søndag 17. juni 2018

Til Blåfjellenden med broderen.

Flott tur selv uten "sommervær".

Det måtte jo ta slutt en gang.   Været.   Sommer siden tidlig i mai. Kun kortbuksevær i lang tid. Nå har lavtrykken funnet tilbake til sine vanlige baner og det er regn og få varmegrader å glede seg over.

Likevel må det bli den vanlige turen til Blåfjellenden fredag til lørdag. Det var bare snakk om litt regn og litt vind på fredag/lørdag. Torsdag blåste det stikker og strå - opp mot full storm i heia. Ikke turvær for sakmodige sjeler den dagen i hver fall.
I forbindelse med ekstremværvarsel  ble det litt titting på YR. Nå har jo litt regn og vind ikke hindret fjellturen tidligere, så hvorfor det skulle hindre den ukentlige turen til Blåfjellenden er uklart. Jeg bestemte meg i hvert fall for å gå innover på fredagen som vanlig.

Broderen har ikke hatt sin første tur i heia i år. Han kunne tenke seg å være med. Det ble til at vi dro oppover i ett-tiden på fredagen.

På vei forbi Byrkjedalstunet datt regnet ned. Vi ble skeptiske til prosjektet. På parkeringsplassen kom det litt lett nedbør. Vi bestemt oss for å ta oppover bakkene...
Det kom omtrent ikke mer regn på turen, men i det vi satte oss ned for te og skoleboller inne på hytta, kom regnet.  Det er slikt vi kaller flaks.

Det er egentlig fortsatt flotte forhold innover heia. Det "lille" regnet som har kommet, har ikke mer en så vidt fuktet overflaten. Det er i hvert fall ikke problemer med å gå tvers over myrsøkkene.
Regnet har gjort det grønt. Ikke den lyse grønne vårfargen, men skikkelig sommer grønt.

Det er bare å slå fast at jenten ikke ligger etter gutta når det gjelder å ta ut på telttur alene. Også denne uka traff vi på en jente med stor sekk. Det er ikke en ny trend, jeg har ment lenge at jenten egentlig tar fortere ut alene en gutta. De er ofte flere i lag.

Broderen og jeg holdt et greit tempo innover. Det er ofte det jamne tempoet som gjør at det går fort - uten at det blir for tungt. Broderen mener han er litt ute av form og mente vi fikk ta det med ro...
Det er en øvelse vi har problemer med.

Fortsatt er det en gjenstridig fonn på veien inn mot hytta. Den kommer nok til å ligge en stund. Temperaturen var ikke så veldig mange grader, og på morgenen lørdag viste termometeret 6 grader. Vi gikk likevel i ullblusen for det meste.
Det kom folk til hytta. Til en forandring kom det ikke folk sent på kvelden. Alle var i hus i syvtiden.
Det kom en del fra Hunnedalen etter oss. De var glade for å kunne komme til en oppvarmet hytte. Det er lenge siden det var nødvendig å fyre....

Vinden på torsdagen hadde fått folk til å ligge værfaste på både Sandvatn og Langavatn. Det hadde blåst så hytta rister fortalte folk.

Vi voknet opp til en fin lørdagsmorgen. Vindstille, men bare 6 grader. Det var noen blå flekker i alt det grå på himmelen, og det så ut som om det ville bli bedre vær enn dagen før. Og fredagen hadde vi hatt det fint.

Det tar alltid litt tid å komme avgårde. Vi hadde det heller ikke travelt, og turen over heia er ikke lang, selv om det etter hvert tar omtrent 2 og en halv time.
Vi startet oppover bakken i greit tempo. Der møtte vi en hel gjeng som var på dagstur til Mån. De hadde brukt ikke mye over to timer inn, og vil antakelig nå Eikeskog etter 7-8 timer - inklusive pauser.  Godt gjort for en så pass stor gjeng.

Det ble en skikkelig fin tur over heia. Vi hadde været med oss. Det var sol og sommer inne i mellom, og kunn på toppen av bakken kjente vi vinden.

