Nok en langtur fra Gramstad.

Fra Gramstad til Resasteinen og Dalevatnet - med Dalsnuten til slutt.

Dette er en tur fra Gramstad som jeg oftest går på vårparten. Det har ikke blitt så mange ganger senhøstes. Det var muligens på tide å prøve.

Turen fra Gramstad til Resasteinen og videre til Dalevatn, for så å ta til Dale og tilbake til bilen, har blitt utvidet til også å omfatte Dalsnuten. Det gjør rundturen til en «langtur» på mer enn 3, nærmere 3 1/2 time. Det er jo også noen høydemeter, både opp fra Dale til Dalsnuten, men også opp mot Resasteinen.

Nå ble det en ny vei ned fra Bjørndalsfjellet sist jeg gikk topp-runden. Det var muligens på tide å prøve en litt annen vei på runden mot Dalevatn også. Jeg tenkte på å ta om Fjogstadnuten. Det vil gi noen høydemeter ekstra, men jeg er usikker på om det gjør turen spesielt mye lengre.

Det er noen skikkelige sorpehull på denne turen. Det blir derfor helst til at jeg tar runden i tørrværs periode – om noe slikt dukker opp. Denne høsten har vært usedvanlig våt, og det ville antakelig bli en tur med mye vann og sorpe. Med nye sko, skulle det likevel gå greit.

Nå var Yr ute med godt varsel nettopp for denne dagen. Etter mange dager med regn og våte forhold, skulle det bli en dag med sol. Som vanlig ble det ikke helt slik, men nesten.

Det var altså første gang jeg tok med Fjogstadnuten på min vei mot Resasteinen og Dalevatn. Jeg har jo gått opp den stien ganske mange ganger, men bare den siste tiden har jeg tråkket over myra mot Resasteinen. Nå er det til og med merket sti med skilter.

Det er antakelig en litt lengre tur og gå opp veien og mot Fjogstadnuten, men jeg syntes ikke det var «tyngre». Stien fra Revholstjørn og mot Resasteinen er sorpete og tar tid.

Fra Resasteien tok jeg 7-nuts-stien mot flyvraket og videre til østsiden av Skjørestadfjellet. Denne gangen fulgte jeg nødlet rute mot nord og forbi «litle risasteinen» (en stor stein som en kan krype under i regn) - selv har jeg ikke har funnet denne steinen.

Denne gangen var det satt ut noen merkepinner for å vise vei til skaret under Kjerdalsfjellet. Disse få merkepinnene gjorde det enkelt å komme til skogsveien på nordsiden. Sa var det skogsvei og traktorvei omtrent hele veien ned til Dalevatn.

Tørt var det ikke. Snarere tvert i mot. Mye vann og mye sorpe i bakkene nedover mot Dalevatn, og over Tuemyr. Her hadde ungdyra gjort det vanskelig å komme tørrskodd fram.

Etter å ha tråkket i myr og sorpe en stund, var det helt greit å komme til demningen og videre ned bakken til veien ned mot Kjerdal.

Selv om det gikk både fort og greit å komme ned til Dale, viste jeg jo at bakken opp mot Kvitemyr er lang og bratt enkelte plasser. Jeg var langt fra sikker på at jeg ville ta til Dalsnuten denne gang, men da jeg sto ved stidelet, gikk jeg videre oppover – og oppover.

Denne gangen kom det også tunge, svarte skyer fra sør. Det så ut som om det kunne komme regn. Jeg valgte likevel å ta turen til topps og rundt toppen og rett ned, samme vei jeg var kommet opp.

Det er lettere å gå på veien på østsiden av Revholstjørn enn å gå stien over slettene mot Gramstad. Det er antakelig 100 meter lengre, men går kjappere.

Det var bare en gjeng oppe på Dalsnuten da jeg gikk rundt toppen, på Gramstad var det mye færre biler enn da jeg startet. De fleste var ferdige med dagens tur før meg.

Det ble antakelig noe over en mil på tre og en halv time. En grei langtur, men sorpet var det. Regnet kom da jeg kjørte hjemover.

Rundtur fra Sælandsskogen.

Om Engjavatnet og "Skogen".

Etter en heller grei runde på Gramstad, måtte det også bli en tur fra Sælandsskogen. Sist jeg var her- sammen med broderen, ble det bare den kjappe og korte omgang.

