mandag 27. oktober 2014

Steinkjerringå på Høgjæren.

Søndagstur – i lett terreng.

Det har vært en lang sesong, med mye godvær og en del langturer. Tur både fredag, lørdag og søndag, sammen med vanlig trening, tar på. Jeg kjenner at det skal bli bra med vinterturer en stund fremover. Vinterturene pleier ikke å være så lange som om sommeren.
Jeg kutter normalt også ut fredagsturen. Til sammen blir det en lite «pause». Jeg tror egentlig kroppen har godt av litt variasjon.
Som en forsmak på «vinterturene» bestemte vi oss for en enkel tur over høgjæren denne søndagen. Været og forholdene hjemme gjorde at det på mange måter ville passe bra med en kort tur. Bestyrerinnen ville har rynket brynene alvorlig om jeg hadde satt kursen opp i heia. Hjemmefronten og besøk til min syke mor må ha prioritet.
Turmålet ble ikke valgt uten en liten diskusjon. Det er ikke å komme fra at det blåser – på Jæren. Og denne søndagen var ikke noe unntak. Værmeldingen snakket om bris, men hjemme var det mer vind enn som så. Og hvordan ville det være opp på forblåste, treløse høgjæren?
Vi kunne i hvert fall forsøke. Og været ble ikke dårligere. Av alle ting, så var det to biler på Toppdal, utenom oss. Det var med andre ord andre som også trosset været denne dagen.
Nå var været ikke mye å skrive hjem om. Det blåste litt over toppene, men ikke mer enn en stiv bris. Det regnet litt helt i starten, men vi fikk stort sett opphold resten av turen. Og temperaturen var høy, opp mot ti grader.
Selv bris kjennes når den kommer rett imot i en slak bakke. Opp mot Synesvarden ble det derfor å gå «rolig» og ikke kjempe mot vinden. Nedover slake bakker er det bare å gi på. Turen mellom Synesvarden og Holmavatn gikk greit – og kjapt.
Det var andre på tur denne dagen. Helst voksne folk. Og de fleste med gode klær.
Nede ved Steinkjerringå var det en hel ansamling med folk. Noen hadde vi gått forbi og noen tok vi igjen her. Vi gjorde stoppen kort. Drakk noen saft. (Det er snart tid for varm saft på disse turene) og kom oss av gårde.
Vi tok rett opp mot Synesvarden. Det er en litt kortere tur enn om Holmavatn. Fra Steinkjeringå fikk vi vinden i ryggen, og det ble plutselig en helt annen tur. 
Det er et eget landskap her oppe på høgjæren. I nord, inne i landet, ligger fjellene som en mørk rand. Yte i sør og vest er det havet og flate Jæren som dominerer. Midt imellom dette, høgjæren med myrer småvann og noen bare svaberg på toppene. Det er et enkelt terreng å ferdes i. Selv i tett tåke er det egentlig ikke vanskelig å finne fram mot vei og folk, om kompasset er med i sekken.
Det har hendt at folk har godt seg bort. Jeg husker et tilfelle av folk på ski som gikk seg bort i tåka.
På toppen av Synesvarden kunne vi kjenne at det hadde blåst opp.  Vinden var så sterk at det var mulig å lene seg inn i den. Vi ble ikke stående der, men fortsatte mot bilen.
Nede på veien kunne vi igjen bare konstatere at det hadde vært en fin tur. Det var helt uproblematisk å hive av de svettevåte klærne for å tre på tørt tøy, men det var noen som kikket fælt på oss som sto uten klær på overkroppen i vinden.

Senhøstes og fortsatt brukbart i heia.

Fredag – lørdags tur til Blåfjellenden.

