ville antakelig være å nærmest svømme i sorpe. Kanskje det likevel er greit med plank og sviller?

 
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

søndag 13. september 2015

septembertur i vinden.

Glemt og gjemt, men ikke gjenglemt?

Jeg har funnet de merkeligste ting glemt på Blåfjellenden. Telefoner, radio, jakker og andre klær.

Nå var det min tur å glemme. Både telefonen og jakken lå igjen på tilsynsrommet da jeg for sist søndag.

Hvordan det er mulig å glemme jakka, er et godt spørsmål. Kan det ha noe med langt fremskreden als???. (Hva var nå navnet?)

Uansett betød det en tur til Blåfjellenden for å hanke inn “greiene”.

Hva med mobilen? Beskrivelsen “stille og rolig uke” passer. Helt greit for min del. Men det medførte selvsagt noen små praktiske tilpasninger, hvor jeg lånte telefon for å få gitt beskjeder.

Broderen hadde bestemt seg for en tur inn til hytta fredag til lørdag. Da passet det bra om jeg slo følge. Sånn sett ble det litt stress, ned fra Nilsebu på torsdag og til Blåfjellenden på fredag, med sosiale forpliktelser inneklemt i mellom.

Noe av årsaken til beslutningen om en fredag/lørdagstur, var værmeldingen. Det ville være bra vær fram til lørdagsettermiddag. Og hvorfor ikke gå i bra vær om situasjonen innbyr til det.

Det var mildt, 15 grader, det var delvis sol, men det blåste - bakfra. Tørt og fint å gå. Jeg har ikke sett Fossebekken så liten før i år, det er litt spesielt den går opp og ned med regn og snøsmelting, men i år har den vært høy til nå,

Det viste seg at vi var først til hytta, og ble alene til ut på kvelden. Tidlig høst og fredagskveld betyr ofte at det kommer folk sent. Og slik var det denne gangen, Lenge etter at det var blitt mørkt kunne vi se folk med hodelykt komme inn til hytta. Greit det, det er plass til alle.
Bøndene holder på med ettersankingen. Det er med andre ord mange folk i heia. Vi kunne se sauer i garen ved Stølsro, men ved Blåfjellenden kom det først dyr en stund ut på ettermiddagen.

Det ristet og bråkte den natta. Vinden tok seg opp og selv pytten utforbi hytta fikk bølger.

Etter det vanlige morgenritualet med frokost og rengjøring, tok vi fatt på bakken opp.

Den lå i le for vinden. På kanten blåste det friskt, men så avgjort ikke over bris.

Det ble en grei tur tilbake også. Vinden tok skikkelig i - opp mot kuling - enkelte plasser, hvor vi måtte kjempe for å komme framover.

Oppe i høyden kom det to karer i mot. En av disse hadde bruk for hjelp.

Gamle sko (20 år, ble nevnt) kan miste sålen. Det var nettopp det som var skjedd her. Vi forklarte hvor han kunne finne et par gamle joggesko, og/eller gaffertape. Og krysset fingrene, de skulle ned Fidjadalen - og hadde minst 6-7 timer

fredag 11. september 2015

Sommertur i september.

3 dager på Nilsebu.


Naturen er lunefull. Etter en trist, kald og våt vår og sommer - med enkelte hederlige unntak, så vartes det opp med skikkelig sommer i september.

Sol, 20 grader og nesten ikke vind - og det i heia.

Vi, det vil si min eldste bror og meg, har de siste årene hatt en ukestur til Nilsebu. Mest som hyttevakt, men også for å fiske og ta en tur eller to.

Dette året var det ikke mulig å komme opp til hytta å den vanlige tiden. Det så lenge ut som om vi ikke fikk besøkt området i år.

Det meste ordner seg.
 
Etter igjen å ha hatt en runde for å skaffe nøkkel til bommen, (det er ikkehelt enkelt å ordne for oss sivilister..) så ble det til at vi kunne ta en tur likevel.

Værmeldingen var en pådriver i så måte. Sol og helst sommer. Og for en gang skyldt hold de hva de hadde lovet. Fra vi startet hjemme til et stykke på tilbakeveien, var det knapt en sky på himmelen. Da vi kjøret over heia fra Sirdal til Lysebotn, viste termometeret over 20 grader enkelte plasser. På 1000 moh i september.

De neste to dagene var ikke dårligere, Nå var det kalde morgener, men så snart sola nådde terrassen uten for Nilsebu, steg temperaturen.

