lørdag 21. oktober 2017

Bjørndalsfjellet med bakfot i ulage.

LørdagsTUR.

Det er egentlig ikke noe å skrive hjem om - dagens tur. Den var verken lang eller tung, men det var en TUR.

Og det  var lenge siden jeg hadde vært på tur. Forrige uke ble det en tur fram og tilbake til Blåfjellenden. Det var, både lørdag og søndag, en lengre og tøffere tur enn dagens.

Likevel var dagens utflukt en TUR.  Til topps på Bjørndalsfjellet. Antakelig ikke stort mer enn 5 kilometer tilsammen og vanligvis bare en time til sammen.
Det måtte bli en liten tur, bare en test tur. Bakfoten oppfører seg ikke slik jeg ønsker, og antakelig burde jeg ikke ta på tur i det hele tatt. Lett å si, vanskelig å følge opp.

Jeg må på tur en lørdag med noenlunde bra vær - hjemme.

Hadde været vært bedre, hadde det selvsagt blitt en tur opp i heia, mot Blåfjellenden.  Klarte jeg å komme fram og tilbake forige uke, ville jeg vel klare det denne uken også.
Denne uka ville det også være mulig å se Leonidene. I fjor var jeg på Blåfjellenden for å se astriodesvermen. Det var overskyet.
I år var det snakk om både skyer og vind - sterk kuling - med mer enn 17 m/sek. Da flagrer ørene.....
Ikke forhold for å sjekke nattehimmelen akkurat.

Hjemme fikk det bli en kort tur for ikke å presse kneet for mye. Ikke at det har hjulpet å sitte hjemme, det virker ikke det heller...

Da achillesen gjorde opprør, brukte jeg Bjørndalsfjellet som treningstur. Det fikk bli en tur opp der denne gangen også. I følge YR skulle det blåse i lavlandet. Nå ligger mesteparten av turen opp mot toppen av Bjørndalsfjellet rimelig godt i le for østavind, så jeg mente det ikke ville være problemer uansett vindstyrke, før helt mot toppen.
Det er ikke så mange lørdager jeg har vært på Gramstad. Og det jeg ble overrasket over hvor mange biler det var parkert da jeg kom. Og enda flere da jeg kom ned...

De aller fleste går mot Dalsnuten. Jeg traff en del mennesker på min vei opp mot toppen. Fra toppen er det mulig å se stien oppover og deler av stien mot Matisrudlå. Ikke en kjeft å se. Jeg var helt alene fra toppen og ned. Det var kjekt å gå slik - på tur. Det gikk sent nedover bakkene. Jeg kan godt kjenne det i kneet når jeg må ta i mot med venstre bakfor. Det fikk bare være, jeg måtte jo ned uansett. Det ble en del stopp, både for å se meg rundt og for å hvile foten.
Det er høst, trærne var bare og marken var brun og gul. Det er lenge til bjørka igjen blir grønn. Nå gjelder det å være fornøyd med godt vær og tørr sti. Og i det hele tatt få lov til å gå tur.

Jeg snakket med et par omtrent halvveis oppover. De mente det blåst så pass på toppen at det var vanskelig å puste. Jeg har vært på tur i vind før, og faktisk krøpet over kanter for å komme fram. Det ville antakelig ikke blåse verre enn det.
Oppe var det ikke mer enn en stiv bris, antakelig ikke sterkere en liten kuling i akstene. Helt uproblematisk. Det viser at forholden kan skifte ganske fort.

mandag 16. oktober 2017

Sen høst og kjekke folk på Blåfjellenden.

Bra vær og bra besøk.

Et kne i ulage har hindret meg i å komme inn til Blåfjellenden. Denne uka var jeg utålmodig, og ville forsøke en tur. Det var ikke helt vellykket, men jeg kom da inn til hytta på lørdag og tilbake på søndag.

Det er ikke hvert år at oktober gir opphold, litt sol, lite vind og nesten sommertemperatur. Dette var hva som møtte meg på lørdag, da jeg tok fatt på turen innover mot hytta.
Jeg kunne se at jeg ikke ville bli alene, og halvveis møtte jeg kjentfolk som hadde overnattet på Blåfjellenden, og var på vei hjem. Det var hyggelig å møte kjente, men hadde vært ennå mer kjekt å vært på hytta sammen med disse fjellfolka.

