En skikkelig onsdagstur.

Tåke hjemme, sol i Sandnes.

Onsdag, og sola skinner fra blå himmel på morgenen. Det innbyr til en tur. Broderen er på fjellet og Bestyrerinnen er på jobb. Hun har bare et par dager igjen før hun også blir pensjonist.

Jeg titter ut vinduet og lurer på hva jeg skal gjøre. Og det holder jeg på med en stund.....

Litt over 10 ser jeg at tåka kommer sigende fra sør. Det blir tettere og tettere. Skal det bli tur, å må jeg få opp farten. Halv elleve sitter jeg i bilen og lurer fortsatt på hva jeg skal gjøre.

Det kunne jo bli en tur langs stranden. I fint vårvær er det en kjekk tur. Med sol i ansiktet og lite vind er det skikkelig flott. Det var bare tettere ute ved sjøkanten. Det måtte bli en tur litt lengre nord. Det så ut som om det fortsatt var sol i Sandnes.

Kunne jeg muligens klare å gå inn fra Gramstad og opp til Mattisrudlå og så få med Bjørndalsfjellet, før jeg satte kursen mot bilen?

På Gramstad var det flere enn meg som ville på tur. Det var flere biler på parkeringsplassen enn på søndag. Og det var sol...

Jeg startet mot Paradis-skaret og bakken opp mot Mattisrudlå. Den bakken er en utfordring. Denne gangen både på grunn av bakfoten, og på grunn av mitt problem med høyde. Bakken er så pass bratt og åpen at jeg gruer meg for å ta fatt oppover. I tillegg så blir jeg selvsagt andpusten....

De siste gangene har jeg gått opp bakken uten noe særlig problem. Denne gangen var det ikke helt lett å komme opp. Jeg kom til topps, men delvis på grunn av at jeg synes det er verre å gå ned bratte bakker.

Det var en del mennesker på tur mellom Mattisrudlå og den siste bakken opp mot Bjørndalsfjellet, men det var folksomt i bakken opp mot toppen og på toppen.

Denne dagen, i finværet, tok jeg det med ro og snakket med en del av de jeg traff. Selvsagt bare hyggelige folk. Noen for første gang mot Bjørndalsfjellet og andre som går det flere ganger i uka.

Nedover går greit, selv om jeg brukte tid på grunn av foten. Nede ved veien var det på tide å vurdere turen videre. Egentlig så kunne jeg godt tenke meg å fortsette de 3 kilometerne mot Fjogstadfjellet og Revholstjørn og tilbake til Gramstad. Det ville gi en brukbar tur – på en onsdag.

Jeg burde muligens ha gått direkte til bilen. Fysioterapeuten mente i hvert fall at jeg kunne ta det litt med og heller trene opp hælen hjemme. Han sa også at han mente problemene med akkilesn nå var på bedringens vei, og da kan det vel ikke skadde med...

Jeg satset på Fjogstadnuten.

Rett etter selve nuten møtte jeg en som jeg tidligere hadde truffet på Nilsebu. Hun er også opptatt av STF og stiller gjerne opp der. Vi fikk en hyggelig prat. Jeg sto i bare i en svett ulbluse, men ble ikke kald. Det var virkelig flott vær...

Siste del av turen er litt nedtur – det første stykket ned mot Revholstjørn. En del myr og sorpe i hvert fall. Fra Revholstjørn og inn er det vei, noe som ikke er spesielt kjekt å gå på.

Søndagstur på Høgjæren

Fortsatt spor av vinter i høyden.

Det var tåke utenfor stuevinduet på søndagsmorgenen. Noe vi egentlig ikke er vandt med på flate Jæren. Der blåser det som oftest, vind og tåke henger ikke helt sammen.

Yr og Storm var heller ikke enige om hvordan været ville utvikle seg utover dagen. Storm Meldte sol og flotte forhold. Yr varslet tåke, med noen små solgløtt. Det er muligens rettferdig at både Yr og Storm fikk rett halve dagen. Yr på morgenen og Storm ut over ettermiddagen.

Dagseddelen var klar. Bestyrerinnen ville også denne søndagen på tur. Det eneste hun ikke helt hadde fått klarlagt var hvor turen skulle gå. For egen del, med en litt lang tur på lørdagen, så mente jeg at bakfoten ville være tjent med en kort tur. Langs stranden en eller annen plass, kom ikke på tale. Der har vi gått litt for mange ganger.

