mandag 20. november 2017

Søndag og tur - med bestyrerinnen.

Bjødnali.

De siste søndagene har bestyrerinnen vært med på tur. Det er helt greit å ta ut med bestyrerinnen, og vi har hatt noen fine turer de siste ukene. Broderen har ikke hatt anledning til å slå følge, så det har vært bestyrerinnen og meg.

Det har egentlig vært noe mer enn bare greit. Med bakfoten i ulage, har det ikke vært mulig å holde det vanlige tempoet. Det har passet bedre med noe lavere fart og litt kortere turer.
Jeg forsto på Bestyrerinnen at hun også denne søndagen godt kunne tenke seg en tur. Ikke slik at det kom opp på dagseddelen, men...
Søndagsmorgen var det sol og blå himmel. Ikke tørt i bakken, for med alt regnet de siste månedene, så er naturen sørpevåt. Det er vått over alt.

Spørsmålet om hvor vi skal ta ut, er ikke like enkelt å avgjøre. Bestyrerinnen nevnte stranden. Der er det i det minste ikke sorpe.

Jeg nevnte Bjødnali og Urdalen. Og slik ble det.
Broderen ringte på vanlig tid, og han hadde også tenk på en tur til Bjødnali. Vi ble fort enige om å treffes rundt halv elleve. Da vi kom for å plukke opp broderen, sto også Bjørg - hans kone - også klar for tur. Vi ble fire tilsammen denne dagen.

Denne gangen var det en del biler før oss på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Forrige gang var vi først, og da var det fullt når vi kom tilbake.
På vei mot turområdet hadde vi blå himmel i front. Ikke en sky å se - fremover. Fra vest, bak oss, kom det seilende noen sinte svarte skyer. Heldigvis så det ut til at disse ville passere mellom oss og sjøen. Vi fikk fint vær til vi nådde Bjødnali. Det ble akkurat så pass at vi hadde sol i pausen.

Oppover langs Urånå, er det anlagt en slags vei. Store stykker av veien er bare stein, som normalt for en stølsvei i gamle dager. Problemet med slike stølsveier er at  de blir sabla glatte når steinene er våte. Og det var de denne dagen. Vi gikk rolig og forsiktig oppover, og brukte tid.
Vi måtte over på andre siden av Urånå. Stien går over en gjerdeklyver og over en bro av skikkelig tykke planker. Etter å ha gått forsiktig og plassert føttene ned mellom steinene tidligere, virket det som om vi nå var "over det verste".  Heldigvis har broderen fortsatt balansen i orden. Det var spinnglatt på plankene. Selv om de lå omtrent vannrett seilte jeg bortover. Og det var etter at broderen hadde advart meg om at det var glatt.

Vi fikk en fin kort pause ved gården. Vi måtte et stykke opp i lia for å finne sola. Den står nå så lavt nå at bygningen ligger i skyggen stort sett hele dagen.

Etter pausen var det bare igjen den enkle delen av turen. Rundt Sælandsfjellet på god vei og ned til Sjelset.
Det siste stykket tilbake til parkeringsplassen ble vått og sorpet. Heldigvis holder fortsatt mine sko med Gore-Tex vannet ute. Flere plasser var det enklest bare å vasse der vannet rant. Uten om det, var sorpa dyp...

På parkeringsplassen traff jeg kjentfolk som hadde tatt samme tur som oss, og vi fikk en liten prat. Ellers var det ikke særlig mange biler, og heller ikke folk.

En kjekk tur. Denne gangen uten å få regn i hodet. Og når vinden i tillegg holder seg borte, må det bli en skikkelig bra tur. For hele gjengen.

lørdag 18. november 2017

Rundt Li - endelig

.

Vått, vått og vått...

Uvær nå igjen. Det er ikke til å legge skjul på at turværet betyr en hel del. Spesielt etter som jeg blir eldre - og har anledning til å gå tur når været passer. Det passer sjeldent...

Denne lørdagen var værmeldingen snill - en stund. Ut over uken ble det dårligere og dårligere værmelding. På fredagen, og lørdagsmorgen var det snakk om i det minste stiv kuling og regn.

