søndag 31. januar 2016

Dag to – Mogan til Veneguera.

Skikkelig flott tur.

Denne turen var en stor overraskelse. Bestyrerinnen hadde gått turen før, og gitt utrykk for at dette var en opplevelse jeg ikke burde gå glipp av…
Og bestyrerinnen hadde helt rett. Turen var virkelig en opplevelse. Ikke lang, bare ca 4 kilometer hver vei, men i tillegg 210 høydemeter opp og ned. Det gjorde egentlig ikke noe, vi var ute for å gå tur, men fikk en opplevelse i tillegg.
Anbefales.
Hvor?  Og hvordan? 
Buss nummer en til Puerto de Mogan. Ny buss til Mogan (denne går «nesten» en gang i timen 30 minutter over hel.) Veien fra Puerto de Mogan til Mogan er smal og svinget, nesten som en Norsk riksvei. Det gikk ikke fort, men vi var på ferie, og hadde god tid.

Bussen stopper midt i Mogan, som er kommune senter. Fra bussen gikk vi noen hundre meter tilbake og tok ned til høyre. Det sto en stolpe med skilt der vi tok av.  Vi var i gang rundt elleve. Første del går ned en bakke på vei. I bunnen av bakken går veien over en liten elv – uten vann denne gangen. Det er etter dette god sti og lett å finne fram.
Fram er egentlig ikke rett ord, opp er mer dekkende. Stien går i sikk sakk oppover. Og det var tidlig klart hvor langt opp vi skulle – det står et kors øverst.
Denne dagen var vi heller ikke alene. I tillegg til oss var det 11 trøndere på tur. Vi, denne gangen hele 8 stykk – 4 par, gikk i et greit tempo oppover, og kom oss gjennom flokken med trøndere. Vi kom først opp….
Stien var tydelig den gamle veien mellom Mogan og Venguera. Det var laget «trapper» og murer mange plasser.  Enkelte plasser var det rene hulveien.
Fra toppen kunne vi se Veneguera, og dagens «mål».
Nedover på andre siden gikk det litt mindre bratt, selv om det ikke noen plass var egentlig «bratt».
Ikke langt fra toppen ble det mye mer grønt. Det var palmer og bambus. Lengre nede dukket det opp sitron
tre, med gule sitroner. Det var også banan«tre», med bananer, noen modne men mest grønne. Inn mot landsbyen (150 innbyggere) gikk vi  imellom gårder og hus før vi nådde selve stedet.

Og for et sted – typisk spansk med hus og tomme gater i solskinnet. Har jeg glemt å si at det var sommer. Blomster, frukt og varme – sommer….
På plazaen var det selvsagt et spisested – vi hadde planlagt lunch. Det hadde ikke han som serverte.
Hurtig tilkalt hjelp i form av to damer, ga oss – og 11 trøndere en utmerket lunch.
Nå var det også andre ute og gikk – to tyskere satt og nøt sin lunch, da vi gjorde entre. Jeg tror de ble litt overveldet av alle norske.
Lang lunch med kald drikk, men selv en god ting tar slutt. Vi tok fatt på tilbakeveien, rimelig fornøyd så lang.
Ned solvarme gater til grusveien som førte ut til stien – fortsatt med blomster og grønne planter rundt oss. Enkelte av husene var gamle og velholdte – noe for oss turister.
Etter å ha gått et stykke måtte vi stoppe. Bonden kom fra marken og hadde satt fram sine varer. Det var bananer, clementiner, søtpotet, avocado og honning.  Vi forsto selvsagt lite av det han sa, men det var likevel ikke vanskelig å bli enig.  Bananene var gode, bestyrerinnen påstår at clementinene var de beste hun noen gang hadde smakt… Jeg tror både vi og bonden var fornøyd.
Det er ikke så mye å si om tilbakeveien, vi gikk jo frem og tilbake samme sti, men i hyggelig selskap var det virkelig kjekt. Og det var jo ikke vanskelig å være i godt humør når alt stemmer. Landskapet var nærmest oase-aktig, bakken var grei å komme opp, og vi var i godt selskap med gode venner. En skikkelig god-tur.
Som en perfekt avslutning kom vi ned til Mogan bare 10 minutter før bussen til Puerto de Mogan gikk.

