En tørr sommer, men med hull i taket.

Lekkasje som må tettes.

Stavanger turistforening, som eier Blåfjellenden, har noen skikkelige ildsjeler. Som er villig til og både kjøre og gå langt for å gjøre nødvendige reparasjoner. Egil er en av disse.

Det har i noen år vært en liten lekkasje ved pipa i annekset. Vi har tidligere forsøkt å reparere dette med tetningsmasse. I påsken oppdaget jeg igjen en dam på gulvet.

Det var behov for ytterligere vedlikehold. Permanent løsning må bli stål på utsiden av pipa, med ny pakning rundt.  Vi måtte likevel foreta en midlertidig reparasjon, og også ta mål til den permanente løsningen.

Turen innover heia, gikk rolig. Vi hadde det egentlig ikke travelt. Selve jobben ville bare ta et par timer, men vi planla en overnatting.  Det er kjekt å være med Egil på tur, selv om det må jobbes litt.

Vi tok igjen en gjeng, minsten var bare 4 år. De ville inn forbi Blåfjellenden og nedover mot Mån.  De ville ligge i telt en eller annen plass underveis. De kom inn til hytta, fikk kaffe, og fortsatte etter pausen. De klarer nok turen greit.

Jobben ble gjort på et par timer, og etter også å ha ordnet opp i noen andre problemer, var det tid for å koke kaffe til andre gjester.

Det kom to spreke jenter opp fra Mån. De hadde gått kjapt, på tross av flere badepauser. Dagen etter satte de kursen mot Langavatn, men da om Sandvatn. Det blir en 7 timers tur. Det gikk sikker og helt greit.

Litt ute på kvelden kom det tre blide jenter. To av disse hadde jeg – sammen med min tvillingbror – truffet for tyve år siden. Og vi husket alle dette møtet.

Historien fra forrige gang vi møttes, har jeg fortalt noen ganger. Min tvillingbror og jeg er selvsagt født samme dag, samme år, og vi har samme foreldre. De to jentene vi traff den gangen, er også født samme dag, samme år, og har samme foreldre.

Men de to jentene er ikke tvillinger.

Dette har fått mange til å komme med ganske kreative forslag. Siden jeg nevnte tre jenter, er det muligens enkelt å finne svaret. De er trillinger. 

Det kom også tre voksne damer fra Hunnedalen. De hadde brukt tid innover. 

Morgenen etter ble det frokost med egg og bacon, og vask og rydding for å gjøre hytta klar for nye gjester.

I tillegg lakket jeg en av ”dassene”.  Jeg håper ingen setter seg nedpå før lakken er tørr….

Det hadde kommet noe nedbør om natten, men ikke mye. Vi fikk noen dråper i hodet innover, men ikke skikkelig regn. (Men det regnet skikkelig på vei nedover Øvstebødalen mot Byrkedalstunet.)

Vi traff en familie på vei inn, og en gjeng på parkeringsplassen. Hytta ble ikke tom den natten heller.

Grautheller en ny hytte for bestyrerinnen.

Over Grytdalsheia med mørke skyer og torden.

Dette er en tur jeg ikke har gått før. Noe skyldes nok at det er lang kjøring til utgangspunktet. Det er Grytdalslegå som ligger omtrent halvveis mellom Sulskard og Lysebotn. Det betyr opp mot to timer kjøring før støvlene kan snøres på.

Bestyrerinnen hadde aldri vært på Grauthellerhytta. Hun synes det er kjekt å kunne legge nok en hytte i samlingen. Det er stort sett bare hytter tilhørende STF som vi går på, og som blir ”samleobjekt”.

Det var sol og varme i Grytdalen da vi kom til den lille parkeringsplassen. Men rett bak toppene i horisonten lurte det noen sinte svarte skyer, som antakelig inneholdt tordenvær, som lovet av værmeldingen.

