Nilsebusommer 2023

En uke som hyttevakt.

Det er noe eget ved å stå på Nilsebudammen og gjøre klar for turen inn til hytta, og vite at det vil være en uke til vi reiser tilbake. Vil været bli bra, og kommer det gjester, og er gjestene grei å ha med å gjøre – noe de stor sett alltid er.

Denne gangen var værmeldingen full av nedbør og regn, men heldigvis ikke mye vind. Fjellvann kan være lumske i sterk vind. Både Bestyrerinnen og jeg foretrekker sol når vi er på Nilsebu som hyttevakt. Min bror Sverre fortrekker å være på hytta uansett.

Nilsebu ligger nydelig til i enden av Nilsebuvannet, som er regulert og derfor er det ofte høye strandkanter. Dette året var det nesten fullt magasin, men det ble tappet en meter den uka vi var der.

Hytta er opprinnelig fra 1911, men ble skikkelig renovert i 2021, og fremstår nå som en nesten ny hytte.

Det var også denne gangen full båt innover, selv om vi bare var tre i følget. Det er mye som skal til for en uke på en turistforeningshytte – og enda mer «kjekt å ha».

Jeg er ikke sikker på hvor mange år vi har vært hyttevakt på Nilsebu, men en liten kikk i arkivet, viste at vi var innover alt på nittitallet. Det har alltid vært en kjekk uke, selv om det kunne se ut til å bli en våt uke denne gangen.

Siden vi har litt kontroll på hvor mange gjeste som dukker opp på de forskjellige dagen, viste vi at det ville være mye folk natt til mandag. Det ble nesten full hytte med 26 senger i bruk.

Tirsdag regnet det, og dagen ble benyttet til innesysler. For bestyrerinnens del betød det vask av håndklær og filler.

Vi har som fast tradisjon å lage komler på tirsdagen den uka vi er på hytta. Vi er aldri helt sikre på hvor mange som dukker opp, men denne gang hadde vi en viss peiling, og tok med nok for 15-16 stukker. Det holdt denne gangen fordi mange av gjestene var barn. Det smakte bra med stekte komler til lunch dagen etter.

Det er gjestene som gjør at oppholdet på Nilsebu er trivelig. Fjellfolk er jo alltid hyggelige, og nesten alle har en historie å fortelle, eller kan fortelle hva de arbeider med, og hvilke ting som betyr noe.

Mange pensjonister er i god form, og dra på langtur om sommeren. Vi får besøk av en del av disse på Nilsebu. Dette året fikk vi besøk av fire stykker, med store sekker og som var på langtur.

Det er likevel familier med unger som virkelig drar opp antallet. Vi hadde flere familiegjenger på besøk. Dagsetappene fra «dammen» til Stakken, og så videre til Nilsebu er så pass greie at selv ganske små barn kan gå hele turen.

Etter å ha hatt besøk av mange hyggelige folk, fått hytta på stell, og gjort en del av de småjobben som var nødvendige, var det tid for å dra. Noe som alltid er både trist og kjekt.

Det er egentlig nok med en uke langt inne i fjellet. Selv om det blir vask og bading i vannet, så er det greiere med en dusj hjemme. Likevel er det så pass hyggelig og kjekt å være på hytta, at det er litt vemodig å dra. Det vil jo være minst et år til neste gang vi får anledning til å være hyttevakt på Nilsebu.

Strandtur en sommerdag.

Sol og strand - og mange kilometer.

Etter et par dager med regn, og selv med en dag med styrketrening imellom, var jeg ikke klar for en ny dag med fuktig vær. Nå varslet YR ikke mye regn, men det skulle tross alt komme noen dråper.

Likevel satset jeg på en tur i nærområdet, og selv om en strandtur er lite krevende, kunne det passe å teste formen på flate stranden. Jeg bestemte meg for en tur fra Hellestø til forbi Fuglingene.

Nå er dette en tur jeg har gått noen ganger, og som jeg ikke ofte tar ut på om sommeren. Det er for meg en vintertur. Det kunne jo være kjekt å oppleve stranden langs nordsjøen en sommerdag.

