torsdag 22. juni 2017

Onsdag og tur til Sandvatn.

For å sjekke nybygget.

Det er helt greit å være pensjonist. Da er det mulig å ta ut på tur når været er bra. Denne onsdagen var værmeldingen usedvanlig god. Det skulle bli sol og varmere. Lite vind og bra forhold.

Nå har vel aldri værmeldingen kunnet varsle helt korrekt, men denne gangen var det omtrent innertier. Det blåste nok noe mer i mot enn det var varslet, og finværet kom et par timer senere enn annonsert.
Jeg ville bli alene. Jeg hadde forstått det slik at det ville være folk på hytta,  i forbindelse med nybygget. Jeg hadde i hvert fall et mål for turen. Det ville være kjekt å få sett hvor og hvordan Stavanger Turistforening hadde tenkt når de bygger nytt anneks på Sandvatn.

Jeg handlet inn litt "kaffemat" og en avis til de som jobbet...

Det tar tid å komme til Lortabu. Spesielt om jeg mister "ferja" med et par minutter og må vente en halv time ekstra. Jeg kom ikke til Lortabu før godt over 11. På parkeringsplassen var det bare en bil utenom min, og rett oppe i bakken traff jeg et dansk par på dagstur. Med andre ord ingen på hytta?

Stien mellom Lortabu og Sandvatn går høyere i terrenget enn stien inn til Blåfjellenden.  Det ville bli artig å se hvor mye snø som ler igjen i høyden.  Jeg måtte et godt stykke opp i bakken før jeg tråkket på snø. Det var betydelig mindre snø enn "vanlig" på denne tiden. For ikke å snakke om i forhold til 2015. Det var like mys nø rundt 15. august som nå - 22. juni.
Tørre forhold, lite snø gjorde at det gikk greit innover. På hytta var det ikke en kjeft. Ingen som jobbet, og ingen vanlige gjester.

Det hadde vært folk den natten, De må ha dratt mot Blåfjellenden for jeg så spor til stidelet.
Uten folk og uten en dråpe vann i bøttene, ble det en kort stopp på hytta. Jeg satt og kikket en stund, tok noen bilder av den nye hytta under bygging og satte kursen tilbake mot bilen.

Med vind bakfra og sol i ansiktet, ble det fort varmt. Det tok ikke lang tid før jeg stoppet og hev av jakken og fortsatte i bare ullblusen. Ved brua over elva fra Øyarvannet, stoppet jeg for å drikke.  Årgang 2017 ved Mangædne smakte godt.
Turen mellom Lortabu og hytta er grei, omtrent 8 kilometer. Det er en drøy stigning opp bakken fra veien, men vel oppe er det flatt og fint omtrent til hytta. Et stykke fra toppen av bakken og innover kaller vi fir "kjerkegadå". Flatt, omtrent som i "kjerkegadå" og stien gå på bare fjellet.

Fram og tilbake på dagen er altså dobbelt så langt som bare en vei. Det kjentes etter hvert. Det har ikke blitt så mange langturer i år. Dette var egentlig den første tilsvarende en "normal" 6 timers tur.
Det henger en stor klokke på veien inne på Sandvatnhytta. Jeg kunne se at det hadde gått fort innover.  På tilbakeveien kikket jeg på klokke da jeg stoppet ved brua på Mangædne. Det gikk fortsatt fort.
Helt greit å gå fort på en fin dag med tørr sti og gode forhold, men jeg ble skikkelig stiv i beina nedover bakken mot bilen.

Og selvsagt så kom jeg ned slik at jeg igjen måtte vente omtrent en halv time i kø for å komme gjennom Gloppedalen. 4 timer på beina og tre timer kjøring.

søndag 18. juni 2017

Broderen og jeg til Blåfjellenden.

Få folk på fredag - mange på lørdag.

Å dra til Blåfjellenden er alltid kjekt. Det er en av de turene jeg aldri blir lei av. Ikke fordi utsikt og terreng er spesielt fint, men fordi det å komme inn til hytta er toppen.

