Blåfjellenden - igjen.

Torsdag til fredag til en forandring.

Det vil bli et lite opphold i turgåingen de neste ukene. Ikke det at vi - Bestyrerinnen og jeg - vil sitte i ro, men turene vil bli mange men ikke lange. Og varme...

Det måtte derfor bli en tur denne uka. Og da til Blåfjellenden. Jeg er innover stort sett en gang i uka i sesongen, og denne gangen altså torsdag til fredag.

Det er jo som oftes lite nytt å berette fra disse turene. Det blir mye det samme fra fgang til gang. Denne turen skiller seg ut ved at det blir stopp for bading. Det skjer ikke hver tur, det skjer ikke hvert år engang.

Denne gangen ble det på ny en stopp ved Fossebekken, min egen "hemmelige" kulp...
Den er ikke så veldig dyp - vannstanden er jo lav over alt, men det er mulig å dyppe kroppen.
Det tok en stund før jeg igjen iførte meg skoen og tok fatt på turen innover heia.

Denne gangen var det varmt i tillegg til tørt. Normalt trenger jeg ikke å drikke på disse turene. Denne gangen hadde jeg med en flaske med saft, - og brukte alt.

Likevel drakk  jeg bokstavlig talt litervis da jeg kom ned til hytta. Nå er jo ikke opp mot 30 grader dagligdags i heia. Jeg kan faktisk ikke huske så høy temperatur noen gang.

Det vil si, jeg gikk en gang en 6 timers tur i så varmt vær. Det holdt på å gå galt - jeg drakk alt for lite. Og jeg har selvsagt ikke lært noe som helst fra den turen....

Etter å ha drukket en liter på styrten ved hytta, gikk jeg ned for å bade nok en gang. Det var mer enn 23 grader i vannet, nesten litt lunkent.

Det ble en varm natt. Selv om temperaturen ute sank til under 15 grader, var det hett inne. Det ble lite søvn og tidlig opp. Noe som passet godt. Det var meldt om temperaturer opp mot 30 grader. Da passet det bra å ta opp bakken mens det fortsatt " bare" var litt over 20 grader.

Heldigvis blåste det litt slik at varmen ikke ble for påtrengende.

Hjemturen brakte minner om "gamle dager". Mesteparten av de som skulle til Hunnedalen var familier. Selv om jeg var siste mann ut dørene, tok jeg igjen alle som hadde startet før meg. Nå skyldes ikke det min fart men farten ungene holdt....

Det ble stopp ved kulpen i Fossebekken på hjemveien også. Og solbrente skuldre. Det var resultatet av å gå uten noe på overkroppen og så ligge i sola en times tid.

Brunfargen som jeg jo betaler dyrt for i syden, er alt på plass. Nå lurer jeg bare på om det er mulig å bli brunere enn brun.

Viglesdalen med bestyrerinnen og sigbjørn.

Frem og tilbake på dagen - en god tur.

Helt i tråd med alle tradisjoner ble det en tur til Blåfjellenden fredag til lørdag.  Søndagen har ofte vært avsatt til tur med Bestyrerinnen. Eller en tur til en av de andre hyttene som kan nås fra Hunnedalen, Sandvatn eller Tomansbu. Da som oftest alene.

Det har gitt passelig såre og stive bein. Og behov for en pause på mandagen.

Denne søndagen var det ikke planlagt noen tur. Bestyrerinnen var litt slapp med å få på plass dagseddelen.

Overlatt til meg selv undret jeg på om det ikke ville være mulig å kombinere tur inn til en hytte og tur sammen med Bestyrerinnen. De vanlige turen blir litt i lengste laget. Det er alltid mulig å gjennomføre, men bestyrerinnen har ikke ønske om å ta seg helt ut en vanlig søndag.

Det var en stund siden jeg hadde vært i Viglesdalen, og enda lengre siden Bestyrerinen hadde besøkt stedet. Kunne det være en passe tur en søndag i juli med fortsatt bra vær?

Bestyrerinnen var klar for tur. Senere på dagen kom det fram at hun også kunne tenke seg å gå til Frafjordhatten Det får bli en annen dag. Vi snur ikke midtfjords....

Min svoger Sigbjørn var alene denne søndagen. Bestyrerinnen tok kontakt og han var også klar for søndagstur. Vi ble med andre ord tre på tur denne gangen.

