fredag 25. mai 2018

30 grader og topptur til Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet.

Solbrent og tørst på tur.

Sommer og Fredag. Jeg skulle liksom være på Blåfjellenden. Heldigvis tok vi turen opp til datter og barnebarn på torsdagen.

De var (delvis) innstilt på å bli med til Blåfjellenden på lørdag til søndag. Når jeg sier delvis skyldes det at svigersønn og eldste barnebarn - Stina, skulle bli hjemme.

Det blir derfor Thor, Mari og - meg , men på lørdag-søndagstur.
Derfor ikke fredagskveld på Blåfjellenden.

Fredag er også den dagen jeg tar i et tak med kost og fille hjemme. Det ble til at jeg startet tidlig med den jobben, for å komme på tur i løpet av formiddagen.

Kost og fille tar omtrent to timer, og jeg svetter store deler av den tiden. Det skulle vise seg å være en dårlig kombinasjon med bratte bakker og skikkelig sommervarme.
Det ble selvsagt en diskusjon med meg selv om hvor turen skulle gå. Siden jeg kom litt sent avgårde, burde det ikke bli for lang tur, og heller ikke for mye kjøring.

Jeg har tatt turen fra Gramstad til Paradisskaret opp til Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet og rundt Fjogstadnuten tilbake til Gramstad noen ganger. Ikke så ofte som rundt Lifjellet, men det har blitt to-tre ganger i vår.
En kjekk tur - i tørt vær.

Og nå har det ikke regnet på riktig lenge. Det er tørt.

Og det er sommer. Kortbuksevær, og ikke behov for mer enn en kortarmet ullbluse. Jeg tenkte det ville bli en riktig kjekk tur. Det er alltid kjekt å være på tur, men denne gangen fikk jeg en overraskelse.

Jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro. Det er helt greit - til jeg starter.
Opp bakken mot Mattisrudlå kom pusten alt for høyt. Det hadde nok noe å si at jeg hadde jobbet et par timer hjemme og at temperaturen antakelig var nærmere 30 grader i sola og i le av trekken.

Jeg måtte senke farten, og det tok lang tid før pulsen var sånn noenlunde på plass. Jeg tror ikke det bare var meg som merket forholdene denne dagen. Det gikk to stykker forbi, men de kom ikke veldig lang foran meg oppover - og jeg gikk sent.
På toppen av Bjørndalsfjellet var det litt vind. Skikkelig greit å få litt kjøling.

Nedover mot Gramstadveien, vurderte jeg om det ville være lurt å ta over Fjogstadnuten. Det var varmt....

Klokka fortalt at det ville bli en kort tur om jeg gikk rett mot bilen. Og når det gjelder tur, er jeg lett å overtale. Jeg fortatte videre mot Fjogstadnuten og Revesholen.

Det gikk litt bedre opp bakken enn tidligere, men ikke "fort." Fortsatt var det sol og sommer og hett. Jeg kom ned tilveien mot Gramstad og det var helt greit å være på vei. Og at turen snart var slutt.
Selv om jeg hadde drukket litt på turen kunne jeg kjenne at det hadde blitt for lite veske.

Jeg drakk bokstavlig talt litervis da jeg kom hjem.

onsdag 23. mai 2018

Sommertur rundt Lifjellet med flott følge.

Det er kjekt med følge på tur.

Etter mange dager med tur og trening. var jeg ikke helt klar for en mandagstur, selv om det var 2. pinsedag.

Været gjorde utslaget.

Det gjorde ingen forskjell for Bestyrerinnen. Det var greit med en tur frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdag/søndag. Mandag var det ikke snakk om å få følge av Bestyrerinnen.
For egen del kikket jeg på været og fant ut at det ville være alt for galt å sitte inne. Det var blå himmel, varmt og lite vind. Perfekt turvær.

Selv om det hadde blitt tur både torsdag, lørdag og søndag, kjentes det greit å ta på fjellsko og pakke sekk.
Lett sekk må jeg legge til. Det var ikke behov for å dra på stort mer enn minimum, noe som betød 1/2 liter saft, og jakke (pluss "sikkerhetspakken" som alltid er med).

