En skikkelig fin tur, med flom og snø.

To dager i heia i slutten av oktober.

Forrige uke var det is og snø i høyden innover mot Blåfjellenden. Denne uka lovet YR i det minste over null og lite regn torsdag. Det var til og med snakk om opphold og litt sol på fredag. Nå er det ikke alltid YR treffer helt, men de andre dagene så ikke bedre ut, så skulle det bli den ukentlige turen måtte det bli torsdag/fredag.

Det kan ikke være snakk om mange slike turer innover heia, før vinteren overtar. Min erfaring er at månedsskiftet oktober/november ofte eer da vinteren melder sin ankomst og snø og is dekker landskapet. Global oppvarming har gjort sesongen noe lenger – heldigvis, men det blir likevel ikke mange novemberturer.

Til å være i slutten av oktober var været egentlig bra. Innover heia på torsdag var det yr og litt vind fra sør. Når går turen omtrent rett nord, så det var mulig å vandre innover med jakken åpen og hetta for det meste nede. Det er bra vær det.

Likevel var det hindringer denne dagen. Det hadde regnet mye de siste dagene, og det var skikkelig bløtt. Elvene og bekkene jeg passerte på vei mot parkeringsplassen gikk flomstore. Jeg lurte på hvordan det ville være å komme over Fossebekken.

Vanligvis går det greit å komme over denne bekken, muligens med et langt steg over det dypeste, og litt vann opp på fjellskoene – om det er mye vann. I vårflommen har det hendt at jeg har valgt å snu nettopp ved Fossebekken.

Denne gangen måtte jeg ned i bekken til kneet – bak en stein for ikke å miste fotfeste i strømmen. Siden jeg hadde strammet buksa godt rundt skoene, og tatt på gamasjer, ble jeg ikke vår i det hele tatt.

Det var omtrent 7-8 grader, og jeg ble litt overrasket da det dukket opp noen hvite flekker på bakken. Snø. Litt uventet. Ikke årets første, den kom for 14. dager siden, men jeg hadde trodd alt var smeltet.

Det ble en kjekk tur innover. Jeg hadde startet tidlig, og det var ingen grunn til å gå fort. Det passet godt å gå rolig og faktisk stoppe for å se meg rundt. Det var ikke mye å se. Nesten alt er brunt og grått. Vinteren er ikke langt vekk, men turen inn var nærmest en flott høst-tur.

Det var ingen andre på vei fra eller til hytta. Det var heller ingen som hadde bestilt seng denne natta. Jeg regnet med å bli alene. Med få folk i heia og snø og is på bakken velger jeg å holde meg i lavlandet. Alene på vintertur, med dårlig underlag er ikke det jeg anbefale andre, og jeg holder meg heller hjemme.

Det var andre på hytta. Et par fra Sveits. Som ble skikkelig overrasket da jeg opplyste at sesongen er på hell og at det antakelig kan bli vinter når som helst. De hadde gått fra Prekestolen, vært innom Kjerrag, og overnattet på selvbetjente hytter. Jeg var den eneste de hadde møtt, utenom nede i Lysebotn.

Det var litt sol på morgenen. Regnet hadde holdt seg vekk den natten. Stein og berg var tørt. Stein var «nesten» tør, men vadet og Fossebekken var tilbake til vanlig høstnivå. Det blåste en del mer enn dagen før og fortsatt kom vinden fra sør. Midt i ansiktet.

Hjemturen gikk med jakken kneppet, men uten mellomlag. Det var fortsatt nesten ti grader og så avgjort ikke vinter. Vinden kunne kjennes over de høyeste plassen, men mye av turen går i le oppover bakker og rundt noen knauser. Det ble en helt grei tur tilbake også.

To dager i heia, helt i slutten av oktober med mer en greit turvær, er en gave, som jeg denne gangen tok godt vare på. Det burde egentlig være mange flere på tur disse dagene, været var bra nok til det, men for egen del er det greit å gå alene.

Søndagstur til Bjødnali med Bestyrerinnen

En kjekk og enkel tur med litt bakker.

