søndag 24. november 2013

Søndagstur med grønne marker og hestehov – i slutten av november

Med vind og sol  i ansiktet.


Å vokne opp til frost og litt snø/haggel på bakken var ikke min plan. Ikke engang YR hadde nevnt noe om frost og langt mindre sagt noe om nedbør.
Men slik var det nå denne morgenen. Planen var nok en gang å ta en tur i høyden.  Plan B, var en runde rundt Lifjell.

Slik ble det heller ikke.
 Etter å ha hentet broderen, satte vi kursen mot høgjæren, men valgte å ta 44 utover jæren. Ved avkjørselen til Hå gamle prestegård ble det tatt en kjapp sjefsbeslutning og en krapp sving ned mot stranden.

Og denne dagen var det så avgjort rette besluttning. En tur langs kongeveien med sol i ansiktet og vinden bakfra i slutten av november kan umulig være feil.
Nå blåste det litt fra starten, og det ble kaldt i trekken. Vi startet derfor med fleece. Den ble fort våt i ryggen.

Det var ikke hardt i bakken nede ved sjøen, men det var ikke langt fra sjøen før det var frost i bakken. 
Og det tinte ikke så veldig mye i løpet av turen. Nå er det egentlig greit med frost. Det er noen myrsøkk, og tråkkes det igjennom så er myra nærmest bunnløs.  Enkelte plasser blir det litt ”Petere Pan”  opplegg – kun lette tanker.  Det er enkelt å forstå at slike myrer, med et tynt lag av grass, blir kalt ”dinså”.
 
Her ute langs sjøen er det fortsatt grønne marker. Sauene er også ute på marka, og det er mulig fortsatt å finne blomster, bare hestehov og hvitkløver, men…..
I le for vinden, med sol i ansiktet ble det egentlig for varmt til å ha på jakke, men det fikk heller bli svettevåte klær, for øverst oppe på Komedelen var det kalt.  Men det er helt greit å ha en tur i slutten av november der teperaturen minner om varmere årstider, selv om det bare blir sånn litt inne i mellom.

Turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård og tilbake er nærmer 9-10 km hver vei, med andre ord en respektabel søndagstur. (Nesten uten bakker, men la nå det forbli en hemmelighet.) Det blir varmt under beina på de første turen, og normalt blir vi også temmelig tunge og stive i beina.  Det går over med øvelse.
Likevel ønsker vi helst turer i høyden, selv gjennom vinteren.

Denne søndagen var det likevel riktig med en tur langs sjøen, med sol og varme. Så får andre kose seg med snø.

lørdag 23. november 2013

lørdagstur og vintertur 22. november

Første vintertur rundt Lifjell denne vinteren.

Hvem inne i granskauen – nei, mer korrekt inne fåreskogen, fant på å la det ligge is og litt haggel igjen inne i skogen?  

Vintersesongen er i gang.
Planen var en kjapp tur på lørdagen. Jeg vurderte selvsagt også lengre turer, men fant ut at det nok fortsatt ville passe med en kort.  Og på vei inn mot Sandnes , var det is langs veien og fortsatt litt snø/haggel i hagenene langs veien.
Det var sikkert ennå mer oppe i høyden. Godt at jeg bestemte meg for en tur nede i lavlandet.  Inne i skogen var det bra forholde – et stykke. Lenger ute langs sjøen var det is i  stien og glatt enkelte plasser. Det  ble å gå forsiktig.  
Det var selvsagt ikke andre på tur utover, selv om det var spor i sorpa, jog tror helst sporene var fra fredagen. Da var det bra vær. Denne dagen var det helst overskyet og litt yr i lufta. Ikke så mye at det var neødvendig med jakke, men såpass at det lå som et lag utenpå skjorta. Det var rundt 3-4 grader  nede ved sjøen og det kan ikke ha vært langt fra null øverst. Jeg var litt på vakt om det skulle begynne å fryse på. 
Litt underlig å se sol inne i byen, mens det omtrent samtidig var tett tåke oppe på toppen. En dag med skiftende vær. 
Det var en blanding av is og sorpe i stien. Glatt var det uansett. Det ble litt forsiktig klatring enkelte plasser.  Jeg synes det gikk greit opp bakken. Pulsen kom nok opp mot syregrensen, det vil antgakelig kjennes senere. Men det er kjekt å kjenne at kroppen fungerer av og til.

