Rundt Engjavatnet, sammen med Broderen og Einar.

En flott tur i godt selskap.

Det skulle bli flott vær denne dagen. Det måtte bli en tur, men jeg var usikker på hvor jeg skulle gå, og jeg var ikke helt tent på en langtur.

Det var en stund siden jeg hadde gått tur sammen med broderen. Det kunne på mange måter passe bra å ta en tur sammen. Broderen hadde nevnt den vanlige runden fra Sælandsskogen, og selv om denne turen er litt kort, så ville det i hvert fall bli en tur sammen.

Bestyrerinnen skulle i dameselskap, og mannen i huset – Einar, hadde muligens behov for å ta ut. Han hadde vært med på en del turer i det siste, og det kunne passe å ta med flere.

Einar var klar for tur. Vi avtalte tidspunkt. Broderen ville kjøre selv, om vi ville gå litt lengre og han ville ta den kjappe turen. Vi møttes på parkeringsplassen på avtalt tidspunkt.

Som vanlig ble det til at vi tok veien oppover mot Stølsletta og Vindskaret. Vi snakket om å ta opp Urdådalen, men alle var i grunnen enige om at det ikke tar lengre tid om Vindskaret enn opp dalen, og det er enklere å gå veien.

Siden det i utgangspunktet var snakk om å ta turen rundt Engjavatnet, så gikk vi rolig oppover, og brukte tid nedover mot Bjødnali.

Det var tydelig grønnfarge på enkelte bjørker i lia, og markene ved garden var grønne. Det er kjekt å se at sommeren nærmer seg.

Broderen måtte selvsagt opp å ta bilde av treet, men det ble ingen pause. Vi tok veien bortover, og ved veien mot «Skogen» bestemte broderen seg for at han også ville være med på turen rundt Engjavatnet. Det ble skikkelig hyggelig bortover veien, der vi kunne gå ved siden av hverandre og prate. I stien blir det litt gauling. Hørselen er ikke hva den en gang var.

Det ble pause ved «Skogen». Vi hadde hatt sol og skyer til vi satte os ned. Da forsvant sola bak en mørk sky. Det tok ikke lang tid før vi kunne kjenne at kulda seg inn. Det ble en kort pause før vi gikk videre mot Skogsånå.

Alle tre syntes stykket mellom «Skogen» og Engjanemyrane, er et flott stykke natur. Det er mye kjekkere å gå ute i terrenget enn på vei. Det er vel verdt tiden og anstrengelsen å ta denne ekstra runden.

Fra Engjanemyrane til Jærbuskaret er det en lang litt slak bakke. Etter å ha vært på tur et par timer, trodde jeg at mine turkamerater ville ta det med ro oppover, men nå var både broderen og Einar (som ikke er en noen ungdom) kommet i siget, og det gikk greit.

Nå er det ikke mange utfordringer videre mot Sælandsskogen. Det er vei eller god sti og bortsett fra at det er en lang bakke ned til Sjelset, så er det flatt tilbake til bilen. Det siste stykket gikk kjapt og greit, og etter tre timer – inklusive pause – så sto vi på parkeringsplassen.

Det var ingen tvil om at det hadde vært en flott tur, selv om været ikke helt ble så bra som meldt. Vi var alle godt fornøyd med dagens utflukt.

Bjødnali, Ristøl og Lauvlia og denne gang med Bjursfjellet.

En lang men virkelig flott tur.

Det hadde vært en kald tur lørdag, med vind og lave temperaturer- Når sola så sviktet, ble det en tur med glidelåsen på jakken helt under haka. Søndag skulle alt bli så meget bedre.

Det var snakk om sol fra skyfri himmel, lite vind, og selv om det ville være kaldt fra morgenen av, så ville det bli varmere etter hvert. Siden det heller ikke hadde regnet siste døgnet, ville det også bli en ganske tørr dag.

Det var fortsatt en vårtur jeg gjerne skulle ha tatt. Jeg hadde gått turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over Håfjellet, for så å ta over fjellet til Ristøl og Lauvlia og ned til «Skogen», rundt Engjavatnet og tilbake til bilen tidligere i år. Jeg skulle gjerne ta den flotte turen en gang til – minst..

Det er bare noen få år siden første gang jeg gikk denne turen, og den har alltid hatt merkelappen «langtur». Normalt har denne tatt meg mellom tre og fire timer. Det har alltid blitt en god pause underveis, og i flott vær er det noe å se fram til.

