torsdag 29. juni 2017

Turdag 3 i Alpene - Til Edel hutte 2238 moh.

Tåke og regn i Østeriket.

Onsdag var hviledag. Fra fottur, i stede ble det en kjapp tur til Tyskland for å se på Kehlsteinhaus i Berchtesgaden. Det ble mange timer i buss, men en kjekk og lærerik tur.

Vi var ikke kommet til Østeriket for å sjekke historie, men for å gå tur.
Vår turleder, Helge Johanson, hadde for torsdagen en litt - i utgangspunktet - kortere tur en det vi hadde gått tidligere. Yr hadde i utgangspunktet regn på menyen....

Planen var å ta Ahornbahn opp og gå til Edel hytta. Taubane opp fra 680 moh til nesten 2000 moh sparer mye tid, og ikke minst krefter. Gjengen kom derfor opp til 2000 moh i god form og innstilt på en tur innover i fjellet.Været v
ar mindre samarbeidsvillig. Tåke og lett regn var det som møtte oss. Selv om det var noen lyse øyeblikk var det samme været hele dagen. Nå har vi. i hvert fall bestyrerinnen, Sigbjørn, Anne Lise og jeg vant med nettopp slikt vær. Brusanuten og Karten kan ha fantastisk utsikt, men vi har til nå ikke fått sett den, med tre forsøk.Heldigvis var ikke tåka like tett gjennom dagen. Det var mulig nå få glimt av utsikten inne i mellom. Tåke og regn gir også mulighet for andre bilder enn de vanlige - med utsikt over fjell og dal.
Selv med mindre bra vær var det god temperatur, så her var valget mellom å bli varm og våt eller kald og våt så avgjort til stede. Gore - Texen klarte i hvert fall ikke holde meg tørr, og selv med jakken av, ble jeg svett i regnet.

En god grusvei ble fort avløst av en sti som hang oppe i bratte lia. For det meste var et ikke brattere nedover lia enn at det ikke bød på problemer for meg med et snev av høydeskrekk. Enkelte plasser var det skikkelig stup.
Stien slynget seg opp og - litt - ned mot Edel hytta. Uten tåke ville vi ha kunnet se hytta som hang oppe i fjellsiden, omtrent hele tiden. Med sikt tvers over dype smådaler, virket det som om hytta bare var et lite stykke borte. Men den kom liksom ikke så mye nærmere selv om vi stadig gikk opp og mot hytta.

Da vi nærmet oss hytta, satte det inn skikkelig regn, Hetta kom til nytte, og med regnet datt vel temperaturen noe. Det ble kaldere.  Det var en våt, kald og litt rufsete gjeng som sto på terrassen og byttet til tørt tøy.

Det var meningen å fortsette et stykke til - utvide turen med å gå opp til en kant - for å beundre utsikten. Betjeningen på hytta advarte mot å ta oppover og foreslo at vi heller skulle ta bort til en annen utsiktsplass. 11 av oss trosset regnet og tok avgårde.
Ekstraturen var vel verdt anstrengelsen. (Det var ikke spesielt tungt, bare vått.) Vi fikk virkelig en flott utsikt da vi kom bort til benken. Det ble tatt en del bilder med stupet som bakgrunn....

Tilbake på Edel hytta fikk vi nyte varmen fra den vedfyrte ovnen, noe sterkt i små glass og en lunch.

Edel hytta var ikke som de andre hyttene vi har besøkt på turen. Dette var en skikkelig fjellhytte, uten vei og med "sjel". Hytta var gammel, Interiøret var av gulnet tre, og betjeningen ønsket virkelig gjesten velkommen. Dette var en plass som jeg satte pris på å få oppleve.

Da vi gjorde oss klar for returen kom sola frem - for et kort øyeblikk, Ellers var det bratte stien  i slynger ned lia - i lett regn. Vi stoppet ved et gammelt sommerfjøs, og fikk sett dette innvendig.

Ett stykke lengre nede kom vi inn på samme sti som på oppturen. Nedenfor oss kunne vi se stien ned mot Mayrhofen klamre seg mot lisiden. Vi skulle heldigvis tilbake til taubanen og slapp å gå 1200-1500 høydemeter ned.

