En våt vårtur rundt Li.

Regn etter mange tørre dager.

Etter uendelig mange dager med kjempeflott vær, var det meldt regn for helgen. På torsdag var det litt «konkurranse» om hvilken dag som ville få mest nedbør. Både fredag og lørdag kunne få nedbør.

Fredag ble bra – værmessig. Jeg gikk og ergret meg over ikke å ha tatt ut på tur, men fortsatt så det ut som om lørdagen ville bli brukbar.

Lørdagsmorgen var «bløt» og YR melde om mer regn utover dagen. Først på ettermiddagen skulle været bli noenlunde bra. Selvsagt fikk YR rett, bortsett gra et regnet kom tidligere og holdt på i ett til litt ut på dagen,

Som nevnt, jeg skulle ha gått tur på fredag. Nå ble det lørdag og jeg ble ikke i videre godt humør da jeg kikket ut vinduet. Det regnet.

Det ville bli en våt tur – uansett. Jeg kunne like gjerne starte tidlig og bli ferdig med turen. Klokka var bare noe over halv ti da jeg tok ut. På Dale var det mange biler, men ikke folk utover i stien.

Naturen hadde endret seg virkelig mye siden sist jeg gikk denne turen. Nå var det tre uker siden, og ting endrer seg fort i april. Siden starten av april har det omtrent ikke regnet til nå. Denne lørdagen skulle det til gjengjeld regne hele turen.

Det er litt spesielt med væren. Grønnfargen er lys pastell, og det var virkelig flott å se trærne med nye blader. Lukta var og litt spesiell. Det luktet «vår», både våt myr og grønne blader.

Ut over langs sjøen var det greit å gå. Om vinteren er berget skikkelig glatt og sleipt. Selv om det er gneis, som nesten aldri blir glatt, så får jeg ikke alltid tak med fjellskoene. Med sommer og varme, blir fjellet som «normalt», men jeg har vanskelig for å overbevise meg selv om at det ikke er glatt.

Jeg går forsiktig.

Den første timen i regn, er jeg tørr, etter det blir jeg våtere og våtere. Gore-Tex skoene begynner å bli gamle, selv med vedlikehold, trekker de vann etter en stund. Halvveis – etter godt og vel en og en halv time, var jeg våt under jakken vår på venstrefoten, og kunne kjenne at den andre skoen også begynte å trekke vann.

På vei ned bakken mot bilen var alt vått. Selv bokseren var gjennomvåt. Nå var det ikke mer en «ubehagelig», temperaturen var 10 grader, og det blåste ikke i det hele tatt. Vind hjelper på utluftingen normalt, slik at det holder seg tørrere lengre, men ofte da kaldere. Jeg er aldri helt sikker på om det er en fordel.

Selv om jeg var våt, ble det en kjekk tur. Med våren følger det mer liv og farger enn på vinteren. Hvitveisen blomstret, og jeg mener det også fantes en og annen forglemmegei. Bjørk og andre løvtrær står grønne, og selv einer og andre nåletrær har grønne skudd.

En god del einer hadde forresten en del lyserøde «ting» hengende mellom greinene.

Nede ved Dalevann luktet det bål. Ingen har vel opphevet bålforbudet, men med regn hele dagen er det ikke spesielt brannfarlig. Lukten av bål, er uansett hyggelig å kjenne.

Jeg var nok mer trøtt i beina enn vanlig da jeg kom til bilen, både sekk og klær – og sko – var tunge av vann. Jeg håper det var årsaken til at turen gikk senere enn vanlig.

En flott tur uansett.

Karten og Brusaknuden.

Mandag, 2. påskedag og tur.

Selv om vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg hadde gått rundt Ulvarudlå på søndagen, så var vi begge klar for tur på mandagen. Etter nesten en uke på Blåfjellenden - med jobbing, var det ikke så rart om det også ble en tur på 2. påskedag.