Det blir normalt en del titting på YR i løpet av uka. Spesielt så sent i sesongen. Det kan komme frost og snø når som helst, men om værgudene er i godlunet, så skjer det i uka, og ikke i helgene.
Så langt i år har det omtrent ikke vært frost i det hele tatt. Det har nok vært et par netter der temperaturen har kommet under frysepunktet, men ikke mange.
Og høststormene meldte sin ankomst en tid etter frosten. Det har gitt et fantastisk fargespill i liene, med toner av gult rødt og brunt. Det er ikke hvert år at naturen samarbeider på den måten.
Regn er bra så langt på høsten. Klarvær og opphold gir frost og is. Det er ikke hyggelig å tråkke innover alene på skøyteis. Sikkerhetsmarginen blir ikke så forferdelig stor.
Denne helga var det ikke snakk om is og snø. Regn derimot….
Fredagturen innover heia ble omtrent som normalt. På parkeringsplassen sto bilen til Sigmund, og innover heia kunne jeg se et spor. Sigmund hører til på Fidjastølen, og er mer i heia enn meg. Nå gjelder det for folkene på stølen å finne de siste sauene før frost og snø melder sin ankomst. 
Litt uvanlig, jeg så et ørnepar som svevde over hytta i det jeg kom over kanten. De forsvant nedover dalen. Jeg har sett ørn en del ganger i Fidjadalen opp gjennom årene. Det er like kjekt å se disse store fuglene sveve over hodet hver gang. Ørna viser som en liten prikk på bildet.
Det er ikke ofte jeg har tatt turen inn til Blåfjellenden fordi jeg virkelig har hatt behov for å komme meg vekk. Denne helga var det bare greit å stenge verden ute og å komme seg så langt inne i heia at det uansett ikke var mulig å få tak i meg. Problemer forsvinner ikke på heieturer, men de blir ofte mindre og mer håndterbare. 
Nå fikk tunge tanker følge av tunge skyer med litt regn og mørke farger på myrer og mark. De fulgtes litt innover. Inne på hytta overtok de vanlige rutinene, og verden ble lysere og lettere etter som mørket krøp inn i stua, og gjorde det nødvendig å tenne stearinlysene.
Med radioen på P1 og varm te i koppen, og ikke minst noe mat i kroppen, kom godfølesen etter hvert. Det ble som vanlig skikkelig kjekt å være på – nettopp – Blåfjellenden.
Etter det var blitt mørk, og mens jeg spiste middag kom det to unge karer. De var og på en kjapp tur inn i heia, og ville tilbake samme vei neste dag.
Det er forholdsvis vanlig at det kommer folk i mørket. Spesielt på fredager. Mange kan ikke bare stikke av fra jobb, men må vente en stund ut over ettermiddagen. Og i tillegg er det en del kjøring før turen kan starte.  Disse karene hadde tross alt en god lykt og en ikke fullt så bra. Det tar likevel tid å komme fram i mørket. 
Det ble som vanlig en hyggelig kveld.
Det var bare en av karene som hadde vært på hytta tidligere. Den andre våknet opp, satte seg ned ved vindusbordet og beundret utsikten. Som for så mange andre førstegangsgjester, ble han imponert av den.
Fredagskvelden var stjerneklar, men morgenen kom med tåke og yr. Temperaturen var nærmest sommerlig – 5-6 grader. Tåka trakk vekk etter hvert og det ble litt lysere i sør. Regnet holdt seg vekk, men det var skikkelig bløtt i heia.
Hjemturen ble som vanlig. Nesten nede i Hunnedalen gikk jeg på kjente, som skulle til Fidjastølen. Og fikk gitt beskjed om sauene som jeg hadde sett ved Leitebu. Jeg antar at Sigmund tar turen rundt og får med seg disse ned, selv om det ikke er sauer som hører til på Fidjastølen og Leitebu er langt utenfor området der de normalt sanker.
Helt nede ved parkeringsplassen møtte jeg tre ungdommer som ville til hytta. Det er  fortsatt folk på tur.

mandag 20. oktober 2014

Sandvatn - siste turen i år?

Ikke snø eller is, men regn i bøtter og spann.

