mandag 30. november 2015

Kort men kjekk strandtur.

I mangel av noe bedre.

Søndag uten søndagstur? Nesten utenkelig. Det må være sykdom eller skade som hindrer turen.

Ikke helt. Sosiale forpliktelser, gamle mødre som blir 93, er også med på legge noen små hindringer i veien.

Nå er det å få lov til å feire 93 års dag til foreldre ikke helt vanlig, og vi hadde kaldt inn til stor sammenkomst på ettermiddagen. Bare den nærmeste familie - 28 stykker.

Det er kjekt, men betyr en del arbeid. Bestyrerinnen krevde mitt nærvær.

Og med sammenkomsten på ettermiddagen, ville det bli tid til bare en kjapp tur på formiddagen.

Og det måtte i så fall bli uten særlig kjøring.

En tur langs stranden fra Reve til Orre er en gammel kjenning. Dette var i noen år en av mine faste turer. Passe lang - den gangen og kjapp.

Den er blitt lengre….

Broderen ble med på utflukten i solidaritet med meg, som tross alt måtte ta i et tak denne søndagen. Vi avtalte at han skulle komme til meg rundt 10.

Stranden er en grei plass å gå tur. Spesielt når det er vinterlig og mørke skyer inne i landet. Helt nede ved sjøen regner det mindre enn bare litt lengre inne. Temperaturen er også oftest et par grader varmere.

Det var grønt og ikke særlig spor av vinter nede ved sjøen.

Revestranden er i stadig forandring. Det skifter mellom sand og stein. Sjøen kan være omtrent ved sand-dynene eller langt ute. I år var det stein et stykke, men mer sandstrand enn “vanlig”.

Det er fortsatt spor av stormene fra forrige vinter. Dynene har rette kanter ut mot sjøen, der vannet har vasket vekk sanden. Nede på flaten har det kommet noen små flekker av marehalm, som igjen vil forsøke å bygge opp nye sanddyner.

Sand er ikke enkelt å gå i. Denne gangen fikk vi også en kuling i fleisen - på veien mot Orre. Da føles det som å gå i oppoverbakke. Det er tungt, selv om det er flate stranden.

Utsikten er fin. Strand og hav, bølger og skyer, gir mulighet for noen fine bilder.

På Orrestranden gikk sjøen helt opp mot sanddynene, og vi måtte opp forbi selve stranden for å komme forbi. På baksiden av sanddynene er det et egenartet landskap.

Det er sand dekket av grass med hauger og homper. Her ute langs sjøen er det grønt hele året. Stien snor seg mellom haugene. Det er ikke lett å se hvor hovedstien går, fordi det er tråkk nesten over alt. Grassoverflaten er sårbar, og mange plasser er det tråkket gjennom, og sanden kommer fram. På innsiden av dette særegne landskapet, er det flatt….

Her strekker Jæren seg inn mot fjellene i horisonten. Pannekakeflatt.

Det er lett å gå, og humøret kommer på topp. Vinden i ryggen på tilbakeveien, skikkelig bra underlag og bare flate veien. Kan det bli bedre….

Det ble søndagstur - og for en gangs skyld uten å kjenne for mye i beina etterpå.

Tur i vestlandsvær - regn og hagggel.

Lørdagstur rundt Dale - Li.

På denne tiden av året er været viktig. Ikke for det, været er viktig alltid, men tidlig vinter og vår, mer enn ellers.

YR ville ha det til at regnet og frost, skulle holde seg vekke i hvert fall midt på dagen denne lørdagen. Det lovet godt for en vanlig tur rundt Dale Li.

Det regnet på veien innover. På Dale var det hvitt…

Nå kom mesteparten av denne fargen fra hagel og ikke fra snø, og det var tross alt hele 3 grader her nede ved sjøen. Antakelig ville mesteparten hagelet forsvinne ganske fort.

Der tok både jeg og YR feil. Det kom bare mer.

Nå la litt nedbør, selv i fast form, ingen demper på turgleden. Det var kjekt å være på tur. Det kunne muligens komme av at jeg tok det med ro fra starten av. Lot kroppen få anledning til å komme i turmodus langsomt. Til første bakke…
Det var heldigvis ikke antydning til is. Så selv om det var både sleipt og glatt, så gikk det greit å komme fram.

Det var noen lysere skyer, og opphold inne i mellom. Det lå regnslør og sorte skyer over Stavanger, på andre siden av fjorden. Ute i vest, virket det som om de var bedre vær på vei.