Det var skikkelig fint vær inne på Nes. Blå himmel og ikke en sky. Det så ut til fortsatt å være skyer ute ved kysten, men for oss fortsatt finvær.

Det tar en stund å komme til Nes for å starte å gå. I følge tripptelleren er ikke avstanden så mye lengre enn opp til Hunnedalen, men med en ferje imellom, så går det mer tid. Denne dagen hadde vi tid nok.

Det er ikke å legge sjul på at det går mye opp, og opp for å komme til Viglesdalen. Nå er det laget "vei" for sauedriftene - i gamle dager. Til og med bru over elva, og veiskilt med "fare for ras".

Selv om det går oppover, så er det plasser som krever en liten stopp. Det er jettegryte, flere fosser og selvsagt litt blomster. Det passer alltid å kikke på blomster - i oppoverbakker.

Oppe på brinken var det ikke blomster som stoppet oss, men røsslyngen. Den lyste virkelig opp på myra, og det luktet lynghonning.

Vi traff en del som hadde vært på hytta både noen som var på dagstur og noen som hadde overnattet. På tilbakeveien møtte vi også en familie som ville inn fo rå overnatte.

Jeg håper ikke jeg skremte ungene som fikk en kortversjon av sagnet fraViglesdalsvannet: 4 man og en gutt skulle over vannet. De forsvant mellom Kyrksteinene. Båten kom drivende tom tilbake - folkene ble aldri funnet.

Broderen påstår at en av de som omkom var slekt....

Inne på moen kunne vi se den nye hytta som bygges. Den så stor ut, og vil antakelig gjøre slutt på trengselen som av og til har vært i helgene. Hytta var mer "tradisjonell" enn de andre hytten STF har bygget i det siste. Den lignet litt på det nye annekset på Sandvatn.

Vi satte oss ute for å spise - da forsvant selvsagt sola. Skyene og litt vind gjorde det kaldere, men fortsatt var det god temperatur.

Vi hadde kommet opp på 2 timer og tyveminutter, men da med et rimelig rolig tempo. Vi hadde jo også hatt noen stopp. Nedover ble det adskillig færre stopp, og det går fortere nedover enn opp. Vi var ved bilene bare litt over to timer etter vi startet ovenfra.

I følge Sigbjørn var turen på nesten 15 kilometer og det var 300 høydemeter. en skikkelig søndagstur også denne søndagen.

Broderen, Ådne og jeg til Blåfjellenden.

Med maling i sekken.

Det er alt slått fast at jeg omtrent ukentlig tar en tur til Blåfjellenden.  Søndag til mandag i denne uka, men da broderen ville innover på fredagen sammen med Sondre (barnebarn . 17 år...), valgte jeg å slå følge.

Det er kjekt å dra på overnattingstur med broderen. Det er hyggelig, når vi får både kveld og morgen i sammen. Barnebarn er også kjekke folk, og når jeg ikke har noen som foreløpig er gamle nok, er det helt greit å være med å "dele" broderens barnebarn.

Det vedvarende finværet har gjort det enkelt å dra på tur. Sekken er omtrent pakket. Det blir brukt lite klær, og "sikkerhetsutstyret" får ligge i ro.

Maten for et døgn på Blåfjellenden, er kjapt å kjøpe inn. Jeg trenger ikke en handleliste. Det er de samme tingene fra gang til gang. Denne gangen glemte jeg bare VG....

Jeg var klar for tur.

Det ble litt endringer i det faste opplegget. STF mente hytta trengte maling, og den hadde ikke kommet inn med scooteren i vinter. Hans hadde meldt seg frivillig til å bære malingen inn til hytta. Men trengte transport opp  til Hunnedalen.

Det var ikke noe problem å plukke opp hans og frue ved Eikeskog og ta de med opp til Høgaleitet.
Her ventet broderen og Ådne. Vi lastet opp. Det betød at Hans fikk 20 liter maling i sekken. Jeg tok en tre-liter og de andre utsyr.

Jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg ikke på noe viss ville være med på å bære inn maling. Så mye hastet det ikke med å få malt bygningene. Det koster nesten ikke krefter å sende maling med snøscooter.

Sekken min ble noe tyngre enn vanlig. Jeg kjenner normalt ikke at jeg har sekk på ryggen. Denne gangen sank skuldrene etter hvert.