Som vanlig, etter en overnatting på Blåfjellenden må jeg en tur i heia. Og denne gangen valgte jeg å gå innover mot Sandvatn. Det var snakk om regn. Og det kom vann fra oven i mengder.
Fra parkeringsplassen og opp Lysebrekka var det faktisk ikke regn. Ikke tørt i bakken. Myrene var søkkbløte, og bekkene gikk store. Ånå ned Lysebrekka brummet fælt, og det var mye vann i kulpene. Nå innbød ikke temperaturen til bading, så vannet fikk strømme i fred.
Det var ikke mange folk i heia denne helga. En enslig bil på parkeringsplassen, og det var antakelig en jeger som forsøkte å finne ryper i Valevannterrenget.  Bilen var i hvert fal borte da jeg kom ned, og jeg hadde ikke møtt sjåføren.
Det ble med andre ord en ensom tur innover heia. Egentlig en vintertur. Vinter på våre kanter, men da helst nede ved sjøen, har ofte dager med regn og vind – og temperatur rundt 4-5 grader. Slik det var på søndag i heia.
Nå var været så pass bra at det ikke bød på noen utfordring hverken lørdag eller søndag. Men det var ingen som hadde overnattet på hytta. Den var kald og trist.
Det er likevel greit å kunne være inne under tak når matpakken skal ned. Mat må til, spesielt etter to dager med tur. En hvil og mat gjør stor forskjell. Det er adskillig lettere å gå, med noe mat innenbords. 
Og denne gangen trengtes det. På vei tilbake, fikk jeg været rett i fleisen til å begynne med. Det var en stund litt utrivelig. Ikke langt oppe i første bakken, med pusten på topp, kom varmen og det ble lettere å gå.
Innover gikk jeg å tenkte på hvor tungt det kunne bli på tilbakeveien. Det ble aldri riktig tungt. Det ble tvert om en av de turene der det fløt. Det gikk nærmest av seg selv, og føltes ikke tungt i det hele tatt. Det regnet selvsagt, men regnet kom litt fra siden og var ikke så veldig merkbart. Etter en stund glemte jeg hele nedbøren. Da kom det skikkelig regn. Det datt ned så det slo opp fra bakken. Det rant og surklet over alt. Det var fort gjort, og nedbøren gikk igjen over til en stille sildring.
Det eneste skikkelige problemet med så pass mye vann er at alt blir glatt. Det var et par plasser jeg bare skle bortover og hadde ikke styring i det hele tatt. Jeg tok det med ro ned bakken.
På vei tilbake, så jeg en mann som sto ved en stein et stykke fra stien. Jeg prøvde å hilse, men fikk ikke noen reaksjon. Det så ut som om han ventet på noen.
Nede ved Lortabu sto det to karer – sauegjetere. De spurte om jeg hadde sett noen innover. Jeg kunne da fortelle om denne karen jeg hadde sett inne ved Blautevann. Det viste seg at de savnet en mann. Det må ha vært litt misforståelser, for de to andre var gått ned mens en ble igjen – i regnet og vinden.
De gjorde seg klar til å ta oppover, men før jeg kjørte fra parkeringsplassen kunne jeg se en skikkelse opp i stien, på vei ned. Det må ha vært den savnede tredjemannen.
En vintertur, og muligens den siste innover mot Sandvatn dette året. Litt trist å tenke på, men denne sesongen har gitt meg så mange fine opplevelser og turer i bra vær at det er nok å tenke tilbake på.
Det er ikke så veldig mange årene jeg har vært innover så pass sent som i midten av oktober. 
Værmeldingen fremover gir håp om noen flere turer i år, så da gjenstår det bare å bestemme hvor turen skal gå.
   

Vintertur?

Blåfjellenden fredag til lørdag.