På kartet så turen ikke så halvgal ut, men dette er en tur der det lurer mange små bratte bakker mellom kotene. Og oppstigningen fra Grytdalen til Grytdalsheia var både brattere og lengre enn det jeg hadde trodd på forhånd.  Vi møtte et par i liene oppover. De hadde gått inn dagen før, og var nå nesten tilbake til bilen. 

Vel oppe på heia, ventet jeg et ”snilt” terreng. Det fortsatte med bakke opp og bakke ned.

Rundt oss var det mørkt. Det smalt og dundret med litt tid mellom tordenen. Det var lite lyn rett over oss, og det kom bare noen dråper regns sånn en gang i blant.

I det vi kom opp på snaufjellet, rett før nedstigingen, seg det noen skikkelig svarte skyer inn over oss.

Det ble kappgang over bare heia for ikke å stikke lengst opp om det begynte og smelle for alvor. Noe det egentlig ikke gjorde. Det ble med trusselen. Men det satte i det minste fart i oss.

Nede på hytta var det bare en enslig jente. Hun var hyttetilsyn for en uke, og hadde nettopp begynt på sin ”jobb”.

Noe senere – en god del senere – kom det tre karer ned fra heia. Det var ungdom med sommerjobb i STF, og de hadde malt T-er fra Nilsebu. Normalt en 8 timers tur. Sprekt å merke den ruta på en dag.

Bestyrerinnen så ikke med udelt glede fram til en ny dag i heia med torden og brak. Nå ligger Grautheller slik til at det ikke er langt til vei. Riktignok bomvei, men med mulighet til bestille taxi.

Vi måtte uansett ha en taxi for å komme oss opp til bilen i Grytdalen. Og slik ble det. 

Etter frokost, ble det en times tur før vi nådde veien. Nå gikk vi langs veien et stykke, men det teller liksom ikke.  En rolig dag….

Turen mellom Grytdalen ig Grautheller var greit å stifte bekjentskap med. Dunder og brak la en viss demping på entusiasmen. Tross alt, det var en fin tur.

 

Tomannsbu – en kjapp fredagstur.

Med mørke skyer i horisonten.

Jeg må liksom innom Tomannsbu i løpet av sommeren.  Det blir ofte en tur også på høsten, men det får vi nå se på.

Det var planlagt utflukt med bestyrerinnen i helga. Det betød at det måtte bli en dagstur på fredagen.

Nå truet værmeldingen med at det ville være siste dag uten nedbør. Senere ville det bli ettermiddagsbyger med mulighet for torden. Turen inn til Tomannsbu kan med fordel tas på tørt føre. Det er noen tunge myrer og i tillegg et par svaberg som nok blir glatte i regnvær. På tør myr og tørt fjell går turen adskillig lettere – og raskere. 

Nå er Tveidabrekkå både bratt og lang. Jeg har gått gjennom ura her mange ganger, men antakelig ikke samme vei noen gang. Det er kronglet å finne frem.

Over flyene, går det greit. Her er det ikke mye stigning. I bakkene nedover mot gjeterhyttene, gikk jeg på bonden som har sauene i området. Vi kom i snakk, og det tok ikke lenge før samtalen dreide i retning av hund og sau. Det var tydelig et emne som opptok mannen.  Og han kunne fortelle at i fjor, hadde han hørt et svare spetakkel av rop og hundeglam i lia mot Tomannsbu. Han tok selvsagt turen bort og kom over 11 lam med brukket bein og tydelige merker av bikkjer.  Det var tre ”turist”hunder som var uten bånd, og som kom i flokkmodus. Eierene hadde ikke klart å stoppe hundene før de hadde skadd og drept 11 lam.  

La oss si det slik. Bonden var ikke fornøyd med turister.