Dagens tur var virkelig kjekk og opplevelses rik, selv om det "bare" ble 15 kilometer og ca 500 høydemeter. Alle deltakerne var i hvert fall godt fornøyd med dagens tur, på tross av regn og tåke.

onsdag 28. juni 2017

Alpene dag to - en tur til Italia.

Opp og ned samme vei.

Det er kjekt å komme til steder som er totalt fremmed. Meningen er å gå fire turer oppe i fjellene. 
Antakelig burde jeg ha studert det tilsendte materialet. Dag to sto Italia for tur.
Det kom som en liten overraskelse for meg - Italia?

Hotell Neue Post i Mayrhofen er et fint sted, men det er et stykke fra hotellet og til startstedet for turen. Klokka ni - presis - sto bussen og ventet for å ta oss opp til Zamser Grund og Speicher Schlegels.  Stor parkeringsplass og mange folk som skulle på tur.
Vi var to mindre enn dagen før. Nitten stykker skulle på tur. Turleder Helge Johnson hadde vært i området før og gått stien vi skulle på flere ganger. Han fortalte hva vi hadde i vente. Forholdsvis grei stigning og lite bratte bakker. Lunch i Italia.

Han kunne også fortelle at forrige gang måtte en av deltakerne - en bonde - godsnakke med noen kyr for å kunne komme over et gjorde. Vi hadde en bonde med oss denne gangen også, og på samme plass måtte vi snike oss inn mellom en stor flokk kyr. På vei tilbake fikk vi følge av en far med to små jenter. De ventet til vi kom og krysset jordet med oss.
Helge hadde helt rett. Selv om det gikk oppover, så var det lite snakk om bakke - kun en grei stigning - for det meste. Til å begynne med gikk vi på godt opparbeidet sti. Det var lagt store steiner oppover, og enkelte plasser var det trapp. Her var det mulig å komme greit fram.
Lengre opp gikk det over til vanlig sti. Her fikk vi endelig bruk for regntøy som hadde ligget i sekken hele gårsdagen, og til nå på tirsdagen. Det ble ikke mye regn. Stort sett opphold i det øyeblikket alle hadde fått på seg regntøyet.

Sel med en god tur i beina fra mandagen var det tidlig snakk om en litt annen sti på tilbakeveien. Vi kunne se stien oppe i dalsiden på høyre side. Stivalget for tilbaketuren ville bli tatt etter at vi hadde spist lunch - i Italia.
Grensen ble nådd etter en siste kraftinnsats opp en bakke. Det var en grensestasjon, men ubetjent og ingen kontrollerte trafikken. Mange var på dagstur, både til fots og med sykkel fra Østeriket til Italia.
Vi tik noen bilder, og plutselig datt det ned regn og hagel. Heldige som vi er. kunne vi søke ly under et fremspring over luka på tollstasjonen.
Lunch ble spist på en fjellhytte - en alm - på den Italienske siden. Fortsatt med tysk som hovedspråk.

Vi forsøkte oss på den lange turen ned, men fant kjapt ut at det ville ta for lang tid, og besluttet å gå tilbake samme vei som opp.
Selv om vi gikk opp og ned samme vei, fikk vi en skikkelig fin tur. Utsikten var helt strålende, og den er nok litt annerledes enn hjemme.

Vi gikk opp - og ned - nesten 700 høydemeter, turen var på omtrent 15 kilometer. En god tur for denne gjengen som for en stor del består av pensjonister.
Hadde denne turen vært i Norge, hadde den kjapt blitt en favoritt. Enkel, grei og passe lang.



mandag 26. juni 2017

I Alpene for første gang.

Fellestur med gamle kjente, og nye kjente.

Bestyrerinnen og svigerinne bestemte tidlig i vinter at vi, det vil si Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise skulle melde oss på Aftenbladets tur i Tyrol.

