lørdag 28. mars 2015

Rundt Dale/Li med vårtegn.

Nesten grønn bjørk.


Hva er de vanligst vårtegnene. For meg er det i hvert fall et skikkelig vårtegn når bjørka får museører.

Forkjølelse er vel også et vårtegn, ikke velkomment, men ikke desto mindre et vårtegn.

Fredagen ble for en stor del tilbrakt i senga. Jeg haddes sår hals, rennende nese og vondt i hode og i kroppen. Det beste er å sove slike ting av seg…

Været fredag var selvsagt bra. Sol og lite vind og god nok temperatur. Dagen skulle ikke vært tilbrakt inne men på tur. Å være inne en glad dag i mars, er triste greier.

Lørdagsmorgen begynte bra - værmessig. Her gjaldt det å ikke kjenne for godt etter i hals og hode.

Det måtte bli tur.

En kjapp titt på værmeldingen ga klar beskjed om at det bare var å komme seg tidlig av gårde. Det ville bli drittvær senere på dagen. Vind, regn og ned mot null.

Normal avgangstid er rundt 10:00 eller 10:30. Jeg klarte å komme meg av gårde til 09:30, og var på Dale rundt 10:00. Og der var det nesten ikke bil.

Jeg regnet med å være litt satt tilbake på grunn av forkjølelsen, og startet forsiktig. Med tørr bakke og lite sorpe, var det likevel enkelt å ta seg fram. Jeg gikk selvsagt og kjente på pulsen, og jeg syntes den kom fort opp når jeg tok i. Det kan selvsagt være at det bare var fordi jeg gikk å tenkte på å ikke presse for hardt, at blodpumpa syntes å ta litt av. Uansett gikk det likevel greit å komme seg opp bakkene.

Nede i Dalevika luktet det bål ,og jeg kunne se røyken fra en grue ute ved stranden. Noen hadde nok gått fra bålet uten at de hadde slukket det skikkelig.

Ett stykke borte langs sjøen ble jeg tatt igjen av en kar som var ute på en runde i terrenget. Hen mente at det er bedre å springe ute i terrenget enn å ligge langflat etter en vei.

En av grunnene for å ta turen rundt Li, var for å sjekke ståa på bjørka. Her står bjørka godt beskyttet for både nordavind og sønnavind. I tillegg får plantene ekstra lys og varme som refleks fra sjøen.

Her er det som regel mulig å finne grønne bjørker svært tidlig. Det er spesielt et par plasser bjørka er tidlig, og i denne gangen hadde et par av bjørkene fått grønne museører.

Det var et oppløftende syn. For min del blir det opp i vinterlandet søndag - for hele påsken.

Det er jo kjekt å være på Blåfjellenden, men det er også en fin tid i lavlandet akkurat når våren står for døren.

En annen grunn for turen rundt Ll/Dale var også for å sjekke hva som hadde skjedd ute i Bymarka. Her har “noen” herjet med skogen for å forberede maste. Midt i mitt turterreng…

Det var gjort en jobb for å rydde opp. Stammene var saget opp og lagt i hauger og det var igjen mulig å komme fram langs den merkede stien. Det så - så langt - forholdsvis bra ut, men jeg ønsker selvsagt ikke master her. Men hva kan vi små mennesker gjøre?

På toppen var det heller ikke en kjeft. Jeg traff først mennesket ett stykke nedenfor toppen.

Jeg gikk i mot sør, og kunne se det trakk over, Himmelen ble stålgrå, og det ville komme nedbør. Spørsmålet var bare hvor lenge det ville være opphold.

For min del holdt det god - ikke en dråpe.

 

 

 

 

mandag 23. mars 2015

Vårtur med vinterstemning.

Snø på Høgjæren.

Søndagsturen ville bli annerledes enn lørdagsturen. Det var både storm og YR enige om.  De meldte begge om nedbør. Det ble en del titting på værsidene både lørdagskvelden og på søndagsmorgen.
Hvor ville det bli anledning til å ta turen – helst uten å vasse i vann for mye, og aller helst uten å bli gjennomvåt. Nå har jeg gått tur i regnvær i noen år, så det er så avgjort ingen nyhet…

Jeg satset på en tur på Hørjæren.

