Sommertur til Blåfjell og Bjødnali.

Regn, vind og 11-12 grader.

En kikk ut vinduet gjorde det klart at en tur denne dagen godt kunne bli en våt historie. Selv om YR meldte bare lite regn de første timene på dagen, så var himmelen blytung og det var duskregn hele tiden.

Det så ikke ut som om det skulle bli opphold – som meldt. Skyene hang lavt over åsryggene og det var ikke mye å se innover mot heia. Dårlig turvær med andre ord.

Nå hadde det ikke blitt noe særlig med turer i det siste. Broderen og jeg holder kontakten på telefon, men jeg savner turene vi ofte har. Det var så avgjort på tide at broderen fant fram fjellstøvlene og pakket sekken.

Heldigvis var broderen enig i at det kunne passe med en tur. Siden det blåste og det kunne komme nedbør ble vi enige om å ta den vanlige runden til Bjødnali. Bortsett fra at Broderen nå ønsker å gå over Blåfjell i stede for opp Urdådalen.

Vindusviskerne gikk hele tiden på vei opp mot parkeringsplassen i Sælandsskogen. Så vidt jeg husker tok vi på jakke og sekk uten å få regn på oss, men fra vi startet til vi kom ned igjen var det nedbør i lufta.

Det rant godt i alle bekker, og stien oppover mot Blåfjell minnet mer om en bekk enn en sti. For min del gjør ikke dette så mye. Mine «nye» Alfa Impact holder fortsatt stand mot vann. Selv ved vassing, som det faktisk ble litt av, så holdt jeg meg tørr på beina.

Det gikk ganske greit å komme opp bakken mot toppen 272 moh. Det var ikke mye å se fra toppen. Regnskodda lå nedover siden og vi så bare noen få meter.

Nedover tok vi det ganske rolig. Det skal ikke mye til for å gli ut i sorpa. Nede på stien gjennom Urdådalen måtte vi gå i steinura og ikke ute langs vannet.

Stien langs vannet lå nesten en halv meter under vann. Der holdt jeg også på å ende. Selv om jeg prøvde å holde konsentrasjonen oppe, glapp det et lite øyeblikk og jeg havnet på rompa. På en spiss stein. Jeg tror buksa tålte fallet, men er litt usikker på det innafor...

Heldigvis var vi nesten oppe ved Bjødnali, og fra gården og ned til Sjelset er det grusvei. Bakken gikk ikke helt i vanlig tempo. Jeg hang litt etter, men nedoverbakker gikk greit.

Broderen har nå målt denne runden to ganger, og begge gangene viser appen at turen er på omtrent 9 kilometer. Denne gangen brukte vi litt under to timer. Det gikk nok litt senere denne gangen, men så var det også mer vann og mer regn enn vanlig.

Nede langs ånå plumpet jeg uti. Her var det vann, og det ble vassing for å komme opp. Vi måtte ta en liten omvei i forhold til hvor stien vanligvis går.

Selv med regn/nedbør hele tiden, og en kald vind i mot noen steder, så ble det en helt grei tur. Broderen var fornøyd med en greit gjennomført treningstur. For meg var det kjekt å være på tur igjen.

En flott tur i heia.

Fredag til lørdag med gode opplevelser.

Det er selvsagt mange grunner til at jeg går tur til Blåfjellenden omtrent en gang i uka. At turen «bare» er 8 kilometer og at det tar omtrent 2 1/2 timer er en grunn (eller muligens to grunner?).

Utsikten nedover Fidjadalen er en annen god grunn. Den er virkelig noe å få med seg, både i flott vær og i regn. Den er også helt forskjellig om sommeren i forhold til vinter. Begge verdt å få med seg.

For egen del, synes jeg det er virkelig kjekt å treffe nye folk i heia. Det er alltid noe å få med seg. Alle har noe å fortelle. Enten om fjell og tur, eller erfaringer fra jobb eller fritid. Noe nytt er det alltid.

