onsdag 18. juli 2018

Alene til Blåfjellenden.

Sol, varme og bading.

Det blir antakelig en ufyselig høst. Så mye finvær vi har hatt, så må det komme et omslag - en eller annen gang. Hvor lenge kan det fine været vare?

Det bare fortsetter virker det som.

Det er nesten slik at det blir en diskusjon rundt hvor lite klær det er mulig å ha på - og med i heia.

Heldigvis har jeg nok av klær å velge blandt. Lett to-lags gore-tex jakke og bukse, som veier mye mindre enn Norrøna Recon er med i sekken. Det er mulig å legge både vanter, lue og fleece hjemme.
Nå har jeg likevel med vanter og lue - erfaringen er, at det lett kan bli bruk for slike ting.

Den flotte sommeren med null nedbør i manns minne - dårlig hukommelse følger med alderen, gir også mulighet til å eksprementere med nye klær i heia.

Over 20 grader og sol er ikke en god kombinasjon med sekk og lange oppoverbakker. Jeg svetter litervis. Og hva har man da på seg.

Jeg har  de siste gangene testet ut å gå med Nike  kort treningsbukse, Ullvang spesialsokk og lave sko. Og sekk selvfølgelig. Det har fungert storartet. Stort nærmere ingenting er det vel ikke mulig å komme og fortsatt være påkledd.
Sist søndag var jeg klar for en tur til Blåfjellenden. Jeg ville inn for å sjekke hytta. Det var en stund siden sist. Nesten 14 dager. Jeg prøver ellers å komme inn en tur hver uke i sesongen.

Turen inn tar ca to timer. En passelig tur, ikke for lang og ikke for kort - passelig.

Det gikk lett innover. Delvis på grunn av tørken. Myrer og bekker er omtrent tørre. Og delvis på grunn av at det var en fin dag og formen var på topp. Det hang sammen med mindre aktivitet en ukes tid.

Det er morsomt når det går lett. Det er ikke for ofte det skjer, men denne gangen kunne jeg virkelig glede meg over turen. Opp og ned bakker, bortetter flyer og langs vann. En tur jeg har tatt mange ganger, men som fortsatt er virkelig kjekk - i fint vær og under gode forhold.
Inne på Blåfjellenden var det ikke andre. Jeg fikk hytta for meg selv en stund. Da var det greit å ta ned til Leitesånå for et bad og litt soling.

Vannet var ikke videre kaldt. Snarere tvert om - det var lunkent. Godt over 20 grader.

Det hender det går år imellom hver gang jeg setter meg langsomt ned i Leitebekken.

Det ble en hyggelig og grei kveld på hytta i selskap med kjekke folk. Morgenen kom som alltid, med rengjøring og rydding. Jeg var nesten siste mann ut dørene.
Det ble nesten en tur over heia som gårsdagen. Sol, sommer, litt vind og skikkelig fine forhold. Fortsatt ligger det en og annen snøflekken igjen i nordhellingene. Men til gjengjeld er det brune flekker rundt om, på grunn av tørken.

Jeg hadde  det ikke travelt. Likevel gikk det kjapt, og nede ved Fossebekken traff jeg en familie på vei inn. Sola skinte, det var varmt. På tide med et nytt bad?

Litt oppe langs Fossebekken er det en passe kulp, med svaberg i rette retning mot sola. Det tok litt tid før jeg igjen fikk skoene på og fortsatte mot bilen.
Nede på parkeringsplassen fant jeg fram en flaske Pepsi Max - varm. Det gikk likevel greit å tømme flaska. Det  hadde vært het tur over heia.

mandag 16. juli 2018

Tre fjell og ei himakåna.

Rundtur i heia nær Nedstrand i Ryfylke.

Etter tre-fire timers kjøring på fredagen var jeg hjemme igjen. En uke på Nilsebu var over. Været var fortsatt skikkelig bra. Lørdag hadde bestyrerinnen satt opp ny tur på dagseddelen.  Ikke hvilken som helst tur, men en som krevde tidlig start. Klokka 6 ringte klokka, og jeg var langt fra klar for tur....