Det var mørke skyer i horisonten, og jeg var litt redd for at det skulle bli en gjentakelse av forrige tur, der det virkelig ble tordenvær mens jeg var på hytta. Det var skikkelig mørke skyer i øst. Siden jeg gikk mot vest, klarte jeg å holde været bak meg.  Men mørke var skyene. Og de tok langsomt innpå.  Det ble noen få dråper, men ikke mer. Jeg vurderte å ta en dukkert i bekken, men et lite blikk tilbake, fikk meg fort av den ideen. 

Da jeg kom inn til hytta sto det et par og tok av skoene. De var akkurat kommet – samme vei som meg.  Vi satte oss inn i stua, og fikk en hyggelig prat om turen og hvor de skulle dagen etter.

Noe til min forundring møtte jeg ikke flere på vei inn. Jeg var nede ved bilen rett før fire, og da var det fortsatt bare to biler på parkeringsplassen. Det ble i hvert fall ikke mange flere på Tomannsbu den natten.

Ukens tur til Blåfjellenden.

Sammen med Bernt , og med spade.

Det er ferie og fri, men bestyrerinnen er på jobb. Fint vær og mye sol. Og det må jo bli en tur til Blåfjellenden.  Min kamerat Bernt – vi har vært venner siden tidlig på sekstitallet – kunne godt tenke seg en lett fjelltur. Han har gode grunner for å ta det med ro. Legen dro antagelig litt på svaret, da han sa at min venn Bernt fortsatt kunne ta noen turer…

En tur inn til Blåfjellenden, i rolig tempo, hørtes greit ut for meg – og Bernt.

Nå lå det en spade i bilen som burde vært innover- Det er nødvendig å grave litt for å få på plass noen gangveier øverst i bakken opp av hytta.  Det ble bestemt at vi skulle ta turen onsdag/torsdag.

Å pakke for en overnatting på Blåfjellenden går greit. Det er stort sett å grabbe med seg sekken, gå innom butikken for å kjøpe de vanlige tingene, og så ta ut. 15 minutter totalt.

Jeg kom av gårde litt før avtalt tid, men Bernt var klar. I sol og sommer oppover.  Det ble en liten ompakking på parkeringsplassen. Spaden som skulle være med innover, var ikke lett å feste på sekken.

Det var selvsagt tørt og varmt.  Det har vært strålende vær hele sommeren så langt. Det som er utfordringen er varmen. Men ikke på en tur innover mot Blåfjellenden. Den turen er for kort til å lage problemer. 

Vi tok det i tillegg med ro. I bakkene oppover tok vi igjen en familiefar med tre unger. Den minste på 4 år. De skulle ligge i telt. Pater familias bar tungt….

Et stykke inne på heia er det fortsatt en snøfonn som må passeres. Her så vi spor. Det må være andre på vei innover. Og da vi kom inn til hytta, kom det to lettkledde jenter opp fra ånå. De var nettopp kommet inn, og hadde bare hatt tid til en dukkert.

Og siden vannbøtta måtte fylles, tok jeg turen ned til elva og et bad. Temperaturen i vannet må ha vært godt over 20 grader.

Det kom en dansk storfamilie fra Langavatn.  De tok inn på hovedhytta sammen med oss. Det ble en skikkelig koselig kveld.  Og morgenen etter bestemte de danskegjestene seg for å ta en dag ekstra på Blåfjellenden. Jeg har et lager med proviant, så det var enkelt å skaffe mat for en dag ekstra.

Etter frokost ble det bare delvis renhold. Danskene ville ta dette skikkelig dagen etter. Vi tok fatt på bakken opp. Øverst fant vi fram spade og øks og tok et lite tak for å få på plass en ganglem i myra. Den kom på plass og det så staselig ut.

Det ble igjen en rolig tur mot Hunnedalen.  Varmen var påtrengende, men vi kom ned i god form.

En kjekk tur, der vi traff hyggelige mennesker, og i tillegg fikk gjort litt.

 

Taumevatn

En fin feriedag i heia.