Etter en lang tur på søndag, ville bestyrerinnen på en litt kortere søndagstur. 15 kilometer hadde gått greit, men det kunne på mange måter passe med en litt kortere tur dagen etter.

Vi hadde vært svært heldige med været på lørdagsturen. Sol, lite vind, men litt lav temperatur. Yr hadde meldt dårligere vær. Det er alltid greit når yr tar veil «rette veien».

Det var ikke spesielt optimistiske toner fra YR for lørdag. Overskyet og mulighet for litt nedbør, regn ut over ettermiddagen. Heldigvis skulle temperaturen være opp mot 10-12 grader. Likevel helt greit vær å gå tur i.

Siden vi holder til på flate Jæren, må vi i bil for å finne skikkelige bakker. Det er likevel ikke spesielt langt til Sælandsskogen og parkeringsplassen der. Det er bare en tur på vel 20 minutter – om det ikke er graving i veien. Det var det, og vi brukte litt lengre tid en vanlig.

Bestyrerinnen ville ta en kapp tur denne dagen, og med vind og mulighet for regn passer det bra å gå rundturen fra Sælandsskogen til Bjødnali.

Vi var ikke alene som ville på tur denne dagen. Parkeringsplassen var langt fra full, men det var en del andre biler. Vi traff likevel ikke mange på vår vei over Blåfjell mot Bjødnali. Rett før garden gikk vi på to blide damer som hadde pause.

Vi gikk opp til gården. Der har noen laget i stand sitteplass, og vi pleier å ta pausen her. Det ble ikke lange pausen denne dagen. Selv om det ikke var kaldt, så gjorde vinden det fort ubehagelig å sitte stille.

Det var spor av traktor oppover mot garden. Bonden hadde vært og tatt ned sauene for vinteren. Nå vil vi ikke høre lyden av sauebjeller på denne turen heller. Vinteren er på vei mot lavlandet.

Det er fortsatt mye blader på trærne. Så langt har det ikke vært skikkelig frost. Selv vind opp mot storm har ikke fått alle bladene ned på marka.

Denne turen var det også bløtt. Det har regnet så pass mye at myrer og søkk er fulle av vann. Vi gikk i fjellsko og ble ikke våte, men de som kom i mot i lave sko ville antakelig ha problemer.

Fra Bjødnali går det vei til Sjelset. Det er et par lette kilometer, selv om det går opp et godt stykke, for så å gå nedover ganske greit. Det siste stykket langs «ånå» er egentlig ganske flott. Da går veien inne i skogen, og på denne tiden var det skikkelig flotte farger.

Yr mente det var mulighet for regn, men vi fikk en tørr tur. Det ble faktisk litt sol underveis. Det hender YR melder litt mer regn enn det kommer.

Turen er på 8 kilometer, og må betegnes som svært lettgått, selv om det er noe steinet inn mot Bjødnali. Med pause og litt stopp underveis ble det to timer på tur denne søndagen. Både Bestyrerinnen og jeg var godt fornøyd med dagens innsats.

Vistnes til «sverd i stein»

15 flate kilometer i godt selskap.

Puerto Rico-gjengen har kommet sammen en gang på høsten de siste årene. Denne gangen ble det fredag til lørdag og lørdagen skulle brukes til tur. Som vanlig. Det er jo en turgjeng, så når vi samles, blir det en tur.. Vi går tur hver dag i «syden».

Denne gang traff vi en værmessig flott dag. Lørdag var det meldt litt lav temperatur, noe sol, men for det meste overskyet og nesten ikke vind. Skikkelig bra vært til å gå tur i, så sent i oktober.

Nå ble været egentlig bedre enn meldt. Det Vistnes til «sverd i stein» var stort sett sol, og i sola ble det en helt grei temperatur. Det beste av alt, vinden holdt seg vekk. Det var omtrent vindstille.

Sigbjørn hadde foreslått å gå fra Vistnes til «Sverd i stein» ved Møllebukta i Hafrsfjord. Dette er en tur Sigbjørn og Anne Lise, Bestyrerinnen og jeg, har gått en gang før. Tidligere i år. For Edvin, Anne Margrete og Kjell, var dette en helt ny tur.