Nå hadde været en del med dette å gjøre. Det var fortsatt strålende sol omtrent fra blå himmel, og temperaturen var nesten 20 grader. Det blåste fortsatt, og det skulle blåse noe mer utover dagen, men vind i 20 grader er ikke noe problem.

Søndagens tur hadde gått til en av toppene på høgjæren. Med fortsatt flott vær ville det muligens kunne la seg gjøre å ta en annen av disse toppene. Vi har noen ganger gått til Karten og Brusaknuden, og som oftest i dårlig vær.

Denne dagen ville vi bli tre på tur. Min eldste sønn – voksen sådanne, ville også være med. Vi plukket ham opp på veien og dro mot Kartavoll. Det var en del biler på parkeringsplassen. Det vil si at det egentlig ikke er en skikkelig parkeringsplass, men det kan parkeres langs gårdsveien.

Det gikk selvsagt greit å gå oppover mot Kartavannet og Karten. Her er det god traktorvei og lett å gå. Ett stykke oppover veien er det et spor til høyre. Ut fra kartet har jeg sett at det går sti her mot Karten. Vi fulgte traktorveien oppover, og etter en stund kunne vi se «nødlinger» - varder – oppover, og det var en litt utydelig sti.

Stien førte oss rett mot toppen, selv om vi ble litt «lurt» av en mast lengre nede i bakken.

På toppen traff vi to karer som var på sin niende topp for dagen og hadde Synesvarden igjen før de var ferdig med turen. De ville ta alle ti toppene i Time Kommunes turbok «Ti topper i Time» - på en dag. Vi traff tredjemann rett under Brusaknuden.

Vi tok veien tilbake mot Kartavannet og fortsatte rundt mot Brusaknuden. Det var andre på tur, og vi traff i tillegg noen som var på fisketur. Det skulle være grei fisk i Kartavannet.

Like før vi nådde toppen av Brusaknuden, i en bratt kneik med stein, holdt jeg på å tråkke på en huggorm. Den lå og solte seg, og var omtrent ikke til å rikke. Bare hode bevegde seg. Vi gikk rolig rundt....

Det blåste på toppen, nesten så vi hadde problemer med å stå, men like under toppen fant vi en lun plass for en liten pause,

Myrene tilbake mot veien ned til Ognedals-stølen var tørre og lette å gå. Det gikk helt greit å komme frem – til forskjell i regnvær.

Vi traff noen som hadde parkert ved stølen, men det var folk som normalt hadde sauer i heia. Veien opp til skilleplassen kan være stengt.

Etter 2-3 timer og omtrent 9-10 kilometer, var vi igjen nede ved bilen. En flott tur i flott vær. Det var kjekt å kunne utnytte det fine været. Værmeldingen fremover er ikke så optimistisk.

Ulvarudlå

Bestyrerinnen på tur.

Det kjempeflotte vårværet bare fortsetter. Det er nesten til ikke til å tro. Sol og sommer fra midten av april. Det blåser en del, men det er til å leve med, når temperaturen omtrent når 20 grader.

Varmen og sola har gjort at trær og busker er grønne. Ikke bare bjørka, men nesten alle trærne vi ser har grønnskjær eller blader. Nettopp en slik periode, der naturen i et hopp, går fra vinter til sommer er fantastisk.

Det er ikke mulig å sitte inne å se ut. Jeg må i hvert fall være ute og heller kikke utover. Et lite problem er jo alltid, hvor vi skal gå. For det må jo bli tur.

Vi kom ned fra Blåfjellenden på lørdag, og søndag er turdag.

Bestyrerinnen har hatt litt problemer med ryggen den siste tiden, og jeg var ikke sikker på om en langtur var riktig medisin. En vår tur til toppene på høgjæren kunne muligens være riktig.

Toppene inn av Jæren ligger på omtrent 400 meter over havet. Og havet er mulig å se fra disse toppene, selv om kysten ligger noen mil lengre mot sør og vest.