Nå har jeg vel gått denne turen opp mot 1000 ganger opp gjennom årene, og fortsatt ser jeg fram til en ny tur. Denne uka var det tidlig klart at vi ville bli flere innover. Broderen var temmelig bestemt på at i hvert fall han skulle til Blåfjellenden denne uka.

Det ville passe best med en fredag til lørdag tur. Best både med tanke på været og fordi andre plikter ville kreve tilstedeværelse. Bestyrerinnen var ikke helt sikker på om hun ville bli med. Da kjøleskapet plutselig ble varmeskap, ble hun hjemme for å få kontroll på dette. (På lørdagen hadde hun ordnet opp - avrimet fryseboksen og fått gang på kjølingen. Skikkelig godt gjort...)
Vi ble altså bare broderen og meg. Det var broderens første tur til hytta, og egentlig første tur i heia for året. Denne sesongen tar kjøreturen til parkeringsplassen i Hunnedalen noe lengre tid enn vanlig. Veiarbeid gjør at vi må kjøre rundt - til kolonnekjøring på bestemte tider. Vi var ikke i Hunnedalen før rundt halv fire.

Noen dråper på vindusruta oppover Øvstebødalen, gjorde oss skeptiske til hva vær vi ville få innover heia. I tillegg blåste ganske bra fra nord - midt i mot.

På parkeringsplassen var det bare velstand. Ikke regn og vi var i le av vinden. Jeg dro fram jakken, men bestemte meg fort for å prøve bakken uten jakken på. Vi fikk godt vær hele turen innover heia.
Helt fra start, kunne vi se at det var sauer på vei innover. Det er jo på denne tida at sauene tas opp i heia. Jeg  var temmelig sikker på at det var folk fra Blåfjellenden som var på vei med sauene, og i Ølbakken så vi sauesporen ta av fra stien og mot Leite. De var på vei mot Blåfjellenden.
snøen var ingen hindring. Den var stort sett vekk, og det lå bare noen få fenner på plasser der det ofte ligger snø til august. En liten fonn lå fortsatt igjen i bakken etter Saftbekken. Den bredde seg så vidt over stien, men det var helt greit å gå rundt.

Vi holdt et greit tempo innover. Ikke fort, men slik at det gikk unna uten å ta ut for mye krefter. Vi gikk fortere i "gamle" dager, men det passer seg mer for to pensjonister å ta det med ro....

Et stykke oppe i bakken kunne lukte at noen alt hadde fått fyr i ovnen på hytta. Vi hadde fulgt to spor innover - små sko, antakelig to jenter. Det stemte. Jentene var på tur og skulle mot Flørli dagen etter. Med telt og store sekker. De hadde brukt tid innover heia, men var helt klar til å ta ut på turen mot Flørli dagen etter.
Kvelden på Blåfjellenden ble ikke helt som vanlig. Utsikten den samme, fyr i ovnen som vanlig, og mat - fjordland, som vanlig. Og radioen på - som vanlig, men for siste gang. FM nettet slukkes 22. juni, og da blir det ikke mulig å høre værmelding på Blåfjellenden. Normalt ikke et problem, men i påsken komme vi nok til å savne værmeldingen.

Vi tok det med ro på morgenen. Med to til å dele på oppgavene, vask, rydding, oppvask og matlaging, gikk det greit. Vi var klar til å ta ut i ti-tiden.

Nok en gang - for andre gang alt dette året, var det sol og lite vind fra morgenen av. Det var ingen grunn til å haste over heia. Her v ar det  bare å glede seg over en fin dag, fint vær og gode forhold.
Vi diskuterte når vi ville møte folk i mot. Ville det være familien med unger, eller ville det være han med sekk og travel holdning.
Vi møtte gutten først. Han ville ned Fidjadalen, og hadde med telt og utstyr.

I "porten" - øverst i den første lange bakken, var det trafikk-kaos. en hel klasse fra Våland skole, med mange voksne var på vei mot hytta. Det ville bli liv og morro på hytta den dagen.

mandag 12. juni 2017

Brusaknuten og Karten uten å kunne se utsikten.

