torsdag 20. juli 2017

Madland rundt på en onsdag.

Det går greit i godt selskap.

Onsdag er etter hvert blitt en vanlig turdag. Det blir som oftest bare en kort tur på halvannen time eller der omkring, men denne onsdagen ble det en skikkelig fjelltur. Årsak: været. Sol og sommer, blå himmel og sommertemperatur.

Med skikkelig kortbuksevær, hadde jeg planer om en langtur. Tirsdag er pensjonist-treff dag.  De av den gamle gjengen som kan stille møtes klokka 12 for drøs og kaffe. På vei mot denne begivenheten, gjorde broderen det klart at han måtte på hytta for å ordne noen støtter til den nye terrassen.  Det ville altså ikke bli noen tur med broderen denne onsdagen, noe som har vært vanlig den siste tiden.
Da vi skulle ta fatt på hjemturen, spurte min venn Bernt om vi skulle ta en tur til Vådlandsnuten denne onsdagen. Midt i blinken for eget vedkommende, og jeg så for meg muligheten for en rundtur i Madland. I stede for en "kort" tur opp og ned....

Jeg var langt fra sikker på om Bernt ville synes det var et godt forslag. Han har hatt noen små problemer med helsa den siste tiden, noe med noen tette årer, og slike ting kan dempe interessen for lange fjellturer.

Vi nevnte ikke noe om hvor lang tur det kunne bli, men ble enige om å møtes på onsdagen for å dra opp til Madland.
Madland i godt vær er en ønskeplass for oss som liker fjellturer. Her er det muligheter for flere skikkelig fine rundturer og selvsagt den enkle opp til toppen og ned.

En liten hake ved det hele var at alt regnet den siste tiden så langt fra hadde tørket opp. Det var vått og sorpet. Vi startet likevel fra parkeringsplassen med kurs for Fisketjønnene og Høylandskartet.
Vel oppe den første tunge bakken, nevnte Bernt - nokså forsiktig - at han så for seg en tur ned Hiadalen.. En "omvei" på noen timer. Og en ganske drøy bakke opp fra Madlandvannet og til bilen. Han ville helst komme til topps før noen avgjørelse, men mulighetene for langtur var altså tilstede.
Onsdagstur i Madlandsheien, selv i godt vær, burde være ganske ensomt. Vi møtte folk som kom i mot og oppe på toppen satt det en kar med kikkert. Lengre nede i bakken mot Rolighetsdalen kom det en jente mot toppen i svært så god fart. Vi tok en rolig pause, og diskuterte hvor turen burde gå.
Vi ble fort enige om å ta mot Rolighetsdalen, videre mot Hanklatjønnå og Maribakken.

Rett nede i bakken kom det en kar opp bakken vi skulle ned. I tillegg kom det tre jenter (damer). Vi kom i prat og det viste seg at i hvert fall en av damene kjente meg fra Blåfjellenden.
Mannen var ikke dårligere, han hadde også vært på hytta samtidig med meg.
Vi fortsatte mot Rolighetsvannet. Vi hadde ikke gått lenge før på ny møtte jentene. Far og to døtre. Og døtrene var ikke gamle. Kjekke jenter og med godt humør. De skulle gå samme rundtur som oss - på små bein. Godt gjort.

Det ble varmt i bakkene med sola i ryggen. Over kantene kom det en liten bris. Det var en av disse dagene der vinden virkelig var velkommen.
Det tar tid å komme rundt. Med pauser og prat, tok det oss omtrent fire og en halv time. Totalt viste GPS`en til Bernt at vi hadde gått nesten 13 kilometer. On god fjelltur på en onsdag.

mandag 17. juli 2017

På søndagstur med bestyrerinnen.

Høgjæren i sommerdrakt.

Mange er på ferie. Vi pensjonister får jo ikke ferie, Bestyrerinnen som er i fullt arbeid har fortsatt ferie. Det er noen uker til vi drar sydover. I mellomtiden blir det tur som vanlig.