Av og til, når alt klaffer, været er bra, temperaturen rett, og jeg er alene, får jeg anledning til å sitte på terrassen og beundre utsikten, helt for meg selv. Det er langt mellom slike stunder hvor alle problemer er langt vekke og hvor jeg bare tenker på småting.

En slik «opplevelse» fikk jeg – ganske gratis på fredagskvelden. Det er bare å ta turen til Blåfjellenden – 2-3 timer, med sekk innholdene mat og utstyr for en overnatting – 10-12 kilo. Helt enkelt og greit, så har alle samme mulighet.

Nå er det jo greit å andre «unnskyldninger» for å ta til heis. Som tilsyn på en turistforeningshytte har jeg alltid et ærend innover til hytta. Den siste tiden har oppgaven vært å få på plass smittevern utstyr, som engangshansker, klorin og lignende.

Det måtte bli en tur denne uka også. Og YR var rimelig klar på at det var fredag – lørdag som var best. Denne gang fikk yr rett. Det var litt skyer, men for det meste sol innover. Litt kald vind fra nord, men det var helt greit å gå med kortarmet bluse.

Jeg fikk noen hyggelige timer for meg selv på hytta. Ikke helt alene forresten. Det kom en kar opp Fidjadalen – springende, og han skulle videre til Hunnedalen. I full fart.

Nå var det andre folk i heia også- Et par karer ville prøve å fiske i Djupavatn, og jeg traff en annen kar som var på vei mot Fossebekktjødnet med både slukstang og fluestang.

Selv om det ikke var folk på hytta da jeg kom, så ble det etterhvert flere på hytta. Det kom fire jenter. Alle etter åtte på kvelden.

Ut over kvelden og natten, stilnet vinden. Det ble klar himmel, og pytten utenfor lå speilblank. En kveld som jeg bare av og til får oppleve.

Morgenen kom med kjempeflott vær. Jeg hadde det ikke travelt, men gjorde rent og pakket sekken. Det var folk i heia. Det kom to stykker tidlig. De var på dagstur. Det kom en dansk familie, som også var på vei mot Hunnedalen.

Jeg snakket med flere på veien tilbake. De fleste var på dagstur. Likevel var jeg stort sett alene i heia. Selv om stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen er populær, er det aldri «trengsel».

I det jeg kom over de høyeste bakkene, så jeg skyer og grått vær i sør. Det regnet som YR melde ville komme senere på ettermiddagen. Jeg lapp unna uten en dråpe denne helga.

Taumevatn.

Innlegg nummer 1000.

I løpet av nesten ti år med Johnsens turlogg har det altså blitt 1000 innlegg. Litt over 100 innlegg pr. år, og det vil si mer en 100 dager på tur i året. Noen av innleggene gjelder tur både fram og tilbake til Blåfjellenden.

Årene har gått fort. Det er kjekt å kunne gå tilbake til gamle turer og friske opp minnet, både om gode og dårlige turopplevelser. Helst gode, men noen dager samarbeider ikke naturen helt.

I tillegg er det greit å kunne «søke» på sted, dato og liknende. Hukommelsen er ikke blitt bedre med årene, og bloggen gjør det mulig å finne frem i alle turene.Innlegg nummer 1000 burde være om en litt spesiell turopplevelser og ikke en av de vanlige onsdagsturene i nærområdet.

Turen jeg tenkte på er inn til turistforeningshytta Taumevatn. Dette er ingen lang tur – om du har mulighet til å kjøre gjennom bommen i Flatstøldalen. Det har jeg....

Fra veien ved Holmavatn er det omtrent 5 kilometer inn. Terrenget er nok så ulikt det jeg er vant med fra turene til Blåfjellenden. Mot Taumevatn er det busker, kratt og bjørk. Stien går litt opp og ned. Det er ingen lange og tunge bakker, men det er god anledning til å få opp pulsen. Tidligere kunne Anlaugbekken by på utfordringer ved stor vannføring, men her er det nå bru.

