17 mars 2024

Rundt Engjavatnet med broderen.

Fortsatt ikke skikkelig vår.

Vi skulle egentlig være tre på tur. Min sønn mente han – muligens – ville være med på tur denne lørdagen. Det er ikke så ofte at jeg får følge av arvinger, så denne gang måtte jeg prøve å finne en grei tur.

Nå viste det seg at min sønn likevel ikke kunne være med, så da ble det bare oss to «gamlinger». Broderen og jeg. Jeg hadde tenkt på en tur fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet. Passe lang og ikke for mye bakker. Broderen skulle i utgangspunktet kjøre selv,så han kunne velge å bli med rundt eller ta en litt kortere tur.

Værmeldingen var ikke helt den samme som da vi planla turen. Mer vind og mindre sol, men det skulle i hvert fall ikke regne. Nå viste det seg at det ble mer sol enn meldt og vinden ble aldri noe problem, selv om det var meldt 20 m/sek i kastene.

Det var andre som også ville på tur denne lørdagen. Det var en del biler da vi kom, og et par holdt på å gjøre seg klar. Vi traff det samme paret litt under Vindskaret. De hadde gått opp Urdådalen.

Vi for vår del, tok som vanlig oppover mot Stølssletta og Vindskaret. Det ble en liten runde på om vi skulle ta opp om Håfjell. (Blåfjell på skiltet.)

Broderen mente at han burde forsøke seg på runden rundt Engjavatnet. Skulle vi ta oppom toppen, var det mindre sannsynlig av broderen ble med rundt. Vi tok ikke opp bakken mot toppen.

Nå var det 3-4 måneder siden sist han hadde vært med på turen rundt. Det var så avgjort på tide med en tur bort til Skogen og Breilia.

Det var fortatt så pass mye vann i Moldtjørn, at vi måtte opp i steinene en god stund, det gikk likevel greit å komme opp til brua og over mot Bjødnali. Underlig nok var det ikke andre å se denne dagen. Vi møtte et par gjenger da vi fortsatte på veien mot Sjelset.

Ved grinda på veien mot Skogen og Breilia, ble det selvsagt til at vi begge gikk videre innover langs vatnet. Som vanlig er det litt spennende å se hvor Høylandsfeet står. Store tunge dyr med horn, er ikke det vi vil treffe i stien. De sto heldivis ute på marka, og langt fra der vi skulle.

Det ble pause ved Skogen. Vi fant en lun plass inne i murene som fortsatt står. Der var det et par passe steine, og med sola midt i mot ble det ikke kaldt. Jeg hadde med te og kjeks, og det tok litt tid før vi igjen satte oss i bevegelse.

Fra Skogen og videre rundt Engjavatnet, går stien i et flott terreng. Det er ikke mer enn en drøy kilometer fra Skogen og opp til veien i Jærbuskaret, men stien går gjennom flott natur.

Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til bilen, er det antakelig ikke mer enn 3 kilometer. Alt på vei eller på godt opparbeidet sti. En lang bakke ned til Sjelset, og nesten flatt etter det, gir få utfordringer.

Vi holdt som vanlig god fart mot Sælandsskogen og parkeringsplassen. Selv om det hadde vært en litt lengre tur en vanlig for broderen, var han i god form da vi nådde bilen. Han mente turen var nettopp det han trengte for å komme i bedre form.

16 mars 2024

Fra Reve havn til Friluftshuset på Orre - og tilbake.

En kjapp og grei tur.

Det er ikke alltid at det går helt slik jeg håper. Noen ganger er det helt nødvendig å gjøre andre ting enn å gå tur. Bestyrerinnen har lagt fra seg brillene med Colabunner, og fått et nytt syn på livet. Det var egentlig en vellykket operasjon, men nå måtte det en liten korreksjon til.

Jeg ble derfor opptatt hele formiddagen. Når var jo ikke turen til byen helt «bortkastet», jeg var innom Turistforeningen og fikk med meg en del ting som skal inn til Blåfjellenden i påsken.

