Snø og ski i Brekko.

Tradisjoner er viktige.

Det vil muligens overraske noen at jeg – fortsatt – går skiturer. Det overrasker meg også. Rundt om i Norge er det sikkert tusenvis av menn på min alder og eldre som fortsatt bruker mange timer på ski. Antakelig synes de fleste av disse at skitur er toppen.

Det er ikke like sikkert at så mange fra min landsdel opplever ski og snø som like kjekt. Jeg kjenner flere som fortsatt bruker ski jevnlig og som deltar i Sesilåmi, og som er på min alder. Det er kjekke folk, som er aktive også utenom i skisesongen.

For egen del, er ikke skitur det første jeg velger. Ikke det andre heller, for denne saks skyld. Likevel har det blitt en slags tradisjon med noen runder i Brekko, når vær og føre tillater.

Det har antakelig vært dager med skiføre i Brekko tidligere, men jeg har konsentrert meg om å gå tur på beina og «glemt» ski og vinter.

E kikk på værmeldingen og føremeldingen fra Brekko, fortalte meg at om jeg skulle få til en skitur, så burde jeg skynde meg. Alt lørdagen kunne det bli varmere, og de få centimeterne i Brekko med snø, kunne lett forsvinne. Det kan komme mer snø og skiføre, men våren er ikke langt vekk.

Det tar litt tid å finne fram ski, staver, skisko og - ikke minst – skismøring. Med bare en eller to skiturer i året, ligger ikke utstyret helt øverst.

Skismøring er jo egentlig en vitenskap, som jeg lett kunne unngå med smørefri ski. Som jeg også har. Det er et par Fischer fjellski, som ikke helt passe i sporene rundt Foretjørn i Brekko.

Jeg har et par andre «billige» ski med egne skisko, men altså ikke smørefri. Heldigvis kan alder av og til være en fordel. Jeg har smurt noen ski opp gjennom årene, og treffer ofte sånn noenlunde.

Brekko ligger et godt stykke inn av Ålgård, og noen meter høyere. Det hender at veien er snødekket fra E39, men denne gangen var det omtrent bar vei helt opp. Bare den siste bakken var dekket med snø og slaps.

Det var ikke mange andre på ski denne dagen. Jeg var omtrent alene i løypa Det ble bare den korte løypa på meg denne gangen. Jeg så ikke syn på å stå ned de bratteste bakkene. Det var tung snø og vanskelig å få til skikkelige svinger. I sporet var det greit, med nesten tørr snø, og inne i skogen kom det ned mer fra trærne. Det var greit føre – i sporet. Der hadde jeg truffet med smøringen.

Med godt føre ble det noen runder. Siste runden gikk litt tråere, og da var det begynt å bli så pass varmt at snøen i sporet også ble bløt. Det var antakelig tid for å smøre med klister.

Heldigvis, og igjen er det erfaringen som slår til, så vet jeg at enkelte muskler blir temmelig stive dagene etter en skitur. Og spesielt den første for sesongen. Jeg hadde vett nok til å avslutte etter et par timer. Likevel var det ikke helt bra dagene etter. Årets første skitur.

Dale - Lifjell rundturen.

Snø på toppen med sol og varme i lia nedover.

Hjemme var det bar bakke, ikke grønt, mer grått og brunt, men uten en snøflekk. Yr mente det ville være opphold, og lite vind. Jeg sjekket ikke temperaturen, den lå vel på rundt 5 grader mente jeg.

Denne dagen var jeg ikke i tvil om hvor jeg skulle gå. Lifjellet ligger der, og det er en grei tur rundt. Selv om det ikke helt går like fort som før, så går det ikke mer enn tre timer – håper jeg.

Det har blitt et par runder fra Dale i 2022. I gamle dager, for bare fire-fem år siden, gikk jeg rundt Lifjellet omtrent en gang i uka. Noen ganger gjerne både lørdag og søndag. Da var turen en kjapp tur, som gikk greit selv om forholdene var dårlige, med snø og is i stien.

Jeg så litt fram til å gå denne turen. Den er så pass «krevende», med mye småklyving og til og med en liten rappellering, at jeg synes turen er kjekk.

Gjennom Ganddal på vei mot Dale, ble jeg mer skeptisk til prosjektet. Det var snø på markene og rester av brøytekanter langs veien. Da ville det også være snø på toppen av Lifjell. Var dette plassen for tur denne dagen?

På Dale var det ikke mange andre, selv om det var noen biler. Jeg kunne se spor utover langs fjorden, men det kunne være at «folkene» skulle til «Søsterhytta», den nye dagturhytta i Sandnes.

Med spor av vinter på veien innover mot Dale, ble jeg litt overrasket over å se grønne skudd og blader på en busk. Vi er tross alt ikke mer enn i februar, og det er fortsatt en stund til bjørka blir grønn.

Det ble en våt tur. Marka var våt, myrene søkkbløte og stien nok så oppgått. Utover mot Bjorhavn gikk det greit, siden jeg stoler på at skoene henger på vått berg.

På nordsiden traff jeg på en kar. Han kom i mot, og sa fra om at berget oppover mot toppen var glatt. Nå går jeg en umerket sti opp gjennom skogen, og der var forholdene greie. En stund.

Halvveis opp bakken begynte det å bli hvite flekker rundt meg. Det var helt hagl, og lå bare i søkkene. Lengre oppover ble det mer og mer hvitt, og en plass skle jeg – antakelig var det fortsatt is nede under snøen enkelte plasser.