Det var ikke mye tvil om at vi skulle på søndagstur. Lørdagskvelden  brukte bestyrerinnen til å studere YR. Hvor ville det være best å gå?  Første forslag bele en tur til Vådlansnuten. Dette synes bestyrerinnen er en skikkelig fin søndagstur. Og passe lang.
En annen løsning ville selvsagt være å ta mot Brusaknuten og Karten. Bestyrerinnen ville ikke utfordre skjebnen nok en gang. Det kunne være fare for tåke og regn. Neste gang vi tar den turen skal det være godt vær....

Yr og bestyrerinnen var enige om at det ville være best vær i sør. Hun foreslo å gå langs sjøen ute på Hå. Jeg mente det ville være greit å gå oppe på høgjæren. Der har jeg og broderen nesten fast tur hver onsdag, men med bestyrerinnen som selskap, ville det uansett være en litt annen tur en den "vanlige".
Selvsagt regnet det da vi kom opp mot høgjæren. Nå er ikke regn noen god grunn til å holde seg hjemme.  Det kan lett bli litt surt i regn, men jeg blir surere av å holde meg inne - sier bestyrerinnen.
Det underlige var at parkeringsplassen ved Holmavatn var tom.
Ingen biler. Ingen folk som skulle på tur eller alt var på tur. Det kom riktignok en bil samtidig med oss, men folkene i den bilen var de eneste vi så omtrent hele turen.

Jeg har vært på tur langs de samme stiene i skikkelig surt høstvær med 2 grader og sludd og vind, og fortsatt truffet folk. Lett  regn, og lovnad om sol senere - ikke en kjeft. Fellesferie, sa bestyrerinnen....

Det er egentlig greit med sommertur på høgjæren. På vinteren er det ikke mye blomster å se. Midt i juli, fant vi en del fine planter. Det lyste gult et stykke fra stien. Bestyrerinnen måtte bort og sjekke. Antakelig gul gåseblom (men her kan jeg lett ta feil). Litt lengre mot Steinkjerringå sto det noen fine orkideer. Antakelig en eller annen sort Marihånd.
Det er kjekt med planter og fugler.  Selvsagt hørte vi den sørgmodige tonen til heiloen, og vi kunne se fuglen på en stein. I tillegg ga også heipipelerka lyd fra seg.

Både bestyrerinnen og jeg setter mer og mer pris på slike ting etter som årene går. Det er kjekt å gjenkjenne både planter og fugler - hadde bare hukommelsen vært bedre.
Det var ikke folk. Ikke på veien mot Steinkjerringå eller opp mot Synesvarden. Det var ikke en gang dagsferske spor av folk. Spor av sauer, ok - spor av folk - ikke i det hele tatt.

På Synesvarden var det folk. De samme fire som hadde kommet til parkeringsplassen samtidig med oss. Vi fikk en hyggelig prat, før vi satte kursen nedover mot Holmavatn.
Vi hadde lett regn et lite stykke helt i starten, etter det gikk vi stort sett uten jakke. Været var egentlig bra med sol inne i mellom. Vi kunne se sinte sorte skyer lengre inne i landet, og sol og sommer lengre sør. Høgjæren var et godt alternativ denne dagen.

lørdag 15. juli 2017

En tur til å bli i godt humør av.

Blåfjellenden og tilbake - fredag til lørdag.'

Det hender jeg får spørsmålet "hvorfor". Hva er det som drar meg opp i heia, opp og ned bakker, med tung sekk i timevis, flere ganger i uka.

Oftest svarer jeg at det vet jeg ikke. Av og til finner jeg et slags svar, eller deler av svaret, på en tur.
På ukens tur til Blåfjellenden - fredag til lørdag,  dukket det opp flere gode forslag til svar på dette spørsmålet.

For det første været.
Vi hadde et greit vær innover, når vi ser bort fra de siste 300 metrene mot hytta. Litt lett nedbør, lite vind og stort sett overskyet. Temperatur rundt ti grader. Helt greit turvær.

Sammenliknet med været vi hadde på veien opp mot Hunnedalen, skikkelig regn, var det mer enn greit - helst bra.

Men lørdag slo til med kjempevær. sol, lite vind og skikkelig sommer i heia. Kjempefint.

Det er  stort å se et speilblankt Leitevann. En skikkelig god grunn til å ta ut.
For det andre, så er det mer enn hyggelig, det er kjekt, å treffe fjellfolk og få en god drøs om fjell og hytter og stier. Det var nettopp hva vi - broderen og jeg - fikk på fredagskvelden.