Det gikk likevel greit innover. Vi hold en fin fart, og det var lite å stoppe for. Det var bare så vidt det rant i fossebekken, og de andre småbekkene oppover var tørre.

Jeg har aldri i mine mer enn 30 år i heia sett slik tørke. Noen bjørker er alt brune. Moltene modner etter hvert, og de som var røde i forrige uke, er borte...

Det ble en litt travel kveld. Det var mange gjester på hytta. Vi ble nesten 40 tilsammen. Selv om mange er vant med selvbetjeningssystemet, er det alltid noen som har spørsmål, og det er nesten alltid noen som ønsker mer informasjon om stien og neste turmål.

Selv om det var mange folk på hyttene, ble det en tidlig kveld, rolig natt og frokost rundt 8.

Det var ikke mer enn 12-13 grader på morgenen og det blåste friskt opp dalen. Vi hadde på vindfleec - til bakken. Som i hele sommer ble det varmt opp bakken. Vi tok det rolig. det vil si i et tempo som gjør at pulsen ikke kommer helt på topp.

Rolig, jevnt tempo er det som skal til for å ha pust igjen på toppen. Vi kom opp og fortsatte mot Hunnedalen. Etter en stund følte jeg det gikk omtrent i "vanlig" tempo. Både broderen og Ådne holdt følge, og da var det bare å fortsette.

Vi tok en vannpause ved Fossebekken som var blitt "mindre" i løpet av et døgn.

Nede ved bilen kunne vi se at det hadde gått greit unna. Vi brukte omtrent to timer og femten minutter.

Og alle mente de hadde hatt en fin tur.

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten i flott vær.

Alene på tur en onsdag.

Onsdagen er også blitt turdag, men som oftest er turen så kort at den ikke fortjener å bli tatt med i loggen. Noe som selvfølgelig betyr at turen går i glemmeboken nok så fort.

Skjer det noe spesielt vil jeg likevel ta med turen, men vanligvis bør turen være på over to timer for å bli tatt med.

Finværet bare fortsetter, og det må selvfølgelig utnyttes.

Det blir vanligvis ikke noen lang kjøretur før jeg starter å gå på onsdagene. På vinteren starter turen rett utenfor stuedøra. På sommeren blir det som oftest en halv times kjøring.

Det var en stund siden jeg hadde vært på Gramstad. Det er mulig å gå flere turer med utgangspunkt i Gramstad. Den vanligste - og korteste - er til Dalsnuten. Ikke mye over en time frem og tilbake.

For meg har det blitt opp og ned Bjørndalsfjellet og en runde til Fjogstadnuten. Halv-annen time om det går litt kjapt.

Denne gangen ville jeg ta ut til Paradisskaret, opp til Matisrudlå og over til Bjørndalsfjellet. Fra der ville jeg ned til veien og videre rundt Fjogstadnuten og tilbake til bilen.

Det er tydelig at Gramstad er populært. Det lages ny parkeringsplass og selv på en onsdag, med fint vær, var det mange biler og folk.

Det var tørt i marka mot Paradisskaret. Jeg gikk lett og ledig, og ble forbigått av en jente. Litt uventet, men slik er det nå en gang....

Forrige gang jeg gikk denne turen, ble bakken opp mot Mattisrudlå tung. Jeg strevde med pusten og hadde antakelig makspuls et godt stykke, Det ble tungt på toppen...

Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å ta det så pass rolig at jeg hadde pusten under kontroll. Det gikk greit opp bakken. Et stykke oppover fikk jeg igjen øye på jenta som passerte meg tidligere.

På toppen går det opp og ned bortover mot Bjørndalsfjellet. Jeg kunne holde grei fart. Jeg kunne ikke se jenta forran meg, men plutselig kom hun forbi igjen.

Det var ikke mange andre på tur denne runden, men jeg møtte en annen jente som kom i mot. Det var jentene på tur denne dagen.

Fra Bjørndalsfjellet går det greit nedover mot bakken, bortsette fra at den samme jenta for forbi - nok en gang.

Nede på veien var det tid for en liten stopp for påfyll av veske før jeg tok fatt på dagen siste bakke opp til Fjogstadnuten. Oppe rundt Fjogstadnuten, og spesielt i bakken mot Revholstjørnet kan det være skikkelig sorpet. Denne gangen var det tørt - skikkelig tørt. Selv myra nederst var tørr.