I starten av bakken opp mot toppen ble det heldigvis opphold. Skyene forsvant for en stund. Helt oppe i høyden tittet sola fram noen øyeblikk, men oppe over trærene ble trekken kald. Øverst var det ikke snakk om 3 grader, men heller ikke frost. Helt greit å gå.
Også denne gangen kom det folk forbi. Nede ved Bymarka stoppet jeg for å ta noen bilder, da kom det en kar, og for forbi i god fart. Nå tok jeg “snarveien” i skogen i stede for over de bare rabbene, og litt oppe i bakken var jeg igjen i ryggen på karen.

Han gikk fortere enn meg oppover, men ved stidelet tok jeg rett opp og han over toppene. Vi var likt på toppen.

Denne gang var det mulig å komme i ly i huset på toppen. Den store garasjedøra var åpen og det sto en bil foran.

Jeg stakk rett innafor, og tok en liten pause. Behageligt og varmt.

Nedover flyene mot Øksendal, var det ikke mye folk. Jeg så faktisk ikke folk før nedenfor Dalevann. Da kom det en gjeng med tre store hunder. Ingen av hundene tok det minste notis av meg som gikk rett forbi.
Det forsterker bare min oppfatning av at folk med store hunder som oftest har god kontroll på hunden - i dette tilfellet hundene.

En våt tur i starten, men det ble etter hvert bra vær. Ikke mange andre - en som kom forbi. Det hadde jeg strengt tatt klart meg uten…

Likevel kjekt å være på tur, og som vanlig en god gjennomføring.

torsdag 26. november 2015

Hva er med i sekken på hytte til hytte tur.


Hva er egentlig nødvendig?


Jeg har ca 30 overnattinger på ubetjente og selvbetjente hytter. Jeg beveger meg bare sjeldent i områder som har betjente hytter. Flesteparten av hyttene i DNT systemet er faktisk selvbetjente eller ubetjente. Og for meg er disse også de hyggeligste å besøke.

Utenom det som normalt er på kroppen, så er det tre grupper av ting som er med.

1 sekken
2 mat
3 ekstra klær. (i mitt “oppsett” har jeg jakken på kroppen. Det er selvsagt væravhengig.)

For egen del prioriterer jeg mat og for en tur med to overnattinger blir det ca 5 kilo.
                       vekt    kcal
Brød               1,100 1024
Vossafår         0,100 30
Saft                 0,025 0
Max                1,060 0
Egg                 0,300 560
Bacon             0,150 600
Smør               0,250 730
Brunost           0,130 0
Ost                  0,150 0
Syltetøy          0,120 150
Fjordland 1     0,670 744
Fjordland 2     0,531 403
Peanøtter        0,250 400
Kjeks              0,150 400
Te                   0,014 0
                       5,000 5041

Vekt og kalorier henger ikke her sammen, det et listet opp hva som er med fra start, mens kalorier er beregnet ut fra bruk.


Og det er alltid et godt spørsmål hva som gjøres med “restene”.

En ting er helt sikkert. Dette er ikke hva andre vil finne på å ta med av mat. Her er det stor variasjon i både type og mengde.

For min del er maten halve turen, og jeg har derfor med en del mer enn det jeg spiser. Jeg vet aldri hvilket pålegg jeg vil ha, og har derfor med flere valg.

Når det gjelder middag, er valget noe mer preget av “latskap”. Det tar fint liten tid, og krever lite kunnskap for å få på plass et “fjordlandmåltid”. Og oppvasken er enkel. Det samme vannet som maten ble varmet opp i, kan brukes til å få rene tallerkener og spiseredskap - normalt bare en gaffel.

Det beste som kan sies om fjordland middag, er at det i hvert fall ikke er “Real”.

Frokosten på selvbetjente og ubetjente hytter, er for meg et høydepunkt. Egg og bacon, te, brød med pålegg og god tid.

Slik jeg beregner forbruket, ved å se på hva jeg virkelig spiser, har jeg altså ca 2500 kcal pr dag. Med over 90 kilo - uten klær, bli mitt basalforbruk over dette. Så kommer ekstraforbrenningen i tillegg. Avhengig av lengde, stigning og forholdene kan en tre-fire timers tur godt bety en merforbrenning på opp mot samme mengde.

Med andre ord et kaloriunderskudd. Og det forklarer selvsagt at jeg spiser omtrent som en hest, eller aller helst en hest, etter hjemkomst.

Ellers er det lite i min sekk på disse turene, og stort sett er innholdet urørt fra tur til tur. Jeg bruker selvsagt å skifte til tørr bluse og ta på fleecen på hyttene, men ute i terrenget, er det meget sjeldent jeg har brukt noe av ekstrautstyret.

Jeg kan huske å ha skiftet sokker en gang eller to, men selv i gamle dager, for mer enn 20 år siden, da det ikke fantes Gore-Tex gikk jeg med våte sko og sokker, uten å skifte.

