mandag 26. november 2012

Søndagstur rundt Lifjell 25. november 2012


Lifjell rund.

Det måtte igjen bli en kjapp tur. Broderen ville stille på sykebesøk kl 14:00, og det betød at vi helst måtte være ferdig med turen før 13:00.
Det ble en tidlig start. Vi startet hjemme hos meg før 09:30. Det var fortsatt morgenstemning, og  sola var ikke kommet opp over alle toppene. På Dale var det bare en bil utenom vår.  Jeg hadde tatt med ”NYE” walk king av gammel modell. De var selvsagt litt trange, og det kjentes i storetåa de første minuttene.  Skoa var tørre og tålte den fuktigheten vi hadde, men jeg tok ingen sjanser, og gikk veldig forsiktig.  Nye sko er sleipe og glatte. Noen plasser var det skikkelig glatt. Broderen hang bedre på vått fjell  med sine slitte Walk king.


Det hadde ikke regnet mye det siste døgnet. Værmeldingen lød på sterk vind fra sør eller sørøst utover dagen. Av den grunn var det også bra å starte tidlig. Utover langs sjøen var det ikke mye vind. Fjorden var uten stor bølger, og vi så ikke mange hvite topper.  Oppe i høyden fikk vi mer vind, og den kom mer nordlig enn østlig. Det var likevel ikke noe særlig vind i forhold til værmeldingen.
Det var ikke nødvendig med jakke før opp mot brinken. Det ble derfor en behagelig tur rundt til Bymarka og opp bakken. Nå var det ikke jakken som gjorde det behagelig opp bakken, men mer tempoet vi holdt. Det ble aldri makspuls og pusting og pesing. Litt behagelig, og vi mister ikke mye tid i forhold til å gå opp i maks fart. Det blåste så pass på toppen at vi tok ly bak huset for en liten pause.
Den ble ikke særlig lang. Vi traff ikke folk før nede i Revesdal, selv om vi så spor av noen som hadde vært oppe.  Vi tok igjen folkene på toppen av ”den fordømte bakken” og holdt følge et stykke.
Det ble lett jogg ned bakken fra Dalevann.  Nede var det en del biler, og det kom folk i det vi stoppet ved bilen. Da var klokka noe før 13:00. Ikke så aller verst, men langt unna to timer som det faktisk er mulig å gå turen på, men da må det være opp i henget og ikke nede i skogen slik vi gjorde denne dagen.

Høgjæren 24. november 2012

En novembertur på høgjæren er et godt alternativ om det er snø oppover.

Turen går i åpent terreng og er eksponert for vær og ikke minst vind. Denne dagen var det nesten vindstille og overskyet.  Jeg fikk litt regn på meg, men det var egentlig ikke noe å snakke om. Det jeg kunne ha snakket om – lenge – var sorpa. Selv om det er laget god sti for noen år siden, er det nå store partier med myr og sorpe.  Jeg tråkket igjennom myra en plass, og det var nærmest bunnløst. Det var også sleipt i sorpa. Jeg var ute og sklei et par plasser.
Det var ikke andre biler på parkeringsplassen da jeg kom. Det var ikke spor av folk heller. Jeg møtte en mann nesten nede ved Holmavatn. Det var første tegn på at andre også var på tur denne dagen.

På veien mellom bilen og Synesvarden, så jeg til gjengjeld ferske spor av rådyr. Jeg så ikke dyra, men ut fra sporene var det ikke lange stunden siden de hadde trippet på stien.

Sola var framme en liten stund. Den varmet godt i le for den lille trekken det tross alt var.


Jeg så heller ikke spor utover mot Steinkjerringå, men nesten helt ute ved statuen, var det en far med tre unger. Jeg måtte stoppe og spørre hvor de kom fra, og de hadde kommet over myrene. De ville ikke gå tilbake samme vei, og tok en rundtur litt oppe i høyden. Faren med den minste på ryggen. Det må ha vært tungt i blautmyra.