Synesvarden og Steinkjerringå er et greit turmål og en grei tur, uten tunge og lange bakker, men med innlagt naturlig intervall et par plasser. En god treningstur som fort tar tre timer fra parkeringsplassen i Tovfdal til Steinkjerringå og tilbake.

Men ingen nevnte snø.

Det ble til at jeg startet tidlig. Årsaken var at værmeldingen lovet regn først et stykke ut på dagen, og om jeg startet tidlig kunne jeg muligens unngå noe av nedbøren.
Det var 3-4 grader hjemme. Og det var yr på bilruta hele veien opp mot parkeringsplassen. Det siste stykket var det ikke nødvendig å bruke vindusviskerne.

Ikke fordi det ikke var nedbør, men fordi den kom som snø. Det var jeg ikke helt forberedt på. Det var kaldt i vinden, selv om det ikke blåste noe særlig. Til å begynne med smeltet snøen på bakken. Det var egentlig tørt etter solskinnet på lørdagen. 
Første delen gikk greit – eller som vanlig.
Nedover mot Holmvatn fikk jeg været og vinden litt i ryggen, og da var det greie forhold. Det tegnet til å bli en heller grei tur. På vei mot Steinkjerringå kom det mer og mer snø. Vinden frisknet på. Hetta måtte tas i bruk og det ble heller surt.

Det var selvsagt andre på tur. Jeg møtte folk som jeg også har truffet før. Vi fikk en liten prat før jeg igjen tok avgårde.
Nesten ved Steinkjerringå traff jeg en hel gjeng. Det var besteforeldre, mor og far og sønn på antakelig 5-6 år.
De tok pause og forsvant bak da jeg gikk mot Holmavatn fra Steinkjerringå. Og noe til min overraskelse dukket de opp ved Synesvarden – i snøkavet. Litt snø og vind var ingen hindring for søndagsturen.

For fra jeg snudde ved Steinkjerringå og til jeg igjen var ved bilen, ble det mer og mer hvitt.
Det ble vinter.
Til å begynne med var det bare litt snø i kanten av stien og i groper ute i terrenget. Etter hvert ble det mer og mer hvitt, og siste stykket var det vinter.

Turen startet med tørr bakke og helst vårstemning, og ble avsluttet med vinterstemning.

Det ble kaldt. Og jeg gikk og funderte på hva som er best: snø eller regn. For at det skal komme snø, må det være kaldt. Regn kommer med litt høyere temperatur. Regn vil gjøre at jeg før eller siden blir gjennomvåt.  Snø kan være kaldt, men jeg holder meg tørr lengre. Og det er alltid mulig å ta på mer tøy, selv om jeg meget sjelden har tatt spranget og kledd av meg skalljakke for å hive på fleece’en.

Jeg tror jeg foretrekker nedbøren som snø. Men ikke om det blir glatt.

Solskinnstur til Bynuten.

Lørdagstur i selskap med mange andre.

Turen til topps i Sandnes er en vår og høst tur. Det ble meldt om finvær og sol alt i begynnelsen av uka. Og jeg fikk selvsagt lyst på denne spesielle vårturene.
Turen er en skikkelig fjelltur, og gir god trening for senere langturer i heia.

Normalt tar jeg denne turen for første gang på våren rundt 2. påskedag. Det har nærmest blitt en «tradisjon». Nå er det fortsatt en stund til påske, men finværet lokker.

Broderen er nesten fast følge på søndagsturene. Med god melding for lørdagen og ikke fullt så god for dagen derpå, ble det endring i det vanlige opplegget.

Det ble to på tur lørdag. Og vi ble så langt fra alene.
Parkeringsplassen på Seldalsheia var langt fra full, men det var opp mot 20 biler og folk på vei. Vi startet sammen med et par, og holdt sånn passe følge til topps. Det gikk så pass greit, at vi passerte en hel del på veien.

