mandag 15. januar 2018

Vintertur over grønne marker

Fortsatt vintertur på kjente stier.

Det var rimelig klart at denne lørdagen ville det ikke bli rundt Li. For det første hadde jeg tatt den turen noen ganger, og for det andre - og mer viktig - det var hvitt i hagen og frost.

Etter min mening ikke helt forhold for en tur i brattheng og bakker. Det går folk på denne stien, men det er ofte med pigger under skoene. Nå fikk jeg slike til Jul, og har fortsatt ikke prøvd disse, så jeg burde muligens ta en tur.

Det er nytt år og nye muligheter. en tur fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård burde være mulig. Det er i hvert fall en "flat" tur.
Det er fortsatt lenge mørkt - lange morgener. Det var blå himmel over, men noen sinte mørke skyer i sørøst. Og vinden kom fra den retning. YR var rimelig sikker på at det ikke ville komme nedbør før senere på dagen, men vinden ville holde turgåere med selskap hele tiden. Og det ville blåse opp utover.

Jeg hadde det ikke helt travelt, og ventet til det var dagslys og litt - bare en ørliten grad - varmere. Det blåste hjemme, det blåste på vei mot Hå, og det blåste på Hå. Ikke skikkelig sterk vind, men en stødig frisk bris. Heldigvis går stien av og til litt i le for vinden fra sørøst, det kjentes likevel kaldt ut.
Med temperaturen bare så vidt over null, og vind på omtrent 10 m/sek, ble jeg kald på ørene. Det var godt å ha med vinterhua, med klaffer som kan tas ned over ørene.

Et stykke etter start, hadde jeg fått opp dampen,  og da jeg kom i le, ble det likevel lettelse i antrekket.

Det var en grei dag å gå tur på. Sola i ansiktet og tørt, gir gode forhold. Jeg syntes  dagen hadde begynt bra og så fram til fortsettelsen. Nå er turen frem og tilbake så pass lang (18 kilometer) at jeg av erfaring vet at det blir stive bein og det kan i tillegg bli såre føtter. Den tid den sorg - her var det bare å glede seg over forholdene og det å være på tur.
Lørdag er ikke den dagen jeg regner med å treffe mye folk. Likevel var det andre på tur. Jeg traff en kar omtrent halvveis både på veien sørover og på hjemvei. Han gikk samme rute bare motsatt vei.

Det var også andre. Ut på dagen traff jeg flere og noen av disse folkene hadde sekk på ryggen og et bestemt blikk for horisonten. De var utvilsomt på tur...

Det ble lettere på hjemveien, med vinden i ryggen. Etter en stund glemte jeg hele vinden. Den kom jo bakfra og laget ikke problemer i det hele tatt.
Det siste stykket mot Hå gamle prestegård ble delt opp i små bolker. Det gikk egentlig greit, men jeg kunne kjenne at motvinden sørover hadde tappet en del krefter. Noe jeg fikk svi for på slutten. Det kunne jeg også se på tiden - det gikk ikke så fort som forrige gang.

lørdag 13. januar 2018

Gruda og Kvernbekken.

En søndagstur rundt Gruda.

Søndagsturen ble ikke spesielt lang, og egentlig var jeg bare glad til. Den var så pass kort at den nesten ikke fikk sitt eget innlegg på bloggen.

Bestyrerinnen bestemte at vi skulle ta ut. Det var ikke helt bra forhold for en langtur. Is og snø, og fortsatt frost. Såvidt det var.

Rett før vi skulle ta ut, vi hadde planlagt en tur langs sjøkanten, antakelig fra Reve og mot Orre, ringte Anne  Lise og sa at hun og Sigbjørn ville ta en runde rundt Gruda. Om vi ville være med.
Det er  alltid kjekt med følge på søndagsturene, og Sigbjørn og Anne Lise er etterhvert blitt med en god del ganger. Det er bra å kunne dele turopplevelsene med andre. Vi skal også en tur til  Puerto Rico om ikke så lenge. Meningen er å gå tur. Og da trengs det trening.

Vi fikk det travelt. Anne Lise og Sigbjørn var alt på vei. Og selv om de har en kilometer og vel så det før vi kan treffes, så tar det ikke så lang tid å gå den avstanden. Vi var fortsatt i frokost-stemning da telefonen ringte...