Som oftest er det vått i disse områdene. Det er mye myr, og menge småbekker. Det er normalt ikke vanskelig å bli våt i skoene, selv om de merkede stiene prøver å unngå de dypeste myrhullene.

Etter en liten diskusjon tok vi sikte på Ulvarudlå. En rundtur på 7-8 kilometer, med en del stigning.

Vi starter denne turen fra Tjåland. Det er en liten parkeringsplass en kilometer inn fra Sikvalandsveien – gjennom gardstun og videre gjennom noen le. Disse portene sto oppe denne gangen, slik at Bestyrerinnen slapp å springe ut og inn av bilen.

Vi var ikke de første på parkeringsplassen. 6-7 biler var alt kommet, og det var er ikke plass til så veldig mange flere. Nå har det heldigvis aldri vært fult.

Det er en postkasse rett ved parkeringsplassen. Her har vi funnet kart og beskrivelse av turen de gangene vi har gått her. Kartet viser vor vi skal gå, og i tillegg er turen merket. Etter en stund på gårdsvei og gjennom noen porter, så bærer det ut i terrenget.

Her hadde noen gjort en jobb, for merkingen var nå helt grei. Det sto store fyrstikker – påler med rød topp – hele veien mot toppen. Vi hadde det greit. Myrene var tørre og det var bare å spasere rett over.

Det siste stykket mot toppen går temmelig bratt opp. Det kan lønne seg og stoppe opp for en titt tilbake mot flate Jæren og havet. Det er fin utsikt, og den blir bare flottere oppe i høyden.

Ved varden var det også postkasse, med protokoll. Denne var ikke i spesielt god stand, men vi fant da en plass å skrive oss inn. Det ble en liten pause ved murene av en liten støl rett under toppen – som vanlig.

Videre nedover mot Aurenes, var myrene tørre, og vi hadde ikke problem med å komme tørrskodd over. Det var egentlig den stor forskjellen på denne turen og de andre gangene vi har vært denne runden.

Som vanlig var det kjekt å gå langs Tjålandsvannet. Her må stien gå i gammelt far, og noen har ryddet og gjort en jobb her.

Ved bilene var det sommer – sol, 20 grader og lite vind. Skikkelig bra.

Påsketur på truger.

Drømmepåske i heia.

For meg betyr påske, et opphold på Blåfjellenden. Det er mer enn femogtyve år siden sist jeg var noen annen plass i påsken. De siste ni årene har vi også invitert gjester til komlemiddag på skjærtorsdag.

Blåfjellenden er en ubetjent turistforeningshytte (STF), uten strøm (men solcellestrøm), vann og ingen annen oppvarming enn ved. All mat (også komlene – i to stor gryter) blir laget på gassprimuser.

Som oftest har vi gått inn på ski, De siste årene har vi sittet på snøskuter på veien inn. Med komlemiddagen som unnskyldning, har vi ordnet oss transport.

Dette året var det ikke mulig å komme inn til hytta på snøskuter. Vi måtte gå de siste par kilometerne. Ikke lange turen, og ikke egentlig en tur, men en transportetappe.

Jeg hadde nok 30 kilo i sekken. Heldigvis var det steinhard snø. Det gikk greit å komme seg ned bakken og til hytta.

Vi hadde diskutert hva vi skulle gjøre i forkant av påsken. Ski på betongføre er ikke det vi ønsker oss. Skiferdighetene har aldri vært bra, og er blitt vesentlig dårligere med årene – spesielt med tung sekk....

Løsningen var å kjøpe nye truger til Bestyrerinnen. Mine truger er kjøpt brukt for mange år siden – angivelig etter å ha vært brukt på «71 grader nord» utflukt.

Trugene kom ikke på beina på veien mot hytta. Da var det helt greit å bare gå på snøen.

Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, går ikke mye på tur de dagene vi er på hytta. Det blir ganske mye jobbing. Det tar på armer å skifte sengetøy på omtrent 40 senger. I tillegg er det alltid mye annet som må gjøres, og det meste krever armbruk. Rengjøring er slitsomt.

For egen del blir det en del bøtter vann som må bæres opp bakken til hytta.

Men lite tur...

Etter 5 dager på Blåfjellenden sto hjemturen på planen. Påsken vi bli husket for det gode været. Sol fra blå himmel omtrent fra vi kom til vi reiste. Det kom riktig nok noe snø onsdagskvelden, men det dårlige været varte bare noen timer.

Ut over påsken steg temperaturen og de siste dagene var det knapt nattefrost. Torsdags morgen sto jeg opp til knallblå himmel, sol, vindstille og termometeret viste 4 grader. I sola var det varmt.

Småfuglene var i full gang, det flaget noen få sommerfugler og det var en «drømmemorgen» som bare måtte nytes. Selv midt på sommeren er det ikke ofte jeg opplever en slike morgen.

Lørdagsmorgen var det hjemtur. Med høy temperatur og uten frost om nettene, ville snøen bli bløt ut over dagen. Erfaringen er at snøen blir hard, selv om det er noen få varmegrader. Vi skulle opp noen hundre høydemeter og jeg håpet at det ville holde seg hardt et godt stykke.

Vi startet uten truger...

Opp bakken gikk det ikke fort. Vi kunne ikke gå i stien, den lå godt gjemt under snøen. Den første bakken kunne likevel tas uten å tråkke på snø, men da måtte vi gå temmelig rett opp. Vi kom opp...

Det gikk helt greit oppover. Vi kunne ikke følge sommerstien – under snøen – helt. En plass kom jeg ut av «stien» og vi måtte klatre ned et par meter. Selvsagt var den fonna jeg hadde «drømt» om så avgjort ikke brattere enn det gikk greit å komme opp.

Den fonna ligger litt forskjellig fra år til år. I år var det enkelt å komme opp.

I høyden var det greit fremkommelig. Selv over bekken øverst, hadde vi ingen problemer. Litt overraskende lå det et telt rett etter «vaet».

I det vi kunne se nedover mot Hunnedalen – i sørhellingene, ble det tyngre å gå. Snøen var bløt, og jeg gikk igjennom. Etter bare noen hundre meter nedover, kom trugene på.

Det var helt greit å gå med truger på det føret vi hadde. Det hadde gått fortere med ski, men da vi kom ned til Oleskaret, og det siste stykket mot veien, var truger antakelig mye enklere enn ski. Nederst var det ikke mye snø igjen og skisporene gikk mellom og over tuene.

Vi hadde bruket omtrent tre timer på turen tilbake. Det ble en skikkelig flott tur i det fine været.

Bynuten

En skikkelig lørdagstur.

Turen til Bynuten er en av de turene, som etter hvert har blitt en «langtur». Langtur var ikke det jeg tenkte på da jeg begynte å planlegge lørdagsturen. Jeg så helst for meg en vanlig tur rundt Li.

Jeg «husket» liksom ikke Bynuten. I tidligere tider, var turen til Bynuten den vanlige treningsturen. Formen var bedre den gangen. Det er ikke å legge skjul på at det har blitt tyngre med årene å komme opp på Sandnes høyeste fjell.

Været var årsaken til at jeg i det hele tatt tenkte på en litt lengre tur enn den vanlige lørdagsturen. Fortsatt skinner sola, fortsatt har det ikke regnet på en god stund og fortsatt blåser det omtrent ikke i det hele tatt. Det er skikkelig bra forhold for en fottur. Til Bynuten?

Det har hent – for noen år siden – at jeg har vært ensom og alene mot Bynuten. Det var ikke slik denne lørdagen. Alt da jeg kom var det en hel del biler på parkeringsplassen og andre som salet opp for en lørdagstur.