Det er jo litt kjøring for å komme inn Flatstøldalen, øverst i Sirdal. Men når det er en god del år siden jeg har vært på disse kanter, og da betyr ikke noen kilometer fra eller til. Og jeg hadde ærend. Det kan være det blir en tur innover mot denne hytta senere i år, men da sammen med barnebarn, og da er det greit å være forberedt.

Bommen i  Flatstøldalen var oppe. Det gjør det hele litt enklere. På vei opp gjennom dalen, tok jeg opp en fyr som skulle til statskog sin hytte ved Holmavatn.  Det ble i det minste noen kilometer mindre å gå på asfalt med tung sekk for ham.

Det sto noen biler langs veien. Helt alene ville jeg ikke være i heia. Innover mot Anlaugbekken og hytta ble det varmt.  Dette var ikke dagen for å ta bakkene i full fart. Fortsatt var det et par fenner som måtte forseres, Selv her nede i lavlandet var det snø, Det tror jeg ikke er vanlig. 

Turen inn mot Taumevannsvasdraget går gjennom småskog og over myrer. Mange myrer. Selv om det er lagt ut svært mange planker, sviller og stein i stien, er det mange plasser der det er mulig å synke ned til kneet – eller lengre, om det er vått…

Men på denne turen var det tørt. Tørrere enn på lenge, og det gjorde det enkelt å krysse myrene – der det ikke var plank eller liknende. Og, som sagt, det er lagt ut mange planker og sviller.

Jeg knagget oppi en grein på vei inn, og selvsagt var jeg oppe i samme grein på vei tilbake.  Noen lærer seint.

Taumevatnhytta ble bygget i 97/98. Jeg husker fortsatt den gamle hytta, med en ”umulig” hems. Dagens hytte er stor og romselig.   

Taumevatn var (er) kjent som et godt fiskevann. I dag er det nok en god del småfisk. Det var i hvert fall det to karer, som kom imot, kunne fortelle. De spurte om andre fiskevann, og jeg fikk da anledning til å ramse opp noen navn, Lettere forvirret vandret de videre, med en kommentar om at de skulle sjekke kartet.

Det var også i dette området, på andre siden av Taumevann, Lars Monsen vandret på sin tur i området. Før han klatret ned i Lysedalen  og ut til Lysebotn. 

På hytta traff jeg kjentfolk. Nevø til en jeg traff på Nilsebu, og som jeg også har truffet før. Den nye generasjon er klar til å ta over….

Og ikke minst, en gammel bekjent. Voksen dame i sin beste alder, på alenetur i heia. Hun lurte på transportmuligheter, og siden jeg uansett skal samme vei, ville ikke det være noe problem.

Hun pakket og gjorde seg klar i en fart. Hun mente at jeg nok gikk noe fortere. Vi fikk følge det siste stykket mot bilen, og hele turen mot sivilisasjonen. 

På en liten rygg rett før veien står det en varde som et minne om en forferdelig snøskedulykke i 1980, der 5 ungdommer mistet livet. Og Stavanger var den gang ikke større enn at jeg kjente faren til en av ungdommene. En trist historie.

Mohidler

Et litt spesielt sted.

Det måtte bli heiatur denne søndagen. Etter en rolig uke på Nilsebu, uten en skikkelig tur, må det bli en lengre tur i høyden.

Nå kom det ting i veien, slik at jeg ikke kunne bruke allverdens tid. Men opp og ned til Hunnedalen og tre-fire timer på beina måtte det kunne la seg gjøre å få til. Hvor turen skulle gå var ikke helt klart.

At jeg ville bli alene på tur, var derimot klart. Folk er på ferie og andre har problemer med helsa.

Mohidler ligger i nærheten av Sandvatn. Det er stort sett samme turen, utenom det aller siste stykket inn forbi Mohidlertjørn. Og turen inn mot Sandvatne er lett, og innbyr til høy fart. 

Kuttes pausen, og returen tas med en gang, så blir turen en time kortere enn ”normalt”. Og det passet perfekt denne gangen.