Sekken blir som oftest noe tyngre enn de 8 kiloene som jeg har listet opp. Det kommer til ting som lesestoff, innesko og andre “nødvendige” artikler. I tillegg dra jeg også på noe utstyr til bruk på hyttene - som “dugnad”.
Sokker     0,082
Boxer       0,148
Lang        0,250
Ragger     0,090
Fleece      0,300
Bluse       0,150
Kopp       0,023
Lykt/batterier 0,115
Lue          0,078
Vanter     0,060
Våtservietter 0,123
Poser       0,060
Bergans Heliu 1,130

 sum         2,609


Dette er likevel det jeg trenger. Det får bli opp til den enkelte hva de vil dra på, men for min del er dette det jeg har med. Med mer enn 20 år i heia og med mellom 20 og 30 overnattinger i året på hytter.

mandag 23. november 2015

Synesvarden og Steinkjerringå

Søndagstur med uvanlig fottøy.
Finværet fortsatt. Frosten også Det var skikkelig kaldt søndags morgen. Det er ikke helt vanlig med 5-6 kuldegrader i november, men det hender. Slike kuldeperioder varer vanligvis ikke lenge, og mandag skulle det igjen bli varmegrader og regn.
Ingen tvil om at det måtte bli en søndagstur.

Og nok en gang bestemt vi oss for en tur på høgjæren. I sol og med lite vind er det en skikkelig fin tur. Høy himmel og vidt utsyn. Det er rett medisin mot andre mørke og triste novemberdager.

Broderen ville være med, og var så vennlig å tilby transport. Spesielt greit, siden han alt hadde lagt om til vinterdekk…

Søndagstur i lavheia, krever godt fottøy. Alderen krever også sitt. Broderen - som er nøyaktig like gammel som meg, må jeg tilføye - klarte å glemme å ta med fjellstøvlene.

Han har et hytteprosjekt gående, og hadde derfor et par med gummistøvler liggende i bilene. Heldigvis. Det ble tur.
Hardt i bakken, frostglatte gjerdeklyvere og frost på gangplankene. Det er vinter på høgjæren. Selv om sola klarte å varme opp kalde kropper enkelte plasser, så var den lille trekken svinkald. Det var ikke snakk om å hive jakke eller fleece denne dagen.

Vi gikk i vindfleece. Den holder trekken ute, og gir samtidig litt varme. Det ble uansett fort kaldt ved stopp.

På toppen av Synesvarden ble det ikke lange oppholdet denne dagen. Et par foto, og så full fart nedover mot Holmavatn. Et stykke nedover, gikk vi på kjente fra Blåfjellenden. Han jobber og bor på Holmavatn så turen rundt Høgjæren er den vanlige. Det er alltid hyggelig å treffe folk igjen.

Broderen, på gummistøvler, hadde det ikke like hyggelig. Det ble etter hvert mindre koselig. Ved Steinkjerringå ble det tatt en sjefsbeslutning, og vi tok direkte opp mot Synesvarden, I stedet for samme vei frem og tilbake. Det gjør turen litt kortere - ca 30 minutter.
På en så flott dag, kunne vi ikke regne med å være alene. Alt på parkeringsplassen ved Tovfdal kunne vi se at det var andre enn oss på tur. Mellom Holmavatn og Steinkjerringå er det normalt en del folk, så også denne gangen. Det som overrasket oss noe var, hvor mye folk det var mellom Steinkjerringå og Synesvarden. Her var det heller folksomt denne dagen.

På Synesvarden krøp folk i le for trekken. Andre enn oss syntes det var kaldt. Så lenge vi var i bevegelse, var det greit, men det skulle ikke store stoppen til før kulda krøp inn under klærne - godt hjulpet av litt vind.

Før siste bakker nedover mot parkeringsplassen, fikk vi et godt overblikk og kunne se opp mot ti parkerte biler. Jeg tror aldri jeg har sett så mange biler noen gang før.

En litt kort søndagstur, men i sol og fint vær. Vi håper å få flere slike turer - selv om det var kaldt.

Tradisjonell lørdagstur.

Vintertur med en liten smak av sommer.

Det var meldt om frost og sol for helgen. Fredag var det fortsatt over null, men lørdags morgen var kald. Så vidt under null tidlig på morgenen, men ved turstart omtrent to grader. Og det var hjemme…

Jeg er ikke tilhenger av snø og is. For mange “nesten” ulykker gjør at jeg etter hvert går svært forsiktig, og helst unngår glatte partier. Nå er det selvsagt ikke umulig å komme fram, selv med is og frost, men det tar i hvert fall tid.

