søndag 31. juli 2016

Blant Blåknapp og Røsslyng.

Med bestyrerinnen på søndagstur.

Det er forbasket. Ikke bare en fot, men nå begge bakbeina med achillesproblemer. Det ga en av minst tre gode grunner for en søndagstur på høgjæren.
Det var også andre grunner: Det skulle regne omtrent hele dagen, og bestyrerinnen ville være med.

Det siste er et veldig godt argument for å legge turen ikke for langt opp i heia og ikke la det bli for mange timer underveis.
Men jeg savner en langtur, og hadde egentlig tatt sikte på en tur inn til Sandvatn og tilbake.
Det ble hurtig bestemt at dagens tur ville gå på høgjæren – en rundtur fra Holmavatn til Synesvarden videre mot Steinkjerringå og tilbake til bilen. Antakelig en to timers tur.

Spørsmålet var om høyre bakfot ville oppføre seg, under turen – og hvor mye regn vi ville få ned over våre syndige hoder…
Regn ble det. Fra start en blanding av skikkelig regn og lett regn, men så pass at hetta måtte være på. Fra Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå ble det adskillig bedre – til og med litt sol, som YR ikke hadde meldt.  Kan vi klage på det?
Tilbake mot Holmavatn fikk vi på ny regn, sikkert bare for å få vasket sorpa av buksa. Planen var å spise middag på Kalsbua på vei hjem. Det er greit å være, i det minste litt presentabel i selskap med andre.
Turen på høgjæren er fin, uansett vær. Det er høy himmel og vidt utsyn. Havet ligger som en blå flate ute i horisonten mot sør og vest. Fjell og hei ligger som en mur mot nord og øst.

Landskapet er selvsagt skapt av isen. Dødishauger og eskere er vanlige. Men ingen kan si at landskapet er frodig. Vi fant likevel blomster og planter til hjemmebruk.
Lyngen – røsslyngen, sto i blomst og lyste opp bortetter liene. Oppe i høyden fant vi mengder av Blåknapp og det sto en enslig gullris og pyntet opp en plass.

Bestyrerinnen var på plass og fikk med seg av overfloden  - både blåknapp og røsslyng.

Det var ikke mange andre på tur denne søndagen. Vi traff folk, men til å begynne med var vi temmelig alene. Det ble til at vi tok en liten prat med de vi tross alt støtte på. Vi viste hvor «kjerringå» var til en familie vi traff på toppen av Synesvarden, og måtte også vise vei til «kjerringå» da et eldre ektepar spurte om veien. Antakelig hadde de ikke vært i området før.
Det ble ingen lang søndagstur denne gangen – men hyggelig var det å gå i lag med bestyrerinnen og «botanisere». Det var nærmest hagetilstander enkelte plasser med flott sammensatte «bed» av lyng blåknapp og hønsebær (skrubbær). Pent var det i hvert fall.

Og bakfoten? Oppførte seg eksemplarisk, selv om det kjentes litt. Da er jeg antakelig klar for en lengre tur etter hvert.

lørdag 30. juli 2016

Late dager på Nilsebu.


Ikke tur men besøk på Nilsebu. 


Også i 2016 har jeg fått anledning til å være en uke på Nilsebu. En uke på en ubetjent STF hytte som hyttevakt, betyr å treffe mange kjekke fjellfolk. Noen jeg har møtt før, men også nye bekjentskap.

Det var egentlig meningen at min eldste bror skulle være med. Uheldigvis ble ikke dette mulig. Sykdom hindret deltakelse i årets begivenhet.
Til gjengjeld ble min datter med familie med. De kom opp på søndag og ble et par dager. Det er alltid kjekt å kunne tilbringe noen dager sammen med barnebarna.

Det ble ikke anledning til noen egentlig tur. En fot som skapte seg, gjorde tur umulig. Til gjengjeld fikk jeg da tid til å prate med gjestene på hytta.
Selv om Nilsebu ligger langt inne på fjellet, er det enkelt å komme inn til hytta. Utbyggingen av vannkraft på 50 tallet laget vei innover fjellet, så det er bare noen timer på beina er alt som skal til. Nåe går stien over Heiafjellet og det er bratt opp, men helt greit.