Stien gå langs mange småvann og over myrer. Det er lagt ut mange planker, sviller og plastplater til å gå på, og det er etterhvert mulig å komme innover uten å tråkke i for mye sorpe og søle. Noen har brukt mange timer og dager på å få en grei sti innover.

Det er aldri mange folk på stien mot Taumevatn, men jeg pleier alltid å treffe noen. Denne gang møtte jeg 6 karer i godt trav mot veien. Far og 5 sønner, to par tvillinger. En flott gjeng. De var hyttevakter på hytta, men ville en tur til sivilisasjonen for å kjøpe utstyr til lading av mobilene.

Det var også andre på vei innover. Jeg tok igjen et par som også var på dagstur. De hadde hytte inne i Flatstøldalen, og hadde gått turen over Finnvedelen. En litt lengre tur enn min. Jeg kjører bil...

Inne på hytta møtte jeg flere av hyttevaktene. Mor og datter. Det var en stor familie som hadde vakt å hytta denne uka. Tiden på hytta, med godt selskap, gikk fort.

Mens jeg var på hytta trakk det over med mørke skyer. YR hadde lovet skyet oppholdsvær, men da jeg snørte skoene, fikk jeg noen dråper på meg. Slik fortsatte det egentlig til bilen. Det kom litt regn, slik at steinene ble omtrent våte, så tørket det, før det igjen kom mer nedbør.

Det kom aldri så mye regn at jeg tok på jakken, selv om jeg tenkte på det et par ganger. Det ble heller aldri så vått at steiner og gangplanker ble glatte.

På tilbaketuren møtte jeg to jenter som ville til hytta. De kom fra Grautheller og hadde gått mot den hytta fra Lysebotn. En nitimers tur, og dagen etter ville de videre mot Håheller, en 6 timers tur – som godt kan ta lengre tid. Jentene var på langtur.

For meg var turen på under to timer hver vei, og ikke spesielt lang, og det tok omtrent like lenge å kjøre. Det var likevel en virkelig flott tur.

Sandvatn

Flott vær inn, regn tilbake.

Det er helt greit å ikke ha faste plikter. Uten en jobb å gå til, er det mulig å bruke mer tid på å følge med på YR. Lørdag regnet det – hele dagen, men på søndag skulle det bli noe bedre vær. Med litt sol, men også regn ut på ettermiddagen.

Det måtte bli en søndagstur, men hvor skulle turen gå. Broderen var ikke å få tak i. Han var muligens på hytta og ikke klar for søndagstur. Jeg tenkte på flere alternativer, men alle var i lavlandet, og helt litt for korte...

Jeg gikk og tenkte på muligheter, langt ut på dagen, nevnte jeg for Bestyrerinnen at hadde jeg bare kommet på det litt tidligere, så hadde det passet med en tur til Sandvatn. Svaret var at det er lenge lyst og jeg burde bare komme meg avgårde.

En tur fram og tilbake til Sandvatn, har vært en vanlig søndagstur i mange år. Det er omtrent 8 kilometer inn til Sandvatn, og dagsetappen blir derfor i underkant av 16 kilometer. Normalt en «grei» dagsetappe, men ikke for tung og lang når sekken kun inneholder utstyr og mat for en søndagstur.

Det står tre timer for turen, men det er rimelig greit å komme inn litt kjappere. Er formen grei og turen inn ikke har vært for «hard», så går det fortere tilbake.

Det var andre på tur denne søndagen. Jeg gikk forbi to jenter på vei innover, og det kom en god del folk imot på vei tilbake. Det vil være en del folk som overnatter.

Jeg ble også tatt igjen av en kar. Han satt på terrassen da jeg kom til hytta. Vi fikk en kjekk prat. Det var også to par å hytta. De hadde egentlig tenkt å ligge i telt, men været på lørdagen overbeviste de om at det var bedre innendørs. De brukte kvelden til å tørke utstyr og klær.

Da jeg kom holdt gjengen på å pakke for turen mot Lortabu. Noen kostet gulvet, mens andre var i gang med å vake. Det var virkelig kjekt å se at hytta ble skikkelig rengjort.