Kjentfolk på besøk i hytta samtidig med oss, er alltid en fin opplevelse.
For det tredje, er det god trim å tråkke opp og ned bakker med sekk på ryggen. Det trenger så avgjort ikke å være på nye stier, selv om det også er kjekt. Gamle velprøvde stier duger godt. Og ingen sti er mer velprøvd enn den mellom Blåfjellenden og Hunnedalen.
Denne uka slo alle tre tingene til samtidig.  Vi fikk en fin tur innover. Klokka fortalte oss at det også hadde gått greit tidsmessig. Det er ingen selvfølge for pensjonister. Vi var langt fra trette og utmattet da vi sto i døra på Blåfjellenden på fredagskvelden.  En fin tur.

Været var  bra innover, men fantastisk på tilbakeveien på lørdagen.  Det er slike turer som brenner seg inn i minnet (spesielt om jeg klarer å notre dette på bloggen). Sol og sommer, med sommerlyder fra småfuglene og duft fra eineren og speilblank sjø under en skyfri himmel.

Kvelden ble også minneverdig. Vi fikk besøk av en jente som jeg kjente fra før. Det var hyggelig å fornye bekjentskapet, og ut på kvelden kom det flere kjentfolk.  Det ble noen skikkelig koselig og hyggelig timer rundt det runde bordet med utsikten nedover Fidjadalen, med prat rundt hei og fjell.
Sola som plutselig sto inn vinduet fra blå himmel, varmet en god stund ut  over kvelden. Det var godt dagslys til omtrent 11. Selv da vi gikk å la oss litt senere, var det uten behøve å tenne lys.
Det er en skikkelig god grunn til å ta til Blåfjellenden når vi av og til treffer kjekke kjentfolk.
Sola vekket meg lørdagsmorgenen. Det var omtrent ikke vindpustet ute. Dammen lå helt blank. En morgen til bli i godt humør av.

Nå er det alltid en del ting som må gjøres før vi forlater hytte. Denne morgenen gikk gjøremålene mer en greit, og vi var ute av dørene for 10.

Bakken opp et både bratt og tung. Denne gangen ble det også varmt. Det er sommer i Norge.
Nå kan sommeren ta en brå slutt - vi så det første røde multekartet denne dagen....

Etter mange turer i regn og vind, helst med lav temperatur de siste ukene, var det kjekt å være på en sommertur, selv om det ble varmt.
Det var stort å se Leitevann med speiling av fjell og blå himmel. Vi måtte stoppe opp en liten stund bare for skikkelig å få med oss dette synet.

En grunn til "varmen" var ny bukse. Skattepengene ga anledning til en nyanskaffelse, som jeg selvsagt måtte prøve. Norrøna Recon bukse.  Litt tyngre, men mykere i stoffet en Dovre, men eller helt grei å gå med . Nå gjelder det bare at den holder mye lengre enn Dovre, Det vil vise seg på våren neste år...

Tilbaketuren gikk i et greit tempo. Klokka viste at det går litt senrte en i de gode gamle dagene, men på en fin dag som denne, var det ikke noe problem i det hele tatt.


søndag 9. juli 2017

Sommertur i regn.

Men bedre vær på hjemturen.

Etter en uke med mye tur i Alpene, var det hjem til de vanlige turene. Det er skikkelig fint i Østeriket, men slettes ikke verst i Norge heller.  Det fikk vi grundig bevist på turen til Strandalen. Vel hjemme på ondagen, begynte planleggingen av neste tur.

Jeg måtte til Blåfjellenden. Det var omtrent 14 dager siden sist tur innover. Utfordringen var været. Yr melde regn på fredag og noe bedre på lørdagen. Og bestyrerinnen meldte tur til hytta ved sjøen på lørdagen....

Skulle jeg innover, så ville det bli på fredagen, med tidlig retur på lørdagen. Det ville i så fall bli 4 (korte) turer denne uken. Helt greit?
Det er fortsatt stengt i Dirdal. Det betyr en omvei på omtrent en halv time. Eller mer om, jeg ikke treffer kolonnen på Veen.