Jeg mente turen ville bli opp mot 20 kilometer, om jeg gikk ett stykke mot Reve havn også. En lang men flat tur, og også delvis på vei noen stykker.

Det var sol og litt skyer da jeg kom til parkeringsplassen ved Hellestø. Det var en god del biler, men da jeg kom ut på selve stranden kunne jeg ikke se noen som slikket sol, og i hver fall ikke folk som badet. Det var egentlig ikke en kald dag, men det blåste litt og temperaturen var ikke mer en 15 grader. Sommer, men ikke badetemperatur.

Det føltes tungt å gå over flate stranden sørover. Selv om det er flatt, krevde løs sand litt krefter. Så snart jeg kom opp av stranden og på stien, ble alt så meget bedre.

Det tar ikke lang tid å gå de få kilometerne til Sele. Selv om det er sandstrand og sti og et lite stykke vei, er det temmelig flatt, og for min del ble det å kikke på blomstene.

Det er ganske mange forskjellige – vanlige – blomster innenfor sandstranden. Strandsmelle, stemorsblomst, hestehov, løvetann, blåklokke og strandnellik, som ikke er en nellik og heter fjørekoll. Pluss en masse jeg ikke kjenner.

På vei opp mot hengebrua kikket jeg etter HMK, men det var bare ukjente folk som fisket laks denne dagen.

På benken rett over hengebrua var det derimot kjentfolk. Det var tre stykker på benken. Hun jeg kjente, fylte denne dagen 85 år, og hadde fått besøk fra Tyskland, og ville vise sine tyske venner Jærstrendene. Det ble et hyggelig avbrekk på turen.

Bore stranden er lang og flat, og det er mye sand... Denne gangen var det løs sand. Det ble litt strevsomt å komme sør til Fuglingene, men jeg nådde omsider fram. For å få flere kilometer denne dagen, valgte jeg å fortsette videre sørover, og gikk en liten kilometer til før jeg snudde.

Planen var å ta en pause halvveis. Det ble det ikke noe av. På innsiden av sanddynene er det ekstra lett å gå – gressbakke med bare kortgress og litt sand. Det gikk kjapt fram til Bore og veien.

Grusvei er kjedelig, og jeg kunne etter hvert kjenne jeg hadde vært på tur noen timer. Antakelig burde jeg ha stoppet for å drikke. Det er litt dumt å ha med både saft og te – uten å drikke noen av delene på turen.

Turen hadde startet i sol og bra vær, da jeg snudde hadde det seilt inn noen skyer, men inne i mellom var det fortsatt sol og varm, selv om jeg fikk sola bakfra på tilbaketuren.

Inne i landet var det antakelig et helt annet vær. Det var mørke og tunge skyer inne i landet, og under noen av de mørkeste kunne jeg se det hang regn. Jeg gjorde antakelig et godt valg denne dagen. Det hadde blitt en våt dag om jeg hadde tatt turen inne i landet og i høyden.

Våt og kald og flott tur.

En helt vanlig tur i "gamle"  dager.

Selv om det ikke har vært noen innlegg fra turer, så har det blitt noen turer hjemmefra. Spesielt turen til Øksnevad, for å sjekke om det var mulig å bruke gangsteinene, var lang nok, men likevel ikke med i bloggen.

Det blir derfor nok en rapport fra en helt vanlig tur til Blåfjellenden. Med tanke på at det blir tur til Nilsebu i slutten av uka, var Bestyrerinnen opptatt av at jeg holdt meg hjemme og ikke i heia når helga nærmer seg.

Det ble en god del titting på YR, men det var virkelig vanskelig å finne to dager uten regn. YR mente det ville komme regn hver dag denne uka, og da ble det å finne de to dagene med minst regn.

Jeg landet på å gå opp tirsdag, bare 4 dager etter at jeg hadde kommet ned, og så komme meg tilbake på onsdag. Det skulle bare være lett regn tirsdagen, men på kvelden ville det komme skikkelig regn. Onsdag var det snakk om opphold, i hvert fall litt inne i mellom.