Bestyrerinnen, broderen og jeg i tåka.

For tredje gang? Skulle vi igjen bli møtt av tåke og regn på tur til Karten og Brusaknuten. Det var i hvert fall det jeg mente vi kunne få da bestyrerinnen kom med forslaget til søndagens tur.

Bestyrerinnen var ikke like engstelig som meg. Det går jo helst bra.
Nå er det min oppgave å ta meg av været. Denne gangen også..

Da broderen ringte på søndagsmorgen, ble planen lagt fram. Han hadde egentlig ikke noe bedre forslag, og ville gjerne bli med.
Alt oppover mot Bueveien fikk vi tåke. Ikke så tett som det vi har hatt tidligere, men - tåke.
Det var ingen andre biler på den lille parkeringsplassen. Oppe ved leet kunne vi se en hel flokk dyr. Kyr med kalver for det meste. Da vi kom opp, slapp vi å gå igjennom flokken. De gikk foran oppover.

Både bestyrerinnen og jeg gikk denne dagen med stokk. Ikke så mye for støtte, selv om det også er greit, men for å kunne ha litt kontroll med dyra. Kuer er store dyr...
Omsider kom vi oss forbi og kunne ta fatt på bakken oppover mot Karten.

Øverst var det - selvsagt - tåke. Og det var faktisk en forbedring i forhold til de to tidligere gangene vi har vært der. Da regnet det i tillegg.
Mye av turen til både Karten og Brusaknuten går på traktorvei. I hvert fall opp til Karten og halvveis rundt Kartavannet. Her ender veien i en skog, og en liten bekk som minimalt aldri gir problemer. Med regn blir bekken en liten hindring, men vi kom oss alle over uten problem.
Det er omtrent 100 meter stigning opp til toppen av Brusaknuten fra Kartavannet. På toppen skal det altså være en fin utsikt over store deler av Jæren - har jeg hørt.

Vi så ikke stort.
På vei tilbake mot bilen møtte vi et par, og vi kom inn på tåka. De gikk ofte til Brusaknuten ,men hadd nesten aldri opplevd tåke. Og vi som har hatt tåke alle gangene vi har vært på stedet.

Turen rundt Karten og Brusaknuten er ikke spesielt utfordrende. Omtrent ti kilometer og 4-5 hundre høydemeter. Helt passe for en søndagstur, mener både broderen og bestyrerinnen.  Det tar for oss omtrent 2 1/2 time omtrent uten pauser. Denne gangen, som de foregående gangene, ble det bare til at vi stoppet for å drikke, og for å ta på eller av yttertøy.

Selvsagt ble det også denne gangen bedre vær ut over dagen, og på vei nedover fikk vi glimtvis se deler av utsikten vi ville hatt fra toppen.
Tåka gjorde igjen denne turen til mye av en treningstur. Nå er det det  vi trenger, bestyrerinnen og jeg. Alpene vil bety lange dager og mye opp og ned. Det skal bli spennende å se hvordan en tur der nede arter seg.

Om altså vi kommer i form...

lørdag 10. juni 2017

Bjørndalsfjellet nesten alene, Dalsnuten med mye folk.

Fint vær men mye sorpe.

Det må ha blitt for mye av det gode. Torsdag var kneet ømt og vondt. Fredag var det noe bedre. Kne-eksperten mente det mått være senefeste. Hadde jeg skadet meg? - Svaret var at jeg hadde brukt beina mye de siste dagene. Det går over, eller blir verre, var beskjeden.

Med et kne i ulage burde jeg ikke ta ut på langtur, selv om jeg hadde god lyst En tur i nærområdet, med mulighet for å forlenge eller korte inn, burde passe bra.

Nå har jeg brukt Bjørndalsfjellet opp av Gramstad, når føttene streiker, så hvorfor ikke prøve der denne lørdagen også.
Planen var å gå fra Gramstad opp veien, til topps på Bjørndalsfjellet, og ned til veien igjen.
Her ville det være mulig å utvide turen over Fjogstadfjellet og ned til Revholen. Skulle humøret, foten og været ikke by på problemer, ville det også være mulig å ta med Dalsnuten med nok en drøy oppstigning - og bakke ned...