Det går alltid greit å komme seg fra Revesholen til Gramstad. Her er det fin vei og greit å gå. Og det er alltid endel folk som kommer i mot på vei mot Dalsnuten.

Ved bilen kunne jeg se at turen hadde gått unna på litt over to timer.  Fin tur i flott vær.

Alene til Blåfjellenden.

Sol, varme og bading.

Det blir antakelig en ufyselig høst. Så mye finvær vi har hatt, så må det komme et omslag - en eller annen gang. Hvor lenge kan det fine været vare?

Det bare fortsetter virker det som.

Det er nesten slik at det blir en diskusjon rundt hvor lite klær det er mulig å ha på - og med i heia.

Heldigvis har jeg nok av klær å velge blandt. Lett to-lags gore-tex jakke og bukse, som veier mye mindre enn Norrøna Recon er med i sekken. Det er mulig å legge både vanter, lue og fleece hjemme.

Nå har jeg likevel med vanter og lue - erfaringen er, at det lett kan bli bruk for slike ting.

Den flotte sommeren med null nedbør i manns minne - dårlig hukommelse følger med alderen, gir også mulighet til å eksprementere med nye klær i heia.

Over 20 grader og sol er ikke en god kombinasjon med sekk og lange oppoverbakker. Jeg svetter litervis. Og hva har man da på seg.

Jeg har  de siste gangene testet ut å gå med Nike  kort treningsbukse, Ullvang spesialsokk og lave sko. Og sekk selvfølgelig. Det har fungert storartet. Stort nærmere ingenting er det vel ikke mulig å komme og fortsatt være påkledd.

Sist søndag var jeg klar for en tur til Blåfjellenden. Jeg ville inn for å sjekke hytta. Det var en stund siden sist. Nesten 14 dager. Jeg prøver ellers å komme inn en tur hver uke i sesongen.

Turen inn tar ca to timer. En passelig tur, ikke for lang og ikke for kort - passelig.

Det gikk lett innover. Delvis på grunn av tørken. Myrer og bekker er omtrent tørre. Og delvis på grunn av at det var en fin dag og formen var på topp. Det hang sammen med mindre aktivitet en ukes tid.

Det er morsomt når det går lett. Det er ikke for ofte det skjer, men denne gangen kunne jeg virkelig glede meg over turen. Opp og ned bakker, bortetter flyer og langs vann. En tur jeg har tatt mange ganger, men som fortsatt er virkelig kjekk - i fint vær og under gode forhold.

Inne på Blåfjellenden var det ikke andre. Jeg fikk hytta for meg selv en stund. Da var det greit å ta ned til Leitesånå for et bad og litt soling.

Vannet var ikke videre kaldt. Snarere tvert om - det var lunkent. Godt over 20 grader.

Det hender det går år imellom hver gang jeg setter meg langsomt ned i Leitebekken.

Det ble en hyggelig og grei kveld på hytta i selskap med kjekke folk. Morgenen kom som alltid, med rengjøring og rydding. Jeg var nesten siste mann ut dørene.

Det ble nesten en tur over heia som gårsdagen. Sol, sommer, litt vind og skikkelig fine forhold. Fortsatt ligger det en og annen snøflekken igjen i nordhellingene. Men til gjengjeld er det brune flekker rundt om, på grunn av tørken.

Jeg hadde  det ikke travelt. Likevel gikk det kjapt, og nede ved Fossebekken traff jeg en familie på vei inn. Sola skinte, det var varmt. På tide med et nytt bad?

Litt oppe langs Fossebekken er det en passe kulp, med svaberg i rette retning mot sola. Det tok litt tid før jeg igjen fikk skoene på og fortsatte mot bilen.

Nede på parkeringsplassen fant jeg fram en flaske Pepsi Max - varm. Det gikk likevel greit å tømme flaska. Det  hadde vært het tur over heia.

Tre fjell og ei himakåna.

Rundtur i heia nær Nedstrand i Ryfylke.

Etter tre-fire timers kjøring på fredagen var jeg hjemme igjen. En uke på Nilsebu var over. Været var fortsatt skikkelig bra. Lørdag hadde bestyrerinnen satt opp ny tur på dagseddelen.  Ikke hvilken som helst tur, men en som krevde tidlig start. Klokka 6 ringte klokka, og jeg var langt fra klar for tur....