Da vi kom ned til Bore, kunne vi se de to andre et stykke innover veien mot Gruda. Det ble full fart - og god trening - et stykke. Vi ble enige om å ta opp mot Gruda varden, men vi gikk et hakk lengre ppover før vi tok over jordet og mot nord. Nedover gikk vi "normalveien" et stykke.

Det går en stikk vei - traktorvei nedover mot Grudaveien. Vi forsøkte oss der, og måtte gjennom et gårdstun for å komme fram. Helt gret det - bestyrerinnen kjenner de fleste rundt om kring, så vi fikk med oss familiehistorein til de som bodde på garden.

Fra Grudaveien var det meningen å ta mot Klepp og over til Kverndammen. Ved brua over Kvernbekken spurte Sigbjørn om vi ikke skulle ta langs bekken opp til dammen.
Han hadde gått her før, og mente det ville gå greit.

Og det gikk jo greit, bortsett fra....
Det var heldigvis frost. Vi måtte over noen myrsøkk som så temmelig bunnløse ut. Men som sasgt - frost. Vi kom over uten å synke nedi.

Den lille turen langs bekken var neppe mer enn 6-700 meter, men det tok sin tid. Når vi i tillegg måtte over et par gjerder med piggtråd ble det i tillegg litt spenning.

Vi endte ut ved dammen, og fortsatte mot Verdalen og hjem.

En kjekk tur, som ble litt utenom den vanlige ruten. Det er kjekt å få se seg om i nærområdet. Og langs bekken var det bare utmark og null sti.

En søndagstur - ikke så lang, men utenfor vanlig vei, og i kjekt selskap.

mandag 8. januar 2018

Is og mye folk rundt Li - en lørdag.

Fint vær og fin tur.

Fredagens utflukt var også en prøve på om det var mulig å komme rundt Li. Det er en stund siden jeg har gått min vanlige vintertur, og hadde lyst å prøve - i det fine været.

Det var is og frost. Lørdagsmorgen ringte broderen. Værmeldingen var skikkelig god for lørdagen, men ikke så god for søndagen. han lurte på om jeg skulle på tur. Eller rettere, hvor jeg skulle gå.

Jeg nevnte Li. Der, mente broderen, det ville være for mye is til at han kunne være med. Han er skikkelig skeptisk til Li i kombinasjon med glatt føre, etter et uhell på en tur her. Jeg mente det ville være mulig å komme rundt. Denne gangen ble det ingen tur sammen. Jeg for til Dale og broderen valgte Hå som utgangspunkt for sin tur.har først og fremst vært en "treningstur" for å komme i form til turer i heia. Og trening om vinteren har gitt resultat om våren og sommeren.
Det må være nesten 30 år siden første gang jeg gikk denne turen. Det

Med så mange vintrer rundt samme rute - den er lagt om litt gjennom årene - så har det også blitt noen turer på snø og is.

På vei mot Dale er det et par bergvegger langs veien, som klart forteller om forholdene.  Er disse glasert, dekket med is, vil det bli vanskelig å komme fram langs sjøen.
Det så fremkommelig ut...
På Dale var det alt mange biler. Langt fler enn det som er vanlig for en lørdag.  I stien opp mot toppen, det som heter "Sprettraubakken", var det en hel gjeng på vei oppover. Det var i hvert fall noe av forklaringen på alle bilene.

Det var is i stien. Den var det mulig å komme rundt, men slikt tar tid. Hva jeg ikke har opplevd tidligere var at det hadde lagt seg is på svabergene nede ved sjøen. Der var det enkelte plasser spinnglatt. Jeg gikk forsiktig...Eienerneset og opp mot toppen var det som alltid greit. Det var is på de vanlige plassen, og her kommer erfaringen til hjelp. Jeg vet hvordann jeg skal komme rundt eller over disse plassene.
I skogen fra
Det var tross alt lørdag. Likevel var det folk i stien. Til og med en gjeng gutter som sprang kjapt forbi. Det satt også et par og hadde kaffe på et svaberg. De hadde startet på Li, og var overrasket over hvor mye is det var. I tillegg kom det folk i mot.
Jeg har egentlig ikke truffet så mange folk på rundturen utenom de fine dagene på høsten. Det fortsatte med bikkjer, folk og unger i mot på min vei nedover mot Dale.
 