Nå ble det en del stopp på slutten.  Vi traff to drifter med sauer på vei innover heia. Den siste skulle til Blåfjellenden. Og her var det kjentfolk med.  Vi stoppet og fikk snakket litt om hei og felles kjente.
Nede på parkeringsplassen kikket broderen på klokka, og han var fornøyd med tiden vi hadde brukt tilbake.

Og han var selvsagt godt fornøyd med sin første tur innover i heia i 2018. Det hadde vært en kjekk og grei tur med bra vær greie folk og til og med kjente.

torsdag 14. juni 2018

Vårlivarden og bestyrerinnen.

Vanlig søndagstur.

Med Bestyrerinnen tilbake fra spania, og fortsatt brukbart vær, må det bli en vanlig søndagstur. Det vanlige spørsmålet var hvor turen skulle gå.

Det var ikke helt lett å bli enige om dagens turmål. Jeg hadde vært på tur hver dag i det siste, og Bestyrerinnen hadde vært på ferie - i syden. For min del kunne det godt bli en kjappe tur.

Vi ble likevel rimelig kjapt enige om at denne søndagen ville det passe med en "topptur". Det kunne kombineres men kort og litt tung tur.
Været den siste tiden har vært vidunderlig. Sol og sommer, kortbukse og kortarmet bluse. Det hender at jeg ikke får brukt disse plaggene i det hele tatt enkelte år. Det blir bare godvær enkelte dager, og Gore-Texen er alltid med - helst på kroppen.

Den siste måneden har gore-texen ligget gjemt i bunn av sekken. Det har vært som i "syden", jeg har stått opp og bare tatt på sommerklær. Det har ikke vært nødvendig å sjekke "YR".
Denne dagen var helt annerledes. Det var overskyet. Det blåste litt, og det var ikke så varmt som det pleide å være.Værmeldingen snakket om værskifte - på mandag. Her var det bare å ta ut.

Vi ble enige om å ta turen til Vårlivarden. En topp som kan nås fra forskjellige steder i Sandnes. noen innebører en del "klatring" mot toppen. Det er mulig å starte omtrent i fjæresteinene og gå til topps. Vi for vår del startet på Øvre Hetland - opp av Hommersåk.
Dette er den turen jeg startet å gå for mer enn 25 år siden, og det skal mye til at jeg gjør endringer i noe som helst. Vi startet selvsagt fra den vanlige plassen.

Det går jamt oppover. Til over tregrensen. Da begynner det bratte. Enkelte plasser er det nødvendig å bruke hendene for å komme fram. Ikke egentlig klatring, men så pass bratt at jeg velger å "sikre".

Toppen er godt synlig fra der stien kommer ut av skogen. Bestyrerinnen var litt overrasket over hvor langt det var opp og bort til toppen. Det tok oss litt over en time å komme helt opp.
Fra parkeringsplassen og til vi kom ut av skogen - den "gamle" veien - traff vi omtrent ikke en kjeft. videre oppover og på toppen var det ganske mange folk på tur. De kom fra Myrland og gikk en rundtur.

Vi gikk opp og ned samme vei. antakelig omtrent en mil tilsammen, muligens noe mindre da det tross alt er en del stigning.

Tilbake turen går nok noe raskerer. Vi brukte omtrent to timer på hele turen inklusive en god pause på toppen.

mandag 11. juni 2018

Sandvatn og sommertur

En nesten perfekt tur.

Enkelte ganger, av og til, veldig sjeldent, stemmer det meste på tur, men det var ikke opplagt at det skulle bli en skikkelig tur i det  hele tatt på lørdag.

Bestyrerinnen har sviktet gamlelandet til fordel for sydlige strender en ukes tid, og det var min oppgave å sørge for transport fra flyplassen og hjem - på lørdagsettermiddag. Og det la en viss demper på humøret - og turmulighetene på lørdagen.

Nå var det noen flyledere eller liknende i Frankrike, som åpenbart syntes dette var for galt, og sørget for at flyet hjemover ble forsinket med en del timer...

Plutselig åpnet det seg mulighet for en skikkelig tur i heia.

Sandvatn er normalt tur nummer to innover heia - og det så snart snøen sånn noenlunde har forsvunnet. Og nå hadde jeg muligheten til å ta avgårde.