Nå var det greit å gå, selv om det var sorpe og glatt enkelte steder. Steinene var tørre, og vi måtte helt opp i Svartdalen før vi støtte på snø og is i stien. Litt oppe i høyden hadde det nok vært frost om natten. Vi gikk på noen fenner, og det var dekket av et lag med is.
Det ble skikkelig glatt.
I den lille dalen før siste kneiken opp mot kanten, ligger det ofte en fonn. Den var på plass i år også. Tidlig på året er det mulig bare å gå rett fram og ned i dalen på fonna. Det var tydelige spor – fra dagen før eller tidligere. Vi gikk forsiktig rundt, og kunne se at folk bak oss også tok det rolig og forsiktig her.

I kneikene opp mot kanten ble det tydelig at vi ikke helt hadde sommerformen inne. Vi måtte ta det litt med ro, det var ikke mulig å holde presset på.
For å gå rett bak folk, så forbi, og så bak igjen oppover, gjør ofte at det blir tatt ut litt mer enn «heldig». Da blir de siste bakkene tunge.

På toppen var det mindre snø enn vanlig så pass tidlig på året. Innover heia var skillet mellom snø og barmark tydelig og det lå et stykke oppe i høyden. Det kunne se ut som om Røssdalen alt var snøfri, og da er det ikke lenge før Mån også kan være et turmål. Utsikten var bra. Det var mulig å se Feistein fyr og langt inn i heia.

Nedover tok vi det som vanlig rolig. Det er ikke særlig stas å få en skade som gjør det umulig å komme seg ut på tur. Spesielt rett før påske og vår.

På vår vei nedover, møtte vi selvsagt de vi hadde gått forbi, men også en del i tillegg.
Det hender at turen til Bynuten oppleves som et sammenhengende syttendemaitog, men da helst på en glad søndag i mai.
Og det var det spesielle denne gangen. Det var lørdag og så pass tidlig som i mars.
Kan det være at det er flere som går på tur nå enn tidligere? At flere ser nytten av å bevege seg i naturen? I så fall er det bare greit.

Men det kan være at alle ikke helt har kontroll på hvor lang turen er, og når det blir mørkt.
Da vi kom ned til parkeringsplassen etter en vel gjennomført tur, passe mør i beina, var det en gjeng som salte opp. Da var klokka rundt 3 og de kan få problemer med daglyset om de ikke gir på oppover – og nedover, om turen går mot toppen i Sandnes.





mandag 16. mars 2015

Skitur til Blåfjellenden.

Første gang i år.

Og da var det tid for å si «endelig».
Denne helga kom jeg inn til Blåfjellenden, Og inne i hytta, satte jeg meg ned og tenkte «jeg kom inn i år også».
Det var en fin følelse. Tenk å få anledning til å ligge på hytta i to netter. Og det helt i starten av året.
Det hele startet egentlig med at både bestyrerinnen og jeg skulle ha vært innover forrige uke. Å være «tilsyn» på en ubetjent hytte innebærer en del arbeid. En av de årlige oppgavene er å skifte på sengene. Dette året ble det planlagt å ta av det gamle, få det til vask og så legge på det samme. Og dette må gjøres til påske.
Vi kom aldri inn forrige helg.
Besøket på Blåfjellenden i påsken, gjør det ikke nødvendig å få alt inn til påske, men scooterføret forsvinner normalt rett etter påske, og alt som derfor ikke er inne på hytta til da, må bæres.
Jeg bærer ikke opp 45 sett sengetøy.
Det var litt frem og tilbake hvordan været ville bli. Yr og Storm var ikke helt enige. Storm melde mindre vind enn YR, men begge var enige om at det vill bli sol og mer sol.
Og det ble sol, hele helga. Fredagen startet med noen timers jobbing hjemme, så noen timer på ski med tung sekk, og ble avsluttet med noen timers jobbing på hytta. Jeg kan trygt si at det kjentes utpå fredagskvelden. Kroppen er ikke hva den en gang var, men det har den da heller aldri vært.
 