Jeg var så pass sent hjemme at det ikke ville være helt greit å kjøre langt for å ta en tur. Som så mange ganger før ble det til at jeg satset på en tur i strandsonen.

En av mine første turer av en viss lengde, gikk fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Det er en tur jeg har gått en del ganger, men etter de første turårene – for 30 år siden, ble denne utflukten litt for kort, og nesten glemt.

Etter pensjonsalder, ble det blitt litt sånn at langturer ikke var helt det jeg satset på, og strandturer ble igjen populære. Spesielt på vinteren.

Denne vinteren har det blitt mange strandturer, og jeg håpet at det skulle bli færre nå på våren. Likevel hender det at en slik tur passer. Dette var en slik dag. Det ble til at jeg satset på å gå fra Reve havn og sørover.

Jeg var ikke alene på Reve havn. Det var fullt av biler, og ute i sjøen var det fullt av folk – med surfebrett. Det så nærmest ut som en fugleflokk ute i sjøen.

For min del tok jeg sørover mot Revesanden og Skarsteinen. Denne dagen slo sjøen godt over steinen og den gikk langt opp på stranden. Det var omtrent ikke sand mellom sjøen og sanddynene.

Siden Revesanden forsatt ikke er sandstrand, men full av grus og rullestein, måtte jeg opp i sanddynene. Det er en tur opp og ned ganske bratte kneiker og det er ikke like greit som ute på flate stranden. Det er likevel kjekkere å gå i dynene, nettopp fordi det går litt opp og ned og rundt.

Det ble «innsiden» sørover, og bare en liten pause ved Friluftshuset. Jeg valgte å gå ut mot Orresanden ,men holdt meg på stien i dynene over stranden. Denne dagen var det ikke et menneske å se. Jeg hadde hele Orresanden for meg selv.

Fra Sørenes og nordover mot Revtangen gikk jeg ute på stranden, men også her var det mye grus og stein. Ute på søre Revtangen, kunne jeg også denne gangen se at bølgene slo inn fra begge side, et underlig fenomen.

Morgenen og formiddagen hadde vært flott med sol og god temperatur. Da jeg startet var det fortsatt sol, men den forsvant ganske snart bak dis og skyer. Vinden som ikke var mer enn 6-7 m/sek, ble ganske kald, men på tilbakeveien fikk jeg den bakfra. Noe som er adskillig mer behagelig.

Denne gangen tok det meg litt over to timer å gå frem og tilbake. Turen er nok så nær en mil. Det går litt saktere enn før, men turen er likevel ganske kjekk og grei, med flott (men litt kjedelig) natur. Det ble som vanlig en flott tur.

14 mars 2024

Ulvarudlå på en overskyet dag.

Nesten alene på en kjapp rundtur.

Det er en del turer som jeg bare går en sjelden gang. Noen fordi de er for langt vekke, andre fordi de er for bratte, og noen fordi de er for korte.

Ulvarudlå er både bratt og kort, men det er ikke spesielt langt til Tjåland hvor jeg vanligvis parkerer og starter turen. Nå er det ikke helt greit å finne denne parkeringsplassen. Den ligger et lite stykke innover Tjålandsveien, som igjen tar av fra Sikvalandsveien.

Det er vanligvis et par grinder som må opp og igjen, før jeg kan starte å gå. Denne gangen var begge grindene opp, og det betydde sikkert at det ikke er dyr på beite denne dagen. Å gå alene gjennom en stor flokk ungdyr er ikke noe jeg seter pris på.

Den vanlige turen fra Tjåland er en rundtur om Ulvarudlå og Aurenes. Den er ikke lengre enn 7-8 kilometer, men med en drøy bakke opp til toppen kan det lett gå over to timer.

Jeg ble litt overrasket da det sto en bil på parkeringsplassen. Det var andre enn meg som ville til toppen av Ulvarudlå denne dagen.

Jeg traff ei jente et stykke oppover bakkene mot Ulvarudlå. Det var hun som hadde bilen på parkeringsplassen. Utenom denne jenta, så jeg ikke et menneske på hele turen.

