mandag 28. august 2017

Med hammer og sag i sekken på søndagsturen.

Til Blåfjellenden etter ferien.

Etter et par uker på ferie i syden, var det på tide med en tur i heia. Og turen måtte gå til Blåfjellenden. Før jeg reiste, var det spørsmål om å få en gjerdeklyver til Hunnedalen, og jeg glemte hele greia. Nå måtte jeg opp for å sjekke om andre hadde overtatt jobben.

Det burde være grei skuring å gå fram og tilbake til Blåfjellenden på dagen, men 14 dager med tur hver dag i ferien - ikke mindre enn 10 kilometer og et par ganger 20 kilometer, hadde satt spor. Jeg kunne kjenne at overskuddet manglet.

Det måtte bli tur uansett. Værmeldingen var god. I "syden" er varme og sol et problem. Her hjemme er det ønskelig...
Det var meldt sol og penvær fra morgenen av. Mulighet for byger på ettermiddagen.
Jeg sto opp tidlig, og var avgårde i god tid før 8. Det gå en kolonne fra Veen kvart på ni. Som jeg nådde med god margin.

Det var ikke spor av gjerdeklyver på parkeringsplassen eller ved Tangene der den gamle sto, nesten ubrukelig.

Jeg gikk og lurte på når jeg ville treffe de første folkene fra Blåfjellenden. Jeg hadde startet så pass tidlig at jeg burde være mer enn halvveis før noen kom i mot. Ikke langt oppe i bakken kom det en kar nedover. Det var heiasjefen på Fidjastølen, og han var nettopp den karen som hadde "bestilt" ny gjerdeklyver. Den burde være på plass snarest, mente han. Sauene skal ned neste uke - søndag vil det bli skilling i Hunnedalen.
Vi snakket om saken, og ble enige om at den enkleste løsningen var å ordne den gamle - om det var mulig. Jeg lovet å se på saken - forsøke meg på hammer og sag...

Jeg viste broderen var inne på hytta - bilen sto i Hunnedalen. Grunn til å ta ut tidlig var nettopp for å forsøke å nå inn så tidlig at vi kunne ta følge tilbake. Jeg møtte broderen et stykke oppe i bakken fra Blåfjellenden. Han så ikke syn på å gå ned for så å gå opp igjen. Og dessuten hadde han preserende private forretninger....
Det var ingen andre på hytta. Det tok litt tid å samle verktøy, finne fram material, spise og ta det litt med ro. Det hadde, på tross av lite overskudd, gått fort innover...

Det var skikkelig fint vær fra morgenen av. Blå himmel og nesten ikke et vindpust. Det kom noen hvite skyer seilende fra sør ut over formiddagen, men jeg hadde sol stort sett hele turen innover.
Da jeg startet på tilbaketuren var skyene blitt mørke og grå. Værmeldingen hadde nevnt regnbyer. Det så skikkelig truende ut  - en stund. De mørkeste skyen seilte forbi foran meg.
Det kom ikke en dråpe på hele turen, selv om jeg fikk noen få dråper på bilen nedover dalen.
Siden det var søndag, ventet jeg ikke å se mange folk. Jeg tok igjen to damer på tur, kjente av min nabo, som jeg selvsagt lovet å hilse til.

Nede ved Tangene fant jeg fram verktøy og satte i gang med å få orden på gjerdeklyveren. Den så avgjort brukbar ut etter en liten time. I det jeg avsluttet jobben kom det tre blide jenter gående. De hadde tatt turen over Stutaheia fra Sandvatn og mot Høgaleitet. Det fikk teste gjerdeklyveren.

Denne søndagsturen ble både tur og jobb. Det tok litt ekstra tid, men forhåpentligvis varer reparasjonene til vinteren. Og turen den var fin den...

Selv om det så avgjort ikke gikk like fort på tilbaketuren som innover.

onsdag 23. august 2017

Sørover fra Makarska med Podgora som mål.

Tucepi og Podgora.

Den vanlige turen vi tar i "syden" går mot nord. Det er også mulig å gå mot sør - i syden....
Fra Makarska går det god sti - skogsvei, mot Tucepi og videre nedover langs kysten.