De hadde forsøkt å gjøre en liten jobb, men fant ikke verktøy.
Etter fjorten dager uten skikkelig tur i heia, var d et bra å være i høyden igjen. Det var store endringer i forhold til forrige gang jeg gikk innover mot Blåfjellenden. Det var ikke mye igjen av sommeren. Enkelte grønne planter lyste fortsatt opp helt nede i Hunnedalen, og det var noen brune blader på bjørkene. Oppe i heia var det brunt og grått. Det er tydelig at naturen er i ferd med å forberede seg på vinteren.
Igjen var det en del spor etter rev. Før noen år siden fant jeg reveskitt nesten overalt. Samtidig forsvant rypene. Nå kan det se ut som om det igjen har blitt mer rev - og mindre ryper til neste år.
Jeg var langt fra sikker på om kneet ville holde en hel tur innover mot Blåfjellenden, og tilbake.
Det ble til at jeg satte meg delmål. Ved Fossebekken måtte jeg bestemme meg for om jeg ville videre innover. Kunne jeg komme meg halvveis? Og var det egentlig lurt å stresse et kne i ulage? Det kjentes jo egentlig ikke spesielt galt ut. Og det ble jo ikke spesielt verre etter hvert. (Det ble det jo, men jeg valgte glatt å overse det...)

Jeg ble mer og mer fokusert på "resultatet". Det igjen å få lov til å besøke Blåfjellenden - en gang til...
Og det var jo skikkelig kjekt å være på tur. I finværet så sent på høsten.Det var også kjekt å være på hytta. Kjekke folk, og hyggelige timer. I syvtiden var det mørkt, stearinlysene ble tent, og i tillegg til kjekt og hyggelig, må det tilføyes "koselig" (hva nå det er?).

Jeg er ikke helt sikker på hva det er som gjør at jeg finner meg vel til rettet på Blåfjellenden, men det å treffe andre folk med samme interese, og muligens også det å treffe nye, ukjente mennesker, er noe jeg finner virkelig interessant.
Det kom en gjeng ungdom - rovere - fra Flørli. De fikk annekset for seg selv og trengte ikke å ta hensyn til andre. Selvsagt skulle noen bade, med 10 - 11 grader i lufta og omtrent det samme i vannet.

Det skal være ro på hyttene klokka 11, og mange av gjesten var i seng i god tid før dette. Men selv om det blir tidlig kveld, kommer ikke morgenen alt for fort. Folket begynte ikke på frokosten før nærmere ni.

For egen del ble det morgen som vanlig, med egg og bacon, kost og fille og litt prat med folkene på hytta.

Søndagsværet var ikke like bra som på lørdagen. Et godt stykke fra det, egentlig. Det var vind, ikke sterk men rett i mot, og det for noe vått i lufte. Det var ikke skikkelig regn, men mer yr. Likevel ble det litt surt.
Tre gutter gikk en halvtime før meg. Og jeg hadde for spøk sagt de fikk henge i for at jeg ikke skulle ta de igjen.  Jeg hadde ikke en gang  mulighet for å ta innpå. Jeg så ikke snurten av guttene i det hele tatt. Men jeg var takknemlig for staven. Den kom godt med både på turen inn og tilbake.

Uavhengig av problemer med kne, så var det skikkelig kjekt å være på tur. Da fikke det heller være om jeg igjen ble "hjemmeværende" for noen uker.

Det kan for bli siste tur innover for 2017, og hva med fremtiden?. Her er det bare å stå på - om mulig.

mandag 9. oktober 2017

Solskinn og strand.

Endelig tur.

Foto: Bestyrerinnen
Etter mange dager uten tur, var det nesten ikke mulig å sitte hjemme på søndag. Været var det aller beste. Det er ikke mulig å holde seg innendørs i slikt vær. Da får det heller bli noen timer med vondt kne.

Hvor skulle vi ta ut.
Foto: Bestyrerinnen
"Vi" i denne forbindelse var Bestyrerinnen og jeg. Finværet lokket, og bestyrerinnen ville gjerne ta opp turgåing igjen. Det var en stund siden siste turen...

Bakker var det ikke snakk om. Det kunne jeg greit kjenne bare ved å gå i trappene hjemme.  For egen del foreslo jeg Høgjæren.
Svoger og svigerinne har vært med på en del turer, og maksvær ville de også muligens ut. Bestyrerinnen sendte en sms, og fikk svar tilbake at de skulle ta turen fra Reve til Orre med venner, men vi var hjertelig velkomne om vi også kunne tenke oss den turen.

