mandag 29. august 2016

Til Sandvatn.


En helt vanlig søndagstur.

Det var lenge siden, riktig lenge siden, broderen og jeg hadde vært på tur, og enda lengre siden vi hadde tatt en helt vanlig søndagstur.
Ferie og vær har gjort det vanskelig å passe inn en slik vanlig tur.

Og hva er så en vanlig søndagstur? På vinteren er turen minst en mil og minst et par timer.  På sommeren – og det er fortsatt «sommer», selv om høsten nærmer seg raskt, må det være en tur i heia. Det blir muligens 15-16 kilometer på beina, og det tar minst 4 timer. Vi går ofte inn til en av STF’ hytter inn av Hunnedalen.  Frem og tilbake på dagen blir sånn passe tur, og da har vi mulighet for en stopp inne på hytta, om været ikke er helt på lag.

Søndagsmorgen kom jeg på at vi faktisk ikke hadde avtalt tur, og at broderen ikke visste at jeg var hjemme. Moderne kommunikasjon ordner det meste. Vi avtalte avgang rundt 10, noe som ville bety start på tur rundt 11.
Det var ingen diskusjon om dagens turmål. Broderen hadde ikke vært på Sandvatn før i år, og for meg ville denne turen passe bra. Turen er nok den enkleste av de som har start i Hunnedalen. Nå er Lysebrekka ikke helt grei, både lang og delvis bratt, men vel oppe er det mye fast fjell og god sti.

Yr vartet ikke opp med noe spesielt bra vær. Det skulle helst bli yr og regn. Ikke mye – vind fra sør gis sjeldent store nedbørsmengder, men litt hele dagen. Jeg antok det ville bli jakke på og hetta oppe store deler av turen.
På veien oppover gikk vindusviskerne litt inne i mellom.
På parkeringsplassen var det litt «kulse» i vinden, men ikke nedbør. Ikke langt oppe i bakken måtte jakken av og det ble en tur innover heia i bare ullblusen. Vel og merke var vinden bakfra, og da gir sekken godt ly.
Asle, som kom springende imot, hadde kortbukse og kortarmet bluse – det så litt kalt ut. Han hadde vært på Sandvatn som tilsyn. Det er alltid kjekt å treffe kjente, og vi fikk en - kort – drøs.

Vi traff også far og sønn på telt-tur. Disse hadde bestyrerinnen og jeg snakket med på Blåfjellenden lørdags morgen. Da hadde de ligget i telt ett stykke inn fra Hunnedalen og skulle rundt til Lortabu.

Vi traff far og sønn – på 12 år tidlig søndag. Det bestyr lange dagsetapper og mye tid på beina. Godt gjort av en 12 åring.
Vi traff også «fem fine fruer fra Flekkefjord» som hadde vært på Blåfjellenden fredag til lørdag. Fortsatt i godt humør og i fin form..

Været… Yr tok feil. Det var omtrent tørt i stien, ikke en dråpe på vei inn, og noen solglimt inne i mellom. Mye bedre enn meldt.  Da vi tok fatt på hjemturen lurte noen sinte svarte skyer i vest. De holdt seg unna våre områder, men fra sør kom det mer tunge skyer enn det vi hadde hatt på vei inn.

Helt nede ved veien kunne vi kjenne noen dråper i lufta. Regn på ruta nedover dalen….
Denne gangen var vi skikkelig heldige med været – i forhold til værmeldingen.

Og på hjemveien traff vi en familie på 4 som ville en tur inn til hytta. Sandvatn ville ikke stå tom denne natten.

lørdag 27. august 2016

Kveldstur til Blåfjellenden.


Sammen med Bestyrerinnen.

Det ble tidlig avtalt med broderen at vi skulle ta en tur inn Lysefjorden til Langavatn, Blåfjellenden til Flørli og så båt ut. Det var bare det at broderen hadde litt problemer med kalenderen – han avlyste.

