mandag 25. februar 2013

Hå – Varhaug i sol og varme 24. februar 2013

Etter skitur, passer det godt med litt roligere tur på søndagen. Det var et aldeles praktfullt vær søndagsmorgenen.  Jeg sto opp tidlig, fikk ordnet turutstyret og pakket sekken.
Men med et så bra vær, kunne det hende at bestyrerinnen ønsket å bli med. Etter en liten betenkning, ble det tur med bestyrerinnen. Hun fikk med Gørild. I tillegg ble også Bernt og broderen med. Et helt følge, og logistikken, når noen skal gå halve turen og resten tilbake, er ikke helt opplagt.
Uansett, vi kom av gårde. Og det var en del biler på Hå. I det virkelig fine været, så skulle det bare mangle.



Som alltid er det litt trekk i starten, men det var ikke lenge før jakken kunne tas av, og turen nedover (sydover) gikk i skjortearmene.  Alt fra starten var det klart at det ville være andre på tur denne dagen. Det var en masse biler på Obrestad og ennå flere opp ved grinda mot Kommedelen.
Isen under fyret hadde minket. Utenom det var det svært enkelt å gå. Spesielt til å begynne med. Tørt og hardt i bakken.  Hjemover var det noe mer tint, og det ble etter hvert litt sleipt enkelte plasser.
Vi hadde en kaffepause ved sjøhusene, og kom der i prat med noen andre. De var tydelig lokalkjente.



Masse folk. Jeg tror ikke jeg har sett så mange noen gang. Og det var lett forståelig. Været kan ikke beskrives som annet enn nydelig.
Nå ble det litt kaldere oppover, i motvind som frisknet på og med sola i ryggen, men med jakken på var det fortsatt skikkelig fint.
Nedover gikk det i et rolig tempo. Nordover ble det mer vanlig tempo, og med så mye folk, var det vel noen som lurte på hva vi hastet etter.
Jeg kjente det i føttene – det tar på å gå på frosset mark, og med skituren fredag lørdag, så skulle det bare mangle at det ikkekjentes.
Men alt i alt en tur å ta med seg.

Skitur til Blåfjellenden 22. februar til 23. februar.

Som i forrige uke ble det - heldigvis – anledning til en tur til Blåfjellenden.   Værmeldingen var bra. Det så ut til å være greit føre, og jeg hadde ærend.
Sengtøyet må av for å få på nytt. Det er en jobb, men også en anledning til å ta turen.
Jeg startet i ett-tiden. Det var ingen andre på parkeringsplassen, og heller ikke mange sporene innover. Heldigvis hadde Inge Marton kjørt innover, slik at det var spor. Nå var det helst enklest å gå utenom sporene – på ski.
Jeg vurderte truger, men i sporte var det så hardt at det var fint mulig å gå, så jeg valgte å legge trugene igjen i bilen.


Fra Kringlekveven og videre var det bare et spor, men over kanten ned mot Solhålå, kom det to karer i mot.  De kikket nok litt ekstra på meg som kom spaserende ned bakken med skia på ryggen. Det får så være. Det går adskillig raskere enn å krysse frem og tilbake. Ned bakken fra Leitesvann, var det også bare å ta skia på nakken og jogge. Jeg tror det er sjelden jeg har kommet så kjapt ned til hytta.
På hytta viste det seg at det alt hadde kommet folk. En jente på tur alene.  Det ble bare oss to på hytta denne natten.
Ved start var det minus en hel haug med grader – over 11. Inne i hytta var det 3-4 plussgrader og ute ble det raskt varmere – opp mot en til to minus.


Jeg jobbet noen timer, og fikk på plass en del av varene, og fikk også tatt av mesteparten av sengtøyet.  Men jeg måtte jo selvsagt også legge på sengtøy på ”mitt” rom.
Det ble en hyggelig kveldsstund. Vi snakket en del om trening og kosthold som jenta var ekspert på.
Mitt kosthold ble kalt ”lavkarbo”.  Jeg  har aldri tenkt på dette, men i praksis blir det jo slik.
Max og peanøtter til Sudokuen, og en tidlig kveld.
Det ble tidlig opp, det var bare så vidt lyst.  Det ble selvsagt frokost som vanlig – med egg og bacon.
Etter rydding og vask, var det å få av det siste sengtøyet på hemsen i annekset.
Jeg startet opp bakken, og ikke langt oppe, kom scootrene i mot. De var på vei inn med ved, og ville selvsagt også ta med det skitne sengtøyet ut. Det kunne ikke passet bedre.