Forrige gang jeg gikk denne turen, begynte jeg å fabulere om å ta med Bjursfjellet i samme slengen. Det ville gjøre turen omtrent en time lengre. Den gang ble det ikke noe av «omveien». Da jeg kom rundt Engjavatnet, kunne jeg kjenne at det var nok med den vanlige turen. Det kunne jo være at jeg var klar for en tur til Bjursfjellet denne gangen.

Det var mange biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen da jeg kom. Det var ikke så underlig, med den flotte værmeldingen Yr hadde for dagen.

Som vanlig tok jeg opp mot Stølssletta og Vindskaret. Det var spor oppover, og jeg kunne se noen på vei mot Håfjelltoppen. Det viste seg å være kjent folk, og vi tok følge fra toppen og nedover mot Bjødnali.

Etter å ha tatt bildet av treet til broderen, tok jeg fatt på bakken opp mot gjerdeklyveren i skaret ned mot Ristøl. Stien oppover var godt synlig og fortsatt var det nødlinger som viste vei. Det må være flere folk som går opp til Ristølnuten enn da jeg la opp nødlinger for et par år siden.

På Ristøl var det folk, og vi fikk (som vanlig) en hyggelig prat, før jeg tok over myrene mot Lauvlia. Hvor det også var folk, men denne gangen ikke noen jeg kjente.

Fra Lauvlia til «Skogen» var jeg alene. Heldigvis var dyra fortsatt ute på marka, og jeg kom meg greit videre rundt Engjavatnet.

Bortover mot Bukatoa og Solkjenn, kikket jeg oppover mot Bjursfjellet, og tenkte at dette egentlig var dagen for å se om det ville gå greit å ta med denne på turen rundt stølane.

Det ble til at jeg tok over «den søta hålå» og oppover traktorveien mot toppen. I langsomt tempo. Det startet et par omtrent samtidig, og vi holdt nesten samme fart oppover, så det kan ikke ha gått veldig sakte.

Opp mot toppen så jeg en hel gjeng som startet på turen nedover, og da jeg satt med te og kjeks, kom det opp flere folk fra Eikeland - den bratte veien. Det ble helst folksomt en stund.

Nedover bakkene, tilbake mot «den søta hålå», gikk det greit, men det ble ikke til at jeg «slapp» meg nedover bakkene, så litt stiv og støl var jeg nok.

Den siste bakken på turen, under Bukkanuten, på vei mot Jærbuskaret, laget heller ikke problemer, selv om jeg ikke helt fikk opp farten. De siste kilometerne innover mot parkeringsplassen er – heldigvis – temmelig flate, og de går på god vei.

Jeg kan ikke helt si at jeg kunne tenke meg flere bakker og kilometer på beina, da jeg sto ved bilen, men likevel syntes jeg det hadde gått bra. Formen og beina var fortsatt brukbar. Etter 16 – 17 kilometer og en god del høydemeter, var det likevel helt greit å sette seg i bilen – etter nesten fem timer på tur.

Eikefjellet i Gjesdal.

En flott rundtur i godt selskap.

Min svoger Sigbjørn er med i en turgjeng, som hver tirsdag tar ut på en ganske lang tur. De legger litt arbeid ned i å finne nye turmål, og på den måten har de blitt kjent med mye av området i nærheten.

For meg som går mye alene blir det ofte til at jeg går i samme spor som jeg har gått noen, ganske mange, ganger før. Av og til er vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, så heldige at vi får følge Sigbjørn og Anne Lise på en av disse turene de har gått sammen med turgjengen.

Denne lørdagen var Edvin og Anne Margrete også invitert med. De er vårt vanlige turleder par på turene fra Puerto Rico. Vi har gått mange turer sammen, og fikk nå anledning til å ta en tur sammen her hjemme.

Siden det var Sigbjørn og Anne Lise som ba oss med på tur, og som kjente terrenget, var det naturligvis de som ble turledere for anledningen.

Dagens turmål var Eikefjellet i Gjesdal. Det var ikke helt lett å fortalt oss som aldri hadde vært på de kanter tidligere, hvor dette egentlig var. Forklaringen om at starten ville være fra en liten parkeringsplass på østsiden av Limavatnet – på veien mellom indre Lima og Gjesdal kirke (Våglandsveien), gjorde det mulig å avtale møte klokka ti. Jeg klarte likevel å kjøre forbi parkeringsplassen på første forsøk..