Jeg bestemte tidlig å la turen gå rundt Lifjellet - og jeg planla å ta det med ro. Ingen hurtig tur helst.
Turen rundt Li tar omtrent 2 1/2 time, og det jeg så fram til å ta denne turen i fint sommervær. Oftest går jeg alene på denne turen. Broderen er ikke helt klar for Li - etter et uhell i henget. Bestyrerinnen synes denne er litt for lang.
På Dale var det nesten fullt på parkeringsplassen, jeg fant en ledig plass inne i et hjørne, og heiv påsekken og tok mot stien. Det kom en bil, som kjørte forbi og parkerte. Det var kjentfolk fra Hunnedalen. Etter 25-30 år på samme sti der oppe, har jeg blitt kjent med de som holder til nærmest stien. Og jeg stopper ofte opp for en liten prat.

Dette var kona til Bernt. Han satt hjemme med dårlig fot. Vi pratet litt, og jeg fortsatte. Ikke lenge etter kom hun etter og vi tok følge rundt.
Det var kjekt med følge. Nå hadde jeg egentlig tenkt å ta det med ro, men vi holdt et greit tempo. Ikke helt full fart, men et bra turtempo.

Det gikk i hvert fall så fort at vi tok igjen et par følger på veien mot Bymarka. Fra der og opp brukte vi den gamle stien mot toppen, og var der var det ikke mange andre ute og gikk.

På toppen var det folk - selvsagt. Vi så barnevogner, så de fleste hadde nok kommet opp veien. Det var mer folk mellom toppen og Dale enn jeg er vant med. Nede ved Dalevann satt det en del mennesker, og det svømte en dame ute i vannet. 17 grader ble det opplyst. Gufse kaldt, etter min mening.
Det ble en kjekk tur. Vi gikk oftest i pratetempo, og kom likevel rundt på ikke mye over 2 og en halv time. Godt gjort. Men finværet gorde nok mye...

Takk for turen.

søndag 20. mai 2018

Flott tur, med fint følge til Blåfjellenden.

Bestyrerinne, eldste sønn - og  meg, på tur.

Pinse, kjempefint vær, flotte forhold innover i heia gjorde valget av turmål rimelig enkelt.  Bestyrerinnen kunne tenke seg å ta følge på årets første tur til Blåfjellenden.

Advarsler om mye snø og muligheter for vanskelige forhold, skremte ikke Bestyrerinnen. Været var alt for flott til ikke å bli med.  Det syntes jeg var både "modig" og kjekt. Det er fint med følge.
Det skulle faktisk bli bedre. Bestyrerinnen tok kontakt med eldste sønn - godt voksen etterhvert. Han var med på en del turer for 12-15 år siden. Det har blitt få turer etter det.

Han kunne godt tenke seg å bli med. Kjempekjekt.
På vei oppover mot Hunnedalen, kom vi tilfeldigvis i kontakt med Broderen (som var på vei mot egen hytte). Han hadde sett bilder fra heia, og de viste - stort sett  - "skiføre".

Bestyrerinne og sønn var enige om å forsøke å komme innover likevel.

Vi tråkket på snø bare 30-40 meter inne på stien...
Oppover Oleskaret var det mye mindre snø enn vanlig på første turen innover.  Vi så plutselig mye lysere på mulighet for å komme inn på hytta.

Det var snø - på de vanlige plassen. Ikke mer enn vanlig på første turen, heller mindre.

Været var så bra  som det kunne være - sol, lite vind og høy temperatur - kortbukse og ullbluse-vær. Det var lett å ta seg innover, selv om det ble en del "vassing" over fenner.
Normalt er det ikke mange andre i heia på min første tur innover. Denne dagen traff vi folk som kom fra hytta og det var folk på vei innover. Faktisk var det Fidjadalen som var mest brukt. Vi gikk  forbi tre jenter som ville ned dalen og det kom tre stykke opp til hytta fra Mån.

Jeg blir av og til spurt om hvorfor jeg så ofte går inn til Blåfjellenden.  Kvelden og morgenen denne gangen kan være en forklaring.  Tjernet utenfor lå speilblank. Det var blå himmel, og bjørkene sto grønne med den bestemte grønnfargen som følger med våren. Det var snø i fjellsidene og luften var klar. Stort nærmere "perfekt" er det vanskelig å komme.
Vi brukte ikke lys, og ovnen var kald. Og sent på kvelden kom det et par opp fra Mån. De hadde gått på "feil"  side av Fidjavannet og brukt både krefter og tid på turen.