Nede i Hunnedalen var det ikke mange bilene. Og oppover Oleskaret var jeg omtrent første mann. Det hadde gått folk et stykke innover, men alt fra Kringlekveven laget jeg et ensomt spor i snøen.
Ikke bare skispor forresten…
Det var knallhardt i høyden. Ned bakkene var det (for meg) enklere å gå på beina. Og det går mye fortere. Og siden jeg gikk ureglementert i bakkene, tok det ikke så mye lengre tid å komme inn enn det jeg bruker når jeg går.
Det var virkelig påskestemning nede i liene. Litt lengre opp og spesielt der løypa går over høyder, så var det litt mer utrivelig. Vinden var kald.
Fra nordre enden av Leitevann kunne jeg se tilbake på mitt eget skispor. Og ellers var det stort sett hvite vidder og sol.
Villmarksfølelsen kommer fort krypende innpå på vei ned mot hytta.  Som badet i sol, og hvor det ikke hadde vært folk på en uke. Med bare så vidt over ti grader inne.
Det tar tid å få varmen i hytta. Det går stort sett en sekk ved før temperaturen stiger opp mot tyve grader.
Jeg hadde halvt regnet med å bli alene på hytta natt til lørdag. Ut på kvelden, en god stund etter at det hadde blitt mørkt, kom et par fra Hunnedalen. Hyggelig med besøk.
Det er snø i heia. Mye snø. For første gang, er det laget trinn i snøen for å komme ned til døra. Det er trapp opp når snøen er vekk.
Og også ved doen var det så pass med snø at det var laget til trinn.
Heldigvis var det ikke nødvendig å grave. Dørene kunne åpnes, og det så ikke ut som om det hadde vært nødvendig å grave tidligere heller.
Det ble en kald natt. Kulden og fuktigheten satt i vegger og senger. Når det i tillegg blåser, så blir det lett litt utrivelig – en stund.
Morgen på Blåfjellenden er derimot skikkelig trivelig. Egg og bacon, og så lett jobbing. Uten stress, for jeg skulle ikke hjem den dagen. Herlig å tenke på at jeg skulle bli lengre.
Jeg fikk gjort jobben. Det kom folk på lørdagen, og søndag blåste det opp mot stiv kuling. Heldigvis hadde jeg avtalt at sengetøyet skulle hentes på søndagsmorgen. Jeg fikk anledning til å sitte på tilbake til bilen. På vei over Leitevann, kom vinden inn fra siden. Den blåste meg omtrent av scooteren. Jeg var glad jeg slapp å kjempe meg ned mot Hunnedalen.

mandag 9. mars 2015

Bymarka og monstermaster.

Søndagstur med ubehagelig overraskelse.
Det har en stund vært planer om en ny kraftledning tvers over Lifjell i Sandnes. Og på søndagens tur fikk vi antakelig se de første spor etter inngrepet.
En god del skog var tatt ned og lå spredd over den merkede STF stien. Det var satt opp markeringspinner og det var tydelig at et eller annet – og jeg antar dette kun kan være i forbindelse med gigantmastene – er på gang.
For den del av Stavangers befolkning som en gang var med på å plante skogen, må det jo være litt trist å se den hugges. Det er ikke så veldig lenge siden fjellsiden mot Stavanger var bar for trær.
Søndagens tur var ellers en våt affære. Det regnet stor sett hele tiden. Det spesielle ved søndagens tur var i tillegg til overraskelsen ute i Bymarka, at det var overhendig sleipt. Det var omtrent som å gå på is store deler av turen. Vi gikk forsiktig.
Nå var det egentlig ikke klart hvor turen skulle gå. Værmeldingen var så avgjort ikke på vår side. Det ble meldt om regn, men muligens bedre vær ut over dagen. Det gode været kom, lenge etter av vi var vel hjemme og igjen hadde fått varmen i kroppen.
Med lyden av regn på hetta og vann nesten over alt, ventet vi ikke å treffe særlig mange andre turgåere. Og denne gangen ble vi ikke tatt igjen av noen, og så ikke en kjeft, før helt oppe på toppen.
Da vi kom opp på toppen, kunne vi se en kar. Vi var omtrent søkk våte, og det ble fort kaldt. Karen hadde kommet opp fra Dale, og var antakelig like våt som oss. Han skiftet til tørt.
Vi helte innpå litt varm saft, ønsket karen god tur videre og kom oss ned fra toppen.
Denne dagen ble det ikke satt noen fartsrekord. Det gikk heller pent og pyntelig for seg. Noe kom nok av at det var glatt, men pisseregnet gjorde det også tyngre å gå. Både klær og sko, og ikke minst sekk blir adskillig tyngre i regnvær.
Alderen gjør det også tyngre. Broderen har måttet bytte «kosttilskuddet» og det slår ut på pulsen. Han hadde også fått beskjed fra «kompetent hold» at det antakelig ikke var særlig lurt å presse kroppen. Rådet var å heller holde treningen på et litt lavere nivå – 80% av maks.
Og det er slik jeg har trent en stund. Det gjør at vi bruker noe lengre tid på turene, men til gjengjeld går restitusjonen raskere. Og det blir mulig å ta flere turer. 
Helt nede i lia mot Dale, fikk vi en ny overraskelse. Gjennom noen år har vi møtt samme person mange ganger, og på den måten faktisk blitt kjent. Vi stopper alltid for en liten prat. Helst om hei og tur.
Denne gangen var det to ifølge, men like kjekt å treffes for det.
I det vi kom ned til bilen gikk regnet over til yr.