Turen til Sandvatn tar opp mot to timer å gå, men først en god times kjøring. Selvsagt tilsvarende tilbake...
Når pausetid legges til blir det opp mot 6-8 timer totalt.

Her ble det full klaff for det meste. Værmeldingen var fortsatt svært optimistisk, sol og sommer og lite vind. Og det kunne virke som om lørdag ville være siste dagen med sommer - i denne omgangen. Her var det bare å kjøre på.

Det var masse biler ved Lortabu. Kunne det være så mange på vei mot hytta?

Det var i hvert fall folk på vei tilbake. Jeg traff "tilsynet" Guro og Atle som hadde vært innover og jobbet litt.

Det var mange innover - sauer og folk. Jeg tok igjen driften akkurat ved "kirkegadå" Sauedriften var en ting, men det var en hel gjeng som var med å drev sauene innover.

Jeg pleier å hilse på folkene som driver sauene, her var det folk som var i gang med å ta over som "heiasjef". Ungdom med interesse for sau.

Det var kjekt å snakke med folkene, og det gjør dagen bare bedre å vite at sauene er på vei. Jeg skulle et stykke lengre innover heia enn sauene og folkene, og fortsatte videre.
Det normale på første turen innover mot Sandvatn, er å gå på snø over lange fenner. Sommeren er kommet og det var snaut fenner igjen i det hele tatt. Kjempefine forhold. Dagen ble bare bedre.

Det er en fonn, jeg spesielt sjekker opp. Jeg har bilde av denne fonna tatt 5. oktober 2015. Da var den mindre enn nå, men ikke mye mindre.

På Sandvatn var det ikke folk, det ble ingen lang pause, men tid til mat og en kopp te.

På tilbakeveien gikk jeg og lurte på når de første folkene ville komme i mot. Jeg traff en gjeng. De hadde tatt en stopp for å bade - i vann med snøfonna på andre siden.
Jeg tok igjen sauefolkene, og vi tok følge et stykke nedover. Selvagt fant vi ut at vi hadde felles kjente.

Sauefolkene tok et bad mens vi pratet. Da de fortsatte mot bilen, var det min tur til å hoppe ut i vannet. sola kom fram. Det  ble varmt og helt greit å sitte i sola en stund.

Et bad i Lysebekken er liksom den beste avslutningen jeg kan tenke meg på en fjelltur.

Bedre enn turen denne lørdagen er det vanskelig å tenke seg - nesten perfekt.


lørdag 9. juni 2018

Torsdag - fredag på Blåfjellenden

Fortsatt tidlig i juni og sommer.

Denne ukes tur til Blåfjellenden gikk fra torsdag til fredag. Tidlig i juni, og vi er fortsatt tidlig i juni, skal det være få folk på hytta en torsdag. Jeg regnet med å bli alene.

Det var i hvert fall ingen biler på parkeringsplassen da jeg kom til Høgaleitet. Og ingen spor oppover. Nå er det vanskelig å se spor så tørt som det er i marke, men det så ikke ut som om det hadde gått folk.
Ikke langt over toppen kom det en jente gående i mot. Med stor sekk, og hund.

Hun hadde planlagt å ligge i telt, men noen millioner knott overtalte hun til å ta inn på Blåfjellenden. Hun var alene på hytta den natten. men protokollen viser at det alt er en del heietravere ute og går.
Ikke mange, men som sagt, tidlig i juni.
Hva som er litt underlig, er at utlendingene foreløpig mangler. Nå kan de neppe se toppene innover og sjekke snødekket, men jeg har ofte truffet tyskere eller dansker, som blir noe overrasket når jeg nevner vinter og snø - over 900moh.. Men ikke i år. snøen er vekk....

Jeg kom til tom hytte. Det var ikke noe spesielt som skulle gjøre. Det var  noe med et skilt til hunderommet, men det lå og smilte på stuebordet hjemme...
Siden det ikke var folk, tok jeg like godt en omgang rengjøring. Det kunne på mange måter passe godt, fordi jeg måtte være hjemme rimelig tidlig. Alt jeg slipper å gjøre på morgenen gjør at jeg kommer tidligere avgårde.