Ok, jeg fikk ta turen alen. Fredagsmorgen satt jeg meg ved pc’en for å bestille billett. Ingen ledige. Alt fullt….  Skuffelse.

Det ble en tur på treningsstudio og en omgang med kost og klut hjemme. Ut på ettermiddagen satt jeg meg godt tilbake i stolen – både husarbeid og trening, bra nok.
Bestyrerinnen kom hjem fra jobb litt før fire. Hun foreslo en tur til Blåfjellenden. Dette har vi gjort noen ganger. Det er adskillig morsommere å snakke med folk på hytta enn å sitte å sløve foran fjernsynet – en fredagskveld.
 Pakking for en tur til Blåfjellenden en fredagskveld går kjapt. Dette har vi gjort før. Til og med maten vi pleier å ha med, hadde vi i kjøleskapet. Vi var ute av døra og i bilen før fem.

Og unngikk kaoset på Ålgård, og var klar for tur innover heia rundt seks.

Yr hadde snakket om sommer og finvær hele uka. Det var ikke nettopp finvær vi fikk. Det småregnet, men temperaturen var bra. Det ble litt regn og litt opphold da vi tuslet over heia.  Det var også andre, et par som kom fra Tomannsbu, startet oppover bakkene samtidig med oss.
Klokka seks, og vi ville antakelig trenge omtrent tre timer innover. Det ville mørkne ikke mye over ni. Det var med andre ord ikke mye å gå på. Heldigvis var vi ikke helt klar over når det ville bli mørkt, så det tok en stund før vi begynte å kikke på klokka…

Bestyrerinnen og jeg holdt et jevnt og greit tempo innover. Ingen lange stopp, og ingen kjappe trinn oppover bakkene – jevnt og sikkert.
Det er hyggelig å gå slik. Dette har vi gjort noen ganger, og det er fortsatt like kjekt.  Det får, i hvert fall for meg, frem de gode følelsene av samhold. Det blir helst småprat, men det betyr delte opplevelser i naturen.
Vi nådde selvsagt ned til hytta i god tid før mørket seg innover heia. Og oppholdet ble som vanlig både hyggelig og kjekt. Vi traff nye folk. Kjekke folk. Det ble en kveld med prat i stedet for å sløve foran fjernsynet. I stolen foran boksen skjer det ikke mye. På heia blir vi kjent med folk, får prate (og fortelle).

Det er også helt greit å vaske opp frokostkjørlene sammen med folk som du bare har kjent i timer. Det er også lettere å gjøre rent når jobben deles på flere.

Det var fortsatt mørke skyer og lite blå himmel på lørdagsmorgenen. Vi hadde det ikke travelt, og var blant de siste som forlot Blåfjellenden. Det var folk i heia. Vi møtte en del som var på telt tur, og noen på dagstur. De første vi traff som var på dagstur, hadde startet i Hunnedalen og skulle til Eikeskog. En lang dagsetappe – som jeg har gjort et par ganger. Jeg er ikke sikker på om jeg hadde syntes det var en god ide i dag.
Som innover gikk det greit og jevn. En liten stopp hos hyttefolk ned i Hunnedalen, før vi startet hjemover.

En tur uten det helt stor været, men det var likevel en kjekk tur.

onsdag 24. august 2016

Sommer og sol - i slutten av august.


Endelig mot Blåfjellenden igjen.

Da var det endelig tid for en tur til Blåfjellenden igjen. Det er svært sjeldent at jeg ikke er på hytta i løpet av nesten 3 uker. På vinteren, ja, men på sommerføre…
Jeg pleier å ta en tur innover ca. en gang i uka.

Og nå var det på tide…

Jeg planla egentlig å ligge over fra tirsdag til onsdag, men det slo meg plutselig at jeg like godt kunne slå to fluer i en smekk – både besøke Blåfjellenden og ta en «lang»tur. En tur på mer en to – tre timer.
Frem og tilbake til Blåfjellenden tar mer enn 4 timer og da regner jeg ikke pausen inne på hytta.
Grunn til at jeg kunne tenke meg en lengre tur, var selvsagt været. Yr vartet opp med sol og sommer – temperatur på opp mot 20 grader og nesten ikke vind.
Kortbuksevær med andre ord.