Og dette takket være noen små gule greier jeg fikk av en bekjent innen helsevesenet. Fabelaktig hva slike små greie gjør med det som kjennes vondt, og fører til forsiktige bevegelser.
Og best av alt, det ble ikke verre utover dagen og kvelden…….

Utover fra toppen sprang det forbi en kar. Jeg så det var folk ute på toppen, men jeg tok bare en kort saftpause før jeg fortasse nedover . 
I ”den fordømte bakken” (opp av Øksendal til skaret over Dalevann) var det for første gang i år, is på pytene. Jeg håper det blir  lite is og snø denne vinter sesongen.

Nedover bakkenene inne skogen var forholdene sikkelig bra, tørr sti, ikke nedbør og adskillig varmere enn på  snaue fjellet.  En fin avslutning på en vanlig vintertur.

 

mandag 18. november 2013

Høgjæren søndag 17. november

En ”skadeskutt” utflukt.

Denne gangen var det ikke ”kånene” som bestemte turmålet, men rygg og fot.  Jeg strever fortsatt litt med ryggen, og når broderen også var usikker på om bakfoten holdt en hel fjelltur, fikk vi snu på flisa og ta en enklere tur.
Enklere enn rundt Synesvarden og Steinkjerringå er vanskelig å finne. Nå utvidet vi turen litt med å starte fra Tovfdal. Og vi ble litt overrasket over å se en del andre biler også. Det pleier ikke å være mange som starter her, mens parkeringsplassen ved Holmavatn kan være smikkfull.

Det var lovet bedre vær på søndagen enn på lørdagen. Det var både litt sol og høyere temperatur på gang.  Men som alltid, så er det litt rått og kaldt ved start. Ikke langt oppe i bakken blir det imidlertid varmt, og lua kan stappes i lommen – for resten av turen.  Vi møtte selvsagt en del folk med jakken godt kneppet opp i halsen. Når vi da går i skjorteermene og uten noe på hodet, blir det litt kontrast.

Bakkene opp mot Synesvarden er akkurat så bratte at det er mulig å holde tempoet oppe, uten å komme helt opp i puls. Slik jobbing på eller opp mot syreterskelen skal være god trening, så det får bli litt ”trøsten” og erstatning for en noe kortere tur enn vanlig.  Nede ved Holmavatn ble det en kort stopp for å hive innpå en liten hvit.  Det hjalp ikke vesentlig, men det er jo bare å gå på. Vondt men ikke farlig, er håndterbart.
Vi så folk i det vi kom over kanten og kunne se bortover flatene. På toppen før Steinkjerringå tok vi igjen kjentfolk.  Det ble til at vi tok følge et stykke nedover til stidelet. Vi tok av, opp mot Synesvarden.  I le av ryggen oppover var det skikkelig bra temperatur og når så sola titter så vidt frem igjen, blir det så avgjort levelig.

Vi hadde ingen egentlig pause på turen. Normalt blir det en stopp ved kjerringå, men denne gangen gikk vi bare videre. Nå var ikke turen verken så lang eller tung at vi trengte påfyll, men det er ikke så mange årene siden det så avgjort var nødvendig med både pause og påfyll av saft og kalorier på slike turer.
Nå ja, mange år… det er vel en 10-12 år siden…  Tiden går. Selv om farten har minket, så kan det virke som om vi har blitt mer vant med å gå uten nettopp påfyll.

Sauebjellene fulgte oss et godt stykke på veien.  Oppe i heia hører vi normalt bjellene fra sauene fra juni til september, men her nede har de sauene ute stort sett hele året.  Det gir litt sommerfølese, og en liten utsettelse av vinteren.
Nede ved bilen, var det ikke vanskelig å være enige om at det ”tross alt” hadde vært en fin tur, og så får vi heller ta de lengre og tyngre turene når det kan passe.

