tirsdag 20. februar 2018

Sand og strand - og bakker.

Bestyrerinnen i front - i full fart.

Regn? Ingen hadde nevnt et ord om regn. Værmeldingen var klar på det. Ingen nedbør. Og hva var det som møtte oss på Reve denne søndagen. Det var bare  hive på jakken, dra opp hetta og tråkke ut i - regnet.

Som vanlig skulle jeg ut på søndagstur. Etter å ha tråkket i is og sørpe langs sjøen ved Hå, var jeg langt fra sikker på hvor turen skulle gå. Nå var mye av snøen og isen tint vekk på tilbaketuren, men likevel.

Jeg  hadde egentlig ikke fått noen beskjed fra Bestyrerinnen. Ville hun bli med på tur denne søndagen, eller skulle hun sitte hjemme og se på sport?
Broderen ringte i hvert fall til vanlig tid, og vi avtalte at han skulle komme opp. I løpet av samtalen bestemte bestyrerinnen oss. Det ville bli en tur langs havet også på søndagen. Denne gangen i omtrent nærområdet.

Vi satset på en tur fra Reve havn.

Nå har vi jo etter hvert funnet ut at det er mulig å gå både sørover og nordover fra Reve havn. Denne gangen var det været som avgjorde retningen. Vi valgte å ha regnet bakfra og gikk sørover mot Orre.
Broderen har etterhvert mistet litt av toppformen, han mente vi burde ta det med ro.

Det første s tykket gikk i greit tempo. Bortsett ffra at jeg gikk først, og når jeg er kald ved s tart, så hender det at jeg tar ut litt.
Det første stykket av Revestranden var rullestein. For å unngå vonde ankler valgte vi å ta mot sand-dynene. Og denne gangen inne mot "land". Bestyrerinnen først.

Om noen innbiller seg at det er flatt langs havet, så skulle de bli med bestyrerinnen. Sand-dynene er mange og bratte, og hun satte en fart som fikk blodpumpa i gang. Det bar opp og ned. Ikke mange metrene hver gang, men mange nok bakker til at det ble tunge bein etter hvert.

Og slik gikk nå turen - et stykke...

Vi tok ut på sttranden og gikk mot Orre og Friluftshuset. De serverer kaffe - av og til. Bestyrerinnen kunne kjenne kaffelukta....
Det skjer mye på sandstrendene. Havet skyller ut sanden og avdekker rullestein. Noen uker etter er sanden tilbake. Av og til går sjøen så høyt at marehalmen blir vasket ut, og kommer tilbake noen år senere. Bredden på stranden varierer etter som sanden vaskes ut eller blir lagt opp.

Det var stengt på Friluftshuset. Ingen kaffeduft, og ingen pause. Bestyrerinnen fikk klare seg med saft fra sekken.
Vi forsøkte å ta en kjapp vei tilbake. Det var ikke lett å komme fram. Alt regnet og snøsmeltingen hadde laget flere atlanterhav inne på land, og vi måtte snu og ta en "tørrere" vei mot Reve.

Broderen har i det siste slitt med achillesproblemer. På tilbakeveien ble det ille, og vi måtte ta det med ro. Regnet vi hadde til å begynne med forsvant og sola tittet i mellom skyene av og til. Det ble lyst. Og vårlig...

Litt innenfor sjøkanten i dynene, blir det fort varmt i sola. Her finner jeg ofte blomste selv midt på vinteren. Nå var det bare grønnfargen som ga håp om varmere tider. Grønne bakker og sol er jo kjekt....
Det ble ikke en langtur denne søndagen. Likevel over en mil og litt over to timer. For bestyrerinnen og broderen var dette nok. De ga begge uttrykk for at det hadde vært en fin tur, men den trengte ikke å være lengre.

søndag 18. februar 2018

Bare til Bodle.

En snuoperasjon.