Det regnet så det smalt i bilruta på vei opp Øvstebødalen mot Hunnedalen og parkeringsplassen. Der var det lett regn, men helt greit å gjøre seg klar for turen inn over heia.

Jeg traff en jente et stykke inne i heia, og trodde et øyeblikk at hun hadde kommet fra Blåfjellenden. Det var så pass tidlig på dagen. Jenta var på langtur og fulgte «Ryger», og hadde kommet fra Sandvatn og skulle til Tomannsbu. En tur på godt over 20 kilometer – i regn.

Hun hadde gått fra Haukeliseter og «ned over» og bruk – så langt – litt over en uke. Nå brukte hun telt og var ikke avhengig av å ta inn på hyttene, og kunne derfor gå i mange timer og rekke over 20 kilometer. Likevel skikkelig tøft, og godt gjort.

Jeg skulle bare 8 kilometer innover, og syntes det var langt nok i regnet. Nå ble det enkelte perioder nesten uten nedbør, og faktisk var sola framme noen øyeblikk. Selv med sola framme, så regnet det. Regnbuen var i hvert fall pen nok.

YR fikk rett i at det ville regne skikkelig senere på kvelden. I ti-tiden kom det tre utenlandske karer- kliss våte, og spurte om det var mulig å ta inn på hytta. De hadde gått i regn hele dagen.

Som Yr hadde meldt, så ble det litt bedre vær på morgenen, men «godværet» ble ganske kjapt avløst av mer regn. Da jeg tok ut i tolvtiden, var det igjen lett regn, og det hadde jeg hele turen tilbake over heia.

På tilbaketuren hadde jeg vinden i ryggen, og etter en stund glemte jeg hele regnet. Det var vått over alt, og det var ikke snakk om å gå utenom alle pyttene. Enkelte steder var det nærmest vassing i stien, men likevel kjekt å være på tur.

Likevel ble det en helt grei tilbaketur, som vanlig. Det regnet og jeg hadde leitt vind bakfra, og hadde det helt greit. Gode klær har nok mye å si for det, og jeg bruker skyggelue, det hjelper bare med å holde regnet borte fra ansiktet.

På tross av været var det mye folk ute på dagstur. To familier med unger som ville til Blåfjellenden – på dagstur. Jeg traff også et par som ville innover for å overnatte. Ikke alle er like skeptiske til dårlig vær som meg.

Der var ting som måtte ordnes på Blåfjellenden

Slutt på godvær, tur i regn.

Opp gjennom årene må jeg ha tråkket stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden opp mot tusen ganger. I all slags vær og vind. Det har vært turer på mer snø enn bar mark og noen ganger med mye is i stien. Vær og vind betyr en del, selv om turen ikke går over 900moh og ikke er mer en omtrent 8 kilometer.

Regn har det vært mye av, og jeg var svært takknemlig da Gore-Tex klær ble tilgjengelig på 90 tallet. Selv om jeg fortsatt ble våt, og av og til både våt og kald, så var det bedre med disse klærne enn de vi brukte tidligere.

Det har likevel blitt til at jeg så godt som mulig bruker dager uten regn og vind til tur. Nå blir det likevel en tur i uka – sånn til vanlig – innover til Blåfjellenden, og den siste tiden har YR vartet opp med regn – i bøtter og spann.

Det kunne virke som om det var et lite opphold i regnet på torsdag, og YR varslet sol og opphold på fredag. Her var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde.

Det har utvilsomt blitt varmere de siste årene, og som et resultat har det kommet opp en liten skog av småbjørker rundt Blåfjellenden. De vil etter hvert hindre utsikten og jeg er også litt skeptisk til om de vil komme mer flott – og muligens mygg. Begge deler noe vi ikke har vært plaget med til nå.

Med dårlig vær på torsdag, var planen å jobbe på fredag - i solskinn, og med et bad før jeg tok turen tilbake.