Nå synes jeg bakfoten hadde kommet seg så pass at det igjen var på tide å utfordre skjebnen. En tur rundt Lifjell har stått på planen en stund.  Ville det være mulig å komme rundt?
Turen rundt Lifjell er standardturen på vinteren. Passe lang, uten å bli for tung. Passe med bakker, i hvert fall til nå. Turen rundt er nesten 10 kilometer, og det er omtrent 400 høydemeter for de som er opptatt av tall.

I mer enn 25 år har turen rundt Li vært en vanlig og mye benyttet rute. Det har liksom blitt en "treningstur" som passer selv om det både er vått og til og med snø. Om bare det ikke er for mye snø. Med foten i ulage har selv standardturen blitt tunge. Det tar tid når kroppen ikke fungerer.
Det merkes på kondisjonen at jeg ikke har brukt like mye tid på trening som før. Bakkene er blitt brattere.

Når tingen faller på plass, kan det jo være at det vil bli mulig å komme tilbake i god form. En tur rundt Li vil i  hvert fall gi den treningen jeg trenger - en lørdag i movember.

Så skulle været hindre meg i å ta turen denne lørdagen?
Jeg kunne jo ta innover og satse på å komme et stykke. Det er alltid mulig å snu.

Det var egentlig ikke dårlig vær innover mot Dale. Det var skikkelig mørke skyer i sør. Mot vest kom og gikk skyene, med lyse områder inne i mellom. Det kom noen dråper da jeg startet, men det ble opphold, og til og med noen solglimt. Likevel var det de mørke tunge skyen som dominerte. Hvor lenge vile det ta før jeg fikk regnet over meg.
Ville det holde til jeg kom til Einerneset?

Det holdt med god margin, men vel inne i skogen bråkte vinden godt. Etter hvert kom også regnet, men bare som en liten byge med hagel. Men mørkt ble det. Klokka var jo ikke ett en gang. . Jeg tok opp kameraet og sjekket bildene i ettertid. 1/15 sek f2.0 og 800 iso. Det er dårlig lys det. Omtrent det samme som på Blåfjellenden med bare stearinlys.

Oppover bakken mot toppen av Lifjellet, var forholdene helt greie. Selv ute av skogen og på snaufjellet, var vinden neppe over bris. Likevel ble det ingen pause på toppen. Mørke skyer bredde seg over hele himmelen, og det ville kom "vær" om ikke lenge.

Det haglet og blåste så det smalt i hetta. Det hele sto på noen minutter. Etterpå ble det igjen greit vær. Bortsett fra at det var vått - hele turen.
Jeg hadde ikke regnet med å treffe mange andre denne lørdagen. Til  det var værmeldingen for dårlig. Det kom likevel en kar med hund imot.

Nederst, i myra, hadde noen virkelig gjort en innsats for at folk skulle kunne komme fram noenlunde tørrskodd. Det var lagt ut ganglemmer over mange meter. Denne dagen var det helt greit å gå på planker over myra.
Jeg  var nede på parkeringsplassen lenge før 14:00. Noe som normalt ville si at turen hadde gått greit. Denne gangen startet jeg litt tidlig så det ble nok over tre timer før jeg igjen fikk på meg tørre klær.
Det positive var at kneet ikke skapte seg, og at jeg kunne gjennomføre turen uten problemer. Det gir håp om flere turer utover vinteren, for ikke å snakke om sesongen 2018.

mandag 13. november 2017

Sorpe og sol på høgjæren.

En fin tur med Bestyrerinnen.

Alt på lørdag var det klart at vi - bestyrerinnen og jeg - skulle på tur søndag. Værmeldingen var god, uten regn, og helst sol store deler av dagen.

Hva som ikke var like klart, var hvor vi skulle ta ut. Oppe i høyden ville det være snø og vinter. Langs stranden var jeg på lørdagen.

Vi ble enige om at det måtte være mulig å gå rundturen på høgjæren. Skulle det være for mye is og snø, kunne vi jo kjøre ned til stranden og ta en tur langs sjøen.
Hvor mye is og snø er "for mye"? Det var en hel del på parkeringsplassen ved Holmavatn og så avgjort ikke mindre det første stykket mot Steinkjerringå. Nå er det egentlig ikke noe problem å komme fram selv om det er både snø og is. Det tar bare lengre tid. Denne dagen hadde vi tid.