Det ble snakk om en tur på høgjæren. Det var helt tilbake i november sist jeg hadde en tur i det området. Den vanligste turen var fra Tovdal til Steinkjerringå via Holmavatn og retur. En tur på over 15 kilometer og som normalt tok over tre timer.

I disse trange tider, er jeg fornøyd med en tur på to timer og bare opp mot 8 kilometer.

Broderen er heller ikke helt i toppform og syntes det ville passe med en runde på høgjæren. Fra Holmavatn til Steinkjerringå, videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Dette er en tur vi har klart å komme rundt på 1 time 15 minutter – en gang i verden....

Det er ikke lett å si hvilen årstid vi egentlig er inne i. Hjemme var det 5-6 grader, men tåke og lite vind. Vår eller vinter? Det er lenge siden vi har sett noe til is og snø – hjemme.

På høgjæren lå det fortsatt fenner med snø nede i søkkene. Det var ikke snakk om frost. Det var ikke tele i jorda, og fargen på mark og myr minnet om vår. Det var ikke så lenge siden det hadde vært frost. Det viste tydelig på stien der steinene hadde arbeidet seg opp og gjorde at vi måtte følge med på hvor vi satte foten.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Vi så ikke folk før vi kom opp mot Synesvarden. Det var antakelig været som holdt folk tilbake, men jeg har da truffet andre på tur her oppe, i kuling og sludd. Litt tåke burde ikke hindre folk i å ta ut på tur.

Tåka var ikke veldig tett, det var mulig å se ganske langt. Tett tåke for meg er når det ikke er mer enn 20 30 meter sikt. Denne dagen kom og gikk tåka, og etterhvert forsvant den nesten helt. Det endte opp med dis.

Ellers var det helt greie forhold denne dagen. Ikke helt tørt i myrene, men bra i stien. Vi kunne holde grei fart, men det tok likevel opp mot to timer før vi igjen så parkeringsplassen ved Holmavatn.

Der var det mer biler enn da vi startet, men langt fra noen trengsel. Vi har sett flere biler på en flott onsdag.

Vi var alle godt fornøyd med søndagsturen.

Lørdag og mye folk rundt Lifjellet.

Bra turvær og en smak av vår.

Vinter eller vår? Det var spørsmålet da jeg skulle kle meg til lørdagens tur. Været avgjør også ofte hvor turen skal gå. Ute var det 6-7 grader og det blåste en del. Nok til at døra smalt igjen bak meg.

Bestyrerinnen skulle også på tur, men hun ville kjøre til Tysvær for å sjekke hvordan det går med oppgraderingen av hytta.

Det er alltid noen dager i mellom vår og vinter, der det er vanskelig å finne den beste turen for dagen. Snø og is betyr sjøkanten. Med varmere vær er det mulig å ta en tur både på høgjæren og i Dale/Li området.

Da døra smalt igjen bak meg, forsvant alternativet Høgjæren fra mine planer, og da måtte det bli en rundtur fra Dale eller Gramstad. Det er ikke helt greit å gå oppe på høgjæren i vind. Det kan bli både strevsomt – mye oppoverbakke selv på flatene, og kaldt. Vinden gjør det kaldere enn gradestokken viser.

Usikkerheten rundt være og forhold gjorde seg også gjeldende på klesfronten. Skulle jeg ta «lang under» - som er skikkelig greit ved lav temperatur og regn, eller skulle jeg kjøre «sommerbekledning»? Jeg valgte vinterklær. Noe som viste seg å være helt feil, da jeg valgte å ta den vanlige turen rundt Lifjellet.

Det ble varmt. Selv med lufteglidelåsene i buksa helt oppe. Jeg kunne kjenne vinden på parkeringsplassen da jeg startet, og det var passe kaldt inne i skogen – til jeg fikk opp dampen. Etter å ha gått ut langs sjøen, ble det lettelse i antrekket, og resten av turen gikk i bare ullblusen. Litt kaldt helt øverst, men helt greit.

Det er vinterferie. Det kunne jeg se alt på parkeringsplassen. Selv om det var lørdag, så var det en masse biler da jeg kom. Utover langs sjøen gikk det et par i omtrent samme fart som meg. Jeg gikk forbi i Bjorhamn der de hadde en liten pause, og siden kunne jeg høre at de var bak meg.

En stund etter kom det stor følge i mot. Det var unger og voksne, og de hadde startet på Li og ville ta rundturen, men opp Revesdal.

På toppen satt det flere følger, og det røykte god fra et bål. Jeg kunne ikke akkurat lukte stekte pølser, men det så ut som det var mat på gang.