Derfor er det vanlig at det kommer familier med unger. Ikke bare min egen datter med sin familie, men også andre med små unger.
En av familiene var på langtur mellom hyttene i området. 4-5 overnattinger med 5-6 «normal»timer mellom hyttene. Minsteungen var 7. La oss si det slik: faren hadde tung sekk.
Merkelig nok var det ikke flest folk natt til lørdag, men søndagskveld og mandagskveld var det stor stemning og mange folk.
Så var det bom stopp – omtrent. En dag uten folk, bare meg. En natt med en langveisfarende herre – på min alder…
Og en kveld i selskap med far og sønn.
Alle med forskjellig erfaring fra både yrkesliv og turliv, men alltid interessante å lytte til.
En ingeniør med både utdanning i sveising og metallurgi, andre med erfaring fra traktor og sau. Spranget er stort, men alle er kjekke å snakke med.
Det ble likevel noen lange dager i selskap med meg selv, og gamle årbøker fra Turistforeningen.  Som er fulle av turrapporter og fortellinger fra tidligere tider.

Torsdag er komledag her i distriktet. Og jeg  hadde med alt for å lage en riktig komlemiddag. Det er vanligvis min eldste broder som står for komlene. Denne gangen måtte jeg til selv.
Komlene ble spist i selskap med meg selv. Det kom en kar litt ute på kvelden. Det lot til at komlene smakte. Jeg tror også familien som kom til hytta etter 8-9 timer ute på tur, satte pris på å få stekte komler.
Til en forandring ble det ikke noe til over for «dodraugen».

Etter å ha tatt en grundig omgang i hytta, gulv og vinduer, kjøkken og skut, pluss dassen fikk en omgang med kost og fille, var det tid for å forlate Nilsebu.
Litt lettet for igjen å kunne nyte «sivilisasjonens goder» som iskrem, men også litt trist fordi det var tid til avskjed.
Jeg sier vanligvis til meg selv at dette får være siste gang når jeg forlater hytta, men jeg er langt fra sikker på at jeg har samme mening på våren 2017.

fredag 22. juli 2016

Sol og bad i fjellvann på Blåfjellenden.


Tur til Blåfjellenden i fellesferien.

Enkelte turer til Blåfjellenden er kjekkere enn andre. Noen ganger skyldes dette været, eller god form, men ofte skyldes det at jeg treffer folk jeg har mye til felles med. Fjell og hei.
Og noen ganger – noen ganske få ganger – treffer alle ting sammen. Greit å gå, godt vær og masse fjellfanter -utenom meg…

Turen onsdag-torsdag i denne uka, var en slik tur.
Det var sommer – helst for varmt i bakkene. Opp på heia var det en trekk fra sør som gjorde det «levelig».  Ikke langt inne på heia, tok jeg igjen Sigmund fra Fidjastølen. Han er heiakar så god som noen – og sauegjeter. Du skal ha snørt fjellskoene en del ganger for å holde følge med den karen. Og i tillegg til å ha gått mye, må du ha kondisjon – og helst være noen år yngre – sånn i 30 -40 årene… Da kan det hende du kommer deg fortere frem enn Sigmund, men jeg er ikke helt sikker.

Vi fikk i hvert fall en hyggelig tur oppe i heia mens vi jaget på sauene som skulle innover.
Godt selskap, godt vær og rolig tempo (sauene bestemte farten), kan det bli stort bedre?

Det kunne det. Nede ved hytta var det varmt. Skikkelig varmt på terrassen – og nødvendig med bad.

Det ble årets første bad i fjellvann. I fjor tror jeg ikke det ble noe bad i det hele tatt – var det sommer i fjor?

Jeg ble ikke alene på hytta. Det kom andre fjellfanter og sauegjetere. Vi ble en god gjeng den kvelden. Flere hadde god greie på Madlandsheia, og det ble en del snakk om ruter, stier og gamle leger og buer. Det er alltid kjekt å bli oppdatert på et område jeg vandrer en del i. En av karene – yngre enn meg, hadde omtrent vært over hele heia – Sirdal-, Suldal-, Ryfylke-  og deler av Agderheia. Både med sau og på tur.

Kvelden gikk fort, men natta ble lang – det var varmt på hytta.
Morgenritualet ble som vanlig. Med frokost, kost og vask. Det som ikke var helt vanlig var tiden – jeg sto opp etter lommeuret som viste halv åtte. Vintertid….

Jeg må se å få stilt den klokka.

Morgenen var overskyet og det blåste. Ikke helt kuling, men tett opp til. Vinden kjentes godt over kantene, og det var helt greit å ha oppoverbakkene i le for vinden. Det var fortsatt varmt, sikkert en 16-17 grader, så litt vind gjorde egentlig ikke noe.

