tirsdag 11. august 2020

Sol og sommer mot Sandvatn.


Alene, og en flott tur.

I en ganske lang periode ble det ofte en søndagstur til Sandvatn. Etter først å ha gått til Blåfjellenden fredag/lørdag. Denne uka passet det bra å ta opp gamle rutiner.

Det ble dermed en søndagstur inn til Sandvatn. Jeg kom meg opp litt tidlig søndagsmorgen. Bestyrerinnen mente jeg også måtte besøke hytta i Tysvær. Beskjeden var egentlig klar, jeg måtte komme meg innover i løpet av søndag.

Tidlig opp og tidlig avgårde. Bortsett fra Blinkfestivalen, som stengte veien ved Ålgård, og gjorde at jeg måtte ta en omvei. Fortsatt tidlig ute, men ikke fullt så tidlig.

På parkeringsplassen ved Lortabu var det en del bil. Andre enn meg var innover i heia. Det var antakelig folk på tur til Sandvatn, Langavatn eller Blåfjellenden. Jeg så i hvert fall ikke spor etter folk innover søndagsmorgen.
Turen fra Lortabu til Sandvatn starter med en lang og noen steder, bratt bakke fra omtrent 670moh til 900 moh – Lysebrekka. Helt grei å gå, men det kjennes i beina at det har gått oppover når du heia videre innover.

Denne dagen var det helt greit å stoppe opp for å se. Det var et skikkelig flott vær med litt dis, men stort sett sol. Temperaturen var bra for tur, så vidt opp mot tyve grader. Omtrent perfekt..
Det gikk veldig greit innover mot Blautevann og videre mot Mangædne. Jeg møtte en del folk som hadde vært på hytta, og nå var på vei mot bilen. Ikke mange, men noen.

På Mangædne var det igjen tid for å se seg rundt. Det er et flott sted. Fire elver som samles. Tre inn og en ut mot Degevass. 4 elver gir «Mange», og en «å» blir i flertall ædne. Derav navnet Mangædne.

Det var fortsatt folk på hytta da jeg kom. Hyttevaktene – 3 stykker – hadde gjort rent og ryddet, og var klar for å gå ned etter en uke i heia. De frivillige gjør en god innsats for å holde hytten åpne.
Jeg hadde planlagt å ta en god pause før jeg tok fatt på tilbaketuren. Etter to dager med tur, var det muligens greit å ta litt hensyn til beina.

Det ble te og mat på terrassen i solsteiken. Nedover gikk uten noe på overkroppen. Det ble «merker» av reimene på sekken....

Med sola i ansiktet og tørt på bakken gikk det greit å komme seg opp de første bakken og å ta fatt på det flate stykket over heia. Det ligger fortsatt fenner igjen, men jeg tråkket ikke på snø i det hele tatt.
En plass var det fortsatt noen små flekker like ved stien, og i følge hyttevaktene hadde de tråkket på snø bare dagen før. Jeg tror noen av fennene vil ligge til ut i september minst.

En av de virkelig bra tingene med turen til Sandvatn, er badekulpen i bunn av Lysebrekka. Med bare noen få hundre meter igjen, ligger det en skikkelig bra badekulp og venter.
Nedover den sydvendte lia renner vannet over solblanke berg. Det gir omtrent varmtvann. Her er det i tillegg lunt, med stein og knauser på alle kanter utenom mot sør.

Det er helt greit med et bad etter noen timer på beina i heia.

En flott tur til Blåfjellenden med regn tilbake.


Det er ikke sikkert at værvarselet stemmer.

Det er hyggelig å gå til Blåfjellenden. Det er så pass kjekt at jeg velger å ta den turen omtrent en gang i uka. 8-9 kilometer, to-tre timer, for en kveld på hytta. I godt selskap med andre gjester. Som regel skikkelige hyggelige folk.

Det er jo ikke slutt på korona ennå. Det trengs fortsatt mer utstyr, og noen må jo bære greiene inn. Denne gangen ble det ikke bare ekstra vekt i sekken på vei inn, men også en stor pose med gniehåndklær og vaskemopper på vei tilbake.