Jeg snakket også med en gjeng nede ved Dalevannet, og ved demningen var det vafler – og pølser på gang. Nede på Dale, var det flere biler enn da jeg startet. Det var nesten fullt på parkeringsplassen, og det var fler enn jeg som var ferdig med turen rundt klokka to.

Jeg mente det gikk litt fortere denne ganen enn forrige tur. Nå skyldes det sikkert føret, det var antakelig noe tørrere denne gangen. Likevel var jeg fornøyd med at jeg en del av turen kunne holde farten oppe uten å kjenne for mye i akilleshælen. Hvordan det går i morgen få vis seg.

Jeg håper å komme tilbake i god gammel form i løpet av våren, selv om det egentlig ser mørkt ut. Det er ikke helt greit å plutselig bli «gammel» - som han sa, gutten jeg traff i henget ned fra toppen: «Er det greit å gå slik når du er så ga....» Han fullførte ikke helt spørsmålet. Dagens ungdom er i det minste høflige.

Bjørndalsfjellet pluss litt til.

Søndagstur i Sandnes.

Det er ikke en stor hemmelighet at jeg har hatt problemer med akillessenen den siste tiden. I tillegg klarte jeg å tråkke over på en tur i «syden». Foten hovnet opp, og selv nå 14. dager etter, kan jeg godt kjenne at det ikke er helt i orden.

Fredagens tur rundt Li, med mye forsiktig tråkking, kjentes fortsatt på søndagen. Jeg var likevel klar for tur. Broderen ringte og vi avtalte å møtes – litt senere enn vanlig. Det hastet ikke med å komme ut.

Bestyrerinnen ville også på tur, men var ikke interessert i en langtur. Hun tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise. I utgangspunktet 5 stykker som ville på tur. Vi kjørte til broderen for å plukke opp ham. Det viste seg at Bjørg også kunne tenke seg en tur. Ganske greit at vi da hadde avtalt med Sigbjørn og Anne Lise, å treffes på Gramstad.

Vi ble med andre ord 6 som møttes på parkeringsplassen på Gramstad. Tanken var å gå opp til Bjørndalsfjellet og ned, pluss ta runden om Fjogstadfjellet om det passet. Dessverre viste det seg at Bjørg ikke var helt i form og måtte snu et stykke oppe i bakken. Fortsatt like heldig at vi hadde to biler. Broderen fikk låne min og Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise og jeg fortsatte oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet.

Bestyrerinnen mente hun bare hadde gått ned denne bakken, aldri opp. Vi gikk turen fra parkeringsplassen og mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet, og videre rundt Fjorgstadnuten en gang i sommer. (April – jeg sjekket...) Det er noen ugreie bakker fra veien og til topps på Bjørndalsfjellet, men denne gangen gikk det greit opp. For min del gikk det sakte. Ankelen er fortsatt et problem.

Det ble ikke lange pausen på toppen. Sola var godt gjemt bak skyer og det blåste ganske bra – opp mot 10-12 m/sek. Jeg startet nedover omtrent med en gang. Det tok ikke lang tid før Sigbjørn for forbi og måtte vente nede på flaten.

Det var egentlig hyggelig å ta det forsiktig nedover bakkene. Det ble tid til å prate, og vi stoppet til og med opp et par ganger. Skikkelig søndagstur.

Nede på veien ble det en liten diskusjon. Alle var egentlig for å fortsette mot Fjogstadfjellet og videre. Turen opp og ned Bjørndalsfjellet hadde, selv med forsiktig gåing, gått unna på omtrent en time.

Det er ikke mange høydemeter opp mot denne toppen, som nesten ikke kan kalles en «topp» og jeg pleier bare å gå forbi. Siden både Bestyrerinnen og de andre ikke så ofte er på disse kanter, gikk de opp. Videre over flyene og mot Revholstjørn, er en flott liten tur i «heia». Ikke et tre og det er mulig å se både Sandens og Stavanger og havet.

Det er adskillig flere folk som tar turen til Dalsnuten enn rundt Fjogstadfjellet. Likevel møtte vi en del, men det siste stykket inn mot parkeringsplassen var tettpakket. Det var ikke mange parkeringsplassene ledige da vi kom tilbake til bilen, selv om det parkeringsplassen er mye utvidet.

Lifjell – 11 varmegrader og sol.

Fredagstur i flott vær.

Snø? Hvem snakker om snø? Helt unødvendig, når det er mulig å gå tur i skikkelig flott turvær – i midten av februar.