Det kom folk. en kar som hadde startet ved parkeringsplassen til Langavatn, gått til dammen ved Flørli og så til Blåfjellenden. En tur på - bare - 10-12 timer.

Det ble en tidlig kveld. Jeg skulle opp og vekke småfuglene, og han som kom sent, var antakelig trett. I hvert fall  hørte eller så jeg ikke karen på morgenen.
Og det var egentlig en fantastisk morgen. Blikk stille og varmen kom temelig fort opp fra de 8 gradene det var klokka 5. Da jeg gikk var det 14-15 grader og i bakken opp minst 30 - føltes det som.

Øverst blåste det en skikkelig bris. Selv om jeg gikk lettkledd ble det likevel ikke kaldt. Her var det bare å gi på bortover flyene. Siden jeg hadde startet tidlig, trodde jeg ikke det ville komme folk i mot. Erfaringen er at på fredag starter folk sent, og kommer gjerne til hytta etter 10 på kvelden.
Det ble en av de hyggelige og kjappe turene over heia. Tørt i bakken og gode forhold gjør at det går fort.  Klokka var bare rundt 11 da jeg låste opp bilen.

En fin tur i flott vær.



onsdag 6. juni 2018

Ulvarudlå med Broderen.

Søndagsturen som ble litt kort.

Fredag/lørdag ble tilbrakt på Blåfjellenden. Bestyrerinnen er i Spania og hva gjør jeg da på søndag?

Søndagstur måtte det bli. Broderen var hjemme. og klar for tur. Han hadde jobbet på lørdagen, og så for seg bare en "kort" tur. Nå er det mange korte turer å ta av. Helst bør det være en tur med smak av hei. Og turen burde bli på omtrent 2 timer.

Det er tross alt sommerforhold og vi skulle jo ha gått i "heia". Det ville betydd lang kjøring og mange timer.
Vi diskuterte flere forslag. Ingen av oss hadde lyst på en tur på høgjæren. Selv om det er "hei", så blir det for mye opparbeidet sti og flatt. (Selv om turen rundt på Høgjæren har nesten 300 høydemeter.)

En tur som er både topptur og heiatur, er rundt Tjårland og Ulvarudlå. Dette er en av ti turer i Time som er godt beskrevet. Vi har gått denne turen noen ganger, men ikke i år. Det var på tide med en repetisjon av denne turen.
Det er en del myr der stien går, men med tørke som i mai, vil myrene antakelig være temmelig tørre.

Vi hadde det ikke travelt. det er under en halv times kjøring, men selvsagt klarte vi å kjøre feil. Kjøring på automatik, gjorde at vi havnet feil - mot Høgjæren.

Nå har været i mai vært usedvanlig bra. Varmt, sol, lite vind og tørt. Drømmeforhold for fotturer.
Enkelte år hender det vi bare får ha på kortbuksen noen enkle turer. Mai har gitt anledning til omtrent å slite ut kortbuksa.
Det var sol og sommer da vi kom til parkeringsplassen ved Tjåland, men ingen andre biler. Det er litt kronglet å finne fram, men det er skiltet ganske godt.

Vi startet opp over bakkene. Det første stykket går på gardsvei gjennom noen le. Vi tok av fra veien et lite stykke før vi burde. Det hadde normalt straffet seg ved at vi hadde havnet i myrå...

Denne gangen var det het uten problem å krysse tvers over myra. Tørr som knusk.

Det går stort sett oppover. Noen steder mot topen er det bratt. Så bratt at jeg går forsiktig når det er vått. Nå var det tørt, og vi kunne gå rett opp berget.
Det var folk på toppen, men de lå hjemt nedde i bakken, og vi så ikke folkene før vi stoppet et stykke lengre nede.

Vi møtte en del folk på veien nedover mot Aurenes. Ikke så rart, da Aftenbladet hadde omtalt nettopp denne turen i lørdagens avis.