Nå ville det ta tid før selve turen kunne begynne. Vi måtte først komme oss til Tysvær hvor de andre turdeltakrene ventet - klokka 10.
Vi nådde ferja fra Arsvågen klokka 8 med god margin.

Det var Sigbjørn som hadde spurt om vi ville være med på tur. Bestyrerinnen var ikke i tvil om at vi burde være med. Det er ikke så ofte vi får anledning til å gå tur  sammen med Anne Lise, Sigbjørn, Edvin og Anne Margrete.

Og turen ville gå i et område som jeg aldri før har tråkket i.
Planen var å ta en rundtur, og som avslutning oppsøke "himakåna", som er det "nye" turmålet. Himakånå er en utstikkende stein med mulighet for flotte bilder av folk og med "avgrunnen" under.
Vi var ikke alene ved Himakånå, men ellers på rundturen var det få folk i stien.

Siden Edvin var kjent i omådet, kunne vi parkere en bil nede og ta to biler lengre oppe i bakken. Til et sted som heter Gurigjerdet. (Et litt spesielt navn synes jeg.)

Fra der tok vi opp en traktorvei (som gikk over til vanlig sti etter hvert) opp til Badnavatnet.
En lang seig bakke opp, som vi tok et bra tempo.
Første topp var Skrubburdnuten på 591 moh.  For å nå denne tok vi merket sti mot Dalvanuten et stykke innover heia. Bak oss hadde vi flott utsikt over Stjernerøyene, Ombo  og Boknafjorden.
Røsslyngen sto i blomst. Det ble fotostopp et par plasser. Flotte farger og lukt av lynghonning.

Etter som vi kom inn i landet, fikk vi også øye på flere gamle kjente topper. Edvin gjenkjente Grytenuten rett over Vindafjorden, og for egen del mente jeg å kunne se Napen inne i Suldal.

Det var i hvert fall ingen tvil om at vi kunne se Folgefonna. Den lyse opp i horisonten.
Landskapet var litt annerledes enn det jeg er vant med, men det var de samme tingene - myrer, småvann, svaberg, bakker og dype daler.

Fra Skrubburdnuten gikk det bratt ned mot neste topp - Rossafjellet. Noen meter lavere - 574 moh. Litt opp og ned, men ikke mer enn ca. en kilometer mellom toppene.

Det  ble tid for en pause - hvor bestyrerinnen og jeg oppdaget at maten lå gjenglemt i bilen.
Neste topp var Stølanuten - 4 meter høyere enn forrige topp. På vei mellom toppen gikk vi rundt Badnavannet. Denne gang det store.
Det var en del folk på Stølanuten. Her kom det sti fra både Gurigjerdet og fra Himakånå.

Vi tok mot Himakånå. Ikke for bratt, men stien gikk et stykke nok så nær kanten ned mot Lysevannet - nesten 600 høydemeter lengre nede. En liten utfordring for meg med aversjon mot høyde...

Bratt men greit nedover mot Himakånå. Etter en stund kom vi inn på en stølssti og her var det helt greit å gå.

Vi syntes det tok litt td før vi kom til Himakånå. Og da vi endelig fikk se skiltet som viste vei, måtte vi på ny ta oss opp en bakke.
Stien mot Himakånå var godt tilrettelagt med gangveier. Her vil det være mulig å komme fram selv om det eller er sørpevått. Denne dagen var det tørt - supertørt.

Vi var ikke alene som ville til Himakånå. Her var det helst trengsle, selv om det ikke var ventetid i kø for å komme ut på selve Himakånå. Det ble tid til å ta en del bilder før vi tok "nedover". Bratt, men med delvis godt opparbeidet traktorvei.
Nede ved bilen kunne vi konstatere at vi hadde gått 12 kilometer, 600 høydemeter opp og 900 høydemeter ned. Alt ialt en skikkelig fin tur.

søndag 15. juli 2018

Tur til hytta i Stakken.

Tradisjoner må følges.