På vei tilbake mot Holmavatn, traff jeg en del folk. Først tre jenter med to hunder. Som ikke var i band. Der etter en mann med hund, som var i band.
Jeg tror jenter har lettere for å ”overse” båndtvangen, hunden må jo få lov å utfolde seg.

Eller var det ikke mange sporene oppover mot Synesvarden. Det var en jente som sprang, og hadde pause på toppen.
Jeg tok ingen pause og fortsatte direkte mot bilen.  Det gikk ikke veldig fort ned bakken fra Synesvarden, og ennå saktere opp bakken med alle gjerdeklyverne. Men Det var tross alt en fin tur.

mandag 19. november 2012

Bynuten 18. november 2012

Værmeldingen var for en gangs skyld ikke helt ille. Det var noen skikkelige bøyer på morgenen, men det lettet.  Det skulle bli bedre vær etter hvert.

Det var bare så vidt tøyet var tørket i løpet av natten. Jeg måtte ha skjorten en omgang på ovnen. Det luktet selvdøde grevlinger.

Temperaturen var ikke høy, bare en 5-6 grader hjemme. Da kunne det bli glatt oppover mot toppen om vi valgte Bynuten. Jeg trodde det ville bli litt haggel i søkkene, men ikke frost.  Det stemte ganske bra.

Vi valgte å prøve Bynuten. Det blir normalt nok turer rundt Lifjellet i løpet av en vinter.  Det var ikke  hvitt på toppene, og det ble ikke vesentlig kaldere. Selv på parkeringsplassen på Seldalsheia var det en 4-5 grader.
Men sorpet, glatt og vått var det.


Vi startet samtidig med et dansk par. De tok vi igjen nede ved ura i bunn av bakken. De kom ikke til topps den dagen, og vi så heller ikke andre. Det kan være at det kom en person opp til toppen fra andre siden, men vi så ikke noen. Det er ikke ofte det er så få folk på toppen en søndag med brukbart vær.
Men muligens typisk for november.
Det krever litt å ta ut i morgenlys, og vite at du ikke er hjemme før det er kveld.
Det hadde vært bra vær oppover, og ut mot toppen hadde vi sol. Det varte ikke lenge. De mørke skyene i vest innholdt mengder med haggel. Det ble helst hvitt nedover mot Svartdalen. Om mulig gikk det enda senere enn tidligere.

Vi fikk haggelet bakfra, så det var egentlig bare lyden som plaget oss.
Det er lettere å gå nedover enn opp. Vi fikk en fin tur mot bilen.  Helt nede ved Blommetjørn var vi i le for vinden, og da sola atter kom frem ble det helst litt varmt. Et godt lite øyeblikk i sola i midten av november.

LIfjell lørdag 17. november

Dette var en av dagene jeg ble sittende hjemme å kikke ut av vinduet – med litt uvilje mot å gå ut.
Det regnet.
Og det fortsatte ut over dagen .
Det pleier å være en gjeng fra Norske Redningshunder på Dale lørdagsmorgenene, men denne lørdagen var det tomt på parkeringsplassen.  Det kom riktignok en bil i det jeg startet, men det var ikke spor utover langs sjøen.
Det var temmelig vått i stien, men mindre vann enn det var forrige lørdag.  Ett stykke ute langs sjøen for det opp en orrhøne. Den fløy ikke langt og landet bare noen få meter fra stien. Det var selvsagt umulig å få øye på fjærkreet inne i skogen.
Nesten nye ALFA Walk King er ingen god ide på vått fjell. De henger ikke like godt som gamle walk king sko.  Men de holder tørt. Denne gangen var det viktigere å holde seg tørr enn å gå fort.
Det gikk sent.
Opp bakken fra Bymarka gikk det trått. Som forrige uke kom pulsen fort høyt opp, og det ble å ta det med ro. Jeg skylder på alderen. 
På toppen fikk jeg været i mot. Det blåste kraftig, og regnet ga seg ikke. Det står heldigvis ikke lenge på. Over kanten måtte jeg ta i for å komme fremover.   Nedover mot Dalevann ble det å gå i bekken.