Fredag er normalt ikke turdag på vinteren. Likevel ble det til at jeg pakket sekken og tok fram turklærene. Sola skinte. Termometeret utenfor kjøkkenvinduet krøp over 10 varmegrader, og det var tørt.

Det er jo ikke mulig å sitte inne i slikt vær – i midten av februar. For mange er det flott og fint med snø og ski, for meg handler det bare om fjellstøvler, hele året – om mulig.

Jeg må på ski noen ganger i løpet av vinteren. Den årlige turen til Blåfjellenden er ikke mulig uten å bruke ski. I hvert fall den ene veien. Det blir likevel mindre og mindre morsomt å ta seg fram med planker under beina på betongføre eller i løssnø. Jeg holder meg til turer på beina.

Det var over en måned siden jeg hadde tatt turen rundt Lifjell i Sandnes. Fra Dale mot Bymarka, til topps på Lifjell med senderen og tilbake til Dale via Dalevann.

Jeg burde kanskje være leie denne spesielle turen - mulig burde jeg være dyktig lei den alt for 20-30 år siden, for turen har stått på programmet siden 1990 omtrent. Hver vinter blir det noen turer her. Ofte en gang i uka.

Det er, på tross av alle gangene jeg har gått her, stadig noe å se, og i hvert fall så blir turen ikke direkte lettere med årene. Jeg trenger jo all den trening jeg kan få til. Det er noen kjappe ganske bratte bakker. Stien må kalles «uryddig», det er ikke lett å holde god fart. Det er alltid noen hindringer, som bratte kneiker, kjettinger, myrer og glatte svaberg.

Og det er før den lange bakken opp mot toppen. Stigningen her er opp mot 200 høydemeter, uten noen skikkelig «pause». Den bakken tas (av meg) i rolig jevnt tempo. Jevnere og roligere etter som årene går....

Etter toppen gjenstår like mange meter nedover, og noen av hengene er bratte. Det tar tid, i hvert fall for meg som må ta hensyn til en bakfot i uorden.

Denne fredagen var det helt greit å bruke tid rundt. Været innbød til å virkelig nyte turen. Ikke mange andre var på tur denne dagen. Jeg møtte en mann som hadde startet på Li. Og siden det var få folk ute å gikk, var det bare kjekt å møte samme mann en gang til rett etter toppen.

Det er for tidlig til å finne skikkelige vårtegn, som bjørk med knopper og liknende. Likevel er det kjekt å se grønn tyttebærlyng – og vite at det er mange måneder til det er mulig å finne røde bær.

Det kan bli en del turer før tyttebærene er modne, om jeg er heldig.

Det er jo litt underlig å omtrent ikke treffe folk på turen rundt Li i slikt flott vær. Nå kan nok forklaringen være at folk ikke er på tur på fredager. Det er bare oss pensjonister som har tid til slikt.

Klokka var omtrent to da jeg kom ned til Dalevann. Her møtte jeg folk, og nede på parkeringsplassen var det andre biler enn min, og det kom en del mens jeg gjorde meg klar til å dra. Folk er på kveldstur på fredagene, ser det ut til.

Onsdagstur - Sele, Hellestø.

Nesten vår og flott vær.

Med en bakfot i ustand – akillesen, så har det blitt få og korte turer. Onsdag, som var en turdag i fjor, har mer og mer blitt en innedag. Denne onsdagen var det sol. Og 9 grader. Og nesten vindstille....

Det ble helt umulig å sitte inne og se ut. Det måtte bli en tur. Broderen var enig. Vi avtalte å møtes klokka 11, og fikk da se hvor turen ville gå. Det har blitt noen runder på høgjæren og noen runder rundt Gruda på onsdagene. Denne onsdagen fikk det bli stranden – nok en gang.

Broderen hadde besøkt tannlegen på morgenen, og var ikke i form for en lengre tur mente han. Det var noe med en rotfylling...

Det kunne på mange måter passe bra med en tur fra Sele mot Hellestø. Denne turen har vi tatt noen ganger, og spesielt på søndagene har det vært mye folk på vei. Denne onsdagen var det bare en bil på Sele, men det var likevel noen andre som også var på tur.

Nærmere Hellestø var det mye folk – og hunder.

Avtalen var at vi skulle ta det med ro. Akillesen var ikke så god etter søndagens tur og tirsdagens trening, at jeg så for meg en tur i fullt trav bortover stranden. Broderen var enig. Vi skulle ta det med ro.