Vi - Bestyrerinnen og min sønn og meg, har aldri gått videre fra Tucepi. Jeg har syklet mot Podgora, men ble stoppet av et fall som resulterte i grus-eksem på arm og albue.

Med 14 dagers opphold i Makarska burde det være mulig å finne en dag for å utforske terrenget sør for Tucepi. Det kan ikke bare bli sol og sommer og sjø. Det bør også bli sol, sommer og tur...
Søndagskvelden blåste det opp -  skikkelig. Det blåste så badebukser og håndklær flagret fra balkongene. Kunne det passe med en lengre tur på mandagen. Morgenen kom med bare 25 grader. Ikke helt vindstille, men heller ikke så hatter og høy flagret.

25 grader og vind er behagelig - skikkelig sommer. Det måtte være mulig å komme et stykke nedover langs kysten på en slik dag.
Vi hadde ikke helt planlagt utflukten. Vår datter med sin familie hadde vært på ferie et lite stykke syd for Podgora. Hvor langt det var til Podgora, for ikke å snakke om videre var vi ikke helt klar over.
Det hadde vært kjekt å se stedet der barnebarn hadde feriert. Det fikk bli dagens mål. Var det for langt, eller fikk noen av oss problemer med sko eller føtter, så er det alltid mulig å ta en drosje tilbake. Og en drosje koster langt fra skjorta - ikke en gang skjortearmen - til nød skjorteknappene...

Vi startet tidlig. Klokka var så vidt halv ni. Hjemme ønsker vi oss sol, her leter vi etter skyggen, men ikke fra starten. Da var temperatur til å leve med.
Inn til havnene i Makarska og rundt til hotell Osijava om ligger helt i sydenden av havnen gikk raskt unna. Det kan være varmt her langs kaien - det fikk vi føle på tilbaketuren, men på morgenen var det bare vanlig sommer....

Stien tar opp mellom hotellet og kaien, og går til å begynne med i trapper. Her gjelder det egentlig bare å ta det med ro. Turen mellom Makarska og Tucepi går opp og ned - og opp og ned...

Det er faktisk en seig bakke opp før det slakker litt av. I 30 grader og mer -som det ofte er - tar det på å gå fort. Vi kunne holde et greit tempo siden det fortsatt var tidlig på dagen, og mye skygge.
Vi pleier å treffe en del folk her, men denne dagen var det få andre ute på tur. Selv syklistene manglet.

Et stykke nedover mot Tucepi kom vi inn i et område hvor skogen hadde brent ned. Sorte svidde stammer og bartrær uten nåler. Skillet der det hadde brent og vanlig vegetasjon var ikke vanskelig å se. Halve trær var grønne og buskene hadde grønne blader.

Det var et trist syn, men dessverre ganske vanlig her i Kroatia.

Tucepi er en turistplass, med en lang strand. Det er ikke så mye folk på stranden her som i Makarska, men likevel nok.
Veien videre mot Podgora går for det meste på strandpromenade. Et lite stykke går i terreng, og også her holder det til en del folk uten tekstil. Vi skulle til andre siden av byen. Det ble godt og varmt etter hvert, og en lang tur langs flate veien.

Vi fant huset vi lette etter, tok bilder og snudde. Det ble noen pauser etter hvert, og en lang lunch i skyggen.  Drosje tilbake ble overveid, men glemt etter hvert. Det var likevel kjekt å se havna i Makarska, og vite at det bare var vel en kilometer igjen, Colaen smakte ekstra godt da vi nådde hotellet.

Nesten 20 kilometer, ikke mange høydemeter, men noen skikkelige bakker. Tid teller ikke på ferie.

mandag 21. august 2017

Makarska til Baska Voda og tilbake.

Syden og varme.

Det blir vanligvis tur mens vi er i Makarska, selv om det ikke akkurat er hei og fjell. Nå mangler ikke fjell helt. Rett bak Markarska, ligger Biokovo med topp på over 1800 moh. Vi - i denne sammenheng - vil si Bestyrerinnen, eldste sønn og meg selv. Vi har bestilt for 14 dager, og for at abstinensen ikke skal bli for stor. må det bli noen turer.

