fredag 30. desember 2016

Romjulstur rundt Li.


Noen tar to runder.

Det måtte bli en lengre tur onsdag enn de jeg hadde gått til nå i jula. Det hadde liksom ikke blitt noen «skikkelig» tur, bare korte turer og i nærområdet.

Nå er en tur rundt Li ikke lang, nesten en mil og den går omtrent midt i Sandnes. Den gir likevel en smak av fjell. Og det er en god treningstur. Det har vi slått fast gjennom mange år og etter å ha tatt turen svært mange ganger.

Fjelltur og treningstur i romjulen er helt greit, i hvert fall så lenge været oppfører seg. Denne dagen var det bra – til å være i slutten av desember.  6-7 grader, overskyet uten regn, og lite vind. Bedre enn det er vanskelig å huske – i desember. Klarvær betyr oftest kuldegrader, og onsdagen skulle, ifølge værmeldingen, bare være en liten kunstpause mellom lavtrykkene.
Hvor mange ville det være på tur rundt  Li en onsdag i romjulen. Jeg trodde ikke jeg ville være alene. Det sto en del biler på Dale, og ved kjettingene ute langs fjorden, møtte jeg to karer.  Her er det enveiskjøring, så jeg måtte vente på at de kom forbi. Og vi vekslet noen ord – i forbifarten. For karene hadde det travelt. De var på sin andre runde rundt Lifjellet – omtrent 19 kilometer i tøft terreng.

Jeg har av og til – på en god dag – lurt på å ta runde nummer to. Det har det aldri blitt noe av. To runder vil si omtrent 6 timer på beina. Opp og ned mange korte og en lang bakke. Til sammen ganske mange høydemeter. På en god dag – kanskje, en gang i framtiden?
Det er uansett godt gjort av disse to karene. Det er en tøff tur å ta to ganger.

Det som er litt spesielt om vinteren, er at det ikke «tørker» selv om det er opphold. Stien er våt, og steiner og svaberg er glatte. Nå virker det som om de nye skoene blir bedre og bedre på glatt berg, slik at jeg ikke så ofte glir ut, men fortsatt er det skikkelig hålkeføre enkelte plasser. Og våte røtter er alltid glatte, og gir noen overraskelser.

Det var likevel en kjekk tur utover langs sjøen og rundt til Bymarka. Helt greit, faktisk.

Opp bakken blir det selvsagt høy puls og pusting (og stønning…). Som alltid blir det «letter» etter hvert. Antakelig fordi jeg ikke tar i så mye, og fordi jeg etter hvert kjenner bakkene ganske godt.

Det blir ikke noen pause på toppen lengre – det er liksom ikke behov for å stoppe opp. Selv saftflaska i sekken får ligge i fred. Turen tar to - tre timer, og den er ikke så lang at jeg kjenner behov for å hive innpå drikke. Det blir til gjengjeld drukket mye senere – Pepsi Max om noen lurte på det.

Jeg møtte en god del folk nedover mot Dale. Det var ikke bare jeg som hadde funnet ut at en onsdag i romjulen kunne passe for en fjelltur. Hvor mange som gikk hele veien rundt vet jeg ikke, men de to karene som gikk to runder veier opp for mange som bare gikk opp og ned.









onsdag 28. desember 2016

Langs stranden - etter stormen.


En tradisjonell juletur. 


Ren nysgjerrighet – jeg måtte ned å se hvilke skader stormen hadde gjort på stranden. For noen år siden ble stort oppstyr da en storm tok omtrent halve dynene nærmest sjøen. De kommer tilbake – og blir vasket vekk – med noen års mellomrom.

Denne gangen så det ille ut. Det var virkelig mye sand som var vasket i sjøen enkelte plasser. En oppgave for noen å få sanden på plass? Sjøen og vinden vil antakelig sørge for det, etter hvert.

Tirsdag er f ast dag for styrketrening. 3. juledag var treningssenteret stengt, og koden for kortet virket ikke. Jeg kom ikke inn. Det skal ikke mye til før jeg blir i dårlig humør, og bli utestengt fra trening, gjør ikke humøret på topp. På ettermiddagen ble jeg lei av å ikke gjøre noe. Været var ikke dårlig. Vinden hadde løyet. Det var bare så vidt vimplene beveget seg.
Etter mye dårlig vær i julen, var det endelig brukbart, og det ville være feil å sitte inne. Det ble sent før jeg tok ut. Det ko selvsagt noe i veien – ting tar tid.

Klokka nærmet seg halv tre før jeg var klar til å gå. Problemet var hvor. Det måtte bli en kort tur. Fra Reve havn til friluftshuset på Orre, (og tilbake) ville være sånn akkurat passe.

Det manglet sand.  En masse rullestein langs sjøkanten gjorde det vanskelig å komme fram det første stykket.
På Revestranden var det også rullestein, men her var det mulig å komme seg utover oppe i dynene.

