fredag 11. august 2017

Nesten godvær til Blåfjellenden.

I bare ullblusen - selv om det var nedbør.

I et par uker fremover vil jeg ikke kunne dra til Blåfjellenden. Bestyrerinnen har bestemt....
Da måtte det bli en tur fra torsdag til fredag. Og kjekt var det.

Været er et tema som til stadighet blir dratt fram. Det har vært dårlig vær denne sommeren - så langt. Det har ikke hindret meg i å dra innover mot Blåfjellenden, men det har gjort at jeg ikke har kommet på andre langturer.

Nå blir det en stund til jeg igjen kan dra til heis, og jeg håper været på slutten av sommeren vil være bedre enn det vi har hatt til nå. Det må jo omsider bli vær til den vanlige sommerturen fra Langavatn via Blåfjellenden til Flørli.
Det var bedre vær i vente denne torsdagen enn det jeg har hatt de siste gangene. Nå slo ikke værmeldingen helt til , men jeg gikk turen uten å ta i bruk jakken. Bare det er verdt å nevne.
Nedbøren, eller helst det som fly i lufta, var helst tåkeyr. Nok til å bli bløt på framsiden, men ikke så våt at det ble nødvendig med jakke. Trekken og tåka kom forfra - fra nordvest. Det var bare å håpe at vinden ville snu på tilbakeveien....

Og helt riktig vinden snudde, og kom fra sør på fredagen. Rett i mot som dagen før. Like våt helt øverst, men kaldere. Temperaturen var nok noen grader lavere på fredagen enn på torsdagen.
Litt yr er ingen hindring for å få en kjekk tur innover heia. Jeg møtte også en del folk som kom fra hytta, og ble fortalt at det hadde gått folk innover mot Blåfjellenden.
Det var forholdsvis tørt i marka. Nedbøren fløy i lufta og gjorde ikke steinene våte og glatte. Det var forhold til å gå raskt innover. Jeg prøvde å holde farten oppe. Og etter min mening så gikk det greit- forholdene og alder tatt i betraktning.

I hvert fall var jeg inne på hytta noe kjappere enn jeg hadde tenkt. På hytta var alle rommene nede opptatt. Jeg måtte ta tilflukt på hemsen.  Ulempen  - og fordelen med hemsen, er at der viser himmelen ganske godt. Og sola står inn tidlig på morgenen.
Denne natta var det stjerner inne i mellom skyene. Godvær om natta - du snakker om sløseri...
Dagslyset vekket meg klokka 6 - klokka seks? Og jeg fikk ikke sove etter det. De var bare og komme seg opp og starte på frokost, vask, rydding og pakking av sekk. Alt ferdig i god tid før 10.

Det startet noen før meg opp bakken. Og tempoet blir alltid preget av å se noen foran.
Oppe på toppen måtte jeg jo holde tempoet oppe. Det ble en tur mot Hunnedalen i bra tempo. Ikke skikkelig fort - som er under to timer, men bra tempo.

Da jeg nådde parkeringsplassen var klokka ennå ikke 12...

onsdag 9. august 2017

Søndagstur langs stranden.

Saltebukta og Skeiestranden.

Bestyrerinnen har i det siste vært med på en del søndagsturer. Egentlig fra tidlig i vår, men da helst for å komme i form til vår utflukt i Østeriket. Nå er det bare for å holde på formen.

Værmeldingen var ikke "snill". Det var snakk om store nedbørsmengder. Ikke vær for en langtur, men bestyrerinnen mente vi burde komme oss ut uansett. Erfaringen er jo at været skjeldent hindrer en tur, selv om det kan bli skikkelig vått inne i mellom.
Ingen av oss hadde lyst på en tur i heia, helst burde vi gå på god sti. Med det været vi har hatt er det sorpe og vått over alt. Muligens ikke helt ute langs kysten?

Da bestyrerinnen gjennomførte sitt opplegg med å gå fra Tungenes til Egersund, ble det "oppdaget" flere fine steder langs sjøen. For egen del har jeg brukt å gå fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård, Da helst på vinteren...