Det kunne passe med en litt lengre tur, og værmeldingen var ikke dårlig. Da jeg kjørte mot Bryne, kunne det se ut som om det regnet litt lengre mot sør, men det grå sløret forsvant etter hvert som jeg nærmet meg.

Det var andre biler enn min. Egentlig nok så mange i forhold til vanlig. Det var også biler på vei inn på parkeringsplassen, og folk som gjorde seg klar for tur. Jeg gikk også forbi noen, men etter å ha passert porten, så jeg ikke mange andre.

Det kom et par i mot da jeg var på vei nedover bakken mot Bjødnali, og jeg traff også et par som hadde ligget i telt ved Engjavatnet. Utenom disse så jeg ingen andre før jeg igjen var nede ved porten.

Nå var det spor oppover bakken mot Vindskaret og Håfjell. Det er andre som også tar denne turen, men jeg tror det er få som går hele runden på 7 kilometer. Egentlig er den runde (om Håfjell) ganske enkel og går for en stor del på god vei eller opparbeidet sti.

I tillegg er det en flott tur, med mulighet til å ta virkelig gode bilder. På Bjødnali er det i tillegg lagt til rette for at folk kan sitte ned og ta en pause. Alt lå til rette for en grei tur.

Jeg satset på en litt lengre tur denne dagen. Det sto mellom å ta oppom Ristølnuten eller gå rundt Engjavatnet. Jeg klarte ikke å bestemme meg før jeg sto ved veien mot Bjødnali og der stien til Ristølnuten tar av. Det ble nok en runde rundt Engjavatnet.

Selv om det er vei fram til «Skogen», så er det en flott strekning. Spesielt denne dagen. Høstfargene er virkelig fine. Det er fortsatt noen bjørker som har beholdt bladene, som nå er gulbrune. Ellers finnes det enkelt trær som er helt lysegule og lyser skikkelig opp. Eiketrærne begynner har også høstfarger, mer brune og røde.

Høsten er en flott tid, men den forsvinner fort. For de som ønsker å få med seg høstfargene dette året så er det snart for sent. En skikkelig storm og alle bladene vil ha havnet på bakken.

Mot «Skogen» kunne jeg hører dyr, og lurte en stund på om det kunne være elg. Det hørtes ut som om lyden kom fra oppe i lia. Det viste seg å være dyra på marka, som laget skikkelig lyd. Også denne gangen var det greit å gå forbi flokken med Høylandsfe.

Det er jo ikke lange stykket med sti, men det er et stykke med flott natur, og det var denne gangen i tillegg skikkelige høstfarger. Det ble en hyggelig tur i terrenget.

Været hadde skikket seg, og det ble sol – og nesen sommer. I sola,var det varmt og godt. Også noe å ta med seg i slutten av oktober.

Da jeg kjørte hjemover, viste termometeret i bilen 15 grader. En fin og kjekk tur denne dagen.

Fire nuter fra Gramstad – med en ny vri.

En grei søndagstur.

Etter en rolig tur langs stranden på fredag, sammen med broderen, var jeg klar for en litt lengre tur på lørdag. Nå var det en stund siden jeg hadde tatt den vanlige turen oppom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet, så det ville passe bra å ta denne runden.

Nå er jeg aldri helt sikker på hvor mange topper det blir. I godt vær og tørre forhold, blir det lett alle fem toppene på turen rundt Gramstad. I dårlig vær og med sorpet og sleipt underlag, blir det – muligens – fire, - eller tre?

I vind og bare litt regn kan jeg lett holde meg hjemme, eller bare ta de to kjappe toppene. Mye regn og sterk vind er greit vær å sitte inne i.

Yr mente det kunne komme litt regn denne dagen, og vindusviskerne gikk på vei innover mot Sandnes. På parkeringsplassen var det tørt.

Siden jeg satset på en rundtur, måtte jeg opp mot Mattisrudlå, men ikke den vanlige veien mot Paradisskaret. Jeg går mot Bjørndalsfjellet – opp veien, og så videre mot Bjørndalsmyra.

Innover Bjørndalsmyra og videre opp til skaret under Mattisrudlå er det lite sti og mye myr. Det er vått. Med gode sko og lange steg, kom jeg meg over myra, og med små steg og ved å ta det med ro, kom jeg meg også opp mot Mattisrudlå.