Dale/Li ligger langs sjøen, og der ville det muligens være forhold. Og siden jeg har gått turen noen ganger - ganske mange etter hvert - så vet jeg også hvordan forholdene vil være og hvor det er mulig å komme fram.

Jeg ventet litt lengre enn vanlig med å ta ut. I håp om at isen ville smelte.
På Dale var det en del bil og spor utover. Det kom noen jenter i mot, og ute ved bukta var det en familie samlet rundt et bål. Etter det, var det kun spor fra dagen før.

Jeg forsøkte stien oppe i henget. Helt greit til å begynne med. Ikke langt opp i bakken, går stien over et lite svaberg, hvor jeg til vanlig bare vandre over - selv om berget er vått.

Ikke bare vått denne gangen, men med is under. Jeg skled nedover et stykke før jeg stoppet.

Jeg tror ikke hjertet har gått av slike opplevelser.

Det stoppet nesten det og….

Det er slike hendelser jeg forøker å unngå. Heldigvis, ga all trening på balansebrett god uttelling. Det ble ikke svalestup ut i ura, men en hurtig retrett og den lave stien utover langs fjorden.
Det var ingen dårlig erstatning, for nede ved sjøen var det ikke spor av is. Ute ved Bjorhamn fikk jeg sola inn fra siden. Her, helt nede ved sjøen, i le for trekken, varmet den slik at det minnet om sommer. Jeg stoppet opp og tok noen minutter for å kjenne på sola og beundre utsikten. Et varmt øyeblikk på flere måter.

Denne gangen gikk det greit utover. Ikke som sist, der jeg strevde. Antakelig fordi jeg ikke tok i fra start, men heller holdt en jevn fart. I bakken mot toppen, er det ikke mulig å unngå å få pulsen opp. Forrige gang ble det både høy puls og syre i beina. Denne gangen unngikk jeg syra.
Det gikk bedre i dag - tenkte jeg… Da kom det en jente friskt joggende oppover henget. Jeg hadde selvsagt ikke mulighet til å holde samme fart. Med andre ord - alderen krever sitt.

Oppe på toppen var det heller folksomt, og nedover mor Dalevann var det også flere på vei opp.

I nordhellingene var det frost, mens der sola kom til, tinte det. Jenta fra henget kom forbi nok en gang. Hun hadde tatt en pause på toppen. Hun forsvant nedover de bratte bakkene i en bråfart. Der var det ikke mye som holdt igjen… Det er bare å beundre ungdommen.

Nede på parkeringsplassen kunne jeg konstatere at jeg nok en gang kunne notere nok en runde rundt Li, i godt vær - uten fall. 

onsdag 18. november 2015

Grudaturen - trening eller ei?

Flott tur i flott vær.

Det merkes ganske fort på formen om treningen ikke holdes vedlike. En av fordelene ved å gå på jobb var regelmessigheten. Tirsdag var trening, onsdag fridag, torsdag trening igjen og lørdag-søndag var turdager. Alt i alt et program med faste tider for det meste, og det ga meg etter hvert et godt grunnlag for turer i heia i sommerhalvåret.

Til sammen ble det 2-3 timer kondisjonstrening og 1-2 timer styrketrening i uka. Så kom turene i  tillegg - om disse teller som trening.

Som pensjonist har det ikke vært like enkelt å legge opp et regelmessig program. Jeg har selvsagt bedre tid, og flere muligheter, men det er forbasket enkelt å tenke at “det kan jeg ta i morgen…”.

Nå ser jeg etter hvert konturene av et “program”. Styrketrening 1,5 time tirsdag og torsdag. Kort tur onsdag og fredag, Og tur som vanlig lørdag og søndag.
Problemet er at dette gir glatt en total treningsmengde på 12-15 timer i uka og en hviledag mindre. - Om turene teller som trening.

Det tilsvarer omtrent tidsbruken på sommerstid, og vinteren burde vel helst bety litt “hviletid”?

Med tanke på turene rundt Gruda, kommer spørsmålet på spissen. Er dette trening? Eller hva er egentlig “trening”.

Turen tar godt over en time, og det er lite bakker. Jeg må ta skikkelig i, for å få pulsen på topp i de få stigningene som finnes.

Jeg vet godt at intervall-trening vil kunne gi bedre kondisjon med mindre tidsbruk. Intervall-trening betyr imidlertid høy puls, og for meg (dette er sikkert individuelt) har restitusjonstiden gått kraftig opp de siste årene - om jeg altså tar meg skikkelig ut.

Og lang restitusjonstid vil bety at jeg antakelig ikke kan gjennomføre alle turene. Og hva er det jeg egentlig trener for? - nettopp. Turene.