Det ble en tur i korte bukser og med kort og lett ullbluse. Slike turer kan det ikke bli for mange av.
























mandag 18. juli 2016

Søndagstur på høgjæren - i juli.


Sol, regn og nye sko. 


Planen var grei. Hjem fra hytta i Tysvær, og opp i heia neste morgen. Værmeldingen og broderen var like klar på at det ville bli i regn og uten selskap.
Det ble endringer i planen.

Søndagsturen burde gå i heia, men nye sko (og sosiale forpliktelser) gjorde at jeg greit kunne finne en kortere tur, og i hvert fall en tur som krevde mindre kjøring. Det tar tross alt mer enn en time å komme seg opp til startpunktet for en heiatur.

Det ble – som så mange andre søndagsturer, en tur på høghjæren.
Turen fra Topdal over Synesvarden til Holmavatn og videre til Steinkjerringå, med retur samme vei, betyr 15-16 kilometer og rundt 3 timer. En drøy tur for mange. For oss en tur vi har gått en del ganger.
Broderen hadde kjøpt nye sko. Ikke ny modell – det var fortsatt ALFA walk-king, men nye, og noe endret i forhold til forrige skopar. Nye sko kan være en utfordring på langtur. 3 timer i «lett» terreng var en bedre plan.
Når værmeldingen også var mye mer medgjørlig her ute ved kysten enn inne i landet, var det enkelt å velge turmål for søndagsturen.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen i Topdal. Og heller ikke spor oppover «geilen» fra veien. Vi så, så vidt noen på toppen, men utenom det møtte vi ikke folk før helt nede ved Holmavatn. Da, virket det som om folk hadde fått sukaten ut av øynene, og turklærene på, for der møtte vi en god del. Som både skulle til Synesvarden og mot Steinkjerringa.
Vi hadde håpet på overskyet oppholdsvær, men alt på vei nedover mot Holmavatn måtte jakken på en omgang. Og sånn fortsatte det egentlig. Jakke av og på. Det ble bedre vær inne i mellom. Sola tittet fram og det ble varmt i bakkene.

Det syntes sikkert også de to karene som kom imot oss – i en skikkelig regnbøye. Iført hettegenser og kortbukse. Nå er det ikke lange turen fra Holmavatn til Steinkjerringå for sprek ungdom, og den samme ungdommen tåler antakelig å bli gjennombløt i tøyet.

For egen del fungerer gore-tex bedre, selv om det blir fuktig, og helst vått innenfor jakke og bukse.
Jeg er ikke sikker på om jeg skal anbefale å ha med hund på denne turen, selv om vi traff en god del folk med hund i band. Det går ganske mange ungdyr i utmarka, og de kan lett bli nysgjerrige. Med en flokk unge kviger gåend i mot hunden, kan det lett bli at den tar dekning bak eieren. Som så blir omringet av de samme ungkvigene…

Vi har aldri blitt plaget av dyr, her oppe på høgjæren , men jeg har hørt om folk med hund som ikke helt har følt at situasjonen har vært grei.
Vår tur gikk i et greit tempo. Med bakgrunn i 15-16 kilometer og omtrent tre timer, blir det 5 kilometer i timen. En god del hurtigere enn opp i i heia, der farten lett kan bli under tre kilometer i timen – om bakkene er lange. En slik fart så pass lenge, kan lett gi gnagsår om skoene ikke passer helt.
Broderen kunne heldigvis melde at det ikke var antydning til problemer med beina da vi igjen sto på parkeringsplassen.


søndag 17. juli 2016

Overnattingstur midt i uka.


En tur til Blåfjellenden.

Den siste tiden har det blitt til at jeg tar ut på tur midt i uken. Det er jo ikke noen grunn til å holde på gamle tradisjoner med tur lørdag og søndag. Som pensjonist styrer jeg jo tiden selv.

Så denne uken – med lite å ta seg til – ble det en tur til Blåfjellenden. Det burde ikke være mange andre på tur, men det er fellesferie og greier.

Alt i starten kunne jeg seg spor innover, jeg var ikke alene mot Blåfjellenden denne dagen.

Ett stykke innover gikk jeg forbi et følge på fem. Fire voksne og en jente på 12. Jenta sprang først.
Etter to turer med en masse regn, var det avgjort greit å gå uten å få vann i håret. Det var ikke nettopp solskinn, men overskyet og lite vind er helt greit.

Det hang noen tåkedotter langs fjellsidene og det var litt yr i lufta av og til. Aldri så dårlig at det var nødvendig å hive på jakken. Ullblusen blir våt uansett. Enten av yr/regn, eller av svette.