De første bakkene gikk greit. Jeg klarte å holde tempoet så pass greit at jeg ikke fikk pulsen helt opp. Det hender jeg glemmer hvilken form jeg egentlig er i, men ikke denne gangen.

Det var helt greit på toppen å få se stien framover langs Trollabærtjønnet. Her pleier jeg ofte å kunne se folk som er et stykke lengre framme. I dag så jeg ingen, før jeg gikk på en gjeng som hadde kommet opp den gamle stien på andre siden av vannet. Gjengen var omtrent på min alder, og det fikk meg til å huske en gammel historie.

En gang for lenge siden – svært lenge siden, - kom jeg en tidlig morgen over marka og ned mot vannet, på den gamle stien. Der var det noen jenter som hadde tatt morgenbadet – uten badedrakt. De ble nok noe overrasket over meg som for forbi.

Etter litt fundering kom jeg til at disse jentene må være omtrent i 50 åra nå, og det fikk meg til å lure på hva de tenker om historien i dag... (Om de i det hele tatt husker den.)

Det var i de årene jeg kunne komme meg opp til toppen på en time og et kvarter. Det tar lengre tid nå. En del mennesker mener jeg bør være ganske glad for å kunne komme opp i det hele tatt, men SÅ gammel er jeg ikke - ennå.

Jeg er imidlertid gammel nok til å få skader om ikke alt går som det skal. Denne gangen fikk jeg skikkelig vondt på utsiden og undersiden av ankelen. Antakelig et leddbånd som sa fra at det hadde fått nok av traskingen min. Det gjorde skikkelig vondt, men jeg stavret meg avgårde, og smertene ga seg litt etter hvert. Jeg kunne kjenne det om jeg tråkket feil....

Skaden satte stopp for å gå uten å sjekke hvor jeg satt foten. Den venstre denne gangen – etter å ha måttet ta hensyn til den høyre i noen måneder. Det gikk ikke fort opp bakkene – heldigvis.

Utsikten fra toppen var som vanlig på gode dager. Byen var godt synlig, og det var mulig å sjekke snøforholdene innover heia. (Lite snø). Vådlansnutane var omtrent fri for hvitt.

Nedturen gikk egentlig bedre en fryktet. Smerten i foten ga seg etter hvert, og det var mulig å ta seg fram uten for mye problemer. Det går aldri fort med meg ned de bratteste kneikene uansett. På flatene gikk det som normalt – for alderen.....

Det kom fortsatt folk i mot. Selv da jeg var nesten nede, var det folk som startet på turen inn i heia.

Nesten 40 biler er ganske mange på en vanlig lørdag. Det sier noe om været – et flott turvær.

Onsdagstur med broderen.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Det har blitt regelen at vi, det vil si Broderen og jeg, tar en onsdagstur. Vi tar ikke ut på de lengste turene, men mellom en og to timer til vanlig. Ofte er disse turene så pass korte at jeg ikke tar de med i min turlogg. Og ofte, spesielt på vinteren, blir det bare en tur rundt Gruda – 7-8 kilometer og en timer 20 minutter. Litt for lite til å skrive om.

Denne onsdagen fosser fortsatt godværet og våren frem med sol og lite vind. Tørt, nesten skogbrannfare, og temperatur på over null. Det er jo nærmest perfekte forhold for en tur.

Siden både broderen og jeg liker oss best «i heia», gjør det ikke noe om turen går i åpne og høyereliggende områder. En vanlig onsdagstur har vært «runden» på Høgjæren. Også den 7-8 kilometer og opp mot halvannen time.

Finværet gir anledning til å velge mellom flere turmål. Denne onsdagen bestemt vi oss for å ta en tur oppom Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En runde på – omtrent 7-8 kilometer, men den tar nok noe mer enn halvannen time.

Vi var litt spent på hvor mange biler det ville være på Gramstad denne fredagen. Forrige gang var det trengsel omtrent. Da var Sola VGS på tur, og mange av elevene kjørte egne biler. (Lærerne tok antakelig buss....)