Tur på stranden i sol og uten vind. Og, ikke minst, uten bakker. Det hørtes helt bra ut.

Vi ble 6 stykker som startet fra Reve. Svoger, svigerinne, og venner, og bestyrerinnen i tillegg til meg selv. Vi startet ikke helt samtidig, men vi kom sammen etter hvert.
Det var sabla bløtt et stykke. Jordet av opptråkket av ungdyr, og sorpa var dyp. Etter at vi kom ut på sanden, var det en grei tur.

Det er kjekt å gå langs sjøkanten i godt selskap. Sandstrand er helt uten hindringer og det er mulig å konsentrere seg om andre ting. For eksempel å snakke med andre.

Vi fikk en skikkelig god drøs nedover mot Reve.

Nå var jeg ikke bafre ute for tur, men også for å teste om kneet kunne brukes på tur. Det gikk greit - det første stykket. Etterhvert ble det vondt.

Ved Friluftshuset på Orre ble matpakket tatt fram, kaffen kom i kopper og det senket seg fred over forsamlingen - for en stund. Sola varmet, og det var skikkelig fint å sitte stille. Så bra var det at jeg bestemte meg for å gå tilbake også. Antakelig ikke helt lurt, men i det fine været var det så bra å være på tur at jeg fikk heller ta smellen.
To av følget sa takk for seg ved Friluftshuset. De hadde ikke tid til å gå tilbake. Vi andre, svoger, svigerinne, bestyrerinne og jeg tok fatt på tilbaketuren. Det betød litt omvei i forhold til normalt. Det var så pass mye vann på marka at vi måtte gå rundt enkelte plasser.

Ellers ble det en tur med trekken (som kom snikende ut over dagen) forfra og sola bak, og i høyere fart enn første halvpart.

Sttranden er egentlig en fin plass å gå. Slik jeg følte det, ble ikke kneet presset mer enn rimelig, og det var jo aldri snakk om å gå bakker ned. Likevel var jeg glad da jeg fikk se bilene, og kunne krype inn bak rattet og slappe av.
Jeg hadde med stav - vi gamle bruker det - og den kom godt med det siste stykket.

Likevel hadde turen vært skikkelig fin. og det skulle jo bare mangle med det været vi hadde.

lørdag 7. oktober 2017

Uten tur - bare sur.

Dårlig kne - og klesvask

Nå er det snart 2 uker siden siste fjelltur. Det tar på. Og kneet er ikke blitt spesielt mye bedre...

Legg inn et par besøk hos tannlegen med rotfylling til underholdning, så begynner det å se heller svart ut. For å helle salt i såret, var min vanlige tannlege Øyvind Rønneberg på ferie. Fotur i Spania.  Og jeg som omttrent ikke får på meg fjellskoa.

Hva gjør man når det ser mørkest ut?  Jeg tok en runde med vedlikehold på utstyr og klær.
Jeg har brukt Norrøna klær i mange år. Dovre bukser og Trollveggen jakke.  Den siste modellen av Trollveggen jeg prøvde, passet ikke. Large for stor og medium alt for smal.

Det ble til at jeg kjøpte Dovre jakke også.
Og nå er Dovre Gore-tex ute av sortimentet. Jeg kjøpte heldigvis tre-fire bukser og et par jakker før de forsvant fra markedet.

Buksene holder bare ca 8 måneder, og jeg tok i bruk en bukse i desember. Juli var det stopp. Det kom regn gjennom på lårene og det var store huller nede ved ankelen. Spørsmålet var om jeg skulle ta en "ny" Dovre fra lager, eller om jeg skulle forsøke en Norrøna Recon. (Til 5 store sterke,  kalt "laken", i gamle dager.)
Jeg kjøpte en Norrøna Recon Gore-Tex bukse. Og har brukt den til nå - på tur...

Erfaringen så langt er god. Passformen nesten lik Dovre. Litt mer dil-dall rundt anklene og en masse (unødvendige) glidelåser. Den store forskjellen ligger faktisk på lårlommene. På Dovre er det en utvendig lomme på høyre lår. På Recon er det innvendig lomme på begge lårene.