Lifjell Sandnes 16. november

Tur med nytt kamera.

Vi er langt inne i november, og i lavlandet har det så langt ikke vært en snøfille. Snaut nok frost. Det er selvsagt ikke uvanlig, men de siste årene har vinteren kommet tidlig og holdt ut lenge.
Foreløpig ser det ut til at vinteren holder seg der den hører hjemme – høyt til fjells og lengre mot nord.
Vi slapp også unna det verste uværet denne helga, og på lørdag var det brukbare forhold, selv om det selvsagt var vått. Det rant og surklet de fleste plasser, men det er som det skal vær.  Alternativet blir oftest frost eller snø.
Nå var det nok mulig å ta en lengre tur enn rundt Lifjellet. En trøblete rygg får ta skylda for en litt kort tur. 
Det var en del folk på Dale. Redningshundene i regionen har øvelse i dette området på lørdagene.  Utover langs sjøen var det spor etter folk, men de var fra fredagen. Jeg så ikke andre før helt opp på toppen, og det var noen som hadde kommet opp veien.
Det gikk ikke fort. Jeg gikk svært forsiktig, og satt foten ned på sikre steder. Jeg trenger ikke et fall.
Men det ble likevel en skikkelig tur. På vei ned mot bilen, var det ikke vanskelig å bli enig med meg selv om at det er vesentlig bedre å ta en tur enn å sitte hjemme.
Ut over langs sjøen gikk jeg gjennom det feltet som ble brent i vår. Det ser ut som om furutrærene har klart seg, og grasset har i hvert fall ikke tatt skade.
Lørdagen var det helst regnskodde. Stavanger var bare mulig å skimte inne i tåka.  På selve toppen var sikten svært begrenset.  Med nytt kamera, hadde det vært greit med litt bedre vær, men egentlig så passet det bra med brunfarger og grå himmel. November er en trist måned, og da må også bildene bli litt ”triste”.
Også denne gangen var jeg gjennomvåt, men denne gangen skyldtes det svette. Temperaturen var sånn rundt 10 grader, og jeg hadde kledd meg for regn og vind.

mandag 11. november 2013

Lifjell Sandnes en kort søndagstur


Det var dagen for en kort tur. Også denne søndagsettermiddagen var det sosiale forpliktelser på dagseddelen. Jeg hadde en liten runde med broderen på morgenen. Vi måtte starte tidlig, og kom oss avgårde rundt 10. Det var en del biler på Dale, og det så ut som om vi ikke ville bli alene rundt. 


Men selv om vi så spor, og det måtte være andre på tur denne dagen, så vi ikke folk før på toppen, ved senderen.  Yr hadde meldt om bra vær med sol.  Jeg hadde håpet at det skulle bli tørre forhold, men det var fortsatt fuktig på berget bortetter stien langs fjorden. Det gjorde berget spinnglatt. Vi måtte ta det med ro.




Rett før Einernestet  måtte vi ta en stopp for å kontrollere kristtornen. Den sto som vanlig fin, med masse bær.  Jeg antar det vil bli utsted en forordning fra HK  om henting, noe nærmere jul.         

Det er ofte både vått og glatt på disse tidlige vinterturene. Det er ikke like lett å holde tempo oppe. Og det mangler nok litt på motivasjonen. Ingen flere turer i heia, tidlig mørkt og helst vått og/eller kaldt, gir dårlig grobunn for entusiasme.
Det hjelper selvsagt å treffe kjentfolk på toppen. en prat om forholdene og turer, og i dette tilfellet om Blåfjellenden, gir fornyet tro på at vi - også denne gangen - vil nå bilen.
Ned bakkene mot Dale går som en røyk, vi småsprang forbi noen, og de var nok noe overrasket over oss gamlekara, som kom ramlende ned bakken.


lørdag 9. november 2013

Bynuten, en våt lørdag.

Regn og sludd - vinteren er her.