Etter noen år på samme plass, har det selvsagt blitt noen “tradisjoner”. Selv om turen i år ble vesentlig kortere enn vanlig måtte de faste programpostene gjennomføres.

Det ble komlemiddag.

En gang i løpet av uketuren vår, lager vi komler og serverer de gjestene som vil ha. Slik også på denne turen, selv om det bare var to utenom oss som syntes komlene fristet.

Det ble tur til Stakken.

Min eldste bror har fått litt problemer, han ser ikke helt syn på tur i terrenget. Derfor ble det en alene tur til Stakken. Det er ikke en lang og krevende tur, men i det fine været vi hadde, så var det så avgjort riktig å ta ut. Kjekt å gå i slikt fint vær, og kjekt å se igjen Stakkenhytta.

Det ble raddel, lått og løye med andre fjellfolk.

Første kvelden var vi alene på hytta. Dagen etter kom det en masse folk. De fleste fra “dammen” i båt, men også far og sønn på tur fra Grautheller til Melands-grøna-hei.

Det er to dager med 9 timers tur. Selv om været var kjempefint, så er det en drøy tur.

Det ble fisket, og denne gang med godt resultat.

Siden vi fisker for å få fisk, og helst mange, uten å bruke for mye tid, blir det med garn. Vi satte ut garnet første kvelden og da vi trakk det m morgenen var det temmelig fullt med fisk - 30 til sammen.

Vi sto tidlig opp - rundt 7. Det ble frokost og en liten pause før vi tok ut får å trekke garnet. Vel inne på hytta med to bøtter garn og fisk, måtte vi først få løs fisken før vi kunne rense fangsten. Alt dette tar tid. Først i tolvtiden kunne vi rette ryggen og avslutte arbeidet.

Selvsagt ble det også grundig vask og generell rengjøring av hytta.

Det tar også tid å ta en grundig omgang av hele hytta. Vi hadde ingen planer for siste dagen, og da passet det godt å ta en runde rengjøring.

 

På dammen, der vi to egentlig skulle dra båten opp en lang bakke, møtte vi en gjeng sauefolk. De spurte om vi hadde sett dyr. Vi kunne fortelle om dyr både rundt hytta og lengre ute. Det ble til at Sverre kjørte to inn til hytta for at de skulle få med seg de sauene som sto der, og fikk vist de andre hvor dyrene ellers sto.

De var takknemlige for hjelpen, og til gjengjeld var de med og fikk båt og motor på plass. Det sparte oss for en god del slit.

En skikkelig fin avslutning på en skikkelig fin tur.

 

 

søndag 6. september 2015

Sensommer- eller høst-tur?

Kjapp helgetur til Blåfjellenden.

Hva gjør man når bestyrerinnen reiser til London for helgen? Drar til Blåfjellenden selvfølgelig.

Det får ikke hjelpe at jeg kom ned fredagsettermiddag. Det ble ny tur på samme sti lørdag formiddag.

Nå er det egentlig lenge siden jeg har vært på Blåfjellenden en lørdagskveld. Det er normalt så pass mye folk - spesielt i slutten av august, begynnelsen av september i godt vær - at jeg pleier å overlate hytta til andre.

Nå var jeg alene, og kunne like godt sitte på Blåfjellenden som hjemme i stolen og blafre mellom alle kanalene. Det er ikke mange kanaler å velge mellom i heia, men til gjengjeld mange kjekke mennesker.

Denne helga starter også sauesankingen i dette området, og det er greit å få med seg det også.

Turen startet med en, for meg, artig tildragelse. Litt oppe i bakken gikk jeg forbi en familie med barn og besteforeldre. En liten gutt, antakelig 3-4 år, trodde jeg var morfaren da jeg svingte forbi, og klamret seg til benet mitt for å holde igjen.

Jeg tror ikke gutten syntes det var stas, men for meg som jo er morfar, var det bare kjekt.

Turen over heia gikk greit, på tross av en ganske kraftig vind i mot. Det var ikke sommertemperatur, men greit å gå uten jakke.

Nedover mot slettene ved Blåfjellenden, kunne jeg se at noen av sauene tilhørende “Blåfjellenden” alt var samlet sammen og sto i garen.

Sauesankingen skjer omtrent på samme tid hvert år. Det er ikke alltid finvær som i år. Det har hendt at sankingen har skjedd med snø på bakken.

Litt vemodig er det likevel. Sommeren er over for både sauer og folk. Det er ikke mange ukene til kalde og våte høstdager og heller ikke lenge til snøen igjen daler fra himmelen. Trist, men det kommer forhåpentlig et nytt år….

