Catbells ved Keswick.

Sammen med Helge Johanson og Temareiser.

Starten på dagens tur kunne ikke vært enklere. Vi tok båt på Derwent water – til Lodore Falls hvor vi gikk et lite stykke på vei. Dagens mål var i sikte fra første steg.

Catbells lå rett foran oss, men vi krysset først et våtområde på gangvei av tre. Alt fra starten var det klart at vi ikke ville bli alene på tur denne dagen. For å komme til toppen av Catbells, måtte vi opp en lang og delvis bratt bakke.

I bakken oppover kunne vi se ganske mange andre som også var på tur denne flotte dagen. Vi har vært heldige med været de siste dagene, sol og sommer, men denne dagen var det noen mørke skyer enkelte plasser.

Vi fikk sola i nakken på vei oppover. Bakken var rimelig lang og ville ta oss nesten til toppen. Nå er ikke toppen av Catbells blant de høyeste, men rager godt i landskapet med sine nesten 500 meter over vannet.

Oppstigningen var lang. Det var god sti, delvis med opparbeidet steg og trapp. Med noen små pauser underveis kom vi opp i god stil. Oppe ved Hause Gate, ble det nok en pause før vi fortsatte på den brede sti mot toppen.

Vi hadde møtt en del folk som var på vei både opp og ned i bakken. Opp mot toppen av bakken var det en del mer, men ikke trengsel På toppen var det masse folk. Det minnet mest om Prekestolen. Nok en pause på toppen, En lang og god pause med anledning til å spise den medbrakte lunchen. Vi satt et lite stykke nedenfor toppen og kunne se stien oppover.

Det kom folk hele tiden. Mye folk. Vi var ikke alene...

Vi gikk antakelig «motsatt» av hva folk vanligvis gjør. I hvert fall fikk vi mange i mot oss. Det betød også at vi måtte klatre ned de bratteste partiene i stede for å klatre opp. Det var egentlig ikke nødvendig å klatre, men for egen del brukte jeg hendene noen plasser der det var mest eksponert.

Men bratt var det. Og langt ned. Alle de 500 høydemetrene skulle nå gås nedover. Det gikk greit og sikkert fortere enn å gå bakken opp.

I bunn av bakken, nede i «sivilisasjonen» etter bare noen få kilometer i terrenget, gikk vi innom Lyngholm. Stedet til Beatrice Potter, barnebokforfatteren.

Så ble det noen lange og drøye kilometer innover mot Keswick. Noe av stien som lå litt inne i landet i forhold til Derwent Water, gikk i skog, men det siste stykket gikk på vei og grusvei.

Total lengde på turen var 13 kilometer, men bare 3-4 av disse gikk i «turterreng».

Utsikten fra toppen på Catbells var god. Og der oppe var det mulig å se andre stier på andre «fjell». Det må være hundrevis av tur muligheter bare ut fra Keswick.

Et flott turområde, men med mye folk på en fin lørdag. Vi var heldige med været. Litt senere på ettermiddagen regnet de. I regn ville vi brukt mye lengre tid.

Sheffield Pike ved Ullswater.

Med Helge Johanson og Temareiser.

Ny tur. Ny rundtur, fra nytt sted. Den første turen i «The Lake District» Dette skulle bli en topptur. Nå er ikke toppene i «The Lake District» spesielt høye, og vårt mål for dagen ikke stort høyere over havet enn Bynuten hjemme.

Det ville likevel bli en topptur i «The Lake District»

Vi bor i Keswick, og turen skulle starte i Glenridding ved Ullswater. Noe som betød en busstur på en halvtime eller så. Ikke hele gjengen så syn på over 600 høydemeter opp, og det samme ned. Vi ble 24 tilsammen på denne turen.

Det er sjeldent at været hindrer tur. Denne gangen var været ekstra pent. Lite skyer nesten ikke vind og nesten 20 grader, Egentlig nesten et perfekt turvær, men det ville selvsagt bli varmt oppover bakkene.