lørdag 7. mars 2015

Tur i tåkehavet.

Høgjæren uten høy himmel.


 
Skeptisk….

Det ble en grundig gjennomgang av værmeldingen gjennom uka i anledning lørdagsturen. Jeg hadde håpet på en tur i tørt og fint vær. Da hadde vi, bestyrerinnen og jeg, tatt til Blåfjellenden. Værmeldingen vartet opp med varseltrekant. Det var snakk om vind og regn i mengder.

Lørdagsmorgen viste YR at det ikke ville være spesielt mye regn eller vind, og at været ville være best i sør.

Kunne det gå med en tur på høgjæren? Det er i hvert fall i sør.

Utenfor vinduet både blåste det og regnet. Jeg var skeptisk, men fant ut at jeg fikk forsøke. Det ville ikke være første gang jeg gikk den turen i regn og vind i så fall.

Jeg ble ikke mindre skeptisk av at skydekket lå langt nede. Det var tåke.

Vindmøllene på Helland dukket opp i tåkehavet, men toppen viste aldri skikkelig. Den lå oppe i skyene.

Og startstedet for turen ligger høyere enn det.

I tillegg lå det fortsatt snøflekker langs veien da jeg parkerte. Hvor vått og kaldt ville det bli.

Nok en grunn til å være litt skeptisk.

At det ikke ville være mange folk på tur en våt og kald lørdag, trodde jeg helt bestemt.

Nå ble det aldri verken vått eller kaldt.

Men tåket var det. Hele veien.

Den var mer eller mindre tett. Enkelte plasser kunne jeg se et par hundre meter. Det plassene der tåka var tettest, kunne jeg knapt se 50 meter.

Denne dagen var det ikke en høy himmel på høgjæren.

Et stykke nedenfor Synesvarden på vei mot Holmavatn, kom det en kar ut av tåka.

Jeg ble ikke alene.

Vi vekslet noen ord og da jeg nente tåka, kom svaret: “han e’ ringe” Med andre ord han var fra Jæren.

Og skulle jeg ha sagt noe om tåka, så ville jeg sagt at “han e’ biringe”. Gode jærske dialektord.

Litt lengre ned sto en hel gjeng. Det for en hund rundt ute i marka, og en av folka forsøkte fortvilet å få hunden tilbake.

Greit på vinteren, men på sommeren er det vanligvis ungdyr her, og de ville springe etter bikkja og mot folkene. Det er ingen ønskesituasjon og se en stor flokk ungdyr komme springende i mot.

Nede ved Holmavatn fikk jeg dagens regn. Egentlig ikke mange dråpene, og det ble aldri nødvendig å ta opp hetta.