Denne gangen var det ikke fullt så mange biler, men fortsatt var det en god del. Vi ville ikke bli alene på tur denne fredagen heller. Det kom noen i mot oss alt på det første stykket oppover – langs veien.

Selv med mange dager uten nedbør så var det fuktig i myrsøkkene. Stien opp mot Bjørndalsfjellet er svært «oppgått». Det går adskillig flere folk her enn rundt Lifjellet for eksempel. For oss er det bare å følge den brede sti.

Det ble en grei tur oppover bakkene mot Bjørndalsfjellet. Selv om disse bakkene er ganske bratte, er det mulig å ta de i et greit tempo – når bakken er kjent og når formen er sånn noenlunde inne. Det kan virke som om både broderen og jeg har fått noe bedre kondisjon ut over våren.

Vi traff noen få andre på vei oppover, men på toppen var det tre personer. Vi fikk omtrent følge til veien av en og ble tatt igjen av en jente på tur. Hun gikk omtrent i samme fart som oss oppover mot Fjogstadnuten. Også forrige gang vi gikk her hadde vi følge med en jente – begge på tur alene.

Det bare forsterker inntrykket av at jentene tar ut alene i større og større grad.

Onsdagens tur gikk kjappere enn forrige gang, både på grunn av farten, men også på grunn av færre stopp. Alt i alt ble det ikke mer en en time og tre kvarter. Noe som ikke er spesielt fort, men med «alle» bakken så virker det som en rimelig tid – for oss pensjonister.

Søndagstur på Høgjæren

Det fine vårværet fortsetter.

Det er søndag og fortsatt flott turvær. Bestyrerinnen følger selvsagt opp sin tradisjon med å komme seg på tur og ville også denne søndagen på tur. Broderen var innom på lørdag, og da avtalte vi å ta ut på vanlig tid – rundt 11. Antakelig ville det bli på Høgjæren, men hvor var usikkert.

Det var en stund siden jeg hadde tråkket der opp. Egentlig ikke mange dager, men jeg bruker turområdet på Høgjæren ganske ofte på vår og høst.

Det er jo flott å kunne gå på god sti, med utsikt i alle retninger og med himmelen høyt og fritt over. Turen der opp får meg ofte i godt humør.

Med alt det gode været vi har hatt den siste tiden er det også tørt og fint i stien. Nesten null sorpe, og det er mulig å komme over myrsøkkene i småsko. Jeg ar gått over til lave sko i det siste. Gore-tex, men lave. De er mye lettere enn Walk king, og gjør antakelig at akillesen ikke blir dårligere.

Vi ble fire denne søndagen. Broderen og Bjørg, sammen med Bestyrerinnen og meg. Den vanlige gjengen. I det fine været ville også andre på tur, og turen fra Holmavatn til Steinkjerringå og Synesvarden videre ned tilbake til Holmavaten er også den vanlige turen vi går.

På vei mot parkeringsplassen ved Holmavatn, snakket vi om hvor mange biler det ville være. Nå er parkeringsplassen utvidet og det er plass til en god del, men på fine dager har det tidligere vært fullt.

Denne dagen var det ikke fullt selv om det var en god del biler. Det var andre som startet opp samtidig med oss. Noen tok mot Synesvarden, og noen mot Steinkjerringå. Det virker som om de fleste går til det første målet og snur. Det er ikke så veldig mange som går runden.

«Runden» er ikke mer enn 8 kilometer og tar i underkant av to timer med vanlig fart. Det er ingen tung tur, og det burde så avgjort være mulig for de fleste.

Det ser rimelig flatt ut på Høgjæren, men det er noen dryge bakker gjemt i terrenget. På vei mot Steinkjerringå er det faktisk en drøy bakke, og til toppen av Synesvarden er stigningen til å bli svett av.