En uke på Nilsebu er i seg selv en fjelltur, men å bare bli på hytta medfører dårlig form. De siste årene på hytta har det blitt en tur til Stakken - nabohytta på andre siden av Nilsebuvannet og inn Urdalen.

Det har liksom ikke blitt tid til flere turer, og jeg har egentig syntes at det har vært greit med en "hvileuke".

De første dagene på hytta hadde vi fint besøk, og det var kjekt å snakke med venner. Tirsdagen ville gå med til å forberede komlemiddag, om jeg ikke....

Det ble en tur til Stakken. Først med båt over vannet og inn bukta mot Storhidleren.
Stakken er 3 timer eller 8 kilometer fra Nilsebu. Stien går opp Snetonå mot Svabergdalen og ned til Storhidlerdalen. Derfra går det - ikke bratt - men seigt opp til over Kannekleiv og så ned mot Dyrgrovtjørn og rundt til Turistforeingshytta i Stakken.

Alle navnene har sin forklaring:

Navnet Snetonå har ingen ting med snø å gjøre, men med en hylle på snei (skrå).

Svabergdalen sier seg selv - med svabergene nedover.

Den lille hytta under storhidleren er godt synlig. Hidleren er stor, med et høyt "dråpefall" og stor flate. Hidleren er delvis utgravd, og det ble funnet spor fra steinalderen.
Kannekleiv er egentlig enkelt å forklare. "Kanne" betyr å telle. Stien går på en liten kant, med vann på siden. Her måtte sauene gå på rekke og var enkle å telle.

Dyrgrovstjørn kommer selvsagt av at det er dyregrav (fangstgrav) i nærheten. Den ligger like i stien i bakken ned mot vannet. I dag er den bare synlig som et "hull" i sandbakken.

Stakken kommer av en stein med form som en høystakk. I gamle dager ble det slått høy nesten over alt i heia. Ikke samme plass hvert år, og det høyet som ble slått, ble lagt i stakk. En en lang påle som de tredde høyet på og som sto til de hentet det på vinteren.

For meg denne tirsdagen, var spenningen knyttet til påhengsmotoren. Jeg og motorer er aldri venner. I mitt selskap oppfører motorer seg stadig motvillig og tregt.

(At problemene ofte skyldes manglende ferdigheter hopper vi uelegant over...)
Denne gangen gikk det greit. Bortsett fra at jeg klarte å miste åren i vannet uten å merke det, og andre måtte ta en tur...

Turen fra båten til hytta går på litt over en time hver vei. Det er bare noen hundre meter fra båten til den merkede stien mellom dammen og hytta.  Inn Urdalen går stien opp og ned på noen svaberg. I vått vær kan det være litt utfordrende, selv om det er brukt dynamitt på noen steder. I tørt vær som i år, er det mulig å passere nede i elva enkelte plasser.

Det var folk  på hytta da jeg kom. en gjeng med ungdom, var sent ut fra Turistforeninggen for å rengjøre og rydde, men også tømme "dassen". En skikkelig drittjobb.
To jenter var også på oppdrag for turistforeningen og skulle male T`er på en rundtur til Grasdalen og Eidavatn.

For meg ble det en kort stopp, før jeg tok veien tilbake. Det ble bare denne ene (korte) turen denne uka...

fredag 13. juli 2018

Nilsebusommer 2018

En uke i heia.

Jeg har nettopp kommet ned fra heia. Etter en uke på Nilsebu - selvbetjent turistforeningshytte - som hyttevert. Som vanlig med en litt trist følesle av at noe flott og fint er slutt.

Disse ukene på Nilsebu er etterhvert blitt så pass tradisjonsbundet at det vil kjennes galt å si stopp. Det har etter hvert blitt ganske mange uker som vert på Nilsebu. Nå er det egentlig ikke så mange oppgaver som faller på en "vert", men noen små jobber ligger alltid og venter. I tillegg må jo hytta holdes ren og ryddig.
Heldigvis er ikke langt framskreden alder noen hindring for å besøke hytta. Det er mulig å komme til med bil og båt. Og det er nettopp hva vi gjorde.