Været var det som hadde lokket folk ut i terrenget. Det var sol og lite vind. Selv om det nok ikke var mer enn en grad eller to nede ved Dale, så var det frost oppe mot toppen. Det hindret ikke folk fra å ta ut i flokk og følge - en lørdag i januar.
Jeg var ved bilen i halv tre-tiden. Selv om det ikke var gode forhold, hadde jeg ikke brukt spesielt lang tid rundt.  Jeg hadde startet sent.

En fin tur på en flott dag.

lørdag 6. januar 2018

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten i frost og sol.

Fredag og fint vær.

Fredag er ikke turdag. Det er dagen for bøtte og kost hjemme. Bestyrerinnen setter pris på å komme hjem til et hus som er rent og pent. Rundt 11 var jeg ferdig med renholdet, og satte meg ned for å spise. Og kikket ut vinduet...

sol - ikke vind, men kaldt. rundt null er kaldt på våre kanter. Det beste av alt, det var tørt. Selv om det sikkert var is enkelte plasser burde det være mulig å komme ut på tur.

Skulle jeg ta til sjøkanten? Eller kunne jeg ta en tur mer i høyden. Det fristet med en tur rundt Lifjellet, men det er en tur som lett tar opp mot tre timer - etter to timers jobbing hjemme...
Alt går, men burde jeg - med tanke på et kne i ulage.
Jeg satte målet litt lavere. Bjørndalsfjellet. Gikk det greit, kunne jeg jo utvide turen ved å ta opp mot Fjogstadnuten og videre ned til Revholstjønn.

Det var i hvert fall en alt for fin dag til å sitte hjemme å se ut.

På parkeringsplassen på Gramstad var det mange biler og folk på vei mot både Dalsnuten og Bkørndalsfjellet. Det er flere enn meg som har anledning til å ta ut en helt vanlig fredag. Jeg snakket senere med de som var på vei mot Bjørndalsfjellet sammen med meg. De var fra Sverige.  Hadde sønner i Norge, og var på tur i fjellet - Bjørndalsfjellet.... Skåne er flatt, men Bjørndalsfjellet. For disse besøkende er det en opplevelse.
Det var is i stien, men bare et par plasser var det nødvendig å gå rundt. De fleste plassene var det bart og tørt.

Jeg møtte folk. Det var spesielt mange jenter - med unger på ryggen.

Litt artig, var det at myrene stort sett var frosset, men likevel var det mulig å gå gjennom enkelte plasser. Det gikkheldigvis greit, og jeg ble fikk ikke vann inn i skoene.
Det gikk ikke like lett nedover som oppover. Jeg kjenenr det fortsatt godt i kneet nedover, og staven er fortsatt god å ha. Likevel gikk det greit. Nede på veien var det ikke mye tvil om at jeg skulle utvide turen til Fjogstadnuten og Revholstjønn.

Turistforeningen har lagt ut en del gangveier i stien på andre siden av veien. Problemet er at disse blir spinnglatte i frost hvor fuktigheten legger seg. Og selvsagt går gangveiene over myr. Det var her jeg fikk testet om skoene er vanntette...
Selvsagt var bakken steinhard. Det tar på anklene. Og for egen del også knærne. Jeg var glad da jeg kom ned på veien ved Revholstjønn.

Mot Gramstad gikk det greit. Her var det også en god del folk. Både på vei mot, og fra, Dalsnuten. Det er tydelig at Dalsnuten er et populært turmål.

Det ble en skikkelig fin tur, mye takket været, og at det var tørt. Det er lenge siden "tørt" var noe som kunne beskrive stier  og veier. Med sol og tørr sti, skal det bli en grei tur....
Litt is får jeg da ta med, men det var ikke så mye at det laget problemer - mer enn et par plasser.


søndag 31. desember 2017

Vinterturen fra Hå til Varhaug.

Kjekk tur alene.

Som vanlig blir det en del titting på YR når det nærmer seg helg. Lørdag og søndag har vært faste turdager gjennom mange år. Mange flere enn vi har hatt tilgang til YR.