Da jeg kom hjem var sokkene våte oppe på toppen, men helt tørre nede i skoen. Vannet har nok kommet inn ovenefra . Ingen spor og ingen folk.
Jeg møtte en kar rett før flaten mot parkeringsplassen, og det var et par biler parkert.
Turen må få betegnelsen ”treningstur”.

mandag 12. november 2012

Lifjell i Sandnes lørdag og søndag (9. og 10 november)

Lifjell lørdag og søndag.


Lørdagens tur ble en våt affære.
Det er ikke ofte at det er så vått som på lørdag. Det regnet stort sett hele tiden, og det hadde det gjort i over et døgn.
Alle småbekker hadde vokst seg store, og det buldret og rant over alt.
Det var folk på parkeringsplassen, men jeg så ikke en kjeft på turen rundt Li. Selv helt oppe på senderen var det ikke spor. Det var egentlig ikke så rart. Været var skikkelig dårlig. Det regnet hele tiden. Alt fløt.

Det er lagt ut en del plank øverst. Disse var under vann, og det ble å vasse over på plankene.
Det var mørke skyer og regn, men plutselig åpnet det seg noen lyse flekker med blå himmel. Jeg håpet selvsagt på opphold, men..
Alle bekkene ned mot fjorden gikk store. Det var ikke enkelt å komme over.  Jeg strammet buksebeina nederst og vasset over.  Det rant stort sett vann i stien hele veien, og noen plasser var det mer en bekk enn sti.  Ned mot Revesdal var det en bred elv.  Nedenfor Dalevann der veien går over  i  sti var det vanskelig å komme fram. Stien var mer en foss, og vannet nådde opp på leggen enkelte plasser.  Det ble en tung tur, og det tok tid å komme rundt.

Selv om det regnet natt til søndag var det betydelig mindre vann i stien.

Jeg avtalte med broderen at vi skulle ta en tur rundt Lifjellet. Det blir litt kjedelig å gå samme turen to dager på rad, men denne søndagen hadde ikke broderen anledning til å ta en langtur, som også ville kreve mer kjøring. Det ble derfor Lifjell.
Det var en del biler på parkeringsplassen, og vi så spor i sorpa utover, men vi så ikke folk. – utover en som kom springende forbi.  Han holdt god fart.  Jeg går mye mer forsiktig.
 Det ble som vanlig til at vi holdt jevnt tempo utover sjøen, og opp mot ”syregrensen” i bakken opp fra Bymarka.  Det er vanskelig å holde seg under anarob terskel i hengene opp over.  Men i følge de som skjønner seg på slikt, skal det være bra for kondisen å presse seg litt. 
Jeg var kliss bløt på toppen, og det ble fort kaldt i den lille vinden som blåste.  Vi svelget saften og fortsatte nedover.
På toppen var det en del folk, og det kom flere mens vi var der.  Vi traff også et par i bunnen av den fordømte bakken. De hadde kommet opp skaret, og lurte på hvor langt det var til toppen.
Søndagens tur ble mye lettere enn lørdagens.  Det gikk greit rundt, og også fortere enn på lørdagen.

mandag 5. november 2012

Bynuten både lørdag og søndag 3. og 4. november

Bynuten to dager på rad.