Jeg mange ganger sagt at bare vi kommer tørre opp bakken i Oleskaret på vei fra Hunnedalen til Blåfjellenden, så blir det en flott tur innover. Denne gangen var det regn opp bakken, nesten en tørr tur videre. Det ble likevel en helt grei tur innover.

Det ble ikke jobbing den dagen, men neste morgen var jeg tidlig oppe og kom kjapt i gang. Det gikk et par timer med å kappe busker, men jeg fikk også skiftet et par taklys i annekset. Fortsatt er kontrollpanelet for solselleanlegget ikke helt på plass, men jeg håper å få dette i orden på neste turen innover.

Morgenen var flott. Sol og blå himmel og lite vind. Det trakk imidlertid over ganske kjapt og det ble en grå og litt trist dag. Det var helt greit å jobbe, men det ble ikke noe av besøket nede i ånå.

Etter å ha spist, tok jeg ut litt over et. Bakken opp var tung. Tur etter å ha jobbet noen timer er ikke helt min greie lenger. Ut fra bildene kan jeg se at jeg brukte lengre tid enn vanlig på turen tilbake, og jeg kunne kjenne det i beina da jeg sto ved bilen.

Likevel var jeg godt fornøyd med turen Det hadde forsvunnet noen busker foran stuevinduet i hovedhytta, og jeg hadde også fått på plass noen andre ting. Det er kjekt å ha noe å gjøre når jeg likevel er inne på hytta. For meg er det bare greit å ha en unnskyldning for turen inn til Blåfjellenden, selv om jeg har gått turen mange ganger.

Overnattingstur til Støle turistforeningshytte.

En flott tur i godt vær.

Etter som årene går blir det til at jeg ofte besøker de samme hyttene, og helst de som ligger lagelig til og bare en kort tur fra vei. Både Sandvatn og Tomannsbu har i mange år vært faste turmål. Helst da frem og tilbake på dagen. Noe som etter hvert har blitt en skikkelig langtur.

Mens det kunne bli nesten ti besøk i året til Sandvatn tidligere, er jeg godt fornøyd med tre nå. Tomannsbu ble besøkt mindre. Turen inn til den hytta er nok kortere enn turen til Sandvatn, men den er noe mer opp og ned. Det har ikke blitt en tur til Tomannbu hvert år i de senere årene.

Støle, som ligger innenfor Tomannsbu, ble «gjenoppdaget» for noen år siden. Før pandemien, gikk Bestyrerinnen og jeg innover, og vi var da enige om at turen kunne godt gjentas. Nå hadde vi ikke vært innover fra Skreå siden den gangen. Det var på tide med et nytt besøk.

Bortsett fra at Bestyrerinnen har ødelagt en fot, og holder seg stor sett hjemme. Det fikk bli en tur alene for meg.

Yr melde sol og varme. Mye sol og mer enn vanlig sommervarme. Det var snakk om over 25 grader, men heldigvis litt vind, som kunne gjøre det levelig.

Det var varmt da jeg startet fra Skreå. Nå var jeg ikke helt klar over hvor langt veien innover var laget, men da jeg fikk se oppover var det klart at det ville bli trasking på grusvei helt opp til Grunnetjørnet og brua.

Det er mulig å gå den gamle stien i enkelte strekninger, men jeg valgte å holde meg på veien. Det tok en god time – i godt trav, og litt opp og ned – mest opp. Kjedelig, men raskt.

Det var et lite stykke fra enden av veien til brua uten merking. Stien på siden av veien, var merket med en pinne – en «fyrstikk» med rødt hode. Jeg tror det går kjappere å gå stien det siste stykket mot brua, enn å gå veien og så finne fram over myrene.

På brua står skiltet som viser vei videre, 7,5 kilometer til hytta og 5,5 kilometer tilbake til bilen. Fra brua og videre ville det bli tur på sti. Det første stykket opp og ned, over myrer og stein. Det er svaberg og stein en liten kilometer, og her er det ikke alltid lett å holde stien. Den viser ikke alltid likegodt over svabergene. Her gjelder det å følge med på merkene.