Trøstesløst vær var det som møtte meg. Det er lite morsomt å ta på jakke og starte opp bakken i regn. Nå kom vinden bakfra, det gjorde turen innover heia i regnvær adskillig mer behagelig.
I dårlig vær, ser jeg på skoen og på stien rett forran. Det blir ikke mye stopp for å beundre utsikten. I det store og hele, blir turen inn en transportetappe.

Skyene hang rundt toppene. Det dryppet nesten hele veien, babre avbrudt av skikkelig regn inne i mellom. Detble vått. Alt ble vått.....
Men selv en tur i regn tar jo slutt, og det var kjekt å få øye på hytta.

Innover hadde jeg ikke sett snurten av spor eller folk. Det så til å begynne med ut som om det heller ikke ville være folk på hytta. To danske drenger hadde kommet opp Fidjadalen. De hadde brukt to dager oppover, med en telt natt. Hytta var full av utstyr til tørk.

Det var heldigvis plass til mine våte klær.

Folk på hytta, betyr fyr i ovnen. Det tok ikke lang tid før jeg kunne sette meg ned med te, saft og skoleboller.
Danskene gikk tidlig til sengs. Det ble en kveld alene med sudoku og Pepsi Max og lesebrett.
Det regnet bra om natten, men ut over morgenen ble det opphold og til og med glimt av blå himmel. Jeg måtte komme meg avgårde tidlig, og var ute av hytta før 10.

Det var adskillig morsommere å starte på tilbaketuren. Opphold og vinden bakfra. Etter en uke med "høydetrening" - gå høyt, sov lavt - i alpene tenkte jeg på "formen".

Oppover bakken gikk det greit - syntes jeg. Endelig på topp av første bakken, var det krefter og vilje til å fortsette i bra tempo. Det gikk greit mot Hunnedalen.

Av og til, når formen er bra, så synes jeg at det ikke er skikkelig "motstand" i bakkene. Det er bare å gi på. Denne turen opplevdes litt slik.  Antakelig hjelper høydeopphold.
Rett før Hunnedalen, gikk jeg på gode hyttenaboer. Det er bare en kort tre timers tur mellom oss. Vi har møtt hverandre mange ganger i løpet av de årene jeg har gått mellom Blåfjellenden og Hunnedalen, og det er alltid like hyggelig.

Nede ved bilen kunne jeg se at det hadde gått greit. Klokka var bare så vidt 12.

onsdag 5. juli 2017

Kjempefin tur til Stranddalen.

Tur med bestyrerinnen i perfekt vær.

Det hender at en tur blir vesentlig bedre enn forventet. Bestyrerinnen og jeg tok en tur til Stranddalen. Og turen ble virkelig bra.

Værmeldingen var klar på at det ville være bra vær både tirsdag og onsdag. Og bestyrerinnen har ferie - den siste sommeren før også hun går over i pensjonistenes rekker.
Vi kunne begge tenke oss en tur til Stranddalen. For bestyrerinnen var det noen år siden sist. for egen del besøkte jeg hytta i fjor.
En av mange grunner til å besøke Stranddalen er blomstene. Floraen rundt hytta er til sine tider fantastisk. Mer lik blomsterbed i flotte hager enn ute under en sten.

En annen grunn er også hyttas beliggenhet. Like ved Stranddalsvannet og høyt til heis. En fin beliggenhet, og det bare to timers tur fra Øvre Moen, som igjen ligger langt inne i heia. Takket være bygging av dammer og veier i forbindelse med Blåsjø.
Ulempen med en tur til Stranddalen er avstanden. Det  tar tid - og to ferjer for å komme fram til Øvre Moen. Denne gangen gikk det helt greit. Både på Lauvvik og på Hjelmeland kjørte vi omtrent rett ombord.

Turen inn til Stranddalen starter tøft. Det er en skikkelig bakke opp. Både bratt og litt "eksponert" - for sarte sjeler...
r
Vi var ikke alene som søkte komlegrytene på Stranddalen denne dagen. På parkeringsplassen var det omtrent 20 biler. Og det var en del som startet omtrent samtidig med oss.
Dagen var fin - omtrent som YR hadde meldt. Litt sol og forholdsvis varmt. Ikke kortbukse vær, men bra likevel.