YR er grei å ha. Værmeldingen begynner å bli rimelig riktig på en dags sikt. Problemet var, om jeg skulle velge å gå på fredagen i stedet for lørdagen. Værmeldingen syntes å være bedre for den dagen.
Når alt kom til alt, valgte jeg å følge planen. Det er ofte det beste.
Fredagen gikk med til de vanlige sysler, og det var litt trist å se ut vinduet. sola skinte.
Hjemme var det is og snø. Selv med noen ganske få varmegrader, smeltet isen i på veien utenfor kjøkkenvinduet sent. Og det var fortsatt hvitt på plenen utenfor stuevinduet.

Selv om jeg hadde håpet på en tur rundt Li, var det ikke tvil om at det måtte bli en "vinter"tur langs sjøkanten.

Kunne jeg virkelig ta ut på turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård? forrige tur var ikke direkte vellykket, med blå neggel på storetåa som resultat. Og det hadde vært tungt på tilbaketuren, med nedtelling for hver meter omtrent.hvordann det ville gå - om jeg tok hele turen fram og tilbake.
Jeg  var ikke lite spent på
hjemme var det hvitt. Jo lengre mot Hå jeg kom, jo mindre snø var det på markene. Nede ved havet var det bare så vidt noen hvite flekker. Nå var ikke alt like bra. Nedbøren om natten - sludd, hadde frosset og det var derfor is i stien en god del plasser. Denne isen smeltet utover dagen, så på tilbakeveien var det helt greit.

Det gikk merkelig bra sørover. Selv med motvind, en bris, is i stien og sorpe overalt, gikk det greit fremover. Halvveis nedover går stien over "ei dinse". Myr med torv over. Og her var det ikke frosset. Bunnløst da jeg tråkket gjennom. Hvor er kulden når en trenger den...

Jeg har snudd - en gang - ett stykke fra kirkegården. På vei gjennom leet der, vurderte jeg forholdene, formen og lysten til å fortsette. Det var bare å stå på.
Nede på kirkegården satte jeg meg på trappa for en liten pause. Jeg hadde med varm te til en forandring. Det var kjekt å sitte slik å se utover havet.

Jeg kikket tilfeldigvis på klokken i det jeg startet på tilbaketuren. Nedover hadde gått i et greit tempo. egentlig mer en greit i motvinden. som så ofte før, så startet jeg nordover i samme tempo som jeg hadde hatt sørover. Ikke helt full fart, men bra turtempo. Hvor langt ville det holde? Det  hadde antakelig tatt nesten en time og tre kvarter på veien mot Varhaug.

Med vinden bakfra gikk det greit. Selv gjerdeklyverene var ikke vanskelig å komme over. Beina kjentes ikke stive i det hele tatt. Her var det bare å stå på. Etter en stund glemte jeg at jeg - i forhold til hva jeg har gjort de siste månedene - at jeg holdt god fart.
Jeg hadde det liksom ikke travelt, bare greit. Det var kjekt å være på tur.

Ved havnen på Obrestad var det aktivitet. Det var folk i sjøen. Antakelig et veddemål eller noe. Bade 30. desember står ikke for meg som noen fornøyelse. Men noen svømte rundt i havna.

Selv det siste stykket over marka, med sorpe og myr, gikk greit. Jeg kom til Hå gamle prestegård i god form. Det var kjekt å gå på tur denne lørdagen.forrige århundre har tiden gått fra meg for slikt.
Nå måtte jeg jo kikke på klokka, selv om jeg ikke hadde forsøkt meg på noen "rekord". Det er jeg ikke i stand til lengre. Med historie tilbake til første halvdel av

Likevel hadde tilbaketuren gått på omtrent halv annen time. Det var jeg godt fornøyd med.

onsdag 27. desember 2017

Juletur rundt Gruda.

Dårlig vær og kort tur.

Det regnet. Det blåste. Det var kaldt. Det måtte bli tur. Jeg hadde ikke vært på tur siden juleaften, og en lang innedag 1. juledag var ikke grei å komme gjennom.

Bestyrerinnen var også enig i at vi trengte frisk luft. Men med regn og vind ville det ikke "passe" med en langtur, og både bestyrerinnen og jeg så ikke syn på en lang kjøretur før vi kunne ta fatt.
Det ville passe best med en tur i nærområdet....
Vi var også samstemte på at turen ville gå i regnvær.  Med 4 grader ute og vind, ville det også være kaldt. Med ull under og Goe-Tex ytterst ville det uasett være mulig å ta en runde.