Stoffet er annerledes. Hva som er best, har jeg ikke helt funnet ut av. Det virker som om Recon er noe med smidig. Dovre mer som "plast" og stivere. Nå har jeg ikke brukt Recon lenge nok til å si noe om slitestyrken, men det er (de kom kvikt) noen nugg nede ved ankelen som kan bli hull etterhvert.

Det var altså tid for klesvask. En vindfleec, en Dovre jakke, Dovre bukse og Recon buksa.  Alt inn i samme maskin på 40 grader, med spesial vaskemiddel - Toko.
Jeg vasker ytterklærne sjeldent. De lukter svette - gammel svette, men det synes jeg er bedre enn å ødelegge den opprinnelige utvendige beskyttelsen.

Dovre buksa - som er brukt 7 måneder - tenkte jeg å levere til Norrøna for reparasjon. Jeg er nesten sikker på at Norrøna vil klage på renholdet - vask buksa før innlevering , er beskjeden.

Derfor tok jeg fram min skurekost - kjøpt for formålet - og virkelig brukte krefter på sorpeflekkene på innsiden av buksebeinet. De var fortsatt synlige etter tørk...

Nå ja, Norrøna har ikke nektet å reparere buksene jeg har sendt inn, bare klaget på vasken. Det skal bli artig å se hva de gjør denne gangen.
Det som også blir spennende er hvor godt Reconbuksa har "tålt" vasken, om ytterstoffet nå blir vasstrukket med en gang eller om vannet fortsatt perler seg.

Den nye buksa er brukt 2-3 måneder, og jeg håper den holder minst like lenge som Dovre. Og så lurer jeg på om jeg ikke skulle kjøpe en til, bare sånn for sikkerhetes skyld. Det meste av "vanlige" fjellklær har jo forsvunnet fra Norrønas kolleksjon.

fredag 29. september 2017

Prekestolen en skikkelig fin mandag i september.

Sol, vind og 20 grader - i september.

Det er ikke ofte jeg tar turen til Prekestolen. Det er en tur med for mange folk og for mye tilrettelegging. For ikke å snakke om at det koster å parkere.

Det var finværet som gjorde at jeg ville på tur på en mandag. Jeg burde ha holdt meg hjemme.
Sommeren kom sent dette året. Det var blå himmel og varme hjemme. Temperaturen var på morgenen alt opp mot 16-17 ggradet og det var snakk om over 20 grader i løpet av dagen. Perfekt vær for en tur. Jeg burde ha holdt meg hjemme.
For å komme til parkeringsplassen for turen til Prekestolen, må jeg først kjøre til Lauvik, ta ferja til Oanes og så kjøre det siste stykket. Jeg parkerte omtrent i halv elleve tiden, og da var det alt en god del biler. Den første bakken er bratt, og jeg så lite folk. Det passet god med en liten stopp....

Videre var det folk hele veien. Mye utlendinger - en god del kinesere tror jeg. Jeg hørte også norsk, men utlendingene var i flertall. Ikke alle - nesten alle - så ut til å være lite vant med tur på sti. Og stien til Prekestolen er nå svært godt tilrettelagt de fleste plassene. Første gang jeg var her, var det en helt "vanlig" tursti.
Jeg gikk og lurte på hva utlendingen tenkte om meg, en gammel mann med stav og sekk, som for forbi? Jeg kan ikke tenke meg at de helt forsto hva jeg gjorde der. Og jeg burde ha holdt meg hjemme.

Ute på selve platået, var det fullt av folk. Det var tydelig at mange så på stoppen som "nødvendig" og passende, men for egen del var det ikke nødvendig å ta en stopp. Jeg  hadde "eerfaring" nok til å drikke saft før jeg snudde og startet på tilbakeveien.
Med erfaring mener jeg i dette tilfellet at jeg varme og med vind ikke alltid er klar over hvor mye jeg har svettet.

Jeg gikk i ullbluse, de fleste jeg møtte eller gikk forbi hadde vindtett jakke. De må ha svettet mer enn meg.

Tilbakeveien er enkler enn ut til Prekestolen. Det går mye mer ned enn opp og når stien er så godt tilrettelagt som her, er det få hindringer.

Det gikk fort - det første stykket.
Et stykke ned en av bakkene, fikk jeg skikkelig vondt i kneet. Det sa omtrent stopp....