Som vanlig var det kjekt å være med bestyrerinnen på tur. Vi holdt et bra tempo, og turen er ikke lengre enn at vi kom inn til hytta i bra form.

Vi fikk en hyggelig kveld i selskap med kjekke mennesker. Denne gangen tok det litt tid før vi fant noen som vi hadde truffet før, men til gjengjeld var det selvsagt folk vi hadde vært sammen med på Blåfjellenden.
Morgenen etter startet eventyret.

Bestyrerinen insisterte på at  vi skulle gå på østsiden av Strandalsvannet på tilbakeveien. Stien på vestsiden er nok noe kortere, og den er merket...

Morgenen var en av disse skjeldne, vindstille, forholdsvis kjølig og blå himmel. Vi stakk bortom "blomsterbedet" etter frokost. Det var ikke så mange blomster, men vi fant Bergjunker som ville blomstre i løpet av dager. Både rosenrot og Mogoppen ville ta noen flere dager for å produsere blomster.

Tilbake på hytta var det bare å hive sekken på ryggen å ta fatt på en perfekt dag i heia... Selv om turen bare tar vel en time...
Vi hadde selskap av andre det første stykket. Over elva fra Veneheia, tok vi ned bakken for å krysse elva. Og selv uten merking og nødlinger fant vi veien, eller mer korrekt  - den rette veien...
Det er en tung bakke opp til Smørslago, og oppe ved steinformasjonen ble vi ønsket velkommen av en sau med fire lam. Smørslago hadde ikke endret seg siden sist.

Det er et spennende landskap rundt Smørslago, med bekker og elvejuv. Stien er lett å følge, men snor seg rundt steiner og opp og ned i forhold til bekken. Det er en drøy oppstigning til selve heia. Denne gangen ble bakken tatt i to deler. Midt i bakken gikk vi på fru Rype med en hel haug kyllinger. 16-17 stykker etter en kjapp opptelling. Mora hadde svare strev med å holde flokken samlet. De for i alle retninger og hørt tilsynelatende ikke mora som ropte.
Det var kjekt å treffe på rype med stort kull. Det er lenge siden jeg har sett dette.

Oppe på heia var det lett å følge nødlingene. Det gikk bare så alt for fort. Oppe på over 1000 moh hadde vi en sikkelig fon utsikt over topper og daler. Det var strålende sol og nesten vindstille. Kan det bli mer perfekt?

Det er mye stein og berg, men i en bakke fikk vi øye på reinroser og tuer av grepplyng. De lyste opp i solskinnet.

Turen burde bare vært mye lengre. Vi stoppet opp og tok en pause. Satt i sola og bare nøt stillheten og utsikten.
Det ble en liten nedtur å ta fatt på nedturen mot parkeringsplassen. Selvsagt møtte vi kjentfolk som var på vei opp.  De ville få finvær  innover heia. Vi burde egentlig tatt følge med folkene for nok en kveld på Stranddalen. Og muligens nok en magisk tur dagen etter.

Likevel ble det tur ned bakken i rolig tempo.

Det var like mange biler onsdag som på tirsdag. Det ville bli mange til middag.

For vår del var turen over - dessverre.

søndag 2. juli 2017

Tur 4 i Alpene - Grublspitze 2395moh.

Siste turen i Alpene og det ble en topptur.

Det har vært innholdsrike dager i Alpene. Alle i reiseselskapet har vist seg å være usedvanlig hyggelige mennesker. Det har vært kjekt å være på tur. Turene har også vært ganske forskjellige.

Første turen gikk i et fantastisk vær og med en flora som vi bare kan drømme om hjemme. Det er litt spesielt å gå tur til et annet land. Andre turen gikk til Italia. Tredje turen gikk til en gammel Alpehytte. En hytte med sjel og uten vei - nettopp noe for meg.

Fredagens tur var planlagt å bli en lengre tur innom forskjellige topper. Det viste seg at det østerikske forsvaret hadde øvelse i området. Turen ble derfor noe kortere og vi kom bare innom en topp.

Til og med den planen holdt på å ryke...

Vi voknet opp til hvitt på toppene - nysnø. Vi ble fort enige om at det ikke kunne være mye snø under 2500 moh, Håpet vi.