Denne gangen var jeg ikke på jobbtur. Jeg var på ferie – til Blåfjellenden. Det ble god tid til å prate med andre gjester.

Blåfjellenden er egentlig helt greit å komme til. Spesielt for meg som har tilbrakt 20-30 netter på hytta hvert år de siste 20-25 årene. («Hekkan», det blir en del overnattinger totalt det…)

Jeg er «hjemme» på hytta. Finner roen og blir sjelden utålmodig og stresset. Det er helt greit at det er andre på hytta – selv om det er kjekt å være alene.
Denne gangen var det en belgisk familie. Faren arbeidet med statistikk i det belgiske kreftregisteret. Interessant å høre om hans jobb.

Etter en hyggelig kveld, og en rolig morgen, hvor det likevel tok litt tid å få vasket og ryddet, var det tid for bakken opp.

Fra Blåfjellenden og til toppen av bakken er det ca 250 høydemeter. Jeg kommer ikke opp uten å ønske at bakken var kortere. Nå er vel erfaringen den at det er bakker uansett. Det som kjennes som helt greit innover viser seg å være bakker på tilbaketuren. Etter å ha gått bakken opp noen ganger, blir det mer og mer rolig og jevnt oppover. Ingen kjappe tak, og pulsen jevnt under 85%.

Det merkelige er at forskjellen i tid på å streve seg opp med hivende pust og bankende hjerte, mot rolig jevn gange, ikke er stor. Bare noen minutter. Og så travelt har jeg det da ikke.
Vel oppe begynner den greie og kjekke delen av tuen. Ikke for mye opp, noe ned, men en god del flatt berg. Greit å gå. God utsikt, både fjell og vann. En og annen liten fonn øverst.

Over «haugen» og nedover mot Hunnedalen blir det mer og mer «transportetappe».  Selv om det går kjapt og greit unna, er det mindre hei og fjell. Siste bakken ned mot veien blir det også en del sorpe – på tide å gå forsiktig.

Nede på veien, er det bare å konstatere at turen er over, og at det har gått greit – og se fram til neste tur… 

onsdag 13. juli 2016

Regnværstur til Blåfjellenden.


Hjem til regn.

S
å vidt hjemme før kursen settes mot Blåfjellenden. Sent lørdag, hjem fra «syden», tidlig søndagsmorgen, opp i heia.

Og noe skar seg selvsagt. Å komme hjem på kvelden en lørdag, betyr stengte butikker og lite i skuffer og skap. Planen var å stikke innom bensinstasjonen, siden jeg uansett måtte fylle tanken.  Bensintanken ble full, men jeg glemte å handle mat….

Værmeldingen var heller pessimistisk – regn og atter regn. Nå var ikke starten så aller verst – bare litt yr de første 15-20 minuttene. Etter det – regn. Heldigvis ikke mye vind, og temperaturen heller ikke så gal – rundt 10 grader.
Som sagt regn og mer regn.  Det er noe eget med det å gå i silregn. Den første halve timen er alt greit – jakke og bukse holder unna regnet, og svetten har ennå ikke gjort resten vått. Etter dette begynner vannet å trekke oppover armene, svetten gjør at det meste blir våtere og våtere.  Etter en stund kan det ikke bli verre, og da er det på tide å finne fram det gode humøret – selv om regnet slår i hetta.

Det var ikke lett å komme i godt turhumør denne gangen. I hvert fall ikke på vei inn.

Siden det var søndag, burde jeg møte noen på vei tilbake til sivilisasjonen etter en natt i «villmarken».
Ikke en kjeft å se før ved brinken ned mot Blåfjellenden. Da møtte jeg et Dansk par. Det ble ikke lange stoppen for prat, regnet slo i bakken der og da, og på brinken tok vinden litt.


Nedover bakken kom det flere imot. Ikke så mange som jeg hadde forventet. Det var ikke veldig mange som hadde overnattet på hytte denne gangen. På hytta traff jeg to karer som ventet på bedre vær – forgjeves.
For egen del, litt flaks at de ventet. Det var kjentfolk, og ikke påholdne med maten. Jeg fikk det jeg trengte.

Det rant av jakken og buksa da jeg kom ned til hytta. Jeg hengte opp klærne til «tørk» - i det minste litt tørrere. Men det betydde å gå rundt i bare boxeren – nå har jeg alltid litt ekstra klær i sekken , og denne ganen kom det vel med. Lang under vinter….
Det er faktisk sånn at jeg ofte bruker lang under når det regner. Og denne gangen regnet det skikkelig…
Regnet gjør at huden konstant blir avkjølt når det ikke er isolerende lag mellom kropp og gore-tex.