Jeg kjenner folk, nesten på min alder, som drar på dekk. Som trening til vinterens pulkturer. Overhendig profesjonelt med dekk og drag på stranden - i sommerhalvåret, men neppe noe for enhver. Tredemølle er for egen del i bruk, både til oppvarming, og av og til som erstatning for tur om forholdene (Les: været) er helt på styr. Dørgende kjedelig….
For meg blir det derfor tur rundt Gruda. Om det altså er trening.

Men kjekt er det, og kan gjennomføres uten lang kjøring til og fra.

Dagens tur gikk i fint vær med sol og nesten uten vind. Temperaturen godt over 10 grader. Det var grønt på markene, men YR melder om frost og kulde fremover, så dette kan lett bli siste høst tur.

Som et lite apropos til de tankene jeg gjorde meg om turen og trening, dagens tur gikk kjappere enn tidligere.

mandag 16. november 2015

Søndagstur med sol og regn - og regnbue.

På høgjæren.

En kjekk søndagstur sammen med min eldste sønn og broderen. De siste ukene har min sønn ønsket å bli med på våre søndagsutflukter. Nå er gutten ingen ungdom akkurat. Men fortsatt i 30 årene. Det er så avgjort greit å ha med arvinger på tur.

Det eneste er at vi, det vil si broderen og jeg, fort blir minnet om at årene har gått, og at det er forskjell på oss og de som ikke har levd så mange år.

Det er en klar forskjell på kondisjon mellom oss og han som er en god del yngre. For egen del må alder og resultater av mange års vandring tas i betraktning når ungdommen spaserer opp bakkene der vi må pese og puste.
Likevel er det greit å ha med neste generasjon. Det er hyggelig å få anledning til å snakke med den oppvoksende slekt. Synspunkter og holdninger kan nok avvike, men for egen del synes jeg å likevel gjenkjenne meg selv og mine foreldre i mangt.

Denne gangen ble det en liten diskusjon på hvor ferden skulle gå. Broderen har den siste tiden hatt et hytteprosjekt gående. Det har tatt mye av den tilgjengelige tiden og hindret treningen. Og trening er nødvendig for å beholde kondisjonen…
Han så derfor helst at vi tok en tur uten de lange og bratte bakkene. En tur på høgjæren er nettopp slik. Vi ble fort enige om å starte litt senere enn vanlig. YR mente det ville bli til dels bra vær en stund midt på dagen.

Og for en gang skyld fik YR rett. Det var riktignok kaldt og litt trekk ved start, men ikke langt oppe i bakken fikk vi sol og kunne kjenne varmen i ansiktet.

Oppover mot Synesvarden gikk det greit. Bakken er ikke bratt, men lang nok til at vi alle ble varme i trøya. Nedover mot Holmavatn ble det litt forsiktig tråkking mellom steiner og over pytter. Steinene var glatte og sorpa var ikke til å stole på.
I le av skogen nede ved Holmavatn og med sola i ansiktet ble det nesten sommerlig. Sola var likevel så pass lav at den skinte rett i fleisen og det ble vanskelig å se.

Vi var ikke alene. Det var godt med biler på parkeringsplassen ved Holmavatn, men vi så i grunnen få folk.

Vi snudde ved Steinkjerringå, og kunne da se en regnbue opp mot Synesvarden der vi kom fra. Det regnet der oppe. Det var også mørke skyer i vest, og de kom rullende innover mot oss. Vi fikk ikke regn på oss før et godt stykke opp mot Synesvarden, og da bare en hissig byge. På slutten av bygen kom sola igjen gjennom og folk ved Steinkjerringå kunne antakelig se en ny regnbue.
Denne søndagsturen er godt over to mil tråkking, og selv om vi har gjort turen ganske mange ganger, blir det tungt på slutten. Den siste bakken opp, før vi igjen ser bilen, får pulsen opp of for egen del kunne jeg kjenne melkesyra.

Det er kjekt å stå ved bilen å se opp stien vi kom fra, og etter tre timer tenke på hvor neste tur skal gå. Trøtt og tilfreds.

Vintersesongen har startet.

Lifjellet i Sandnes.

Broderen hadde kalt inn til en innsats på hytta. Begivenheten skulle finne sted på lørdag, og det ville gjøre en normal lørdagstur vanskelig.

Det måtte derfor bli en fredagstur i stede.

Nå antydet “YR” at det ville være både vindfullt og snø i heia, så det ser ut som om vinteren endelig har kommet, I hvert fall opp i heia. Det var fortsatt godt med varmegrader i lavlandet, og fredagen skulle ikke bli så ille - sånn rent værmessig.
Det finnes en del turmuligheter, men jeg liker godt å gjenta samme tur. Det er forskjellige årsaker til dette, men det betyr ikke mye hvor turen går, mer å være på tur.