Etter nok en kort kilometer over en flate på Flæet, og forbi stidelet mot Tomannbu, går det litt over haug og hammer langs kanten av stupet. Stien er helt greit bygd opp, og for mange er det helt fint å komme over og mot Øyestøl. For meg er det en utfordring å gå på en smal sti med bergvegg på den ene siden og stup på den andre.

Som alltid kom jeg over og ned til Øyestøl uten problemer. Denne gangen var ikke myrene ved Øyestøl tørre eller våte, men litt våte og litt tørre. Jeg var glad for fjellsko med Gore-Tex, men det hadde vært bedre om myra var helt tørr.

De siste to-tre kilometerne inn mot hytta går over flate myra, hvor det er mulig å se enden på dalen langt der framme. Det er flott å gå slik i terrenget, med sol og fjell og blå himmel, men det ble varmt. Det gjorde godt med en stopp og litt å drikke halvveis over myrene.

Det var folk på hytta, jeg fant meg en plass på hemsen, og fikk «besøk» av to jenter som kom fra Stavtjørn – en tur på 18 kilometer.

Etter en flott kveld og fin morgen, ble det retur i samme spor som innover. Været var om mulig litt varmer, men vinden til gjengjeld sterkere. Det gikk greit opp til Grunnetjørn. Selv om det – igjen – ble høy puls over de mest «vanskelig» punktene med stup til høyre.

Ved Grunnetjørn ble det stopp for drikke og bading. Det var direkte herlig å dukke ned i det kjølige vannet - flere ganger. Jeg er fortsatt litt irritert på meg selv for ikke ha brukt mer tid på badingen og solingen. Det ble en time på vei mot bilen. Det ble fort kjedelig.

Tur til Blåfjellenden.

En tur i bedre vær enn ventet.

Yr hadde regn på menyen alle dager den uka. Det var bare noen få dager med opphold inne i mellom. Det så likevel ut som om det skulle være mulig å komme inn til hytta uten for mye nedbør på onsdag.

Tilbaketuren torsdag var ikke meld så bra. Det var snakk om litt regn nesten hele dagen, og det ville også blåse mer. Nå har ikke litt regn hindret meg i å komme inn til hytta, og selv om jeg velger de dagene med godt vær, så burde jeg kunne holde ut litt regn i en time eller to.

Det ble til at jeg pakket sekken og tok mot Hunnedalen på onsdag. Det tok tid å komme opp til parkeringsplassen. Først glemte jeg fjellskoene, og måtte snu, så var det et batteri til ryddesaga som ,åtte på plass. Oppover, kom jeg i køen bak en nederlandsk bil som snut hold 60. Ting tar tid.

Da jeg endelig startet på stien oppover Oleskaret skinte sola. Og det fortatte den med nesten hele turen innover mot Blåfjellenden. Det ble flott turvær denne dagen.

Det var spor innover, men da jeg møtte en familie rett før hytta, kunne de fortelle at det ikke var andre enn en kar som skulle videre foran meg. Han satt på terrassen og hadde lunch. Vi fikk en prat, og så fortsatte han mot Flørli.

Det kom ingen andre denne dagen. Regnet som det var snakk om holdt seg vekk stort sett hele dagen, og først ut på kvelden kom nedbøren.

Det gjorde at jeg fikk tid til å jobbe ute. Med ekstra batteri til Ryddesaga, ble det mer fart i tingene. Jeg klarte å få ned nesten alle småbjørkene på nordsiden av annekset. Nå ble det også tid til å støvsuge får utnytte at aggregatet gikk, slik at både anneks og uthus ble bra.

Det ble kveld men ikke mørkt. Det er en virkelig flott tid når det er lyst hele døgnet. Regnet som YR meldte kom, og det regnet bra utover natta. På morgenen var det fortsatt regn i lufta, og jeg utsatte turen tilbake. Først i 12-tiden ble det opphold, men sommer temperaturen manglet.