Tur til Norskeplassen - Puerto Rico.


Søndagstur i varme - i "syden.".

Ferie – som pensjonist? I hvert fall når ferden går til Kanarieøyene. Midt på vinteren, og til sol og sommer.

Meningen var å gå tur. Soling og slikt, fikk vi ta etter som. Det ble derfor ikke tur på reisedagen, lørdagen. Dagen ble tilbrakt på flyet nedover.

I løpet av kvelden ble det lagt planer for morgendagen. Den norske klubben har en utflukt hver søndag, og det ville, ifølge vår kjentmann, være greit om vi hev oss på dette opplegget.

Siden gjengen vi var sammen med, alle er turmennesker, måtte vi selvsagt først gå ned til sentrum av Puerto Rico, for så å gå opp samme vei. En rundtur på nesten en time.

Bortsett fra at en del av «følgene» valgte å vente på at vi skulle komme opp igjen. Det kunne fort nta en time opp og ned, men for nordmenn er slikt bare en liten påplussing.

Nede i Puerto Rico – i senteret var det samlet en god gjeng. Og presis klokka 10 satte vi i gang.

For lokalkjente, tok vi opp «nyedalen» og mot norskeplassen.

Fra hotellet og til norskeplassen gikk vi en enkel rute. Stien gikk på en «hylle» med noen få brekker. Helt uten utfordringer, utenom varmen.

Det var sommer og sol, selv om det blåste litt. Yr hadde meldt om 23 grader, og det var antakelig adskillig mer i lien mot sør og i le for vinden. Helt kjempebra selvsagt, men varmt….

Turdeltakerne var en gjeng fra den Norske klubben og oss, samt en del andre som også hadde hevet seg på en søndagstur. Det som skilte denne gjengen fra en vanlig fellesturgjeng hjemme, var tempoet. Her gikk det unna, også i bakkene. Det var tydelig at alle var vante turgjengere. Og vi var så avgjort ikke de eldste –  alle var sannsynligvis pensjonister. Rett og slett imponerende.

Og de som tenker på å slå følge med Den Norske Klubben en søndag, ligg i trening, her går det unna. (Ikke så veldig fort, men jevnt høyt tempo, og det krever trening.)

Fra hotellet «Natural Park» til norskeplassen gikk vi på omtrent en time.  Denne timen langs en «dal» og i flokk og følge var virkelig en fin og kjekk tur. Landskapet var selvsagt ikke som hjemme, men å gå slik på fin sti, med litt fremmed utsikt, var så avgjort verdt å få med.

Norskeplassen var og en overraskelse. Det var virkelig en Norsk plass. Mange folk – eller rettere – mange pensjonister. Og omtrent alle norske……

Det var ikke vanskelig å forstå navnet.

Norskeplassen er et knutepunkt, det er mange stier fra flere steder ved kysten, som kommer opp her. Og det er liksom her turer innover «heia» starter.

Denne dagen skulle vi «snu» for bare å gå ned igjen.

Nedturen gikk tilbake til Puerto Rico, og for noen ble det ned den enkleste ruten – langs grusvei til skikkelig vei. For oss andre, ble det en bratt nedtur. Stien er kalt «røret» og navnet kommer av at stien delvis følger et gammelt rør.

Her var det lagt ut tau i et heng – alt for tynt, men antakelig til hjelp for noen. Men bratt var det, og vi tok det med ro nedover. Løs grus kan lett gi overraskelser.

Vel nede «røret» var det å gå et godt stykke tilbake til sentrum av Puerto Rico.

Det gikk ca. en time ned. Og her ventet en ny overraskelse, søndagsmøte i Norskeklubben, med sang og halvliter – for min del Pepsi Max.

Etter allsang og halvliter, måtte vi ta turen opp til hotellet. Alt i alt så gikk det tre en halv time for oss.

Mer enn greit som søndagstur.

onsdag 20. januar 2016

Treningstur med fotoapparat.


Is og kulde, men fine motiver.