Jeg burde jo egentlig ha forstått at det beste hadde vært å holde senga denne dagen. På vei hjem fra heia søndag klarte jeg å falle skikkelig, med vond rygg som følge. Onsdag kom det brev fra myndighetene, som ville ha penger, mange penger, bare fordi jeg hadde fått noen kroner for mye i lønn - hver måned.
Og da jeg skulle ta dagens første foto, så hadde kamera sagt takk for seg.  Og dagens elektronikk er selvsagt ikke lønnsom å reparere.

 

Alt i alt burde jeg heller holdt meg hjemme, men da hadde det ikke blitt tur. (Selvmotsigelser er mote...).
Med fredagen fri for tur, mente jeg det lå til rette for en lørdagstur til Bynuten. Passe lang tur og ikke så mye kjøring at det gjør noe. Nå er det en hel del bakker opp mot toppen, og det må trening til for å holde formen ved like, så...


Værmeldingen tidlig i uka var ikke helt gal, men jeg sto opp til skikkelig regnvær. Og Yr hadde ombestemt seg. Det ville bli regn og bare mer regn. Selvsagt fikk Yr rett denne gangen.

Pisseregn fra start til jeg var tilbake ved bilen.


Til min overraskelse var det en bil utenom min på parkeringsplassen. Var det virkelig andre halv (eller hel) galne som skulle på tur denne dagen?

Det var ikke spor oppover, og jeg så ikke en kjeft på hele turen. Med andre ord ensom og helt gal.

Nå er ikke regn ukjent, selv i mange timer sammenhengende, så jeg trodde nok at det ville la seg gjøre å komme opp til toppen. Regnet gjorde det skikkelig sleipt, både i sorpa og på fjellet. Med en rygg som hadde fått seg en killevink, måtte jeg ta det med ro og sikre hele tiden. Jeg tok ikke risken på nok et fall.

Et stykke fra toppen kjente jeg at ryggen begynte å trøble, litt vondt kan ikke skade og toppen er jo bare rett der borte, eller mer korrekt opp noen bakker over noen hauger og bort.
Kort fortalt, ryggen ble ikke bedre, men heller ikke værre, den holdt ned. Om den er brukbar for en søndagstur får vi se på.

Men vått var det.
Jeg har den siste tiden brukt ull med tynn fleece over og så jakken i regnvær. Dette er bedre enn det jeg tidligere har forsøkt - det føles tørrere. Jakken er selvsagt Gore-Tex, de som sverger til softshell eller bomull bør forsøke dette i pissevær, slik jeg hadde i dag.
Denne gangen VAR det vått,  alt fra innerst til ytterst. Den eneste plassen jeg var tørr var i skoene. Gore-tex er en fin oppfinnelse.

Øverst var det sludd/snø og nesten null utsikt. Skyene lå under toppen og dekket hele utsikten.
Det ble ikke lange stoppen, men varm saft smaker godt og varmer opp en kald skrott.

Det gikk greit nedover, i hvert  fall uten fall eller andre ulykker, men sent. Dette var ikke dagen for å sette fartsrekord.

Det er selvsagt først på slutten av turen at fuktigheten og kulden virkelig kjennes, og det er alltid de siste meterene som er værst.  Men jeg kom da både opp og ned - heldigvis.



onsdag 6. november 2013

Oppsummering av 2013 i heia.

Turåret i heia.

Det er på tide med en liten oppsummering av året så langt. Bakgrunnen for dette er at jeg ikke tror på flere turer innover heia til før årsskiftet.
Alt i alt har jeg hatt 31 overnattinger på Blåfjellenden og i tillegg 5 dagsbesøk. Det har stort sett – nei alltid, vært kjekke turer. Gjennom året har jeg truffet mange kjekke folk. Det har vært noen kvelder med ”den gode samtalen” og med mye latter og moro. Selv i sludd om motvind, som nå i november, er det kjekt å ta turen innover heia. Det er uansett bedre enn å sitte på jobb å glo ut vinduet.

Det har i tillegg blitt noen langturer.  Over Stutaheia og Strålaus i solskinn er vel verdt å ta med. Opp og ned Fidjadalen er fortsatt en opplevelse.   Det har ikke blitt så mange turer fra Blåfjellenden til Flørli dette året, men turen er i hvert fall med på årets oversikt. 