Kunne vi finne en rute utenom "vinterruta"?

Vi har vært fra Orre til Hå en gang, med frost i bakken og sol. Hva med å gå deler av den turen, men snu når det passer.

Ute langs kysten kommer det ofte mindre nedbør enn bare et lite stykke lengre inne i landet. Med dårlig værmelding kunne det kansje være greit å gå i strandkanten.
Vi tok til Hå gamle Prestegård og startet nordover - på vei. Etter vel en kilometer bar det ut i terrenget. Det er mange sandstrender langs Jærkysten. Her fikk vi gå på en av disse. Løs-sand er tungt...

"Det er god trening" mente bestyrerinnen. Og hun har helt rett. Det er tungt å gå i løs sand, selv om stranden er flat som en pannekake.

Det kom noen skikkelige bøyer av og til, men regnet skremte verken oss eller andre. Det var folk på tur utenonm oss.  Vi hadde følge med to andre både fram og tilbake. Nesten helt framme stoppet de andre for å tørke av skoene, og vi vekslet noen ord.
Vi gikk nesten til Skeiekanalen - litt under 5 kilometer, og det på omtrent en time. Bestyrerinnen mente det fikk holde, og for å komme videre måtte vi ha gått et stykke inn i landet for å krysse kanalen. Det fikk holde med en time, vi skulle jo også tilbake,

På tilbakeveien, over den nedlagte flystripa, fikk vi skikkelig regn. Det plasket i bakken en stund. Nå kom det helst bakfra, og gjorde ikke så mye. Det kjedelige var at hjemme regnet det omtrent ikke i det hele tatt - ble vi fortalt i ettertid.

Inne i landet hang det mørke skyer, og vi kunne se det regnet. Her kom nok den nedbøren YR advarte mot. Da var det likevel bra at vi holdt oss ute ved kysten.

8-9 kilometer og to timer - en helt grei søndagstur.

søndag 6. august 2017

Lørdagstur i på Høgjæren

Regn, litt sol, og mer regn.

Jeg begynner vist å bli voksen, eller eldre, eller muligens gammel. Denne lørdagen så jeg ikke syn på en tur i heia. Nå var værmeldingen dårlig, eller helst verre enn det. Store nedbørsmengder og surt. Prekestolen og Kjerrag "stenger" butikken og det blir advart mot å ta ut.

Lørdagstur måtte det bli uanset, men kansje jeg burde ta det litt "rolig". Denne uka har jeg tross alt hatt 15-20 timer med fysisk jobbing eller trening. Det kunne jeg godt kjenne på torsdagen og på styrketreningen på fredagen.

Om jeg ikke tok opp i heia, hvor skulle turen ellers gå? Bestyrerinnen ville bli med på en tur, men på søndag, da vil det bli en litt lett tur.

Det fikk bli en tur på høgjæren på lørdagen. Fra Topfdal til Holmavatn og videre til Steinkjerringå og samme vei tilbake. "Bare" et par mil og 4-500 høydemeter....

Værmeldingen fikk i hvert fall delvis rett. Det regnet inne i mellom, og det kom mer regn på slutten.
Det er ikke spesielt morsomt å starte tur i regn. Det hadde ikke vært bedre å starte i regn opp i heia - her nede er det i hvert fall tilgang på varm vann etter turen.

Vinden og regnet kom i mot det første stykket. Det ble opphold etter Synesvarden, men med mye vann og mye sorpe, det tok tid nedover.

Et stykke før "Oxford" - eller Øksnevad, eller oksevaet, traff jeg på ungdyra til Loden på Skjæret. En stor flokk - midt i stien. Hva gjør jeg? Nå hadde jeg tatt med stokken nettopp med tanke på at jeg kunne treffe dyra, så det var bare å gå på. Flokken delte seg, noen gikk tilhøyre over stien og andre til venstre, og jeg midt i mellom.
Nedover mot vaet fikk jeg se hva som menes med "krøttersti" - stien var forsvunnet i sorpa. Ungdyra hadde tråkket opp hele stien den var et gjørmehull nedover.