Sauene i garen fikk meg til å undres på hvor lenge noen orker arbeidet med å få sauene inn i heia og ikke minst samle de sammen på høsten. Det er et kjempearbeide de dagene sankingen - og ettersankingen står på. Lange dager med mye tråkking utenfor sti. Mange av bøndene er med på dette bare for å anledning til å oppleve fjell og hei og godt kameratskap.

Det kan i hvert fall ikke være timebetalingen som lokker.

Inne på hytta var det mye folk. Lørdag er ofte den dagen med best besøk, Det ble en gild kveld i selskap med gamle kjente, og med anledning til å snakke med helt nye mennesker.

Selv om det bare var et døgn siden sist jeg var på hytta, var det likevel ting som trengte å fikses. Det er alltid et eller annet….

Morgenen kom heller tidlig. Noen hadde det travelt. Jeg var siste mann ut av hytta, og kunne ta fatt på tilbakeveien med håp om å ta igjen i hvert fall noen av de som hadde startet før meg.

Det ble en kjapp tur over heia.

Nedforbi Ølbakken tok jeg igjen sauedriften fra Fidjastølen og fikk en prat med folka.

Å treffe kjentfolk og få høre siste nytt er alltid kjekt.

Helt nede traff jeg en enslig jente på vei mot Blåfjellenden, Hun kan lett bli alene på hytta natt til søndag. Det så ikke ut til å legge noen demper på turlysten.

fredag 4. september 2015

Med verktøy i sekken.

Til Blåfjellenden sammen med Egil.

Det har lenge vært snakk om en tur til Blåfjellenden for å få utført noe svært nødvendig vedlikehold.

Av alle ting, er det brannalarmen som ikke helt har oppført seg. Det er ikke mange som ser syn på en 2-3 timers tur for jobbe et par timer. Egil er en slik fyr.

Problemet er bare at han også har hatt med den nye hytta på Kvitlen å gjøre. Prioritering er ikke lett.

Egil ringte og avtalte tur onsdag til torsdag. Den planen ble fort endret til torsdag/fredag. Det regnet katter på onsdagen.

Torsdag var været adskillig mer medgjørlig. Selv om det var muligheter for nedbør, så ville det uansett bare bli små mengder. Jeg handlet inn mat, Egil holder seg med utstyr.
På en torsdag i begynnelsen av september, skal det ikke være svært mange andre på tur i heia. Det var andre på vei innover. Og i tillegg kom det en hel klasse fra Sandvatn. Det ble folksomt.

Vår tur innover gikk som normalt. Vi hadde det ikke travelt, og tok det helst med ro. Det var ikke nødvendig å ta seg ut oppover bakkene, hytta ville ligge på nøyaktig samme plass om vi kom inn et kvarter senere. Og selv om vi tok det med ro, så var vi inne det omtalte kvarteret senere enn normalt.

Jobben ble gjort. Vi fikk en hyggelig kveld på hytta i godt selskap. Morgenen var blant de bedre. Litt skyer, med sol inne i mellom, bra temperatur, selv om sommeren holdt seg vekk, men helt stille. Den lille dammen på utsiden av hytta, lå speilblank.

Det er slikt vær vi ville ha bestilt, om det var mulig.
Før vi tok fatt på tilbakeveien, lastet Egil opp sekken med en kartong fullmakter. STF manglet slike på andre hytter, og Egil ville bære ut en eske fra Blåfjellenden.

Mannen er 72, og rager så vidt 160 cm over havet. En sekk på 15-16 kilo er tung. Spesielt opp bakkene, nesten 300 høydemeter med forholdsvis bratt stigning.

Jeg hadde adskillig lettere sekk….

Bakken ble tatt i et jevnt og rolig tempo. Selvsagt kom vi opp i god form. Egil klaget i hvert fall ikke…..
Og været oppførte seg upåklagelig. Det var lett skydekke hele veien, men selv uten sol, rant svetten. Oppe i høyden ble det tid til å se seg om. Det er ikke ofte det er helt vindstille her opp i omtrent 900moh. Denne dagen var det ikke mye bevegelse i lufta.

Og helt stille… Stillheten var omtrent til å ta og føle på. Ikke en sauebjelle å høre, ikke en pip-pip som laget lyd og i hvert fall ikke folk. Stillhet.

Vi stoppet opp noen plasser på veien mot Hunnedalen for å ta bilder og for å lagre minner om en av de turene som så avgjort bør huskes.