En av grunnene til at vi velger å feriere i Makarska, er turmulighetene. Ikke for å gå ekstreme turer, men mer for å kunne gå litt. Det blir tur omtrent hver dag.
Vi går normalt til en strand 5 kilometer fra hotellet. Årsaken - trengsel....
Både ved bassenget og på stranden rett ved hotellinngangen, er det tett med folk. Den private komfortsonen blir utfordret. Det er folk til høyre, til venstre, foran og bak. Folk over alt.

Ved å bevege oss 5 kilometer, blir det vesentlig bedre plass. Ulempen er selvsagt at vi må tilbake samme vei på slutten av dagen. I varmen.

Vi kom på lørdags ettermiddag. Det ble ikke tur den dagen. En runde i treningsrommet fikk gjøre nytten. Innendørs trening med over 30 grader utendørs, høres ikke spesielt morsomt ut, men det er egentlig helt greit.
Søndagsmorgen bestemte vi - det vil si bestyrerinnen - at det måtte bli den faste turen til Baska Voda.

Omtrent 10 kilometer en vei. Mot nord begynner turen rett utenfor hotellet, og vi følger strandpromenaden. En liten bakke, resten rimelig flatt.

Det er normalt ikke mange folk ute, så tidlig som vi starter. Vi tar ut rundt halv ni.  Etter en liten time går stien ut i terreng. Hele tiden med sjøen og strand til venstre. Selv om det er få folk ute, er de beste plassene ofte alt opptatt så tidlig.
Den første plassen vi kommer til, er et lite sted med fin stand og noen få huser. Men med egen konoba - kneipe. Hvor det er mulig å få mat og drikke. Stedet heter Bratus, og vil helt sikkert utvikle seg til et turiststed i løpet av få år. Nå er det fortsatt lite vestlige turister i Bratus. Jeg synes det er kjekt å bli gjenkjent og hilst med "dobar dan" når jeg kommer inn i butikken...

For oss er det alt for tidlig med en stopp her. Etter en solid frokost på hotellet tar det litt tid før det er plass til påfyll.

Det neste stedet er Promajna , Tidligere var dette et sted med noen få utleieleiligheter, men de siste årene har det ballet på seg, og i dag er det et feriested med masse folk og mange spisesteder.
En vanlig turistplass, hvor vi også treffer norske.
Mot Basko Polje går det en strandvei med fast dekke. Det er lett å gå, og bare varmen setter grenser for farten - et stykke- Nærmere Baska Voda, blir det tett med folk og mye turister. Et område mellom Basko Polje og Baska Voda er mye brukt av badende - uten klær - så turen passer ikke for folk med fobier...

Baska Voda er et feriested som mange andre, men fortsatt med et vist snev av den opprinnelige landsbyen. Store hoteller har dratt mange folk til plassen, og også her vil det bli mer etter som årene går.
Vi tok en pause. snudde og vendte nesen sørover, tilbake samme vei som vi kom.

Turen er på nesten 20 kilometer, men på god vei eller sti, og uten særlig med bakker. En fin tur i varmen.


fredag 11. august 2017

Nesten godvær til Blåfjellenden.

I bare ullblusen - selv om det var nedbør.

I et par uker fremover vil jeg ikke kunne dra til Blåfjellenden. Bestyrerinnen har bestemt....
Da måtte det bli en tur fra torsdag til fredag. Og kjekt var det.

Været er et tema som til stadighet blir dratt fram. Det har vært dårlig vær denne sommeren - så langt. Det har ikke hindret meg i å dra innover mot Blåfjellenden, men det har gjort at jeg ikke har kommet på andre langturer.