Det ville være kjekt å forsøke noe helt annet, Og å gå tur i det store utland må sies å være noe helt annet enn en vanlig heiatur.
Selvsagt ble YR sjekket - både sent og tidlig. Og værmeldingen var ikke bare oppløftende. Det ble - inne i mellom - meldt om store nedbørsmengder.

Spesielt på torsdagen.
det var likevel en optimistisk gjeng som kom sammen på Sola tidlig, grytidlig, søndags morgen for å ta fly til Amsterdam og videre til Munchen..

Deretter ville vi få en to timers busstur til Mayrhofen i Zillertal. Det  ble forsinkelser og en tur gjennom landsbygda i Bayeren før vi kom fram.
Mandags morgen, etter en god frokost ble gjengen samlet for å ta fatt på første turen. Turleder Helge Johanson skrev tidligere om tur og friluftsliv i Aftenbladet. Han har også skrevet flere bøker om turer i vårt område. Og Helge er gammel skolekamerat. Alt sammen gode greier og førsteklasses grunnlag for en turleder.

Vi skulle ikke til Lux, men lengre inn og høyere opp til Hinterlux.  En gondolbane brakte oss fra ca 1600 moh til litt over 2000 moh. Litt senere på dagen var vi glade for nettopp dette. Å slippe å gå opp 400 høydemeter.
Enda lengre opp i høyden ligger det en isbre. Her er det sommerski og vi kunne se folk komme nedover løypene.

Vi skulle mot Kaserer Scarti på 2446 moh i første omgang. Bratt og lang bakke - med nesten 600 høydemeter før passet er nådd. Det gikk egentlig ganske flott oppover. Været var fantastisk og det var blomster i mengder. Mange jeg ikke hadde sett før men også gamle kjente som Reinrose, forglemmegei og rosenrot.

Det ble en del stopp for å botanisere...

Vi var ikke helt på høyde med Gallhaugpiggen, men det fortsatte opp. Over en spiss og - for meg - utsatt kant, og opp til Frauenwand på 2541 moh - noen meter høyere en Norges høyeste fjell.
Lunchen på Tuxer-Joch Haus gjorde at ned Weitental gikk det i et kjapt og godt tempo.
Bakken ned til bussen i Hinterlux var både bratt (enkelte steder) lang og varm.  Her var det også mange plasser vi måtte stoppe. Denne gangen ikke så mye for å se på blomster, men for å se på utsikten. Det var vel verdt å stoppe opp for å se. Grønne bakker, snø i fenner og blå himmel, fosser og daler....

Gjengen var rimelig mør i beina nede ved bussen etter 15 kilometer 600 høydemeter og 1000 meter nedover.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

lørdag 24. juni 2017

Alene med regn og tåke.

Fint med folk, men helt greit alene.

Neste uke blir det ikke anledning til å ta turen mot Blåfjellenden. Derfor måtte det bli en tur denne uken. Værmeldingen var ikke god. Regn...

Nå har jeg jo gått i regn noen ganger, og det er egentlig fullt mulig, bare vått og kaldt. Selv om jeg ventet til fredag, så ville det fortsatt være dårlig vær, men lørdagen så ut til å kunne by på både sol og opphold.

En tur fra fredag til lørdag var det beste jeg kunne komme opp med.
Det ville i så fall blie en tur uten følge. Broderen er reist på ferie, og bestyrerinnen hadde nok med å forberede neste uke.
Nå er det helt greit å gå alene innover mot Blåfjellenden. Det er liksom bare en "transportetappe" for det meste, og i hvert fall om været er dårlig.

Jeg hadde yr og regn på bilruta oppover mot parkeringsplassen i Hunnedalen. Lite oppløftende. Det var bare å hive på gore-texen med det samme. Det var egentlig ikke mye nedbør. Helst bare yr, med en annen skikkelig regnbye inne i mellom.  Siden vinden kom bakfra var det helt greit å gå.
Fossebekken var fortsatt stor. Nå på grunn av regn. Tidligere på grunn av regn og snøsmelting. Det måtte noen lange steg til for å komme over tørrskodd. Det var litt spennende hvor mye snø som ligger. Det ble ikke et steg på snø i det hele tatt. Fenner som normalt ligger til august omtrent, var helt borte.