Denne gangen ble det en tur rundt Lifjell i Sandnes. Det er kort kjøring, og turen har til nå, stor sett kunnet gjøres på mellom to og tre timer. Tidsbruken er avhengig av forholdene og formen. For tiden er formen elendig. Og forholden heller ikke bra…

På Dale var det noen biler. Muligens lokket været andre på tur. Det var snakk om minimalt med regn og lite vind. Utover langs sjøen var det greit, men det var for det meste fuktig på berget. Det gjorde at jeg gikk forsiktig og sikret nesten hele veien. Det hjelper heller ikke at det er lenge siden jeg hadde tatt denne turen. I skogen var det bløtt. Sorpa var dyp og det tok litt tid å komme fram.
Hele området hadde fått nye skilter som viste vei. Opplysningene på skiltene er etter ny standard. Og oppgir avstanden i kilometer og ikke timer. Turen rundt Li er så vidt under en mil. Det gir, sammenliknet med andre turer, en noe lavere hastighet selv under gode forhold. Årsaken er selvsagt at turen er “tung”. Det er mye småbakker opp og ned, og det er lite “god” sti.

Selv om værmeldingen var brukbar, var det mørke skyer rundt om kring, og ute ved Einerneset var det regn ikke langt ute i sjøen. Det startet tre stykker nesten samtidig med meg. De tok opp den bratte men korte stien mot toppen. Jeg fortsatte rundt til Bymarka. Jeg antar det var denne gjengen jeg tok igjen nede ved Dalevann på veien ned.
Ute ved Bymarka ble det et surt gjensyn med forberedelsene til “monstermastene”. Det sto fortsatt merkepinner med rødt på toppen. Oppe i bakken så jeg nok en slik “prøveplass”. Disse merkene sto et godt stykke fra turstien, og her vil antakelig ikke “monstermastene” merkes på samme måte - spesielt ikke om sommeren med blader på trærne og busker langs bakken.
Det er alltid litt kjekt å sjekke kristtorn buskene langs stien. Denne gangen var det en busk i en liten dal før Bymarka som hadde mest bær. Det hang rødt i rødt. Jeg lurer på om det er et tegn på mye eller lite snø. Omtrent som rognebær?

Alt i alt en grei tur, selv om det tok lengre tid en det jeg hadde håpet. Da er det bare å ønske at holder seg vekk og det blir anledning til flere turer - rundt Lifjellet.

onsdag 11. november 2015

Treningstur rundt Gruda.

Det gjelder å holde vinteren på avstand.


Dette er innlegg nummer 400 på bloggen. Ingen grunn til å feire begivenheten, men etter som innleggene baller på seg, seg jeg mer og mer nytten av å ha notert ned noen glimt fra min turene. Det er komplett umulig å skille alle turene fra hverandre, for ikke å snakke om å huske når turen gikk.

Tur nummer 400 ble bare en kort tur. Dette er den vanlige turen om det bare kan bli en time eller så. Det blir uansett trening av det, og denne gangen ble det slik at jeg kunne holde godt tempo hele veien rundt. Derfor en “treningsrunde”. Det har, på grunn av den forbaskede bakfoten; vært problemer med å få til kondisjonstrening. Det begynner nå å komme seg.
En annen grunn til å notere ned denne turen, er at det til nå ikke har vært så mange turer rundt Gruda i beste arbeidstid. Denne gangen - en onsdag midt i november.

Og at det er gjennomførbart skyldes selvsagt at jeg ikke lenger er på jobb….

Hvem andre enn pensjonister er ute å går midt på dagen? Barnehager selvsagt.

Jeg møtte to gjenger med unger, som alle så ut til å ha det kjekt.

Det er med andre ord pensjonister og barnehage unger som er på tur midt i uka.
Noe å se fram til for alle som fortsatt er i fast arbeid.

Oppe i heia er det fortsatt ikke snø, men regn og sterk kuling, gjør det ikke spesielt enkelt å velge tur der.
Nede i lavlandet, er det så avgjort ikke vinter. Det er grønt på markene, enkelte trær har fortsatt blader, selv om de ikke akkurat er grønne.

Langs veien er det fortatt blomster, prestekrager, hestehov og rødkløver i hvert fall. Småfuglene kvitrer ivrig og det er mengder av ender og svaner på Grudavannet.

Jeg håper vinteren holder seg borte i mange uker.
 

mandag 9. november 2015

Sorpe og glatt til Bynuten.