Det er en fin tur. Vi fant blomster (marihånd) som vel ikke vanligvis blomster så tidlig. Og det var også hvitt på myrene av myrull. Det var en tur til å bli i godt humør av.
Det er halvannen kilometer mellom Aurenes og Tjåland. Stien som er godt opparbeidet, og må være gammel, går langs vannet og opp en siste bakke. Denne spesielle bakken er ikke lang eller bratt, men den er helt på slutten av turen.

På parkeringsplassen kunne broderen fortelle at turen ikke er mer en 7-8 kilometer, og den hadde tatt oss godt under to timer.

Egentlig litt for kort, den kunne ha vært 20 minutter lengre, men det var likevel alt vi fikk denne dagen.



søndag 3. juni 2018

Sommertur til Blåfjellenden

Sol og sommer i heia.

I noen få år - 20 år eller der omkring, har jeg i sommerhalvåret hatt en ukentlig tur til Blåfjellenden. Til og begynne med var det helst frem og tilbake på dagen og ikke så mange overnattinger.
Etter hvert har det blitt mer og mer en overnatting, før returen.

Grunn til dette er enkelt å forklare. Jeg jobbet på fredagene og da ble det en kveldstur inn, overnatting og retur.

Etter hvert fikk jeg fri fra jobben (80% stilling), og da passet det bra og ta en rengjøring hjemme og så dra på hytta. Frem og tilbake samme dagen, sammen med noen timers jobbing ble "litt" mye....
Og siden har jeg fortsatt med rengjøring på fredgen og så en tur til hytta. Jeg tror Bestyrerinnen setter pris på opplegget.
Det fine med å være "tilsyn" på Blåfjellenden, er at jeg alltid har en unnskyldning for å dra. Det er alltid ett eller annet som må gjøres.

Denne uka var det et vindu som måtte ordnes. Det var ikke mulig å få lukket kjøkkenvinduet skikkelig.

Nå var ikke det den eneste grunnen til å dra innover. Selvsagt måtte jeg inn - en ukentlig vane er ikke lett å overstyre...
I tillegg var været aldeles strålende. Sol og sommer med en liten bris for å tørke svetten på pannen.
Det var ingen biler på parkeringplassen og jeg så ikke spor av folk innover. Det ble - nesten som vanlig, en ensom tur over heia, men likevel en kjekk tur i det  fine været. Det meste av snøen har forsvunnet. Oppe i høyden  ligger det noen få fenner på de vanligst plassen, men på disse plassene kan det ligge fenner til august mange år.

Ned den siste bakken mot Blåfjellenden ligger det en fonn. Her pleier det å være snøfritt tidlig. Denne fonna går over bekken og det er fare for gjennomtråkk.
Men tørt er det. Hadde det ikke vært for avrenningen fra fennen, hadde det omtrent ikke vært vann i bekkene. Nå måtte jeg ta av fottøyet (lave sko) over vaet, men det hadde gått fint med fjellsko. Fossebekken går fortsatt litt sti, men det er mulig å komme over tørrskodd med noen kjempehopp.

Det ble jobbing på hytta. Jeg fikk besøk av far og to sønner som var innstilt på å ta i et tak. Vi jobbet en god del av lørdagen.  Det ble gjort mye mer enn bare å ordne kjøkkenvinduet.
Jeg pakket og gjorde klar til avgang i femtiden på lørdagsettermiddag. Været var fortsatt strålende. Litt kaldere enn tidligere heldigvis.  Jeg tok det ikke akkuratt med ro opp bakken, men hadde pust til å fortsette bortover flyene i god fart. Jeg gikk ikke så fort som i gamle dager, men litt av "spruten" var fortsatt på plass. Det ble en kjekk tur.

Ved Fossebekken stoppet jeg og drakk. Det er ikke alltid nødvendig, men så varmt som vi har det nå, så måtte jeg hive innpå vann. Vinden tørket svetten, så det er litt vanskelig å beregne vannbehovet.
Jeg drakk likevel "litervis" da jeg kom hjem.
En fin tur fredag til lørdag. Det ble adskillig mer jobbing enn jeg hadde regnet med, men det var helt greit. Skikkelig kjekt å få hytta på stell slik at fremtidige gjester kan få et flott opphold.