Her var det virkelig mulig å se at stormen hadde herjet med dynene. Det var høye kanter og bratte sanddyner mot sjøen.

Fordelen var at stranden var flat og fin – lett å gå på.
Det gikk greit å komme seg ut til selve Reve. Her var det nå en liten sandstrand der det tidligere bare var rullestein. Det var selvsagt ikke andre ute, utenom en kar som jogget forbi.
Orrestranden lå temmelig øde. Det var ikke mennesker på stranden utenom helt borte ved Friluftshuset.

Ved Friluftshuset, fikk jeg litt annet å tenke på: klokka.

Jeg hadde tatt sent ut. Det blir tidlig mørkt, og jeg hadde et stykke å gå før jeg ville være med bilen. Når blir det egentlig mørkt…

Skumringen virket som den alt var på gang. Det var lys på inne, og jeg så tydelig billysene. Og jeg  hadde ikke klokke eller telefon.
Ut fra start-tidspunkt, anslo jeg klokka til å være tre-tiden, og at jeg ville være tilbake til bilen noe over fire. Det gå ikke store rommet for feil.  Det var bare å komme i gang med tilbakeveien – snarest.

Og det gikk fort tilbake – lite stopp for å se på utsikten, ingen bilder, og helst full fart. Jeg så for meg å gå over rullesteinene i mørket. Selvsagt holdt lyset til jeg var ved bilen. Det ble mørkere og det var ikke mye dagslys igjen da jeg kom hjem.

søndag 25. desember 2016

Bjørndalsnuten - lille juleaften.


Kort tur i godt vær.

Noen burde ta et ansvar her. Legge julen 2017 til en helg? Det blir ikke mange fridagene for de som jobber, men det går også hardt ut over turmulighetene samme helg, for oss pensjonister. Mange – og  lange – sosiale begivenheter sørger for et tett program, uten tur….

Fredagen – lille juleaften – var egentlig oppsatt med fullt program. Værmeldingen lovet noen timer bra vær, mens det skulle bli styggvær resten av julen. Burde ikke godværet utnyttes på tross av sosiale forpliktelser som rengjøring hjemme?Det kunne ikke bli noen langtur. Likevel fristet en tur i «høyden» med utsyn og høy himmel. Mørketiden  - sånn rundt 20. desember – gjør at jeg ser fram til noen timer i dagslys, ute. Det blir sent skikkelig dagslys, og kvelden kommer fort. Alt i 4 tiden begynner det å skumre.

Så sent kunne ikke jeg være tilbake. Hva med en kjapp tur til Bjørndalsnuten. Eneste ulempe er at turen egentlig er for kort. Den går unna på ikke mye over en time – omtrent som en vanlig tur hjemme. Likevel ville en tur til Bjørndalsnuten gi godt med oppoverbakker og på toppen, god sikt i alle retninger.
Lille Juleaften og en fredag, hvor mange andre ville det være på tur en slik dag. Det  burde være en del biler, men ikke mange folk samme vei som meg. Fra Gramstad går de fleste til Dalsnuten.

Det var biler 12-15 stykker på Gramstad, men i sorpa oppover stien mot nuten var det ikke spor. Jeg var alene i verden, og kjekt var det. Selv om det går oppover – og bakkene er både drøye og bratte, så gikk det greit. Det var en av de dagene da det ikke kostet for mye å holde trykk på i bakkene.

Det var med andre ord kjekt å være på tur. Burde jeg utvide turen til en «skikkelig» tur? Ville det være mulig på tross av oppgaver i hjemmet?
Det er en kort tur oppover, var jeg på toppen. Planen var å ta en pause for å se på utsikten. Det ble et kort opphold for å ta noen bilder. Oppover hadde jeg gått i skjorte – uten jakke. På toppen i vinden var det vinter. Ikke frost, men heller ikke mange gradene over null. Vind og kaldt gjør det utrivelig i skjortearmene.  Nedover gikk også greit, selv om det er litt «trist» å møte en jente, som jogget oppover. Noen har stålkondisjon. Jeg er litt misunnelig.
Jenta var den eneste jeg traff på hele turen.
Turen tilbake til bilen gikk bare så alt for fort. Været var bra, med sol, og nede i skogen var det behagelig vintertemperatur. Jeg burde ha benyttet anledningen til å forlenge turen til en «skikkelig» tur, men det gikk bare ikke denne gangen.

mandag 19. desember 2016

søndagstur på Høgjæren.

Tvillinger i like klær på tur.

Vinteren er vekk. Det er helt sikker mulig å gå turer selv i heia. Jeg ser rapporter fra folk som har gått til Sandvatn – på 910 moh og til Skåpet – 600 moh.