Opplegget er at vi går turen og har med lunch – og drikke. Denne gangen tok i hvert fall både jeg og Bestyrerinnen med ekstra vann. Og vi fikk bruk for drikken. Det ble som tenkt en varm opplevelse.

Turen startet fra parkeringsplassen og går langs Ullswater mot Glencoyne House. Det går en stikkvei oppover rett før, og her tok vi opp. Stien går oppe i lia over Glencoyne og ovenfor et steingjerde. Det første stykket i skog med skygge. Det ble straks varmere i sola – og oppover bakke.

Det er en lang, av og til bratt bakke, men helt uten problemer. Det er bare «tungt» å komme opp, ikke vanskelig i det hele tatt. For vår del, med italienske guider, ble det litt høy fart avbrutt av hyppige stopp.

Etter min erfaring går det adskillig lettere med jevn fart og uten egentlige stopp. Sagt på dialekt: «de e jabnå så dræge». Uansett, vi kom opp til toppen i skaret mellom Nick Head og Sheffield Pike uten å anstrenge oss for mye.

Der tok vi peiling på toppen noen hundre meter lengre oppe og vi samlet oss for lunch. Der ble det selvsagt tatt det tradisjonelle toppfoto. Det var kø ved toppen en stund....

En god og lang stopp. Så bar det først tilbake til skaret ved Nick Head, før vi tok fatt på bakken ned.

Det hadde vært gruvedrift her oppe. Stien ned fulgte en gammel «vei» ned bratte lia. Det var egentlig brattere her enn på andre siden, men veien slynget seg i sikk-sakk nedover, og det var helt uproblematisk å komme ned.

Nedenfor det bratteste stykket gikk vi i slak nedoverbakke et par kilometer. Hele tiden med parkeringsplassen i siktet.

Nede ble det et tradisjonelt besøk på en pub for inntak av veske. Og hyggelig prat om turen og om vær og vind.

Denne turen var og på omtrent 12-13 kilometer, men med stigning på 600 høydemeter. Vi gjorde unna runden ca 4 timer, men det må være greit mulig å gjøre turen kjappere enn dette.

På mitt kart står det advarsel om at forholdene - om vinteren – kan være vanskelige. Og at turen da kun bør gjennomføres av folk med erfaring. Det er i hvert fall en helt unødvendig opplysning om sommeren i godt vær. Dette er en enkel tur.

Rundtur ut fra Reeth i Swaledale.

Med Helge Johanson og Temareiser.

Etter en hviledag i York, var det klar for en ny tur. Denne gangen nesten i nærområdet for der vi holdt til. Nærmeste landsby til vertshuset vi lå på. var Reeth i Swaledale, mens vertshuset lå i sidedalen Arcledale.

Dagen begynte derfor med en busstur på bare noen minutter.

Reeth er en liten landsby med stor markedsplass i sentrum. Flere puber og stedet er nevnt i James Herriots bøker. (Veterinæren som skrev om dyr og folk i dette området.) og det er laget en rundtur (James Herriot way.) som går innom Reeth. Det første stykket mot «the swing bridge» - en gangbru over elva Swale fulgte vi denne rundturen.

Vi skulle opp i høyden og gikk på god sti slakt oppover, Litt lengre oppe traff vi en vei og fulgte denne til vi igjen tok ut i terrenget. Denne stien tok oss forbi en gammel «borg» fra tidligere tider, antakelig tilbake til jernalderen. (Maiden castle).

Vi gikk litt ute i terrenget, men kom etter en liten stund opp på en ny grusvei og fulgte denne over helle sletta. Oppe i høyden hadde vi god utsikt ned i dalen. Og mye av turen gikk slik at vi kunne se ned mot bilen som sto parkert i midten av Reeth.

Landskapet oppe i høyden var mye likt høgjæren. Lyng og blåbær og ikke et tre. Åpent og med god sikt. Høy himmel.