Veien innover mot «Roligheta» var mye bedre enn før. Det var lett å gå de første kilometerne inn til Butjønna – og bakken oppover. For meg som avgjort ikke liker bakker med stien helt på kanten, og lite å ta tak i før bunnen en del meter lengre ned, så betyr denne bakken høy puls. Og ikke bare på grunn av stigningen.

Denne dagen var det i tillegg is i stien. Bakken liggere i nordhellingen, og sola hadde ikke klart å smelte isen. Det var i tillegg fortsatt noen fenner oppover lia. Vinteren var ikke helt borte.

Med frost om natten, var myrene fortsatt harde, og det gikk greit å krysse noen vanligvis dype myrsøkk. Det gikk likevel ikke fort, for i bakkene nedover gikk jeg forsiktig. Det var sleipt i sorpa.

Det var en dag med ganske bra vær. Det var overskyet, men med noen små solglimt som lyste opp landskapet. På toppen var det god sikt, og som vanlig savnet jeg kikkerten. Det ble ingen lang stopp på toppen, men jeg fikk da sett meg om.

Som på Høgjæren, er det vindmøller rundt hele toppen. Det er omtrent ikke mulig å ta et bilde uten at det stikker opp en vindmølle i horisonten. Det kan muligens bli litt mye vindmøller...

Det er en kjekk tur fra toppen og nedover mot Aurenes. Det første stykket er hei og myr, men ikke langt nede blir det kulturlandskap og vei. Selv om det ikke er så mye av turen som går på bilvei, er det en god del traktorvei og stølsvei.

Mellom Aurenes og Tjåland er det gammel gårdsvei, som nok er brukt av hest og kjerre, men antakelig aldri av traktor. Det er flott å se at slike gamle veier fortsatt er tilgjengelige. 

12 mars 2024

Med Bestyrerinnen fra Gramstad til Resasteinen.

En flott, men tung tur for Bestyrerinnen.

Det var en dag med sol. Det var vind. Det var nesten kuldegrader fra morgenen av. Bestyrerinnen ville  på tur. Det har jo blitt noen søndagsturer opp gjennom årene, men etter hvert har vi litt problemer med å finne en passe tur.

Bestyrerinnen er ikke lenger like interessert i turer med lange og tunge bakker, og turen bør helt ikke være på mer en to timer. Det har blitt noen turer i sjøkanten. Det er ikke mye bakker på Jærstrendene.

Nå var det likevel en tur som – muligens – kunne passe. Vi har noen ganger gått til Resasteinen og videre opp til flyvraket og så ned på god sti mot Skjørestad og Skaret. En tur på et par timer, men med en drøy bakke opp til Resasteinen. Vi ble likevel enige om at denne turen ville passe.

Det var folk og biler over alt da vi kom til Gramstad. Vi var ikke blant de som kom sent, men heller ikke blant de som var klar for tur mens andre spiste frokost.

Den vanlige store parkeringsplassen var full, og fant – med nød og neppe – en plass på parkeringsplassen hvor veien mot Kubbetjørn starter.

Det var nærmest folkevandring innover mot Dalsnuten, og vi kunne se en masse turgåere på toppen. For vår del tok vi veien mot Revholstjørn og i stede for å gå oppover mot Dalsnuten ble det stien videre mot Resasteinen.

Noen har gjort en stor jobb med å legge ut lemmer og gjære forbedringer i stien. Nå er ikke alle sorpehullene helt vekk, men det er i hvertfall bedre enn det var. Nå var det en tørr dag for vårt vedkommende, så vi kom fram uten å få for mye skitt på beina.

Oppover mot Resasteinen, fikk bestyrerinnen virkelig brynt seg. Det gikk ikke lett oppover. Et par plasser er det nødvendig å nærmest klatre litt, og det krever kondisjon. Det ble noen småstopp på vei oppover.

Det passet i hvert fall godt med en pause ved Resasteinen. Litt drikke, en kopp med te, og en god pause, så var Bestyrerinnen klar for bakkene opp mot Skjørestadfjellet og flyvraket.