På hytta var det hyggelig hilsen fra kjentfolk som hadde vært innover etter påske - på ski. Det var ikke mye folk, og vi fikk stort sett herligheten for oss selv.
Hjemveien ble ikke like fin som turen inn. Det kom et slør på himmelen, og det blåste en liten bris i mot. Likevel fikk vi enskikkelig fin vårtur i heia også denne dagen.

Vi startet tidlig og var på parkeringsplassen rundt ett. Da hadde vi ikke møtt noen som ville inn for overnatting. Vi så derimot en del lemen, mer enn vanlig, og det kaklet en rype oppe i lia.
Sesongen 2018 i heia er herved startet.


lørdag 19. mai 2018

17. mai og tur til Vådlandsnuten.

2 gamle og tre unge på tur.

Bestyrerinnen og jeg er kommet i den situasjonen at vi ikke har egne unger i noe tog på 17. mai. Og når barnebarn tar en tur til Danmark og Legoland, er det ikke noen særlig grunn for å ta på dress og slips. Vi ble fort enige om at det passet bedre med fjellsko og ullbluser.

Det er mer eller mindre blitt fast tradisjon med en tur til Vådlandsnuten i mai. Men det er etter hvert blitt et krav om bra vær på disse turene. Regn, vind, snøfenner og omtrent null grader, er ikke morsomt - lengre.
17. mai kom med bra vær. Både sol og blå himmel, selv om det blåste litt. Ut fra mange års erfaring, vet jeg at det likevel vil være kaldt på toppen. Vådlandsnuten er over 800 meter over havet (811moh), og med snø rundt om, blir det kaldt.

Vi har ofte hatt følge med andre på søndagsturene. Både Sigbjørn og Annelise og broderen har vært med på mange turer.

Alle var opptatt denne dagen. Noen faktisk på sykkeltur i treskolandet.
Men vi fikk fint følge for det. Yngste sønn med samboer, ville gjerne på tur denne dagen, og når svoger og svigerinne ikke kunne være med, møtte sønnen opp. Bjørn er godt trent og har ikke problemer med en slik tur,

Det tar tid å kjøre til parkeringsplassen i Madland. Og det var en masse biler på parkeringsplassen. Vi lurte litt på hvem som hadde arrangert 17. mai tok i Madlandsheia.
Det gror igjen i de laveste områdene av Madlansheia. Der jeg kunne gå på ski er det nå tett bjørkekratt. Oppover den første bakken viser dette tydelig. Det  vil ikke være lett å ploge ned her nå.
Vi tok oppover mot Fisketjønnene forbi Røde kors hytta. Det var grønt på bjørkene og forholdsvis tørt i bakken, gode forhold.

Det ble selvsagt en obligatorisk stopp ved drikkeplassen nederst i Høylandsskaret. Vann av årgang 2018 smakte skikkelig bra. På toppen av skarte og over myra og opp til flaten under toppen, gikk greit. Det er fint å kunne se dagens mål rett fram, selv om det fortsatt er et stykke igjen.
Arvingen, som er sprekere enn opphavet, tok bakken rett opp, og tilbake mot oss. Noen trener 6 dager i uka...

Oppe mot toppen måtte vi over noen snøfenner - som vanlig.  I skaret mellom toppene fikk vi vinden midt i mot. Det ble kaldt.

Det ble en lengre stopp på toppen, både for å beundre utsikten og for å få inn noen kalorier. Selv om vi satt i le av varden, ble det kulse etter hvert. På vei nedover hadde jeg lyst til å ta på vanter, men vi skulle ikke langt nedover før temperaturen steg betraktelig.
Et stykke nede i lia, fikk vi svar på hvem som hadde 17. mai tog i Madlandsheia. Det var Fjells venner og turkompani som var ute og gikk - med flagg, og antakelig sang.

For vår del gikk turen rolig og pent nedover samme sti som vi kom opp. Det ble en kjekk tur tilbake.
Nede ved bilen kunne vi konstatere at 3 preke ungdommer, og to - ikke fullt så spreke - gamlinger,  hadde hatt en skikkelig fin tur.
Stor takk til arving og ungdom som ville være med oss på tur denne fine dagen. Både bestyrerinnen og jeg håper det vil bli flere turer sammen.

fredag 18. mai 2018

Søndagsturen - med Bestyrerinnen

Høgjæren igjen.