Nå ville det ta tid før selve turen kunne begynne. Vi måtte først komme oss til Tysvær hvor de andre turdeltakrene ventet - klokka 10.

Vi nådde ferja fra Arsvågen klokka 8 med god margin.

Det var Sigbjørn som hadde spurt om vi ville være med på tur. Bestyrerinnen var ikke i tvil om at vi burde være med. Det er ikke så ofte vi får anledning til å gå tur  sammen med Anne Lise, Sigbjørn, Edvin og Anne Margrete.

Og turen ville gå i et område som jeg aldri før har tråkket i.

Planen var å ta en rundtur, og som avslutning oppsøke "himakåna", som er det "nye" turmålet. Himakånå er en utstikkende stein med mulighet for flotte bilder av folk og med "avgrunnen" under.
Vi var ikke alene ved Himakånå, men ellers på rundturen var det få folk i stien.

Siden Edvin var kjent i omådet, kunne vi parkere en bil nede og ta to biler lengre oppe i bakken. Til et sted som heter Gurigjerdet. (Et litt spesielt navn synes jeg.)

Fra der tok vi opp en traktorvei (som gikk over til vanlig sti etter hvert) opp til Badnavatnet.
En lang seig bakke opp, som vi tok et bra tempo.

Første topp var Skrubburdnuten på 591 moh.  For å nå denne tok vi merket sti mot Dalvanuten et stykke innover heia. Bak oss hadde vi flott utsikt over Stjernerøyene, Ombo  og Boknafjorden.
Røsslyngen sto i blomst. Det ble fotostopp et par plasser. Flotte farger og lukt av lynghonning.

Etter som vi kom inn i landet, fikk vi også øye på flere gamle kjente topper. Edvin gjenkjente Grytenuten rett over Vindafjorden, og for egen del mente jeg å kunne se Napen inne i Suldal.

Det var i hvert fall ingen tvil om at vi kunne se Folgefonna. Den lyse opp i horisonten.

Landskapet var litt annerledes enn det jeg er vant med, men det var de samme tingene - myrer, småvann, svaberg, bakker og dype daler.

Fra Skrubburdnuten gikk det bratt ned mot neste topp - Rossafjellet. Noen meter lavere - 574 moh. Litt opp og ned, men ikke mer enn ca. en kilometer mellom toppene.

Det  ble tid for en pause - hvor bestyrerinnen og jeg oppdaget at maten lå gjenglemt i bilen.
Neste topp var Stølanuten - 4 meter høyere enn forrige topp. På vei mellom toppen gikk vi rundt Badnavannet. Denne gang det store.

Det var en del folk på Stølanuten. Her kom det sti fra både Gurigjerdet og fra Himakånå.

Vi tok mot Himakånå. Ikke for bratt, men stien gikk et stykke nok så nær kanten ned mot Lysevannet - nesten 600 høydemeter lengre nede. En liten utfordring for meg med aversjon mot høyde...

Bratt men greit nedover mot Himakånå. Etter en stund kom vi inn på en stølssti og her var det helt greit å gå.

Vi syntes det tok litt td før vi kom til Himakånå. Og da vi endelig fikk se skiltet som viste vei, måtte vi på ny ta oss opp en bakke.

Stien mot Himakånå var godt tilrettelagt med gangveier. Her vil det være mulig å komme fram selv om det eller er sørpevått. Denne dagen var det tørt - supertørt.

Vi var ikke alene som ville til Himakånå. Her var det helst trengsle, selv om det ikke var ventetid i kø for å komme ut på selve Himakånå. Det ble tid til å ta en del bilder før vi tok "nedover". Bratt, men med delvis godt opparbeidet traktorvei.

Nede ved bilen kunne vi konstatere at vi hadde gått 12 kilometer, 600 høydemeter opp og 900 høydemeter ned. Alt ialt en skikkelig fin tur.

Tur til hytta i Stakken.

Tradisjoner må følges.

En uke på Nilsebu er i seg selv en fjelltur, men å bare bli på hytta medfører dårlig form. De siste årene på hytta har det blitt en tur til Stakken - nabohytta på andre siden av Nilsebuvannet og inn Urdalen.