Forskjellen er stor. I forige uke var det kortbukse og varme, denne lørdagen bød værgudene på noen få grader og snø på bakken. I tillegg hadde sola gjemt seg bak noen skikkelig mørke skyer.
Valget var ikke helt enkelt. skulle jeg ta til Brekkå eller skulle jeg gå tur langs sjøkanten.  Varmegrader og ski, fristet ikke. Jeg valgte strandkanten. Hjemme var det snø på bakken, ute ved havet burde det være mye mindre snø?

Det var ikke helt rett. Parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård var bare delvis brøytet. Med høye brøytekanter. Det var like mye snø i stien som hjemme. I tillegg var det snerk på noen pytter. Det hadde vært frost om natten.
Snøen var jo ikke dyp, men det var sorpe og myra under snøen. Det første stykket var det "vassing" i snø og sorpe. Tungt....

Det er i slike situasjoner jeg eer glad for Gore-Tex. Jeg var i hvert fall tørr på beina, selv om jeg vasset i fuktighet. Under fyret forsvant snøen, men bakken var bløt. Jeg kan ikke huske å ha vært borte i like mye fuktighet på bakken. Det  surklet og randt over alt. Og jeg gikk i vann stort sset hele tiden.

Det var selvsagt snøen som tinte på frosset jord som gjorde at vannet lå på overflaten.
Det kom 4 jenter i mot. De hadde delt lag i forsøk på å komme over myra sånn noenlunde tørskodd.
Jeg gikk rundt...

Heldigvis går stien på vei et stykke. Der skulle det være mulig å puste litt ut.  Det kom ikke på tale. Vinden traff meg midt i fleisen. Ikke så veldig kraftig, men nok til at det ble tungt opp den lille bakken fra Obrestad havn.

Midt i bakken holdt jeg på å gå en bilskjerm i baken. Jeg hørte ikke bilen før den var på siden av meg. Det bråkte skikkelig rundt ørene.

Videre oppover mot Komedelen, var det ikke et spor. Dette var ikke dagen der det var menge på tur.
Jeg gikk forsiktig over myra. Det var fortsatt frost i bakken, men noen plasser var det bunnløst...
Mot Grødaland, samarbeidet kneet dårlig. Det er tungt å gå i snø og sorpe. Videre mot Bodle ble det ikke bedre, og jeg husket hvor "galt" det  ble etter en langtur i "syden"  Skulle jeg ta en "snuoperasjon"  før kirkegården?
Veien mellom destruksjonsanlegget og Bodle var snødekket, med mye snø i sporet. Med snerk. Det gikk jo greit mot Bodle, men når først tanken om vondt kne hadde sneket seg inn, ble det vanskelig  å overse at det faktisk gjorde vondt.  Vinden gjorde det ikke enklere å holde farten oppe.

Det ble til at jeg snudde, selv om det er et nederlag. Og selvsagt var mye av snøen smeltet på tilbakeveien. I tillegg kom vinden bakfra. Og det hadde blitt tørrere i stien noen plasser.

De siste kilometerene pleier normalt å være tunge. Denne gangen var jeg ikke i nærheten av å være tom. Hadde jeg bare "holdt ut" så kunne jeg helt sikkert ha gått til Varhaug gamle kirkegård før jeg snudde.

Bort sett fra en "liten" detalj. Det blåste opp utover dagen. Det hadde bare blitt tyngre og tyngre videre sørover. Da var det bedre å komme til bilen i god form. Og det hadde jo blitt omtrent tre timer på tur.
Det eneste jeg manglet på denne turen, var nedbør, De mørke skyene fra morgenen hang på himmelen hele turen , med noe solglimt inne i mellom.

Så lenge nedbøren holder seg vekk, så blir det en fin tur. Med sorpe og vind.

onsdag 14. februar 2018

Veneguera og stien mot Tasarte.

Siste turen - Sigbjørn, Edvin og meg.

Det var klar  for siste turen - denne gangen. 14 dager i "Syden". Med tur nesten hver dag. Bare en halvtime på solsenga - tilsammen. Været får ta skylda for manglende brunfarge, men siden brunfarge ikke var høyt på prioriteringslista, hadde det til nå vært et helt greit opphold.