Med Anne Lise i front og Sigbjørn bak, startet vi oppover bakkene mot Eikefjellet. Som egentlig var lett synlig der oppe. Det står en mast på toppen.

Dette er en rundtur hvor Eikefjellet bare er første stopp, men hvor mye av høyden blir tatt på vei opp. Det er omtrent 200 høydemeter fra bilen og opp til masten. Nesten alt på god traktorvei, men som nevnt – ganske bratt.

Det siste stykket opp mot toppen gikk på sti, men hele turen er merket med blå-merkede stolper og merker. Det er mulig å gå turen bare på merkene, men det er selvsagt en fordel å ha med kart.

Vi hadde med et par år gammelt turorienteringskart. Harry hadde lagt ut postene i nærheten av løypa, og selv om han også hadde hentet inn flagg og nøkkel, så var Sigbjørn og Edvin ganske sikker på at de hadde funnet alle postene . Eller i det minste hvor de burde ha vært.

Videre forbi Eikefjellet gikk det sti videre forbi Bjørndalsskaret, hvor det gikk en litt utydelig sti mot Bjelleand. Så bar det over Skjenefjellet og rundt Ulvanuten bort til Sjurstjørnet og speiderhytta, hvor det ble pause med mat og te.

På kartet er dette strekket – og videre et stykke, merket som traktorvei. Det var lite vei og mye sti. God – og gammel, sti. Det er virkelig flott å følge slike gamle tråkk som dette må være. Stien tråklet seg flott forbi brattheng og over småtopper og opp og ned bratte kneiker. Det var hele tiden enkelt å komme fram, og vi var aldri i tvil om hvor vi skulle.

Vi skulle krysse en vei som kom opp fra Ravndal. Det gikk greit, men etter det måtte vi kikke litt etter merker for å komme videre – oppover. Det var et par bratte bakker videre før vi kom opp til skaret og kunne se nedover mot Streitatjørn. Det var vei på andre siden av bekken, men vi skulle holde venstre side nedover mot skogen.

Det var et flott stykke gjennom åpen skog og på god sti, før vi igjen sto på god traktorvei på andre siden av det oppdyrkede stykket.

Det var fortsatt et par kilometer ned til Indre Lima og Våglandsveien, men det var god vei nedover og lett å gå. Utsikten mot Limavatnet og Skurvenuten (Hvor vi også har vært.) var god. Nede på veien hadde vi en kilometer bort til bilene.

På informasjonsskiltet står det at turen er på 8 kilometer. Vi brukte i overkant av to timer, og med noen pauser ble det tre timer.

Dette var en skikkelig flott tur, som gikk i et spennende terreng. Det var egentlig en god del opp og ned, og noen ganske bratte kneiker, men likevel vil jeg si turen ikke er «tung». En hyggelig overraskelse med en så bra tur så nær. Takk til Sigbjørn og Anne Lise som fikk oss med på denne utflukten

Vårtur til Vårlivarden.

En kort men bratt utflukt.

Da var nesten alle de tidlige vårturene unnagjort. Jeg har gått Ulvarudlå, Brusanuten, og nesten alle turene fra både Dale/Gramstad og Sælandsskogen. Noen av turene har jeg alt gått flere ganger.

Jeg manglet bare Vårlivarden. Denne turen er egentlig blitt litt kort, men på grunn av bratte bakker, er turen for meg fortsatt en utfordring. Det var muligens på tide å ta denne utfordringen.

Vårlivarden viser ganske bra igjen. Det er ingen andre topper i nærheten, og den er nesten 400 moh. Det er noen dryge bakker oppover. I tillegg er de bratte.

Det er mulig å komme til Vårlivarden fra forskjellige steder, men for min del velger jeg å starte fra Øvre Hetland og parkeringsplassen der.

Til å begynne med var det nok å gå opp og ned korteste vei – og den minst bratte. Det er en tur på ikke mye over fem kilometer. Etter hvert fant jeg ut at det var mulig å ta om Lundekvam og Myrland. Noe som gjorde turen et par kilometer lengre.

Etter en stund tok jeg i tillegg motet til meg for å forsøke meg på den bratte veien opp mot toppen. Det var den turen jeg tok sikte på denne dagen.