Som alltid passer jeg på å gå de dagene været ser ut til å lage seg. Denne gangen var det igjen fredag til lørdag. Det ville ikke være direkte sol og sommer, men i hvert fall ikke surt og kaldt - og ikke nedbør – sa YR.

Det ble en kjekk tur innover heia. Jeg hadde tatt det med ro et par dager, og kjente at denne gangen hadde jeg «overskudd». Det gikk lett i både oppoverbakkene fra Hunnedalen og nedover mot Blåfjellenden.
Det var alt kommet en del folk på hytta da jeg kom. Terrassen på Blåfjellenden er en virkelig flott plass – i godt vær. Vi fikk en stund med sol og kunne sitte og beundre utsikten nedover Fidjadalen.

Det er skikkelig fint å gå nedover mot Mån også, men det er og helt greit å sitte stille og bare se nedover dalen forbi, Fidjastølen og ned mot Litlestølen.

Med flott vær, var det tid for årets første bad. Jeg tok med vannbøtta og håndkle, og ruslet ned mot elva. Heldigvis var damene akkurat ferdige. Hadde jeg gått ned bare et par minutter før...
Vannet i den lille elva ned forbi hytta blir jo aldri varmt. Det mangler ganske mange grader før det blir opp mot temperaturen jeg er vant med fra «Syden». Denne gangen var den «passe» bra. Jeg vet ikke om svettelukten forsvinner, men jeg føler meg mye bedre etter en kjapp dukkert.

Fredagskvelden ble også en av disse stille varme – egentlig fantastiske – kveldene på Blåfjellenden. Der skumringen bare sakte går over i kveldsmørke. Det holder seg fortsatt lyst til nesten 11, og det er fortsatt sommer.

De første tegn på kommende høst og vinter er likevel alt til stede. Det er langt mindre småfugler enn tidligere, og noe av gresset har alt fått brune topper. Litt trist at sommeren går så alt for fort.
Nå ser det ut som om sommerværet kommer tilbake for en stund. Det gir muligheter for en tur eller to. Eller muligens en litt lengre tur?.

Det var en del folk i heia disse dagene. Både fredag og lørdag var det en del som ville ned Fidjadalen fra Hunnedalen på en dag. I tillegg var det ganske mange som kom opp Fidjadalen. Jeg tror ikke det har vært så stor trafikk i Fidjadalen noen gang.

Jeg brukte litt tid på å gjøre meg klar for å ta over heia mot Hunnedalen på lørdags morgen. Det var ikke så mye som hastet, og YR hadde jo ikke nevnt regn. På tross av svarte skyer som kom inn fra vest....
Jeg tok fatt på bakken oppover, men kikket på de mørke skyene. Det så avgjort ut som det ville komme regn. Kunne jeg muligens snike meg mellom bøyene? Omtrent halvveis startet det å småregne, og etter bare noen minutter måtte jakken på. Det regnet så det smalt i bakken, og var det et tordenskrall jeg hørte?

Heldigvis varte regnet ikke lenge. Nedover mot Hunnedalen ble det lysere og lettere. Og det ble tørt på bakken. Der hadde det ikke kommet en dråpe.

En flott tur, som alltid.

onsdag 5. august 2020

Broderen og jeg til Bjørndalsfjellet


Tirsdagstur i stede for onsdag.

Endelig en dag med bra vær, mente Yr. Mandag kom også med sol og bra vær, men for egen del, har jeg innført en hviledag i uka, og denne uka altså mandag. Selv om det var bra turvær.

Tirsdag skulle det også være bra turvær, men på onsdag skulle det regne hele dagen. Broderen hadde også sjekket værmeldingen. Da jeg ringte tidlig på tirsdagen,var han klar for en tur.