På tross av regn og vind.

Værmeldingen var mye bedre for fredagen. Det var ikke meldt regn, selv om det lå noen truende skyer ute i havet fra morgenen av.
Vi hadde lenge planlagt en ny tur til Veneguera. Denne gangen skulle vi ikke bare gå fram og tilbake, men også ta en 5 kilometers rundtur før lunch. Som vi skulle ta i landsbyen.

Ikke alle i gjengen hadde like bra føtter og bein etter 14 dager. Noen slet med gnagsår, og for egen del hadde langturen tatt på et dårlig kne. Selv med bra vær og fine forhold, var det noen som meldte avbud - hele den kvinnelig del av selskapet.

Det ble bare Sigbjørn, Edvin og meg som sto tidlig opp for å ta bussen til Porto de Mogan. Derfra går det buss til Mogan hver time - ti over halv. Med god trening idet å nå denne bussen, nådde vi den med god margin.
Første gang jeg så bakken opp mot skaret over Veneguera, syntes jeg den så både bratt og luftig ut. Den er blitt mye bedre etter et par år...

Det hjelper å vite hvor bratt og lang bakker er. Vi kom opp i et helt greit tempo, uten å ta i for mye. Nedover mot Veneguera, som vi kunne se foran oss, gikk det mer enn greit. Nedoverbakker er ikke problemet.

Vi hadde tatt bussen 09:40, og var fremme en stund over 11. Alt for tidlig til lunch. Og planen var jo å ta en rundtur på 5 kilometer.
Av en eller annen grunn, fikk jeg det for meg at den rundturen ville være både luftig og bratt. Og jeg hadde fått nok av luftige og bratte turer. Selvsagt var turen ikke så luftig og bratt at jeg ikke kunne ha gått. Sigbjørn og Edvin tok turen, og den var så godt som "grei".

Vi var enige om å møtes klokka halv ett. Det ville gi karene litt over en og en halv time på 5 kilometer. Det viste seg at turen er litt over 5 kilometer.
Jeg kunne vente nede i Veneguera, eller følge med et stykke og så snu.

Å sitte og vente er mindre kjekt enn å gå. jeg tok følge oppover mot Tasarte. Første del av rundturen følger den gamle stien mellom de to landsbyene og var egentlig vei. Av alle ting gikk veien over en bekk - med vann. Vi måtte trå på gangsteiner over bekken. En ny opplevelse for meg på Gran Canary.
Litt oppe i dalen sa vi farvel til veien som gikk over til sti - en gammel "camino" og bare noen meter lengre opp sa jeg farvel til de to andre. De fortsatte på rundturen, og jeg videre oppover langs caminoen.
Det var mye mer "grønt" her enn ellers. Til og med grass i stien enkelte plasset. I tillegg dukket det opp blomster, både gule og blå. Når det også landskapet rundt var verdt å se på, med bratte fjell og til og med en foss, ble det hele en skikkelig fin tur. Selv om jeg gikk fram og tilbake samme sti. I følge kartet snudde jeg bare noen få meter fra bilveien og nesten på toppen av stien. Jeg var antakelig kommet et par kilometer fra stidelet. Uten klokke var det vanskelig å vite nå jeg burde snu - for å nå tilbake til avtalt tidspunkt.

Det går fortere nedover. Nesten nede gikk jeg forbi et par, og spurte (på norsk  - selvfølgelig) om klokken. Noen minutter på halv ett, var svaret. Det ble noen kjappe trinn ned til møtestedet. Hvor Sigbjørn og Edvin akkurat hadde kommet.
Det ble en kjekk og lang lunch på plazzaen i Veneguera. Noe av grunnen til at vi tar turen. Og noen syntes "gratisdrinken" etter måltidet var utmerket, selv etter tre glass....

Tilbaketuren gikk i rolig tempo, selv om det kom nesten 20 norske bak oss. Og vi nådde bussen i Mogan klokka 3 med god margin.