Yr mente det ville være overskyet, men opphold denne dagen. Det var aldri snakk om temperaturer nær null, men Yr hadde advarsler om snø i høyden. Alt på vei innover fikk jeg noen dråper på ruta, men det var ikke snakk om skikkelig regn.

Jeg hadde ikke regnet med at det ville være mange andre å tur en helt vanlig fredag i april. Det var noen biler på parkeringsplassen, men jeg så ikke folk.

Jeg tok veien mot Lundekvam som vanlig. Det var noe mer vått enn det pleier å være, men det gikk helt greit å komme fram, selv om jeg måtte gå rundt de dypeste myrhullene.

Jeg vet ikke når garden på Lundekvam ble nedlagt, men det må antakelig ha vært på 50-60 tallet. Nå har skogen igjen begynt å overta der det før var jorder og voller. Restene av grunnmurene er fortsatt godt synlig, men de vil vel forsvinne etterhvert de og.

Ved Myrland var det folk fra Lyse i gang med å strekke ny luftledning til Vårli. Det var de eneste menneskene jeg så på hele turen. Nå er det egentlig greit med få tilskuere til min meget forsiktige «klatring» oppover og nedover bakkene. Det ble likevel en ganske ensom tur.

Opp Dyraliå mot fjellet er det stein. Mye stein og det er ikke lett å komme fram. Lengre opp ved Ulvahammaren, er det bare fjell og bratt, og heller ikke lett å komme fram. Det tar tid å nå toppen.

Det ble ingen stopp på toppen. Jeg tok noen bilder, beundret utsikten og gikk videre – forsiktig – nedover på andre siden. Det er mindre bratt, og jeg har truffet folk som jogger nedover berget. Jeg tar det mer med ro.

Det er ikke å komme fra at jeg puster litt lettet ut nede ved myra i bunn av bakken. Resten av turen går i skog og selv om stien etter hvert er oppgått og steinet, er det ikke vanskelig å komme fram.

Den siste kilometeren går på god vei, og da jeg kom ned til bilene, var det bare min og en til på parkeringsplassen.

Turen hadde tatt meg i overkant av to timer, og var ikke på mer enn 7-8 kilometer. Likevel en utfordrende tur.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og en runde ned til Dalevatn med Dalsnuten til slutt.

En lang vårtur.

Det var ikke lenge siden jeg hadde gått tur med utgangspunkt i Gramstad. Likevel var det nettopp Gamstad jeg tok sikte på. Det var meldt tørt og greit vær med sol store deler av dagen. Det ville fortsatt være ganske bløtt i myrer og stien ville nok fortsatt være sorpet og glatt, men en flott dag måtte utnyttes.

Denne dagen hadde jeg egentlig sett fram til en stund. Planen var å ta en riktig lang tur med mange og dryge bakker. Jeg var langt fra helt sikker på om formen var god nok for den planlagte turen, men siden det ville være ganske enkelt å korte ned, om det ble for stritt eller kroppen ikke fungerte, så «måtte» jeg jo forsøke meg.

For et par år siden ble de vanlig turene ut fra Gramstad, opp til Mattirudlå og Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten og på gode dager også Dalsnuten, utvidet til noen ganger å ta med Resasteinen og tilbake til Dalsnuten via «Skaret» eller Dalevatn.

Turen om «Skaret» - om jeg strever meg opp til toppen av Dalsnuten i tillegg, er på tre og en halv time. Den lange turen om Dalevatn og Dalsnuten tar opp mot fem timer – inklusive pause. Det var denne turen jeg tok sikte på denne dagen.

Dette er også en tur jeg ser fram på våren. I Kjerdal, som ligger nedenfor Dalevatn, kommer våren tidlig. Dalen ligger mot sørvest, og fanger sol hele dagen, og ligger i le for nesten alle vindretninger.

Det er flott å møte våren med grønne bjørker og grønne marker, og med sol blir det nesten sommervarme i lia.

Den første utfordringen på denne turen er Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Siden jeg tar turen inn Bjørndalsmyra og så over Kulheia tilbake til Bjørndalsfjellet, er ikke turen så bratt som om jeg skulle gått opp Rindå fra Paradisskaret.

Det var andre på tur denne dagen, og både på vei oppover og nedover møtte jeg folk. Fjogstadnuten er noen høydemeter oppover fra veien, men det er egentlig greie bakker.