Stien fra toppen og bort til Skjørestadsiden, er nå godt synlig og det er ikke nødvendig med nødlinger. Også denne gang var det kjekt å gå ned den flotte stien mot Skaret. Her går det tydelig flere folk en det første året jeg gikk denne ruta.

Nede ved Skaret, gikk vi på oppsiden av gården og videre mot Sørdalsleitet og sti-delet der. Det går sti mot Resasteinen, Fjogstadnuten og Gramstad/Revholstjørn, men vi tok, som vanlig for meg, snarveien nedover til enden av Løemyr og den gamle stien mellom Revholstjørn og Resasteinen.

Det ville ikke være en veldig lang «omvei» å legge turen opp om Dalsnuten, men for Bestyrerinnen hadde turen vært lang nok, og hun ville tilbake til bilen.

Det var selvsagt fortsatt masse folk både på vei fra Dalsnuten og mot Dalsnuten, og ved gapahukene i skogen, var det fullt opp med familier, og det luktet røyk lang vei.

Det ble ikke så veldig mange kilometer denne dagen, men en dryg bakke opp og totalt ble det en kjekk og flott tur. Vi brukte omtrent to timer totalt.

Det var fortsatt fullt av biler overalt da vi kom til parkeringsplassen. Det må ha vært mange på tur fra Gramstad denne dagen.

11 mars 2024

Ristøl og Lauvlia - en flott tidlig vårdag.

Det er kjekt å endelig å få en tur i heia.

Selv om jeg nettopp hadde gått tur ut fra Sælandsskogen, så fristet turen rundt Ristøl og Lauvlia så pass mye at det var den turen jeg tenkte på.

Jeg snakket med broderen. Han trodde at den lange turen rundt Ristøl og Lauvlia, ville bli for tung. Han tenkte antakelig på bakken opp fra Bjødnali. Den bakken tak ikke jeg i hurtig tempo, og ser i grunnen heller ikke helt fram til å «klatre» opp over. Nå er det bare noen ganske få meter som er bratte, men de krever at i hvert fall jeg, bruker hendene.

Broderen og jeg ble enige om å treffes på parkeringsplassen og gå i hvert fall til Bjødnali sammen. Ingen ting var endelig avgjort, så det kunne lett bli endringer i planene.

Vi tok oppover mot Støsletta og Vindskaret. Den vanlige veien for oss. Selv om det er en lang bakke opp, så gir den god trening, og broderen trenger nettopp det.

Denne dagen var det sol. Høytrykket som YR mente skulle dekke landet, lå over oss og det var ikke en sky på himmelen. Når det i tillegg er ganske tørt i bakken, så gir det gode forhold.

Som vanlig var broderen litt skeptisk. Det hadde vært frost om natten, og han lurte på hvor mye is det ville være i stien. Ikke mye viste det seg, og helt greit å gå.

Nå var det også andre på tur denne dagen. Parkeringsplassen var nesten full da vi kom, og vi gikk forbi en del familier som var på tur. Oppe på Stølssletta satt det også et par. Litt underlig så møtte vi en del som kom i mot og antakelig var ferdig med dagens tur da vi bare så vidt hadde startet.

Oppe ved Bjødnali, var broderen klar på at han «bare» ville ta den korte turen om Sjelset, og ikke utvide til å ta med runden rundt Engjavatnet. Det ble derfor til at jeg satset på å gå opp bakken mot Ristølnuten og Ristøl.

Det er ikke så veldig mange årene siden jeg og broderen la opp nødlinger i denne bakken. Da var stien nærmest usynlig, og jeg hadde litt problemer med å finne frem. Nå er stien godt synlig, og oppover har noen lagt arbeid ned i få på plass flere nødlinger. Det er i hvert fall ikke mulig å gå feil.

Skogen er tett nederst, men ikke langt oppe i bakken blir det «hei» med lyst brunt gress, myrer og lite grønt. Det er skikkelig kjekt å kunne se ut over fjell og hei, og tenke på kjekke turer som antakelig vil komme til sommeren.