En skikkelig fin avslutning på 14 dager med tur i "syden".

mandag 12. februar 2018

Eivinds plass.

En kort tur for meg - lang for de andre.

Det nærmet seg slutten på "ferien" i Puerto Rico. Bare to dager igjen. Nå hadde noen av turgjengen hatt noen dager med bare korte turer og de ville gjerne på en litt lengre tur.

Planene for torsdagen ble lagt på onsdags kveld. Vi skulle - selvsagt - først til Norskeplassen og så videre til Eivinds plass. videre der i fra var ikke helt avgjort.

Værmeldingen var ikke helt på topp. Det var fortsatt snakk om regn, som omtrent hver dag vi hadde værrt her nede. Om vi startet tidlig, kunne vi muligens unngå det meldte været. Og det er jo ikke noe i veien for å starte tidlig?
Klokka halv ti sto vi klar for å ta ut på en av de siste turene denne gangen.

Deet begynner å bli en vane å ta opp den bratte bakken omtrent fra hotelinngangen. Jeg kan fortsatt huske at jeg syntes den bakken var bratt og luftig. Og var glad for å komme opp på "flaten".

Jeg er f ortsatt glad for å komme opp, men det er mer på grunn av pust og puls. Bakken er fortsatt bratt, men langt fra så "utsatt" som i de første årene. Det hjelper å ha gått opp noen ganger - og ned....
På en eller annen måte har vi kommet i noe bedre form enn da vi kom ned. Den slake bakken oppover går nå i "prate" tempo. før hadde noen av oss nok med å holde følge. Det hjelper å gå hver dag.
Vi hadde startet tidlig. Norskeplassen lå øde og tom da vi kom.
Bakken opp mot Sukkertoppen er lang, og over 100 høydemeter. Fra toppen kunne vi se bortover mot Eivinds plass, men vår plan var å gå opp veien mot stidelet til "Våres plass" og Eivinds plass.

Nå er stien mellom veien og Eivinds plass bra merket, men det er lett å gå feil ut av veien.  Stien går tilbake - litt sørover - og følger ikke bilsporene nordover. Vi hadde vært her før og havnet selvsagt på rett vei.

Det er kjekkere å gå ute i terrenget enn på veien, eller for den saks skyld på stien opp mot Norskeplassen. Det er mer busker og planter. Stien går forbi rester av hus. Det må ha bodd folk her en eller annen gang.Eivinds plass er egentlig en fin "plass". Det er god utsikt og en fin benk å sitte på. Boka er gjemt bak i benken og ikke i varden.
Vi har oppdaget en sti som går fra veien rett ved "Dusjen" og ned til Eivinds plass. Selv om denne turen er en av de siste denne gangen, så planlegger vi å ta den nye stien neste gang vi er nedover. Det skal bli spennende å se hvor denne stien tar oss, og hvor lang tid det vil ta.

Etter en god pause bar det videre - mot Sukkeertoppen, men først nedover før bakken opp. Det er ikke lange strekket fra Eivinds plass til Sukkertoppen den veien.

Nede ved Norgesplassen var mye mer folk enn da vi gikk  oppover.
Gjengen syntes det var alt for kort tur å "bare" gå til Eivinds plass. Det hadde jo "bare" tatt vel et par timer....

De besluttet å ta hjemturen om miljøstien og Arguineguin og opp Balitobakken.

For egen del var det var det ikke snakk om noen langtur denne dagen. 25 kilometeer på beina tidligere i uka hadde ikke gjort kneet bra - snarere tvert om. Jeg fikk ta en "rolig" dag, og heller satse på o kunne bli med på fredagens tur.
Norgesplassen er likevel ikke slutten på turen. Jeg måtte jo ned til hotellet også. Jeg valgte å gå "Dalen" nedover. Det ble en fin tur. Jeg Har ikke hatt for mange turer alene her nede,og det var helt greit å kunne gå for meg selv.

Det kjedelige var jo selvsagt at de andre fikk en mye lengre tur enn meg den dagen. Det får jeg bare leve med.

onsdag 7. februar 2018

Fra mølla ved Mogan til Puerto Rico.