Jeg startet med friskt mot oppover bakkene i Lysebrekka. Og fant ut at det var overskudd etter en rolig uke. En litt uvant følelse. Bakkene var lette, og det ble høy fart innover flyene.

Jeg gikk forbi et par i det jeg gikk over brinken. De må ha undret seg litt på gamlingen som for oppover bakkene uten mål og mening, og så med sekk på ryggen. 

Snøen er nå stort sett borte under 900-1000moh. Det var noen fenner igjen innover, men det var bare nødvendig å trø på snø en gang. Jeg møtte en jente som hadde tatt turen fra Lortabu til Langavatn og retur. Hun kunne fortelle at det fortsatt var snø på Strålausheia, og at en del varder fortsatt lå under snøen.

I bakken ned mot stidelet for Hunnedalen/Blåfjellenden/Sandvaten var det bare en liten fonn helt nede ved bekken. Det viste tydelig at det ikke var lenge siden snøen forsvant i resten av bakken. 

Stidelet er et godt utgangspunkt for å finne Mohidler.  De tre merkede stiene går stort sett i tre himmelretninger, Sandvatn mot nord, Blåfjellenden mot vest og Hunnedalen mot øst. Og ruten mot Mohidler går mot sør.  Det er sti og nødling innover mot Mohidlertjørn. Vannet passer best å gå rundt på nordsiden/vestsiden. Jeg kunne se en sti på andre siden av vannet, men det kan ikke være lett å finne selve hidleren fra denne stien. Innerst er det et nytt lite tjørn, og Mohidler ligger i en bakke på nordsiden av dette lille tjørnet. Begge tjørnene må gås rundt for å komme fram. 

Det lå en liten fonn rett utenfor inngangen. Det kan ikke være mange dagene siden hulen var sperret av snø. Det ble en kort pause ved hidleren før jeg returnerte samme vei som jeg hadde kommet.

Det er mulig å gå mer direkte mot Mangædne fra Mohidler, men normalt går det kjappest på sti, og denne dagen hadde jeg det travelt.

Hjemme var det 28 grader, her oppe i heia kan det ikke ha vært mer enn litt over 20. Med sol, burde det gi forhold for en dukkert. Nå var vinden litt lei, det blåste en bris, men i le av vinden var det varmt.

Nede ved min vanlige badekulp, var det folk. Det passet i grunnen greit, da sparte jeg tid.

Nede ved bilen var det bare å ringe bestyrerinnen og si at jeg var hjemme i løpet av en times tid.

 

 

Nilsebusommer

Hyttevert og ferie

En uke på Nilsebu, er etter hvert blitt en tradisjon. Dette året var det ikke mulig å samle storfamilien. De fleste hadde lagt andre ferieplaner.

Men i år ville min datter, svigersønn og ikke minst, barnebarn ta turen til hytta. Og med barnebarn på plassen, var bestyrerinnen også innstilt på en uke i heia. Opplegget var med andre ord det beste. Barn og barnebarn er alltid hyggelig å ha med. Og bestyrerinnen – selvsagt.

Litt venting i Lysebotn hører med, men vi var på plass i en strøken hytte ute på lørdagsettermiddag. 

Det tar tid å få på plass utstyr og proviant for en uke, Og denne gangen hadde jeg ikke spart på noe. Full pakke. Pakkenelliker i hauger og lass.

Nilsebu er fiske. Til denne hytta kommer folk for å få fisk. Hytta har garnrett i Nilsebuvannet, og garnfiske gir garantert resultat. Planen var minst en fiskemiddag. Og det samlede selskap hadde medbragt intet mindre enn 4 – fire – slangeagurker for produksjon av agurksalt.

Og agurksalat ble det. En utmerket sådanne, laget av min eldste bror. Ekspert på agurksalet. (oppskrift – vann, eddik og sukker i passe mengde i en bolle og så agurk, skåret med ostehøvel i store mengder.) 