Det  var spor i sorpa. Sigmund, på vei mot Fidjastølen.Utenom det, ikke en kjeft.
Det ble så avgjort en tur i rolig tempo. Det er merkelig, men litt fysisk jobbing på morgenen, og et par timer med annet, gir lite overskudd. Det merkes klart på tempoet.

Oppe i høyden var det regn og yr, nedover mot Blåfjellenden kom tåka. Den skapte litt trolsk stemning, og laget noen gode motiver.
Jeg kunne hatt bruk for fyr i ovnen da jeg omsider nådde hytta. Det var ikke direkte kaldt - det hadde vært folk på morgenen, men likevel ble jeg kald etter turen.

Tilbaketuren ble litt annerledes. Det regnet på lørdagsmorgegn, men det kom blå himmel mellom skyene etter hvert. Jeg s tartet tidlig,værmeldingen mente det igjen ville bli regn senere på dagen.

I forhold til dagen før ble det en skikkelig fin tur over heia. Det var sol inne i mellom, og noe dråper av og til.  Heia badet i lys og det skinte i alt det våte.  Skikkelig fint og så avgjort verdt å ta med seg.

30-40 meter fra veien stoppet jeg ved elva for å skylle av bukser og støvler. Jeg var bare så vidt ferdig med det før det pøste ned. Det var ikke snakk om å "bare" gå til bilen. Jeg ble skikkelig våt før jeg fikk på jakken.

torsdag 22. juni 2017

Onsdag og tur til Sandvatn.

For å sjekke nybygget.

Det er helt greit å være pensjonist. Da er det mulig å ta ut på tur når været er bra. Denne onsdagen var værmeldingen usedvanlig god. Det skulle bli sol og varmere. Lite vind og bra forhold.

Nå har vel aldri værmeldingen kunnet varsle helt korrekt, men denne gangen var det omtrent innertier. Det blåste nok noe mer i mot enn det var varslet, og finværet kom et par timer senere enn annonsert.
Jeg ville bli alene. Jeg hadde forstått det slik at det ville være folk på hytta,  i forbindelse med nybygget. Jeg hadde i hvert fall et mål for turen. Det ville være kjekt å få sett hvor og hvordan Stavanger Turistforening hadde tenkt når de bygger nytt anneks på Sandvatn.

Jeg handlet inn litt "kaffemat" og en avis til de som jobbet...

Det tar tid å komme til Lortabu. Spesielt om jeg mister "ferja" med et par minutter og må vente en halv time ekstra. Jeg kom ikke til Lortabu før godt over 11. På parkeringsplassen var det bare en bil utenom min, og rett oppe i bakken traff jeg et dansk par på dagstur. Med andre ord ingen på hytta?

Stien mellom Lortabu og Sandvatn går høyere i terrenget enn stien inn til Blåfjellenden.  Det ville bli artig å se hvor mye snø som ler igjen i høyden.  Jeg måtte et godt stykke opp i bakken før jeg tråkket på snø. Det var betydelig mindre snø enn "vanlig" på denne tiden. For ikke å snakke om i forhold til 2015. Det var like mys nø rundt 15. august som nå - 22. juni.
Tørre forhold, lite snø gjorde at det gikk greit innover. På hytta var det ikke en kjeft. Ingen som jobbet, og ingen vanlige gjester.

Det hadde vært folk den natten, De må ha dratt mot Blåfjellenden for jeg så spor til stidelet.
Uten folk og uten en dråpe vann i bøttene, ble det en kort stopp på hytta. Jeg satt og kikket en stund, tok noen bilder av den nye hytta under bygging og satte kursen tilbake mot bilen.

Med vind bakfra og sol i ansiktet, ble det fort varmt. Det tok ikke lang tid før jeg stoppet og hev av jakken og fortsatte i bare ullblusen. Ved brua over elva fra Øyarvannet, stoppet jeg for å drikke.  Årgang 2017 ved Mangædne smakte godt.
Turen mellom Lortabu og hytta er grei, omtrent 8 kilometer. Det er en drøy stigning opp bakken fra veien, men vel oppe er det flatt og fint omtrent til hytta. Et stykke fra toppen av bakken og innover kaller vi fir "kjerkegadå". Flatt, omtrent som i "kjerkegadå" og stien gå på bare fjellet.