Det var ikke mer enn 10 grader da jeg startet, og en litt sur vind. Det ble ingen sommertur over heia denne dagen. Nå hadde jeg vinden bakfra, og det hjelper på.

Før jeg startet, var jeg i vil om hvor mye klær jeg skulle ta på. I sekken ligger det alltid litt ekstra, og med ti grader og vind så kunne det muligens passe å hive på litt av vintertøyet. Det ble til at jeg bare hadde på jakken, og den ble på hele turen

Det ble likevel en ganske grei tur. Selv om jakken var på, så ble den ikke lukket, og jeg ble likevel god og svett. Det hadde antakelig ikke regnet spesielt mye. Både vaet øverst i bakken og Fossebekken var mindre enn da jeg gikk innover. Snøsmeltingen må også så godt som være over.

Jeg hadde følge med steinskvetten over hei, og så ingen andre før nesten helt nede ved veien. Da kom en av folkene fra Fidjastølen i mot. Han skulle se om det var mulig å lage sti gjennom ura ved Saftbekktjønnet. Det skal bli spennende å se om han får til en god sti der.

En kjapp tur fra Gramstad - som ble lang.

En helt vanlig tur.

Det skulle bare bli en kjapp treningstunde, men det ble en topp etter topp. Tilslutt endte jeg på fem topper fra Gramstad. Noe som jo er en god runde.

Søndag blir det jo som regel tur med Bestyrerinnen. Hun har en stund vært ute av stand til å gå lange turer – eller turer i steinet terreng. Hun klarte å tråkke over på en strandtur. På nesten flate marka, og det ble både vondt og blått.

Heldigvis var det ikke noe brudd, men det ok en dag å få alt under kontroll, Først besøk hos legen, og så et besøk på sykehus for røntgen. Ting tar tid.

Med Bestyrerinnen ute av stand til søndagstur måtte jeg finne på noe. Det hadde jo blitt en del turer denne uka. Jeg hadde besøkt Sandvatn på dagstur og hvert frem og tilbake til Blåfjellenden. Det hadde også blitt en tur til Vårlivarden. Jeg hadde ikke behov for en skikkelig langtur.

Likevel måtte det bli tur når værmeldingen var sånn passe. YR mente det kunne komme noen små dråper, men det skulle stor sett være tørt.

Som alltid kunne jeg ikke helt bestemme meg for hvor turen skulle gå. Det ville uansett bli en alenetur, og muligens passet det best med en tur der det også er andre på tur. Det var en stund siden jeg hadde vært på Gramstad. Den vanlige turen om Matisrudlå og Bjørndalsfjellet kunne passe, og så fikk jeg se hvor jeg tok videre.

Søndag betyr mye folk på Gramstad, men det var fortsatt ganske mange plasser ledige for bilen da jeg kom. De fleste tar mot Dalsnuten, men jeg går bakken oppover mot Bjørndalssjellet.

Ikke langt oppe i bakken tar jeg inn Bjørndalsmyra og inne til enden og opp mot Matisrudlå. Denne gangen var det vanskelig å se stien oppover. Selv om jeg har gått her ganske mange ganger var jeg av og til usikker på hvor stien egentlig går. Stien var nesten skjult i gresset.

Oppe i høyden var stien mot Bjørndalsfjellet som før. Der minner det mer om den brede landevei enn den smale sti. Jeg var alene på toppen, men det var folk på vei både opp og ned. Nede på veien igjen var jeg ikke i tvil om at jeg også skulle videre mot Fjogstadnuten.

Ved stidelet mot Resasteinen måtte jeg ta en avgjørelse, skulle jeg ta ut over Løemyr mot Skjørestadfjellet, eller mot Dalsnuten. Det ble til at jeg gikk mot Dalsnuten og opp til toppen – sammen med en masse andre voksne, utlendinger, unger og småbarn.

Nedover bakken fra toppen, kom jeg igjen på at det kunne være en grei avslutning på turen å ta stien mot Øvre Eikenuten. Det ville gjøre turen til en «langtur», men formen var så pass grei at jeg trodde det ikke ville være en for stor utfordring.