Broderen klager fortsatt på kneet, som ikke blir bedre, men heller ikke verre om han går i terreng. Han har fortsatt litt problemer med lengre turer, og foretrekker å bruke mindre enn to timer.
Fra Gramstad er det mulig å gå flere turer. Den vanligste for broderen og meg, er Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Dette er etter hvert blitt en helt grei treningstur. Mye bakker, både opp og ned, og en liten smak av «heia» fra Fjogstadnuten til Kvitemyr.

Det var andre på tur denne dagen. Heldigvis er parkeringsplassen blitt utvidet i flere omganger, og nå er det i hvert fall plass midt i uka. Det er antakelig trangt opp plassen en flott søndag.
En tirsdag, med bare overskyet og lite vind, var det halvfullt. De fleste går nok mot Dalsnuten, men vi kunne se folk på toppen av Bjørndalsfjellet.

Heldigvis startet vi i et rimelig tempo oppover bakken. Det er ikke slik lenger at vi kan starte for fullt og siden bare gi på mer. Det lønner seg for oss å ta det med ro til vi er godt og varme.
Det hadde antakelig regnet den morgenen. På tross av værmeldingen. Det var i hvert fall temmelig vått, og selv om det hadde vært mulig å komme fram tørrskodd på lave sko, så var det en fordel med vanlige fjellsko.

Nå går broderen med Alfa Walk King og jeg med Alfa Impact. Det viste seg at mine sko henger bedre på fjell enn broderen sine. Selv om sålene burde være like gode. Bare en liten forskjell i hvordan skoen henger på vått fjell, er nesten verdt den store prisforskjellen.
Opp mot toppen traff vi folk. Det var helst jenter som var på tur denne dagen. Litt underlig at jentene nesten helt har overtatt. Gutta gjør gjerne en langtur – en skikkelig langtur, men ikke en kort og grei tur.

YR klarte selvsagt ikke helt å holde hva de lovet. I vest tårnet det opp mørke skyer, og det så en stund ut som om vi skulle få regn. Heldigvis blåste skyene over, og vi fikk sol og greit vær – etter hvert.

Turen er ikke så veldig lang. Omtrent 8 kilometer. Det er en god del høydemeter, og broderen var godt fornøyd med treningsturen. Den hadde gått i et greit tempo, og da vi sjekket, hadde vi holdt en snittfart på opp mot 5 kilometer i timen. Egentlig ganske god fart, med tanke på at det er bratte bakker , opp og ned, og at det ikke var helt tørt.

Treningsturene midt i uka trenger ikke være lengre.

søndag 2. august 2020

Mye folk og meg i heia.


Flott vær - et par dager

Det er fortsatt YR som bestemmer når den ukentlige turen til Blåfjellenden skal gå.. Denne uka, som i forrige uke, ble det en tur fra fredag til lørdag. Og igjen i flott vær.

Selv om det hadde regnet mye, veldig mye, i det siste, var det bare «normalt» mye vann i Fossebekken og ved vaet øverst mot Blåfjellenden. Jeg hadde ikke problemer med å komme over tørrskodd noen av plassene.

Sola skinte og det var blå himmel, uten en sky, da jeg startet oppover bakkene i Oleskaret. Andre hadde også sjekket værmeldingen og bestemt seg for tur.
Dette året har jeg møtt mange teltere, og også denne uka var det folk med store sekker på tur. Ikke så underlig at folk må ta telt i bruk, når Blåfjellenden bare «tillater» 8 gjester, og hyttevakten må ha sine to sengeplasser.

Heldigvis har Turistforeningen nå utvidet tilbudet til litt over 20 sengeplasser. Da er det i hvert fall mulig å finne en ledig seng på en eller annen hytte om det blir vær for en fjelltur.
Det har alltid vært en del som har brukt stien inn mot Blåfjellenden til sin form for fjelltur – stiløping. Denne gangen var det flere som ville fra Hunnedalen til Mån. En tur på 22-23 kilometer og som «normalt» vil ta 8-9 timer, med lett sekk...