Med bestyrerinnen vel ute av huset for helgen, var det mulig å bli over noen dager på hytta. Nå var været ikke helt medgjørlig. Det ble nevnt både ekstrem nedbør og torden. Men fredagen skulle være bra….
Og det var egentlig ikke dårlig vær, men langt fra så dårlig som meldt.
Jeg hadde pakket både mat og klær for hele helga. Ut å ha noe å stelle med på hytta, vet jeg av erfaring at det lett kan bli lange timer og litt kjedelig, det kunne derfor være at jeg tok ned lørdag.
Innover heia på fredagen var det tørt og fint. Et stykke opp på heia lå det is i stien. Årets første tegn på frost for meg. Vinteren kommer sent dette året. Normalt vil det ha vært både sludd og frost noen dager før det igjen tiner og kommer regn.
Ved Fossebekken kom det en kar joggende imot. Han hadde vært inne på hytta en snartur. Jeg tror ikke han helt forsto mitt spørsmål om utstyr. Jeg gikk i fullt vinterutstyr og var forberedt på det meste av hva værgudene kan finne på å hive i hodet på uskyldige vandrere. Han i en tynn vindjakke. Det kan lett bli kaldt om noe skjer.
Det ble en fin tur. Til å være så sent på året, var forholdene – og temperaturen, gode.  På hytta hadde det ikke vært mye folk siden helga. Det var omtrent samme temperatur inne som ute. Det tok tid å få varmen i hytta. Antakelig hadde det gått fortere om jeg hadde tatt inn på annekset, men det er «gamlehytta» som har sjel. Og hvor jeg synes det er spesielt kjekt å være.
Fredag fikk jeg hytta for meg selv en god stund. Jeg fant fram peanøttene, pepsi max og sudokuen. Radioen sto på, og det er faktisk bra programmer for oss «gammelpopens venner».
Det var mørkt ute. Peisen begynner å sende varme ut i rommet og ikke bare rundt selve ildstedet. Det tar selvsagt litt tid å løse sudokuen.  Varm te og litt skolebrød gjør godt.
Plutselig hører jeg folk. Det var Far & Sønn som kom. De hadde startet fra Hunnedalen noe senere enn meg, og hadde gått med hodelykter omtrent halve veien. Det tar tid å gå i mørket selv med gode lykter.
Sønn pakket ut skolebøker og begynte på matematikk-lekse. Det var snakk om en prøve om noen dager. Far begynte på middagen.
Etter mat og oppvask, satte vi oss i peiskroken, og det ble en hyggelig kveld med litt raddel og utveksling av historier – som vanlig. 
Lørdagsmorgen gikk med til de ordinære syslene. Været var så avgjort ikke det samme som på fredagen. Fra morgenen av var det opphold, men det kunne bli mye regn og mer vind ut over dagen.
Jeg tok det med ro. Rundt ett pakket jeg sekken og tok ut. Regn og vind var det som sto på menyen. Og i tillegg midt imot. Det ble litt «oppoverbakke» på flatene øverst.
Det er selvsagt ubehagelig med regn. Det blir lett kaldt, og etter hvert vått, mest av svette. Gode klær er en forutsetning for å få en fin tur under slike forhold. Og som så ofte før, etter en stund glemmes regnet og vinden, og det blir en tur som vanlig. Og tur i heia er uansett kjekt.

Nesten nede stoppet jeg for en liten prat med «Alf i Hunnedalen». Han hadde fått satt opp varmeovn ute under taket over terrassen. Og satt sammen med fruen og nøt livet med et lite glass og en halvliter.
Jeg var så våt at det rant av klærne. Det var i hvert fall ikke snakk om å sitte ned…  
Nede i bilen var det å få varmen på fullt, og skifte klær. Det tok tid for å få varmen tilbake i kroppen.

mandag 13. oktober 2014

Søndagstur til Bynuten.

Mye folk, mye sorpe men lite regn.