Det har blitt noen søndagsturer med bestyrerinnen etter hvert. Hun har også kommet i bra form og har ikke problemer med en tur på et par timer.

Det var derfor ingen stor overraskelse at hun også denne søndagen ville være med på tur.  Været var fortsatt bra, og selv om det var kaldere enn de beste dagene kunne ikke en temperatur på rundt ti grader hindre turen. Vi har jo gått i regn og rundt null noen ganger.

Sosiale forpliktelser hindret oss i å komme av gårde tidlig. Klokka ble godt over 12 før vi begynte å pakke sekken.

Bestyrerinnen foreslå å ta en tur langs stranden, men det har blitt for mange tureri sjøkanten til at det fristet.
Høgjæren - fra Holmavatn til steinkjerringå og Synesvarden virket som et bedre alternativ. Og da kunne vi stikke innom Kalsbua for middag etter tutren og påden måten spare en time slik at vi fikk en litt tidligere kveld. Søndagskveld er også besøksdag hos gamle foreldre.

Selv med forholdsvis bra vær, var det langt fra fullt på parkeringsplassen, og da var det en del biler som tilhørte "konfirmasjonsfolk" på Holmavatn.

Noen var likevel på tur. det var en del spor i sorpa utover mot Steinkjerringå.
Det var lagt nye steiner ved bekken slik at det nå var greit å komme over. Og på flaten var meandrebåndet bekken har laget ganske klart synlig.
Oppover bakkene, fikk jeg anledning til å tenke over at jeg for noen år siden møtte en av turistforeningens gamle garde for siste gang, nettopp her. Han var da noen og åtti og fortsatt på tur, selv om det ble både en og to stopp opp bakkene.

Det er fortsatt noen år til jeg er der - heldigvis.

Det var helt greit å være på tur med Bestyrerinnen. Denne dagen passet det ikke for noen andre å være med, så det ble "bare" oss.

En rolig tur- uten stress. Slik en søndagstur skal være.
På Synesvarden traff jeg også kjentfolk. Det har etter hvert blitt en del som hilser på meg og som har truffet meg på Blåfjellenden. Det er jo litt kjekt.

Nedover mot Holmavatn gikk det greit. Vi nådde parkeringsplassen etter en tur på omtrent 1 time og tre kvarter. Godkjent søndagstur, selv om den godt kunne ha vært litt lengre...

mandag 14. mai 2018

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Sommertur i kortbukse.

Etter en lang fredag med tung sekk, i hvert fall deler av dagen, var jeg ikke klar for noen langtur på lørdagen.

Det var været. Fortsatt sol, lite vind og selv om temperaturen ikke var høy, så høy nok til kortbukse...
Kortbuksevær på en lørdag. Det må bli tur.

Hvor turen skulle gå var ikke klart. Jeg hadde ikke lyst på en tur rundt Li. Bynuten kunne bli for langt. En del andre turer litt for korte.
Bestyrerinnen og jeg hadde en runde ut fra Gramstad. Til Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.  Den turen ville i hvert fall gi en god del høydemeter om ikke annet. Og det ville være mulig å bryte nede på veien, etter Bjørndalsnuten.
Det burde gå.

Det var andre som også ville på lørdagstur. Ikke veldig mange biler på Gramstad, og det var ett eller annet som foregikk på huset til STF, som samlet folk.

Alt regnet på torsdag hadde ikke tørket opp, selv med sol hele fredage. Sorpa var fortsatt sleip, og nedoverbakker måtte tas litt forsiktig.

Bakken opp fra Paradis-skaret til Toppen av Mattisrudlå, var ikke sorpet, men tung. Jevnt tempo oppover....
Omtrent halvveis traff jeg på et par, og fikk en stopp, eller en liten prat.....
Rett etter Mattisrudlå kom det en ung kar med stor sekk forbi. Han gikk litt fortere enn meg i oppoverbakkene, men sprang lekende og lett - med tung sekk  - nedoverbakkene. Da savnet jeg virkelig en bakfot som ikke er i ustand.