En skikkelig langtur med mye stigning.

Fra "hylla" over Mølla - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen
Edvin var klar. Været var greit. Turmål var greit, men spørsmålet var om jeg var klar.
Klar for en langtur. Fra mølla ved Mogan til Puerto Rico. En tur Edvin regnet med ville ta omtrent 6 timer - uten pausene.

Nå er lengden på turen i sammenheng med et kne som ikke oppfører seg som det bør, bare en ting. Noe annet er bakken opp fra mølla, og ikke minst "hylla" bortover mot brinken.

Smal sti, er en ting. Smal sti og stup til høyre, noe helt annet. For oss med et snev av høydeskrekk.
Jeg sa i utgangspunktet at jeg ville stå over. Så kom Alf og spurte om å få være med. I tillegg ville min yngste bror og Hilde slå følge. Det ble vanskelig å bakke ut...
Øverst i pinjeskogen - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen
En annen sak er jo at om jeg sier stopp nå, har jeg høyst sannsynlig gått denne turen for siste gang - forrige gang vi var her nede.

Det ble en urolig natt - tanken på om kneet ville holde, og hvordan det ville gå op bakken og over "hylla" gjorde sitt.

Vi var tre stykke som startet fra hotellet - Alf, nytt hyggelig bekjentskap, Edvin, turleder og kjentmann, og  - meg.

Yngste bror, Petter og Hilde ville møte oss ved mølla. Vi tok buss rundt 9 fra Puerto Rico og nådde bussen til Mogan 09:40 med god margin.
Bakken opp fra mølla, ovenfra - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen
Petter og Hilde ventet på oss, og hadde alt startet på bakken. 700 høydemeter omtrent rett opp.
Uavhengig av høydeskrekk, så er det en imponerende bakke. Ovenfra virker det stupbratt, og nedenfra omtrent umulig å komme opp. Stien gå likevel rimelig greit oppover, og det er bare noen små felter med løs grus som må forseret - oppover.

Hylla er noe helt annet. Smal sti (nå ja - omtrent en meter bred) langs fjellveggen med stup på andre siden. Helt greit for de fleste, men for egen del var jeg glad for omtrent å tråkke på skoa til Petter.
Oppe, går det fortsatt oppover, men betydelig mindre bratt enn i bakken. Stien går opp til om trent 1000moh rett før "To rom og kjøkken".

Landskapet er først litt øde med bare noen busker, men jo nærmere To rom og Kjøkken du kommer jo mer pinjer blir det. Ved "to rom og kjøkken" begynner pinjeskogen.
Et lite stykke nedenfor "to rom og kjøkken" deler stien seg. Vi, det vil si Edvin, Alf og jeg ville nedover mot Cortadores, men Petter og Hilde ville til Tauro.
På  vei mot "To rom og kjøkken" - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen
I følge Petter er stien ned til Tauro helt grei. Den gå litt opp og ned 5-6 kilometer før den går over i traktorvei som følges helt ned til Tauro Grill. 20 kilometer totalt fra Mølla.

 Det var tid for en liten pause, og en liten oppsummering. Bakken opp hadde tatt omtrent en time - videre til "To rom og kjøkken" en ny time. Vi lå godt ann i forhold til oppsatt skjema.

Og fra "To rom og kjøkken" går veien videre på godt opparbeidet sti gjennom pinjeskog. Utsikten ut over mot Tauro og de andre smådalene, er imponerende, og bare det er belønning god nok for å ta denne turen.

Med bare tre i følge ble det lite stopp og få pauser. Noen små pauser, bare for å beundre utsikten, som er skikkelig fin, hadde vi likevel.
I bakken - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen
Oppe i høyden hadde vi lett regn. Det ga seg etter hvert, og sola tittet gjennom. Nedover, inne i skogen ble det derfor så pass varmt at jakken måtte av. Ute av skogen ved Cortadores kunne vi se den stor pinjen og veien.