Det var ikke snakk om å ta en kortere tur da jeg sto ved sti-delet for Resasteinen og kikket over Svarthålsleite mot Sørdalsleite og Resasteinen. Det ble til at jeg satset på en langtur denne dagen. Løemyr var som vanlig ganske våt, men heldigvis er det nå ganglemmer på det våteste partiet.

Ved Resasteinen satt det to damer, og vi fikk en hyggelig prat om stier og ruter i området. Fra Resasteinen tok jeg direkte mot skaret under Skjørestadfjellet og mot flyvraket – og videre mot øst.

I stedet for å svinge ned mot Skjørestad og Skaret, tok jeg over haugene – med tydelige varder, og ned til skogsveien mot Midtskaret. Videre nedover mot Dalevatn, var det vått.

Jeg fant mine egne merker nedover lia, og kunne se at det også var andre som hadde tatt denne veien mot Dalevatn. Jeg kan ikke tenke meg at denne ruta tar mye mer tid enn å gå den merkede rute over Kjedalsfjellet. Den er i hvert fall mye mindre bratt.

Det ble pause ved demningen. I sola og litt i le for en kald trekk, ble det en hyggelig stund i eget selskap. Veien nedover mot Dale ble omtrent som ventet. Det var sol og varmt. Bjørkene var grønne og markene like så. Her var det skikkelig vår.

Bakken fra Dale til toppen av Dalsnuten er fortsatt like lang og bratt som alltid. Det er ikke en bakke jeg tar i full fart. «Sakte i bakken», er mer min stil her. Jeg kom inn på den vanlige stien mot toppen, rett bak en gjeng – antakelig – amerikanere. Da var det bare å henge på oppover trappene.

Heldigvis tok de den bratte stien mot toppen, mens jeg kunne ta det litt rolig over marka og mot «bestemor»stien på sørsiden. Denne dagen var det en hel del folk på toppen, men for meg ble det en kjapp runde rundt varden og stien tilbake til Revholstjørn.

Tilbake på god vei, etter nesten fem timer, noen kilometer på sti og noen hundre høydemeter, var det greit å kjenne at det fortsatt var litt futt i beina. Jeg hadde klart en ny langtur, og ser etter hvert lyst på sommersesongen. Det skal i hvert fall være mulig å komme inn til Blåfjellenden.

Med broderen på treningstur fra Bore til Reve havn.

En flat og fin tur.

På siste turen slo venstre bakfot seg vrang. Det gikk greit å komme seg til bilen, men senere ble det vondt, og jeg var i tvil om jeg burde ta på tur dagen etter. Kneet var stivt og lite samarbeidsvillig på morgenen.

Det ble litt bedre etter hvert, og da broderen ringte og spurte om jeg skulle på tur, så var det ikke vanskelig å svare ja. Det ville være geit med en «prøvetur» for å sjekke kneet.

Broderen mente det ville passe bra å ta den vanlige turen fra Sele til Hellestø – og tilbake. En tur på litt over 7 kilometer og hvor vi bruker under en og en halv time.

Dette er en helt grei tur for broderen, men for meg blir det helst litt i korteste laget – om vi snakker om tur. I tillegg er det ikke en bakke. Stien gå på flat sandstrand eller i sanddyner ellers på god sti i sjøkanten.

Jeg lurte på om vi ikke heller skulle gå ut fra Boresanden og sørover. Her er det lett å gå lengre og det er mulig å snu når det måtte passe. Nå ligger Reve havn mot sør og det er 4-5 kilometer til havna. Nå er den turen også helt flat, men den kan bli lengre.

Skulle vi finne på å gå til Reve havn, og tilbake ville det bli en tur på omtrent to timer og 9 kilometer. En grei tur for meg og en langtur for broderen.

Nå trenger broderen en del trening så jeg håpet å nå Reve havn denne dagen. Vi pleier å ha med både te og kjeks på denne turen. Jeg tok ikke en gang med sekken. Den henger normalt på ryggen bare jeg har på fjellsko. Jeg hadde egentlig innstilt meg på en ganske kort tur.

Været var ganske bra. Det var sol, men med noen skyer. Vi hadde ikke helt sommertemperatur, men med vinden bakfra og sola i ansiktet, var det helt greit.

Det gikk greit sørover. Vi nådde Fuglingene – 2-3 kilometer lengre sør, men broderen var klar på at han ville fortsette. For meg kjentes kneet greit, og jeg så ikke noe problem med å fortsatte.

Selvsagt nådde vi Reve havn. Til og med i god form for oss begge. Det ble en grei pause i le og selv om det ble en stopp uten kjeks og te, var det helt greit.