Fram og tilbake på dagen er altså dobbelt så langt som bare en vei. Det kjentes etter hvert. Det har ikke blitt så mange langturer i år. Dette var egentlig den første tilsvarende en "normal" 6 timers tur.
Det henger en stor klokke på veien inne på Sandvatnhytta. Jeg kunne se at det hadde gått fort innover.  På tilbakeveien kikket jeg på klokke da jeg stoppet ved brua på Mangædne. Det gikk fortsatt fort.
Helt greit å gå fort på en fin dag med tørr sti og gode forhold, men jeg ble skikkelig stiv i beina nedover bakken mot bilen.

Og selvsagt så kom jeg ned slik at jeg igjen måtte vente omtrent en halv time i kø for å komme gjennom Gloppedalen. 4 timer på beina og tre timer kjøring.

søndag 18. juni 2017

Broderen og jeg til Blåfjellenden.

Få folk på fredag - mange på lørdag.

Å dra til Blåfjellenden er alltid kjekt. Det er en av de turene jeg aldri blir lei av. Ikke fordi utsikt og terreng er spesielt fint, men fordi det å komme inn til hytta er toppen.

Nå har jeg vel gått denne turen opp mot 1000 ganger opp gjennom årene, og fortsatt ser jeg fram til en ny tur. Denne uka var det tidlig klart at vi ville bli flere innover. Broderen var temmelig bestemt på at i hvert fall han skulle til Blåfjellenden denne uka.

Det ville passe best med en fredag til lørdag tur. Best både med tanke på været og fordi andre plikter ville kreve tilstedeværelse. Bestyrerinnen var ikke helt sikker på om hun ville bli med. Da kjøleskapet plutselig ble varmeskap, ble hun hjemme for å få kontroll på dette. (På lørdagen hadde hun ordnet opp - avrimet fryseboksen og fått gang på kjølingen. Skikkelig godt gjort...)
Vi ble altså bare broderen og meg. Det var broderens første tur til hytta, og egentlig første tur i heia for året. Denne sesongen tar kjøreturen til parkeringsplassen i Hunnedalen noe lengre tid enn vanlig. Veiarbeid gjør at vi må kjøre rundt - til kolonnekjøring på bestemte tider. Vi var ikke i Hunnedalen før rundt halv fire.

Noen dråper på vindusruta oppover Øvstebødalen, gjorde oss skeptiske til hva vær vi ville få innover heia. I tillegg blåste ganske bra fra nord - midt i mot.

På parkeringsplassen var det bare velstand. Ikke regn og vi var i le av vinden. Jeg dro fram jakken, men bestemte meg fort for å prøve bakken uten jakken på. Vi fikk godt vær hele turen innover heia.
Helt fra start, kunne vi se at det var sauer på vei innover. Det er jo på denne tida at sauene tas opp i heia. Jeg  var temmelig sikker på at det var folk fra Blåfjellenden som var på vei med sauene, og i Ølbakken så vi sauesporen ta av fra stien og mot Leite. De var på vei mot Blåfjellenden.
snøen var ingen hindring. Den var stort sett vekk, og det lå bare noen få fenner på plasser der det ofte ligger snø til august. En liten fonn lå fortsatt igjen i bakken etter Saftbekken. Den bredde seg så vidt over stien, men det var helt greit å gå rundt.

Vi holdt et greit tempo innover. Ikke fort, men slik at det gikk unna uten å ta ut for mye krefter. Vi gikk fortere i "gamle" dager, men det passer seg mer for to pensjonister å ta det med ro....