Etter en liten stund kom det noen andre turgåere i mot. Med hund, riktig nok i bånd.  Jeg advarte mot dyra. Hunden slet og dro i båndet....

Jeg tror ikke de helt forsto hva jeg advarte mot.  Det vil uansett helst gå bra.
Litt etter kom en dame med hund i band. Hun ttrengte ingen advarsel, og fortalte meg at hun ville holde god avstand til dyra.
Fra Holmavatn til Steinkjerringå var det "av og på" med regn. Jeg hørte et eller annet bakfra - onking fra lufta...

Og ganske riktig, det var gjess i trekk mot sør, Et høsttegn.

Øverst oppe mot Steinkjerringå var  det tid for litt botanisering. Blåknapp, gulris og røsslyng i blomst. Det er jo ikke så mye farge på høgjæren normalt, men midt på sommeren er det selvsagt en del blomster.'

Ved Steinkjerringå snudde jeg og tok samme retning tilbake. Værmeldingen hadde ikke nevnt sol, men i et par glimt kom sola gjennom skyene, og det var flekker av sol bortover flatene.
Oppover mot Synesvarden overtok regnet. Det ble kaldt og vått. Skikkelig regn. Heldigvis kom det bakfra, for det blåste samtidig opp. Det var bare å gå på for å komme tilbake til bilen. Den siste bakken opp ble tung. Bilen var skult i regntåka, og da jeg kom ned til bilen, krøp inn for å skifte bluse. Det rant av jakke og bukse og sekk. Alt var vått.

Det hadde likevel vært en fin tur.

fredag 4. august 2017

Dugnadstur til Blåfjellenden.

Egil, Helge og meg til Blåfjellenden.

Tirsdag etter trening, og jeg ser egentlig fram til en rolig dag. Det er greit å ta det litt med ro etter et par timer på treningsstudioet.

Klokka ble to da telefonen ringte.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle på tur til Blåfjellenden om et par timer. Kan jeg være klar? Og kan jeg ordne mat for tre personer i to dager. Vi vil være tilbake sent torsdag.

Jeg trengte bare en og en halv time....
Det var snakk om helikopter. Ikke for oss fjellfanter, men for varene som skulle inn til Blåfjellenden. Noen må være inne for å ta i mot. Materialene må under hytta. De tåler ikke mye vann.
Og i tillegg ville helikopteret ta med nytt batteri til annekset. Batteri er tunge greier. Jeg fikk det gamle på storetåa, så det vet jeg alt om.

Vi ville bli tre på tur. Egil som vanlig, men denne gangen fikk vi ogsæ med oss Helge. Lærer, og ikke pensjonist, bare ungdommen altså...
Vi måtte innover, uansett vær. Det så egentlig ikke så bra ut. Mørke skyer og vind. Litt regn på ruta, men oppe på parkeringsplassen var det helt OK.

Vi kom ikke avgårde innover heia før over 6, med to-tre timers gange, så ville vi være inne i halv åtte tiden. Akkurat passe til en sen middag.

Det var spor innover. og vi lurte på hvor mange som ville være på hytta.

Det var folksomt.

På gamlehytta var det en familie, to voksne og fire unger, samt to andre par. Tilsammen 10. På annekset var det 3 mødre med unger og venner av ungene - tilsamen 9 stykker. Med oss tre ville det være totalt 22 som overnattet. Det er mange til å være midt i uka.
Etter trening og turen inn til Blåfjellenden, var jeg ganske trøtt, men på gamle hytta var det mørkt og stille lenge før vi tenkte på å ta kvelden.
Frokost med egg og bacon, er vanlig. Helge gikk ned på stien mot Sandvatn, og gjorde en svært god innsats med å få lagt ut ganglemmer som kom inn i vinter.