Vi var med andre ord syv stykker som skulle stille til start. Vi ble enige om å møtes på parkerings- plassen i Møllebukta og så kjøre i to biler til Vistnes på lørdagsmorgen.

Siden vi gå omtrent i vannkanten, er det lite bakker. Noen små kneiker som kan få pulsen opp et lite hakk det er alt. Det er ingen tur med store utfordringer.

Nå var det skikkelig sorpet rett rundt Vistnestunet fordi det hadde kjørt traktor der vi gikk, men eller var det greit å gå med lave sko. Etter en snau kilometer, var det slutt på sti og det ble «vei» resten. Det var riktignok en og annen sølepytt, men det var alt.

Det var skikkelig kjekt å være på tur med gjengen nok en gang. Vi har gått sammen mange ganger, men da i over tyve grader og sol – for det meste. Denne gangen var det mye kaldere. Litt glatt på en stein til og med.

Selv om vi har gått noen kilometer sammen har vi fortsatt nok å snakke om. Tiden går fort, og når terrenget er nytt for noen, blir det også noen stopp for å sjekke utsikten. I dette tilfellet øyene ute i havet. Det var Kvitsøy vi så, og bakom ligger Skudeneshavn.

For oss som hadde gått turen før var Vistehålå, helleristninger, «brutte lenker» og «fiskerkånå» ikke noen nytt. Likevel måtte vi ta oss tid til å sjekke opp disse tingene, slik at de andre også fikk med seg disse sporene fra tidligere tider, noen ca 8000 år gamle.

En lørdag med godt vær, var det også andre på tur. Det kom nesten hele tiden folk i mot, men ikke mange så ut til å satse på en like lang sur som oss.

Det er en lang men enkel tur. Slik vi gikk den, ble det på hele 15 kilometer i følge offisiell tidtager Kjell. Vi hadde noen gode pauser, og brukte 4 timer omtrent på sekundet. Fire timer i god selskap, med mye å stoppe opp for. En flott og kjekk tur, en tur jeg godt kan anbefale for andre.

Tre timers fjelltur midt i Sandnes

En flott treningstur.

Det har blitt mye tur dette korona-året. Uten styrketrening innendørs, har det blitt både 6 og av og til 7 turer i uka. Det er mye tur det.

Med mye flott turvær har det blitt svært mange skikkelig kjekke turer. Med tur hver dag, kan det ikke bli lange turer hver gang. Det må bli en del korte turer. Derfor har det blitt mange turer fra Sele til Hellestø og tilbake, fra Gramstad og ut fra Sælandsskogen.

Dette året har det også blitt en rur til Blåfjellenden en gang i uka. Ikke alltid med en overnatting, et par ganger har det blir dagstur frem og tilbake. Det er nå blitt en offisiell langtur, som egentlig har gått bedre enn fryktet.

De gangene jeg har gjort denne turen (og frem og tilbake til Sandvatn på dagen) så har jeg alltid trodd at det ville bli en tung og lang tur. Og så har det gått mer enn greit. Det har vært skikkelig kjekke turer.

«Du blir god i det du trener på» er et gammelt jungelordtak. Jeg kan gå god for det. Dette året har formen blitt bedre og bedre ut over sommeren og høsten. Kondisjonen er blitt bedre og det tar lengre tid før jeg kjenner det på kroppen at jeg har gått langt og lenge.

Likevel har det etterhvert blitt «tyngre» og «tyngre». Det kan være at styrketreningen tar mer på kroppen enn hva jeg tror. Det er likevel kjekt å gå tur, så spørsmålet blir, som vanlig, hvor skal turen gå?

Dette året har det blitt en del turer fra Gramstad, og jeg har til og med klart å gå noen nye stier. Jeg har tråkket inn Bjørndalsmyra noen ganger, og tatt Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og av og til Dalsnuten som dessert.

Med mye regn den siste tiden, ville nok Bjørndalsmyra være temmelig våt. Likevel var det den turen jeg satset på denne gangen. Det er mindre bil på Gramstad nå enn tidligere i sommer, men fortsatt er det en del folk på tur selv midt i uka. Jeg møtte en del folk rundt Bjørndalsfjellet, men ingen innover myra.