Jeg tror de som virkelig gir gass i opp- og nedoverbakkene kan klare denne turen en god del kjappere. Antakelig burde det gå på godt under 5 timer, muligens ned mot 3,5 timer for de aller sprekeste. Det er et par timer fortere enn jeg noen gang har klart turen på, men da uten å løpe.
For de som ikke liker telt, men fortsatt ønsker de vanlige fjellturene, så er det lange dagsturer som gjelder. Det er mange som tar ut på skikkelige dagsetapper. Jeg møtte en gjeng like ved Hunnedalen, som hadde startet ved Øygardstølen opp av Lysebotn den dagen. En tur på nesten 30 kilometer.

Gjengen hadde opprinnelig planer om å gå til Mån/Eikeskog, men la om planene på grunn av litt helseproblemer. Det hadde blitt en tur på opp mot 35 kilometer. Alt for lang for meg på en dag.
Det kom også folk i mot på min vei mot Blåfjellenden som hadde startet fra Flørli og tatt trappene opp. Det blir ikke så mange kilometer, men til gjengjeld mange flere høydemeter. Dette er et «Stunt» jeg har tenkt på, men aldri fått anledning til å gjennomføre. Det haster om jeg skal få dette til....

Det flotte været innover holdt seg ut over kvelden. Vinden stilnet, og det ble speilblankt på pytten utenfor. Det var mildt og flott. Uten skyer var det lyst omtrent til 11. Mygg, klegg og knott holdt seg vekk, og det ble virkelig en nydelig kveld.
Det blåste opp på morgenen. Selv om det fortsatt var både sol og varme var vinden så pass kraftig at det ble «oppoverbakke» på flatene øverst. Vinden var ikke mer en 13-14 meter i sekundet, selv på det kraftigste, men altså nok til at det kjentes. Vind i mot gir støy. Det bråket godt rundt ørene nesten hele veien mot bilen.

Det ble som vanlig en grei tur tilbake. Helt på slutten kom skyene inn fra sør, som meldt av yr. Og da jeg var nesten hjemme ble det regn..

En flott tur.

fredag 31. juli 2020

Sommertur til Blåfjell og Bjødnali.


Regn, vind og 11-12 grader.

En kikk ut vinduet gjorde det klart at en tur denne dagen godt kunne bli en våt historie. Selv om YR meldte bare lite regn de første timene på dagen, så var himmelen blytung og det var duskregn hele tiden.

Det så ikke ut som om det skulle bli opphold – som meldt. Skyene hang lavt over åsryggene og det var ikke mye å se innover mot heia. Dårlig turvær med andre ord.
Nå hadde det ikke blitt noe særlig med turer i det siste. Broderen og jeg holder kontakten på telefon, men jeg savner turene vi ofte har. Det var så avgjort på tide at broderen fant fram fjellstøvlene og pakket sekken.

Heldigvis var broderen enig i at det kunne passe med en tur. Siden det blåste og det kunne komme nedbør ble vi enige om å ta den vanlige runden til Bjødnali. Bortsett fra at Broderen nå ønsker å gå over Blåfjell i stede for opp Urdådalen.
Vindusviskerne gikk hele tiden på vei opp mot parkeringsplassen i Sælandsskogen. Så vidt jeg husker tok vi på jakke og sekk uten å få regn på oss, men fra vi startet til vi kom ned igjen var det nedbør i lufta.

Det rant godt i alle bekker, og stien oppover mot Blåfjell minnet mer om en bekk enn en sti. For min del gjør ikke dette så mye. Mine «nye» Alfa Impact holder fortsatt stand mot vann. Selv ved vassing, som det faktisk ble litt av, så holdt jeg meg tørr på beina.
Det gikk ganske greit å komme opp bakken mot toppen 272 moh. Det var ikke mye å se fra toppen. Regnskodda lå nedover siden og vi så bare noen få meter.