På vei innover gikk jeg å lurte på hvor mye snø det ville være igjen. Det lå fenner på de vanligste stedene, og de var omtrent så store som de jeg vanligvis finner en måned tidligere. Det har vært mye snø i heia, og fonna som vanligvis ligger lengst, kan bli liggende til den nye snøen kommer. Omtrent som i 2015.

Det var flott vær på vei mot Sandvatn. Sol og varme, men i det jeg fikk se hytta, dukket det opp grå og triste skyer i nordvest. Det var varmt, med 14 grader på terrassen, men bøyene som YR hadde nevnt ville antakelig bli jevnt regn.

Hjemturen ble adskillig tristere enn turen inn. Jevnt regn. Heldigvis kom trekken bakfra, og det er alltid bedre med regnet bakfra enn i ansiktet.

På vei oppover bakkene, gikk jeg og kikket etter fjelltjæreblom. På et par svaberg, er det mulig å finne denne flotte planten hvert år. Jeg så ingen på vei innover, men på returen fant jeg flere blomster. Kjekt å se, nærmest «gamle» venner.

Jeg var både våt og litt kald da jeg sto på parkeringsplassen, men egentlig godt fornøyd med meg selv. Det ble en tur fram og tilbake til Sandvatn dette året også. En skikkelig flott tur, selv om det kom regn på tilbakeveien.

Til Blåfjellenden og med kjekke folk i heia.

Godt vær på vei inn – dårlig vær på vei tilbake.

Stien innover mot Blåfjellenden er ikke plassen om du ønsker å være alene i naturen. Det er langt fra trengsel, men det er folk på vei mot hytta eller på dagstur. Det blir likevel ganske ensomt lange strekk. Det er egentlig langt mellom folk.

Denne uka var det en del bil på parkeringsplassen, men jeg så ikke folk før et god stykke innover heia. Det var folk på dagstur.

Like etter traff jeg kjentfolk. Nå er jeg ikke helt hengt opp i å være alene i heia. Muligens mer det stikk motsatte. Heia er en kjekk plass å treffe folk. De aller fleste er grei og kjekke, og har som regel en god historie på lur.

Denne gang var det heiasjefen i Fidjadalen som kom imot. Med hund – og stav, selvfølgelig. Det var en god stund vi hadde truffet hverandre, og det var hyggelig å få en prat om både hei og sau.

Han hadde vært oppe på heia for å se til sauene. Bare en tur på 4-5 timer. Nytt av året var at han hadde GPS på 20 sauer. Ikke på sauer som hadde vært i heia i noen år, men på «nye» dyr. Han kunne vise hvor sauene befant seg på et kart på telefonen.

Han hadde også bilder fra terrenget rundt Fidjanutane (1118 moh), og det var en god del snø der oppe i høyden. Nedover mot Stølsro, var det bart.

På vei innover heia hadde jeg et greit vær. Vinden litt i ryggen, sol og skyet, selv om det ble mer og mer skyer etter som jeg kom inn mot Blåfjellenden. Fortsatt godt turvær, men ikke sol og sommer.

Det ble noe helt annet på tilbaketuren dagen etter. YR hadde meldt om oppholdsvær og lite vind. Det var ikke helt hva vi fikk servert. Antakelig utsolgt for oppholdsvær, og vi fikk erstatningsvaren tåke og yr – lett regn og litt vind.

Opp bakken fra hytta måtte jeg beholde jakken på og opp i høyden var det bare å dra glidelåsen helt opp og ta opp hetta å jakken. Det er ikke første gang jeg går i slikt vær. Det fukter ganske bra, selv om det ikke er mye nedbør.

Etter en time og litt var jakken helt fuktig i fronten og det rant vann nedover buksa. Det var så pass varmt – nede ved hytta, at jeg bare hadde på ullbluse og bare boxeren under Gore-Tex`en. Det ble vått, og kaldt.

En litt sur tur helt øverst med yr-regn og vind rett i fleisen. Heldigvis ble det mye bedre så snart jeg kom nedover mot Fossebekken.