Ved Steinkjerringå var det et par, og jeg møtte flere etter hvert.

Det ble ingen ensom tur likevel.

Og selv om det var tåke, så ble det en grei tur. Lite regn, nesten ikke vind og god temperatur. Og snø? Det var ikke snøfnugget å se noen plass utenom ved bilen.

På Mossige sto krokkusen i blomst.

 

 

 

 

mandag 2. mars 2015

Søndagstur med tidlig start.

Dårlig vær deler av turen. 
Yr betyr en del. Vi startet søndagens tur en del tidligere enn vanlig. Yr meldte om regn, men mye regn litt ut på dagen.
Vi pleier å avslutte søndagsturene «litt ut på dagen».
Med start rundt 9 kunne vi muligens unngå de verste bygene. Og siden det ble meldt om vind opp mot kuling, var det heller ikke vanskelig og nok en gang bli enige om en ny tur rundt Dale/Li.
Broderen stilte på trammen rett over ni.  Det var litt regn på ruta innover mot Sandnes, men da vi steg ut av bilen på Dale, var det opphold.
Og vi fikk opphold omtrent halve turen.
Vi var nok ikke de eneste som hadde sett værmeldingen. Det var faktisk noen biler, selv om det var tidlig. Nå var det ikke mange spor utover, men det hadde gått folk før oss. Og ikke langt ute langs sjøen kom det to stykker i friskt jogg, og for forbi oss.
Nå blir vi forbi løpt av en del folk på denne turen, og for oss fremstår det som sjansebetont å holde høy fart bortover svabergene.
Med støvler som så vidt er inngått, og med såle jeg ikke helt stoler på, så ble det mye forsiktig gåing denne dagen også.  Broderen hadde på et par gamle svært slitte ALFA Walk King. De hang i hvert  fall dårligere enn mine nye Crispi sko.
Vi snakket som vanlig om å ta det med ro. I småbakkene bortover mot Bymarke var det ikke mye som manglet på full fart. Pulsen var for min del høy store deler av turen, og «sakte i bakken» ikke helt dekkende.
Dette var dagen for å treffe kjentfolk. Rett før Bymarka tok en hund oss igjen. Den sprang tilbake samme vei, men kom raskt innpå igjen.
Og den stakk snuten inn i hånden min.
Da gikk det opp for meg at jeg nok hadde hilst på hunden noen ganger før. Helt riktig, eieren - Ola, kom i godt tempo innpå og for forbi etter at vi hadde vekslet noen ord.
Hunden kunne antakelig ikke skjønne hvorfor jeg ikke strakt så hvem det var. Han var i hvert fall helt sikker.
Et stykke oppe i bakken mot toppen, fikk vi regnet på oss. Ikke så ille til å begynne med, men det økte på etter hvert. Litt av og på til å begynne med, men fuktig var det. Over toppen vikk vi også vinden midt i fleisen.
Det var nok ikke mer en stiv bris, men i kastene var det vanskelig å holde balansen. Regn og vind og ned mot 3-4 grader er fortsatt surt….
Det var andre på tur denne dagen. Vi møtte en del folk som kom imot oss, som nok ville til topps på Lifjell. Jeg tror ikke alle var klar over hvor surt det egentlig var på toppen, men forholdene var langt fra «farlige».
Vi hadde antakelig gått fort denne dagen, og etter toppen forsøkte vi å holde farten oppe. Kunne vi komme rundt på en respektabel tid?
 Vi ramlet, nesten bokstavlig, nedover stien fra Dalevann, og traff på gamle kjente. Vi måtte selvsagt stoppe opp og ta en prat.
Det er alltid hyggelig å treffe igjen folk som også bruker mye tid på tur.
Og etter å har snakket sammen en del ganger i det vi har passert hverandre på tur rundt Li, så er vi blitt kjent.
Nede ved Dale, kunne vi nok en gang konstatere at det er greit med en stor luke på bilen. Den er grei å stå under når det regner. Det blir mye mer behagelig å skifte tøy på den måten.
Og klokka fortalte oss at det hadde gått greit – forholdene tatt i betraktning