Vi, i denne forbindelse vil si 6 stykker: broderen, eldste bror, bestyrerinne, Gro og Anne Grethe. En fin gjeng å være sammen med.

Vi startet lørdagsmorgen. I finvær, og finvært skulle følge oss stort sett hele tiden. Noe tåke, en liten regnskyll, litt skyer inne i mellom, men stort sett blå himmel.
Det er spesielt å sitte i båten på vei inn mot hytta. Selv om båten er tungt lastet, og det går sakte, så var i hvert fall jeg som vanlig spent på hvordan ukea ville gå. Hva med været? Hvem ville stikke innom i år? Ville det blåse slik at hjemturen blir tøff?

Med bestyrerinnen på laget går det alltid greit å instalere seg på hytta. Denne gangen var hytta strøken. Rengjort ryddig og velholdt. Det er virkelig kjekt å komme til en hytte i tipp topp stand. (Takk til de som tok tid til å gjøre jobben...)
Hytta ligger omtrent 750 meter over havet og et godt stykke fra sjøen. Det bestyr at morgenene kan være kalde selv om dagstemperaturen er høy. Egentlig er "høy" ikke dekkende for det vi opplevde denne uka. Høyt til heis og nesten 30 grader på terassen. Det var så pass varmt at sola stakk i huden.

Nesten bare for å understreke at varme ikke er det vanlige, var det en morgen 6 gradet. Vi fyrte i ovnen - en enslig gang....
Til gjengjeld satt vi ute til nesten 12 en kveld, og fortsatt viste termometeret over 20 grader.
En nydelig kveld - uten et vindpust.

Bestyrerinnen, broderen og jentene reiste på mandag. Etter to late dager med sol og sommer.
Samtidig fikk vi besøk av to blide fjellvandrere - den ene har vi truffet mange ganger.

Jeg hadde nevnt for Arnfinn at vi serverte komler på tirsdagen, og han sendte beskjed om at han og en kammerat ville stikke oppom.
Både jeg og eldste bror - Sverre - så fram til besøket. Arnfinn er en kjernekar og har tråkket rundt i heia siden barndommen. Han har minner fra Nilsebu tilbake til midten av forrige århunder. Og det er lenge siden det...

Det var vi fire som fikk oppleve en kveld med 20 grader og ikke et vindpust på Nilsebu. Etter som sola forsvant bak Bukkatofjellet og bare de høyeste toppene i sør hadde sol, satt vi fire og pratet, fortalte historier og utvekslet erfaring.

Siste mann i gjengen, Ottar, var egentlig også fjellvandt, men hadde av forskjellige årsaker ikke vært på tur i heia på en stund. Han fikk med seg denne fantastiske kvelden, med småprat og god stemning. Jeg oppfattet det slik at dette var noe han godt kunne tenke seg å ta opp igjen.
Tirsdagen var komledag, med dekket bord og godt selskap, selv om vi bare ble de samme fire som kvelden før.

Noen mente at de hadde spist en komle eller to for mye...

Det ble nesten en gjentakelse av forrige kvelden, bare at vi denne gangen satt innendørs med et godt måltid. Drøsen, stemningen og hyggen var likevel den samme.

Det kom fem ungdommer fra Stakken. De var på sommerjobb for turistforeningen. Det ble liv og latter i hytta. Selv om ungdommen tok tid til både bading og hvil, ble det jobbet i mange timer. Doen ble tømt, 12-13 liter Tjeralin ble smurt på taket., hyller og vegger i kjøkkenet fikk en god omgang.
Sverre hadde med aggregat og støvsuger, og fikk tatt det meste av hytte. Nå burde Nilsebu fremstå som et eksempel på en ren og velholdt selvbetjeningshytte i DNT systemet.
Torsdagskvelden kom det først to karer. De hadde gått fra Grasdalen den morgenen tatt en tur innom Eidavatn og så ned til oss. Bare en tur på opp mot 30 kilometer. De var i fin form fredagsmorgen.