Jeg tråkket igjennom i myra og ble våt. Jeg har vært våt noen ganger før. Det var helt vanlig at fjellsko ble gjennomvåte i reg, før Gore-Tex. Det var noen svake spor innover myra. Antakelig hadde det gått folk eller dyr i stien tidligere på dagen.

Selv om det er enklere å komme opp til Mattisrudlå via Bjørndalsmyra, var jeg likevel ganske andpusten da jeg sto under toppen, og kikket bortover mot Bjørndalsfjellet. Med noen bakker både opp og ned ville det bli mer pusting og pesing før jeg sto på den toppen.

Bakken ned mot veien er grei – å gå ned. Jeg kom til veien i bra form og alle motbakkene var glemt. Bakkene opp mot Fjogstadnuten er en serie med kneiker, men siden jeg har gått disse en god del ganger, kom jeg også opp her med pusten under kontroll.

På vei ned mot Kvitemyr, ble det til at jeg også ville forsøke meg på Dalsnuten. En «omvei» på en drøy kilometer, men igjen med en del høydemeter. Jeg kom til topps.

Det gikk kjapt ned samme vei jeg kom opp, og rundt Revholstjørn og tilbake til Gramstad gikk kjapt. Det var fortsatt litt krefter igjen til en liten spurt på slutten.

Det ble en kjekk og grei tur. Litt lengre enn jeg egentlig hadde planlagt, men med god form og kondisjonen under kontroll, var en tretimers tur helt greit.

Søndagstur på Høgjæren.

I godt selskap, og i flott vær.

Bestyrerinnen ville på tur denne søndagen, men før vi fikk diskutert hvor turen burde gå, ble vi invitert med til en tur på Høgjæren. Svoger og svigerinne ville også på tur, og vi var så heldige, at vi fikk være med.

Det var egentlig ikke så underlig at folk ville på tur denne dagen. Sola skinte fra blå himmel, og det var nesten ikke vind. Nå var temperaturen et stykke under ti grader, men godt over frysepunktet.

Skikkelig bra turvær. I midten av oktober må flotte dager nyttes på best mulig måte, og for oss, denne dagen, ble det en tur rundt på toppen Jæren. Nå ble det først en rundtur med bil, men det var kjekt å kjøre på «nye» veier mot Holmavatn og parkeringsplassen for rundturen.

Det var mange biler, men få folk. Selv på vei oppover mot Synesvarden var det ikke så mange folk som jeg hadde ventet. Det kom noen i mot, og som hadde den lille trekken i ansiktet. Godt innpakket.

For vår del var det kjekt å gå tur denne søndagen. Det var skikkelig høy himmel, med klar luft. Sikten var god, og denne gangen kunne vi se langt til havs. Antakelig var det hummerbåter vi så utenfor kysten. Omtrent 10 kilometer mot sørvest. Horisonten er noen kilometer lengre ute i havet.

Det er fortsatt grønne jorder der bøndene henter gress, men i marka der vi gikk, var det brunt og grått. Vinteren er på vei også her ute nesten ved kysten.

På vei mot Synesvarden var det noe som surret over oss. På toppen sto en kar og dirigerte dronene vi hadde hatt felge med opp siste bakken. En kjekk ting å ha, men jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å anskaffe en. Alt tar tid, jeg skal jo fram.

Nede i dumpa under Synesvarden kom vi i le av trekken, og fikk sola rett på oss. Det ble varmt. Der var det så avgjort ikke behov for vintertøy, som jeg hadde på.

Bestyrerinnen velger å gå «med klokka» på denne turen. Da får hun flott utsikt nedover mot sjøkanten og utover både havet og flate Jæren. Med sola midt i mot og god temperatur, ble det en skikkelig søndagstur det stykket.. Spesielt da vi også traff kjente og fikk en prat.

Det er litt trist å besøke Steinkjerringå etter at vandaler har herjet. Både selve Synesvarden og Statuen av «Mor Norge» er ødelagt. Det er omtrent uforståelig for meg at noen kan finne på slikt. De må jo ha gått omtrent en time før de begynte med hærverket.