En tur rundt Gruda er ikke noe å skrive hjem om. Ei heller en rapport, men det finnes unntak.
Det er blitt mange turer rundt Gruda.
En vanlig onsdagstur. Og etter hvert har jeg sett at turen går kjappere enn før. Og jeg håper selvsagt det skyldes at jeg er blitt i bedre form. Så det er ingen grunn til å slutte med å ta e n tur på onsdagene. Og hvorfor da ikke Gruda?

Turen er så pass kort, ikke stort mer enn vel en time. Det finnes omtrent ikke bakker. Og mye av turen går på asfalt.  Vei eller sykkelsti.
Onsdag og tur. Helt greit, men hvorfor skrive en rapport?
Været…..
Det var en kald natt. Sol fra morgenen – sol over hvite vidder og marker. Knall blå himmel. Lavt motlys som gir mange fine motiver, og ikke minst litt «natur». Det var fortsatt en kald dag…
Hjemme ble det utover formiddagen nesten levelig, med bare – 5 grader.
I skyggen på nordsiden – ved Grudavannet var det fortsatt svinkaldt. Minst -10-11 grader. Det er ikke vanlig på Jæren, selv om det forekommer en gang i blant.
Det er også sjeldent at snøen knitrer under skoene, det opplevde jeg i dag. Og snøkrystaller som glimtet i sola. Og sola fortsatt bare så vidt over horisonten – selv midt på dagen.
«Pent» er et dekkende ord…

Og det er verdt å få med i en rapport.
Hva med «natur»? Gruda er først og fremst kjent for sitt rike fugleliv. Vannet og våtmarkene rundt er stoppested for fugler på trekk fra nord mot sør eller motsatt…

I dag var det sangsvanene som laget liv. De kunne høres lenge før jeg kunne se vannet. Flere store flokker kom seilende forbi meg. Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor de blir kaldt sangsvaner. Et syndig leven.
Men kjekt er det å se fugler fly i formasjon, selv midt på vinteren.

Turen rundt gikk greit den. Jeg brukte nok en del lengre tid enn forrige gang. Hovedsakelig firdi jeg stoppet opp og tok bilder. Vel hjemme satt jeg meg ned for å se gjennom bildene fra turen. Ikke alle – langt fra alle – var så «gode» som jeg håpet. Det ble likevel nok brukbare bilder til en rapport.
En tur rund Gruda i kulden, fikk meg til å tenke på «gamle dager» - før min tid. Det meste av varmen, den gangen, kom fra torv. Torvmyrene var for mange den eneste plassen de kunne finne brenne. En «torvbe» var forutsetningen for å få varme i huset. Hadde folk ikke sin egen torvbe, kunne de skjære torv på kommunens eiendom. Kommunen kjøpte opp torvmyrer for dette.

I dag «høstes» skogen som ble plantet for nesten hundre år siden. Det ligger en stor stabel med stokker i nordhellingen, og fortsatt står det en del gran rundt om. Men de må nok ned mesteparten. Vi får håpe det blir plantet nytt.

mandag 18. januar 2016

Jærkysten med sol og kuldegrader.


Fortsatt sol og kulde.

Denne søndagen ville bestyrerinnen være med. Det ble egentlig klar alt på lørdagen.

Da broderen ringte søndagsmorgen, ble det også fort klart at hans frue –, Bjørg også kunne tenke seg en tur i finværet. Hvor turen skulle gå, var det lite diskusjon rundt. Damene ville gjerne ha en litt kortere tur enn det vi – broderen og jeg, helst så. Dette kunne lett ordnes ved at vi sammen tok turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Med sola i ansiktet og vinden antakelig bakfra. ville det bli en både kjekk og grei tur.

Så kunne vi spreke pensjonister, ta turen tilbake – i vårt tempo.
Det ble litt mer forberedelser enn normalt for turen. Merkelig nok dukker spørsmålet om hvem som skal kjøre og hvor. Selv med, mange års erfaring må det en runde med dette før alle er enige om hvor vi skal treffes.

I tillegg blir det laget kaffe for turen. Selv holder jeg meg til varm saft på vinteren. Det vil si jeg har kokende vann og saft på en aluminiumsflaske med trekk. Da er saften som oftest klar til å drikkes ved pausen halvveis.