Som vanlig var det folk ute i sjøen. Bølgene gikk hvite inne ved land, men surferene så ut til klarer brasene ganske godt. Det var i hvert fall folk langs hele stranden.

Det ble kaldere på tilbaketuren. Sola forsvant bak skyene en stund, og i vinden – nærmest trekk, ble det å trekke glidelåsen helt opp i halsen, og i en periode hadde jeg vantene på hendene.

'Nå har vi spasert frem og tilbake denne veien noen ganger denne vinteren og våren. Likevel ble det en kjekk tur. Broderen syntes det gikk «i god stil», og for min del var det greit å sjekke at jeg tross kneet kunne ta ut på tur.

Vi var begge godt fornøyd med dagens tur da vi igjen sto ved bilen.¨\e3r2w

Fire topper fra Gramstad - to med tåke.

En litt annerledes tur enn tenkt.

Det hender værmeldingen ikke helt har taket på tingene, og melder et annet vær enn det vi får. Slik var det denne dagen. Yr meldte opphold, selv om det skulle være skyet deler av dagen.

Alt på vei innover mot Gramstad, måtte vindusviskerne i gang. Nå var det egentlig ikke regn, mer yr. Innover mot Sandnes var det litt lysere. Jeg håpet at det ville være tørrere og bedre vær der.

Det var samme været, så her var det bare å hive på jakken trekke glidelåsen helt opp og gå i gang oppover bakken mot Bjørndalsfjellet.

Planen var opprinnelig å gå en skikkelig langtur. Først opp til Bjørndalsmyra, så inn og opp til Mattirudlå for å fortsette over Kulheia til Bjørndalsfjellet. Etter det så jeg for meg å ta mot Fjogstadnuten og over Løemyr til Sørdalsleitet og Resasteinen, før jeg tok tilbake over Skjørestadfjellet og Løemyr og til Dalsnuten.

Dette er en skikkelig langtur med 5 topper og en god del høydemeter. Tilsammen bruker jeg vanligvis omtrent fire timer på denne turen. En ganske lang og krevende tur.

Med mye regn var Bjørndalsmyra ganske bløt. Det ble litt vassing innover, men det gikk greit å komme opp til skaret under Mattirudlå, og inn i tåka.

Det var ikke mulig å se Bjørndalsfjellet på vei over Kulheia, og det var tett tåke da jeg kom bort til varden. Utsiktene manglet helt. På vei nedover traff jeg to jenter som var på vei opp, og vi snakket litt sammen. Av en eller annen grunn sa jeg da vi gikk videre, at de sannsynligvis ville få bedre utsikt fra toppen enn det jeg hadde. Fortsatt var det tett tåke øverst...

På vei oppover mot Fjogstadnuten kikket jeg meg bak, og kunne se Bjørndalsfjellet – uten tåke. Av og til får jeg rett når jeg sier noe om været.

Bortover Rinnane kunne jeg se mot Resasteinen. Nå var været blitt mye bedre. Til og med sola tittet fram. Det var likevel vått og bløtt i stien. Jeg valgte å ta mot Dalsnuten. Det ville bare bli fire topper denne dagen. Resasteinen fikk jeg besøke en annen dag.

Den vanlige stien går nedover mot Kvitemyr, men det går en merket sti opp til Kjørkjerringå, og videre er det mulig å ta over steingarden og gjerdet og ned til en ny umerket sti opp til trappene mot Dalsnuten. Det var noen folk på vei over Fjogstadnuten, men etter det var jeg temmelig alene.

Selv oppover mot Dalsnuten var det lite folk, og da jeg kom opp under toppen og kunne se stien nedover mot Gramstad, kunne jeg ikke se et menneske. Helt oppe mot toppen var det en far med to unger og en annen turgåer på vei mot toppen. Det er ikke ofte jeg er nesten alene på toppen av Dalsnuten.

Det var nok ganske mange som hadde kikket ut vinduet og sjekket været og latt være å ta på tur denne dagen. På vei tilbake mot Gramstad etter å ha besøkt toppen, kom det en del folk imot. Da var været blitt mye bedre.

Det ble ingen fire-timers tur denne dagen. Det fikk holde med en tre-timers tur. Noe som egentlig var greit. Det var en våt tur til å begynne med, og det var sleipt og glatt hele turen. Det ble en grei treningstur.