Både ved statuen og på vei tilbake mot Holmavatn og bilen, var det mye folk. Noen, som oss, tok en pause. Vi fant et bord godt gjemt blant grantrærne. Inne i skogholdet viste kameraet mitt at det var over 20 grader. Det var godt og varmt inne i den solhålå.

Denne søndagen ble det en skikkelig søndagstur. Sol og nesten varmt, og lite vind, nettopp slik det skal være på en søndagstur.

Vintertur i oktober.

Årets første snø.

Fortsatt bør det være mulig med en tur i heia. Den ukentlige turen inn til Blåfjellenden pleier normalt å være mulig til i slutten av oktober eller begynnelsen av november. Vi er fortsatt bare i midten av oktober – heldigvis.

Yr var klar på at det ville regne – og blåse. Likevel så det ut til å være et «vindu» torsdag med mindre regn og vind. Fredag skulle det faktisk være sol, og temperaturen skulle holde seg så vidt over null.

Nå fikk Yr rett i at temperaturen holdt seg så vidt over null, resten gikk rett i dass. Torsdag innover tok jeg ut litt tidlig for å treffe dette «vinduet» med litt bedre vær. Bare litt regn og litt vind.

Oppover mot Hunnedalen regnet det. På parkeringsplassen regnet det, men det ble nesten opphold bare et stykke oppe i bakken. Og temperaturen var nesten sommerlig. Opp mot 8-10 grader.

Det ble en skikkelig flott tur innover. Det kom litt yr, slik at hetta måtte på et par ganger, men stor sett gikk det greit med bare capsen. Jeg startet med skikkelig vinterutstyr. Vantene kom kjapt av og det gikk greit med jakken oppe.

Egentlig var været det beste som jeg kan tenke meg så pass sent i sesongen, Varmere en 8-10 gader er ikke vanlig. Sol og blå himmel vil nesten alltid gi frost så pass sent på året. Med glatte forhold vil jeg som regel helst holde meg hjemme.

Det ble til at jeg gikk og kikket på verden omkring meg. Det blir antakelig en av de siste gangene dette året jeg går innover, og det er kjekt å tenke tilbake på de gode opplevelsene. Det er lett å huske de skikkelig dårlige dagene, men kjekkere med de gode.

Denne dagen var det høst. Ikke stort andre farger enn brunt og brunrødt. Elver og bekker var store etter regnet den siste uka, og det var vått i stien. Det blir litt mer forsiktig tråkking stien når sorpa er svinnglatt. Det finnes stor sett nesten ikke dyr og fugler, selv om det fortatt for en enslig liten fugl forbi.

Forrige uke var jeg alene innover. Denne ganen kunne jeg se spor foran meg. Jeg var ikke sikker på om det var to eller tre personer, men helt sikker på at sporene var «ferske». Det kom en kar springene mot meg. Han var på dagstur. Det ville med andre ord være folk på hytta når jeg kommer inn.

Ett stykke oppe i bakken, 6-700 meter fra hytta, kunne jeg tydelig kjenne lukta av røyk fra ovnen. Var jeg heldig, kom jeg fram til varme i ovnen og god temperatur inne.

Det var folk i hovedhytta, og annekset var kaldt. Det tok tid å opp varmen. Det ble varmt etter hvert, og selv om det ble mørkt tidlig, så fikk vi,for jeg var ikke alene, en kjekk kveld.

Den natta blåste det skikkelig. Det ristet i hytta, og or YR hadde antakelig rett når det nevnte vind opp mot 20 m/sek – nesten storm.

Vinden skulle gi seg ut over dagen, men det blåste fortsatt kuling over kantene da jeg tok fatt på bakken opp. Det regnet. Tilbaketuren ble litt annerledes enn turen inn. Det ble vinter.

På toppen var det snø i lufta, og selv om temperaturen var over null, så var det ikke mange varmegradene. Antakelig ikke mer en to.