Jeg har hatt litt problemer med kneet i det siste, men til nå har det oppført seg fornuftig. Det har gått greit underveis, men med litt smerter etter turen. Denne gangen gjorde det vont - halvveis tilbake. Jeg prøvde å slakke på tempoet, for å se om det kunne hjelpe. Like vondt.

Det var bare å stå på tilbake til bilen.
Jeg kan ikke si at jeg fulgte med på hvem som kom i mot eller jeg gikk forbi på resten av turen Jeg var nok litt opptatt av mitt eget. Det var fortsatt like fint vær og bra forhold, men jeg la ikke helt merke til det.

Nede på parkeringssplassen kunne jeg se av klokka at det likevel hadde gått fort.

Det ble noen vonde dager - og netter. Ekspertene snakker om sener og belastning og ikke skade på brusk eller tilsvarende. Dette er noe som kan gå godt, men krever opphold i turlivet - for en stund.

Turen var fin den, men hvordan skal det gå uten turer fremover?

søndag 24. september 2017

Broderen og jeg på Synesvarden

Septembertur med innlagt sommer.

Hva med søndagsturen?  Det måtte jo bli en tur. Broderen var ikke sikker på om han var klar for en "langtur". Han slet med et eller annet på den ene hælen. Og lurte på å ta bare en kjapp og grei tur på søndagen.

For egen del måtte jeg jo bestemme meg for å bli med broderen eller ta ut på egen hånd.
Det ble tur med broderen  - selvsagt.

Jeg var overbevist om at broderen mente å ta en tur fra Tovdal til Steinkjerringå. Det viste seg å stemme. Jeg var ikke helt sikker på om det ville bli turen når vi var vel i gang, men det var utgangspunktet.
Ellers var det små hindringer for en grei tur denne søndagen. Været oppførte seg bra på morgenen. Det var litt vind fra øst, og en skikkelig mørk kant i horisonten. Hadde vinden kommet fra vest, ville jeg ha veddet på at vi ville få regn på oss i løpet av en time eller to.

Det ble jo til at jeg tittet på denne mørke himmelen i øst. Den kom ikke nærmere, selv om vinden kom fra samme retning. Tvert i mot ble det lysere etter hvert, og det sprakk opp i lysere felter og til og med enkelte blå områder. Vi fikk sol inne i mellom.
For en gang skyld var stien nesten tørr. Det var helt greit å gå. Men i myrsøkkene var det bunnløs sorpe...

Hva vi ikke helt hadde ventet, var høy temperatur. På parkeringsplassen hev jeg på vindfleecen. Ikke langt oppe i bakken måtte den av igjen. Det ble for varmt. Selv over kanter der vinden tok i, ble det ikke kaldt.

På vei mot Synesvarden kom vi i le for vinden, og fikk sol. Det ble varmt. Nærmest sommer. Bra forhold og sommertemperatur er ikke direkte dagligdags i slutten av september. Det  var helt greit å gå tur i slikt vær. Selv om det ble litt varmt en stund...
Både broderen og jeg syntes det var kjekt med en tur på høgjæren i godt vær. Det var hyggelig å kunne gå uten jakke, med litt sol inne i mellom. Det var ingen klager fra noen kant.

Vi v ar ikke alene om å gå tur i slikt vær. Selv om vår bil var den eneste på parkeringsplassen i Tovdal, så var  det et par foran og vi så folk på Synesvarden, og mer folk på vei da vi kom til toppen.
Nedover mot Holmavatn var det nesten folkevandring. Det kom folk i mot i et sett. Oftest er  det mer folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå, men i dag var det helst folk på vei mot Synesvarden.

Antakelig ville mange opp på toppen for å sjekke ødeleggelsene på varden. I følge det jeg fikk høre, skulle de som sto for ødeleggelsene bare ha forsøkt å klatre på varden. Det virket ikke helt troverdig. Steinene var tydelig murt sammen i bak-kant. Nå er det visst lagt penger på bordet slik at noen vil ordene opp.
På toppen av Synesvarden møtte jeg kjentfolk. De var på vei mot Steinkjerringå. Det ble likevel tid til en liten prat. Det er alltid hyggelig å treffe kjente.