Så hvorfor må vi holde oss i lavlandet, eller mer presis på høgjæren? Svaret er selvsagt «julen». Uavhengig av egne ønsker, skal det gjøres forskjellige ting som krever tilstedeværelse. Jeg er ikke alltid sikker på hva jeg kan bidra til i slike sammenhenger, men…

Broderen og jeg ble fort enige om at det ville være helt greit med en tur på høgjæren denne søndagsmorgen. Det vil si, litt senere enn vanlig – start halv elleve.
Og selv om vi startet så pass sent var det fortsatt morgenlys. Lav sol og skydekke gir ikke mye dagslys.
Denne helga er siste helg før sola «snur». Det vil likevel ikke bli mye lysere før ut på nyåret. Det er heldigvis helt greit å starte litt senere enn til vanlig, selv om turen tar over 4 timer – med kjøring.

Det var ikke antydning til frost da vi kom opp til parkeringsplassen i Toppdal. Litt underlig, da det hadde vært ned mot 2 grader hjemme. Ikke bare var det «varmt» - 4-5 grader, men det var vindstille. Og da mener jeg vindstille. Ikke et pust – småvannene lå speilblanke. Vindmøllene nede på Hellandsmyrene sto stille.
Hvor mange ganger har vi opplevd det? Jeg kan i hvert fall ikke huske å ha opplevd en tur på høgjæren der det ikke blåste, om ikke mer en «litt».
Denne dagen var det dønn stille – ikke et vindpust.

Det er snart Jul, det burde være vinter. Denne gangen var vinterklær unødvendig og alt for varmt. Selv fra start gikk vi i skjorteermene. Jakke var helt unødvendig. Og vi ble gode og svette opp bakkene selv om jakken lå i sekken.

Med sen start og bra vær burde vi se folk. Ikke et menneske å se. Det var spor nedover mot Holmavatn, men vi så ingen. På parkeringsplassen ved Holmavatn var det få biler. Folk må være opptatt med juleforberedelser.
Selvsagt var det folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Her er det alltid folk. Det er en god del familier med småunger som tar turen fra parkeringsplassen til Steinkjerringå og tilbake. Helt sikkert en lang nok tur for små bein.

En del av de vi traff, kikket litt ekstra på broderen og meg. Muligens fordi vi nok holder litt høyere tempo enn de vanlige familiene, men mer sannsynlig på grunn av klærne.

Denne dagen var vi helt likt kledd. Samme skjorte (ikke samme jakke, men den lå i sekken), samme bukse, like sko, og ikke minst, vi bruker samme hodeplagg. Og det er et litt spesielt «hodeplagg» - likner på forsvarets BF. Totalt uegnet til bruk blant fint folk.

Min datter nekter å være med på tur om jeg bruker en slik lue…
Jeg kan i grunnen forstå at folk tar en ekstra titt på oss gamlinger – tvillinger - som kommer farende i helt like klær og ser dønn like ut. Det er nok litt spesielt. For oss derimot er det helt vanlig.

Været var litt annerledes nede i dumpene enn opp i høyden. Vi ble våte i de lavere områdene mens yr- regnet holdt seg vekk i høyden. Og her er det ikke snakk om mange meter mellom topp og bunn.

Det var likevel aldri snakk om å ta på jakken. Vi hadde blitt like våte av svette om jaken hadde vært på.

lørdag 17. desember 2016

I tåke og litt regn rundt Li.


Temmelig alene, i ny bukse og med ny stav.

Regn – pisseregn, fra morgenen av på lørdagen. Det var vanskelig å få opp entusiasmen for en tur. 
Lettere bare å bli hjemme?  Værmeldingen var noe mer optimistisk. Det ville bli bedre vær utover dagen.

Med regn og helt overskyet, manglet også dagslyset til alngt ut på morgenen. Det er ikke menge dagene til sola «snur». Det ble ikke skikkelig lyst før etter 10 - omtrent. Mørkt hjemme er nå en ting. Problemet blir mørket inne i skogen om jeg velger å gå rundt Li/Dale. Likevel valgte jeg den turen fram for å gå på høgjæren – i regn.
Med 8-9 grader var det bare å hive av mest mulig klær. Men med regn blir det kalt etter hvert. Det måtte bli et kompromiss.  Jeg gikk i ullbluse under jakken, men med lang under…

Den siste tiden har jeg «tynt» Norrøna Dovre gore-tex buksa jeg bruker. Den er merket med 11/15 og har altså vart mer enn et år. Normal levetid for Dovrebuksene har vært 8-9 måneder. Siden disse buksene er gått ut av sortimentet, og det ikke er mulig å skaffe nye, gjelder det å bruke de jeg har igjen – 2 ubrukte, lengst mulig. Gammel og konservativ som jeg er, liker jeg ikke å skifte på ting som fungerer.
Likevel må ting skiftes ut. Denne gangen hadde jeg med ny stav. Laget av einer - brake på dialekt.
For anledningen kjøpt av en kar som solgte jule tre.