To varmegrader, sludd og vind opp mot kuling, er omtrent det kaldeste jeg kan tenke meg. Nå hadde jeg vinden bakfra, så for meg var det egentlig helt greit, selv om jeg måtte gå med hetta oppe omtrent hele turen. Sola som yr så kjekt hadde nevnt, viste seg ikke, og ble erstattet med noe hvitt som for i lufta.

Oppe på toppene rundt meg la snøen seg og det ble hvitt i søkkene. «Nede» på under 900 høydemeter var det fortsatt brunt.

Med vinden bakfra og uten frost, ble det en omtrent «vanlig» tur for meg. De som kom i mot og skulle inn til hytta fikk været midt i mot, fikk nok en litt mer «kald» tur innover.

Den første snøen forsvinner normalt, og det blir forhold for flere turer i heia. Det kan ta en uke, men jeg håper på mildvær og lett regn uten spesielt mye vind i neste uke.

Tørre sko og våt sti.

Blåfjell, Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Det har etter hvert blitt en våt høst. YR stiller med vind og nedbør nesen hver dag. Dørstokk-mila er tung og vanskelig. Det er lett å holde seg hjemme når det blåser kuling og regner horisontalt.

Bestyrerinnen var med på en søndagstur, Det ble en vanlig vintertur rundt Gruda. Turen er på godt over 8 kilometer, og med litt bakke, men omtrent alt på god vei. Det er liksom ikke en «utfordring».

Mandag ville muligens gi anledning til en litt lengre tur. Bortsett fra at menyen fra YR fortsatt besto av vind og regn, men med mulighet for litt bedre vær senere på dagen.

Jeg håpet at broderen var interessert i en litt lengre tur og inviterte til Sælandsskogen, Blåfjell og en tur oppom Ristølnuten. Han satt hjemme med foten på en stol, og så ikke for seg tur i det hele tatt. Det ville bli en tur uten følge denne dagen også.

Med mye vind er det greit å holde seg i skog og helst ikke oppe på toppene. YR hadde nevnt opp mot 20 m/sek og da var toppturer ikke det beste valget. Jeg kunne gå rundt Lifjellet. Det har jeg ikke gjort på lenge, eller jeg kunne holde meg til planen og ta til Sælandsskogen.

Rundturen er ikke på mer enn 7 kilometer, ved å stikke opp både til toppen av Blåfjell og ta opp om garden på Bjødnali, blir turen omtrent 8 kilometer. Det blir ingen langtur av slikt, men i dårlig vær blir en kort tur bedre enn ingen tur.

Jeg kunne jo gjenta suksessen fra forrige uke å ta rundt Engjavatnet. Det gir en tur på nesten 12 kilometer, og må få godkjent karakter som langtur. Selv om mye av turen går god vei.

På parkeringsplassen i Sælandsskogen regnet det. Jeg hadde på jakke, mellomlag og ullbluse. Den «lange under» ble igjen hjemme, og et lite øyeblikk savnet jeg faktisk nettopp den. Det var kaldt med regn og bare Gore-Tex.

Bare et lite stykke opp i bakken mot Blåfjell var det opphold, og jeg stoppet for å hive av klær på overkroppen. Det var 10 grader, og i bakken ble det varmt. Selv opp på toppen av Blåfjell var det helt geit med bare jakke og ullbluse. Denne gangen hadde YR bommet litt. Det blåste langt fra opp mot 20 m/sek.

Nedover mot Bjødnali var det nærmest vassing. Heldigvis holder mine ALFA Impact fortsatt tett, selv etter nesten to år. Det fikk jeg testet skikkelig i noen myrhull. Det var mye vann denne dagen.

Regnet hadde heldigvis omtrent holdt seg borte. På vei mot Sjelset, kunne jeg ta «omveien» rundt Engjavatnet. Det regnet skikkelig da jeg kom til porten mot «Skogen», men likevel valgte jeg å utvide dagens runde met et par-tre kilometer.

Det ble en kjekk og fin ekstratur. Høstfargene var skikkelig framme, og selv om det regnet i starten av ekstrarunden, så ble det sol og opphold på resten av turen. Jeg lurte på hvor det var blitt av vinden. Blåst bort antakelig.