Nedover mot dalen var det ikke mange folk, men jeg traff en som var på vei innover, med pulk og hund.
Lenger nede gikk jeg på kjentfolk som vanlig – Osmundsen er alltid på tur.
Jeg fikk med meg sekkene med sengetøy, og etter en stopp på Byrkjedalttunet, ble det hjem til divanen.

mandag 18. februar 2013

Hå til Varhaug og retur søndag 17. februar 2012.

En tur i sjøkanten med Bernt.

Etter en hyggelig skitur til Blåfjellenden fredag/lørdag, måtte det selvsagt også bli en vanlig søndagstur.
Broderen var på hytta i fjellet, og kunne ikke stille. Men Bernt ble en god erstatning. Vi hadde også en diskusjon rundt hvor det var mulig å gå. Jeg trodde det ville være mulig å komme rundt Lifjell, men Bernt mente det ville bli for mye issvuller.
Vi valgte å ta en tur langs sjøkanten.
På Hå var det alt et par biler, og en av disse var parkert ute ved stien.
Vi så ikke folk, men det var spor utover.  Det var fortsatt frost i bakken og hardt, men det var ikke tint øverst slik at det var greit å gå.  Det ble selvsagt kaldt i motvinden i starten, men med en gang vi kom i le for brinken ble det behagelig.  Med to dager i beina, ble det litt rolig utover. Vi stoppet opp et par plasser for å ta bilder.  Det ble også litt peking og diskusjon rundt gamle ”greier”. 
Spørsmålet blir om vi ikke burde ta vare på en del av tingene som står langs stien – gamle betong gjerdepåler fra klepp Stasjon, Hitlertenner, skytestillinger fra krigen og gamle sjøhus.
Vi måtte gå ute i ura under fyret. Her hadde issvullen ikke minket merkbart, men ellers var det egentlig gode forhold
Inne i skogen var det helt tørt, men i stien mellom skogen og brua var det fortsatt is.  Det trakk litt fra sør, og motvinden ga nok en litt tyngre tur enn vanlig sørover, men ikke så mye at det merkes der og da.
Det gikk til gjengjeld mye lettere på tilbaketuren, der vi hadde trekken bakfra og virkelig kunne kjenne at det ikke var frost. Vi møtte en liten familie i ura under fyret på tilbakeveien. Det var med en liten jente, og vi var imponert over farten i ura.
Da vi kom tilbake til Obrestad så vi en hel del folk. Et helt 17. mai tog var kommentaren.
De fleste kom i mot oss, men noen gikk veien opp mot jordet, og vi traff de da vi kjørte fra Hå.
Det ble litt sleipt i bakken på slutten. Vi fikk det også en del mildere etter hvert, og temperaturen må ha vært opp mot 5 grader da vi kom tilbake til Hå.