Det nærmer seg vinter, og det blir ofte et par turer til Bynuten senhøstes. Denne gangen var det besøk til mødre på sykehjem som gjorde det umulig å gjennomføre en vanlig heietur.
Værmeldingen kunne ikke riktig bestemme seg for hvordan søndagsværet ville bli. Det ble meldt om regn og opphold, men også gløtt av sol. Og hjemme var det nettopp det vi fikk tidlig på morgenen.
Jeg hadde bestemt meg for Bynuten som mål for søndagsturen alt på lørdagen. Spørsmålet var mer hva slags klær som passet.  Jeg kledde meg for regn, og det kom en del på veien mot Seldalsheia.
På parkeringsplassen var det opphold og det kom faktisk ikke en dråpe på hele turen. 
Og da det kom regn på bilruta bare minutter etter start etter turen, synes jeg at jeg denne gangen hadde skikkelig flaks.
På parkeringsplassen var det alt en del biler, og jeg kunne se folk opp over Lyseveien.
Siden det var første tur etter sommeren, visste jeg at det ville bli «tungt». Jeg tok det med ro oppover de første bakkene, og passet på å ikke komme for høyt opp i puls. Likevel tok jeg igjen en del folk, og var snart alene i sporet. Det var riktignok spor oppover, men lenge før toppen kom det først en kar og så en kar til imot. Begge hadde snudd lenge før toppen.
Jeg var første mann til topps denne dagen. Jeg kunne se at det var tåke på toppen. Det så ut som om den ville forsvinne. I det jeg begynte på turen utover mot det høyeste punktet, forsvant tåka og jeg fikk god sikt mot byen og innover heia.
På vei nedover, møtte jeg igjen de jeg hadde gått forbi på turen opp. Jeg stoppet og vekslet noen ord med et par stykker. Ikke langt bak kom de første jeg ikke hadde gått forbi og det ble etter hvert en god del folk på vei mot toppen.  Helt nede ved vannet møtte jeg mor og sønn. Med hund i bånd.
Jeg ble spurt om de ikke snart var halv-veis, og måtte da fortelle at de ikke var mer enn en fjerdedel.
Jeg forsto det slik at de snudde…
Det var fuktig i marka. Sorpa – og steinene var usedvanlig glatte. Jeg gikk svært forsiktig, og selv da skle jeg av noen steiner.
Det er lett å se at høsten er kommet. Vinden har blåst av de fleste bladene på bjørka. Eika er helt bar, og på ospen er det bare noen få blader som skjelver i frykt for den kommende vinteren. Sola står lavt og kontrastene er store. Lyset når ikke helt ned mellom steinene, og det er ikke alltid like lett å se hvor det er best å sette foten. Nede i skogen er det fortsatt enkelte fugler. Det er kjekt å høre at ikke alle småfuglene har forlatt landet.
Den første turen til Bynuten er alltid slitsom. Det går liksom ikke helt av seg selv. Men så er det mange bakker opp. Etter mange år, vet jeg at det vil bli bedre etter hvert. Trening gir resultat.
Denne gangen var det helt nødvendig å vaske av buksa før jeg satte meg i bilen. Det var sorpe og jord langt over knærne.

Høsttur til Blåfjellenden.

Trær uten blader og brune heier.

Det er tydelig blitt høst i heia. I løpet av en uke er mesteparten av bladene forsvunnet. Bare stammen og grenene står i kontrast mot himmelen. Og det var sørpe bløtt.
Denne uka måtte det bli en vanlig tur innover heia på fredagen. Forrige uke fikk jeg ikke på plass dørhåndtaket på hovedhytta, og det ville jeg forsøke å få på plass denne helga.
Det er kjekt å ha ærend. Ikke det at jeg trenger en unnskyldning for å ta en tur innover mot Blåfjellenden, men det er greit å kunne slenge fram en bemerkning om at jeg måtte ordne ….
Denne fredagen var det ikke helt klart hva som var rette bekledningen. Ville det være bruk for jakke, eller ville det holde med en vindfleece. Det regnet oppover, og på parkeringsplassen var det ikke mer enn 8 grader – og litt vind. Vinterklær. Med lang under og lue/vanter – til et stykke oppe i bakken. 
Da ble det helst varmt, og da sola tittet frem litt lengre inne i heia, kunne jeg godt ha hatt på noe mindre klær.  Lengre opp, med vinden imot og litt regn i lufta, var jeg igjen glad for alle klærne. Typisk høstvær med andre ord.
Litt oppe i heia, kom en jente imot. Jeg hadde truffet henne på Blåfjellenden tidligere. Hun var rimelig oppskjørtet, og kunne fortelle at safen på Langavatn var brutt opp med spett og slegge og at det ikke så ut på hytta. Hun mente dette måtte ha skjedd omtrent samme dag som hun kom til hytta, og hun hadde ligget – alene – og lyttet om det kom «folk». Det hadde ikke vært kjekt i det hele tatt.
Jeg fikk gitt beskjed til Turistforeningen, og har senere fått tilbakemelding på at det er gjort tiltak.
Det vil koste mye å rydde opp etter et slik innbrudd. Prisen for å få ordnet opp, står i hvert fall ikke i forhold til utbytte. Det kan ikke ha vært større en noen få hundre kroner – i beste fall. 
Det var spor innover, og tydelig andre på vei mot hytta denne fredagen. Jeg var faktisk siste mann som kom.
På hytta var det i alt 8 andre personer, og det er forholdsvis mange en fredag så sent i sesongen. Noen skulle nedover Fidjadalen på lørdagen. To fedre med hver sin sønn. De var opptatt av fisk, og ville bruke resten av helga til å fiske.
To jenter ville over til Sandvatn. Det ble heldigvis ikke så svært dårlig vær lørdag, men noe regn kom det.
Temperaturen kom aldri under null på natta. Lørdag ordnet jeg dørhåndtaket, mens de andre gjestene tok seg av renhold og rydding.
Jeg kunne egentlig kommet meg avgårde tidlig, bestyrerinnen antydet at hun helst så at jeg kom hjem før ett. Turen over heia gikk greit. På vei nedover liene mot Hunnedalen tok jeg igjen Sigmund. Det var en sau som måtte ned. Den hadde brukket beinet under sankingen, og normalt ordner slike ting seg i løpet av to-tre uker, men denne sauen haltet fortsatt. Da tar det tid å få dyret til veien. Det gir ikke særlig høy timebetaling å følge en sau fra Fidjastølen til veien.
Lengre nede møtte jeg flere kjente og det ble noen stopp for en liten prat noen ganger. Men det er bare hyggelig.
Jeg var hjemme litt før tre….