Et stykke oppe i bakken kunne lukte at noen alt hadde fått fyr i ovnen på hytta. Vi hadde fulgt to spor innover - små sko, antakelig to jenter. Det stemte. Jentene var på tur og skulle mot Flørli dagen etter. Med telt og store sekker. De hadde brukt tid innover heia, men var helt klar til å ta ut på turen mot Flørli dagen etter.
Kvelden på Blåfjellenden ble ikke helt som vanlig. Utsikten den samme, fyr i ovnen som vanlig, og mat - fjordland, som vanlig. Og radioen på - som vanlig, men for siste gang. FM nettet slukkes 22. juni, og da blir det ikke mulig å høre værmelding på Blåfjellenden. Normalt ikke et problem, men i påsken komme vi nok til å savne værmeldingen.

Vi tok det med ro på morgenen. Med to til å dele på oppgavene, vask, rydding, oppvask og matlaging, gikk det greit. Vi var klar til å ta ut i ti-tiden.

Nok en gang - for andre gang alt dette året, var det sol og lite vind fra morgenen av. Det var ingen grunn til å haste over heia. Her v ar det  bare å glede seg over en fin dag, fint vær og gode forhold.
Vi diskuterte når vi ville møte folk i mot. Ville det være familien med unger, eller ville det være han med sekk og travel holdning.
Vi møtte gutten først. Han ville ned Fidjadalen, og hadde med telt og utstyr.

I "porten" - øverst i den første lange bakken, var det trafikk-kaos. en hel klasse fra Våland skole, med mange voksne var på vei mot hytta. Det ville bli liv og morro på hytta den dagen.

mandag 12. juni 2017

Brusaknuten og Karten uten å kunne se utsikten.

Bestyrerinnen, broderen og jeg i tåka.

For tredje gang? Skulle vi igjen bli møtt av tåke og regn på tur til Karten og Brusaknuten. Det var i hvert fall det jeg mente vi kunne få da bestyrerinnen kom med forslaget til søndagens tur.

Bestyrerinnen var ikke like engstelig som meg. Det går jo helst bra.
Nå er det min oppgave å ta meg av været. Denne gangen også..

Da broderen ringte på søndagsmorgen, ble planen lagt fram. Han hadde egentlig ikke noe bedre forslag, og ville gjerne bli med.
Alt oppover mot Bueveien fikk vi tåke. Ikke så tett som det vi har hatt tidligere, men - tåke.
Det var ingen andre biler på den lille parkeringsplassen. Oppe ved leet kunne vi se en hel flokk dyr. Kyr med kalver for det meste. Da vi kom opp, slapp vi å gå igjennom flokken. De gikk foran oppover.

Både bestyrerinnen og jeg gikk denne dagen med stokk. Ikke så mye for støtte, selv om det også er greit, men for å kunne ha litt kontroll med dyra. Kuer er store dyr...
Omsider kom vi oss forbi og kunne ta fatt på bakken oppover mot Karten.

Øverst var det - selvsagt - tåke. Og det var faktisk en forbedring i forhold til de to tidligere gangene vi har vært der. Da regnet det i tillegg.
Mye av turen til både Karten og Brusaknuten går på traktorvei. I hvert fall opp til Karten og halvveis rundt Kartavannet. Her ender veien i en skog, og en liten bekk som minimalt aldri gir problemer. Med regn blir bekken en liten hindring, men vi kom oss alle over uten problem.
Det er omtrent 100 meter stigning opp til toppen av Brusaknuten fra Kartavannet. På toppen skal det altså være en fin utsikt over store deler av Jæren - har jeg hørt.

Vi så ikke stort.
På vei tilbake mot bilen møtte vi et par, og vi kom inn på tåka. De gikk ofte til Brusaknuten ,men hadd nesten aldri opplevd tåke. Og vi som har hatt tåke alle gangene vi har vært på stedet.

Turen rundt Karten og Brusaknuten er ikke spesielt utfordrende. Omtrent ti kilometer og 4-5 hundre høydemeter. Helt passe for en søndagstur, mener både broderen og bestyrerinnen.  Det tar for oss omtrent 2 1/2 time omtrent uten pauser. Denne gangen, som de foregående gangene, ble det bare til at vi stoppet for å drikke, og for å ta på eller av yttertøy.