På vei nordover, fra parkeringsplassen ved Sele havn, hadde vi sola i ryggen. Selv uten sola til hjelp, ble det så pass varmt at jekken måtte opp. Nå tok vi det selvsagt ikke rolig. Det ble god fart nordover. 

Med litt fart på beina og 9 grader i lufta, så ble det varmt. Svetten rant i ansiktet....

Stien mellom Sele og Hellstø går først noen hundre meter på grusvei, før det bærer ut i sandhaugen. Denne gangen var sanden tørr og løs. Av en eller annen merkelig grunn, klarer akillesen seg bra her. Selv om vi holdt tempoet oppe, så gikk det greit.

Etter et par kilometer er det mulig å ta ut på flate stranden. Hellestøstranden er litt spesiell. Den er nesten alltid hard og fin å gå på. Omtrent som å gå på god vei. Denne gangen var det bare å holde tempoet oppe og det ble litt sånn i «full fart».

På selve stranden var vi ikke alene. Det var en del folk på tur – en vanlig onsdag, men med fint og flott vær. Etter 3-4 kilometer fant vi det best å snu. Vi var nesten ved enden av stranden, det manglet bare et par hundre meter.

Det var antakelig litt trekk fra sør, for det ble ikke vesentlig varmere fordi om vi fikk sola i ansiktet. Selvsagt kunne vi ikke slakke av på tempoet på returen. Hva ville folkene som kom i mot si til det?

Det er jo egentlig ingen som bryr seg, men det må jo være en grunn til at vi presser på selv om det jo ikke er nødvendig. Det er uansett god trening, og det trenger vi.

Med sola i ansiktet og god temperatur, ble det nesten en vår tur. Vi var i hvert fall enige om at det var rett plass for tur denne flotte onsdagen. Nå ble det jo ikke en lang tur, en time og femten minutter, men 7-8 kilometer i godt tempo er bra på en vanlig onsdag – midt i februar.

Nesten vår langs Jærstrendene.

Bestyrerinnen, broderen og jeg på søndagstur.

Halv fire på morgenen lørdag var det tid for å ta avskjed med Puerto Rico og sommeren. Da begynte hjemturen til vinter, kulde, regn og vind. Som oftest er det kjekt å komme hjem. Denne gangen var det fristende å holde på sommeren – en stund til.

Det ble ikke tur på lørdag, men da måtte det bli tur på søndag. Jeg tok kontakt med broderen på søndagsmorgen og avtalte tur. Bestyrerinnen lå litt frempå – etter lite søvn natt til lørdag, men ville likevel være med på en vanlig søndagstur.

Hun mente at «nå var det bare å stå på» for å beholde formen som var opparbeidet etter 14 dager med tur hver dag.

Det ville altså bli en ordinær søndagstur, med Bestyrerinnen og broderen som følge. For egen del kunne jeg tenke meg en tur på høgjæren. Det er en stund siden jeg har gått på de traktene. Alternativet kunne være Jærstrendene – som vanlig.

Været avgjør ofte turmålet. Værmeldingen hadde endret seg i løpet av natten. Nå var det null regn, og muligheter for litt sol ut over dagen. I tillegg lite vind. En titt ut vinduet på morgenen, viste stygge sorte og sinte skyer i sør – og høgjæren ligger i sør. Mot vest virket det lysere...

Bestyrerinnen stemte for en tur fra Reve havn til friluftshuset på Orre. En tur på omtrent en mil, nesten 11 kilometer. Broderen mente det ville være bløtt og vått på høgjæren, og var enig med Bestyrerinnen.

Det er kort kjøring til Reve havn. Bare noen kilometer. Sjøen utenfor den lille havnen gikk hvit. Det hadde tydelig blåst både stikker og strå, men denne søndagsmorgenen var det omtrent vindstille. Gradestokken viste 7 grader. Langt fra badetemperatur, men bedre enn været i forrige uke – da vi var i «syden» med sommer....

Det første stykket går langs sjøkanten. Stranden mellom traktorsporet og sjøen er rullestein og sand. Av og til det ene og til andre tider det andre. Det er greit å gå her på vinteren. Om sommeren kan det være ungdyr på beite på markene som passeres. Det er ikke alltid like greit....

Ikke lenge etter start, tittet sola fram. Og det ble en heller flott tur i finværet. Her, helt ute mot nordsjøen, kommer våre tidlig. Hjemme i hagen kan vi plukke snøklokker, men den siste rosen fra høsten henger bedrøvelig med hodet.