Blåfjellenden på ski – fredag 15. til lørdag 16. februar 2013

Årets første skitur.
Det ble ikke noen skitur i forrige uke. Denne helga så været ut til å bli sånn noenlunde og jeg hadde anledning til å ta en tur innover.
Det var is på alle vannen oppover. De siste årene har isen manglet i påsken. Det skal bli artig å se hva som skjer, men foreløpig er det meldt om kaldt vær. Det lå snø langt nede i Øvstabødalen. Det har ikke vært slik på mange år. Men oppe i høyden var det egentlig lite snø. Nysnøen som kom, var blåst i fenner i nordhellingene. Der var det snø….
På flatmark der vinden tar, var det en blanding av gammel is fra før jul, noe snø og skavler med nysnø.  Med null sikt på grunn av jordmørke ble det ikke fart over sakene.
Jeg startet fra Høgaleitet i Hunnedalen rundt 1. Da var det ikke mange som hadde gått oppover Oleskaret.  Og fra Fossebekktjødna var det nesten ikke spor i det hele tatt.
Scootersporene fra kvistingen var godt synlige enkelte plasser, men det var først og fremst kvistene som viste vei.
Over leitevann, uten spor og med snøen i ”bølger” bortover, gikk det sent. Men det var ingen ting mot bakken ned. Det var ikke mulig å se fennene og det ble helst å gå på skiene ned.
Det hadde gått adskillig raskere med truger.    Jeg var trøtt da jeg omsider nådde hytta.
Med en kuldegrad inne, og bunnfrosne vannbøtter. Det tok tid før det ble så pass varmt at jeg kunne ta av ytreklærene.  Heldigvis var det ved i skuten – et par sekker men de gikk med bare for å få varmen opp til 17-18 grader.
Uansett, så er det kjekt å sitte på Blåfjellenden, nesten oppe på ovnen, med avis, varm te og sjokoladekjeks.
Jeg hadde fått greie på at det var en gjeng som ville innover denne dagen, så jeg ville antakelig ikke bli alene.  En stund etter middag – rundt 21:30 dundret det i døra, og 9 stk fra ”Turgjengen” kom inn.
De tok seg ned til elva og fant rennende vann under noe is bak en stein. De gjør det hele litt enklere.
Det ble sent før middagen var fortært og oppvasken ferdig. Det ble en hyggelig kveld i godt selskap.
Frokost som vanlig, med egg og bacon. Jeg gjorde rent i stua og på rommet. Det var en god del snø i skuten, men med så mange folk som tråkket ut og inn, så var det vanskelig å holde snøen helt vekke.
Det blåste en del om natten, men stilnet litt ut på morgensiden. Temperaturen var ikke mer enn minus 3 grader, og det lå til rette for en grei tur tilbake. ”Turgjengen” skulle til Langavatn, og jeg tilvake til Hunnedalen. Vi tok ut samtidig. Bakken opp fra Blåfjellenden er lang og tung. Det er ikke mange gangene jeg har kommet opp den bakken uten å blåse skikkelig.
Med litt tåke øverst, så ble det vanskelig å se skiene. Det gikk forsiktig.  Jeg møtte selvsagt kjentfolk  neden for kringlekveven og stoppet for en liten drøs og det ble flere stopp.
Det passet for så vidt greit å treffe Inge Marthon på scooteren. Det mangler lys på hytta, og vi fikk da avtalt en transport inn.

mandag 11. februar 2013

Hå – Varhaug med retur - Søndag 10. februar 2013

Lang sjøkanten i februar.

Selv om vi burde ha vært på Blåfjellenden på ski, så er ikke dette noen grunn for ikke å gå tur.  Og en tur på beina i februar betyr ofte en tur langs sjøkanten.  Som vanlig hadde broderen og jeg en liten runde på hvor vi skulle gå. Broderen var skeptisk til forholdene rundt Obrestad. Med bakgrunn i gårsdagens tur, kunne jeg nok så sikkert si at det ikke ville være snø helt nede ved sjøen.
Det ble, i mangel av mulighet til å ta turen i heia, den vanlige turen langs sjøen.
På en dag som søndag, var det faktisk rette plassen. Det var sol og stort sett blå himmel. Lite vind, og selv om det var noen kuldegrader da vi startet, ble det litt varmere etter hvert, og det var ikke langt i fra null på parkeringsplassen da turen var slutt.
Det var en hel del biler på Hå da vi kom. Men det var ingen på vei mot Obrestad.  I le for trekken, som nok gikk over til vind litt sent på dagen, var det vårstemning.  Vi måtte ta på vintertøy – hette og tykke vanter i motevinden det første stykket ut fra Hå. Her går stien langs en liten brink, og da blir det et vist trykk i vinden, selv om det ellers bare er så vidt trekk.
Men bare i le av brinken ved Obrestad fyr og med sol i mot ble det behagelig.
Ved fyret så vi de første folkene, og etter det så vi egentlig folk på tur hele tiden. Ikke noe 17. mai tog, men mange folk, og det var spesielt mange godt voksne som var ute og gikk.
Denne dagen var det tørt men hardt i bakken. Det var ikke sleipt i det hele tatt, og fult mulig å holde trykket oppe.
Men som så mange ganger før: vi kom i godt drøs og brukte tid på problemer og løsninger i stede for å presse opp farten.  Det skjer svært ofte at vi sammen ser på problemer og sammen finner fornuftige løsninger, på disse turene. Litt ergerlig at vi ikke får timebetaling. Det hadde vært en grei ordning. Gå tur og samtidig fått betalt. For jobben gir disse turene, der vi tar for oss forskjellige problemer, godt utbytte og det er langt fra sikkert at de løsningen vi kommer fram til hadde blitt satt på kartet om vi ikke gikk en slik runde.
Vel framme ved Varhaug gamle kirkegård, godt fornøyd med noen løsninger på jobbproblemer, var det tid for en liten pause og varm saft.  Aldri kald saft om vinteren, det stjeler for mye varme fra kroppen, og erfaring har vist oss verdien av varm saft.
Tilbaketuren ble bra. Da hadde vi vinden bakfra, og det blåste litt opp etter hvert. Vi møtte ikke så mange folk, men tok igjen noen ved Reimebukta.
Med forrige tur i tankene, gikk jeg å ventet på å kjenne at resten ville bli ”tungt”.  Forrige turen langs sjøen ble skikkelig tung på slutten. Det var derfor herlig å kjenne at kroppen, og ikke minst beina fungerte som de skal. Selv helt på slutten var det greit å gå. Men med frost i bakken, så blir det en tung belastning på anklene. Det kjentes etter hvert.
Det var ikke kaldt å skifte klær på parkeringsplassen på Hå. Det var ikke nødvendig å gå i dekning for trekken en gang. Sola varmet og det var bare greit.
Det var ikke vanskelig å bli enige om at dette hadde vært en fin tur.