Vi skulle følge denne noen kilometer nedover mor Norskeplassen. Det hadde blåst opp.

Vi fikk skikkelig medvind nedover, og kilometrene trillet unna. Ved "dusjen" sa  vi farvel til veien og fulgte et tråkk et stykke. Det gikk imidlertid snart over i traktorvei, og ved "Karpedammen" var vi tilbake på veien, som vi fulgte til Norskeplassen.

Som lå helt øde da vi kom. Ikke en kjeft. Vi satte oss ned og tok en skikkelig pause. Det kjentes godt å sitte ned etter 22 kilometer og nesten 5 timer på beina. I god fart.

hylla - foto Hilde Bloch Johnsen
De siste 3 kilometrene til Natural Park, var ikke udelt behagelige. Stive bein, vonde føtter og en bratt bakke ned er ingen god kombinasjon. Men ned kom vi alle tre. Til og med i godt humør...

Det hadde vært en skikkelig fin tur. Bakken opp er jo en opplevelse, og naturen oppe i pinjeskogen bør folk få med seg - minst en gang. Når også det lange strekket fra Cortadores til Norskeplassen går unna i god fart (og i godt humør) ble det hele en skikkelig godtur.

Totalt ble det 25 respektable kilometer på litt over fem en halv time med omtrent 1000 høydemeter.

Godkjent på alle måter.

Champanjedalen med champanje i sekken.

Rundtur til "Våres plass", Karpedammen og Eivinds plass.

Da var det klart for en litt lengre tur med hele gjengen. Og i tillegg Kjell. Vi var med andre ord ni stykker som gjorde oss klare for tur denne mandagen. Selv etter en tur på søndagen sammen med Norskeklubben, var samtlige ivrige etter en ny tur mandags morgen.

Selv om en del av oss alt hadde gått turen gjennom Champanjedalen til "Våres plass", var champanjen kjøpt inn og den måtte jo brukes.

Vi startet opp den bratte bakken fra hotellet. Det er korteste vei til Norskeplassen. Selv om det er korteste vei, så er det 3 kilometer. Mye slakt oppover, og i sola blir det varmt.
På denne turen var det sola som dominerte. Det hang noen skyer på himmelen, men for en gangs skyld kjentes det ut som "sommer".

Det er hyggelig å gå i lag med venner - i godt humør - i godt vær, og med god drikke i sekken. Det ble en del historier og snakk om de forskjellige turene som det er mulig å ta ut fra Norskeplassen.
Over i Champanjedalen, ble det snakk om trær og fugl. Det står noen store pinjer i dalen, og lenger opp er det noen tørre bare trær. Her har noen sett ørn, og det kan være fiskeørn med tilhold i Norge på sommeren.
Det hadde jo vært kjekt om så var tilfelle, men for vår del så vi ikke fuglen i det hele tatt.
Bakken ned til champanjedalen er bratt. Den går ut til høyre og følger ikke sykkelløypa. Nede i dalen går stien over et elveleie, og i noen busker ligger det et par flasker - champanjeflasker - selvsagt.
I følge Edvin er stien "åpnet" av Narvaseter og vi undres på om hun hadde med flaskene.

Vi sparte flasken (i entall) til "Våres plass".
Det var folksomt på "Våres plass". Det satt folk rundt omkring, og det både kom og gikk folk mens vi var der. Det flotte været hadde lokket flere enn oss ut på tur. Litt i kontrast til forige gang, men det var i regn og vind....

Etter en god stopp - noen påstår champanje er godt - ble det til at vi tok mot Karpedammen. For å gjøre en skikkelig langtur ut av det.