Nå gjorde jeg et virkelig godt kjøp da jeg anskaffet 3 bukser og en jakke i  fjor høst – på tilbud, og før prisene på Gore-Tex føk i været.  Nå er det ikke mulig å få tak i slike bukser og Norrøna Recon, som er det nærmeste, koster en legg og halve foten – 4 store sterke lapper.

Det regnet da jeg startet på Dale - med ny bukse. Skyene lå langt nede, og det var dårlig sikt innover mot Stavanger. Regnskodda hang tykt over byen. Jeg burde har vært mer optimistisk – ikke alt går galt. Regnet holdt opp ett stykke utover langs fjorden. Nå var det mye vann i buskene langs stien, og trærne delte gavemilt nedbøren med meg. Det gikk likevel greit. Jeg var første mann på tur utover denne dagen – det var ikke spor i sorpa. Og dethang dråper under tråden i henget.
Og jeg så ikke en kjeft i det hele tatt.  Fra Bymarka og opp til toppen hadde det gått folk, men jeg så ikke snurten av mennesker, hverken på veien oppover eller over toppen. Det er litt sjeldent at jeg er helt alene på toppen.

Nå var tåka så pass tett at det godt kan ha vært noen på toppen. Tåka var rimelig tykk – jeg kunne bare se ca 30-40 meter. Det er ikke ofte jeg har opplevd tettere tåke.

Ikke før nede i Revsdal så jeg folk. Da kom det en gjeng opp skaret og tok videre mot Dalevann. I Revsdal var det lyst ute mot fjorden. Nedover mot Dale ble det lysere, og etter hvert ble det blå himmel og finvær. Det ble en skikkelig fin avslutning på en helt grei tur – til og med mer enn grei – den ble fin til å være i midten av desember.

onsdag 14. desember 2016

En liten rapport fra en liten tur. 


Broderen og jeg på tur en onsdag.

Halvannen time rundt på Høgjæren er egentlig ikke nok til å nevnes i bloggen.  Det er enstemmig vedtatt at turen skal være på minst 2 timer for at den skal med i opptegnelsen over turer.

Det er unntak – som når bestyrerinnen velgå å være med, eller der turen er usedvanlig bra, eller som i dag da det var usedvanlig nydelig vær. Sol fra skyfri himmel. Temperatur over null, men fortsatt is på pyttene, og – ikke minst – harde myrer.

Jeg hadde egentlig tenkt å ta det med ro denne onsdagen. Været gjorde at jeg ringte broderen og vi fant snart ut at det måtte bli en tur rundt til Kjerringå og Synesvarden.
Det er vinter, men uten antydning til snø så langt. Frost, derimot, har vi hatt mye av, og denne dagen var det frost om morgenen. Da vi kom til Holmavatn var det minst 4-5 grader. Det kjents kaldere ut. Vinden var årsaken til det. Det blåste så pass at vi kjente det opp bakkene i motvinden.

Det ville bli en tur uten mye selskap. Det var bare noen få biler på parkeringsplassen, og vi så ingen før helt ute ved Kjerringå.

Som vanlig når det er frost og hard, går det ut over fotsålene. Det skal mye til for at det ikke kjennes etter et par timer. Halvannen deriomot…
Som turkamerat er broderen blant de beste. Vi kjenner hverandre svært godt etter nesten 70 år. Opp gjennom årene har vi diskutert det meste, og turene blir ofte brukt til å gjennomgå problemer og saker. Det er sjeldent vi er uenige om ting, men med bakgrunn i erfaring og kunnskap, hender det ofte, -  nesten alltid, at vi sammen finner løsninger på problemer eller vinklinger på saker som er bedre enn det vi hver for oss hadde kommet fram til.

Livet vil bli mindre morsomt fremover, når vi ikke lenger får anledning til disse «øvelsene». Det er en ulempe med pensjonstilværelsen.
Selv på en kort tur som denne, fikk vi anledning til litt «arbeid». 

Og så går jo tiden mye fortere når vi ikke tenker på sekk og bakker. Men det går senere enn om når vi går hver for oss. Litt merkelig det der.

Denne dagen gjorde vi noe helt uvanlig. På vei nedover mot Holmavaten tok vi oss tid til å stoppe opp for å beundre utsikten. Selv om vi har gått her mange ganger, var det denne dagen skikkelig klar luft, og det var mulig å se detaljer på lang avstand. Vi tok noen minutter bare for å se oss om.

Fra Kjerringå til vi var tilbake ved bilen, traff vi et menneske. En hyggelig dame, som vi fikk en koselig prat med.

I det store og hele en kjekk tur – som vanlig. 

mandag 12. desember 2016

Søndagstur Dale - Li

Gjentakelse er greit.

Det var ikke helt det samme været på søndagen som på lørdagen. Eller mer korrekt – værmeldingen var ikke like positiv.
Det var snakk om regn omtrent fra 10-11 til ettermiddagen. Hele turen i regn?