Bakken ned til Ristøl er bratt, og jeg tar denne ganske forsiktig. Denne dagen var det ikke folk på stølen, så jeg tok kjapt videre mot Lauvlia. Nå er det mulig å gå ut til «veien» og så til Lauvlia, men det er en omvei, og jeg tar over – eller mer korrekt – på siden av myra og bort til restene av en gammel utløe. Der går det et tråkk over myra mot en skogdott, og på andre siden er det «sti» mot Lauvlia.

Fra Lauvlia til «Skogen» går det merket sti, og fra stien er det greit å få med seg utsikten bakover mot Røyrvatnet, Sikvalandskulå og Edlandskulå.

Det er en bratt bakke ned til «Skogen», som må ha vært en stølsvei en gang i tiden Nå er den delvis rast ut, men det er likevel greit å komme ned til veien mot «Skogen».

Der fra ble det den vanlige stien rundt Engjanevatnet og opp til Jærbuskaret og ned til Sjelset. Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til bilen er det antakelig nesten tre kilometer, og alt på vei eller opparbeidet sti. Litt kjedelig, men likevel flott, en god dag i mars med sol og blå himmel.


09 mars 2024

Engjavatnet og Bjursfjellet fra Sælandsskogen.

En flott langtur med en del bakker.

Det var ikke helt klart om det ville bli en vintertur eller vårtur denne dagen. Dagen før fikk jeg snø på meg da jeg tok den vanlige runden rundt Gruda og Øksnevad: Snø var ikke helt det jeg hadde ventet ut fra værmeldingen tidligere i uka. Da var det snakk om sol.

I følge værmeldingen, skulle det egentlig være sol denne dagen også, men så snudde YR, og de meldte overskyet, men ikke nedbør. Uten noe særlig vind, ville det være greit å ta en tur.

Det har gått en stund siden jeg var på en skikkelig langtur ut fra Sælandsskogen. Det er to langturer fra parkeringsplassen, som begge er på tre-fire timer. Den ener går til Ristølen og videre til Lauvlia og ned til Skogen. Den andre er den vanlige runden rundt Engjavatnet, men med en avstikker opp til toppen av Bjursfjellet.

Den første synes jeg virkelig flott i godt vær, og Bjursfjellet kan jeg ta oppom selv om det ikke er sol. Det var turen om Engjavatnet og opp til Bjursfjelelt jeg satset på denne dagen.

Utenom arbeidsfolk med traktor og motorsag, var det bare en bil på parkeringsplassen da jeg kom. Det burde da være flere på tur en nesten tørr dag, selv om det ikke var sol.

Jeg måtte jo oppom Bjødnali, og det er minst tre stier opp til garden fra parkeringsplassen. Nå hadde jeg gått stien om Stølsletta og Vindskaret noen ganger, og stien, eller nærmest «veien» opp Urdådalen, består av mye stein. Jeg valgte denne gang det tredje alternativer, å gå rett opp da jeg kom gjennom porten og ut på traktorveien.

Denne stien er nok brattere og noe lengre enn de to andre, men er likevel en skikkelig flott tur oppover mot toppen av Håfjell. (Jeg skulle ønske de som har satt opp skiltet med Blåfjell, sjekket kartet. – Der går det helt greit fram at det er toppen under som heter Blåfjell)

Uansett navnet på toppen, er turen oppover lia i eikeskoen, og med glimt av Taksdalsvatnet under, en flott tur. Det var med høy puls jeg kom opp.

Jeg hadde ingen problemer med å planlegge turen denne dagen. Jeg så virkelig fram til å få en tur på 3-4 timer. Nå hadde jeg vært på både langtur og kjappe turer de siste dagene, og oppover bakkene mot toppen av Håfjell, kunne jeg kjenne at kroppen nok ikke var helt med. Det kan jo være at 14 dager med tur i syden og spilte en rolle.

Jeg var usikker på hva jeg burde gjøre, og da jeg kom til Bjødnali, var det ikke vanskelig å avstå å gå bakken oppover mot Ristølnuten. Det fikk bli en vanlig tur rundt Engjavatnet.