I det flotte været vi hadde, ikke en sky på himmelen og bare litt vind. Nede i lavlandet – et åar hundre høydemeter under oss, var det sommer, Oppe i høyden – ikke mer enn 400 meter over havet, var det noe kaldere.Nede i lavlandet – et åar hundre høydemeter under oss, var det sommer, Oppe i høyden – ikke mer enn 400 meter over havet, var det noe kaldere.

Det må være blant de mest øde stedene i England. Likevel var det tegn på gammel virksomhet. Det var slagghauger og gamle revner i jorda. Bakken hadde en gang vært full av blymalm. Antakelig et fantastisk slit og jobbe i en mine og spesielt så pass høyt og ensomt.

Etter noen kilometer på vei, ned like mye som vi hadde gått opp, var vi tilbake i bebygde strøk. Det ble tid til en liten kikk på den romanske kirken i Grinton, før vi tok fatt på det siste stykket mot bilen.

Turen gikk langs elva tilbake til «the swinging bridge» og landsbyen. Alt i alt ble det 13-14 kilometer, Med en god del stopp underveis og en lang lunch brukte vi omtrent fem timer.

Under lunchen leste en av guidene fra James Herriots bøker, og fortalte litt om veterinæren.

Alle deltakerne på turen sammen med turleder Helge Johanson hadde små problemer med å følge med. Det var ingen store utfordringer underveis, og bakken var ikke for lange. Nå satte nok de «lokale» guidene opp en litt høyere fart enn det vår mann Helge mente var riktig. Helge Johanson fikk oss likevel opp i god stil.

Dette var ingen lang og krevende tur. God sti der vi gikk i terrenget, men mye på vei. Likevel var turen kjekk, Den ga – på tross av at den var litt kjedelig – godt innblikk i natur og terreng i Yorkshire Dales.

For oss som var med Helge, og mange hadde vært med på hans turer flere ganger, var det som vanlig hyggelig. Med prat og historier og mye morro.

Turen ble selvsagt avsluttet på en lokal pub i Reeth.

Pub-besøk i York.

En svært annerledes tur.

Etter en dag med regn og tur var opplegget et helt annet for onsdag. Da var det snakk om byvandring i York, med besøk av både bymur og kirke.

Det betød igjen en biltur på opp mot halvannen time. Starten på turen går gjennom Yorkshire moors. Og utsikten burde være enestående. Dessverre lå tåka lavt over terrenget, og vi fikk ikke sett mer en det som var like i nærheten av veien.

Egentlig har ikke en bytur noe å gjøre i min logg, men Bestyrerinnen insisterte på at jeg burde ta med denne turen, Den ble etter hvert ganske ganske minneverdig. Skal jeg klare å ta vare på «minner» må de noteres og dokumenteres.

Vi, det vil si Bestyrerinnen, Torill og Martin. Vi fikk senere med oss Jannikken og Terje. Ble med andre ord 6 på turen.

Vi hadde mange timer til rådighet. Buss tilbake var planlagt til halv fem. Vi sto i byen og viste ikke helt hva vi skulle gjøre klokka 11. Hele 6 timer til rådighet...

Butikkbesøk var utelukket. Det er ingen ting vi «trenger» og lite som frister. Vi startet likevel med en liten rundtur i sentrum. York er verdt en tur. Mange og gamle gater og huser. Vikingmuseum – som vi ikke besøkte. En svær kirke med glassmalerier – som vi ikke besøkte. Jernbanemuseum, som vi heller ikke besøkte....

Det ble heller andre kulturelle opplevelser.

Vi gikk på pub.

Ikke hvilken som helst pub. Vi fant et lite hus med en dør og et vindu i front. Fra middelalderen helt tydelig. Innenfor var det en helt alminnelig pub. Tom for folk, utenom jenta bak disken. Vi og drikkevarene tok plass ved vinduet. Med god utsikt over gata utenfor og av de som kom. Det kom folk etter oss, og puben ble full etter hvert.

Praten gikk livlig. Vi hadde en koselig stund, og da også Jannikken og Terje dukket opp ble det et livlig selskap. Jeg tror en del av de andre gjesten nok savnet «innestemmer» etter en stund.