I stidelet mot Sandvatn gikk jeg på to karer med store sekker med telt og greier, og blide smil. De hadde startet på Mån og gått til Blåfjellenden første dagen. Så om Langavatn til Sandvatn. Fra der hadde de nå gått over Stutaheia mot Kringlekveven og Fossebekken.

De så for seg en tur ned Brådlandsdalen og tilbake til bilene. Etter å ha gått i tøft terreng 10-12 kilometer, så satset de på å gå til Brådland og finne bilene før kvelden. De var bare omtrent halvveis da jeg traff de. Fortsatt 12-13 kilometer igjen, og fortsatt i et tøft terreng.

For meg var det bare et par-tre kilometer igjen til bilene. Uten tung sekk med telt og greier. I forhold til turen de to karene, er turen over haugen fra Blåfjellenden, bare en kjapp utflukt.

Men det var likevel, som vanlig, en fin tur.

Bjødnali

Med broderen på onsdagstur.

Det har blitt få turer i det siste. Noe skyldes at det igjen er blitt mulig å trene på senteret. Etter 3 måneder uten styrketrening, var det en opplevelse å igjen kjempe med vekter og apparater. Ingen helt god opplevelse, men en opplevelse

Styrketrening burde ikke ha noen innvirkning på beina, men overskuddet forsvant. Det ble behagelig å ta horisontalen hjemme – en stund.

Broderen hadde invitert på tur i helga, jeg tok tilflukt på treningsenteret. Onsdag var det på tide å overvinne dørstokkmila. Jeg kontaktet broderen. Han hadde noen gode unnskyldninger for ikke å bli med, men etter en runde, ble det til at vi skulle ta en runde om Bjødnali.

En litt kort, men grei tur som starter fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. De siste turen her har gått opp bakken til toppen av Blåfjell før vi har satt kursen mot Bjødnali. Denne gangen ble vi enige pm å gå den tradisjonelle runden opp Urdådalen.

Runden rundt Bjødnali er ikke lang bare så vidt over 7 kilometer, om vi tar turen opp om selve gården. Egentlig burde turen gå unna på godt under to timer, siden det ikke er spesielt mye bakker, men det går fort opp mot to timer likevel.

Det er ikke lenger tørt i bakken, og det hadde regnet om natten. Oppover Urdådalen er det stein i stien, mye stein i stien. Det går sent å komme fram nåe steinene er glatte. Både broderen og jeg går forsiktig, og da tar ting litt tid.

Likevel er turen oppover mot Bjødnali en virkelig flott opplevelse. Det er lagt «vei» oppover. Det betyr at det er stein lagt noenlunde jevnt, og at selve stien ikke er på skrå ned mot elva. Noen har lagt ned et stort arbeid her.

Eikeskogen i Urdådalen er litt spesiell. Det er snakk om at den har «overlevd» fra før Jæren ble treløs. Noen tusen år? Det er uansett litt kjekt å kunne gå i eikeskog.

Vi kunne se spor av folk oppover, og ved Bjødnali var det spor både opp og ned. Det var antakelig folk som var ute på samme tur som oss. Vi fikk aldri øye på folkene, vi så bare sporene.

Værmeldingen for onsdag var delvis grunnen til at vi tok opp til Sælandskogen. YR melde om opphold og sol inne i mellom. Det var langt fra hva vi fikk. Da vi startet på veien mot Sjelsett, fikk vi yr på oss, og det gikk etter en stund over til skikkelig regn. Så avgjort ikke hva vi hadde ventet.

Nå hadde vi heldigvis kledd oss for «vær», og med hetta oppe gjorde det ikke så mye om det ble litt fuktig. Regnet ga seg ganske fort, og det ble igjen en grei tur.

Denne gangen gikk det «rolig» for seg oppover Urdådalen. Mye på grunn av glatte steiner. Vi gikk forholdsvis fort opp bakkene mot Sjelsett ,men videre mot Sælandskogen, holdt vi et turtempo og ikke treningstempo.