Den letteste og korteste turen – inn til Børsteinen, er muligens den jeg husker med størst glede. Det å få lov til å ta med barnebarn på tur, er en stor gave. Bør prøves og bør så avgjort forsøkes.

I tillegg var jeg igjen hyttevert på Nilsebu en uke. Det ble ikke så mye tur, men til gjengjeld skikkelig hyggelig å få lov til å være sammen med diverse familie medlemmer på en hytte.
Det er vanskeliggere å skille fra hverandre alle dagsturene. Det blir en del. De som jeg husker klarest er de jeg har hatt sammen med andre. Turer alene, blir lett glemt, selv om de på sin måte er fine. Jeg kaller ofte disse alene turene for ”treningsturer”.
Og det er litt vemodig at nok et turår i heia er over. Det er nå i ettertid jeg får igjen for å ha skrevet noen små notater fra turene. Lettere å huske slik.

mandag 4. november 2013

Siste turen innover i år. Blåfjellenden fredag til søndag 1. til 3.11

Novembertur innover heia.

Nok en tur til Blåfjellenden. Noen vil muligens si at det må da finnes andre plasser som også er verdt et besøk, men for meg er det som å komme ”hjem”. Og når det blir anledning til å ta av gårde å bli på hytta i to dager, da er det ikke mye tvil om hva jeg foretrekker.
Men denne helga skulle jeg bare ta det med ro.
Det er sent i sesongen. Det er ikke så veldig mange år at det har vært mulig å ta turen innover i november. Normalt er det både frost og snø på denne tiden, og selv om frosten og snøen forsvinner inne i mellom, kan en aldri være sikker på forholdene. Denne helga var værmeldingen noenlunde klar på at det ikke ville bli mye fros, og derfor forhold til å komme seg innover. I fjor, kom jeg ikke innover etter 21. oktober.


Turene innover heia i november kan lett bli våte. Er det opphold og tørt vil det normalt være is og glatt.  Denne turen var våt.
Og, noe overraskende, det var et par på vei innover fredagen. Jeg hadde nesten trodd at jeg ville bli alene, men så spor i sorpa alt fra start. 
Egentlig er var forholdene som normalt ved regn. Det lå riktignok en del snø oppover, men nesten ikke noe nede i stien. At det er vinter viser bare på gradestokken.  Likevel blir det litt spesielt så sent på året. Noe av dette skyldes nok lyset. Det blir liksom ikke riktig dagslys. Og det lir mot kveld før jeg er nede i hytta. Ikke det at mørket kommer på, men mer at det blir kveldslys.
Det hadde ikke vært noen på hytta siden jeg gikk søndag. Det tyder i hvert fall på at sesongen går mot slutt.
Lenge etter at det hadde blitt mørkt, men fremdeles med bare rundt 16 grader i hytta, smalt det i døra, og det kom tre karer. De hadde gått fra Hunnedalen etter det hadde blitt mørkt og brukt lykter hele turen.  Det er ikke vanskelig å gå i mørket, men det tar tid.
Det ble en kveld som vanlig med raddel og prat.
Både paret og de tre karene fra Egersund ville til Langavatn og for karene muligens videre til Sandvatn.
Det blir en lang dag, om jeg ikke finner på et eller annet. Denne gangen tok jeg en runde på hytta.
Vask av vindu og gulv, rydding av hyller og bod, og litt arbeid med bosset, får tiden til å gå.

Det kom folk på lørdagen. Vi ble 14 stykk på hytta. Dette er bra så sent. En gjeng på 4 hadde tatt turen over heia fra Flørli. De var svinheldige med været. En kjempetur i sol og nesten vindstille.
Søndag var det ikke sol. Det regnet, eller mer presis nede ved hytta regnet det oppe på heia var det sludd.
Og det blåste. Nede ved hytta bare litt, men oppe på heia var det skikkelig vind.
Vind i mot og sludd, gir sure forhold.
Men selv om det både var dårlig vær og antakelig siste turen innover i år, så tok jeg meg i å småsynge på veien mot Hunnedalen.
Det er selvsagt mye takket være gode klær, at en tur i så pass surt vær, blir kjekk.