På Gramstad var det ikke veldig mange biler. Været var sånn passe bra. Bra nok til at jeg heiv av vinterhabitt og trakk i kortarmet ullbluse. Dette ble antrekket for hele turen, og da kan jeg vel egentlig ikke klage - på været.
Sorpe derimot, det kan jeg klage på. Det hadde regnet de siste dagene, og det viste i stien. Sorpe over alt. Og glatt var den også. Jeg gikk og sikret nedover. Det tar noe lengre tid, men jeg har ikke lyst å ta spagaten. Det gir i så fall, antakelig turfri i noen dager.

Selv om Bjørndalsfjellet er et populært tur mål, så jeg ikke mange folk hverken på vei opp eller ned. Det var en hel gjeng øverst. Utenom de, var jeg helt alene i stien til jeg kom ned mot Dalsnuten/Revholen.
Jeg valgte med andre ord å ta turen over Fjogstadnuten, Nå er ikke dette en spesielt lang "omvei", men bare opp og ned Bjørndalsfjellet blir skikkelig kort.

Og været var jo bra, forholden greie, og foten laget ikke opprør, om jeg altså holdt meg på beina i sorpa.

Da jeg kom ned mot Revholen, kikket jeg opp på Dalsnuten. Skulle jeg ta en tur opp på toppen, bare for å gjøre turen litt lengre. (Så pass lang at den burde komme med på bloggen...).
Beina kjentes greie, og pusten ville bare ha godt av en tur opp i høyden,  - sa jeg til meg selv.

I tillegg hadde jeg en diskusjon med meg selv om bakken opp. Her går det all slagt folk - helt uten problemer i bratte, utsatte bakker, Selv to - tre åringer kommer opp. Skulle jeg stå av, fordi jeg synes bakken ikke er særlig "behagelig"?

OK. jeg fikk ta meg sammen og kravle meg opp.

For min del tar jeg i bruk hendene i slike bakker, så det blir litt kravling. Og jeg går forsiktig nedover. Jeg kom både opp og ned i brukbar stil - (6,5 - uten fall).
Det  var selvsagt en god del folk både på vei mot Dalsnuten og på vei tilbake. På Gramstad var kjentfolk i gang med dugnad på Turistforeningens eiendom. Gresset må klippes.

Det var hyggelig å treffe gamle kjente, og få en liten prat.

Nå vet ikke jeg hvor mange biler det er på en lørdag i bra vær på parkeringsplassen, men for meg virket det som det var "mange" denne dagen. Nesten fullt. Hvordan er det da en søndag i med bra vær?

En grei tur på omtrent to en halv time, og foten ble i hvet fall ikke verre.

torsdag 8. juni 2017

Dugnadstur til Blåfjellenden.

Egil og meg på tur - igjen.

Det har etter hvert  blitt en del turer sammen med Egil. For å ordne forskjellige ting - på forskjellige hytter. Det har blitt en del skikkelig hyggelige turer inn til Blåfjellenden de siste årene.
Det har aldri vært vanskelig å spørre Egil om hjelp, og denne gangen var det helt nødvendige ting som måtte på plass.

Vi, det vil si Egil mente vi burde komme oss avgårde på tirsdag og ned igjen på onsdagen. En kjapp kontoll mot YR viste at dette lett kunne bli tørreste løsningen den uka. Det ble meldt om regn. Mye regn.
Jeg kunne godt ha tenkt meg en hviledag, etter å ha vært på tur fredag, lørdag, søndag og mandag. Yr hadde overbevisende argumenter for å ta ut på tirsdagen, og Egil var også klar på at vi måtte opp...