En av de kjekkeste oppgavene som hyttevakt, er å ønske nye gjester velkommen. Og i  vår uke som vertskap,  kom det riktig mange gjester.

Lørdag var det en broget, men hyggelig forsamling på hytta. Utenom oss selv, kom det to karer og en dame, alle i voksen alder, fra Eiavatn. Og nesten selvfølgelig hadde vi truffet disse før.  Ett hyggelig møte. Og i tillegg kom det et yngre par, bror og søster, der hun var fjellvant og han på sin første tur.  Også hun, hadde jeg truffet før, på Blåfjellenden. Og de gjorde en god innsats for renholdet på hytta.

Men det kom også ”nye” folk. En familie på ferietur, og mor og datter fra Tau.

Med mange gjester ble det liv og røre på hytta. Uten problemer, med blide og hyggelige folk.

Dagen etter kom det en nederlandsk familie fra Eiavatn. Det tok ikke lang tid før vi var en sammensveiset gjeng. Og jeg tror våre nederlandske gjester, satte pris på oppholdet. Vi satte i hvert fall pris på besøket. 

Vi fikk også besøk av en kar fra Rennesøy. Han var på sin andre tur i heia med overnatting på hytte. Og bitt av basillen. Det var lett å gjenkjenne entusiasmen, men min egen start i heia ligger noen ti-år tilbake i tid.

Det kom også en gjeng Brynejenter. De hadde gått fra Melands-Grønahei. En tur på minst 9-10 timer. I regn. Jenter fra Jæren bryr seg lite om været…..

Tirsdag sa vi farvel til barn og barnebarn. Jeg tror de hadde hatt et fint opphold. De ble i hvert fall en dag lengre enn planlagt.

Ved frokosten tirsdagsmorgen, kom en kar over brua. Det var Arnfinn. Og jeg håper at jeg får lov til å kalle oss gamle kjente. Vi har vært sammen på fjellet flere ganger, og også hatt en skikkelig runde med botanikk sammen. Nå var det hels t fruen som foreleste, men like morsomt og lærerikt for det. Arnfinn selv, er et oppkomme av gamle historier fra Nilsebutraktene, og kjenner til det meste som har hendt opp gjennom årene. Det ble en sen kveld.  

Og tirsdag gikk det tradisjonsrike tiltak: komlemiddagen av stabel. Vi var ikke mer en fire til bords. Det ble en durablig mengde stekte komler til de som ville ha på onsdagen. 

På dammen lørdag, snakket vi met et ungt par. De hadde med en liten tulle på tre år, og tenkte seg inn i Storådalen for å fiske- De ble liggende i teltet i regnvær i tr dager, før de kom ned til oss på hytta. Og ble boende der et par dager. Det var ikke mye bry med den lille, Vi hørte henne faktisk ikke om kvelden og nettene. Og moren tok virkelig renholdet alvorlig og la ned litt svette i å få hytta i stand.  

Siste kvelden fikk vi besøk av den gamle garde fra Årdal. Det var karer som har besøkt Nilsebu årlig siden en gang i midten av forrige århundre.  Joda, selv pensjonister gleder seg til Nilsebusommeren.

Av de fire karene som kom inn med båten, kjente jeg to fra før, og ble fort kjent med de andre. En grei gjeng, som nok hadde svært mange års erfaring i heia.

Og det er virkelig kjekt med sommer på Nilsebu. Det er litt å gjøre rundt hytte, både fisking og bærplukking. Og selvsagt turmuligheter. Vi var på en kjapp tur til Stakken. Kjekt gjensyn med en fin hytte.

Lørdag er ”byttedag”, og da gjelder det å få hytta i stand til neste hyttevert. Med bestyrerinnen på laget, blir det greit og grundig gjort.

Litt vemodig lastet vi båten til ripa, og sa farvel til Nilsebu for denne gang. Men vi lot flagget henge oppe som velkomst til neste mann.

 

Ferietur – som normalt for årstiden.