Det var ikke så ille - de første metrene. Det regnet. Det blåste. Og temperaturen var lav...

Det er egentlig det verste været for oss turgåere. Selv med  gode klær, hodeplagg og hette så ble det kaldt. Inntil vi snudde mot Gruda og fikk vinden i ryggen.
Vi treffer som regel en del folk på denne turen, nesten uansett vær. Denne gangen var det bare to personer som kom i mot, ellers var vi alene.

Vi  fikk  en liten oppmuntring. To ørner svevde over oss. De sto faktisk stille i motvinden, så denne gangen fikk jeg anledning til å ta bilde.
Oppe påtoppen gikk regnet over i sludd.

Vi kunne se et stykke innover i landet. Nærmeste toppene var fortsatt bare, men ikke langt innover - og høyere, så var det hvitt.

Øverst var det ikke mye le for vinden. Det flagret rundt ørene en stund, og med sludd, ble det litt ubehagelig.

Nede i "lavlandet" igjen, ble det strakd bedre, og vi kunne fullføre runden i fin stil.

Det ble juletur rundt Gruda dette året også.

onsdag 20. desember 2017

På tur langs sjøkanten med Bestyrerinnen i front.

Fra Reve til Orre og tilbake.

Etter en langtur på lørdagen, var jeg ikke sikker på om det ville passe med nok en langtur på
søndagen. Det hadde gått hardt ut over føttene med blå negl som resultat....

Heldigvis ville Bestyrerinnen også på tur søndagsmorgen.

Det fine været på lørdagen hadde lokket, og hun hadde håpet på samme fine været på søndagen. Det ble ikke helt slik.
Snøen lå fortsatt, og det var frost. Ikke mange gradene, men nok til at det lå is i veien. Værmeldingen var likke helt på vår side og meldte om både nedbør og vind. Ikke mye, og senere på dagen. Med litt flaks ville vi unngå begge deler.

At v i skulle gå langs stranden, sa seg selv. Det var egentlig den eneste plassen som var farbar - uten brodder og staver. Og det er ikke lange kjøreturen til startstedet ved Reve havn.

Broderen hadde meldt sin interesse for turen alt på lørdagskvelden. Vi avtalte at han skulle ta opp til oss for at vi kunne kjøre sammen til Reve.
Bestyrerinnen ombestemte seg to ganger før det endelig ble klart at hun ville være med på turen. Både Bestyrerinnen og broderen hadde andre planer for dagen, så selv om forholdene hadde ligget til rette for langtur, så måtte jeg ha tatt den alene.

Og det er jo kjekt med selskap på tur.

Vi ble noe overrasket da vi startet turen. Stranden manglet sand og det lå rullestein i stien et stykke opp fra sjøen. Det var bare to-tre uker siden jeg var her sist, og endringene var i grunnen store.  Da vi kom til Revesanden, var det ikke sand men rullestein.
Rullestein er vond å gå på, og det tar tid. Vi kravlet oss opp i sanddynene og fulgte stien langs brinken av dynene. Ute på stranden kunne vi se en hel gjeng komme i mot. Det tok ikke lang tid før de også kom seg opp i dynene og vi traff de på stien en liten stund senere.

Oppe på stien var det Bestyrerinnen som tok komandoen - og ledelsen. Det gikk i bra tempo sørover.
Broderen hadde ingen ting i mot det, klokka to var han nødt til å være hjemme...

Bestyrerinnen hadde antakelig peiling på en kopp kaffe på Friluftshuset på Orre.  Med det tempoet vi holdt, ville det holde fint med en fem-minutters pause og en kaffekopp.
Bortsett fra at det var stengt.

Uten kaffe og nesten uten en stopp, satte vi kursen mot Reve igjen. Også nå med Bestyrerinnen i front, og i god fart. På tilbaketuren holdt vi oss litt inne i landet og i sanden. Det  gjorde nok turen tilbake litt kortere enn om vi hadde holdt oss helt ute i sjøkanten.
Og vi hadde ikke problem med å holde tempo oppe. Vel tilbake til bilen kunne vi sjekke av en tilbaketur i bra tempo, selv målt mot "gamle dager". Ikke over 50 minutter, og det gikk omtrent på 45 minutter tidligere.

En skikkelig fin førjuls trimtur mellom Reve og Orre.