Det ble snakk om mat. Uten mat og drikke.... Heltene var ikke direkte sultne, men det ville bli for lenge å gå til middag.

Vi oppdaget at det ble servert mat lengre inne i lokalet. Skulle vi fortsette hva vi hadde begynt på – et skikkelig hyggelig besøk på en ganske alminnelig pub?

Maten ble servert i et lokale som hadde inngang fra andre siden. Det var egentlig to puber i hver sin ende av huset. Også andre enden var skikkelig hyggelig.

Med mye drikkevarer innabords ville det være vanskelig å navigere mot «doen» Gulvet hellet sterkt ned mot peisen, og det var antakelig ikke i vater noen plass.

Det viste seg at puben hadde aner tilbake til 1502 – det var den kulturelle delen av oppholdet for vår del.

Vi spiste i selskap med et skjelett som satt på en stil ved baren. Det var piano i en krok, og ikke en stol eller et bord som var likt.

Det ble noen greie og kjekke timer. Praten gikk lett og latteren satt løst. Skikkelig hyggelig i kjekke omgivelser.

Vi kunne umulig sitte lenge enn 3 timer.

Rundt tre satte vi kursen mot bussen. Med god tid, ble det en rundtur gjennom sentrum før vi fant en bar – ikke pub. Baren var ny, med skikkelig fin innredning. Bartender i dress og slips og servitør med hvit jakke og forkle.

Dette var helt annerledes enn puben, men like koselig. Jentene satte pris på en likør til kaffen, Det gjorde ikke oppholdet mindre kjekt.

Vi nådde bussen med god margin...

Aysgarth Falls og Bolton Castle

Med Helge Johanson og Temareiser.

Da er første turen i England unnagjort. Ikke en lang tur, ikke en tung tur, men en kjekk kort tur. Kort i lengde, men lang i tid. Vi er er hele 26 stykker i følget: Lang lang rekke. I tillegg har vi med to guider – fra Italia, men godt kjent i områdene vi skal gå. Og vi kom vel fram – og tilbake på smale veier, og med skikkelig bratte bakker.

Vi gikk i området rundt Aysgarth falls og Bolton Castle. Turen var beregnet til omtrent 12 kilometer med litt opp og ned, men ingen store utfordringer. En enkel tur.

Med så pass mange som nesten 30 stykker, ville det bli spredning mellom første og siste person. Det vil også bli en del stopp underveis.

Vi parkerte på en grei parkeringsplass ved Aysgarth Falls. Dette er en «severdighet» inne i Nasjonalparken «Yorkshire Dales».

Bare etter noen minutters spasertur, kom første stopp. Ved «fossene». Jeg tror fallet må ha vært på minst 5 meter....

Det hadde regnet den siste tiden, og i følge guidene, var elva større enn den pleier å være. Og selv da var den ikke spesielt stor. Det må litt mer til før en foss imponerer nordmenn.

Selv Fossebekken er med imponerende etter kraftig regn...

Nå var fossene bare en av tingene vi skulle se denne dagen. Vi skulle også innom Bolton Castle. En gammel borg med betydning i Engelsk historie. Mary Steward – Mary queen of Scot- var fange i borgen en kort periode, og eierne var betydningsfulle folk i sin tid.

Rundturen gikk omtrent hele tiden på det som betegnes som «public footpath». Det var stolper som viste vei, men ellers nesten helt uten merking. Heldigvis for oss, så hadde vi med guider. Disse fant fram uten problemer. Uten skikkelig kart hadde jeg hatt problemer.

Disse stiene - «public footpath» gikk over stor jorder, gjennom le og mange «hull» i steingardene. For å finne fram var det nødvendig med gode kunnskaper eller kart. Hele turen gikk innenfor Landranger kart OL 30.

Vi hadde ikke været helt med oss. Det regnet lett stort sett hele turen, men siden dette var en «kosetur» ble det stopp for mat og drikke innendørs flere ganger. Sist stopp ble det bare drikke....