Og regn på vei inn mot Langavatn – som normalt.

En av mine faste turer, i hvert fall de siste 15-20 årene, er turen fra Lysebotn til Langavatn, Blåfjellenden, Flørli og tilbake til bilen på Lauvik.

På kaien gikk jeg på gamle kjente. Det var folk som jeg har truffet mange ganger, og som det er like hyggelig å treffe hver gang. Erik sammen med sin tilkommende (de gifter seg uka etter turen) skulle på tur i Nilsebutraktene og ende opp på Stakken der broren har blitt hyttetilsyn/hyttevert. 

Det ble en gild tur innover fjorden med prat om løst og fast.

I år var værmeldingen nesten for god. Det ble meldt om sol og varme, men selvsagt ikke første dagen. Turen inn til Langavaten er spesiell på den måten at det omtrent alltid regner og blåser de dagene jeg er på vei.

Jeg har opplevd nesten vinter på vei inn og ren sommer dagen etter. Nå var det regn, men varmt. Når blåste det på vei innover, men bakfra. Alt i alt brukbart.

Det har vært mange fine turer opp gjennom årene. Det er alltid noe nytt eller noe som må ordnes på, og denne gangen var det å få greie på hvordan ordningen med bommen i er dette året.

Det blir mer komplisert på Nilsebu uten nøkkel til bommen, men det ordner seg vel.

Jeg fikk følge bussen opp til veien mot Langavatn. Rett etter veidelet var veien innover sperret av en fonn.  Jeg har aldri opplevd snø i slike mengder så langt ned før. Det viser tydelig at det har vært mer snø øverst i heia enn normalt.  Innover mot hytta måtte jeg også krysse over et par elver/bekker. På den første var det bare å spasere over på snøbru, men s den andre ble å gå rundt for å finne en plass å komme over.

I fonna var det tydelige spor av folk fra dagen før, men det var også hull rett ned i bekken. Litt farlig med andre ord.

På Langavatn var det ungdom på sommerjobb for Turistforeningen. De malt og tømte dass. En jobb jeg gjerne overlater til andre.

Nedover dalen mot Rundevann lå det noen fenner.  Elvene var fortsatt store. Det må ennå være en del snø i høyden.  Fra Rundevann og videre nedover, og også over heia mot Flørli (som ligger under 900moh) var det omtrent ikke snø. 

Det var to nederlandske jenter på Langavatn. De ville til Flørli dagen etter. Etter litt frem og tilbake foreslo jeg at de skulle ta ned mot Blåfjellenden og så over heia til Flørli. Det er omtrent like langt, men går raskere når stien ned benyttes.  Turen fra Langavatn til Flørli er lang, beregnet til 8 timer.

Og jenten kunne jo ta inn på Blåfjellenden om de syntes turen ble drøy.  De havnet på hytta med meg. Og gikk samme turen som meg neste dag – mot Fløli.

Min tur over heia mot Lysefjorden, ble en opplevelse. Det var sommer i Norge. Temperaturen på kvelden var godt opp mot 30 grader, og det var over 20 grader da jeg tittet på termometeret neste morgen.  Nå trakk det litt fra øst, og det kom noen velkomne skyer seilende. Bakkene oppover ble derfor ikke for hete. Men i le for vinden, og i solsteiken, var det sydenvarmt.

Jeg tok en dukkert i elva på vei ned mot Flørli. Det er synd å si at vannet var kjølig.  Sol og vind tørket fort kroppen etter badet, og uten at det ble kaldt.

Denne gangen var det kleggen som var problemet. Jeg kunne godt ha ligget ved elva en god stund lenger. Det er få ting som er bedre enn en dukkert etter en svett tur, men de hekkans kleggen var innpåtrengende.

Jeg hadde god tid til Cola og noen pølser på Flørli, før ferja kom innover. Jeg fulgte den inn til Lysebotn. Det er bedr å sitte på båten enn på kaien. Betongtrappa på Flørli er hard.