Det ser ikke slik ut, men tilsammen blir det opp mot 400 høydemeter på turen, men ingen av bakkene er bratte.

Denne søndagen vår det folk, over alt og hele tiden. Det gikk ikke lang tid mellom hver gang vi traff folk i mot eller vi tok igjen noen. (eller noen tok igjen oss...).

Det er ikke ofte jeg har opplevd så mange turfolk på Høgjæren.

Det flotte været får ta «skylda», og det skulle bare mangle at ikke folk tok seg ut på en så fin dag.

For vår del hadde turen vært en grei og flott søndagstur. Den er nok ikke en stor utfordring for mange, men for de av oss som sliter med gamle skader, var turen akkurat passe.

Flott turvær og flott tur.

Lørdagstur rundt Li.

Torsdag, fredag – og lørdag på tur? Det fine vårværet har gjort at jeg har tatt ut både torsdag og fredag. Ikke på de aller lengste turene, men sånn passe. Det har i hvert fall blitt en del oppoverbakker.

Lørdagsmorgen var jeg fortsatt i fin form. Beina og ankel kjentes ut som om det ville være mulig med en lørdagstur. Jeg var langt fra sikker på om jeg virkelig burde ta ut, og siden jeg planla den vanlige turen rundt Li, om ikke dette ville bli for mye.

Det er vanskelig å sitte inne og se ut på flott vårvær. Lørdagsværet må nesten betegnes som perfekt turvær. Sol – selvsagt, nesten vindstille, tørt – et krav til det perfekte turværet, og nesten sommertemperatur 14-15 grader.

Høyere temperatur gir mer svette og det blir tyngre opp bakkene. Det er ikke så ofte vi har nesten vindstille på våre kanter, det må nyttes til tur. Og tørt i bakken har vært sjeldent den siste tiden.

Det er et lite bjørketre et stykke utover langs sjøen. Det er ofte den første bjørka med grønne blader. Jeg tar årlig en vårtur rundt Li bare for å sjekke denne bjørka. Det ønsket jeg å få med i år også.

Det var vår. Jeg så flagrende sommerfugler og det var maur som krøp over stien. Det var grønt på busker og trær, og det var varmt i sola. Og så pass tørt i graset at det hadde tatt fyr om noen hadde stukket en fyrstikk bort i.

Som vanlig var det folk i Sprettraubakken. Jeg så en hel gjeng øverst. Det er ganske ofte jeg ser folk her, men selv holder jeg meg borte fra denne ganske bratte bakken. I hvert fall om det er vått.

Gjengen jeg så, var fra «Fjells venner og Turkompani». En meget aktiv gjeng som har turer for både de med super form og for oss med litt mer «vanlig» kondisjon. De har ofte turer i Dale/Li området.

Litt lengre ute langs sjøen gikk jeg på en annen gjeng. De var ikke bare på tur, men også på geocaching. De ville bruke dagen på turen rundt Li. Antakelig en perfekt dag for geocaching også.

Det hadde gått greit til Bymarka. Fra der og opp til toppen er det nesten tre hundre høydemeter (Nå ja 250 muligens...) Jeg lurte litt på hvordan det ville gå. Det ble til at jeg tok det pent i starten, og holdt jevn fart oppover, uten å få puls og pust helt i 100. Nesten øverst lurte jeg litt på hvor bakken var blitt av...

Det var folk på toppen, men de hadde kommet opp veien – med barnevogn. Litt nedenfor toppen kom mor og datter – i kortbukser og tynne sommerklær. Det er i hvert fall vår.

Med rørt og fint i bakken, burde turen ha gått i et brukbart tempo. Jeg tenkte ikke «fart» før nesten helt nede ved bilen. Jeg hadde stoppet for å snakke med folk flere plasser, og slik tar ofte tid. Nede ved bilen hadde det gått en del mindre enn tre timer. Det er en stund siden jeg har gått denne turen like fort....