Selvsagt ble det også denne gangen bedre vær ut over dagen, og på vei nedover fikk vi glimtvis se deler av utsikten vi ville hatt fra toppen.
Tåka gjorde igjen denne turen til mye av en treningstur. Nå er det det  vi trenger, bestyrerinnen og jeg. Alpene vil bety lange dager og mye opp og ned. Det skal bli spennende å se hvordan en tur der nede arter seg.

Om altså vi kommer i form...

lørdag 10. juni 2017

Bjørndalsfjellet nesten alene, Dalsnuten med mye folk.

Fint vær men mye sorpe.

Det må ha blitt for mye av det gode. Torsdag var kneet ømt og vondt. Fredag var det noe bedre. Kne-eksperten mente det mått være senefeste. Hadde jeg skadet meg? - Svaret var at jeg hadde brukt beina mye de siste dagene. Det går over, eller blir verre, var beskjeden.

Med et kne i ulage burde jeg ikke ta ut på langtur, selv om jeg hadde god lyst En tur i nærområdet, med mulighet for å forlenge eller korte inn, burde passe bra.

Nå har jeg brukt Bjørndalsfjellet opp av Gramstad, når føttene streiker, så hvorfor ikke prøve der denne lørdagen også.
Planen var å gå fra Gramstad opp veien, til topps på Bjørndalsfjellet, og ned til veien igjen.
Her ville det være mulig å utvide turen over Fjogstadfjellet og ned til Revholen. Skulle humøret, foten og været ikke by på problemer, ville det også være mulig å ta med Dalsnuten med nok en drøy oppstigning - og bakke ned...

På Gramstad var det ikke veldig mange biler. Været var sånn passe bra. Bra nok til at jeg heiv av vinterhabitt og trakk i kortarmet ullbluse. Dette ble antrekket for hele turen, og da kan jeg vel egentlig ikke klage - på været.
Sorpe derimot, det kan jeg klage på. Det hadde regnet de siste dagene, og det viste i stien. Sorpe over alt. Og glatt var den også. Jeg gikk og sikret nedover. Det tar noe lengre tid, men jeg har ikke lyst å ta spagaten. Det gir i så fall, antakelig turfri i noen dager.

Selv om Bjørndalsfjellet er et populært tur mål, så jeg ikke mange folk hverken på vei opp eller ned. Det var en hel gjeng øverst. Utenom de, var jeg helt alene i stien til jeg kom ned mot Dalsnuten/Revholen.
Jeg valgte med andre ord å ta turen over Fjogstadnuten, Nå er ikke dette en spesielt lang "omvei", men bare opp og ned Bjørndalsfjellet blir skikkelig kort.

Og været var jo bra, forholden greie, og foten laget ikke opprør, om jeg altså holdt meg på beina i sorpa.

Da jeg kom ned mot Revholen, kikket jeg opp på Dalsnuten. Skulle jeg ta en tur opp på toppen, bare for å gjøre turen litt lengre. (Så pass lang at den burde komme med på bloggen...).
Beina kjentes greie, og pusten ville bare ha godt av en tur opp i høyden,  - sa jeg til meg selv.

I tillegg hadde jeg en diskusjon med meg selv om bakken opp. Her går det all slagt folk - helt uten problemer i bratte, utsatte bakker, Selv to - tre åringer kommer opp. Skulle jeg stå av, fordi jeg synes bakken ikke er særlig "behagelig"?

OK. jeg fikk ta meg sammen og kravle meg opp.

For min del tar jeg i bruk hendene i slike bakker, så det blir litt kravling. Og jeg går forsiktig nedover. Jeg kom både opp og ned i brukbar stil - (6,5 - uten fall).
Det  var selvsagt en god del folk både på vei mot Dalsnuten og på vei tilbake. På Gramstad var kjentfolk i gang med dugnad på Turistforeningens eiendom. Gresset må klippes.

Det var hyggelig å treffe gamle kjente, og få en liten prat.

Nå vet ikke jeg hvor mange biler det er på en lørdag i bra vær på parkeringsplassen, men for meg virket det som det var "mange" denne dagen. Nesten fullt. Hvordan er det da en søndag i med bra vær?

En grei tur på omtrent to en halv time, og foten ble i hvet fall ikke verre.