Selv om det var nesten hvitt, så var ikke myr og mark frosset. Tråkket vi feil var det langt til bunn av myra. Vi ble godt skitne oppover buksebeina.
Merkelig nok, med tanke på at sola skinte, så var det ikke mange spor mot Steinkjerringå. Det er her v i som oftest treffer folk. Ofte omtrent et 17.mai tog - uten flagg og faner...

Rett etter start, bare et lite stykke oppover lia, så bestyrerinnen en stor fugl, og spurte hva det var. Den flakset mot vinden og det var ikke umidelbart klart hva det var, men da den kom seilende nedover, kunne vi se at det var en ørn, mørk med litt lyst på vingene. Den seilte ned mot enda en ørn. Det er kjekt å få oppleve slike ting, selv om det er blit mer vanlig etter hvert.
Vi tok igjen mor og datter på 9-10, og så ikke andre folk før helt ut mot statuen. Til gjengjeld kom det mange folk i mot på vår vei mot Synesvarden Her var det langt mer folk enn vanlig.

Det blåste ganske friskt, med temperatur ned under 4-5 grader var det helt greit å ha på vinterklær. De fleste som kom i mot hadde hetta godt på og tett rundt ansiktet. Men noen hadde lave sko, joggesko.  Ikke helt det rette denne dagen. Det var ganske enkelt ikke mulig å komme fram tørrskodd med lave sko...
Vi stoppet opp på toppen av Synesvarden. Det var klar sikt og det var mulig å se langt innover heia, og tilsvarende langt til havs. Klar kald luft, gir gode bilder.

Vi snakket med en del av de som kom mot oss. De fleste bemerket at det ville være sorpe myr og våt sti på vår vei videre. Med andre ord var det slik hele veien rundt.
Noen hadde gjort forsøk på å rette på forholdene. Det var laget nye gangveier på noen av de dypeste gjørmehullene både mot Steinkjerringå og mellom Synesvarden og Holmavatn. Skikkelig greit, for det er ikke mye igjen av stien som ble anlagt for noen år siden.

Det er kjekt å være med bestyrerinnen på tur. Det  har etter hvert blitt en del turer sammen, og jeg håper det  blir fler. Dagens tur fikk meg likevel til å tenke på hvordan tingene utvikler seg. Med kneet ute av lage, blir det kortere og færre turer. Det har ikke bestyrerinnen noe ansvar for, og det er helt greit å ta på tur selv om den ikke  er like lang og tøff som tidligere.
Jeg håper likevel at tingene går seg til og at det til neste år igjen blir mulig med noen "lang"turer.  Jeg savner virkelig muligheten til å ta på tur når været og viljen er på plass.

lørdag 11. november 2017

Lørdagstur i kuling, sludd, regn og sol.

Fra Reve til Orre og tilbake.

Det har skjedd noen ganger opp gjennom årene. I begynnelsen av november blir det skikkelig dårlig vær - akkurat den dagen jeg vanligvis går på tur.

Dette året skjedde det igjen. Fredags kveld smalt det i bakken med haggel. Det ble hvitt i gårdsrommet, og på lørdagsmorgen var det ikke mye bedre.

Nå hjelper det heller ikke at bakfoten fortsatt gjør opprør mot turer, og helst ser at jeg holder meg i ro. Likevel ingen lørdag uten tur.
I tillegg til at det var hvitt på bakken, blåste det kraftig. Opp mot kuling. Som pensjonist er jeg jo ikke nødt til å gå tur de dagene det er dårlig vær. Jeg kan jo velge å gå tur på dager med bra vær.
Gamle vaner er vonde og vende.  Lørdag er turdag.

Jeg hadde egentlig tenkt meg en tur rundt Lifjellet. En tur på (vanligvis) 2 1/2 time eller deromkring. Med foten i ulage ville det muligens gå 3 timer, men det fikk heller ta tid.

Med snø og haggel og antakelig frost på toppen, virket det ikke direkte forlokkende med en tur rundt Li. Hvor skulle turen ellers gå? Vanligvis blir det en tur langs sjøen fra Hå til Varhaug om det er frost.
Da jeg startet å gå flere ganger i uka, begynte jeg forsiktig. Det passet også bra å ikke dra for langt for å komme i gang med spaserturen. Fra Reve til Orre var da en grei tur.