Innlagt i søndagens tur er trekanten mellom Synesvarden, Holmavatn og Steinkjerringå - i tillegg til turen frem og tilbake til Tovdal.
Når vi går denne "trekanten" hender det ofte at vi sjekker tiden. Det merkelige er at vi bruker omtrent samme tid enten vi går fort eller sent.
Det er ikke mange minuttene vi går fortere om vi setter opp farten. For å få ned tida som vi bruker rundt, må vi jogge ned bakkene. Det gjorde vi ikke på søndagens tur, derfor ble det som vanlig.

En skikkelig fin søndagstur.

Høst og folk på vei mot Blåfjellenden.

Ukens tur til hytta.

Det er høst. Bjørka i Hunnedalen har fortsatt blader, men fargene er mørke og brune. Myrene er brunrøde, og det er omtrent ikke småfugl å se. Ikke rype heller for den saks skyld. Jegere er det noen få av...

Med både sol og bra temperatur - over 10 grader, måtte det bli en fredag/lørdagstur til Blåfjellenden denne uka. Det begynner å bli så pass sent på året at jeg teller ned hvor mange ganger til, jeg kommer meg inn dette året.

Normalt kommer vinteren rundt 1. november. Vinter i denne forbindelse er snø og is. Det hender at snøen kommer - og går, slik det passer med en tur innover selv om kalenderen viser november. Jeg er ikke glad i is, faren for et fall og dermed en ødelagt rygg eller fot er for stor.
Det går sikkert greit for ungdom. men for oss som er kommet litt opp i åra, er det ikke kjekt å tenke på å bli liggende i heia. Det er mye bedre å ta det med ro, og heller komme seg på tur i lavlandet.
Denne fredagen var det ikke snurten av frost og is. Det var mer sommertemperatur - i Hunnedalen. Det kom en kald vind fra øst, slik at jakken var på stort sett hele turen innover.

Det var ingen biler på parkeringsplassen, men spor i sorpa. De kunne være fra dagen før. Et stykke innover heia, ble sporene tydeligere, og helt sikkert dagsferske.
Det var et par med telt. De holdt på å slå opp teltet omtrent på terrassen da jeg kom. De fleste med telt i sekken følger "T"merket sti. Og mange slår opp teltet i nærheten av turistforeningshyttene, men heldigvis ikke så mange omtrent på hytta.

Etter en kjapp og grei tur over heia, var det godt å komme i hus. I hvert fall til å begynne med, Med 10 grader inne tok det tid å få varmen i hytta, og da gjelder det å få på tørt tøy så snart som mulig.
Etter hvert spredde den gode varmen seg i ovnskroken. Jeg var alene og kunne innta posisjonen rett foran ovnen. Med varm te, skoleboller og tørre klær er det godt å være i hus - og det spesielt i hus på Blåfjellenden.
Det kom folk, og som vanlig ble det en kjekk kveld med prat og fortelling av historier. Det var flere av gjestene som var godt vant med hei og fjell og som hadde egne historier på lur.

Andre var mer uvant med å ta inn på selvbetjente hytter. Blåfjellenden er en hytte der det ofte kommer folk på sin første tur, og det merkes av og til.
Det kom noen dråper  regn ut på ettermiddagen. Senere på natten ble det stjerneklart, men likevel forholdsvis mildt - 6-7 grader. En lei vind fra øst gjorde det likevel litt gufsent på morgenen.
Vindfleecen hadde vært det rette plagget denne dagen. I mangel av det, tok jeg på dobbelt ullsett. Det ble varmt opp bakken, men i vinden - som kom klask i mot - var det bare så vidt nok.

Kalde forhold gir god fart. Det blir automatisk til at jeg går fort om det er kaldt. For å holde varmen antakelig. Siden jeg hadde startet sent, klokka var over 12, møtte jeg folk akkuratt på brinken ned mot hytta. Det viste seg å "nesten" være kjentfolk. De kjente broderen,, og måtte spørre hvem av oss jeg var.
Det var folk i stien denne dagen. Både folk som var på dagstur, to jenter med telt og mange som ville til Blåfjellenden for natta. Alt i alt var det flere folk i stien enn det jeg vanligvis treffer - på en godværsdag i juli...

Nede på parkeringsplassen kunne jeg se at det hadde kommet mange folk etter jeg parkerte på fredagen. Mange biler med tilhnger for sau. Sauebøndne fikk en skikkelig fin dag i heia for ettersanking. Jeg håper de finner mesteparten av sauene som mangler. Det er ikke helt greit at det står sau inne i heia når snøen legger seg.