Det minket litt på folkene mellom Dalsnuten og Øvre Eikenuten, men jeg traff flere her en det jeg noen gang har gjort. Det ble ingen tur helt opp til toppen, kun en kjapp tur forbi.

Jeg kom meg greit ned til Gramstadtjørnet og bort til bilen. Det hadde vært en tur på omtrent tre timer, men jeg syntes likevel det ikke hadde vært en skikkelig «langtur». Det hjelper å trene.

En sommertur uten regn til Blåfjellenden

Alt helt som vanlig - en flott tur.

Det ble mange oppslag på YR før denne ukas tur til Blåfjellenden. Værmeldingen var full av regn og vind og det er etterhvert «dårlig» turvær for meg. Som pensjonist velger jeg å gå tur de dagene været skikker seg.

Tidligere, da jeg sjekket YR, var det regn hver dag. Etterhvert kom YR på bedre tanker, og det ble et lysglimt både fredag og lørdag. Det så ut som om det ville være mulig å komme inn til hytta, om jeg startet tidlig på fredag og enda tidligere på lørdagen.

Nå er det ikke vanskelig å starte tidlig. Det er enkelt å pakke sekken, og jeg har god kontroll på mat og drikke som skal være med. Jeg kom meg avgårde ikke mye over ti. Da mente YR at det ville være «nesten» opphold til jeg kom inn i et-to tiden.

Siden YR varslet mulighet for regn, hadde jeg på Gore-tex buksa og den «tunge» jakken med i sekken. Det var litt kaldt da jeg startet, i bare en kortarmet ullbluse. Det ble varmt nok oppover de første bakkene.

Det var spor innover. Andre var også på tur denne dagen, og ikke lenge etter jeg hadde startet, gikk jeg på et par fra Nederland. De var begeistret for naturen, men det var tungt.

Det var fortsatt spor, eter at jeg hadde passert de to først. Et ungt tysk par ville ligge i telt inne ved Blåfjellenden. De fant en tørr plass, men så kom regnet.

Snøen er omtrent forsvunnet. Det er noen små fenner igjen enkelte plasser. Det var ikke nødvendig å tråkke på snø på veien inn. Den turen gikk i juni, og det er sjeldent at snøen forsvinner så tidlig. Det ble fort sommer i år.

På tross av spådommer om regn i bøtter og spann, fikk jeg en tørr tur innover denne gangen. Så heldige var ikke de andre som også kom inn til Blåfjellenden senere på kvelden - og natta. Den siste som kom til hytta denne dagen, kom i tolvtiden.

Det ble en kjekk kveld på Blåfjellenden, som vanlig. God «drøs» med andre gjester, og tidlig i seng. Jeg hadde planlagt å gå tidlig for å unngå regn på tilbaketuren.

Morgenen kom med bedre vær enn jeg hadde ventet. Jeg fikk gjort rent og vasket gulvet før andre hadde stått opp. Det var bare å gjøre seg klar til å gå. Likevel gikk det en time før jeg kom meg avgårde. Været var fortsatt bra med sol inne i mellom, og det virket ikke som om det skulle komme nedbør med det første.

Mørke skyer kom veltende fra sør og da jeg endelig kom meg avgårde, vurderte jeg å ta på jakken.. Nå er bakken opp ganske lang og bratt. Det ville bli varmt uansett, og det tar ikke lang tid å få på jakken.

Det var fortsatt sol og skyer da jeg kom opp i høyden. Fortsatt var det mørke skyer i sør, og slik ble det hele turen over mot Hunnedalen. Egentlig var det bra vær, mer sol en skyer og behagelig temperatur.

Hadde jeg bare latt være å bekymre meg for om det - muligens – skulle komme regn, hadde det vært en skikkelig flott tur. Omtrent halvveis kunne jeg se sørover, og det var ikke antydning til regn. Det ble en skikkelig grei tur etter det.