Det var grunnlag for å kikke på været. Det blåste. Det haglet. Det regnet, og sola skinte sånn inne i mellom. Kuldegradene var fraværende, men de få varmegradene som var tilstede følte seg nok ensomme...

Det virket ikke som vinden skulle bli et problem da jeg kom ut på nordsjøveien. Nede ved Reve havn ble det fort klart at vind ville det bli. Nå fikk jeg heldigvis vinden mest fra siden og bakfra på veien sørover mot Friluftshuset på Orre.  Enkelte plasser blåste det slik at jeg hadde problemer med å holde meg på beina. Det må i hvert fall ha vært over kuling. Jeg skulle tro at det enkelte plasser blåste over 20 m/sek. Med vinden bakfra gikk det jo greit. Jeg gikk og lurte på hvordan det ville bli på tilbakeveien med vinden i fleisen.
Det var noen folk ved havna på Reve. Utover mot selve Reve så jeg ikke en kjeft. Det sto en enslig mann ytterst på Reve, men utenom han traff jeg ingen.

Jeg trodde det ville være en bil på parkeringsplassen, men det viste seg å være hele tre biler der. Noen må ha gjemt seg i sand-dynene.

Det ble ingen pause ved Friluftshuset. Jeg snudde på hælen og tok fatt på returen omgående.
Nå hadde jeg hatt "vær" på turen sydover. Med både regne og haggel og mye vind. Noen fine stunder med sol dukket også opp.
Hjemover så det ut til å bli bedre. Det var blå himmel i stede for mørke skyer, og forhåpentligvis ville vinden løye litt etter hvert.

Jeg fikk litt problemer det første stykket. Da var det "oppoverbakke" på flatene, og pulsen gikk fort. Etterhvert ble det roligere, og bare enkelte plasser merket jeg vinden.

Med bakfoten i ulage går det ikke like fort som før. Ved hjelp av bildene, kunne jeg se at jeg hadde brukt omtrent to timer på turen. I mine "velmaktsdager" gikk denne turen unna på 1 1/2 time. Det er gått noen år siden jeg gikk fort. Årene går fortere.
Jeg kan nok ikke bare skylde på kneet når jeg ser på tidsforbruket.

Likevel håper jeg fortsatt at det vil gå fremover når tingene blir bedre.


onsdag 8. november 2017

Søndagstur med Bestyrerinnen

Rundt Gruda.

Bestyrerinnen ville på søndagstur. Med mye regn og ikke helt god værmelding ble det et spørsmål hvor turen skulle gå. Bakfoten er heller ikke helt i orden, og liker seg best på greit underlag - om turen blir over en time.

Både bestyrerinnen og jeg kikket ut vinduet noen ganger. Været så jo ikke så aller værst ut? Det var noen skyer, men også sol. Hva med en tur rundt Gruda?
Det blir i så fall en tur på vei for det meste, men vi kunne legge opp til en del bakker - på flate Jæren.
Det er helt greit å slippe bilkjøring for å komme på tur. For en tur rundt Gruda, er det bare å ta på skoa og tråkke i vei.

en annen ting som også gjorde valget enkelt er mangel på sorpe på denne turen. Det blir noen meter på gardsvei uten asfalt, men hovedsaklig på grus og mark utenom veien.
For egen del var jeg glad for å kunne ta følge med bestyrerinnen denne søndagen. Jeg var på Blåfjellenden fredag lørdag - som vanlig. Både turen inn og turen tilbake gikk sent. Bakfoten gjør opprør mot for mye harde landinger, og det blir til at jeg setter foten litt forsiktig ned.

Det tar tid.
En søndagstur på god vei ville passe bra. Vi trengte ikke en gang å ta ut tidlig. Selv med en tur på et par timer ville vi være tilbake lenge før ett.

Været var bra da vi startet. Sol i ryggen og lite vind. Vi kunne kjenne vvarmen fra sola. Dette kunnebli en riktig fin tur.
Det kom noen skyer innover. Og selv om sola skinte, plasket det i bakken. Det ble litt ubehagelig, for det dårlige været kom selvsagt i det vi var opp mot toppen av Gruda.