Det var andre på tur. En gjeng ungdommer var på vei opp siste bakken mot toppen og en enslig kar var på vei ned. Kjentfolk.

Ståle er en ivrig turgjenger, og går en del av de samme turene som meg. Det er ikke så rart at vi treffes sånn av og til. Denne gang skulle vi samme vei, i hvert fall et stykke, og tok følge bortover mot Bjørndalsfjellet.

Selvsagt ble det prat om turer og stier og slikt. Ståle fortalte om den «andre» stien ned fra Bjørndalsfjellet og til veien. Jeg har jo sett at det har kommet folk over en gjerdeklyveren ovenfor den jeg har brukt. Jeg har til og med forsøkt å finne stien nedover mot denne gjerdeklyveren.

Etter å ha besøkt Bjørndalsfjellet, sammen med en hel gjeng andre, tok vi nedover bakkene mot veien. Litt ovenfor Bjørndalsmyra og ganglemmene, gikk det en litt utydelig sti rett fram – mot nord, mens den vanlige stien svinger ned mot myra. Det var stien rett fram vi skulle ta.

Det gikk ganske fort oppover igjen, og denne stien går omtrent over toppen på Bronntjønnfjellet. Litt bratt opp, men nedover på svaberg, og en og annen kneik. Det var helt greit å komme fram, men jeg er litt i tvil om denne stien går kjappere enn den andre. Stigningen opp fra Bjørndalmyra til toppen av Bronntjønnfjellet var ganske drøy.

Det tok likevel ikke lang tid før vi sto på Fjogstadveien, hvor vi skilte lag. Ståle tok mot Gramstad og bilene, mens jeg satte kursen mot Fjogstadnuten. Det ble en grei tur over den lille heia mot Kvitemyr og Dalsnuten. Det kom mørke og svarte skyer innover fra sør. Jeg lurte på om jeg ville få regn på meg om jeg tok opp til toppen av Dalsnuten.

Det ble likevel til at jeg tok med denne toppen også. Det ble liksom ikke nok med bare tre topper. Det var mange både på vei opp og ned, men også på toppen var det fullt av folk. Jeg stoppet for å ta bilder, og gikk nedover omtrent med en gang.

Det kom ikke skikkelig regn da jeg gikk mot bilene, og jeg fikk skiftet til tørre klær, uten å bli våt.å veg gjennom Gandal og videre hjemover kom regnet.

En flott og grei tur, med en ny sti og god selskap som greie innslag. Nå er spørsmålet om Bronntjønfjellet skal tas med som en topp?

Flotte farger og fin tur til Blåfjellenden

Bare mine spor, både innover og tilbake.

I forrige uke kom jeg meg ikke til Blåfjellenden. Det har egentlig blitt litt for mange uker uten at jeg har kommet meg innover til hytta denne sesongen. Noen ganger på grunn av tur til «syden» eller andre fjellturer, men denne gangen var det "sosiale forpliktelser". En riktig dårlig grunn for å holde meg vekk fra Blåfjellenden.

Denne uka ble alt så meget bedre. Så sent på året som i slutten av oktober, avgjør været når jeg tar innover i heia. Yr mente onsdag til torsdag ville være greit. Lite nedbør og lite vind, men kaldt. Etter som onsdagen nærmet seg, ble varselet «bedre» med sol inne i mellom.

Sekken ble pakket og jeg gjorde meg klar for tur. Det er virkelig kjekt å kunne gå innover heia så pass sent. Naturen er ganske annerledes enn tidligere på året – og på vinteren for den saks skyld.

Det er fortsatt farger, men grønnfargen fra tidligere på året mangler. Det er dype rødfarger og brunt som dominerer med litt gule strå. Flott farger det også, men lengre nede er bjørka gylden gul og skikkelig flott. Oppe i heia har bladene på trærne forsvunnet og de står stort sett nakne igjen.

Mot normalt er rognbærtreet utenfor stuevinduet på hovedhytta uten røde bær. Det treet pleier å ha store mengder bær, dette året er det ingen. Jeg lurer på om det betyr lite eller mye snø senere på vinteren?