På Hå var det ikke mange bilene. Vi så et enslig menneske som også var på tur, eller var det helst lite folk. Litt underlig i det fine været. Kan hende folk mener det kan være glatt?.

For vår del ble det en grei start. Trekken som kom fra nord, gjorde det kjølig helt i starten, men rundt fyret, med sola i ansiktet ble det skikkelig bra. Og vi kunne konstatere at det ikke er glattere med snø og is og kuldegrader  – 8-10 sådanne, enn med sorpe og regn. Det gikk helt greit å komme fram.

Det er litt spesielt å gå sånn over snødekket mark. Det er ikke skikkelig vinter, en heller ikke grønt. I heia ville dette bli kalt barfrost. Myrene er frosset, men bekkene er fortsatt åpne.

Hele veien nedover – sørover mot Varhaug gikk jeg og ventet på «folk». Det kom folk i mot, og kommentaren gikk på at «dette er en fantastisk dag». Men ikke mange, jeg hadde ventet adskillig flere. Det var nok en del som gikk tur, og mange i forhold til det vi normalt treffer på i dårlig vær. Da er vi ofte alene. Uansett er det kjekt på tur, og mangel på andre ødelegger ikke akkurat turen.

Damene sa takk for seg ved bilen nede på Varhaug. Vi fikk en liten pause, men startet raskt på returen.

Broderen hadde jobbet dagen før, og var usikker på om det var greit å ta en så pass lang tur som fram og tilbake. Han mente vi fikk ta det med ro.

Vi klarte å holde et litt rolig tempo en god stund, men fra halvveis og inn ble det i vanlig tempo. Det vil si at det egentlig går raskt unna.

Først det siste stykket før Hå gamle prestegård, kunne vi kjenne at det var vinter og kaldt. Til da hadde vi hatt en skikkelig fin tur, selv om sola kom delvis bakfra.

En fin tur i fint vær.


lørdag 16. januar 2016

Sol og strand og kuldegrader


Det ble lørdagstur likevel.

Det holdt nesten på å ikke bli noen lørdagstur. Slikt blir jeg stresset av. Årsaken er direkte komplisert. Ny bil og snøfall.

Jeg har kjøpt ny bil, den blir levert på mandag – i Egersund. Og er bestilt med sommerdekk. Vinterdekk har jeg, - i gårdsrommet. Jeg har ikke skiftet dekk, nettopp fordi jeg skal skifte bil. Sommerdekk og snøfall er en dårlig kombinasjon. Værmeldingen hadde ikke nevnt noe om snø, og jeg beholdt sommerdekkene på bilen.

Nå måtte jeg skifte. Det tar tid, men ved hjelp av en arving ordner det meste seg. Noe sent.

Klokka var over ett, da jeg endelig kunne tenke på tur. Og hvor skulle jeg ta ut. Selv om det endelig var vinterdekk på bilen, kunne det ikke bli snakk om lang kjøring. Is og snø la også hindringer i veien for noen av de vanlige valgene.

Jeg valgte å kjøre ned til Reve.

Det var andre som også hadde tenkt på tur denne dagen. Det var biler parkert og spor utover.

Ikke så merkelig egentlig. Været var som skapt for tur – bortsett fra litt vind og temperatur langt under null. Det var sol, ikke en sky å se.

Jeg fikk trekken i ryggen utover, og godt var det. Det var kaldt. Det var ingen hindring for karen som kom med surfebrett under armen.

Stranden hadde endret seg på bare en uke. Det var kommet grushauger ute ved sjøkanten. Sanden var tilbake enkelte plasser, og stranden var bred.

Det første stykket gikk jeg i ensomhet, men på vei mot Revtangen dukket det opp flere turgåere.

Og sporene i snøen viste at det hadde vært mye folk tidligere. På Orrestranden var det flere gjenger – familier med unger som hadde slått seg ned.

På parkeringsplassen ved Orrestranden var det en god del biler, og det på en lørdag.

For egen del tok jeg fatt på tilbakeveien uten pause, selv om det var fristende å sitte ned i sola. På tilbaketuren holdt jeg meg innenfor selve sanddynene. På vei mot Orre, gikk jeg på selve sanden. Løs sand et tungt…

Selv om turen ikke er lang, blir det opp mot et par timer, og i løs sand ble det høy puls og pusting og pesing på flate stranden. God trening i det minste.