Nedover tok vi det ganske rolig. Det skal ikke mye til for å gli ut i sorpa. Nede på stien gjennom Urdådalen måtte vi gå i steinura og ikke ute langs vannet.
Stien langs vannet lå nesten en halv meter under vann. Der holdt jeg også på å ende. Selv om jeg prøvde å holde konsentrasjonen oppe, glapp det et lite øyeblikk og jeg havnet på rompa. På en spiss stein. Jeg tror buksa tålte fallet, men er litt usikker på det innafor...

Heldigvis var vi nesten oppe ved Bjødnali, og fra gården og ned til Sjelset er det grusvei. Bakken gikk ikke helt i vanlig tempo. Jeg hang litt etter, men nedoverbakker gikk greit.
Broderen har nå målt denne runden to ganger, og begge gangene viser appen at turen er på omtrent 9 kilometer. Denne gangen brukte vi litt under to timer. Det gikk nok litt senere denne gangen, men så var det også mer vann og mer regn enn vanlig.

Nede langs ånå plumpet jeg uti. Her var det vann, og det ble vassing for å komme opp. Vi måtte ta en liten omvei i forhold til hvor stien vanligvis går.
Selv med regn/nedbør hele tiden, og en kald vind i mot noen steder, så ble det en helt grei tur. Broderen var fornøyd med en greit gjennomført treningstur. For meg var det kjekt å være på tur igjen.

søndag 26. juli 2020

En flott tur i heia.


Fredag til lørdag med gode opplevelser.

Det er selvsagt mange grunner til at jeg går tur til Blåfjellenden omtrent en gang i uka. At turen «bare» er 8 kilometer og at det tar omtrent 2 1/2 timer er en grunn (eller muligens to grunner?).

Utsikten nedover Fidjadalen er en annen god grunn. Den er virkelig noe å få med seg, både i flott vær og i regn. Den er også helt forskjellig om sommeren i forhold til vinter. Begge verdt å få med seg.
For egen del, synes jeg det er virkelig kjekt å treffe nye folk i heia. Det er alltid noe å få med seg. Alle har noe å fortelle. Enten om fjell og tur, eller erfaringer fra jobb eller fritid. Noe nytt er det alltid.

Av og til, når alt klaffer, været er bra, temperaturen rett, og jeg er alene, får jeg anledning til å sitte på terrassen og beundre utsikten, helt for meg selv. Det er langt mellom slike stunder hvor alle problemer er langt vekke og hvor jeg bare tenker på småting.
En slik «opplevelse» fikk jeg – ganske gratis på fredagskvelden. Det er bare å ta turen til Blåfjellenden – 2-3 timer, med sekk innholdene mat og utstyr for en overnatting – 10-12 kilo. Helt enkelt og greit, så har alle samme mulighet.

Nå er det jo greit å andre «unnskyldninger» for å ta til heis. Som tilsyn på en turistforeningshytte har jeg alltid et ærend innover til hytta. Den siste tiden har oppgaven vært å få på plass smittevern utstyr, som engangshansker, klorin og lignende.
Det måtte bli en tur denne uka også. Og YR var rimelig klar på at det var fredag – lørdag som var best. Denne gang fikk yr rett. Det var litt skyer, men for det meste sol innover. Litt kald vind fra nord, men det var helt greit å gå med kortarmet bluse.

Jeg fikk noen hyggelige timer for meg selv på hytta. Ikke helt alene forresten. Det kom en kar opp Fidjadalen – springende, og han skulle videre til Hunnedalen. I full fart.
Nå var det andre folk i heia også- Et par karer ville prøve å fiske i Djupavatn, og jeg traff en annen kar som var på vei mot Fossebekktjødnet med både slukstang og fluestang.

Selv om det ikke var folk på hytta da jeg kom, så ble det etterhvert flere på hytta. Det kom fire jenter. Alle etter åtte på kvelden.
Ut over kvelden og natten, stilnet vinden. Det ble klar himmel, og pytten utenfor lå speilblank. En kveld som jeg bare av og til får oppleve.