Lang under i regnvær er derfor tingen.

Hjemturen ble derfor noe mer behagelig, om enn noe varmere.

Jeg tok følge med de to karene et stykke. Hjemveien burde være mer ubehagelig enn turen inn. Hjemover fikk vi vinden rett imot, og det regnet ikke mindre enn på veien inn.

Likevel ble det etter hvert en helt grei tur. Det regnet, ja vel, jeg kunne vanskelig bli våtere. Det var jo ikke kaldt.
Helst i godt humør og med lette ben ble det mer enn en kjekk tur. Noe av årsaken var at karene satte opp god fart fra start, og bortover flyene ble det «godt gammelt» tempo. Og det er noe vi som har levd noen år ikke opplever hver dag. Karene jeg gikk sammen med stoppet for litt vann, ved saft bekken, mens jeg fortsatte – i godt tempo.

Og det holdt helt ned. Nå må jeg innrømme at jeg nok kjente meg temmelig stiv dagen etter og holdt meg helst i ro, men…

mandag 11. juli 2016

Litt jobb og mye kjekke folk på Blåfjellenden.


Kjekt møte med "den eldre garde"

Ferie på sydligere breddegrader betyr tidlig avgang fra Sola, tidlig betyr i denne forbindelse opp klokka 5….
Noe som igjen betyr at det ikke er snakk om tur fredag til lørdag. Men torsdag til fredag går greit…

Jeg måtte til byen før turen til Hunnedalen kunne starte. Det betød at jeg ikke kom i gang innover før rundt to. Noe som igjen ville medføre at jobben jeg planla å utføre ikke ville bli ferdig før litt ut på kvelden.
Turen innover mot Blåfjellenden gikk som «vanlig». Et lite stykke innover er det mulig å se bakover mot stien et stykke. Jeg stopper som regel her for å sjekke om det kommer noen etter – om jeg vil få selskap på hytta. En torsdag helt i starten av juli, er ikke den mest travle tiden her, og jeg så ikke folk. Jeg møtte tre stykker som dessverre måtte snu – utenom disse var det ikke et menneske i heia.

Nå har jeg gått denne turen noen hundre ganger. Det er ikke så mye nytt å se, men jeg finner stadig noe å kikke på. Det er alltid litt å få med seg. Denne gangen var det snøen jeg sjekket. Det lå fortsatt noen fenner rundt om. De er mindre enn de pleier så tidlig på sommeren. Det er spesielt en fonn som pleier å ligge en stund. Her var det nå bare en liten meter igjen over fonna, og når denne lille snøflekken er borte, så vil det være bart hele veien. Litt uvanlig, og kontrast til fjoråret da denne fonna lå over stien mye lengre.
Inne på hytta, var det folk. Tre karer, som hadde kommet fra Langavatn. Det kom også en jente opp fra Mån. Hun var på langtur.
Jeg fikk gjort det jeg planla å gjøre på annekset, og litt ut på kvelden gikk jeg bort i «gamle»hytta.

Det runde bordet i stua, med utsikt nedover dalen, var stort nok til at alle fikk plass. Det ble som vanlig en hyggelig kveld med drøs og raddel.
Den kvinnelige del av selskapet, var på alenetur. Fra Frafjord til Oslo, med overnatting i turistforeningshytter.  Det bare forsterker mitt inntrykk av at jenten tar ut – alene.

Morgenen gikk kjappere enn normalt, alle tok i et tak, og hytta kom greit på stell. Det manglet litt på at været var like medgjørlig. Nå hadde jeg sjekket værmeldingen og var klar over at det kunne komme nedbør, men det kom litt i overkant. Det regnet….

Med vind og regn imot ble det en litt sur tur over heia.
Karene fra gårdagens hyggelige kveld, gikk først opp bakken mot Hunnedalen. Jeg hadde med andre ord noen foran meg, og jeg burde kunne ta igjen disse. De var tross alt 225 år  -  til sammen…

Bortover flyene mot Leitevann, så jeg gjengen, og tok ikke innpå, men tok bilder.

Det er ikke så ofte jeg har anledning til å ta bilder av folk og natur – utenom broderen da.

Jeg måtte ta i for å ta igjen gjengen. Siden jeg var i gang, gikk jeg etter en stund forbi, men hele gjengen – på 225 år var ikke mange metrene bak meg da jeg sto på parkeringsplassen.