Det ble en enkel avgjørelse – Lifjell. Turen er lang nok i regn…

Broderen hadde problemer med å komme klar. Det var, slik jeg forsto det, en lutefiskmiddag på lørdagen.
Det gjør ikke noe å gå alene rundt Li. Det har jeg gjort mange ganger. Det har ikke blitt så mange gangene på søndag i det siste, adskillige lørdagsturer. Uten at det gir store forskjellen, men det burde være flere folk enn på lørdagene.

På vei utover mot Dale, lå fjorden speilblank, og det var opphold. Det var ikke skikkelig dagslys – morgenstemning, selv om klokka nærmet seg 11. Om sommeren er det lyse dagen klokka 11, midt i desember, ikke helt det samme, og mørket kommer tidlig. Jeg pleier å utsette å starte turene til halv elleve på vinteren. Denne morgenen kom jeg meg avgårde klokka 10. tidlig med andre ord.
Jeg hev vindfleecen i bagasjerommet før start. Ingen vits i å gå med fleecejakke i 10 grader. I skogen og opp bakkene ville det være varmt nok med bare skjorte og ullbluse. Og kom regnet, det var opphold, så ble det mer enn varmt nok med jakken over.

Været var «lummert» det vil si varmt og vått.

Og det var fortsatt sleipt så det holdt. Det kan være at skoene – nye Alfa Walk King er glattere enn de gamle, men de nye skoene holder ikke mye på glatt fjell. Jeg gikk forsiktig – omtrent som på is – utover langs sjøen.
Det kom en kar imot, vi vekslet bare noen få ord. Litt etter så jeg en annen foran meg, og litt etter Einerneset tok jeg igjen mannen. Vi tok følge utover mot Lihalsen. Det viste seg fort at vi hadde felleskjente, og felles interesse. Fra Lihalsen og opp til senderen går jeg utenom den merkede stien.

Vi tok følge oppover bakken, og fikk en hyggelig prat underveis. Bikkja i følger (lånt av datteren til mannen for anledningen) svinset rund og mente nok at vi pensjonister burde holde farten oppe…

På toppen ville han ha en kaffepause, mens jeg bare fortsatte videre.
Nå hadde vi heldigvis ikke hatt en dråpe regn på oss. Det så mørkere ut da vi kom til toppen. Jeg tror det var bra et jeg fortsatt. Lengre nede i bakken ned mot Dale kom regnet, og jakken måtte på for første gang på denne turen. Først på vei hjem, i bilen, kom det skikkelig regn.

Selv om det var både bløtt og glatt på denne turen rundt Li, kunne det ha vært dårligere vær – om jeg hadde startet på «normal»tid. Da hadde jeg hatt regn i hvert fall fra toppen og ned.

Flaks.

lørdag 10. desember 2016

Bynuten i desember.


Ensomt - og sleipt...

Fjelltur – topptur – i desember? Denne lørdagen var det ikke bare mulig, men helt greit.  Været avgjør slike ting selvsagt.

I forrige uke var det vinter, med frost og is. Det ble nødløsningen for lørdagsturen. Langs sjøen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det er jo egentlig litt ergerlig, her går jeg og prøver å få til en førjulssesong uten denne turen og så komme kulda og ødelegger – tidlig i desember.
En uke senere er det omtrent sommertemperatur, med opp mot 10 grader i lavlandet. Ingen kan kalde det tørt. Så selv om det er høy temperatur, så er det vått. Masse vann i elver og bekker. Høy temperatur i desember betyr vanligvis regn. Denne lørdagen var i så måte et unntak – det var opphold, men mye vann og fuktighet ellers.

Det er likevel grunn til å være fornøyd med både vær og forholdene ellers når det er mulig å komme seg til topps på Bynuten.  Den er ikke mer enn 671 meter over havet. Høyt nok til at temperaturen er en god del lavere enn lengre nede. For egen del har det ikke blitt så mange desemberturer til denne toppen. Det har blitt mange turer lengre ute mot havet, hvor is og snø ikke ødelegger.
Værmeldingen var raus med godord – sol og lite vind. Ville det være andre på tur denne lørdagen? På parkeringsplassen var det en bil – utenom min. Og sporene etter en person, som ikke gikk mot Bynuten.

Da jeg var kommet et lite stykke opp i bakken, kom det en bil til. To personer som ville på tur. Jeg lurte på når de ville ta meg igjen – det virket som de gikk litt fortere enn meg.
Det fikk meg til å tenke på hvordan ting skifter. I yngre år – før 65 – tenkte jeg som oftest på når og hvor jeg ville ta igjen folk. Nå blir det mer om noen vil ta igjen meg…..
Det gikk ikke lett oppover bakkene. Tungt… Det kan jo være at alle turene i lavlandet har gjort bakkene tyngre. Det tok antakelig litt lengre tid enn vanlig. Noe skyldes forholdene. Det var sleipt og glatt. Det var ikke hold i noe som helst. Steinene var svinglatte. Det var ikke hold i sorpa overhodet. Det gikk sent.
Jeg kunne se paret bak. De holdt omtrent samme fart som meg. Omtrent halvveis ble de borte – antakelig en liten pause.