Det har liksom ikke blitt tid til flere turer, og jeg har egentig syntes at det har vært greit med en "hvileuke".

De første dagene på hytta hadde vi fint besøk, og det var kjekt å snakke med venner. Tirsdagen ville gå med til å forberede komlemiddag, om jeg ikke....

Det ble en tur til Stakken. Først med båt over vannet og inn bukta mot Storhidleren.

Stakken er 3 timer eller 8 kilometer fra Nilsebu. Stien går opp Snetonå mot Svabergdalen og ned til Storhidlerdalen. Derfra går det - ikke bratt - men seigt opp til over Kannekleiv og så ned mot Dyrgrovtjørn og rundt til Turistforeingshytta i Stakken.

Alle navnene har sin forklaring:

Navnet Snetonå har ingen ting med snø å gjøre, men med en hylle på snei (skrå).

Svabergdalen sier seg selv - med svabergene nedover.

Den lille hytta under storhidleren er godt synlig. Hidleren er stor, med et høyt "dråpefall" og stor flate. Hidleren er delvis utgravd, og det ble funnet spor fra steinalderen.

Kannekleiv er egentlig enkelt å forklare. "Kanne" betyr å telle. Stien går på en liten kant, med vann på siden. Her måtte sauene gå på rekke og var enkle å telle.

Dyrgrovstjørn kommer selvsagt av at det er dyregrav (fangstgrav) i nærheten. Den ligger like i stien i bakken ned mot vannet. I dag er den bare synlig som et "hull" i sandbakken.

Stakken kommer av en stein med form som en høystakk. I gamle dager ble det slått høy nesten over alt i heia. Ikke samme plass hvert år, og det høyet som ble slått, ble lagt i stakk. En en lang påle som de tredde høyet på og som sto til de hentet det på vinteren.

For meg denne tirsdagen, var spenningen knyttet til påhengsmotoren. Jeg og motorer er aldri venner. I mitt selskap oppfører motorer seg stadig motvillig og tregt.

(At problemene ofte skyldes manglende ferdigheter hopper vi uelegant over...)

Denne gangen gikk det greit. Bortsett fra at jeg klarte å miste åren i vannet uten å merke det, og andre måtte ta en tur...

Turen fra båten til hytta går på litt over en time hver vei. Det er bare noen hundre meter fra båten til den merkede stien mellom dammen og hytta.  Inn Urdalen går stien opp og ned på noen svaberg. I vått vær kan det være litt utfordrende, selv om det er brukt dynamitt på noen steder. I tørt vær som i år, er det mulig å passere nede i elva enkelte plasser.

Det var folk  på hytta da jeg kom. en gjeng med ungdom, var sent ut fra Turistforeninggen for å rengjøre og rydde, men også tømme "dassen". En skikkelig drittjobb.

To jenter var også på oppdrag for turistforeningen og skulle male T`er på en rundtur til Grasdalen og Eidavatn.

For meg ble det en kort stopp, før jeg tok veien tilbake. Det ble bare denne ene (korte) turen denne uka...

Nilsebusommer 2018

En uke i heia.

Jeg har nettopp kommet ned fra heia. Etter en uke på Nilsebu - selvbetjent turistforeningshytte - som hyttevert. Som vanlig med en litt trist følesle av at noe flott og fint er slutt.

Disse ukene på Nilsebu er etterhvert blitt så pass tradisjonsbundet at det vil kjennes galt å si stopp. Det har etter hvert blitt ganske mange uker som vert på Nilsebu. Nå er det egentlig ikke så mange oppgaver som faller på en "vert", men noen små jobber ligger alltid og venter. I tillegg må jo hytta holdes ren og ryddig.

Heldigvis er ikke langt framskreden alder noen hindring for å besøke hytta. Det er mulig å komme til med bil og båt. Og det er nettopp hva vi gjorde.

Vi, i denne forbindelse vil si 6 stykker: broderen, eldste bror, bestyrerinne, Gro og Anne Grethe. En fin gjeng å være sammen med.

Vi startet lørdagsmorgen. I finvær, og finvært skulle følge oss stort sett hele tiden. Noe tåke, en liten regnskyll, litt skyer inne i mellom, men stort sett blå himmel.