På Høgaleitet i Hunnedalen var det 13 grader, og litt vind. Det tok likevel ikke lang tid før svetten rant i bakkene oppover. Sola hold seg bak skyene en god stund, men etter hvert ble det klart. Og da kom varmen.

Ved Tangane sto det sauer. Det så ut som om de egentlig helst ville være ferdig med heia for i år. Og ville hjem.  På returen var alle sauene forsvunnet. De hadde antakelig ombestemt seg.
Innover mot Blåfjellenden gikk det greit. Det var gode forhold, men det må ha regnet godt tidligere. Det var en god del sorpe, og jeg ble for skitten oppover leggene.

Nå var jeg litt spent på hvordan jeg ville takle en tur frem og tilbake. Tidligere var dette bare barnemat, tror jeg. I alle fall, så ble det en god del turer fram og tilbake på dagen. I pensjonisttilværelsen, har det blitt mer overnattingsturer.
Innover gikk det greit.

I det jeg startet, kunne jeg se en skoleklasse gå av bussen. De skulle høyst sannsynlig samme vei som meg, mot Blåfjellenden.  Jeg lurte litt på når jeg ville treffe denne gjengen igjen. Jeg var temmelig sikker på at jeg ikke ville se snurten av ungdommene før i det minste etter bakken opp fra hytta. Litt avhengig av hvor lang pause jeg tok.
Det er litt artig å kunne konstatere at jeg møtte de omtrent der jeg forutså.
Pausen på hytta ble litt lengre enn vanlig, det var en del småting som måtte gjøres. Det var kjekt å være tilbake på Blåfjellenden, og jeg hadde det ikke travelt. Det var to jenter på hytta, de tok en overnatting ekstra på grunn av en liten skade.

Det var tørrer på veien hjem enn inn, likevel gikk det ikke noe særlig fortere. Og hvorfor skulle det gå fort en slik dag. Sol og sommer i slutten av august må bare nytes.

mandag 22. august 2016

Kort tur til ny hytte - Skåpet.


Søndagstur - rett etter "syden"ferie.

Kan pensjonister ha ferie? Det føles i hvert fall slik med 14 dager i «syden». Nå ble det, nesten som vanlig, en god del spasering. Med sekk på 5-6 kilo. Hver dag.
Det blir faktisk så pass mye tid på beina, at jeg føler meg litt sliten etter en uke. God trening, spesielt da det også blir en del styrketrening i tillegg.
Etter 14 dager skulle det bli greit med en «hviledag». Bortsett fra at Turistforeningen skulle ha åpningsfest på sin nye hytte «Skåpet» dagen etter hjemkomst.
Og hjemkomsten ville være rundt 23.00 på kvelden lørdag.
Og åpningen av hytta skulle være kl 13:00 på søndagen. Noe som medførte at vi måtte være i bilen før 08:00 søndagsmorgen.

For bestyrerinnen ville være med. Godt gjort, for hun hadde vært med på de fleste turene i ferien.

Den nye hytta ligger i Fosand inn av Vinddalen. Skåpet ble navnet, hentet fra den gamle hytta som ligger et lite stykke borte fra den nye.
Jeg har vært i området før, men ikke innover mot Skåpet. Så turen ville bli ny. Det er ikke så mange heieturer i vårt området, jeg ikke har vært på opp gjennom årene. Men inn av Vinddalen ville bli en ny tur. Skikkelig kjekt.

Vi, bestyrerinnen og jeg nådde med god margin 8:45 ferja fra Lauvik.  Det er jo et stykke å kjøre innover mot Helle og Espedalen og opp til Vinddalen. Det var alt en del biler parkert ute på et jorde.