Da jeg startet fra parkeringsplassen i Hunnedalen, var det overskyet. Det tok ikke lang tid før sola tittet frem, og rett etter forsvant skyene og det ble blå himmel. Et virkelig flott turvær, nettopp slik vær som gjør turen til en opplevelse.

Det tok ikke lang tid før de første spor av vinter dukket opp. Bak en stein, var en pytt isdekket. Det var bare et tynt islag, men likevel vinteren første.

Nå var det ikke store problemet om det var litt is enkelte plasser. Stor sett var det tørt og isfritt, jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å gå innover. Noe jeg ikke var helt sikker på da jeg pakket for turen.

For meg som har tråkket denne stien i noen år, så legger jeg selvsagt merke til de «vanlige» forberedelsene for vinteren. Porten til Olav står åpen og det er ikke nødvendig å bruke gjerdeklyveren. (Det la jeg selvsagt ikke merke til på vei inn, og klatret over gjerdeklyveren – helt unødvendig.) Lengre oppe i lia, ligger sauegjerdet nede. Noe som blir gjort for at snøen ikke skal ta hele gjerdet.

Jeg kom ned til Blåfjellenden i et virkelig flott vær. Sola sto lavt og lyste opp heia i gyldne farger. Virkelig flott. Det var langt fra sommertemperatur, så sola, og ikke minst solnedgangen ble beundret gjennom vinduet.

Det ble en kveld med lesing og litt kikking ut vinduet for å se om det skulle komme andre. Jeg ble alene. Morgenen ble også flott, men i løpet av natten blåste det opp og vinden tok bra ved hytta.

Temperaturen den natten var like rundt null, med vind, så ble det en sur start oppover bakken. Det tok ikke lang tid (bakken er bratt) før jeg var varm og svett. Det var mer is og frost enn dagen før, og jeg kunne ikke gå på ganglemmene ved hytta. De var islagt.

Over heia fikk jeg en grei tur. Været var ikke så bra som dagen før, med mer skyer, men så lenge regnet eller snø holdt seg vekk, så er det ikke grunn til lå klage – i slutten av oktober.

Sola skinte på fjellene bak meg mot Lysefjorden, men over meg lå det skyer. De hang på toppene, og gjorde det ganske mørkt.

I Hunnedalen var det tid for en liten oppsummering. Får jeg flere turer innover i år, eller var dette siste turen. Og om jeg går innover, får jeg godt eller dårlig vær. Vi får se...

Bjødnali - den korte turen.

Vått og kort

Det er alltid mulig å klage på været, men det hjelper så sørgelig lite. Den siste tiden har det bøttet ned med regn, og det har blåst så hatter og høy har flagret rundt hjørnene. Det har så avgjort ikke vært skikkelig turvær, men sånn inne i mellom har YR kommet opp med en dag med tålig bra vær, Denne dagen var en slik, bortsett fra at det ville blåse.

Det var meldt bare litt regn men vinden kunne komme opp i 18 m/sek – i kastene. Det kunne var dagen for å ta ut på en tur litt i høyden. Broderen trenger trening så jeg kunne jo ta kontakt.

Han ville på tur, men så ikke for seg en langtur. Bare en kjapp og grei tur. Forslaget gikk ut på å ta til Sælandsskogen for den vanlige runden. Vi kunne jo vurdere å ta rundt Engjavatnet når vi kom til porten for veien mot «Skogen».

Været var grunnen til at vi valgte Sælandsskogen denne gangen. I skogen, ville vinden ikke være et problem, og ellers er det bare i Jærbuskaret vinden ville få skikkelig tak. Vi burde kunne takle litt vind, selv med sterk kuling i kastene.

På parkeringsplassen var det en god del biler. Det var en fellestur på gang, men vi så ikke et menneske på vår tur denne dagen. Vi var helt for oss selv, og det var faktisk ikke spor i sorpa oppover mot garden på Bjødnali engang.

Turen fra Sælandsskogen til Bjødnali og videre mot Sjelset og tilbake til bilene, er ikke lang. På skiltet ved parkeringsplassen står det 7 kilometer, men med å ta oppom toppen på Håfjell og ved å gå til gården i Bjødnali, blir den 8 kilometer – nesten.

Denne treningsturen ta normalt en time og tre kvarter. Akkurat litt for kort til å være en «skikkelig»tur. (To timer og 8 kilometer.) Dagens tur tok i overkant av to timer.