På vei i skogen på andre siden av Engjavatnet, synes jeg det gikk greit, og det ble til at jeg likevel tok stien oppover mot «Den søta hålå» og traktorveien mot toppen av Bjursfjellet. Det gikk ikke fort oppover, men jeg kom opp.

Øverst var det lite sikt og både fjellene inne landet og sjøen ute i horisonten forsvant i disen. Det viste seg at det var hardt i bakken, og det lå is på pyttene. Det var fortsatt vinter i høyden.

Nedover, tilbake mot Jærbuskaret og veien mot Sjelset, gikk greit. Det er god sti - Traktorvei – for det meste, og nedoverbakke...

Nede ved ånå var det tydelig vår, med knopper på buskene og nesen grønne bakker. Kontrasten til forholdene oppe i høyden var ganske stor.

Den siste kilometeren inn mot bilen gikk greit, men jeg kunne etterhvert kjenne at jeg hadde vært på tur noen timer. Selv uten sol og sikt, hadde det vært en fin tur. Jeg var tilfreds med å gjennomført nok en langtur. Det legger litt grunnlag for sommerens turer i heia.

07 mars 2024

Høgjæren, fra Tovdalsveien til Steinkjerringå.

En grei tur sammen med broderen.

Vinteren vil liksom ikke helt slippe taket. På lavlandet – på flate Jæren, er det vår med hevdalukt og snøklokker i alle hagene. Til og med krokusen titter frem i enkelte sørvendte bakker, og påskeliljen stikker godt opp.

Likevel blir det meldt om snø og kulde fremover. Denne dagen var det sol og blå himmel, og Yr mente det ikke ville blåse for ille. Det var forhold for en tur. Broderen ville til Høgjæren, for det var en god stund siden han hadde tråkket i de stiene.

For meg var det ikke så lenge siden jeg hadde gått den turen broderen ville på. Det er en så pass kjekk tur at det er helt greit å gå den ofte.

Broderen foreslo å gå fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå over Synesvarden. En tur på noe under en mil, og selv om det er noen høydemeter underveis, så mangler det skikkelige bakker.

Vi kom av gårde litt senere enn normalt. På vei oppover så vi etter vårtegn, og oppe i høyden (toppene er under 400 moh) så vi etter vinteren.

Det lå fortsatt snøfenner i nordhellingene, Og rett ved parkeringsplassen måtte vi over en fonn. Litt lengre borte i stien var det en tynn snerk på en pytt. Det hadde vært frost den natta.

Nå var det ikke mye snø og is på resten av turen. Det var i tillegg ganske tørt. Enkelte plasser var det fortsatt vann og vått, men eller var det en grei og fin sti opp til Synesvarden og videre nedover mot Steinkjerringå.

Vi traff en annen på toppen av Synesvarden, ellers var vi alene nedover, men ved Steinkjerringå var det to partier. Det var egentlig litt underlig at det ikke var mer folk på tur denne dagen. Været var bra, selv om det blåste en kald vind. Det var tørt i bakken – stort sett, og flotte forhold, men altså lite folk.

Det ble ingen lang stopp, og det ble en litt kaldere tur oppover mot Synesvarden enn nedover. Vi fikk vinden i not, og den tok seg opp etter hvert. Det gjør faktisk litt forskjell å gå i mot en vind på 7-8 m/sek, enn å ha den bakfra.

Broderen som ikke så trent på litt lengre turer, merket etter hvert farten og i bakkene opp mot Synesvarden ble det et litt roligere tempo etter hvert. Vi kom likevel opp til toppen uten problemer.

Heldigvis er det en lang og ganske slak bakke nedover fra toppen mot parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Broderen gikk fort nedover, det krever ikke samme kondisjon som i bakken oppover.

Det er en bakke opp mot Litlekarten, men det er en traktorvei som går på siden av stien, og så lenge det ikke er dyr på beite,er det helt greit å gå denne snarveien.

Vi har gått denne turen kjappere enn denne gangen, men da helst om sommeren og i lette klær. Denne gang gikk det godt over to timer på de 9-10 kilometerne fra Tovdalsveien og ned til Steinkjerringå. En grei tur for meg, og en god treningsøkt for broderen.