Vi tok fatt på stien innover dalen. Det var helt klart en gammel stølsvei. God sti med andre ord. Den fulgte stort sett elva/bekken innover. Ingen store bakker, bare jevn stigning. Ett stykke var det mye stein, som kan bli glatt i regn, men eller var det enkel gåing. Det første stykket gikk gjennom glissen furuskog med blåbær og tyttebærlyng.
Det ble, etter som vi kom høyere, mindre furu og mer bjørk. Helt oppe kom vi inn på snaufjellet. Hytta ligger på 611moh.
Nå hadde jeg hevet en god del i sekken – utenom det bestyrerinnen ville ha med. Alt i alt ble det en sekk noen kilo tyngre enn vanlig på dagsturer. Bare greit, da ville jeg antakelig ikke ta ut, slik at bestyrerinnen ble hengende bak.

Det kom noen imot. De kunne fortelle at vi var nummer 18 og 19 på vei oppover. Nå tok vi igjen en del familier, så vi var vel antakelig omtrent nummer 9 og 10 som kom til hytta denne dagen. Av i alt 5-600 besøkende.
«Alle» ville være med på åpningen av hytta…

Selvsagt var det en hel del kjentfolk. Og det er alltid (må skives med store bokstaver…) ALLTID hyggelig å treffe fjellfolk igjen.
Det ble en lengre stopp. Etter bare vel en times tur oppover. I det fine været vi hadde, og på en slik kjekk stølssti, kunne jeg gjerne ha gått lengre.

Jeg må innrømme at offisielle tilstelninger ikke er det jeg ønsker å delta i. Vi pakket sekken før selve åpningen og tok fatt på veien nedover. Det kom fortsatt folk i mot. Det ville bli folksomt.

Men for oss ble det en rolig tur nedover. Skikkelig kjekt med en slik tur. Jeg kan godt tenke meg å gå oppover flere ganger.

Tradisjonell tur i "syden" med koselig følge.


Far og sønner på tur.

14 dager i «syden». Det betyr normalt mye sol og strand. Nå er det å ligge strekk ut i timevis, høre bølgeskvulp og støy  fra andre badende feriegjester, ikke helt min ting.

Det har likevel blitt noen feriereiser de siste årene.  Vi, det vil si bestyrerinnen og jeg har funnet et helt greit sted. Det blir et par timer rolig spasering til og fra «stranden», og til lunch. Ikke så mye harde bakker og høy puls, men likevel så pass mye bevegelse at jeg synes det egentlig er greit å komme hjem for litt mer rolige dager – selvsagt avbrutt av en fjelltur i ny og ne…
I år ville familien være med – den første ukene. Litt fred og ro – ferie – må vi gamle også få.
Det betydde at jeg for en gang skyld, kunne dra på tur med mine to sønner, om været laget seg, den første uken.

Og været samarbeidet. Det ble overskyet, og til og med noen dråper regn, dagen etter vi ankom.

Perfekt for en lengre tur. Og det ble en tur fra Markarska til Baska Voda.
Langs sjøkanten, nesten uten bakker, og med andre på vei til og fra. Selv om det er få som gå så pass langt som oss.

Turen er opp mot 19 kilometer. I joggesko, kortbukse og nesten uten sekk, er det ingen stor utfordring. Det tar likevel tid. Tempoet blir relativt rolig. Det er alltid noe å se på, og stedene vi går gjennom, endrer seg år for år. Det blir stadig med feriehuser, butikker for turister, spisesteder og aktivitetstilbud.
Det som for ti år siden var rolige småsteder med bare få turister, er blitt feriesteder med proppfulle strender.

Med rolig tempo, behagelig tempo og godt selskap, blir det likevel en kjekk tur. Det er jo ikke så ofte jeg får anledning til å være sammen med mine sønner – som begge er voksne. De er opptatt og strever med sitt.