Vi trenger nok treningen, men det var virkelig kjekt å gå i et tempo der det ikke bare var mulig å snakke, men også tid til å se seg rundt. Vi fikk en fin tur innover mot parkeringsplassen.

Siden vi ikke hadde tatt at jakken da regnet stoppet, var vi begge temmelig våte, og det ble for en gang skyld skifte av bluse før hjemturen. En flott tur.

Bynuten.

671 meter over havet og du kan se Stavanger fra toppen.

Tidligere var Bynuten det høyeste fjellet i Sandnes. Slikt endrer seg etter etter som årene går. Bynuten har ikke blitt større eller høyere, men det har Sandnes. Jeg antar at Lysekammen på litt over 1300 moh er høyest i kommunen.

Det er jo litt underlig at deler Nilsebuvannet ligger i Sandnes, og at Blåfjellenden bare ligger et par kilometer fra grensen.

Etter en tur fram og tilbake til Blåfjellenden på onsdag/torsdag, lurte jeg på hvor jeg skulle gå på fredagen. Værmeldingen for de nærmeste dagen var mindre god med regn hver dag fremover – utenom fredagen. Det måtte bli en tur, men hvor?

Det har blitt en del turer fra Gramstad eller oppe på høgjæren. Det er alltid mulig å finne en tur en plass her. Etter en stund dukket en tur til Bynuten opp. Kunne det være en mulighet?.

Turen er ikke på mer en en drøy mil, men det er omtrent 650 høydemeter – både opp og ned. Ville jeg kunne gjennomføre turen med litt stive bein etter turen inn til Blåfjellenden.

Jeg satte kursen mot parkeringsplassen på Seldalsheia. Der var det alt en god del biler. Andre var også på tur denne fredagen. Det gode været har lokket folk ut på tur.

Forrige gang jeg gikk her, holdt de på med en «parkeringsplass» oppe i bakken. Det viste seg å være «parkeringsplass» for helikopter og deler til monstermastene i forbindelse med etablering av ny kraftlinje inn til Stavanger. Ikke for bil i det hele tatt.

Jeg prøvde å holde litt igjen oppover Lyseveien. Det ble faktisk full stopp et lite øyeblikk. Jeg holdt på å tråkke på en hoggorm midt i veien. Den forsvant for ut i gresset på siden.

Det er antakelig en god stund siden jeg har gått denne turen på sommerstid. Jeg kan ikke huske at stien var så tilgrodd med busker og kratt. Antakelig er også mye av bjørkene lang stien kommet til etter at jeg begynte å gå mot toppen av Sandnes – en gang på 80 tallet.

For 30-40 år siden var det plass til 15-16 biler på parkeringsplassen. Jeg var ofte alene på tur mot toppen, og få folk viste om at det også fantes en topp lengre inne – Selvikstakken.

Stien gikk på andre siden av Trodlabærtjødnet og i ura på nordsiden av tjørnet i begynnelsen Svartedalen. Landskapet her ikke endret seg i det hele tatt over skogen. Der er det fjell og knatter og småpytter og gress, som før.

Jeg møtte en del folk som kom i mot. Den første alt nede ved parkeringsplassen. Han må ha startet tidlig den morgenen. Jeg startet sent, og gikk rolig...

Det var ikke andre på toppen, og jeg stoppet ikke opp, men fortsatte videre nedover. Jeg burde muligens ha drukket noe, men....

Det kom en kar oppover i god stil og fart. Det virket ikke som han hadde problemer med bratte kneiker. For andre – meg – er det litt annerledes.

Det kom to karer i mot ved «telgraph-hill». Med store sekker. De ville ligge i telt. Og fikk antakelig en litt våt morgen. Det er blitt flere enn før som bruker telt denne sommeren. Disse to karene hadde egentlig planlagt en tur rundt Lysefjorden, men været gjorde at de valgte Bynuten.

Nedover var jeg glad jeg hadde stokken med. Det var helt greit å sette stokken ned først ved lange steg nedover. Det avlastet knærne, og gjorde det lettere å komme seg videre. Det er ikke til å komme fra at jeg godt kunne kjenne at det var tredje dagen med litt tung tur.