Bussen gikk fra hotellet 9 på morgenen. Da var himmelen nesten blå. De villeste optimisten så for seg en tur i sol og varme.

Bussen skulle opp til Lanersbach, hvor vi skulle ta Eggalm banen opp til en respektabel høyde - nesten 2000moh.

Gondolbanen ville spare oss for å gå opp nesten 800 høydemeter. Noe, i hvert fall jeg, setter pris på.
Med nysnø på toppene kom det ikke som noen overraskelse at det var kjølig...
På nesten 2000 moh var det kaldt...

Fra gondolbanen bar det oppover på god grusvei, et stykke oppe i bakken gikk vi forbi en bil.
Videre gikk det ut på sti, men fortsatt opp, og mer opp.
Mot Grublspitz går det oppover. Og mer oppover.
Vi fikk mer og mer "utsikt" etter som vi kom opp i høyden. Stien gikk på en ganske spiss rygg oppover. Helt uten problemer - utenom pusten. Det var tungt å komme seg opp bakkene.

Et stykke før toppen ble det hvitt rundt oss. Både på grunn av tåke som trakk inn og på grunn av nysnø som dekket bakken. Snøen laget ikke noe problem. det gikk greit å gå. Tåka kom og gikk.
Vi diskuterte hva en høyde på opp mot 2500 meter over havet har å si for "pusten" Ikke alle var enige om at det hadde noe å si, men for egen del mener jeg at høyden faktisk merkes, når du kommer opp mot Galdhøpigg - høyden.

Det siste stykket fikk vi gå i "eget tempo". Det er virkelig imponerende hvor god form turfølget er i. Vi var sammen med fol som både er noen år yngre og noen år eldre enn meg. I alder antakelig fra omtrent 50 til godt over 70. (Det var mange jenter i turfølget, så alder er ikke noe som "naturlig" kommer opp,) Uansett alder, var det imponerende å se at alle kom opp til toppen på nesten 2400 moh i god form. Og bare for å skikkelig slå fast en ting... Jeg var langt fra første mann til topps.
Etter pause og bilder, satte vi kursen nedover - bokstavlig talt. Den stien vi valgte tilbake, var nok en god del brattere enn den vi valgte opp. Og den var bratt nok å komme opp...

For egen del er jeg lite begeistret for bratte bakker. Spesielt om det er vått, og her hadde nysnøen smeltet i stien. Jeg var nok den i følge som gikk senest nedover lia. (Eneste unnskyldning er vel at jeg antakelig har sklidd mest av alle som var med.)
Vi tok pause ved en liten pytt, som også viste på kartet (1/25.000). I ettertid har jeg begynt å tvile på om vi virkelig var der vi trodde vi var - på tross av pytten. At  vi tok pause lengre oppe i lia enn hva vi trodde, vil i hvert fall forklare hvorfor vi ble usikre på stien lengre ned.
Nå viste det seg at Helge Johanson ledet oss på den korrekte smale sti hele tiden, og det var aldri noe spørsmål om ikke å finne fram. Vi kunne jo se målet...

Men altså, kunne kartet være aldri så lite feil?

Selv om vi kunne se målet, sto det på skiltet at det var 45 minutter til Eggalm. Det var nøyaktig hva vi brukte.
Siste turen ble en topptur . En litt kort tur. Vi fikk uansett en skikkelig fin tur, og en fin opplevelse. Været var skiftende med nysnø og litt sol, til vind og sol, og tilslutt regn.

Utsikten var hele tiden fantastisk. Hvite topper, grønne lier og landsbyer langt nede, blå himmel og tåke om hverandre. Vi kunne se hvor vi hadde vært de andre turene og fikk på den måten litt oversikt over det landskapet vi hadde gått i.
Eggalm serverte selvsagt noe sterkt i små glass, som satte et fint punktum for et fint opphold i høyden. Alle turen var forskjellige, men til sammen ga de, for meg, en smak av hva Alpene virkelig har å by på.

Det frister med en gjentakelse.

torsdag 29. juni 2017

Turdag 3 i Alpene - Til Edel hutte 2238 moh.

Tåke og regn i Østeriket.