Kjøreturen opp til Hunnedalen tar nå noe mer tid enn vanlig. Vi må om Gloppedalen, og med kolonnekjøring kan det lett ta en time ekstra. Vi nådde køen bare et par minutter før de kjørte.
Egil bærer utstyr, og jeg maten. Det betyr for meg, litt tyngre sekk enn det jeg til vanlig har med. Vi var enige om å ta det med ro oppover.

Tirsdagen var rette dagen. Det var tørt og vi fikk ikke regn i det hele tatt. Vinden var derimot sterk, bakfra. Vi blåste innover heia. Over kantene var nok vindstyrken opp mot 14-15 msek.
På grunn av regn og snøsmelting var elver og bekker store. Vi kom tørrskodd over Fossebekken, men bar ved hjelp av noen lange hopp. Vaet øverst - rett før bakken ned til hytta, bød på utfordringer.
For egen del gikk det greit. Egil ville finne en bedre plass og endte ut med å vasse til over knærene. Han var søkk bløt i skoa ned bakken.

På hytta kom vi fort i gang med jobbingen. Egil ordnet brannalarm og jeg gjorde rent - som vanlig.
Det begynte å regne litt ute på ettermiddagen. Det var antakelig opphold en liten stund i løpet av natten, men det kan ikke ha vært lenge...

Det var vått på morgenen. Jeg kan ikke huske å ha sett Leiteånå så stor noen gang, og det dundret godt i elva - nærmest som en foss - nedover mot Fidjadalen.
Det var meldt om litt bedre være en kort periode midt på dagen onsdag. Jeg tror vi traff  "den gode perioden", men hadde ikke opphold i det hele tatt. Ikke spesielt mye regn heller, men et jevnt drypp. Hele turen tilbake.

Uten vind, glemte vi etterhvert regnet og var på tur - som vanlig.
På vei tilbake brukte vi begge samme vaet øverst. Jeg klarte fortsatt å komme tørr over ved å stramme gore-texbuksa rundt anklene. Egil heiv av seg støvlene og vadet over. Vannet gikk til midt på leggen.

Snøen minket synlig fra turen inn til vi gikk tilbake. Med både snøsmelting (selv om den nok er mindre etter hvert) og regn, så var Fossebekken steget merkbart. Jeg måtte tråkke gjennom vannet. Det gikk så fort at jeg ikke tørde hoppe uti strømmen.
Her gjorde Egil noen kjempebyks, og kom tørrskodd over.

Helt nede var det en tysk familie som gjorde seg klar til dagstur innover heia. Jeg tror ikke de kom lengre enn til Fossebekken - med småunger.

Bynuten og broderen.

Alt går ikke alltid som planlagt.

Broderen har litt respekt for turen til Bynuten. Det er en god treningstur, med mye stigning, og etter hvert tar turen tid...

Vi var likevel enige om at vi burde forsøke på en tur. Værmeldingen for mandag 2. pinsedag var god. Det ble meldt om delvis sol og ikke regn. God værmelding for en tur i høyden. Bynuten er det høyeste punktet i Sandnes med 671 moh.

Starten var helt grei, men ikke langt oppe i bakken ble det klart at vi nok hadde tatt i litt for mye til å begynne med. Broderen mangler trening med langturer og ble litt skeptisk med tanke på at vi jo også måtte tilbake...
Vi kom oss greit opp til Svartedalen, men her fikk broderen migrene. Og denne sykdommen er noe av grunne til at broderen ikke helt kommer på plass når det gjelder formen. Han mener, og det har etter hvert vist seg, at for høy puls gir migreneanfall.

Og denne gangen hadde vi startet litt for hardt.

For egen del var det ingen ting som hindret meg å ta til topps. Det var selvsagt et litt annet vær oppe på toppen enn nede i dalen. Det ble bare en kort stopp før jeg tok fatt på turen ned til broderen som satt og ventet.
Det ble en grei tur nedover. Og tempoet ble omtrent som normalt. Litt senere i de bratteste kneikene hvor broderen tok det med ro.