Jeg kom ned, og var glad for nok en flott tur til Bynuten.

Med broderen til Blåfjellenden

En flott opplevelse, også denne gang.

Yr var ganske sikker på at en tur til Blåfjellenden burde gå fra onsdag til torsdag. Onsdag skulle det komme litt regn tidlig på dagen, men ellers skulle det være opphold. Torsdag derimot, skulle det være sol fra blå himmel, og flott vær. Resten av uka – for det meste drittvær.

Det var ikke vanskelig å velge å gå oppover på onsdag. Jeg hadde nevnt turen for broderen. Han var ikke helt sikker på om han hadde anledning til å bli med. Om han pakket sekken og tok på fjellskoene, så var det i så fall for første turen til Blåfjellenden i 2020.

Det er alltid noe spesielt med den første turen innover for året. For min del var det i midten av juni. Så sen start på året for første turen har jeg aldri hatt tidligere. Broderen sliter med et kne som er lite samarbeidsvillig, både i opp og nedoverbakker, og han var litt usikker på om han burde ta turen.

Både broderen og jeg vet at det minker på årene vi kan gå innover. Alderen sier sitt, og begge kjenner at det ikke er like lett som bare for noen år siden. Første mål er å holde ut til vi er 75...

Dette året var det første gang for broderen, av forhåpentlig flere utover sommeren og høsten. Det er flott om forholdene – og kneet, blir slik at vi får turer sammen.

Det tok tid å komme opp til parkeringsplassen på Høgaleitet. Ved Lomeland er det veiarbeid, og oppover Øvstebødalen (Hunnedalen starter ved Øvstebøstølene) er det asfaltarbeid. Det ble venting begge plasser.

Vi hadde regn på ruta på turen oppover. På parkeringsplassen var det vått, men vi fikk opphold oppover de første bakkene. Det er alltid greit å kunne gå uten gore-tex`en. Det blir som regel en våt opplevelse når jakken er på. Gore-tex klarer ikke å transportere all svetten ut...

Oppe i høyden ble vi litt usikre på årstiden. Det kom litt regn, og det blåste opp mot kuling over toppene. Temperaturen var ikke mer enn 5-6 grader. Så avgjort ikke sommer.

Siden vi hadde vinden i ryggen og tok opp hetta, ble det hele likevel en grei tur. Ikke langt nedover bakkene mot Blåfjellenden, steg temperaturen og det ble igjen levelige forhold – uten å ha opp hetta på jakken.

Været onsdag, var en ting, torsdagværet noe helt annet. Vi sto opp til blå himmel og sol. Heia var på sitt aller fineste. Det er virkelig en opplevelse å få en slik morgen på heia. Sol, stille og selv om temperaturen fortsatt var lav, så i hvert fall, sommertemperatur.

Drillen, som etterhvert har fått fast plass i sekken, kom endelig i bruk. Nå var det ikke flere ting som kunne hindre oss i å forsøke å få på plass gardinene i hovedhytta. Heldigvis var det utsendte ungdom fra Stavanger Turistforening, som overtok arbeidet, slik at vi kunne komme os avgårde rimelig tidlig. For min del, uten drillen i sekken. Den hadde ungdommen overtatt for å få på plass flere gardiner.

Med sol over heia, blir turen tilbake til Hunnedalen en helt annen. Vi hadde ikke noe hastverk, og kunne virkelig nyte tilbaketuren. Det var sol, blå sjø og blå himmel, noen flotte hvite flekker lå fortsatt oppe i bakkene – bare for å gjøre bildene bedre.

Dessverre gikk det ikke like greit med Broderen etter hvert. Han fikk problemer med kneet de bratteste bakkene nedover mot Hunnedalen. Men vi kom ned. Også denne gangen.

Torsdagsmorgen gjorde denne turen til en skikkelig flott opplevelse for min del. En tur som bør huskes. Så er det bare å håpe at broderen kan bli med flere ganger....