Reve – Orre lørdag 9. februar 2013

Strandtur med bestyrerinnen.

Planen var å dra til Blåfjellenden denne helga. Bestyrerinnen så gjerne at vi tok en tur innover før påske. Værmeldingen var nok noe i det kaldeste laget, og da jeg sjekket temperaturen opp i dalen på lørdagsmorgenen viste værstasjonen til Røde Kors – 17 grader.  Det ble en liten diskusjon, men da Storm meldte om – 15 grader og vind på søndagen, var det ikke vanskelig å utsette turen.
Men siden vi hadde avtalt tur, måtte vi finne en annen plass å gå. Vi valgte å ta en tur langs stranden.
Det er ikke lange kjøreturen ned til Reve havn. Nede ved sjøen var det mye mindre snø og is enn opp hos oss. 
Det var egentlig meldt om sol og blå himmel, men vi hadde det stort sett overskyet. Vind var det derimot lite av.  Det var ingen andre biler på Reve da vi kom. Det var spor av folk, men ikke fra  lørdagen.
Ved havna kunne vi se at sjøen hadde vært høy og grov tidligere i uka. Da vi kom bort til Revestranden, var den svært forandret i forhold til hvordan det så ut for bare noen dager siden. Sjøen hadde gravd ut store deler av sanddynene i forkanten. Det var svære felt med stein der det tidligere var sandstrand. Selve stranden var også mye smalere enn tidligere.  Det var tydelig at sjøen og vinden hadde kommet inn fra vest. Der dynene var beskyttet av vinden og sjøen, var endringene betydelig mindre.

Nå er slike endringer av stranden så avgjort ikke uvanlige. Dette er noe som skjer nok så ofte, og selv om avisene slår det stort opp, så er det ikke mange månedene før det meste ser ut som om det ikke har skjedd noe særs.


Men det burde være en skikkelig utfordring for Natur og ungdom eller Naturvernforbundet å rydde opp. Få sanddynene på plass rydde vekk rusk og rask, og sørge for at det igjen blir sandstrand der det nå er bare stein. Tar de også på seg å ordne opp etter alle steinsprangene i Fidjadalen, så har de en oppgave det står respekt av…..
Det var en hel gjeng som surfet i bølgene ved Reve. De måtte nok vente litt på den rette bølgen, og det var ikke noe særlig ”liv” i sjøen, men noen kom seg da opp på brettet for en stund.
Ytterst på Reve var rullesteinsstranden betydelig større enn tidligere.  Ett stykke etter så vi en hel gjeng syklister oppe i dynene.  Det må være god trening å kjøre terrengsykkel i sanden.  Det var en del folk borte ved Friluftshuset, og noen biler på parkeringsplassen, men det var ikke mange  som hadde funnet veien til sandstrendene denne lørdagen. Tilbaketuren gikk greit. Det var lite vind langs sjøen og inne i dynene var det heller varm, med trekken bakfra.
Det var noen biler på Reve da vi etter godt og vel et par timer var tilbake. En fin tur.