Vi kom til dammen nesten samtidig med et par andre. De holdt på å mate fiskene - med pizza. For å kunne se fiskene, var det egentlig en god ide. De svermet rundt pizzastykket som fløt på overflaten.
Ved stidelet til "Våres plass" og Eyvindsplass, delte gjengen seg i to. Jentene ville ta den korte veien mot Norskeplassen og videre mot solsenga. Vi, det vil si, Sigbjørn, Edvin, Kjell og jeg tok mot Eivinds plass. Noe som ikke er en lang tur. Stort sett en kilometer bort og en kilometer tilbake opp bakken mot Sukkertoppen.
Det ble Dalen hjem fra Norskeplassen. Et stykke nedover mot "Dalen" svinger stien tilbake og ned mot "hylla" i dalen. Her går det en sti rett fram, som ender ut i en vei, som igjen ender ut nede i Balito. Raskeste vei (tror jeg) ned til stranden fra Norskeplassen.

Her delte vi oss, slik at jeg gikk Dalen alene tilbake.

En fin tur i fint vær.

mandag 5. februar 2018

Med Norskeklubben på søndagstur til Arguineguin.

Fra Norskeplassen via miljøruta.

Søndag har Norskeklubben tur fra Puerto Rico og Arguineguin til Norskeplassen og tilbake til en av stedene. Annen hver søndag Puerto Rico og Arguineguin.

Denne søndagen ville turen fra Norskeplassen gå til Arguineguin via miljøruta.

Gjengen pleier å være med på disse turene, For noen av oss, som har vært her nede noen år, så er en slik tur en anledning til å friske opp gamle bekjentskap.
Søndag var det med andre ord ingen diskusjon hvor turen skulle gå. Fra Norskeplassen.
Det ble en runde på hvem som ville være med ned til senteret i Puerto Rico for å gå opp til Norskeplassen. Av vår gjeng var det bare Edvin og Anne Margrete som tok turen nedover bakken fra Natural Park. Vi andre ventet og startet senere opp bakken mot Norskeplassen.

Vi manglet derfor både turleder og assisterende turleder fra start. Nå har vi etter hvert gått bakken opp fra hotellet og mot Norskeplassen, så mange ganger, at vi vanskelig kan rote oss bort.

Vi var ikke alene på tur mot Norskeplassen denne morgenen. Etter en uke med dårlig vær, var det endelig vanlig tur vær igjen. Det vil si sol - 14-15 grader oppe og en liten trekk.

Så nær perfekt turvær som det er mulig å komme.
Det var på tide at været ble bra. Jeg begynte slippe opp for ull. Denne dagen var det standard "utrustning": kortbukse og tynn kortarmet treningsbluse. De fleste veteranene her nede går stort sett uten noe på overkroppen. Det er heller ikke mange som har vært her nede før, som bruker ryggsekk. Det er "rompetasker" med plass til vannflaska som dominerer.

Det er ikke vanskelig å se hvem som er "fersk i heia" og hvem som er på lantidsferie. Brunfargen er temmelig avslørende. For vår del mangler fargen litt - vi skylder på det dårlige været vi har hatt...
DEt var skikkelg mye folk på Norskeplassen. Langt fra alle skulle med Norskeklubben til Arguineguin.  Vi ble 40 stykker som tok mot miljøruta.
Vi gikk miljøruta for bare noen dager siden. Det burde jo være mindre interessant å gå den igjen, men den gangen gikk vi i regn. Det ble jo en helt annen tur i sol og sommer. Med 40 stykker på tur, blir det en lang rekke. Ikke alle er i like god stand til å gå fort over hindringer og ned bratte kneiker. Det ble noen små stopp underveis.

Ikke så rart, en dame vi snakket med var 84...
Selv med så mange. holdt vi greit følge og i et greit tempo. Her har Norskeklubben virkelig samlet noen dyktige turledere. Jeg vet av egen erfaring hvor vanskelig det er å finne et tempo som passe "alle".

Jeg tror de aller fleste var godt førnøyd med turen denne søndagen. Det manglet i hvert fall ikke på entusiasme i allsangen under møtet i Arguineguin.
For vår del gjensto turen langs stranden fra Arguineguin til Balito og ikke minst bakken opp til hotellet. Ikke langt i seg selv, men etter 7-8 kilometer på tur, ble det jo noen kilometer ekstra - med innlagt stopp for forfriskninger...

Det ble hele dagen på tur, og det er jo meningen.