Etter en litt mislykket tur på fredagen, måtte det bli en vintertur på lørdagen. Værmeldingen var ikke den aller beste, men det var ikke lovet mye regn.
Jeg salte fort opp om morgenen, og var av gårde ikke lenge over 10.  Det var fuktig, og noen få dråper på ruta innover. På parkeringsplassen var det en bil. Og folkene i den, møtte jeg i toppen av første bakken. De på vei ned, jeg på vei opp.
Jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro. Tempoet oppover ble forholdsvis rolig. Det var selvsagt ikke spor i sorpa etter folk. Det var litt is nesten helt nede, og jeg gikk å lurte på når jeg ville møteisen skikkelig. Det var overhodet ingen problemer til over fossen. Fra fossen og opp ble det mer og mer is og snø, og det tok litt tid å finne rette veien. Over kanten var det enkelte glaserte steiner og det ble å ta det rolig å sikre.
Øverst var det dekke av is og snø. Jeg så jo at isen var gammel, og at det burde tine, men likevel ble det til at jeg gikk å sjekket om det frøys på.
Det kom en skikkelig bøye med snø på toppen. Jeg gikk ut til varden, snudde og fortsatte tilbake. På tilbakeveien fikk jeg snøen rett i mot, men den gikk fort over i regn/sludd. Det var tydelig at det hadde minket på isen da jeg kom ned mot Svartdalen.  Jeg tok en liten drikkepause helt nede ved vannet. Jeg burde nok ha stoppet før, men….
Jeg møtte en kar ved fossen, og et par nede ved vannet. Da jeg møtte nok et par tillot jeg meg å spørre om de hadde greie på når det ble mørkt.
Siden jeg hadde tatt det med ro oppover hadde jeg ikke problemer med nedturen, og var frisk i beina.
Det var 4 biler på parkeringsplassen

Søndagen ble det samme turen.

Men da i selskap med broderen. Vi startet innover litt senere enn sommertid. Det var fint vær, og meldingen var heller ikke gal. Da vi kom til parkeringsplassen var det alt 10 biler, og vi så folk oppe i bakken. De paret vi så i bakken tok vi ikke igjen før helt på toppen, og nedover hadde vi følge hele turen.
På parkeringsplassen var det også en hel gjeng som holdt på å ”sale opp”. Det var antakelig ”Turgjengen” men vi spurte ikke. Disse traff vi igjen på andre siden av øverste tjønnet. Jeg hadde regnet med å treffe disse rett over fossen. Et lite avvik mot beregnet, men ikke mye.
Det var sorpet og glatt. På vei ned, etter at gjengen var passert, ble det mye mer sorpe i stien, og glatt.
Øverst fikk vi også denne dagen litt nedbør, men jakken kom av rett under fossen, og det var ikke nødvendig å ta den på resten av turen. 
Vi møtte en del folk på vei oppover, og rett før vi kom ned til vannet møtte vi en hel familie. De ble litt overrasket over at det var så lang opp. Nesten nede møtte vi også et utenlandsk par. På spørsmål om de viste når det ble mørkt, så var de i utgangspunktet ikke helt med.  Jeg tror ikke de kom opp den dagen.
Det var 17 biler da vi kom ned.




Mot Fossebekken fredag 2. november 2012


Denne fredagen hadde jeg planlagt tur inn til Blåfjellenden. En del år har det vært mulig å komme innover i november, og jeg ville forsøke.
 På nettet så det ut som om det ikke var særlig mye snø oppover i høyden. Litt vassing i snø helt øverst går greit, men for mye blir strevsomt og det tar tid. Webkameraet til Røde Kors viste nesten snøfritt nede, og det var folk som hadde gått på beina til Sandvatn forrige helg. Jeg var optimist.
Det var ingen grunn til optimisme.



Det var snø langt nedover fjellsidene. Hunnefjell var dekket, og det så ut som om det var forholdsvis dyp snø. Jeg skulle ikke langt opp i bakken før det ble snø.  Vannene var alt isdekket .Det gikk fort opp for meg at det ikke ville bli noen tur inn til Blåfjellenden. Men siden jeg alt hadde kjørt opp, kunne jeg lik så godt ta en tur innover heia. Det var litt sol og klar himmel. Ikke langt oppe i bakken fikk jeg se sorte skyer i sør.
Det ville ta litt tid før de tok meg igjen, og det er lov å håpe.  Det gikk ikke fort innover mot fossebekken.  Snøen som lå i søkkene, gjorde det sleipt og glatt, og jeg kunne ikke alltid se bakken.
Videre oppover mot Kringlekveven var det betydelig mer hvitt. Og da det begynte å komme snø fra oven, ble det til at jeg snudde. En kort tur, men jeg fikk da brukt beina i en god time og litt.
Sporene innover ble fort dekket av snø, og det ble nærmest whiteout i en periode.  Øverst kunne det ha vært enda dårligere forhold. Jeg tror det var godt at jeg snudde.