Kondisjonstest for broderen. 

Vi diskuterte hvor søndagsturen skulle gå på lørdagskvelden. Broderen ønsket en litt lengre tur for å teste formen, og jeg ville helst et stykke opp i høyden. Vi ble eninge om å prøve Bynuten.

Det viste seg at vi ikke mente helt det samme med å “prøve”. Broderen har, på grunn av en hytte på Stavtjørn, ikke fått gått noe særlig det siste halve året. Det har blitt en god del turer rundt på høgjæren, men ikke mange “langturer”

Han ville derfor sjekke om formen fortsatt var god.

Jeg mente å sjekke om forholdene var slik at vi kom til topps….

Værmeldingen var ikke helt gal. Litt sol, ikke regn og lite vind. På parkeringsplassen var det likevel så pass kaldt at vi hadde på fleecen. Det ble selvsagt varmt i bakkene oppover, men aldri så varmt at vi vurderte å gå i ullblusene.

Oppe i høyden var det flott. Småtjernene lå speilblanke. Men over kantene trakk det kaldt. Det var vått på berget, slik at vi måtte sikre hele tiden for å unngå fall. I tillegg var sorpa - som vanlig - en utfordring. Det ble litt forsiktig gåing utover og oppover.
Et stykke ute langs Trodlabærtjønnet traff vi to stykker som ville fiske. De hadde rigget seg til med bål og greier, og skulle bruke dagen.

Vi traff karene igjen på vår vei nedover, bålet var nedbrent, men de fisket fortsatt. Resultat: to fisker…

Det var andre som ville til topps som oss. Vi så og passerte - så vidt - en gjeng og holdt følge med et par. På vei nedover ble det til at vi sikret ennå mer. Stien var oppgått og det var omtrent ikke hold i sorpa overhodet.

Det ble litt lavere tempo enn “normalt” etter en stund. Broderen fikk problemer med tempoet i bakkene, og vi måtte ta det litt roligere. Men vi kom opp.

Slik jeg forsto broderen, hadde han ikke vært helt sikker på det ved start. Kondisjonen forsvinner fort om den ikke holdes vedlike.

Oppover hadde vi noen solglimt, på toppen kunne vi se mørke skyer som rullet innover. De var så pass mørke at jeg trodde vi ville få regn på oss, men vi kom ned uten å ha kjent dråpen. Det må jo egentlig noteres som en grei søndagstur i november, når vi ikke får regn på oss overhode.

Som vanlig møtte vi far og mor og unger på tur. Omtrent halvveis. De på vei opp og vi på vei ned. Da var klokka rundt to og det ville bli mørkt rundt fem. Antakelig ikke nok tid til å komme helt opp og ned før mørket.

Vi forsøkte å vaske buksene i bekken ved parkeringsplassen. De var helt svarte med et tykt lag sorpe omtrent til knærne. Og litt over viste det seg. Vi fikk bare av det verste, det var nok igjen til at det laget merker på bilsete.

Vi kom opp - og ned…

fredag 6. november 2015

Novembertur uten spor av vinter

Sent i sesongen, men fortsatt tur i heia.

Vinter? Om noen nevnte at november er vintermåned? Snø? Is?

Temperaturen fredagsmorgen var 7 grader. Hjemover viste termometeret i bilen 14 grader. Det minner lite om vinter, men mer om sommer…

Det føles ekstra godt å få en tur inn til Blåfjellenden i november. Nesten som om jeg skulle ha lurt naturen og fått noe ekstra.

Været er selvsagt avgjørende. Tidligere var turen også bundet til helgene. Av en eller annen grunn mente arbeidsgiveren at jeg burde møte på jobben i arbeidstiden. Her er NAV adskillig mer medgjørlig.
Denne uka ville det være brukbart heiavær torsdag og fredag. Hvorfor ikke utnytte været og dra på tur?

På parkeringsplassen i Hunnedalen var det ikke andre biler enn min. Og jeg trodde heller ikke det ville være andre innover så sent på året. Det var spor i sorpa - både inn og ut. Antakelig en gjeng som hadde vært på dagstur.

Det spesielle med novemberturer er lyset. Det blir liksom ikke skikkelig dagslys, og med start i tre-tiden ble det kveldslys hele veien innover. Denne gangen gjorde skodde og litt yr det skikkelig mørkt. Jeg gikk og tenkete på når mørket kommer. Jeg mente det ville være lyst nok til å gå, til rundt 5.
Etter hvert som jeg kom innover i heia, sjekket jeg oftere og oftere klokke. Jeg vet hvor lang tid denne turen tar, men likevel….