Med en kjapp og grei tur tilbake, ble det en tur som burde huskes. I hvert  fall  de dagene da regnet pruter i bakken og det er 2-3 grader og vind.

fredag 1. juni 2018

Madland rundt.

4 pensjonister på tur - en tirsdag.

De siste ukene har jeg hatt familiemedlemmer med på tur. Det er kjekt å ha med familie. Nå er det ikke flere familimedlemmer igjen å ta av.  Kansje andre kan gjøre nytten?

Tirsdag er ikke turdag, men treningsdag. Og i tillegg har "pensjonistklubben" møte fra klokka 12.00. "Pensjonistklubben" er gjengen av kamerater fra ungdommen, og vi treffes for å "radle" om gamle dager - og løse verdensproblemene.
Værmelding har vært usedvanlig gavemild i mai. Nesten ikke nedbør, omtrent sol hver dag og heller ikke spesielt mye vind.

Det har vært et spørsmål om hvor ofte jeg kan ta ut på tur.

Min svoger - Sigbjørn - tok kontakt. Kunne jeg tenke meg å være med på en rundtur i Madlandsheia på tirsdag?  Han ville ta en runde for å sjekke sti og forhold. Sammen med en gjeng faste turfolk - en turgjeng - hadde de en tur hver tirsdag. Og til høsten hadde de tenkt å sette opp nettopp denne turen. Vi skulle "gå opp" turen på forhånd.
Været var så avgjort ingen hidring.  Forholdene ellers var heller ikke til hinder. Skulle jeg svikte "pensjonistgjengen" og dra på tur?

Turen rundt Madlandsheia, hadde jeg planlagt å ta uansett. Rundturen fra parkeringsplassen til Maribakken, Hanklatjødn, Rolighetsdalen, Vådlandsnuten og ned via Høylands-skaret er skikkelig fin - i fint vær.

Bedre vær en denne tirsdagen er vanskelig å tenke seg. Det var vanskelig å ikke bli med....

Sigbjørn plukket meg opp ikke mye over 8 på morgenen. Og vi var tre i bilen. I tillegg skulle vi ha med Paul, som bodde på Ålgård. Vi ble med andre ord 4 på tur denne tirsdagen.
En ulempe med Madland som turmål, er noen grinder som må opp og igjen. Det er oppgaven til den som sitter i forsetet å hoppe ut og inn av bilen. Denne gangen slapp han med en grind - de andre sto åpne.

Vanligvis tar jeg denne runden ved først å gå til Vådlandsnuten og så mot Maribakken. Sigbjørn vil ta den "med klokka".  opp langs Fossebekken er det laget "vei". Opparbeidet sti, som ble brukt i forbindelse med føring av sauer til fjells. Rundturen følger faktisk dengamle føringsveien et godt stykke  - helt inn til Rolighetsvannet, hvor det sto skilt i stidelet.
Vi startet i bra tempo og kom oss opp slik at vi kunne se Fisketjønna, og fortsatt  - på feil sti. Det tok litt tid før vi fant ut at vi var feil, og det tok litt tid før vi igjen befant oss på den smale sti.

Vi kom oss opp i høyden. Der er det hei, vidder - og myr. Som nå heldigvis var tørre og helt greie å gå over.

Oppe i høyden fikk vi vind og sol i ansiktet. Det er nok den store fordelen med å ta denne turen "med klokka". Etter en times vandring  over heia, trakk det inn noen skyer, og det kunne se ut som om værmeldingen skulle få rett - med ettermiddagsbyger.
Det ble en kort stopp på toppen av Vådlandsnuten. Her blåste det slik at det ble kaldt, selv om det var mange og tyve grader. Vi fortsatte nedover Høylandsskaret etter en matpause under toppen. Det gikk fort tilbake til bilen. Mesteparten er jo nedover, og stien er grei å følge i tørt vær.

Det siste bratte stykket, gikk greit. Jeg syntes at jeg kjente noen dråper i lufta, men de andre mente det bare var innbildning.
Nede ved bilen det en diskusjon om hvor lang turen egentlig var.  11-12 kilometer og 4 1/2 time  er det nærmeste vi kom. Og vi hadde noen greie pauser...

Det var en kjekk tur - på en tirsdag.