To jenter, som var på sin første skikkelige fjelltur, hadde påtatt seg å male T`er mellom Grasdalen og Eidavatn, før de ville komme ned til Nilsebu. Det ble sent før de kom fram torsdagskvelden. De hadde tatt et litt feil stivalg og gått en "liten"omvei.
De var likevel i kjempehumør etter å ha fullført en skikelig fin tur - den første...

Vi tok følge mot Lysebotn, og slik jeg forsto det, så var de usikker på om de ville anbefale andre førstegangsturgåere å ta samme rundtur. Men de var langt fra avskremt, og ville på tur senere.

Som vanlig var det litt vemodig å pakke sakene og ta båten utover mot dammen. En uke på Nilsebu var over for denne gang.

Været var den store overraskelsen dette året - sol og sommer.



fredag 6. juli 2018

Tomannsbu i fint vær.

Turen som jeg tar i tørt vær.

Sommeren bare fortsetter og fortsetter. En tur som er ggrei å tai tørt være er inn til Tomannsbu fra Hunnedalen. Opp Tveidebrekkå over mot Stigelsvannet og ned til Olabu, og så langs Øyarvannet og videre mot Djupavatn.

En grei tur, men som sagt, helt i tørt vær.

Det er to grunner til ønsket om tørt vær. For det første går turen over en del myrsøkk og plasser som blir "fuktige" og sleipe. For det andre går stien nedover, og oppover noen svaberg som blir rimelig glatte i regn. Nå har Turistforeningen lagt ut kjetting på de mest utsatte plassene, men det går likevel sent å komme ned - og opp, i vått føre.
Denne onsdagen var ikke våt, snarere tvert i mot. Det var tørrere enn jeg noen gang har sett det. Lite vann i bekker og stort sett tørre myrer.

Det var været som lokket meg ut på en lengre onsdagstur. Finværet ser ut til å vare, men erfaringen tilsier at det må utnyttes mens det er der.

Nå var det havtåke hjemme på onsdagsmorgenen. Jeg  tok likevel på lette klær - treningsbukse og treningsbluse.
Gradestokken i bilen viste 13 grader og vindusviskerne gikk enkelte plasser. Var det riktig med lett sommertøy?

Selv helt opp i Øvstebødalen lå skoddeteppet over toppene, og det var fuktighet i lufta. Oppe i Hunnedalen var det solflekker i dalsiden, og på parkeringsplassen ved Tveidebrekka var det blå himmel, selv om skoddebankene ikke var langt vekk.

Det var fortsatt kaldt, og jeg heiv på meg en vindfleece. Som kom av rett oppe i bakken.
Tveidebrekka er både lang og bratt enkelte plasser. Det tar på pusten å komme opp. Vel opp åpner det seg og jeg fikk denne gangen en fin tur innover flyene over myrer og svaberg.

Skikkelig hei. Blå himmel, blått vann, sau og steinskvett, stein og svaberg, bakke opp og bakke ned. En og annen lemen som for mellom tuene.

Det er virkelig kjekt å gå tur når forholdene er slik.

Turistforenings-stien mellom Øyarvannet og Djupavatn går litt over "dalbunnen", som stort sett er myr. Denne gangen var det bare å sette nesa mot hytta og spasere over myrene. De var nesten helt tørre. Nå er det nok flere enn meg som tar "snarveien" over myrene, så det er så vidt en sti enkelte plasser. Hadde hele åsgårdsreia som går mellom Tomannsbu og Hunnedalen gått her, hadde myra vært bunnløs i regnvær.
Andre hadde også funnet veien til Tomannsbu. Det v ar en gjeng med gutter - 10-12 år, sammen med voksne og en familie. Til å være midt i uka, var dette godt besøk.

En av de greie tingene ved å gå frem og tilbake til en turistforeningshyttene, er selvsagt at det er mulig å ta pausen innendørs. Og få seg en kopp te - uten å dra på termos. I dårlig være er det andre fordeler.....

Denne gangen ble det bare en kort pause før jeg igjen var på beina med Hunnedalen som mål.

Omtrent midtveis ligger det en privat hytte - Olabu. Her var det folk på terassen, og jeg måtte bort og ta en liten prat i tilfelle det var kjentfolk.  Det var ikke kjentfolk, men vi fikk likevel en liten drøs om forholdene og felles kjente.