Det var fuktig og vått. Vi gikk forsiktig selv på veien inn i skogen. Blader og våt stein er ikke helt greit. Det blir lett skader. Nå er ikke balansen hva den en gang var Der skylder vi begge på alderen, men det hjelper ikke noe spesielt.

Veien oppover mot Stølsletta minnet mer om et bekkeleie enn sti/vei, og fra stølen og opp til toppen var det sorpe så det holdt. Nå er vi begge utstyrt med ALFA Impact, som holder oss tørr på beina, men som også er skikkelig gode på nettopp våt stein og vått berg.

Det ble ikke tørrere nedover mot Moldtjørn. Heller ikke mindre glatt. Vi gikk forsiktig, og hadde god nytte av staven. Som nesten alltid, så kom vi oss ned til Stien og videre gjennom den steinete stien til Bjødnali, uten problemer.

Vi gikk ikke rundt Engjavatnet, men tok veien mot Jærbuskaret. Hvor det omtrent ikke blåste i det hele tatt. Det lille regnet som yr mente vi også ville få på oss, holdt seg vekk. Vi kunne se at det regnet lengre ute mot sjøen og lengre innover mot heia, men vi fikk ikke en dråpe på oss.

Det ble en grei tur, der vi fikk testet om skoene virkelig er vanntette, men heldigvis uten å gjøre det samme med jakkene.

Strandtur med gjengen fra Gran Canaria.

En grei tur i godt selskap.

Lørdagens tur var planlagt for lenge siden. Gjengen som går tur på Gran Canaria, samles av og til, og da inngår en tur som en del av opplegget. Hvor vi skal gå, blir bestemt av været. Sigbjørn, som i denne anledning opptrer som turleder, mente det ville være for vått til å ta en fjelltur, selv om været ville bli bedre.

Denne gangen endret værmeldingen seg ganske mye rett for samlingen. Det var snakk om både regn og vind, og etter hvert endret det seg til mer sol og bedre vær.

Det ble litt diskusjon hvor vi skulle gå, men med utgangspunkt i værmeldingen, mente Sigbjørn det ville være greit om vi tok en strandtur denne gangen. Å gå i sjøkanten er i grunnen en flott opplevelse. Det er noe eget å ha sjøen tett innpå. Lukt og lyd er ganske annerledes enn oppe i heia, men likevel greit å få med seg.

Edvin og Anne Margrete, som kommer kjørende fra Tysvær, har lite sandstrender i sitt område. For oss som bor på Jæren er sandstrendene et enkelt og lett turmål. Edvin og Anne Margrete kunne godt tenke seg en slik tur denne gangen.

Nå hadde jeg gått en ganske lang strandtur på fredagen, og hadde håpet på forhold for en tur litt i høyden. Nå ble det i sjøkanten, og det er likevel kjekt å få lov til å gå sammen med turgjengen fra Gran Canaria, her hjemme også.

Værmeldingen snakket om sol og ikke nedbør i det hele tatt. Nå var det overskyet og det kom sorte skyer fra sør. Det kunne se ut som om YR hadde tatt litt feil – denne gangen også.

Klokka ti skulle vi samles på parkeringsplassen på Bore. Der var vi ikke alene. Det var en god del biler, og folk på tur og en god del som ville surfe. Det var stor sett folk rund oss hele tiden. Sandtrendene er populære turområder.

Planen var å gå sørover til Fuglingane og så videre nordover til Figgen og over elva til Sele havn, for så å fortsette til Hellestø. En helt grei tur, uten en eneste bakke.

Det første stykket gikk innenfor sanddynene, på en flat grasslette. Et eget åpent landskap. Det er god sikt innover i landet og bare lengst «bak» er det lave fjell. Dette er flate Jæren, og denne dagen var opptaket av poteter i gang. En vanlig høstaktivitet i vårt område.

Etter et par kilometer bar det ut på stranden, og det ble en tur nordover på nesten 3 kilometer. Hele tiden med nordsjøen brusende i vest. Bølgene var ikke spesielt store, men bølgesurferene var likevel mange.

Etter en kjapp tur litt inn i landet og over hengebrua, ble det mer sandstrand før vi nådde Sele havn. Her fra går vi ofte de kjappe og enkle dagsturene på 7 kilometer - til Hellestø og tilbake. Det var nettopp hva vi gjorde denne gangen også. Riktig nok med en stopp i gapahuken for mat og drikke.