En fin tur i det fine været, men på tilbaketuren oppe på toppen av sanddynene ble det kaldt. Temperaturen var ned mot -5 grader, og med vindfaktoren føltes det adskillig kaldere.

Det ble tur, og jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur, da jeg kom tilbake til bilen.

lørdag 9. januar 2016

Li med is og frost.

Is og glatt rundt Li.

Ingen brann på Lifjell da jeg for forbi, og ikke folk på toppen heller…
Ikke for sen, men for tidlig. Brannen startet etter at jeg hadde vært der.
Folk pleier jo være for sen til spesielle hendelser. Jeg var for tidlig. Det til tross for at jeg startet sent hjemmefra.

Denne lørdagen var det ikke selvsagt hvor turen skulle gå. Det var værmeldingen som la hindringer i veien. Det skulle blåse stikker og strå ute ved kysten og mest i sør. Det er ikke spesielt hyggelig å gå i sterk motvind, eller for den saks skyld i sterk medvind. Med temperatur rundt null ville en kuling gjøre turen lite hyggelig.
Lifjell er alltid en mulighet, men frost i mange dager gir mye is. Det vet jeg av erfaring. Og jeg blir mindre og mindre oppsatt på å gå over is og issvuller. Men hva jeg tross alt har gjort mange ganger tidligere, må kunne gjennomføres igjen – og det er jo mulig å snu….
På Dale var det drøssevis av biler. Jeg kunne ikke parkere på den vanlige plassen, men måtte ta til takke med en plass lengre borte. Hele 20 sekunder å gå – før jeg starter på en 3 timers tur.

Det var mange biler, men ikke mye folk. Et par – ungdom på nesten 30, startet rett før meg. Jeg tok de igjen der hvor veien går ut i terrenget. Og her ved bukta, var det en del folk med bål.
Jeg anbefalte paret å ta  den nedre stien, i stedet for å gå oppe i henget. Vi fikk følge utover sjøen. Ved kjettingen gikk det noe saktere med meg, jeg tar det forsiktig. Ikke lenge etter, var jeg igjen rett bak. Og sånn ble det bortetter.
Det var en god del is helt nord, og jeg slapp paret et godt stykke foran. De tok den merkede stien, jeg opp gjennom skogen. Jeg kom opp til stidelet et godt stykke før paret, og øverst kunne jeg se de komme mot huset i det jeg startet mot Dale.

Det var ingen andre på toppen da jeg var der, og jeg så heller ingen utenom paret på vei opp. Og i hvert fall ingen brann.
Alt det jeg klarer å gå glipp av….
Det var kaldt øverst, vinden tok bra, og jakken var nødvendig. Det kom et annet par mot meg nede på myra. Han med en diger sekk. «Trening», var kommentaren.

Jeg møtte flere på vei nedover, aller sist tre gutter, som så ut til være på langtur. For egen del ble det full fart ned bakkene. Det var tørt i bakken og fine forhold.
Vel nede, på vei mot bilen begynte jeg å lure på hvor fort det egentlig hadde gått. Klokka i bilen viste ti på to. Og det betydde at turen hadde gått unna på kortere tid enn de siste turene.

En skikkelig oppmuntring. Det er håp for turene i 2016.
Men brannen så jeg ikke noe til.

Finværet må utnyttes.


Fredagstur langs stranden.

Kuldegrader, men ellers fint vær. Nesten vindstille. Selv en god ting som turgåing, kan det bli for mye av, men en perfekt turdag mår brukes. Spesielt om værmeldingen varter opp med mye dårligere vær for resten av helgen.

 Nå betyr fredag hjemlige plikter, og for å gjøre en lang historie kort, det lukter grønnsåpe når jeg er ferdig…

Slike ting tar tid, og skulle jeg komme meg på tur burde det ikke bli for lang kjøring. Den nærmeste turen av en viss lengde, går fra Reve havn til friluftshuset på Orre. Nesten et par timer i game dager.

Vindstille og sol er perfekt vær, og det ville være artig å se om stranden – og sanden var på plass. Sist jeg var nede her, sammen med bestyrerinnen, var det ikke mye strand å snakke om.