Denne dagen ble det tid til prat underveis, og til en skikkelig hyggelig stopp for påfylling av veske før vi tok fatt på hjemveien. Veskebalansen må opprettholdes i varmen.

Hjemturen gikk på samme måte som turen mot Baska Voda. Det er kjekt å gå slik og småprate. Det er egentlig ikke vanskelige eller dype spørsmål som blir tatt opp, mer dagligdagse ting som opptar praten.

Men det er egentlig greit å kunne konstatere at mine sønner har mye av de samme basisverdier og syn på etikk og lojalitet som jeg selv har. Det lover godt f or fremtiden – synes jeg.

fredag 5. august 2016

Ukas tur til Blåfjellenden.


Regnværstur.

Etter en uke på Nilsebu, skulle jeg muligens ha fått nok av ubetjente turistforeingshytter, men Blåfjellenden lokker. Det var egentlig bare spørsmål om når jeg skulle ta turen.

Og ærend hadde jeg også. Det var noen småting som måtte ordnes.

Været var avgjørende. Det ble onsdag til torsdag. Yr har ikke vartet opp med godvær den siste tiden. Det er nå ikke helt sant – søndag og mandag i forrige uke – på Nilsebu, var helt greit værmessig.
Nå skulle onsdag og torsdag ikke være helt på topp – sånn værmessig. For det meste regn. Med muligheter for torden på torsdag. Men, og det var dette «men`et» som gjorde at jeg tok ut, et lite vindu uten regn begge dagene midt på dagen.
Onsdagen stemte det nesten. Halve turen var uten regn. Jeg gikk og skulte opp på himmelen, det var mørke skyer, og de kom nærmere. Det kom regn, men som alltid, det gjorde jo egentlig ikke så mye. Jeg ble våt, og det har jeg vært mange ganger. Når regnet er kommet, glemmer jeg jo etter hvert at det egentlig regner. Det b lir tur som vanlig.
Nede på hytta møtte jeg to jenter som hadde gått mye lengre i regn enn meg. De hadde gått over Strålaus på mandagen – i regn. En 6 timers tur. Og skulle tilbake til Lortabu på torsdagen. Torsdagsmorgen var det så vidt opphold – før regnet igjen datt ned. Jentene tok likevel ut på en ny 6 timers tur mot Lortabu.

Jeg hadde ærend – det var ting å gjøre på hytta. Det er alltid litt tiltak å komme i gang etter turen inn. Selv om det ikke er en lang tur sitter den likevel litt i beina. Jeg jobbet i et par timer, og fikk unna det jeg hadde planlagt.

Ut på ettermiddagen kom det en familie fra Oslo – på tur i Frafjordheiene. De hadde gått til prekestolen dagen før, og nå inn til Blåfjellenden. Som så mange andre fra østlandet, litt overrasket over hvor mye opp og ned det var på våre kanter.
Litt spesielt var det å oppdage at mesteparten av gjestene denne gangen brukte ALF sko, Jeg måtte ta et bilde, der skoene sto oppstilt til tørk. Ingen klagde på skoa, mer på alt vannet.

Familien fra Oslo hadde bestilt senger, det kom likevel ikke som en stor overraskelse for meg at ungene heller ville ligge på hemsen enn på rom med foreldrene. Det er ofte slik at ungene foretrekker madrass på gulvet på hemsen. Det er muligens litt mer spennende enn en seng på et vanlig soverom.

Jeg fikk derfor beholde min vanlige seng i hytta – og det er jo det beste. Kan hende jeg, mer enn andre – muligens – legger litt mer vekt på at alt skal være som alltid.
Tilbaketuren torsdag ble omtrent som onsdagen. Halve turen i regn – med hetta opp. Helt greit egentlig – temperaturen var over det «normale» og det blåste ikke noe særlig.

Nesten nede i Hunnedalen gikk jeg på 3 stykk som ville til Sandvatn. I regnet. En uten jakke. Jeg håper jakken var med, selv om det ikke egentlig var kaldt.