Oppe i bakken satt det tre unge jenter. Tydeligvis ikke helt kjent, for jeg fikk det vanlige spørsmålet.  Og kunne fortelle at de var omtrent 1/3 dels vei innover.
En av jentene gikk i dongribukse. Et plagg jeg ikke kan anbefale til heiabruk. Det gir gnagsår på plasser som ikke blir nevnt i fint selskap...

For meg var det ikke snakk om gnagsår, men mer støle bein, nedover lia mot bilen. Jeg kunne merke at det hadde blitt en del tur den siste tiden.

Det var greit å stå på parkeringplassen og kunne krysse av for nok en gjennomført tur. Denne gang til Tomannsbu. Det bør være tid for en ny tur til samme hytte i løpet av sommeren.

onsdag 4. juli 2018

Søndagstur på mandag - til Sandvatn

Lang tur i lette klær.

I noen år har det vært vanlig å ta en tur til blåfjellenden fredag til lørdag, for så å ta en dagstur til Sandvatn. Ikke hver uke, men ganske ofte.

Det har stort sett gått greit. Selv om det på slutten av sesongen kunne kjennes i beina...

Så begynte bestyrerinnen å interessere seg for søndagsturene. Hun har ikke helt sansen for en søndagstur med to timers kjøretur og 4 timer på beina. Det har med andre ord blitt mindre av turer til Sandvatn.
Søndagsturen denne uka ble en runde på høgjæren. Omtrent 8 kilometer og under to timer. Det er ikke nok til å komme med på loggen.

Mandag er vanligvis "hviledag" - uten styrketrening eller tur.  Ukens andre dager blir det som oftest gjort ett eller annet fysisk.

Mandag var det kjempefint turvær. Det er nesten synd å sitte inne i slikt vær.  Nå har vi vært velsignet med mye flott turvær i det siste. Mye mer enn vanlig. Det er nesten slik at jeg har glemt hvordan det kan være på tur med regn og to-tre grader i vinden.
Mandagen var det overhode ikke fare for nedbør - eller mye vind. Sol, sommer og flotte forhold.
Og Sandvatnhytta lå jo der og ventet på besøk.

En god times kjøring og jeg kunne ta fatt på turen innover heia. Det er starten som er tung på denne turen. Fra parkeringsplassen og til hytta er det en stigning på omtrent 300 høydemeter, og mye av disse tas i starten.

Det hjelper å ta det med ro. Det gjorde herren på 81 år som jeg traff i bakken. Han hadde ligget i telt og var på vei mot bilen. Godt gjort å gå opp den bakken med sekk full av telt og sovepose og liknende - det er ikke sikkert jeg hverken vil eller kan om 10 år...
Det ligger fortsatt noen små fenner rundt om, men ikke mange, og de minker fort. Til kontrast, kan jeg huske et år da vi første juli gikk på isen på Mohidlertjørn. Som Peter Pan riktig nok, med bare lette tanker.

Bare en plass var det nødvendig å gå på snø på denne turen- noen få meter.

Det var andre på tur denne dagen. Jeg traff på et helt følge. De hadde startet med å gå inn til Langavatn og så over Strålaus til Sandvatn, og var nå på vei ned til bilen. (For å kjøre rundt til parkeringen ved Langavatn for å hente flere biler) Det ville bli minst to timer kjøring.

Inne på hytta var det ikke folk. Det ble en halv times pause med mat og drikke, før jeg igjen var på beina.
En av fordelene med finværet er at det er mulig å gå med lette klær - og lett sekk. Innover hadde jeg på en treningsbluse og en kort treningsbukse. Tilbake ble det lettelse i antrekket og jeg gikk i bare treningsbuksa. Stort lettere kledd enn det er ikke mulig.

Det er i hvert fall kjapt å hive av klærene for et bad i kulpen nederst i Lysebakken. Her er det fast badeplass om bare været er lagelig. Denne dagen var det varmt.