mandag 6. oktober 2014

Lørdagskveld på Blåfjellenden.

I lag med greie folk.

Det er dessverre ikke alltid mulig å få til helgens turer som normalt. Denne helgen havnet min gamle mor på sykehus, og alle andre «omsorgspersoner» befinner seg i utlandet. Ting skjer helst når det ikke passer.
Det måtte bli en litt amputert helg. Jeg kom ned fra Blåfjellenden og rakk et besøk på sykehuset fredag.
Og hva så? Etter litt fundering, kom jeg fram til at jeg jo kunne ta opp igjen til Blåfjellenden, etter lørdagens besøk.
To overnattingsbesøk på hytta samme uke. Dobbelt så kjekt som bare et. Siden sekken praktisktalt var pakket, og mye av maten fortsatt brukbar, var det bare å fylle på med et nytt brød, bacon og egg, VG og en pakke Fjordland. (Pepsi Max og Polly peanøtter, må også være med, men det hadde jeg alt inne på hytta.)
Normalt på lørdag, tar jeg ut på morgenen. Denne dagen kom jeg ikke av gårde før litt ut på ettermiddagen.  Og innover heia var det spor. Det var andre på vei mot hytta. Ikke så underlig en lørdag med nesten brukbart vær.
Mange var det ikke. I alt var vi fire stykker som kom til hytta fra Hunnedalen. Et par, en enslig kar og meg. Jeg så karen foran meg et stykke oppe i heia. Og han hadde et bra tempo. Jeg tok i hvert fall ikke innpå. Han stoppet for en pause, og jeg for forbi. Nede ved hytta var han bare minutter bak.  God fart på den fyren.
Gamlehytta var full av folk. En hel gjeng på fellestur med Turistforeningen. De kom fra Flørli og skulle ned Fidjadalen på søndag.  Middagen ble laget i fellesskap. Det betydde at bestyrerinnens komlegryter ble tatt i bruk. Og vann ble hentet i bøtter og spann bokstavlig talt. Det var tre gutter i følget og de sprang med bøttene stadig vekk.
Vi andre tok inn på annekset. Det ble en skikkelig hyggelig kveld. Det er kjekt å treffe nye mennesker, utveksle erfaringer og, ikke minst, gode historier. Det er en egen lun stemning med stearinlys, fyr på ovnen og rolig, langsom samtale. Utveksling av synspunkter og erfaring foregår uten de store ordene og det er mulig å gå i dybden. Og det helt uten konflikt. Selv om vi faktisk er ukjente for hverandre. 
Mange av de jeg treffer må ha et nok så annerledes syn på en mengde ting, som politikk, religion og andre omstridte emner, enn meg. Disse kommer aldri opp på en slik måte at det blir høyrøstet diskusjon.
Og søndagsmorgen gikk på tradisjonelt vis. Med frokost, vask og rydding. Nå er annekset så pass lite at det ikke tar lenge stunden å få orden på. Det tok likevel tid å komme avgårde. Det er vanskelig å si brått farvel til folk som er hyggelig å være sammen med.
Turen over haugen mot Hunnedalen, kunne blitt en våt og vindfull historie, om værmeldingen hadde fått rett. Nå regnet det fra morgenen av, og med litt sen avgang, unngikk jeg regnet. Vinden løyet og etter hvert sprakk skydekket opp. Det ble sol og sommer i liene nedover mot parkeringsplassen.
Bortsett fra at det sto noen lange spor igjen i et par bakker. Sorpa var glatt, og jeg gled ut et par plasser. 
Turen over heia gikk nok fortere enn «normalt». Karen jeg hadde passert på vei inn, var nesten klar til avgang da jeg gikk. Og det ville være et nederlag å bli tatt igjen. Jeg ga nok litt mer på i bakkene enn vanlig….

lørdag 4. oktober 2014

Heia i høstfarger - sol og varme i oktober.