Jeg fortsatte mot toppen. Inn i tåka. Enkelte plasser var sikten ned mot 30 meter, og det er tett tåke. Det var ikke mye å se på toppen. Det ble ingen lang stopp, jeg drakk saft og snudde.

Et stykke nedover, kom paret imot. De ville ta rundturen. Jeg mente det ville være litt vanskelig, det skal ikke mye til før de er ute av stien, og i tåke kan det bety mange timer ekstra. Jeg tror de tok samme vei som meg – rett ned.
Jeg gikk og lurte på om det ville komme noen imot. Det var ingen andre på tur, men helt nede ved parkeringsplassen var det et par som startet. Jeg lurte på om jeg skulle spørre om de hadde med lykt, men lot være. Jeg burde muligens ha snakket med paret – det viste seg å være utlendinger. Det er ikke helt sikkert de helt er vant med tidlig mørke.

søndag 4. desember 2016

Tidlig i desember - og vintertur.


Fortsatt vinter.

Broderen ringte. Han kunne tenke seg å være med på lørdagsturen. Også han ville få problemer med sosiale forpliktelser på søndagen. For egen del ville det rett og slett ikke bli tid til en søndagstur.

Derfor startet helga på fredagen, og så fikk det bli en lørdagstur. Og heldigvis fikk jeg godt følge.

Det var ikke vanskelig å bli ening om hvor turen skulle gå. Skikkelig frost natt til lørdag, etter tinvær utover fredagen, vil ha gitt glatte forhold rundt Li. Og siden broderen er skeptisk til glatte forhold måtte det bli en tur i lavlandet, og da ute langs kysten.
Den vanlige vinterturen går fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. En tur for gamle folk, som oss.

Dette er en tur som har stått på programmet i mange år. Som vintertur når det er frost og is andre plasser.  Skulle forholdene bli skikkelig ille med is og glasert sti, har vi stranden å ty til. Naturlig stødd med sand…

Og i alle disse årene vi har måttet ty til denne «nødløsningen» som turen er, så har jeg håpet på å slippe å gå den før Jul. Ikke tale om, en eller helst to helger, er forholdene slik at det passer best med denne turen. Og slik ble det i år også. Siden desember langt fra er ferdig, kan det lett bli nok en tur ute i sjøkanten.
Turen har få utfordringer med tanke på bakker. Flatt er beskrivelsen. Paddeflatt, egentlig, bare en liten høyde midt på – Kommedelen.

I mangel av høyde, blir det jo lett litt avstand, og mellom ytterpunktene er det noe over 8 kilometer. Det blir til sammen 17 kilometer. En avstand som i heia – og i terreng – ville ha vært en dagsmarsj.

Her nede på flate Jæren og langs sjøen på god sti – nærmest vei deler av turen, går det unna på rundt tre timer. Noe kjappere om formen er inne, og vi har det travelt.
Det merkelige er at det ikke bare er snakk om kondisjon, men også det å gå langt og fort på flat vei. Utmarsj i utmarsjtempo. Det krever tilvenning, og første gang vi går denne turen gir den oss alltid stive bein dagen etter. Om det er frost i bakken, så blir det også ofte såre føtter – under fotbladet.

Selv med godt inngåtte sko, og sokker og strømper som vanlig, blir det såre føtter. Om altså bakken er frosset, slik som på denne lørdagen.

Det siste stykket inn mot bilen kunne både broderen og jeg kjenne at vi hadde vært på tur.

Værmeldingen nevnte skyer store deler av dagen, og et væromslag utover ettermiddagen. Fra morgenen av, da vi startet på Hå, var det frost og knallharde forhold.
En liten trekk gjorde det kaldt, men i le for vinden var det helt greit. Over myra halvveis – var det bare så vidt det bar. «Dinså» dinset virkelig med hvert skritt…

Nede i sør var det en glipe i skyene. Med lav sol som bare så vidt kom gjennom glipen, ble det gult kvelds, eller morgenlys hele turen.  Helt nede ved den gamle kirkegården forsøkte vi å gå i bare skjortearmene. Det ble for kaldt, jakken måtte på etter en stund.

En vanlig vintertur.

fredag 2. desember 2016

Jærvintertur – med frost og grønne marker.


Og sjøluft. 


Torsdag var det 8 grader, regn og nesten vindstille. Fredagsmorgen var det rundt null, sol og vind. Det er slik været er her hos oss – skiftende.

Rundt null og sol, er bra vintervær, i hvert fall for en tur langs sjøen. Det er selvsagt fortsatt grønne marker, men denne morgenen var det frost og rim i skyggen.