Det er spesielt å sitte i båten på vei inn mot hytta. Selv om båten er tungt lastet, og det går sakte, så var i hvert fall jeg som vanlig spent på hvordan ukea ville gå. Hva med været? Hvem ville stikke innom i år? Ville det blåse slik at hjemturen blir tøff?

Med bestyrerinnen på laget går det alltid greit å instalere seg på hytta. Denne gangen var hytta strøken. Rengjort ryddig og velholdt. Det er virkelig kjekt å komme til en hytte i tipp topp stand. (Takk til de som tok tid til å gjøre jobben...)

Hytta ligger omtrent 750 meter over havet og et godt stykke fra sjøen. Det bestyr at morgenene kan være kalde selv om dagstemperaturen er høy. Egentlig er "høy" ikke dekkende for det vi opplevde denne uka. Høyt til heis og nesten 30 grader på terassen. Det var så pass varmt at sola stakk i huden.

Nesten bare for å understreke at varme ikke er det vanlige, var det en morgen 6 gradet. Vi fyrte i ovnen - en enslig gang....

Til gjengjeld satt vi ute til nesten 12 en kveld, og fortsatt viste termometeret over 20 grader.
En nydelig kveld - uten et vindpust.

Bestyrerinnen, broderen og jentene reiste på mandag. Etter to late dager med sol og sommer.
Samtidig fikk vi besøk av to blide fjellvandrere - den ene har vi truffet mange ganger.

Jeg hadde nevnt for Arnfinn at vi serverte komler på tirsdagen, og han sendte beskjed om at han og en kammerat ville stikke oppom.

Både jeg og eldste bror - Sverre - så fram til besøket. Arnfinn er en kjernekar og har tråkket rundt i heia siden barndommen. Han har minner fra Nilsebu tilbake til midten av forrige århunder. Og det er lenge siden det...

Det var vi fire som fikk oppleve en kveld med 20 grader og ikke et vindpust på Nilsebu. Etter som sola forsvant bak Bukkatofjellet og bare de høyeste toppene i sør hadde sol, satt vi fire og pratet, fortalte historier og utvekslet erfaring.

Siste mann i gjengen, Ottar, var egentlig også fjellvandt, men hadde av forskjellige årsaker ikke vært på tur i heia på en stund. Han fikk med seg denne fantastiske kvelden, med småprat og god stemning. Jeg oppfattet det slik at dette var noe han godt kunne tenke seg å ta opp igjen.

Tirsdagen var komledag, med dekket bord og godt selskap, selv om vi bare ble de samme fire som kvelden før.

Noen mente at de hadde spist en komle eller to for mye...

Det ble nesten en gjentakelse av forrige kvelden, bare at vi denne gangen satt innendørs med et godt måltid. Drøsen, stemningen og hyggen var likevel den samme.

Det kom fem ungdommer fra Stakken. De var på sommerjobb for turistforeningen. Det ble liv og latter i hytta. Selv om ungdommen tok tid til både bading og hvil, ble det jobbet i mange timer. Doen ble tømt, 12-13 liter Tjeralin ble smurt på taket., hyller og vegger i kjøkkenet fikk en god omgang.
Sverre hadde med aggregat og støvsuger, og fikk tatt det meste av hytte. Nå burde Nilsebu fremstå som et eksempel på en ren og velholdt selvbetjeningshytte i DNT systemet.

Torsdagskvelden kom det først to karer. De hadde gått fra Grasdalen den morgenen tatt en tur innom Eidavatn og så ned til oss. Bare en tur på opp mot 30 kilometer. De var i fin form fredagsmorgen.

To jenter, som var på sin første skikkelige fjelltur, hadde påtatt seg å male T`er mellom Grasdalen og Eidavatn, før de ville komme ned til Nilsebu. Det ble sent før de kom fram torsdagskvelden. De hadde tatt et litt feil stivalg og gått en "liten"omvei.

De var likevel i kjempehumør etter å ha fullført en skikelig fin tur - den første...

Vi tok følge mot Lysebotn, og slik jeg forsto det, så var de usikker på om de ville anbefale andre førstegangsturgåere å ta samme rundtur. Men de var langt fra avskremt, og ville på tur senere.

Som vanlig var det litt vemodig å pakke sakene og ta båten utover mot dammen. En uke på Nilsebu var over for denne gang.

Været var den store overraskelsen dette året - sol og sommer.