Jeg fikk vann og ved på plass i hytta før mørket kom, men jeg måtte tenne stearinlys for å se hva jeg holdt på med, da ovnen skulle fyres opp.

Da var klokka ikke mye over 5.

Når dagslyset forsvinner så pass tidlig blir det en lang kveld. Alene på hytta. Det er godt selskap i en radio, og lesestoff og soduku gjør også at tiden rusler av gårde mot sengetid.
Det lysner i 7-8 tiden på morgenen. Frokost og rengjøring tar tid, men denne gangen tok jeg det litt med ro. Jeg synes det er greit å ha hytta for meg selv. Tiden ble også benyttet til å fundere over om dette ble siste gangen i år. Og til å ta farvel med Blåfjellenden for i år, for sikkerhets skyld. Høytidlig selvsagt, med lua i hånden og et stille øyeblikk for meg selv..

Det hadde blåst litt opp i løpet av natten. Selvsagt sto vinden rett i mot. Det var i tillegg litt yr i lufta, som gjorde det litt utrivelig sånn helt i starten.

Egentlig var turen tilbake helt grei. Mer enn grei til å være i november. Litt yr og vind er sjelden noe problem.
Det viste seg at jeg ikke var alene i heia. Halvveis tilbake kom det tre gutter friskt joggende. De var på dagstur og skulle inn til hytta. De hadde tenkt seg rundt litla Fidjadalen og til Brådlansdalen på tilbakevei. Med tåke på toppen og uten merking, syntes jeg det ville være litt på kanten. Jeg tror de tok samme vei tilbake.

Som om ikke det var nok, møtte jeg 8 ungdommer på parkeringsplassen som ville innover. Utlendinger - de har ikke helt samme forhold til kalenderen som “oss”.

Denne gangen ville det ikke være problem å komme frem og tilbake. Det er jo nesten sommerforhold.

mandag 2. november 2015

En tung tur til Bynuten


November tur i tåke.

Noen burde ha advart meg. En eller annen kunne godt ha nevnt at en topptur muligens ikke er lurt etter å ha båret tung sekk i bratte bakker dagen før. Og i hvert fall ikke etter en uke med mye tur i tillegg.

Det ble tungt….

Bynuten er en vanlig tur tidlig vår og sen høst. Det er liksom den turen som oftest står på programmet om det ikke er forhold til en heiatur, men fortsatt greit ute langs kysten.

November er måneden for slike turer. Til nå har det jo ikke vært snøfilla, heller ikke frost. Det har så vidt vært nødvendig å skrape vinduene på bilen en eller to morgener.

Normalt ville det ha vært en periode med kulde. Vi hadde en periode med fint vær, men også god temperatur.

Global oppvarming .. Skikkelig bra…
Søndag i november, godkjent værmelding, Bynuten, Enkelt…..

Ikke helt.

Det begynte bra. Det startet en del folk foran meg, og oppover Lyseveien gikk det greit, og jeg tok igjen et par stykker.

Videre innover var det liksom noe som ikke var helt vanlig. Lårmusklene ville liksom ikke helt samarbeide. Hva i alle dager… Musklene sa fra at det egentlig var nok å bære opp gulvplater til broderens hytte på lørdagen. Det var ikke pusten som streiket, men rett og slett beina.

Hadde jeg vett nok til å kjenne etter og snu? Selvfølgelig ikke.. Tempoet ble deretter. (Men ingen jeg hadde gått forbi tok meg igjen - heldigvis….) Jeg satte delmål. Bare opp til fossen. Det gikk greit. Opp til toppen av brekke. Jeg kom opp. Ut til varden . Også det var mulig.

Nedover var enklere. Etter hver ble det også tungt, og jeg måtte sikre selv i små bakker. Nå var det usedvanlig sleipt, og det gjorde det også nødvendig å gå forsiktig.

Det kom to karer oppover, de gikk på bare berget. En av karene skled og måtte ta seg for. Det var ikke bare meg som syntes det var glatt.

Ellers var det jo andre enn meg og disse to karene på tur denne dagen. To godt voksne karer ville ta rundturen Bynuten og Selvikstakken. En 7 timers tur. Det holdt vel antakelig akkurat med dagslyset…..

Og selvsagt var også “pater familias” med kone og unger på tur. Med sen start. Håper at disse også fant veien tilbake før mørket.

Jeg pleier å ta en liten “spurt” opp den siste lille bakken før Lyseveien. Det var ikke snakk om noen spurt denne gangen. Selv med vanlig tempo opp bakken kom pulsen nesten helt opp. Det var godt å sette føttene på Lyseveien og vite at det bare var nedoverbakke på godt underlag før jeg igjen står ved bilen..

Ned kom jeg - i fin form….