Jeg kom avgårde litt senere enn normalt, men hadde egentlig resten av dagen til disposisjon.  Med frost, er det is i veien ned mot selve moloen. Lett å komme ned, men hva med opp?  Etter å ha tenkt på dette i starten av turen, kom jeg på at det jo ikke akkurat er mangel på grus og sand på moloen. Det vil jo helst gå godt.

Det første stykket utover mot Reve går på traktorvei langs stranden, og så over på utmark. Lettgått og fint. Det gjelder egentlig hele turen, men sandstrand kan være en utfordring – om sanden er løs.

Det vi forrige gang måtte klatre oppe i sand-dynene, var det nå bred og fin strand. Ikke bare sand, men fin grus noen plasser, og mer grov stein andre.  Småstein i sand gir etter, og det blir tungt å holde farten oppe. Heldigvis var det plasser med skikkelig sandstrand, og her var det bare å lange ut.

Det er lett å holde god fart på frosset strand, og det tok ikke lang tid før jeg var helt ute ved Revtangen.

I nordre del av Orrestranden gikk fortsatt sjøen helt opp til sand-dynene. Her måtte jeg gå oppe på toppen for å komme fram. Ved Friluftshuset var det ikke en bil og ikke heller folk. Huset sto som sist jeg var her, og det var bare å ta fatt på hjemveien.

Jeg la turen hjemover på innsiden av dynelandskapet. Her er det helt flatt, og det er ikke mye fjell eller høyder å se i det hele tatt.

Marehalmen som ble plantet, - omtrent for hundre år siden, gjør dyrking av disse flatene mulig. Før plantingen av marehalm, ødela sandflukt alle muligheter for dyrking her nede. Strandgardene på Orre var ikke de beste gardene i Klepp på den tiden. Nå var havet alltid nær, så det ble som oftest en råd.

Jeg kan selv huske at bonden som dyrket opp jordene her nede bodde i en del av driftsbygningen. De begynte oppdyrkingen før huset var på plass.

Men et spesielt landskap er det. Paddeflatt.

Det var andre på tur denne dagen. Lenger mot havnen møtte jeg en kar, som så avgjort ikke var på «fatbike». Det er jo ulovlig å sykle i landskapsvernområdet…

Men det ble noen pene spor på stranden.  

Nå hadde det også vært hester på stranden, og de river opp mye mer av strand og marehalm enn en sykkel.

Ved havnen kom det en bil ned til moloen. Jeg spurte om han ikke kunne flytte bilen litt slik at jeg fikk litt fart over isen. Han hadde også dårlige dekk, o om jeg bare tok det litt med ro, så skulle han kjøre opp.

Og han tilbød seg å vente for å se om jeg trengte hjelp.

Det gikk selvsagt greit å komme opp – uten hjelp, men det er skikkelig hyggelig at folk tar seg tid, for eventuelt å hjelpe noen som trenger det.

En fin avslutning på en fin tur.

Nå viste klokka at jeg faktisk hadde kommet frem og tilbake på «vanlig» tid. Det var en oppmuntring.

En enda finere avslutning på en fin tur.


mandag 4. januar 2016

Dale-Li med vind og is.


Det var en kald og stormfull morgen.

Foto: Broderen
Det blåste stikker og strå natt til søndag. Temperaturen var heller ikke noe å skryte av. Under null, og med vinden ga dette en effektiv temperatur på det mer ubehagelige. Langt fra ideelt turvær.

Jeg hadde mest lyst til å finne fram en varm fleece, lage te og se på sola gjennom vinduet.
Broderen ringte som vanlig på en søndagsmorgen. Han kunne tenke seg tur.

Det blir som oftest en tur rundt Li om det blåser. Det kan gå hard for seg over toppen, men jeg har ennå ikke måttet snu. Krype, derimot…

Denne dagen var det ikke bare vinden som la hindringer i veien. Det var kuldegrader og da blir det is og glatt. Så avgjort ikke en ønskesituasjon for pensjonister med svake hofter og dårlig balanse.

Og det er blitt verre med årene.