Egil og jeg satte i gang med å få samlet ting som skulle ut med helikpteret. Det skulle komme klokka tre....
Klokka fem hørte vi motorduren, og det ble selvsagt noen hektiske minutter før vi så lasset under helikoteret forsvinne mot Hunnedalen. Det ville ta litt tid før vi også kunne forsvinne mot Hunnedalen.
Godt over seks, var alt lagt på plass, og nytt batteri, som jeg ikke hadde fått på tåa, på plass.
Vi var endelig klar for hjemtur. Etter 10-11 timers jobbing, skulle vi gå et par- tre timer...

Det gikk overraskende bra opp bakken. Vi holdt et mer en greit tempo. Selv oppe på heia gikk det greit. Det er litt spesielt å gå hjemmover i kveldslys - det har skjedd før,men ikke særlig ofte. Og det var fint lys. Det hadde regnet mye tidligere, men i løpet av ettermiddagen hadde det klaret opp, og da vi tok turen over heia var det sol og blå himmel. Bortsett fra at vi gikk i skygge en god del av turen.
Klokka var over ni da vi nådde veien. Da gjensto bare en liten tur innover dalen for å få med det vi hadde pakket ned tidligere på dagen.
Klokka var elleve da jeg sto i døra hjemme.

Turen gikk greit, men både torsdag og fredag etter turen, kunne jeg kjenne at to svært lange dager med trening, jobbing og tur, ikke er like greit lengre. Kroppen var tom, og jeg manglet overskudd.

torsdag 3. august 2017

Sælandskogen og Bjødnali.

Hvor ble regnet av.

Hva med søndagsturen denne uken? Broderen er på ferie, så det kunne ikke bli en vanlig tur i heia - om jeg ikke tok av gårde alene. Det satt bestyrerinnen rimelig fort en stopper for. Hun ville gjerne på tur.

Nå er nok ikke bestyrerinnen like glad i lange turer i heia - som søndagstur - meg. Hun synes  at en mil eller vel så det er bra - på en vanlig søndagstur.

For egen del synes jeg det er kjekt å være med bestyrerinnen på tur, og da får det heller bli en litt kortere tur - enn en vanlig søndagstur.
Nå passet det bra på mange måter å ta en litt kortere tur. Værmeldingen var usedvanlig lite samarbeidsvillig, og vartet opp med både spådom om både regn og vind ut på dagen.

Som vanlig hadde vi flere forslag ti tur, før vi begge endte opp med å foreslå en tur opp Urådalen til Bjødnali og rundturen tilbake. Dette er ikke den lengste turen vi normalt tar ut på, men grei nok i dårlig vær.
Nå kan stien opp mot Bjødnalia være ugrei i regn. Stien er full av stein som blir såpeglatte. Det tar tid å sikre. Videre er det helst  vei. Det gode med denne rundturen er at vinden ikke får spesielt tak noen plass. Selv over "toppen" tar vinden bare et lite stykke, selv om det er bart og uten trær.

Vi kom ikke avgårde spesielt tidlig. Med tanke på været som var meldt, burde turen ha startet tidligere enn vanlig. Vi kom ikke avgårde før rundt 11....

Selv om vi var sene, var det ikke mange andre biler på parkeringsplassen i Sælandskogen. Det var i grunnen litt underlig, for været var bra....

Det var værmeldingen som var dårlig.

Vi satte kursen mot Bjødnalia i sol. At det  hadde regnet godt, kunne vi se. Det rant og surklet mange plasser. Så lenge steinene var tørre, var det mulig å komme seg oppover uten alt for mye "tråkking".
Det vi virkelig måtte tråkke over , var hestepærer. De lå strødd hele veien bortover, og et stykke langs Taksdalsvannet, så vi to hester som var forklaring på all hestemøkken.