Nå blir det en stund til jeg igjen kan dra til heis, og jeg håper været på slutten av sommeren vil være bedre enn det vi har hatt til nå. Det må jo omsider bli vær til den vanlige sommerturen fra Langavatn via Blåfjellenden til Flørli.
Det var bedre vær i vente denne torsdagen enn det jeg har hatt de siste gangene. Nå slo ikke værmeldingen helt til , men jeg gikk turen uten å ta i bruk jakken. Bare det er verdt å nevne.
Nedbøren, eller helst det som fly i lufta, var helst tåkeyr. Nok til å bli bløt på framsiden, men ikke så våt at det ble nødvendig med jakke. Trekken og tåka kom forfra - fra nordvest. Det var bare å håpe at vinden ville snu på tilbakeveien....

Og helt riktig vinden snudde, og kom fra sør på fredagen. Rett i mot som dagen før. Like våt helt øverst, men kaldere. Temperaturen var nok noen grader lavere på fredagen enn på torsdagen.
Litt yr er ingen hindring for å få en kjekk tur innover heia. Jeg møtte også en del folk som kom fra hytta, og ble fortalt at det hadde gått folk innover mot Blåfjellenden.
Det var forholdsvis tørt i marka. Nedbøren fløy i lufta og gjorde ikke steinene våte og glatte. Det var forhold til å gå raskt innover. Jeg prøvde å holde farten oppe. Og etter min mening så gikk det greit- forholdene og alder tatt i betraktning.

I hvert fall var jeg inne på hytta noe kjappere enn jeg hadde tenkt. På hytta var alle rommene nede opptatt. Jeg måtte ta tilflukt på hemsen.  Ulempen  - og fordelen med hemsen, er at der viser himmelen ganske godt. Og sola står inn tidlig på morgenen.
Denne natta var det stjerner inne i mellom skyene. Godvær om natta - du snakker om sløseri...
Dagslyset vekket meg klokka 6 - klokka seks? Og jeg fikk ikke sove etter det. De var bare og komme seg opp og starte på frokost, vask, rydding og pakking av sekk. Alt ferdig i god tid før 10.

Det startet noen før meg opp bakken. Og tempoet blir alltid preget av å se noen foran.
Oppe på toppen måtte jeg jo holde tempoet oppe. Det ble en tur mot Hunnedalen i bra tempo. Ikke skikkelig fort - som er under to timer, men bra tempo.

Da jeg nådde parkeringsplassen var klokka ennå ikke 12...

onsdag 9. august 2017

Søndagstur langs stranden.

Saltebukta og Skeiestranden.

Bestyrerinnen har i det siste vært med på en del søndagsturer. Egentlig fra tidlig i vår, men da helst for å komme i form til vår utflukt i Østeriket. Nå er det bare for å holde på formen.

Værmeldingen var ikke "snill". Det var snakk om store nedbørsmengder. Ikke vær for en langtur, men bestyrerinnen mente vi burde komme oss ut uansett. Erfaringen er jo at været skjeldent hindrer en tur, selv om det kan bli skikkelig vått inne i mellom.
Ingen av oss hadde lyst på en tur i heia, helst burde vi gå på god sti. Med det været vi har hatt er det sorpe og vått over alt. Muligens ikke helt ute langs kysten?

Da bestyrerinnen gjennomførte sitt opplegg med å gå fra Tungenes til Egersund, ble det "oppdaget" flere fine steder langs sjøen. For egen del har jeg brukt å gå fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård, Da helst på vinteren...

Kunne vi finne en rute utenom "vinterruta"?

Vi har vært fra Orre til Hå en gang, med frost i bakken og sol. Hva med å gå deler av den turen, men snu når det passer.

Ute langs kysten kommer det ofte mindre nedbør enn bare et lite stykke lengre inne i landet. Med dårlig værmelding kunne det kansje være greit å gå i strandkanten.
Vi tok til Hå gamle Prestegård og startet nordover - på vei. Etter vel en kilometer bar det ut i terrenget. Det er mange sandstrender langs Jærkysten. Her fikk vi gå på en av disse. Løs-sand er tungt...

"Det er god trening" mente bestyrerinnen. Og hun har helt rett. Det er tungt å gå i løs sand, selv om stranden er flat som en pannekake.