To og en halv time på elleve-tolv kilometer, og selv om det hadde vært en del «vassing» og regn, så ble det en skikkelig flott tur. Som alltid.

En ensom, men kjekk tur til Blåfjellenden.

Mørk og lang natt, med en lys og flott morgen

Det er noe eget ved å være ganske alene på en fjellhytte langt inne på heia. Nå var det antakelig ikke meningen at jeg skulle være alene. Andre hadde bestilt plass på Blåfjellenden. De andre dukket ikke opp. Antakelig på grunn av værmeldingen. Været var i hvert fall ikke til hinder for å komme inn til hytta.

Yr mente det skulle regne og i tillegg blåse, om ikke mye så i hver fall mer enn en liten bris. Det ble så vidt yr, og vinden kjentes nesten ikke i det hele tatt – bakfra.

Det ble ingen ensom tur innover. Noe jeg egentlig er vant med. Jeg starter normalt fra Hunnedalen før andre, og det kommer ikke så ofte folk i mot på fredagene. Denne dagen var det en klasse på vei fra hytta.

I tillegg fikk jeg følge med en av sauefolkene fra Blåfjellenden. Vi går samme sti omtrent 1/3 del av veien innover i heia før stidelet i Ølbakken.

Forrige tur var det regnbuer som fulgte meg, denne gangen var det yr og lavt skydekke. God sikt egentlig, men ikke helt klart.

Jeg hadde på vinterklær, og med en temperatur på omtrent ti grader ble det varmt. Jeg skulle nok ha hevet av mellomlaget. Da jeg hang opp den tynne fleccen til tørk over ovnen, kunne jeg vri vann ut av ermene. Og det var ikke regn.

Det var folk som hadde bestilt sengeplass, men ingen dukket opp. Jeg ble alene. Jeg fikk noen gode timer for meg selv. Det er mørke brunrøde farger som dominerer. Lite grønt, men enkelte plasser er det skarpe gule planter, og inne i mellom skinner det klart rødt.

Høsten er en kald og ofte våt tid, men fargene er virkelig noe å få med seg. Muligens litt «triste» farger. Sommeren er over, og det er lenge til våren og den spesielle grønnfargen som dominerer en kort stund.

I mellomtiden blir det meste hvitt. Snø og is, og for min del blir det turer i lavlandet. Det er greit å gå tur der også, men det kjennes ofte ut som «bare» treningsturer.

Gjennom noen år har jeg registrert at formen er best rett før vinteren. Det blir ofte mange flere litt lengre turer ut over ettersommeren, og da kommer formen. Slik er det også i år. Jeg kan jo håpe at vinteren holder seg vekk til ute i november, og da blir det 14. dager i «syden». Der får jeg bruk for god form.

Det er kjekt å sitte inne på hytta og se ut over. Nå er det en del ting som må gjøres før jeg kan sette meg ned. Først og fremst sørge for at det er vann i huset, og at det er varme i ovnen. Deretter er det tid for te og skoleboller.

Tiden går fort i selskap med en god bok. Jeg savnet ikke andre, men gikk likevel og kikket etter folk. Bare så vidt over syv, begynte det å mørkne. Lenge før jeg satte på middagen en stund før 8, var det bare stearinlys som lyste opp. Ute var det bekmørkt.

Etter en lang og mørk natt var jeg oppe litt over 8, og verden så helt annerledes ut. Det var blå himmel og bare noen få skyer. Lite vind, og fortsatt 10 grader. Det var ikke mye som minnet om vinter, selv om høstfargene ute viste at den fort kunne komme.

Jeg brukte tid på morgenen. Jeg hadde egentlig ikke lyst til å starte på hjemturen. Det er antakelig bare få hanger til jeg kan komme meg innover på beina. For meg stopper det fort når det kommer snø og i. Normalt – oftest – skjer dette rundt 1. november.

Det kom masse folk i mot da jeg nærmet meg Hunnedalen. Både kjente og ukjente. Mange hadde vært på Blåfjellenden og ville en tur inn før vinteren. 2022 bør bli et «normal»år.