Finværet måtte utnyttes, og det var bare et spørsmål om hvor turen skulle gå. En kjapp melding til Bernt, avgjorde spørsmålet. Han kunne tenke seg en tur langs sjøkanten. Det var en stund siden han hadde tatt den turen, og det fristet litt med en tur der i stedet for en av de «vanlige» småturene på en god time.
Når var det egentlig bra at været slo til på fredagen. Det vil ikke bli tur på søndagen. Presserende private forretninger - av sosial art, står på planen. Jeg tviler på om bestyrerinnen vill anse det som «morsomt» om jeg tok på tur, mens hun gjorde klar til feiring av min mors 94 års dag….


Det var i hvert fall ingen hindringer for vår tur. Start – rundt 11. Vi hadde det med andre ord ikke travelt med å komme avgårde. Nå er det ikke lange kjøreturen ned til Reve. Godt 5-6 kilometer. Med andre ord, vi kaster ikke vekk tid på transport.

Det var kommet ny ferist ut mot moloen.  Laget av gamle borerør fra oljeindustrien – greit med gjenbruk.
Selvsagt var det kaldt – null grader og vind kjennes, men det tok ikke lang tid før vi var varme. Sørover mot Orre gikk det unna. Løs sand er tungt. Jeg gikk og tenkte på om jeg skulle foreslå litt lavere tempo. Her måtte jeg ta i for å holde følge.

Da vi snudde ved Orre-elva, kommenterte Bernt også tempo. Han hadde måttet ta i for å holde følge….

Så da ble spørsmålet hvem som holdt tempoet oppe?
Det gikk uansett helt greit for oss begge. Vi var enige om at turen mot Orre var god trening denne dagen.
Det er lettere å gå på innsiden av sanddynene. Her er stien mye fastere og enklere – bort sett fra at det går opp og ned. Og opp og ned – mange ganger.  Ikke mange metrene om gangen, men mange ganger.

På baksiden av sand-dynene har vi god utsikt over landskapet innenfor. Det er mulig å se langt inn i heia. Vådlandnutene skiller seg klart ut 40 kilometer vekke. Det er enkelt å se at de er bare – uten snø. Lengre inne, mer enn ti mil i luftlinje, inne i selve heia, er det fortsatt snø.

Store mengder svaner laget et forferdelig leven på et jorde. De overvintrer her. Ellers burde vi jo ha studert fugler, for det kan være stor mengder «fremede» fugler her ute i havgapet.
En grunn til at Bernt ville helt ut til Orre-elva, var for å se om de fortsatt var synlige rester av det gamle seilskutevraket. Av vraket var ingen ting oppe i dagen, men det var helt klart hvor det lå. En plakat fortalte at det ikke var tillatt å grave – akkurat der…

Med vinden bakfra og sola i ansiktet var det en stund skikkelig behagelig, det varte ikke lenge. Så snart vi snudde og fikk vinden i ansiktet ble det kald. Etter to timer sto vi ved bilen. Begge i godt humør etter en fin tur i strålende vær.

mandag 28. november 2016

Høgjæren med glaserte steiner.


Broderen mest skeptisk, jeg mest forsiktig.

Selvsagt gikk det bra på lørdagsturen. Ingen store problemer, men hva med søndagsturen?
Det ble nesten frost natt til søndag. Broderen ringte, og vi diskuterte hva vi skulle gjøre.

Det ble besluttet – enstemmig - at turen skulle gå på høgjæren – Toppdal til Steinkjerringå og tilbake.
Antakelig ville det være is og glatt rundt Li. Broderen er skeptisk til slikt.

Oppover not Undheim, var det jeg som ble skeptisk. Det så ut som is på veien – et tynt lag. Noe som gjør kjøring vanskelig. På parkeringsplassen gikk det opp for oss at forholdene nok ikke var optimale på høgjæren heller.  Der hvor sola ikke hadde kommet til, og den sto lavt, var steiner og sti dekket med is. Nærmest glasert. Vi burde trå forsiktig, og selv om broderen nok er den som minst liker slikt føre, var det jeg som gikk forsiktig…
Selv med glatte steiner og is i stien, kom vi oss fram. Og været gjorde det hele lettere. Vi mente jo at sol, skinte fra blå himmel, etter hvert ville gjøre forholdene bedre.

I tillegg til frost blåste det litt – en liten bris, men med en kuldegrad eller to, så ble det litt surt over toppene. Det kom noen i mot, og de fleste godt innpakket i jakker slik at ansiktet bare så vidt viste. Med fint vær, og lite vind, hadde jeg ventet adskillig flere på tur denne dagen. Det var folk ute, men ikke mange. Som vanlig ble det mer folksomt på returen fra Steinkjerringå mot Holmavatn.
Og også denne gangen ble vi stoppet med det vanligste spørsmålet – er det langt igjen.  Første gang ble det en liten variant – «er jeg på rett sti til Steinkjerringå». Hun som spurte, så ut til å ha vært på tur før, men altså ikke her.   De neste som stilte det vanlige spørsmålet, var bare 5-600 meter fra start. Nå var den kvinnelige halvpart noe tyngre enn den mannlige, og ville slite med en tur fram og tilbake.