tirsdag 5. februar 2013

strandtur søndag 3. februar 2013

Søndagens tur langs stranden ble en heller bedrøvelig affære. Nå var ikke værgudene med oss. Det blåste stikker og strå, og det var i tillegg kommet noen små cm med snø.   Det var meldt om mer regn og mer vind i løpet av dagen.
Tidlig på morgenen så det ut til at det skulle være mulig å gjenta lørdagens tur. Men det startet å snø, og det blåste.
Etter en liten runde, kom vi til at det ville være greit med en strandtur. Det er i hvert fall ikke lange kjøringen, og det blir litt mer enn en tur i nærområdet.  Det var mindre snø helt ute ved sjøen enn bare noen få meter lengre inne i landet. Vi kjørte til Reve havn. Ikke en bil, og heller ikke ferske spor.
Det hadde nok vært folk langs stranden på lørdagen, men ikke mange.  Sørover tok vinden godt. Det ble å gå i oppoverbakke. Langs Revestranden var det også løs sand. Det gjorde det ikke enklere å holde trykket på.
Jeg kjente fort at det buttet i mot. Gårsdagen hadde nok, muligens med ettervirkningen av influensa, tatt mer på enn jeg var klar over. Nå er det jo slik at det er vanskelig å vurdere virkningen av medvind, når du går i mot.
Det blir lett til at motvinden ”bestemmer” når nok er nok. På returen med vinden bakfra, blir det en helt annen historie. Vi gikk til Reve og så langt at vi så nedover Revesanden. Der er det ikke mye le for vinden.
Jeg fant fort ut at jeg umulig kunne komme til Orreelva denne dagen. Det var det rett og slett ikke krefter til.  Det er ikke mange gangene jeg har gitt opp en tur, men denne gangen ble det litt for mye. Både vind, vær og en kropp som ikke fungerte gjorde at jeg bestemte meg for å snu.
På vei tilbake til bilen var det selvsagt helt andre forhold.  Men det randt av klærene da vi satte oss i bilen, og det var ikke lett å få opp bildøra på vindsiden.

mandag 4. februar 2013

Lørdagstur Hå til Varhaug med retur – 2. februar 2013

Hå til Varhaug

Endelig så det ut til å være mulig å få en skikkelig tur. Værmeldingen var bra, med sol, men med en del vind.
Treningen på torsdag gikk greit. Det hang fortsatt litt igjen av influensaen, men ikke noe særlig.  Jeg hadde også en tur rundt Gruda på fredagen. Jeg hadde følge med Bernt. Vi tok det helst med ro, og brukte nok opp mot 1,5 time helt rundt. Det tok ca 20 minutter å gå til Statoilen, hvor vi hadde avtalt å møtes. Godt å vite om det blir nødvendig å gå opp flere ganger. Selv om turen kjentes, så mente jeg det ville bli greit med en litt lenger tur lørdag og søndag.





På slikt føre som det var på lørdagsmorgen, synes jeg det er greiest med en tur langs stranden.  Det lå en del nysnø på bakken da jeg kom til Hå, og temperaturen var rundt null. Det blåste en del og sjøen gikk hvit. Vinden kom fra nord, og det var ikke lenge etter start at jeg fant ut at denne dagen var det feil å gå fra nord mot sør og så retur. Sørover i medvind og i sol, fikk jeg en behagelig tur. Jeg kjente vinden over toppene, og jeg synes det frisket på utover dagen. Men etter som jeg nærmet meg Bodle og Varhaug, ble jeg noe mer skeptisk til returen.  Det blåste friskt og jeg kjente at det tok litt på.
Kroppen var nok ikke helt restituert etter sykdommen.  Men jeg lærer vel en eller annen gang å ta det med ro.
Det var ikke mange sporene i nysnøen nedover. I skogen ved Grødaland var det noen som hadde syklet, og antakelig noen som hadde jogget, men jeg så ikke en kjeft. Ved kirkegården var det en dame som holdt på å pynte på et gravsted. Vi hadde en kjapp prat.
Til å begynne med gikk tilbaketuren greit. Selv om det blåste, så var det ikke verre enn at det var mulig å holde trykk på. Men jeg husker selvsagt ikke hvor mye det koster å holde trykk på i motevind.  Fra Reimebukta og over Kommedelen buttet det i mot. Enkelte plasser oppe på Kommedelen var vinden så sterk at jeg ikke klarte å sette foten foran. Det ble å vente litt til vinden ga seg. Fra havna og videre ble det tungt.  Det siste stykket inn mot bilen ble en kamp mot både kroppen og vinden.
I den lille bakken rett før bilen sklei beina vekk under meg og jeg falt rett ned. Heldigvis uten å ødelegge noe, eller slå meg noe særlig, men det tar uansett på, og jeg blir i hvert fall stiv som en stokk eller en slik historie.