Vi var så avgjort ikke alene denne dagen. Det var alt svært mange biler på parkeringsplassen da vi kom. Mange hadde nok lest Aftenbladet og ville mot Selvigstakken. En god del, svært mange etter hvert, går også rundturen om Selvikstakken. Det er ikke mange som går opp og ned samme vei - som vi har gjort i mange år.
Det kom folk i mot stort sett hele tiden. Det var jo så  avgjort et greit turvær, og mange benyttet anledningen. Selv da vi kom nedover Lyseveien på vei mot bilen, kom det  folk i mot.
Nå er det jo lyst omtrent hele døgnet, så de som starter sent kommer bare sent ned. Mørket kommer ikke som en overraskelse. Noe det ofte gjør for mange, sent på høsten.
Da vi kunne se ned på veien og parkeringsplassen, var det lett å skjønne hvor alle folkene kom fra. Det var stort sett biler over alt. Parkeringsplassene var fulle, og det sto biler langs veien langt nedover bakken.

Til sammen var det  antakelig omtrent nitti biler. Og det tror jeg er det meste jeg noen gang har sett her.

Det kom fortsatt folk da vi kjørte.

mandag 5. juni 2017

Nye sko.

Tur i tåke.

Den siste tiden har jeg gått våt på beina omtrent hele tiden. Gore-Tex`en på mine Alfa Walk King har tatt kvelden etter bare noen måneder. Jeg tok skoene i bruk i slutten av oktober i fjor.

Egentlig hadde jeg da to par. Det ene, som jeg har brukt til nå, er akkurat litt for korte. Storetåa tar borti nedover bakker, og jeg har kjent det godt noen ganger. Broderen mente at den nye modellen av Walk King var den lille biten større, så jeg kjøpte et par.

Det er jo litt tris å ha et par sko som ikke blir brukt. Jeg har i vinter likevel gått med det paret som altså er litt for små.  Til nå.
Små sko er greit, men lekk sko er pyton. I hvert fall mener bestyrerinnen at våte sokker og ragger lukter pyton. Det er nedlagt forbud mot å ha våte sokker på varmt baderomsgulv - uten gassmaske tilgjengelig....

Med to dager i heia, og tur planlagt for mandag 2. pinsedag, hvor burde jeg gå søndagen?
Med nye sko, synes jeg det muligens var best å holde seg ikke for langt fra dørstokken. Det hender at nye sko gir problemer.  Av det jeg kunne se, så ville det være tåke og vått lengre oppe, men muligens ikke mye regn. Det var også omtrent det været YR melte for Synesvarden.

Perfekte forhold for å gå inn nye sko. Vått uten regn.

Det var tåke. Mye tåke. Tett tåke. Enkelte plasser kunne jeg ikke se mer enn omtrent ti meter. Det må være svært lenge siden jeg har gått i tettere tåke, om noen gang.
Og jeg trengte jo ikke å gå hele turen fra Toppdal til Steinkjerringå og tilbake. En tur på 14-15 kilometer, og som normalt tar rundt tre timer. Skulle skoene ikke helt passe, kan jeg jo snu.

Nå laget ikke tåka noe problem, utenom at den også inneholdt vann. Det kom litt regn av og til. Nok til at jeg beholdt jakken på, men i de tørre periodene ble det varmt og klamt med jakke på.
Hva med de nye skoa. Å ta på et par nye sko, kan være en litt "trang" opplevelse. Disse var trange, men satt som støpt. Det er slik jeg husker nye Walk King. De passer nesten perfekt på mine føtter.
Jeg har prøvd andre sko, sist fikk jeg et slemt tilfelle av Achilleshel. Noe jeg helst vil slippe.
Men som sagt, disse passet bra. Nå er den ene foten noe bredere enn den andre. Jeg brakk stortåa en gang, og resultatet er en knoke på venstre foten. Med de nye skoa, ble det en "knekk" i lilletåa for hvert skitt. Ikke vondt direkte, men ubehagelig. Skulle jeg ikke kunne ta i bruk skoa på grunn av denne knekken?

Jeg fikk prøve. På Synesvarden var det ikke et menneske, og bare et spor i sorpa. "Knekken" ga seg ikke, men ble den litt bedre?