 

Tilsyn/hyttevert-tur til Blåfjellenden.

Og bestyrerinnen var med.

Det ble tidlig bestemt at vi skulle ta en tur til Blåfjellenden. Bestyrerinnen hadde ikke vært innover siden påske, og det er jo en riktig fin tur for oss gamle. Kort vei, lett sekk, lite stress og det er alltid noe å gjøre.

Vi ville bli på hytta fra fredag til søndag.  Det er slike turer jeg går og gleder meg til. To dager på hytta, uten telefon og andre forstyrrende elementer, med forhåpentlig hyggelig besøk av andre gjester.

Turen innover gikk som normalt. Rolig og uten stress. Og selv om vi tok ut etter arbeid – for bestyrerinnen, så går det greit å komme inn.

Men det er egentlig mer anstrengende med en tur etter full arbeidsdag /arbeidsuke enn det mange tror.

Nesten alle fenner er nå smeltet. Det er tørt i bakken, men mye vann i bekker og elver. Det tyder på snøsmelting i høyden. Og stemmer vel med hva jeg så på turen innover mot Sandvatn. Det er fortsatt mye snø høyt oppe.

Av alle ting, fant vi modne multer. Å finne modne multer helt i begynnelsen av juli, skjer ikke hvert år. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett modne bær så tidlig noen gang.

Og voksenopplæringen tar ikke slutt. På oppslag fant jeg ut at multer hører til rose-slekta. Rose?

 

Vi kom sent inn til hytta på fredagen, men det kom to jenter etter oss. Det er ikke uvanlig at det kommer folk sent på fredagen, så vi kikket etter flere. Jentene tok inn på annekset. Vi fikk hovedhytta for oss selv.

Jeg hadde planlagt en lett dag på lørdagen. Det burde ikke gjøre noe om jeg – for en gangs skyld – ikke gikk tur på en lørdag.

Det lå en haug med gangplanker et stykke opp i lia mot Langavatn. Planen var å legge disse i stien mot Sandvatn.  Plankelemmene kom inn med scooter i vinter. 

Og disse lemmene spaserer ikke fra haugen oppe i bakken til stien ute i myra av seg selv.  I fjor hadde jeg et tilsvarende prosjekt, men da ble det ikke gjort noe med lemmene før ute på høsten. Dette året kunne jeg jo starte tidlig.

Det ble mye tung bæring i noen timer. I regn. Og det var antakelig mer anstrengende enn en vanlig tur. Jeg var våt til skinnet på slutten. Jeg kjente det i armene på lørdagskvelden…..

Men denne dagen var ikke regnet til så stor ”plage” som normalt. Temperaturen var opp mot 15 grader, og det gjør en forskjell på hvor ubehagelig regn føles.

Lørdagskvelden fikk vi besøk av tre kjekke ungdommer. To gutter – som drev med fjellklatring og en jente, som hadde startet med klatring – på tross av en stor dose sunn skepsis til høyde. Hun skulle til Kilimanjaro. Et spennende prosjekt, som selvsagt ble diskutert. Det ble en trivelig kveld.
Søndagsmorgen var det å få hytta på stell. Med bestyrerinnen til hjelp går det greit.

 

Det hadde regnet mye, og varmt regn gir stor snøsmelting. Bekkene og elvene hadde fart på seg.
Det ble igjen å snøre buksa godt rundt beina, og vasse over. Vi kom tørre over begge to.

Det satt tre karer og så på vår kryssing av vaet. Jeg tror nok de hadde hatt større problemer enn oss. Det hjelper å har krysset dette vaet før noen ganger.

Med regn omtrent hele lørdagen og natt til søndag, ventet vi regn på veien tilbake til bilen. Ikke en dråpe, selv om det for noen sinte svarte skyer over oss.  Det ble en tørr tur mot Hunnedalen i brukbart tempo. De gamle er fortsatt eldst.