Det var ikke mange folk ute å gikk mellom Gramstad og Mattiseudlå denne dagen. Selv om dette er en av de mer populære turen, så var jeg mye alene i stien.
På toppen av Bjørndalsfjellet, ble det bare noen bilder før jeg fortsatte nedover mot veien. Det siste stykket nedover, gikk jeg og vurderte om jeg skulle korte inn turen. Nede på veien kikket jeg på klokka, og fant ut at litt slitne bein ikke var noen unnskyldning for å korte av turen.
Jeg tok mot Fjogstadnuten, og ny bakke opp.

Det er 600 meter opp til Fjogstadnuten. Mye i "vanlig" bakke. Heldigvis tok jeg igjen mor og sønn oppover, og fikk på den måten litt drahjelp mot toppen.

Etter toppen er det noen fine flyer, med god utsikt ut over mot havet og mot Dalsnuten. Skulle jeg virkelig gjøre en langtur ut av denne også - å ta opp til topps på Dalsnuten.
Nedover lia var kneet mitt ikke mye i tvil om at jeg hadde gjort nok av det. Her måtte jeg bare ta beine veien mot bilen.

På parkeringsplassen kunne jeg se at turen hadde gått unna på omtrent 2 og en halv time. Det er omtrent - nøyaktig - det samme som jeg ville ha brukt rundt Li

Lørdagens tur gir mer opp og ned, men er ikke like lang. Neppe mer en 8 kilometer, mot 10 kilometer rund Li.

Men en fin tur var det.

lørdag 12. mai 2018

"Skåpet" frem og tilbake.

Dugnad for turistforeningen.

Det hender jeg gjør en innsats for Stavanger Turistforening. Ofte har det blitt "dugnad" sammen med Egil. Og det har alltid vært morsomt og greit.

Denne gangen var det noen ganglemmer som skulle legges ut. Det har jeg drevet med i noen år på Blåfjellenden. Da er det ikke dugnad, men "litt nødvendig arbeid" som Må gjøres. Hva sier man ikke for kunne ta en tur?
Men denne fredagen var det altså dugnad. I et skikkelig fint vær.

Det tar en stund å komme fra Klepp til Vinddalen i Forsand. Både kjøring og ferje. På parkeringsplassen var det en god del biler, så hytta må ha blitt brukt den natten. For egen del var det å pakke sekken med verktøy og utstyr. Sekken ble adskillig tyngre enn den jeg normalt drasser på. Det merket jeg godt oppover liene.
Nå er stien til Skåpet blandt de enkleste i mitt området. Ingen bratte kneiker og ikke noe klyving i det hele tatt. Det er grov steinur noen stykker. men det går geit å komme fram. I hvert fall for familier med unger som i mengder tar til hytta for en overnatting og to,

Besøket på Skåpet overgår nok det STF kunne se for seg da de bygde hytte tunet, For her er det en hovedhytte og 6 annekser med soveplasser. Besøket er så stort at de vil bygge et do-vedskjul i tillegg til det som alt står der.
Det kan også bli trangt på hovedhytta når alle skal lage mat og spise. Det blir å ordne bordplass etterhvert som noen blir ferdig med maten.

Jeg stoppet halv-veis. Der var det en haug med ganglemmer som skulle ut i stien og festes i myra. Det betød en del jobbing med både slegge, spade, sag og drill.
Jeg var ikke alene om jobben. Per  hadde med to gutter som gjorde en skikkelig fin innsats med spader og drill. I tillegg bar de en masse stein fra elva til stien der det ikke kom lemmer.

Det skulle være fler på dugnad på hytta, og et par av disse dugnadsfolkene kom også å hjalp.
Vi ble ferdige med lemmene og tok mot hytta. Her var det masse folk - kjentfolk. Det ble en hyggelig stund, før jeg igjen tok i noen små tak. Halv ni, hadde jobbdagen vært lang nok. Jeg pakket sekken og for mot bilen. En time ned. Igjen med en sekk som var tyngre enn vanlig.
Det ble en lang dag...

Nedover mot bilen, var jeg selvsagt helt alene. Det er ganske kjekt å gå slik i kveldslys med en klar himmel og godt vær. Temperaturen var nå sunket så pass at det heller ikke ble for varmt.
Helt passe...