Vi kunne ikke annet enn ønske de god tur videre, men lurte litt på hvor langt de egentlig ville komme.

Vi kom i hvert fall greit fram og tilbake, men fort gikk det ikke. Vi tråkket forsiktig oppe på steiner, og selv om vi forsøkte å sjekke, så hendte det at steinen var isbelagt – uten at vi så det. Broderen ble en gang litt overrasket…
Vi hadde ventet at sola ville få temperaturen over null. Det var den vel også, men i skyggen smeltet det lite.  Nå kan det være at tempoet, som ikke helt ble det vanlige, gjorde utslaget, men denne gangen virket det som en helt grei tur. Vi kom greit ned til Steinkjerringå, og selv opp bakkene mot Synesvarden, gikk det bra. Uten at pusten kom for høyt og at syra kjentes i beina.

Egentlig er avstanden vi går, 16-17 kilometer, og med et drøyt antall høydemeter, så pass at det kan sammenliknes med en «normal» 5-6 timer tur.  Når vi likevel kan stå på parkeringsplassen ved slutten av turen, uten å kjenne for mye, så må vi være i bra form.

En god tur til å være i slutten av november – på tross av is og glaserte forhold.

lørdag 26. november 2016

Lørdagstur i selskap med «kaptein Vom»


Fortsatt greit turvær til å være i november.

Forrige søndag ble tilbrakt på sofaen. I dårlig humør, og med smerter i foten – indre leddet i stortåa.

Jeg hadde mistanke om hva galskap det kunne være – urinsyregikt. Broderen har vært plaget med dette en stund, og symptomene likned til forveksling.

Det er ikke kjekt med smerter, og spesielt når de kobles med dårlig humør. Som skyldes tanken på ikke å få gått tur. Onsdag – som nå er blitt turdag – ble en rolig dag.

Legen ga tabbeletter som raskt ordnet opp med smertene. Fredag kjents alt bra ut, og da var jeg klar for tur på lørdagen – kjempegreit.
Det ville uansett ikke være snakk noen lang tur. Her ble det å ta det forsiktig, smertene ved sykdommen er egentlig ikke å spøke med. Nok en tur rund Li, ville være perfekt.

Denne lørdagen var det ikke snakk om frost, mer normalt vintervær, med 8-9 grader vind, regn, men også sol og blå himmel. Bedre vær enn det er ikke vanlig i november. Problemet var fuktigheten. Det hadde regnet om natten og det meste var fortsatt bløtt. Mine nye sko – walk king – var ikke fornøyd med våt stein og svaberg. Det var skikkelig glatt. Og glatte forhold gir lav fart.


Lav fart var det ikke snakk om for karen som for forbi over svabergene langs sjøen. Han sprang….

Jeg hadde ikke mulighet for å holde følge. Heldigvis kom jenta i mot. Også hun springende. Det går fort med de som løper.  Når kan jeg selvsagt skylde på sekken…

Et lite ord om sykdom.  Det kjentes godt i føttene da jeg snørte støvlene. Det var ikke behagelig de første på kilometrene. Jeg lurte på å snu, men som vanlig – etter en stund glemte jeg hele greia, og det ble «tur» som vanlig.

Ved Einerneset kom den vanlig turfølesen. Jeg begynte igjen å tenke på «været», «bakkene», «pust» og om kreftene ville holde oppover bakkene. Om jeg i det hele tatt tenkte på noe utenom hvor jeg skulle sette beina.

Helt som vanlig….
Noen ord om været. Forholdsvis mange ord…
Det regnet da jeg startet. Men bare i den første bakken, kom jakken av, og jeg fortsatte i skjortearmene. Som i forrige uke, kunne jeg se at det regnet bort over byen Og vinden kom fra vest. Når kom regnet denne lørdagen? Ikke før på veien hjem.

Jeg gikk og kikket vestover. Det var skyer. Det regnet, men ikke over meg. På toppen blåste det. Ikke et menneske. En ensom tur  - som vanlig på lørdagene.
Nesten som forrige uke, men da kjente jeg godt smertene i beina.  Jeg var godt fornøyd med turen så langt. Tørre svaberg på toppen gjorde også sitt til at det gikk greit.
Litt nede i bakken traff jeg far og datter. Hun var antakelig 12 år, og så ut som om hun ikke riktig likte seg. Med mindre unger synes jeg det er greit å fortelle hvor flinke de er. Så «gamle» jenter tror jeg ikke blir «lurt» av slike ting. De gjennomskuer ros lett.

Det ble derfor bare til at jeg snakket om at de snart var på toppen.
Resten av turen gikk greit, det vil si at jeg hadde et «kontrollert» fall i bakken under demningen. Gled og havnet på rompa – heldigvis ingen tilskuere.