Det kom noen skikkelige bøyer av og til, men regnet skremte verken oss eller andre. Det var folk på tur utenonm oss.  Vi hadde følge med to andre både fram og tilbake. Nesten helt framme stoppet de andre for å tørke av skoene, og vi vekslet noen ord.
Vi gikk nesten til Skeiekanalen - litt under 5 kilometer, og det på omtrent en time. Bestyrerinnen mente det fikk holde, og for å komme videre måtte vi ha gått et stykke inn i landet for å krysse kanalen. Det fikk holde med en time, vi skulle jo også tilbake,

På tilbakeveien, over den nedlagte flystripa, fikk vi skikkelig regn. Det plasket i bakken en stund. Nå kom det helst bakfra, og gjorde ikke så mye. Det kjedelige var at hjemme regnet det omtrent ikke i det hele tatt - ble vi fortalt i ettertid.

Inne i landet hang det mørke skyer, og vi kunne se det regnet. Her kom nok den nedbøren YR advarte mot. Da var det likevel bra at vi holdt oss ute ved kysten.

8-9 kilometer og to timer - en helt grei søndagstur.

søndag 6. august 2017

Lørdagstur i på Høgjæren

Regn, litt sol, og mer regn.

Jeg begynner vist å bli voksen, eller eldre, eller muligens gammel. Denne lørdagen så jeg ikke syn på en tur i heia. Nå var værmeldingen dårlig, eller helst verre enn det. Store nedbørsmengder og surt. Prekestolen og Kjerrag "stenger" butikken og det blir advart mot å ta ut.

Lørdagstur måtte det bli uanset, men kansje jeg burde ta det litt "rolig". Denne uka har jeg tross alt hatt 15-20 timer med fysisk jobbing eller trening. Det kunne jeg godt kjenne på torsdagen og på styrketreningen på fredagen.

Om jeg ikke tok opp i heia, hvor skulle turen ellers gå? Bestyrerinnen ville bli med på en tur, men på søndag, da vil det bli en litt lett tur.

Det fikk bli en tur på høgjæren på lørdagen. Fra Topfdal til Holmavatn og videre til Steinkjerringå og samme vei tilbake. "Bare" et par mil og 4-500 høydemeter....

Værmeldingen fikk i hvert fall delvis rett. Det regnet inne i mellom, og det kom mer regn på slutten.
Det er ikke spesielt morsomt å starte tur i regn. Det hadde ikke vært bedre å starte i regn opp i heia - her nede er det i hvert fall tilgang på varm vann etter turen.

Vinden og regnet kom i mot det første stykket. Det ble opphold etter Synesvarden, men med mye vann og mye sorpe, det tok tid nedover.

Et stykke før "Oxford" - eller Øksnevad, eller oksevaet, traff jeg på ungdyra til Loden på Skjæret. En stor flokk - midt i stien. Hva gjør jeg? Nå hadde jeg tatt med stokken nettopp med tanke på at jeg kunne treffe dyra, så det var bare å gå på. Flokken delte seg, noen gikk tilhøyre over stien og andre til venstre, og jeg midt i mellom.
Nedover mot vaet fikk jeg se hva som menes med "krøttersti" - stien var forsvunnet i sorpa. Ungdyra hadde tråkket opp hele stien den var et gjørmehull nedover.

Etter en liten stund kom det noen andre turgåere i mot. Med hund, riktig nok i bånd.  Jeg advarte mot dyra. Hunden slet og dro i båndet....

Jeg tror ikke de helt forsto hva jeg advarte mot.  Det vil uansett helst gå bra.
Litt etter kom en dame med hund i band. Hun ttrengte ingen advarsel, og fortalte meg at hun ville holde god avstand til dyra.
Fra Holmavatn til Steinkjerringå var det "av og på" med regn. Jeg hørte et eller annet bakfra - onking fra lufta...

Og ganske riktig, det var gjess i trekk mot sør, Et høsttegn.

Øverst oppe mot Steinkjerringå var  det tid for litt botanisering. Blåknapp, gulris og røsslyng i blomst. Det er jo ikke så mye farge på høgjæren normalt, men midt på sommeren er det selvsagt en del blomster.'