Mellom Sele og søre enden på Hellestø-sranden er det «vanligvis» rullestein og grus, og enklere å gå inne i sand-dynene. Denne høsten er det sandstrand et godt stykke, og lett å gå.

Det siste stykket tilbake til bilen gikk på vei, et par kilometer fra hengebrua til parkeringsplassen. Alt i alt hadde vi hatt en flott tur. Det siste stykket med truende mørke skyer nærmere og nærmere fra sør, men uten at vi fikk regn på oss.

Vi hadde brukt omtrent fire timer på 12-13 kilometer. En flott lørdagstur i selskap med en grei gjeng. Nå ser jeg fram til flere turer i selskap med samme gjengen på Gran Canaria i november.

I strandkanten med sol og flott vær.

Med Nordsjøen til høyre hele turen.

Det var snakk om godvær på torsdag. Skikkelig godvær med sol og lite vind. Yr var bare positiv, og på morgenen kunne jeg se at denne gangen holdt de hva de hadde lovet. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag.

Problemet var at jeg hadde bestilt EU-kontroll, service og dekkskifte på bilene nettopp denne dagen. Bilene måtte leveres på morgenen og antakelig ble den ikke klar før ut på ettermiddagen. Jeg manglet transportmuligheter om jeg ville ta en av de vanlige turene. En tur oppe i heia var det ikke snakk om.

Nå bor vi bare noen minutter fra flere av de lengste strendene på Jæren. En strandtur ville muligens kunne la seg gjøre. Slike strandturer er noe jeg går på vinteren, med is og snø andre plasser. Denne dagen var det flott sol og 10 grader på morgenen.

Jeg kunne ikke se noen mulighet for å komme inn til Sandnes og Gramstad, eller til Sælandsskogen. Det måtte bli stranden.

Det er ikke vanskelig å gå langt nede i sjøkanten. Det er stor sett sti (eller traktorvei) fra Sola til Sirevåg. Her var det bare å velge. Bestyrerinnen hadde planer for dagen, men på morgenen kunne hun kjøre meg til startstedet.

Et par ganger i fjor ble det tur fra Hellestø til Orre. Den turen er omtrent 15 kilometer og tar meg omtrent 3 – 3 1/2 time. En passe langtur på en god dag.

Farten (nesten 5 kilometer i timen) sier noe om hvor flatt det er, og at det ikke er mange hindringer. Det er flate stranden for det meste, bare avbrutt av noen partier der stien går innenfor rullesteinstrand, hvor det også er flatt å gå. I tillegg er det nesten god sti her også.

Det eneste problem var hvordan jeg skulle komme meg hjem fra Orre. Vi ble enige om at jeg skulle ringe Bestyrerinnen, men tok med telefonnummeret til taxi for sikkerhets skyld.

Da planene var lagt fikk jeg det travelt. Bestyrerinnen hadde avtale, og skulle hun kjøre meg til Hellestø, så måtte ting skje i en fart. Vi kom oss avgårde og jeg sto på parkeringsplassen ved Hellestø litt omtumlet. Ting hadde skjedd fort.

Foran meg hadde jeg Hellestøstranden eller som det står på kartet Skarastranden. Surfeskolen var på plass og det var noen andre som også gikk tur. Ingen med sekk og på «langtur». De ser antakelig litt underlig ut med en gammel gubbe i god fart bortetter sandflaten med sekk på ryggen.

Det er et stykke etter Hellestøstranden hvor stien går innenfor stranden, og normalt i sand-dynene. Nå har naturen lagt tilbake en masse sand og det er - igjen - sandstrand fra kommunegrensen og nesten til Sele havn.

Etter en liten «omvei» til brua over Figgen, sto jeg på Boresanden og så sørover. Med sola i ansiktet og en liten trekk bakfra. Stor nærmere perfekt turvær er det vanskelig å tenke seg.

Det var bare å ta fatt på Boresanden. Langt borte, godt synlig – nesten 3 kilometer lengre sør, ligger Fuglingane, noen svaberg ute i sjøen, og der er jeg omtrent halvveis. 