Onsdag var hviledag. Fra fottur, i stede ble det en kjapp tur til Tyskland for å se på Kehlsteinhaus i Berchtesgaden. Det ble mange timer i buss, men en kjekk og lærerik tur.

Vi var ikke kommet til Østeriket for å sjekke historie, men for å gå tur.
Vår turleder, Helge Johanson, hadde for torsdagen en litt - i utgangspunktet - kortere tur en det vi hadde gått tidligere. Yr hadde i utgangspunktet regn på menyen....

Planen var å ta Ahornbahn opp og gå til Edel hytta. Taubane opp fra 680 moh til nesten 2000 moh sparer mye tid, og ikke minst krefter. Gjengen kom derfor opp til 2000 moh i god form og innstilt på en tur innover i fjellet.Været v
ar mindre samarbeidsvillig. Tåke og lett regn var det som møtte oss. Selv om det var noen lyse øyeblikk var det samme været hele dagen. Nå har vi. i hvert fall bestyrerinnen, Sigbjørn, Anne Lise og jeg vant med nettopp slikt vær. Brusanuten og Karten kan ha fantastisk utsikt, men vi har til nå ikke fått sett den, med tre forsøk.Heldigvis var ikke tåka like tett gjennom dagen. Det var mulig nå få glimt av utsikten inne i mellom. Tåke og regn gir også mulighet for andre bilder enn de vanlige - med utsikt over fjell og dal.
Selv med mindre bra vær var det god temperatur, så her var valget mellom å bli varm og våt eller kald og våt så avgjort til stede. Gore - Texen klarte i hvert fall ikke holde meg tørr, og selv med jakken av, ble jeg svett i regnet.

En god grusvei ble fort avløst av en sti som hang oppe i bratte lia. For det meste var et ikke brattere nedover lia enn at det ikke bød på problemer for meg med et snev av høydeskrekk. Enkelte plasser var det skikkelig stup.
Stien slynget seg opp og - litt - ned mot Edel hytta. Uten tåke ville vi ha kunnet se hytta som hang oppe i fjellsiden, omtrent hele tiden. Med sikt tvers over dype smådaler, virket det som om hytta bare var et lite stykke borte. Men den kom liksom ikke så mye nærmere selv om vi stadig gikk opp og mot hytta.

Da vi nærmet oss hytta, satte det inn skikkelig regn, Hetta kom til nytte, og med regnet datt vel temperaturen noe. Det ble kaldere.  Det var en våt, kald og litt rufsete gjeng som sto på terrassen og byttet til tørt tøy.

Det var meningen å fortsette et stykke til - utvide turen med å gå opp til en kant - for å beundre utsikten. Betjeningen på hytta advarte mot å ta oppover og foreslo at vi heller skulle ta bort til en annen utsiktsplass. 11 av oss trosset regnet og tok avgårde.
Ekstraturen var vel verdt anstrengelsen. (Det var ikke spesielt tungt, bare vått.) Vi fikk virkelig en flott utsikt da vi kom bort til benken. Det ble tatt en del bilder med stupet som bakgrunn....

Tilbake på Edel hytta fikk vi nyte varmen fra den vedfyrte ovnen, noe sterkt i små glass og en lunch.

Edel hytta var ikke som de andre hyttene vi har besøkt på turen. Dette var en skikkelig fjellhytte, uten vei og med "sjel". Hytta var gammel, Interiøret var av gulnet tre, og betjeningen ønsket virkelig gjesten velkommen. Dette var en plass som jeg satte pris på å få oppleve.

Da vi gjorde oss klar for returen kom sola frem - for et kort øyeblikk, Ellers var det bratte stien  i slynger ned lia - i lett regn. Vi stoppet ved et gammelt sommerfjøs, og fikk sett dette innvendig.

Ett stykke lengre nede kom vi inn på samme sti som på oppturen. Nedenfor oss kunne vi se stien ned mot Mayrhofen klamre seg mot lisiden. Vi skulle heldigvis tilbake til taubanen og slapp å gå 1200-1500 høydemeter ned.

Dagens tur var virkelig kjekk og opplevelses rik, selv om det "bare" ble 15 kilometer og ca 500 høydemeter. Alle deltakerne var i hvert fall godt fornøyd med dagens tur, på tross av regn og tåke.