Ved Steinkjerringå snudde jeg og tok samme retning tilbake. Værmeldingen hadde ikke nevnt sol, men i et par glimt kom sola gjennom skyene, og det var flekker av sol bortover flatene.
Oppover mot Synesvarden overtok regnet. Det ble kaldt og vått. Skikkelig regn. Heldigvis kom det bakfra, for det blåste samtidig opp. Det var bare å gå på for å komme tilbake til bilen. Den siste bakken opp ble tung. Bilen var skult i regntåka, og da jeg kom ned til bilen, krøp inn for å skifte bluse. Det rant av jakke og bukse og sekk. Alt var vått.

Det hadde likevel vært en fin tur.

fredag 4. august 2017

Dugnadstur til Blåfjellenden.

Egil, Helge og meg til Blåfjellenden.

Tirsdag etter trening, og jeg ser egentlig fram til en rolig dag. Det er greit å ta det litt med ro etter et par timer på treningsstudioet.

Klokka ble to da telefonen ringte.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle på tur til Blåfjellenden om et par timer. Kan jeg være klar? Og kan jeg ordne mat for tre personer i to dager. Vi vil være tilbake sent torsdag.

Jeg trengte bare en og en halv time....
Det var snakk om helikopter. Ikke for oss fjellfanter, men for varene som skulle inn til Blåfjellenden. Noen må være inne for å ta i mot. Materialene må under hytta. De tåler ikke mye vann.
Og i tillegg ville helikopteret ta med nytt batteri til annekset. Batteri er tunge greier. Jeg fikk det gamle på storetåa, så det vet jeg alt om.

Vi ville bli tre på tur. Egil som vanlig, men denne gangen fikk vi ogsæ med oss Helge. Lærer, og ikke pensjonist, bare ungdommen altså...
Vi måtte innover, uansett vær. Det så egentlig ikke så bra ut. Mørke skyer og vind. Litt regn på ruta, men oppe på parkeringsplassen var det helt OK.

Vi kom ikke avgårde innover heia før over 6, med to-tre timers gange, så ville vi være inne i halv åtte tiden. Akkurat passe til en sen middag.

Det var spor innover. og vi lurte på hvor mange som ville være på hytta.

Det var folksomt.

På gamlehytta var det en familie, to voksne og fire unger, samt to andre par. Tilsammen 10. På annekset var det 3 mødre med unger og venner av ungene - tilsamen 9 stykker. Med oss tre ville det være totalt 22 som overnattet. Det er mange til å være midt i uka.
Etter trening og turen inn til Blåfjellenden, var jeg ganske trøtt, men på gamle hytta var det mørkt og stille lenge før vi tenkte på å ta kvelden.
Frokost med egg og bacon, er vanlig. Helge gikk ned på stien mot Sandvatn, og gjorde en svært god innsats med å få lagt ut ganglemmer som kom inn i vinter.

Egil og jeg satte i gang med å få samlet ting som skulle ut med helikpteret. Det skulle komme klokka tre....
Klokka fem hørte vi motorduren, og det ble selvsagt noen hektiske minutter før vi så lasset under helikoteret forsvinne mot Hunnedalen. Det ville ta litt tid før vi også kunne forsvinne mot Hunnedalen.
Godt over seks, var alt lagt på plass, og nytt batteri, som jeg ikke hadde fått på tåa, på plass.
Vi var endelig klar for hjemtur. Etter 10-11 timers jobbing, skulle vi gå et par- tre timer...

Det gikk overraskende bra opp bakken. Vi holdt et mer en greit tempo. Selv oppe på heia gikk det greit. Det er litt spesielt å gå hjemmover i kveldslys - det har skjedd før,men ikke særlig ofte. Og det var fint lys. Det hadde regnet mye tidligere, men i løpet av ettermiddagen hadde det klaret opp, og da vi tok turen over heia var det sol og blå himmel. Bortsett fra at vi gikk i skygge en god del av turen.
Klokka var over ni da vi nådde veien. Da gjensto bare en liten tur innover dalen for å få med det vi hadde pakket ned tidligere på dagen.
Klokka var elleve da jeg sto i døra hjemme.