Ved Holmavatn, var det spor, men fortsatt ikke noen andre på tur.

Litt lengre mot Steinkjerringå, gikk jeg på et helt følge. Store og små, fedre og mødre.
"knekken"? Den hadde forsvunnet før Holmavatn og jeg hadde glemt hele greia...
Det gikk greit utover mot Kjerringå, og på tilbakeveien ble det "tempo". Ingen ting i veien for å gå fort med disse skoa, selv om de var nye.

Det var skikkelig få folk ute denne dagen. Kan det være tåka som skremmer? Jeg har truffet flere folk i "storm" og regn enn denne dagen.

Tilbake på parkeringsplassen kunne jeg se på klokka at det egentlig hadde gått kjapt.

De nye skoa er inngått....

lørdag 3. juni 2017

Alene i heia.

Blåfjellenden fredag til lørdag.

I begynelsen av juni er det en ting som opptar oss gamle heietravere. Snøsmeltingen. Hvor mye snø er det igjen i heia, og hvor langt har snøsmelingen kommet.

Denne ukes tur til Blåfjellenden, ga i hvert fall svar på snøspørsmålet for Frafjordheia.
Det har smeltet mye, og under 800 moh, er det så godt som sommerforhold. I forhold til tidligere år er det like mye snø nå, som midten av juli - i 2015.

Om ikke snømengden er nok å tenke på, så kan jeg for egen del alltid bekymre meg for været. Jeg pleier å si at om det ikke nettopp har regnet, så kommer det til å regne ganske snart...
Fredag var det meldt regn. På turen innover fikk jeg noe regn i hodet, men for det meste var det bare snakk om yr. Buksa var omtrent tørr forran hele turen.  (Jeg hadde vinden bak fra...)

Det ble helst en mye bedre tur innovver i heia enn hva jeg hadde ventet. Nå har jeg gått i regn fra Hunnedalen til Blåfjellenden noen ganger, men jeg ser aldri fram til en slik tur.  Denne gangen var det greit å komme seg inn.

Værmeldingen for lørdagen var heller ikke helt god. Det ble meldt om regn, men midt på dagen ville det være en periode uten nedbør.  Hva om YR for en gangs skyld fikk rett? Jeg skal ikke si at tanken på været holdt meg våken, og selv om det faktisk var tørt på plattingen på morgenen, så tok jeg det med ro. Kom det regn, så fikk jeg ta det som kom...

Regnet kom ikke.
Det ble en skikkelig fin tur over heia. Selv om det blåste litt over kantene, så var det like vel en tur i skjorta. Og etter en stund måtte lua av. Det ble godt og varmt i bakkene.

En slik tur hadde jeg ikke ventet. Og jeg gikk og småsang over flyene. Det var virkelig kjekt å være i heia igjen, med sommerforhold. Nå var det ikke mange andre denne dagen. Jeg møtte en kar som hadde kjørt ganske langt for å gå til Blåfjellenden.  Jeg er ikke sikker på om han helt var klar over at det faktisk var knallbra forhold, til å være så tidlig i sesongen.

Selv med dårlig vær, trodde jeg jo at det ville komme andre enn meg innover, men ikke et menneske dukket opp. Jeg var ganske alene på hytta natt til lørdag. Nå gjør ikke det så mye. Jeg har vært alene på hytta noen ganger, og synes egentlig at det er helt greit.
Nå har vi jo fortsatt FM i vårt område, og for en av de siste gangene kunne jeg sitte å høre på P1 mens jeg løste sodukoen i VG.

Polly og Pepsi Max er fast følge...

Det vil bli litt mer ensomt på hytta når FMnettet slukkes. Ingen underholdning, bare det jeg gjør selv. Og selvsagt ingen værmelding. Det vil bli et savn i påsken. Været kan skifte ganske fort på vinteren, og det har vært greit å kunne følge med.

Den fine turen tilbake  til Hunnedalen denne gangen, gjør at jeg virkelig ser fram til sommeren og flere turer innover i heia.