Foto: Broderen
Men tur måtte det bli. Vi ble enige om å forsøke å komme så langt som mulig langs fjorden fra Dale og utover. Ville det bli mye is, fikk vi gå tilbake og ta turen så langt opp mot toppen av Lifjellet som mulig.

Tørre og fine veier, men vi traff is i stien, ved henget et stykke ute langs fjorden. Nå tok det en time og komme fram og tilbake. Det er en time med en god del opp og ned. Ikke den enkleste stien i verden.

Nesten tilbake til Dale, traff vi en hel del turfolk som nok ville ta rundt eller opp. Og jeg er sikker på at de fleste kommer rundt. Det er fullt mulig, men tar tid. Vi tok den enkle løsningen.

Tilbake på Dale ble det å forberede den lange bakken opp til Dalevann. Kortere enn på andre siden, men adskillig brattere. I slike bakker kommer erfaringen til hjelp. Det gjelder å ikke ta i så mye at pulsen kommer for høyt. Jevnt og små steg i de bratteste partiene, er best.

Det var andre som også hadde funnet ut at Dale måtte være plassen for tur denne dagen. Det var mange biler og mange folk. Vi så en kar rett oppe i bakken, men han gikk fortere enn oss og forsvant. Til trøst tok vi igjen enkelte familier med unger…

Foto Broderen
For egen del gikk d et greit oppover, broderen som ikke trener like mye, hadde det litt verre. Vi kom opp til Dalevann, og til broderens overraskelse fortsatte jeg mot Lifjell. Broderen sa stopp da vi kom til toppen av «den fordømte bakken». Da mente han vi hadde gått lenge nok. Og det passet i grunnen greit, da bestyrerinnen egentlig hadde nedlagt forbud mot å være sen denne dagen.

Turen ned ble ingen nedtur. Uten særlig vind inne i skogen, og bare nedoverbakke, går det mer enn greit.

Nede ved bilen kunne vi konstatere at det hadde blitt tur denne søndagen også. Ikke like lang som til vanlig, men vi hadde tross alt vært ute i to og en halv time.

På en dag med vind og kulde må det være greit.


søndag 3. januar 2016

Januartur med stormvarsel


Kalt og vindfullt, men greit.
Lørdags morgen, og det var ikke måte på vær det skulle bli ut over dagen. Vind opp mot liten storm og frost.   Og til de som mener liten storm ikke er noe særlig, så mener metrologene at det meget sjelden er vindstyrker over liten storm inne på land. Vindkast – se det er en annen sak.

Det var på morgenen greie forhold, med noen få varmegrader og lite vind. Spørsmålet var om det kunne bli tur. Og hvor turen i så fall burde gå. Langs sjøen eller på høgjæren, kunne bli vanskelig på grunn av vinden. Rundt Li kunne det bli frost. Noe som jeg ikke spesielt glad for. Is i stien har en tendens til å gi ubehagelige overraskelser.

Etter nøye overveielse i et par sekund, valgte jeg Li Dale. Som vanlig på en lørdag…

På vei innover mot Sandnes vippet gradestokken på 3-4 grader. Det blåste knapt, og det burde ikke være grunn for bekymring i det helle tatt. Men er det en ting jeg virkelig kan, så er det å se problemer på forhånd. Hva om det ble kaldere utover dagen som meldt.

På Dale var det en god del biler, og det var folk som startet opp samtidig med meg. Det var tydelige spor utover. Jeg kjente røklukt fra bål, og like etter forsvant sporene. Som vanlig ble jeg alene. Jeg så ingen andre omtrent fra jeg startet til jeg var på toppen.

Gandsfjorden ligger beskyttet for vind fra nord. Det var nesten ikke krusinger på sjøen. Helt over mot Stavanger kunne jeg se noen skumtoppede bølger. Vinden var ikke noe problem før helt oppe mot toppen. Over toppen blåste det. Ikke så pass at jeg måtte krype for å komme fram, men så pass at jeg måtte ta støttesteg og virkelig følge med på vindkastene.

Temperaturen nede var over frysepunktet, antakelig 4-5 grader helt ved sjøen. I skogen i le for vinden og i bakken opp ble det varmt. Jeg hev av fleecen og gikk i bare ullblusen opp bakken.