Det var vanskelig å vite hvilen «utrustning» som ville være best. Høye fjellsko eller lave fjellsko, regnbukse eller Gore-tex. Lett regn og opp mot 14-15 grader gjør at det blir vått uansett. Med slik lett regn hele dagen vil gras og marker være fulle av regn, og der det var sti, så ville det være mye sorpe.

Jeg valgte fullt utstyr med Gore-tex. Likevel ble jakken gjemt i sekken en del av turen. Om jeg ble våt av regn eller av svette går som regel ut på ett. Andre gikk med korte bukser og lette jakker.

Det ble en litt uvanlig tur. Vi krysset mange marker og gikk gjennom små og smale åpninger i steingardene. Det ble etter hvert litt kjedelig, og svært ulikt en tur i heia. Siste stykket gikk litt mer opp i høyden med vid sikt over Yorkshire Moors Det var i hvert fall noe å få med seg.

Gjengen var, på tross av været, i godt humør, og prat og latter gikk lett. Det er en hyggelig gjeng å ha med på tur. Det lover godt for de neste turene..

Mange og kjekke folk i heia denne helga.

Nok en helt grei tur i juni.

Bestyrerinnen var bestemt på at jeg denne fredagen måtte være hjemme og feire fødselsdag til eldste sønn og arving. Min egen også, men det ble bare nevnt sånn i forbifarten...

Jeg kunne altså ikke dra oppover mot Blåfjellenden før på lørdag. Det måtte bli en tur denne helga. Neste uke blir det tur i England, og det er jo ikke Frafjordheiene...

Uten oppdrag på lørdagsmorgen var det mulig å ta avgårde tidlig. Jeg var på parkeringsplassen rundt ett. Det sto en del biler, og det var spor oppover. Osmundsen satt på terrassen, og det ble en liten stopp og drøs. De kunne fortelle at det alt hadde gått mye folk forbi på vei innover heia.

Og det kom flere folk. Kjentfolk – Ola med hunden sin. Han som vanlig med stor sekk. Vi har truffet hverandre i heia en god del ganger opp gjennom årene. Så ofte at jeg vil kalle oss kjente. Det ville i hvert fall være noen å snakke med på hytta.

Lengre inne i heia satt det en hel gjeng ungdommer. De skulle, sammen med en like stor gjeng, til Blåfjellenden. Slik jeg forsto det hadde de startet tidlig, og da jeg gikk forbi, var den siste gjengen ikke kommet halvveis. De tok det med ro innover, og det var vist ikke meningen at det skulle gå spesielt fort. Likevel er turen inn til Blåfjellenden fra Hunnedalen en kort 3 timers tur. Det er 300-400 høydemeter, men ikke mer enn 8-9 kilometer.

Ungdom i sin beste alder burde klare å gå turen på omtrent tre timer. Mitt barnebarn, den gang 5 år, gikk inn på 4 timer. Nå var det selvsagt lang fra alle som var i dårlig form, muligens var det bare noen ganske få som holdt tempoet nede. Det er likevel litt et tankekors at noen få ungdom ikke holder samme fart som bestefedre.

Denne turen til Blåfjellenden ble ikke en av de turene hvor jeg følte meg ensom i heia. Både på vei inn og på vei tilbake var det en god del folk i løype. På hytta ble det 35 gjester etterhvert. Det er plass til mange flere, men med så pass mange ble det i hvert fall ikke ensomt.

Jeg har den siste tiden, sjekket tiden jeg bruker på turen. Det kan virke som om alderen tunger, men både på turen innover og ikke minst på turen tilbake, gled kilometerne lett unna. Det var liksom ikke motstand i bakkene. Noe kan skyldes lett sekk og lette sko, men alt i alt var jeg godt fornøyd med å komme inn og ut på omtrent «godkjente» tider.

Det gir, i det minste, gode utsikter til at turene i England vil gå greit.