Stykket fra Fuglingane til Reve havn, er ikke sandstrand, men det er likevel virkelig flott å gå der. Denne gang var det en hang-glider i lufta over meg.Et lite stykke etter havna, er det sammenhengende sandstrand i nesten fem kilometer. Bare så vidt avbrutt av Jærens rev og Revtangen.

Denne gangen bestemte jeg meg for å gå Orresanden helt til elva. I det flotte været ble det en for kort tur å ta rett mot Friluftshuset. Det medførte 3 kilometer ekstra i forhold til den «vanlige» turen. Tilsammen 18 kilometer på flate stranden.

Enkelte steder ble det nærmest sommerstemning. Sola varmet, og jeg kunne kjenne det i ansiktet. Skikkelig bra å få litt skikkelig varme i oktober. Det Ble en flott tur i et vakkert vær. Selv om turen er en «vinter»tur, var jeg godt fornøyd med dagen, da Bestyrerinnen hentet meg på Orre. Selv transportproblemene forsvant denne dagen.

Tirsdagstur rundt Lifjell.

En grei fjelltur midt i Sandnes.

Den siste tiden har det vært vått, og med vind i tillegg, så har det blitt færre turer en vanlig. Etter å ha kommet ned fra heia, og studert værmeldingen, ble det en «fridag» på mandag. Tirsdag mente YR det ville bli noen lunde bra vær, før det igjen ville bli regn og vind.

Nå har jeg normalt «sosiale forpliktelser» på noen tirsdagen. Det ble ikke noe oppmøte på IKEA for å snakke med gamle kamerater denne gangen. Jeg satset på tur.

Nå skulle det bare regne «litt» og vinden ville være å leve med. Hvor skulle jeg ta ut denne dagen? Det ble til at jeg valgte en av de vanligste turene – før i verden. En runde rundt Lifjell var i mange år den tradisjonelle vinterturen.

En passe lang og passe «utfordrende» tur, med bakker og heng. Denne turen er ikke alt for lang, men den tar meg etterhvert rundt to og en halv time. Når turen er litt i underkant av 9 kilometer, så blir farten ikke spesielt god.

Dette er en tur som krever litt, både i bakkene og i hengene, og gir derfor – fortsatt - god trening. Jeg kommer ikke opp den lange bakken fra Bymarka til toppen av Lifjell uten å få opp pulsen i rød sone.

Siden det er skolefri og høstferie var det andre på Dale. Det var mor og under på vei mot Søsterhytta, men så snart jeg hadde lagt de bak meg, ble det en ensom tur helt til jeg startet på bakkene nedover mot Dalevatn.

Jeg må ha gått rundt Lifjellet mer enn 100 ganger opp gjennom årene. Nå har jeg endret hvor jeg går etter hvert. Til å begynne med fulgte jeg den rødmerkede stien, men oppdaget etter hvert noen andre stier. Denne gangen ble det først nede ved vannet, under den T-merkede stien, til Sprettraubakkene. Ved Bymarka går jeg den gamle stien oppover mot toppen. Den er noe kortere enn turistforenings-stien, og går ikke opp om svabergene.

Det var Franz Olsen som la stien de. Han satte pris på utsikten fra Ørnafjellet, men bakken opp kan være sleip og glatt på vinteren.

Som forrige gang jeg gikk her, var jeg overrasket over at «min» sti mot toppen ikke viser bedre. Nå var den vanlige stien rundt heller ikke mye oppgått. Det virker som om det er langt færre som tar turen rundt Lifjellet nå enn tidligere. Siste stykket av «min» sti var het gjengrodd. Et par plasser var jeg ikke helt sikker på hvor jeg vanligvis tråkker. Jeg la opp noen nødlinger, og håper det vil hjelpe fremover.

De første turgåerne, traff jeg på nedover mot Øksendalen. Tidligere gikk stien innover Øksendal over myrene før den svingte opp i høyden. Det kunne være en våt affære.

Ved Dalevatn kom det en kar løpende over demningen. Vi var enige om at bakken ned fra Jødestadfjellet er alt for bratt til å løpe ned....

Værmeldingen hadde nevnt regn, men jeg fikk ikke dråpen på meg. Snarere tvert i mot, det var sol inne i mellom. Det ble en flott tur, og jeg var godt fornøyd da jeg sto nede ved bilen.