Morgenen kom med kjempeflott vær. Jeg hadde det ikke travelt, men gjorde rent og pakket sekken. Det var folk i heia. Det kom to stykker tidlig. De var på dagstur. Det kom en dansk familie, som også var på vei mot Hunnedalen.
Jeg snakket med flere på veien tilbake. De fleste var på dagstur. Likevel var jeg stort sett alene i heia. Selv om stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen er populær, er det aldri «trengsel».

I det jeg kom over de høyeste bakkene, så jeg skyer og grått vær i sør. Det regnet som YR melde ville komme senere på ettermiddagen. Jeg lapp unna uten en dråpe denne helga.

torsdag 23. juli 2020

Taumevatn.


Innlegg nummer 1000.

I løpet av nesten ti år med Johnsens turlogg har det altså blitt 1000 innlegg. Litt over 100 innlegg pr. år, og det vil si mer en 100 dager på tur i året. Noen av innleggene gjelder tur både fram og tilbake til Blåfjellenden.

Årene har gått fort. Det er kjekt å kunne gå tilbake til gamle turer og friske opp minnet, både om gode og dårlige turopplevelser. Helst gode, men noen dager samarbeider ikke naturen helt.

I tillegg er det greit å kunne «søke» på sted, dato og liknende. Hukommelsen er ikke blitt bedre med årene, og bloggen gjør det mulig å finne frem i alle turene.Innlegg nummer 1000 burde være om en litt spesiell turopplevelser og ikke en av de vanlige onsdagsturene i nærområdet.
Turen jeg tenkte på er inn til turistforeningshytta Taumevatn. Dette er ingen lang tur – om du har mulighet til å kjøre gjennom bommen i Flatstøldalen. Det har jeg....

Fra veien ved Holmavatn er det omtrent 5 kilometer inn. Terrenget er nok så ulikt det jeg er vant med fra turene til Blåfjellenden. Mot Taumevatn er det busker, kratt og bjørk. Stien går litt opp og ned. Det er ingen lange og tunge bakker, men det er god anledning til å få opp pulsen. Tidligere kunne Anlaugbekken by på utfordringer ved stor vannføring, men her er det nå bru.
Stien gå langs mange småvann og over myrer. Det er lagt ut mange planker, sviller og plastplater til å gå på, og det er etterhvert mulig å komme innover uten å tråkke i for mye sorpe og søle. Noen har brukt mange timer og dager på å få en grei sti innover.

Det er aldri mange folk på stien mot Taumevatn, men jeg pleier alltid å treffe noen. Denne gang møtte jeg 6 karer i godt trav mot veien. Far og 5 sønner, to par tvillinger. En flott gjeng. De var hyttevakter på hytta, men ville en tur til sivilisasjonen for å kjøpe utstyr til lading av mobilene.
Det var også andre på vei innover. Jeg tok igjen et par som også var på dagstur. De hadde hytte inne i Flatstøldalen, og hadde gått turen over Finnvedelen. En litt lengre tur enn min. Jeg kjører bil...

Inne på hytta møtte jeg flere av hyttevaktene. Mor og datter. Det var en stor familie som hadde vakt å hytta denne uka. Tiden på hytta, med godt selskap, gikk fort.
Mens jeg var på hytta trakk det over med mørke skyer. YR hadde lovet skyet oppholdsvær, men da jeg snørte skoene, fikk jeg noen dråper på meg. Slik fortsatte det egentlig til bilen. Det kom litt regn, slik at steinene ble omtrent våte, så tørket det, før det igjen kom mer nedbør.

Det kom aldri så mye regn at jeg tok på jakken, selv om jeg tenkte på det et par ganger. Det ble heller aldri så vått at steiner og gangplanker ble glatte.
På tilbaketuren møtte jeg to jenter som ville til hytta. De kom fra Grautheller og hadde gått mot den hytta fra Lysebotn. En nitimers tur, og dagen etter ville de videre mot Håheller, en 6 timers tur – som godt kan ta lengre tid. Jentene var på langtur.

For meg var turen på under to timer hver vei, og ikke spesielt lang, og det tok omtrent like lenge å kjøre. Det var likevel en virkelig flott tur.