Jeg har aldri vært tilhenger av hund i heia. Delvis på grunn av at mange hundeiere ikke tar hensyn til sau, vilt eller fugl, men også delvis fordi mange hundeiere «slurver» med renholdet på hytten. Det er liksom andre som skal gjøre rent etter hunden.

Denne gangen var det mange hunder på hytta. Alle hundeiere gikk med hunden i bånd, og alle hundene oppførte seg bra. Jeg kunne muligens ha sagt noen ord om renholdet, men....

Det ble to flotte turdager, selv om sola manglet, og at det ikke var spesielt varmt. Det var noenlunde tørt i marka. Vinden holdt seg vekk, og selv med mange mørke, tunge skyer, ble det ikke noe regn. At det regnet skikkelig på natten er helt greit.

Det er i hvert fall sommer i heia, og nå håpe jeg på sol og varme fremover.

Sandvatn for første gang i 2019.

En kjekk tur – nesten som i gamle dager.

Det å gå tur er nesten alltid kjekt. Jeg kan ikke huske mange turer jeg syntes var «dårlige», muligrens ubehagelige, men ikke direkte dårlig.

Selv i regnvær, sludd og temperatur ned mot null, i sterk vind har det vært kjekt å gå tur, men ubehagelig. Det å gå våt, blir aldri en vane.

Den siste tiden, har det blitt lite søndagsturer. Det har blitt mer søndagstur på mandagen. Denne uka var det søndag som ble turdag.

I tidligere tider – for tre-fire år siden, var det vanlig at jeg gikk til Blåfjellenden på fredag, med retur på lørdag, og så tok mot Sandvatn på søndagen. Turen til Sandvatn gikk alene eller i lag med broderen.

Det har blitt noen skikkelig fine turer innover heia mot Mangædne og Sandvatn. Jeg husker likevel en tur fra Lortabu en høstdag i regn og 2 grader, sammen med broderen. Vi kom fram til hytta etter et par timer, godt nedkjølt. Turen læret meg noen om hypotermia.

Søndag var faren for nedkjøling ikke særlig stor. Det var meldt om sol og «nesten» sommer. Jeg hadde ikke vært innover mot Sandvatn til nå i år, og så for meg tur til Sandvatn. Broderen mente det ville bli for mye etter tre turer tidligere i uken. Bestyrerinnen mente turen ville bli for tøff.

Jeg var langt fra sikker på om det ville bli en grei tur. 16-17 kilometer på god sti, vil si omtrent 4 timer på beina, og bakken opp fra Lortabu er også ganske drøy.

Broderen og jeg hadde hatt en del timer på beina denne uka, og det var helt greit å bare trene styrke på lørdagen. Likevel var lysten til å prøve meg på turen til stede.

Jeg ville i så fall bli alene, men regnet med at det ville være andre på tur innover denne dagen. Både Sandvatn og Mohidler et turmål for flere enn meg.

Det var flere enn meg på tur denne dagen. Både fedre med sønner og telt – og stor oppakning, og folk som ville til Mohidler. Uten å finne fram.

Og som vanlig traff jeg Atle. Han er medlem av fadderlaget på Sandvatn og er ofte inne for å gjøre en innsats på hytta. Denne gangen var det et eller annet med båtopptrekket. Han hadde glemt å ta bilder, så den oppgaven fikk jeg.

Det var ingen andre på hytta da jeg kom dit. Siden jeg hadde stoppet og snakket med Atle på veien inn, ble det bare en kort stopp inne. Etter en halv time var jeg på vei tilbake.

Det gikk forbausende bra på tilbaketuren. Jeg hadde ventet at det skulle bli tungt – spesielt opp bakkene, men også ned bakken langs Lysebrekka. Det gikk greit. Jeg var myk og grei i beina helt til bilene. En kjekk opplevelse etter noen «tunge» turer i vinter.

Nede ved veien var det sau. Det sto to biler langs veien og lesset av sau, og det var mye folk og flere bikkjer som skulle gjete disse innover heia. Sauene på Blåfjellenden kom inn for 14 dager siden, men oppe på 1000 moh starter sesongen noe senere.