Turen gikk greit, men både torsdag og fredag etter turen, kunne jeg kjenne at to svært lange dager med trening, jobbing og tur, ikke er like greit lengre. Kroppen var tom, og jeg manglet overskudd.

torsdag 3. august 2017

Sælandskogen og Bjødnali.

Hvor ble regnet av.

Hva med søndagsturen denne uken? Broderen er på ferie, så det kunne ikke bli en vanlig tur i heia - om jeg ikke tok av gårde alene. Det satt bestyrerinnen rimelig fort en stopper for. Hun ville gjerne på tur.

Nå er nok ikke bestyrerinnen like glad i lange turer i heia - som søndagstur - meg. Hun synes  at en mil eller vel så det er bra - på en vanlig søndagstur.

For egen del synes jeg det er kjekt å være med bestyrerinnen på tur, og da får det heller bli en litt kortere tur - enn en vanlig søndagstur.
Nå passet det bra på mange måter å ta en litt kortere tur. Værmeldingen var usedvanlig lite samarbeidsvillig, og vartet opp med både spådom om både regn og vind ut på dagen.

Som vanlig hadde vi flere forslag ti tur, før vi begge endte opp med å foreslå en tur opp Urådalen til Bjødnali og rundturen tilbake. Dette er ikke den lengste turen vi normalt tar ut på, men grei nok i dårlig vær.
Nå kan stien opp mot Bjødnalia være ugrei i regn. Stien er full av stein som blir såpeglatte. Det tar tid å sikre. Videre er det helst  vei. Det gode med denne rundturen er at vinden ikke får spesielt tak noen plass. Selv over "toppen" tar vinden bare et lite stykke, selv om det er bart og uten trær.

Vi kom ikke avgårde spesielt tidlig. Med tanke på været som var meldt, burde turen ha startet tidligere enn vanlig. Vi kom ikke avgårde før rundt 11....

Selv om vi var sene, var det ikke mange andre biler på parkeringsplassen i Sælandskogen. Det var i grunnen litt underlig, for været var bra....

Det var værmeldingen som var dårlig.

Vi satte kursen mot Bjødnalia i sol. At det  hadde regnet godt, kunne vi se. Det rant og surklet mange plasser. Så lenge steinene var tørre, var det mulig å komme seg oppover uten alt for mye "tråkking".
Det vi virkelig måtte tråkke over , var hestepærer. De lå strødd hele veien bortover, og et stykke langs Taksdalsvannet, så vi to hester som var forklaring på all hestemøkken.

Turen går i et naturreservat opp til Bjødnalia. Og det er et etter min mening helt rett å beskytte et område som dette. Her blir det sagt at skogen er en siste rest av den eikeskogen som en gang dekket mesteparten av Jæren. Hvordan den skogdotten har "overlevd" på et treløst Jæren, med stort behov for ved og tømmer, får andre forklare.

I dag er det i hvert fall en perle. elva har små fossefall og trærene står tett, og stien er enkelte plasser rene "vei". En virkelig fin plass å gå tur en søndag.
Vi gikk oppom bygningene på Bjødnalia, og tok  en liten pause på trappa, før vi fortsatte langs veien mot Sjelset. Oppe i høyden var det mengder av sau. Det er ikke noe uvanlig, men blant sauene gikk det to lamaer. Det er ikke helt vanlig...

Med værmeldingen i tankene gikk vi og sjekket himmelen. Sola forsvant og det kom noen mørke skyer i sør. De for fort forbi - uten å slippe noe som helst i hode på to glade vandrere.

Opp mot toppen av veien mot Sjelset så det ut som vi ville få regn på oss. Heller ikke da kom det nedbør. Nede på veien mot Sæland kom det endelig noen dråper, men uten at det ble skikkelig regn ut av det. Først da vi var tilbake i skogen fikk vi regn.
Både bestyrerinnen og jeg var enige om at det hadde vært en fin tur. Værmeldingen og ikke været hadde lagt en demper på turiveren. Vi hadde likevel tatt ut, og fått en skikkelig bra tur - på tross av værmeldingen.