Og vannet i Lysebekken, som renner nedover svaberg i sola var av mer sydenkvalitet enn kaldt fjellvann. Det  ble en grei halvtime med soling og bading.

En skikkelig fin tur i heia på en mandag.

søndag 1. juli 2018

Sol og sommer i heia.

Blåfjellenden fredag til lørdag.

Sommer igjen. Været denne forsommeren, og nå sommeren, har vært bra. Sol og høye temperaturer. Været har ikke hindret turer.

Det var bra vær på fredag også. Jeg kunne ikke ta ut tidlig. Gjengen av gamle kammerater ville komme for en forsiktig markering av 70års dagen. Kun en liten samling midt på dagen. Det ga meg anledning til å ta ut etterpå.
Det ble selvsagt senere enn jeg hadde trodd. Først i 3. tiden var alt klar. Og så sent på ettermiddagen er det nærmest kø oppover mot Hunnedalen. Ting tar tid.

Litt overraskende var det nesten ingen biler på parkeringsplassen i Hunnedalen.  Med det fine været vi hadde og god værmelding, hadde jeg trodd det ville være flere.

Med lett sekk, det blir mindre å dra på i fint vær, gikk det greit oppover bakkene. Jeg syntes helst det minnet om "gamle dager".  Nå hadde jeg ikke tenkt å gi på innover. I det fine været var planen tvert i mot å ta det med ro og nyte turen.
Det ble en tur i vanlig tempo.

Enkelte turer går nesten av seg selv. Bakken tas uten at det merkes noe særlig og jeg nesten "glir" innover. Dette var en slik dag.

Det hjelper antakelig å ikke ha jobbet noen timer før turen. Jeg fikk i hvert fall en kjekk tur.
Ikke et menneske -  og heller ikke spor i den eneste fonna som fortsatt ligger i stien.
Likevel var det et følge som hadde gått innover før meg. De hadde startet tidlig og alt vært på hytta noen timer da jeg kom.
Det hender - ganske ofte - at det blir en skikkelig hyggelig kveld på hytta. Og denne fredagskvelden ble en slik. For de som syntes det må være mindre morsomt å dele en hytte med fremmede mennesker, så kan det muligens være vanskelig å forstå at de tå dele hytta faktisk er noe av det som gjør det kjekt å dra på en turistforeningshytte.

Det å møte nye kjekke fjellfolk, dele erfaring og få innblikk i andres liv, er morsomt og kjekt.
Denne kvelden samlet alle gjestene seg i den gamle hytta. Med den fantastiske utsikten nedover Fidjadalen. Vi satt alle samlet og pratet mens sola forsvant bak Ernstnuten og skumringen kom snikende. Det blir jo ikke mørkt på denne tida av året. Spesielt ikke nå himmelen er uten en sky.
Klokka ble godt over 11 - tidspunktet for ro på hytta - før folk begynte å finne fram tannkost og gjøre seg klar for natten.
Det ble selvsagt også en kjekk morgen med de vanlige tingene.

Jeg hadde det ikke travelt. Det var ingen hjemme som ventet, og jeg kunne gjerne komme sent ned.
Gjestene tok ut etterhvert. En del ned dalen, noen mot Langavatn og Sandvatn, og en jente alene mot Flørli. Jeg var heller ikke alene som skulle tilbake til Hunnedalen.
Nesten før de andre hadde kommet seg avgårde, kom de første turfolkene forbi. Et par gutter, antakelig eldre en de så ut til, med store sekker. Nesten større enn de som bar sekkene.

Litt etter kom far og datter fra Fidjadalen. De hadde ligget i telt nede i dalen, og skulle videre mot Langavatn og Kjerrag. Datteren kunne ikke være mer enn 9-10 år, og var med pappa på telttur. De var "innflyttere" fra østlandet og ikke helt vant med vårt terreng - og selvbetjeningshyttene. Jeg tror de fant ut sekkene, for datteren bar selvsagt sekk, blir lettere om de bruker hyttene.
Jeg tok ut mot Hunnedalen og fikk en fin tur tilbake i solskinn og litt vind.

Det har så langt vært en fantastisk sommer....