Turen går i et naturreservat opp til Bjødnalia. Og det er et etter min mening helt rett å beskytte et område som dette. Her blir det sagt at skogen er en siste rest av den eikeskogen som en gang dekket mesteparten av Jæren. Hvordan den skogdotten har "overlevd" på et treløst Jæren, med stort behov for ved og tømmer, får andre forklare.

I dag er det i hvert fall en perle. elva har små fossefall og trærene står tett, og stien er enkelte plasser rene "vei". En virkelig fin plass å gå tur en søndag.
Vi gikk oppom bygningene på Bjødnalia, og tok  en liten pause på trappa, før vi fortsatte langs veien mot Sjelset. Oppe i høyden var det mengder av sau. Det er ikke noe uvanlig, men blant sauene gikk det to lamaer. Det er ikke helt vanlig...

Med værmeldingen i tankene gikk vi og sjekket himmelen. Sola forsvant og det kom noen mørke skyer i sør. De for fort forbi - uten å slippe noe som helst i hode på to glade vandrere.

Opp mot toppen av veien mot Sjelset så det ut som vi ville få regn på oss. Heller ikke da kom det nedbør. Nede på veien mot Sæland kom det endelig noen dråper, men uten at det ble skikkelig regn ut av det. Først da vi var tilbake i skogen fikk vi regn.
Både bestyrerinnen og jeg var enige om at det hadde vært en fin tur. Værmeldingen og ikke været hadde lagt en demper på turiveren. Vi hadde likevel tatt ut, og fått en skikkelig bra tur - på tross av værmeldingen.


mandag 31. juli 2017

En hyggelig tur til Blåfjellenden på tross av regn og vind.

Hyggelige voksne og kjekke unger på Blåfjellenden.

Selvsagt ble det en tur til Blåfjellenden fredag til lørdag. Det passet på mange måter ganske bra med en tur, og siden dette etterhvert er blitt det vanlige, så også denne helga.

Det er ikke like enkelt å komme med en god forklaring på hvorfor jeg tar opp til Blåfjellenden fredag til lørdag. Tidlig i sesongen blir Men jeg ofte alene på hytta, og synes det er helt greit. I juli burde det være folk, og å treffe nye mennesker er kjekt.

Turen mot Blåfjellenden begynte ikke spesielt bra. Det regnet skikkelig på veien oppover.
På parkeringsplassen var det ikke tørt, men heller ikke regn i lufta. Oppover bakken ble det tørrere i bakken og ikke noe regn i det hele tatt. Det var ikke bra forhold. Det blåste litt, temperaturen var rundt 10-12 grader, og overskyet. Men vinden kom bakfra og bakken var tørrer enn vanlig - helt bra.
Jeg fikk en grei tur innover. Selv om det så ut til å bli regn omtrent fra start, varte det og rakk før jeg måtte ta på jakken. Jeg kom godt over halvveis uten jakke - uten regn. Nedover mot hytta ble det vått.
Jeg møtte en hel gjeng som kom fra hytta. De kunne fortelle at det hadde gått folk innover. Rett etter Fossebekken satt det to jenter som ville inn. Nesten helt nede ved hytta gikk jeg forbi 2 voksne og fire unger.

Denne gangen var det kjekt med andre på hytta. Ungene som kom - to jenter i 7-8 års alderen og to gutter på 12-13, laget liv og røre. Som vanlig var ungene helt utkjørte da nådde døra, men etter 5 minutter var de i fullt firsprang opp og ned trapper.
Vi voksne fikk en hyggelig kveld med mye prat og historier.

Det er slike hyggelige kvelder som nok gjør at jeg tar inn til hytta. Det er kjekkere å sitte på Blåfjellenden og snakke med ukjente folk - bli nærmere kjent med de - enn å sitte klistret til skjermen hjemme.

Lørdagsmorgen regnet det.

Det ble opphold, men det hang tunge mørke skyer i sør.
Det ble til at jeg gikk med jakken på oppover bakken fra start. Og da blir jeg like våt - av svette, som om det hadde regnet.  Dagen før hadde jeg medvind. Vinden hadde ikke snudd, slik at tilbake fikk jeg det i fleisen. Nå var ikke vinden så sterk at det gjorde noe, men det er surt med regn og vind i mot.