Vindfleecen måtte på før snaufjellet, og jeg var glad for å ha på både vanter og vinterlue over toppen.

Jeg så ikke is før nesten helt oppe ved toppen. Da bare som litt snerk på en pytt – i nordhellingen. Ingen fare antakelig, tenkte jeg. Det ble mer etter hvert.

Og som meldt ble det kaldere. Myrene var ikke frosset, men det var ny is enkelte plasser. På noen gangsteiner var vannet fra tidligere støvler frosset.

Det ble ingen pause på toppen, jeg fortsatte bare videre.

Nå skulle jeg ikke langt nedover bakkene før is og frost forsvant. Og inne i skogen var det selvsagt ok.

Det var kjekt å få en fjelltur helt i starten av januar, selv om den går omtrent midt i Sandnes.

lørdag 2. januar 2016

Høgjæren i sol.


Årets første tur.

Første nyttårsdag kommer overraskende… Etter selskapeligheter og sent gjensyn med loppekassen, burde det bli en rolig morgen, med en lang frokost og beina på bordet.

Værgudene ville det annerledes. Etter å ha gnidd søvnen ut av øya, og fått tatt en titt ut vinduet, ble det klart at det måtte bli tur. Sol og skyfrihimmel, nesten ikke vind. Bare en liten trekk, som så avgjort ikke ødela noe som helst.

Lite vind har ikke vært standarden den siste tiden. Det har helst vært kuling og regn. Noen få øyeblikk med bedre vær inne i mellom, men helst drittvær. Denne morgenen trengte ikke å sende skriftlig invitasjon til turfolket, - og meg.

Bestyrerinnen derimot…. Hun lå litt frempå og bare så vidt gløttet opp da jeg forsiktig slo fram på om tur. Jeg fikk en telefon etter en liten time, med spørsmål om hvor jeg var, og om det var mulig å melde seg på turen. Da hadde hun også sett ut vinduet…

Frokosten ble litt enkel. Et stort stykke bløtkake. Rester fra kvelden før.

Nå var det ikke bare «godt vær». Temperaturen hjemme var rundt 5 grader, men den falt jo lenger opp jeg kom. Jeg er en mester i å se problemer. Hva om det ble frost. Bilen har fortsatt bare sommerdekk…

Det er jo greit å ha noe å tenke på. Jeg gikk og sjekket pytter en god stund før jeg glemte hele greia – til jeg igjen så bilen og veien i skygge.

Jeg bestemte meg for å ta turen rundt høgjæren. Det måtte være rette plassen. Midtvinters med fint være og nesten ikke vind.

Denne gangen var jeg ikke alene. På parkeringsplassen var det alt kommet en bil, og det var spor oppover bakken. Etter en liten kilometer, møtte jeg en hel gjeng, de var på vei tilbake til bilen.

Det ble sagt hei og «godt nyttår» - skikkelig hyggelig.

Første nyttårsdag er selvsagt dagen for å ønske «godt nytt år» og mange av de jeg traff denne dagen gjorde nettopp det. Helt ukjente folk, men med et «godt nyttår» til meg i det jeg passerte.

Høgjæren er en populær turplass. Denne dagen traff jeg «den norske kjernefamilien» - mor, far, sønn og datter på tur. Jeg håper de fikk en fin turopplevelse.

Med kjekke folk, fint vær og gode forhold, ble det også en kjekk tur for meg.

Jeg startet rolig, og det tok en liten stund før jeg ble «varm», opp mot Synesvarden kom den gode følelsen – at det liksom bare var å gi på, det var overskudd og dagen for fart. Det ble ikke noe særlig pause ved Steinkjerringå, jeg snudde på helen, og tok fatt på tilbakeveien.  Nå er turen forholdsvis lang – nesten 2 mil, men det var fortsatt noe å gå på da jeg etter 15-16 kilometer, kom til Synesvarden på tilbaketuren. I den slake bakken ned over fra toppen, ble det småspringing. Det er en stund siden.

Da jeg så bilen nede ved veien, ble det igjen tid for å tenke på frost og is. Jeg burde heller ha tenkt på den glatte gjerdeklyveren nederst. Den var svinglatt…..