Nede ved stranden er det nesten grønne enger, og vi fant nye skudd på en del busker. Om våren ikke helt er rundt hjørnet, så er det heldigvis ikke vinter.

Det er mye sandstrand mellom Reve og Orre. Denne dagen var sanden hard og fin å gå på. Det gikk greit, og fort – syntes jeg, som halter og bruker stokk.

Vi fikk noen ganske få dråper på oss, selv om himmelen over var omtrent blå. Inne i landet, oppe på høgjæren var det grått, og regn....

Det ble kaffepause på Friluftshuset. Tempoet ble ikke dårligere etter pausen. På vei tilbake mot Reve, holdt vi litt inne i landet, rett innenfor sanddynene, selv om vi måtte ut på stranden igjen et stykke.

Med sola bakfra og trekken i ansiktet, ble det ikke like varmet, og selv om «lang under» så avgjort var for varmt på vei sørover, så ble det ikke for varmt den andre veien.

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

"Våres Plass" som siste tur.

Sol og sommer også siste turen.

Det var en gang – nesten. Det er tross alt noen timer til flyet nordover tar av, men siste tur denne gang, er unnagjort.

Det er 4. året på rad vi har vinterferie i «syden» for å gå tur. De tre musketerene, Sigbjørn, Edvin og Kjell, har gått hver dag. Og det er ikke snakk om «småturer» disse karene har gjort unna. Ofte både 15 og opp mot 20 kilometer og tur på minst 4-5 timer. Imponerende utholdenhet.

For egen del har det gått litt opp og ned. Akillesen har ikke oppført seg i følge planen, og oppholdet ble mer soling enn tur. Flott opphold i finværet, men ikke akkurat som planlagt...

Jeg var langt fra sikker på om det ville bli flere turer etter gårsdagens utflukt til Norskeplassen. Det ville vært en skuffelse og ikke komme seg på tur siste dagen. Det fikk bære eller briste – bokstavlig talt. På tur skulle jeg.

Jentene ville en tur i byen, muligens til Amadores langs sjøen. De tre musketerer hadde planer om Arguineguin og miljøløypa til Norskeplassen og ned.

For egen del hadde jeg sett for meg en tur til «Våres plass». Det har ikke blitt noen tur ut mot Arguineguin dalen i det hele tatt dette året. Da resten av gjengen gikk Champanjedalen til «Våres Plass, sto jeg over.

Som vanlig var det samling på gårdsplassen klokka 10. Alle stilte. Jeg var klar for tur. Det ble til at jeg spurte om gutta kunne tenke seg å «snu» på sin tur. Slik at vi fikk følge til Norskeplassen.

Det var selvsagt ikke noe i veien for å gjøre litt om på planene, og vi fire satte friskt i gang med bakken opp fra «Natural Park» mot Norskeplassen. Det er nesten 3 kilometer inn, og det gjorde vi unna på «vanlige» 3 kvarter.

På Norskeplassen var det selvsagt folk – mange folk. Det var ørlite mindre varmt denne dagen enn dagen før. Det var likevel varmt nok til at de fleste går uten noe på overkroppen. Flaggene på Norskeplassen hang nesten rett ned. En flott dag til å ta ut i terrenget.

Etter en liten drikkepause fortsatte vi mot våre mål innover. Etter bare noen hundre meter tok jeg av til venstre mot Sukkertoppen – 100 høydemeter over Norskeplassen, og de tre musketerene satte kursen mot miljøløypa

Etter sukkertoppen er det å følge veien til skiltet med «Våres Plass» En liten kilometer fra Sukkertoppen. Det går vei videre mot «Våres Plass», og det er omtrent en drøy kilometer igjen til selve utkikkspunktet.

På Våres Plass var jeg ikke alene. En gjeng fra nordnorge satt og skrev seg inn i protokollen. De ville ta Champanjedalen tilbake mot Norskeplassen. For egen del ble det samme vei som jeg kom.

Jeg var antakelig ganske tidlig ute, for det kom en god del folk i mot, og på Norskeplassen var det fullt på alle benkene.

Så gjensto bare turen tilbake til hotellet. Både for denne turen og ferien. Det måtte bli «dalen» tilbake. Det er en flott tur utover mot kysten, selv om «dalen» egentlig ikke har noen utfordringer.

Denne dagen var det sol og varme. Hele bekledning besto av en lett treningsbukse, sko og strømper. Det er lenge til sommeren...

En skikkelig flott avslutning på en fin vinterferie.