Torsdag - fredagstur.


Værmelding er viktig.
I løpet av uka har det vært snakk om uvær i helga. Torsdag var så bra som den kunne være i oktober. Sol, varme og lite vind. Selv om temperaturen ikke var mer enn 11-12 grader oppe i heia, så er det helt perfekt til å være så sent på året.

Resten av helga skulle ikke være like god.
Og på grunn av omstendighetene, kunne jeg ikke være vekke for lenge.

Dagens komunikasjonsutstyr gjør det mulig holde kontakten nesten uansett. Da kreves det strøm på batteriet. Det hadde ikke min, på mange måter utmerkede, satelittelefon. Jeg har sagt til meg selv, noen ganger, at dette må sjekkes før tur....

Nå var det ikke mye tvil om hvor turen skulle gå. På torsdag lå det ann til at jeg bare kunne komme meg på tur torsdag/fredag, og da måtte det bli Blåfjellenden.
Rett fra jobb og rett på tur. (Med en liten stopp for å kjøpe Fjordland middag, brød, bacon og egg.)
På parkeringsplassen var det en bil, og det var spor innover. Et lite stykke innover heia, møtte jeg en mann som kom i mot. Han hadde vært en dagstur til Blåfjellenden. Ikke STF hytta, ikke gjeterhytta, men fjelltoppen som de to andre har navn etter. Det er en drøy dagstur. I korte bukser. I oktober.
Det var som nevnt bra vær.

Han hadde sett en sau med to lam oppe på toppen, og jeg lovet å gi beskjed til rette vedkommende.

Selv gikk jeg i ullbluse hele turen. En flott tur innover heia. Sola var på vei ned. Kveldslyset som kom etter hvert som jeg kom lenger inn, farget sidene gule og røde.
Det ble skikkelig høststemning.

Nedover bakkene fra heia, mot slettene ved Blåfjellenden, prøvde jeg å ta noen bilder som skulle vise fargene. Og i det jeg kom over den siste lille kanten og fikk se hyttene, gikk sola akkurat ned bak Ernstnuten. Det var et nydelig skue, men her sviktet kameraet. Det takler ikke så store kontraster.

Det var ingen andre på hytta. Selv om sola hadde stått inn vinduene, var det ikke for varmt inne. Jeg fikk fort fyr i ovnen 0g gikk for å hentet vann. Jeg satte på te, mikset saft, og fant fram radio og avis.
Det er en av de mer hyggelige ting i verden. Sitte på Blåfjellenden med varme i ovnene, radioen på og løse den vanskelige sudokuen i VG.
Da trenger jeg ikke selskap.

På fredagsmorgen ble det litt jobbing, og rengjøring av hytta. Slike ting tar tid og jeg blir alltid svett av å svinge moppen.
Jeg kom meg avgårde rundt 11.  Været fredag, var på langt nær så bra som på tordagen. Det var litt som å vinne i lotto, å få med torsdagen. Fredagen var mer som å trekke et blankt lodd. Litt regn. vind opp mot stiv bris og sope. Som er svinglatt....

Uansett er det fint å kjenne at kroppen fungerer, at bakkene faktisk tar slutt og at flyeene øverst er greie å komme over. På tross av motvind og yr. Nedoverbakkene går mer av seg selv. Nesten nede møtte jeg et par på vei inn. Hytta blir ikke tom.
Nede på parkeringsplassen, ringte jeg Ola, og fortalte om sauen på toppen av Blåfjellenden. Han takket for opplysningen, og fortalte at det var folk på vei inn. De skulle forsøke å med seg en sau som nå hadde stukket av to ganger. Tredje gang gjelder det. De hadde omtent vært ved Flørlivannet og hentet sauen to ganger, og nå måtte de inn en gang til. Det er mye morro for pengene...