Selv dårlig vær har sine fordeler. Vi fikk en regnbue i vest, og anledning til å ta noen bilder.
Det ble selvsagt opphold, og vi gikk derfor mot Storhaug og så tilbake til Klepp før vi satte kursen mot søndagsmiddagen.
Det ble en tur på opp mot to timer. Selv om tempoet ikke var høyt, så ble det så pass bakker at vi fikk testet kondisjonen. For egen del er jeg langt dårligere i form nå enn før sommeren. Det henger selvsagt sammen med at jeg bruker mindre tid på tur. både færre dager og kortere turer. Jeg lurer på om "gamle dager" var rett førsommeren 2017?

søndag 5. november 2017

Fortsatt høst i heia.

Det ble en november tur til Blåfjellenden dette året.

Vinter? Har noen sett vinteren? Det var ikke antydning til vinter i heia denne fredagen.  Det var ikke varmt eller tørt, men ikke vinter heller.  Ingen grunn til å sitte hjemme å se ut. Det er mye kjekkere å sitte på Blåfjellenden å se ut.

I begynnelsen av november er det ikke hvert år det er mulig å komme innover heia. Dette året har det til nå omtrent ikke vært frost og kuldegrader i det hele tatt.

Før vintertid er det ikke så om å gjøre å komme avgårde tidlig. Etter at vi igjen har fått vintertid, kommer mørket fort. Alt i fem-tiden er det mørkt inne i hytta. Ute er det fortsatt mulig å ta seg fram uten lykt, men så sent bør det ikke være langt igjen til hytta. Jeg var på farten rundt 12.
På grunn av bakfoten - som jo er en skikkelig grei unnskyldning - så tar turen inn til hytta nesten en halv time mer enn før. Her er det bare å ta høyde for ting. Jeg regnet med å være inne før halv fem.Det ble selvsagt en del kikking på YR forut for turen. Det er været som bestemmer. Jeg tar ikke ut om det meldes vind og nedbør. Dette kombinert med lav temperatur er ikke morsomt. Det kan faktisk være farlig om noe skjer...

Jeg ble selvsagt alene. Det vil si jeg så spor som forsvant omtrent der stien om østsiden av Leitevann til stølen tar av. Jeg lurte litt på hva tre stykker skulle innover heia, skulle ut på. Forklaringen kom.

Rett før det ble mørkt, kom det tre karer. De hadde startet fra Hunnedalen om morgenen og gått opp på heia for å jakte på rypa. De hadde kommet ned til Langavatn - på sørsiden av Blåfjellendetoppen
Her hadde de sett en stor flokk på omtrent 50 fugler og en del utenom, og fått med seg 5 stykk.
Dagen etter ville de tilbake, for om mulig å skyte flere.

De fikk annekset for seg selv. Jeg ble alene på hovedhytta.

Det var ikke mange gradene inne da jeg kom og det tok lang tid før det ble levelig. Jeg gikk med lua godt plantet på skallen en god stund. Selv med bruk av omtrent en sekk ved steg gradestokken sent.

Det ble likevel en skikkelig fint. Med beina omtrent på ovnen, varm te i koppen, skoleboller og saft, ble det en godstund for meg. Etter middag i 8 tiden ble det Soduko og pepsi max og peanøtter som avslutning på dagen. Det ble en tidlig kveld, men likevel en "sen" frokost.
Jeg kom meg avgårde rundt 11. Da var det yr og tåke, men fortsatt lite vind. Oppe på heia fikk jeg vinden i ansiktet og det ble litt surt. Et stykke etter Saftbekken (litt over halvveis tilbake) går stien opp til en bergvegg. En "sommer"dag for mange år siden - antakelig på slutten av 80tallet - sto bestyrerinnen og jeg inntil veggen i forsøk på å komme litt i le for vind og regn. Den gangen hadde vi med både mat og termos på turen fra hytta til Hunnedalen.

Det var nok andre klær den gangen, for jeg kan huske vi var både våte og kalde - og at varm te gjorde godt.
Dagens klær - Norrøna Gore-Tex holder fuktigheten ute, og det er i hvert fall ikke snakk om bomull...

Lørdagens tur var egentlig grei, selv om både jakke og bukse ble våte - utenpå.