Jeg traff ingen på vei mot hytta på lørdagsmorgenen i regnværet. Muligens ikke så rart midt i fellesferien.

Så da blir spørsmålet er det for langt og tungt å gå vel et par timer innover i heia for å møte andre folk til hyggelig samvær?

Jeg synes ikke det. Det gir ganske mye å være på hytta, både alene eller sammen med hyggelige folk.

tirsdag 25. juli 2017

Over heia mot Sandvatn.

Sol og sommer - og vind.

Før i tiden for 5-6 år siden, var det å gå to langturer i uka vanlig. Lørdag  - gjerne til Blåfjellenden og søndag ofte til Sandvatn.

Denne uka har jeg hatt en langtur i Madland og på lørdagen en tur fram og tilbake til Blåfjellenden. Og søndag var avtalen med broderen en tur fram og tilbake til Sandvatn.
Hvordan ville dette gå? Både med form og kne? Er det egentlig lurt med så pass mange lange turer - i min alder?

Spørsmål uten svar, om jeg altså ikke gjennomfører planen. Tiden vil vise, var det jeg "trøstet" meg med på lørdagskvelden.
Det var med en viss engstelse jeg pakket sekken på søndagsmorgen.  Jeg tok med ekstra mat, men bare pulver til saft. Vekt har en viss betydning.....

Jeg ringte broderen og fikk fremskyndet avgang. Broderen var klar da jeg kom, men i hastverket med å komme avgårde fikk han ikke med all maten. Jeg hadde til begge.

Denne søndagen var det ikke tvil om at det skulle bli tur. Uansett bein og form. Sola skinte fra blå himmel, og det var meldt om "syden" temperatur - over 20 grader. Oppe i Hunnedalen gikk Hundevann hvitt.  Det blåste fra sør. Medvind innover og direkte motvind på tilbakeveien.'
Stien mot Sandvatn er egentlig ganske enkel - utenom Lysebrekka helt i starten Der går det mye opp...
Et stykke oppe i bakken fant vi en god gammel kjenning - fjelltjæreblom. Midt ute på flate berget uten noe særlig annet rundt.

Vi møtte også "Gutta på tur" ved Mathiasbekken. 4 gutter med store sekker, som hadde ligget i telt ved Degevatn. Og de hadde fått fisk. Det er kjekt å møte hyggelige folk i heia.

En grunn til å ta turen innover mot Sandvatn, er å få sjekket hvordan det går med bygging av ny sikringsbu. Den nye hytta ligger fint til og ser ut til å bli en grei plass og overnatte.
Men hva med skiltet - "uvedkommende ingen adgang"? Hvem er "uvedkommende"? Medlemmer av STF?  De som har betalt inn en liten skjerv for å få bygget den nye hytta, eller gjelder det alle andre?
Vi følte oss i hvert fall ikke som "uvedkommende" og tok en titt inn vinduer og inne i skuten....

Vi tok en pause på den gamle hytta. Broderen kunne stille med to skoleboller, jeg med "mat". Selv om det var sol og ganske varmt ute, tok vi på yttertøy. Vinden var så pass kraftig at det på tross av temperaturen kjentes kalt - en stund. Det varte ikke lenge før vi igjen gikk i kunn kortarmet bluse.

Guttene vi traff, nevnte at de hadde sett mange folk. Vi traff ingen andre på vei innover. Det kom to jenter som også var på dagstur, men det kunne ikke være disse som var "mange".
Rett før vi skulle ta fatt på bakken ned mot Lortabu, gikk vi på "mange". Et helt følge. Det var unger og voksne. De hadde vært innom Mohidler på vei tilbake til bilene.

Nede på veien sjekket broderen turappen. 16-17 kilometer, nesten 800 høydemeter og utenom pausen - under 4 timer. Vi var godt fornøyd med den søndagsturen.