Det var fortsatt en enslig liten fonn på stien. Jeg sjekket bildene fra 2015. Da var det like mye snø (helst mer) i begynnelsen av september.

Broderen og jeg til Blåfjellenden.

En grei tur, både til hytta og på returen.

Spørsmålet blir ofte «når skal vi ta turen til Blåfjellenden?». Denne uka ble det tidlig klart at YR mente vi burde gå på torsdag, med retur på fredag. Disse dagene skulle det i hvert fall være brukbart vær.

Broderen har opp gjennom årene laget sine egne tradisjoner, blant annet en tur til Blåfjellenden tidlig i sesongen. Han foretrekker å ta turen i fint vær, i det minste i tørt vær. Det er en annen tradisjon han også ønsker å holde ved like. En stille stund på terrassen uten for hytta med sigar og en dram.

Vi ble fort enige om å dra oppover midt på dagen på torsdag. Det er ikke stort mer arbeid å handle inn for en person enn for to, og jeg står som regel for den oppgaven. Det eneste som virkelig kommer i tillegg er middagen.

Denne gangen satset vi på «Fjordland» som vanlig. Og jeg fikk med med «medisterkaker» og ikke «kjøttkaker» som vi vanligvis bruker å ha med. Det ble en litt underlig opplevelse. «Medisterkakene» smakte i galt – de smakte ikke i det hele tatt. Totalt uten smak. Greit det og, men ingen stor opplevelse.

Turen innover gikk som vanlig greit. Det ble tørrere i bakken innover. Det hadde tydelig regnet mindre inne i heia enn i Hunnedalen, Fossebekken bød ikke på problemer. Det var bare å ta noen lange steg. Det var heller ikke mye snø igjen, en enslig fonn. Vi gikk på snø bare noen få meter.

Sommeren er kommet i heia. Sauegjerdene er oppe. Det er grønt for det meste, og rypemor,som lå på reiret de siste ukene har nå kyllinger. Det gror opp småbjørk over alt nedi dalene.

Det er ikke nok sau i heia til å beite ned de nye skuddene. Det vil gro skikkelig til i løpet av noen år.

Med sommerforhold gikk det greit å komme inn til Blåfjellenden. Vi gikk ikke helt å kikket på klokka, men da vi sto i stua, var klokka ikke mer enn 4. Det hadde ikke fått mer enn 2 1/2 time fra vi startet. Noe vi begge var fornøyd med.

Det ble bare oss to gamle på hytta den natta. Vi fikk et hyggelig opphold. Broderen hadde sin stille stund på terrassen, og jeg fikk på plass kart i begge hyttene.

Værmeldingen lød på bedre vær ut over dagen på fredagen. Det hadde regnet i løpet av natten, men ikke mye. Vi ventet til litt ut på morgenen før vi tok fatt på bakken opp fra hytta. En stigning på 150-200 høydemeter - i starten forholdsvis bratt opp.

På turen inn hadde vi vinden i ryggen. Vi fikk litt sterkere vind på fredagen, og den vinden kom rett i mot. Selv i motvind på 10-12 m/sek ble turen mot Hunnedalen kjekk. Vi måtte ha på jakke. Det hadde blitt kaldt uten, men det ble en flott tur. Mye skyer og bitte litt sol, noen ganske få dråper i lufta et lite stykke, men egentlig uten nedbør.

Bra forhold for en grei tur. Broderen var ganske godt fornøyd da vi satt ved Fossebekken på returen. Der ble det en liten drikkepause. Det er lite vits i å dra saften hele veien fra hytta til bilen...

Broderen hadde gått langtur på mandag – Bynuten, og inn til hytta på torsdag, og var nå på vei tilbake på fredag. Han hadde gått mer «tur» på en uke enn på mange år – trodde han.

Vi kom til bilen godt fornøyd med turen og med tiden vi hadde brukt over heia. Antakelig gikk vi fortere på returen enn innover. En grei tur.