Jeg møtte ingen, og det var ikke nye biler på parkeringsplassen. Blåfjellenden ble nok stående tom natt til søndag. Og så sent på året blir det vel heller ingen som går innover i uka, om ikke Egil og jeg tar en tur.


lørdag 28. oktober 2017

Kan det være sesongavslutningen?

Værmelding med "storm i kastene"

Det var en "oppgave"  som måtte gjøres før vinteren setter inn for alvor på Blåfjellenden. egentlig en litt beskitten oppgave. Men som altså måtte gjøres. Luka til dassen var falt ned, og blir dassen full av snø, kunne det bli vanskelig.

Oppgaven er grei, men langt fra "morsom". Den gir i hvert fall grunn god nok til å ta en tur innover.
Problemeet med bakfoten har ikke gitt seg, og derfor planla jeg å bli over fra fredag til søndag.  Det kunne på mange måter passe bra å ta et par netter inne på hytta.
Været var en meget god grunn. Yr hadde advarsel om "mye" vind i Rogaland. Det var meldt om over 20 meter i sekundet både natt til lørdag og også senere. Søndagen skulle bli rimelig bra med mindre vind og til og med sol.

Jeg tok ut tidlig på fredagen. Værmeldingen lovet mindre vind tidlig på dagen, og fikk rett. Det var helt greie forhold. Vinden var neppe mer enn en stiv bris - selv over de bratteste kantene. Det regnet egentlg ikke, men det var fuktig omtrent hele turen.  Helt greit til å være i slutten av oktober.
Jeg var inne på hytta i tre-fire tiden. Det tar litt tid før jeg kan sette meg og nyte det å være på Blåfjellenden. Det er alltid en del småting som krever litt tid. Vann må hentes, og denne gangen kunne jeg godt tenke meg å ha minst to bøtter stående. Det er ikke kjekt å måtte med til ånå for å hente mer vann tidlig på morgenen, om det regner og blåser. Det lovet værmeldingen...

Det er også alltid en del ting som må settes på sin rette plass.  Det er som regel en del ting som ligger og slenger, gjenglemte sokker, strømper og T-skjorter.
Så sent på året tar det også tid å få opp varmen i stua. Det var ti grader inne da jeg kom, og selv etter et par timer var det godt under 20 grader.

Nær ovnen er det varmer, og det ble skikkelig kjekt med varm te og skoleboller på bordet. Med mat innabords og varme i rommet, fantjeg roen og fikk tid til virkelig å nyte det igjen å være på Blåfjellenden.

For meg er et opphold der noe i nærhet av "lykke".
Turistforeningen hadde satt opp en fellestur til Blåfjellenden denne fredagen, så jeg regnet med å få besøk ut på kvelden - sent. Ut over kvelden ble jeg skeptisk til det prosjektet. Det blåste stikker og strå. Vinden var så kraftig at hele hytta ristet.  Jeg håpet virkelig at fellesturen ble avlyst...

Det kom ingen.

Jeg vet ikke om vinden tok seg opp utover natten, men jeg var våken noen ganger og var takknemlig for at hytta er bardunert med vaier over mønet...

Jobben som måtte gjøres, tok egentlig ikke lang tid. Kjapt gjort.

Jeg kikket på været sånn inne i mellom, noen ganger.
Det seilte en ørn over hytta så det ble noe mer enn bare å se på været. Litt kjekt å se slike ting.
Litt ut på lørdagen ble det roligere og - ikke minst - litt blå himmel.  Skulle jeg ta ut på lørdagen med greit vær, eller vente til søndag og stole på at værmeldrene har kontroll på greiene?

Etter lunch, eller sen frokost, fant jeg ut at det ikke var mange gode grunner til å vente til søndag. Antakelig ville det ikke komme folk, værmelding var tross alt rimelig ugrei.

Jeg pakket og gjorde klar til å ta ut.

Med vinden bakfra ble det en tur helt uten problemer, selvsagt var ikke kneet i orden, men utenom det, var det en tur uten utfordringer. Vindstyrken, selv over kantene, var aldri over stiv bris, til nød liten kuling.
Det kom folk imot. Først noen som skulle til Fidjastølen. Været er ikke noen hindring for sauefolkene. Jobbene i heia må gjøres.

Det kom også tre karer som ville til hytta. De hadde hatt greit vær til jeg traff de i Ølbakken. Det kom nok noe mer nedbør og vind etter hvert.