Det var på nordsiden. Så snart jeg kom opp over toppen og mot sør, ble det klart at det ikke var snakk om is, selv om det fortsatt var snøflekker rundt om.

Det er en fjelltur å gå rundt Lifjellet, men det er også midt i Sandnes. Stavanger er ikke mer en et par kilometer unna, og er god synlig og hørlig fra store deler av stien.

Flyplassen er litt lengre vekk, men innflygingen kan av og til gå omtrent rundt fjellet. Det fikk jeg grundig høre på denne turen. To jagerfly på vei mot Sola kom inn fjorden. De hadde en litt ukjent profil, og jeg fikk senere vite at dette var to av de nye jagerflyene. De holdt et syndig leven.

På vei tilbake mot Dale traff jeg først en kar helt oppe mot toppen. Stor ryggsekk og kort bukse. Han var på vei rundt. Litt senere traff jeg nok en fyr, med sekk.

Tre gutter alle alene + meg. Det er ikke så ofte det er gutter alen på tur lengre. Gamle mannfolk som meg treffer jeg inne i mellom, og jenter i hopetall, men ikke gutter alene.

Nedover lia mot Dale, som ligger mot sør, kom sola gjennom. Det ble skikkelig vårlig og virkelig flott. En fin avslutning på en tur med både snø og sol.

Høgjæren fra Tovdalsveien

Vinter og snø i nordhellingene.

Denne morgenen var det ikke hvitt ute i hagen, og termometeret utenfor kjøkkenvinduet viste 5 grader på morgenen. For en gang skyld, kunne jeg vel velge tur uten å tenke for mye på is og snø.

Det er alltid et godt spørsmål hvor turen skal gå. Det blir mye de samme turene, selv om det har blitt noen flere turer å velge mellom etter hvert. Stranden er god å ha, men denne dagen kunne jeg antakelig velge en tur litt i høyden eller....

Broderen og jeg bruker ofte å gå runden på Høgjærern. En kort runde på 7-8 kilometer, som normalt ikke kommer med i turloggen. Det er mulig å legge til noen kilometer om starten går fra Tovdalsveien.

Det var en stund siden jeg hadde vært på den siden av Synesvarden, og det kunne på mange måter passe bra. Med lite vind og opphold, er Høgjæren en flott plass.

På vei oppover mot Høgjæren ble jeg litt overrasket da det bare var tre grader ute. Og det før jeg tok fatt på bakkene oppover. Det kunne tyde på omtrent null grader øverst.

Nå har jeg spasert der oppe både med frost og snø noen ganger, opp gjennom årene, det burde jo ikke være umulig å ta en tur - selv med snø i stien. Siden jeg alt var i gang, og jeg hadde bestemt for Høgjæren. Så ble det til at jeg kjørte til parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Jeg fikk bruk for piggdekkene opp bakken mot parkeringsplassen, og hadde hatt god nytte av brodder det første stykket opp «geilen» mot Kartakalven, Nedover de første bakkene videre mot Synesvarden var det skikkelig sleipt, og jeg gikk forsiktig og måtte ned i sorpehullene enkelte plasser.

De første par kilometerne var det vinterforhold, så snart jeg kom over på sørsiden ble forholdene mye bedre. Det vil si at det ikke var mer en så vidt noen hvite flekker, og videre var det barmark.

Jeg hadde trodd det ville bli vinterforhold mot Holmavatn. Siden snøen var vekk mente jeg turen burde gå videre mot Steinkjerringå. Nå hadde YR meldt overskyet, og jeg fikk mer sol enn skyet, men nede i sør tårnet det seg opp med mørke og triste skyer,

Ville jeg nå rundt før uværet kom? Jeg tok en liten snarvei og gikk ikke helt ut til Steinkjerringå. Det ble en helt grei tur. Snøen jeg tråkket i på vei mot Synesvarden var omtrent forsvunnet da jeg tok fatt på det siste stykket mot bilen.

Det var blitt mørkere. Sola hadde forsvunnet bak de mørke skyene, og det hadde blåst opp litt. Siden vinden kom bakfra, merket jeg ikke annet enn at det virket som om det hadde blitt kaldere.

Jeg traff en kar mellom parkeringsplassen og Synesvarden på veien inn i heia. Han kunne fortelle at det var enkelt å unngå bakken opp – og ned fra Kartakalven. Rett over den første gjerdeklyveren (over en port til venstre) er det faktisk traktorvei tilbake til Tovdalsveien. Jeg kunne bare følge hans spor på tilbakeveien.

Nå var snøen og sporene bort, men det var likevel helt greit å komme seg ned til Tovdalsveien på denne traktorveien. Antakelig sparte jeg også et eller to minutter, og det er jo viktig.

Det ble en grei tur. Den lille «overraskelsen» med en ny vei fra bilen og mot Synesvarden var vel verdt å få med seg. Det er kjekt med litt nytt av og til.

4 topper fra Gramstad.

Uten snø og is - og regn.

Det er ikke vinter hele tiden, med null grader og is i stien, i hvert fall i høyden. Det er dager da temperaturen kommer over fem grader. Det er antakelig det de kaller den globale oppvarmingen.

Sånne dager må utnyttes til en tur, og helst en litt lengre tur enn bare et par timer. Broderen er fornøyd med litt kortere turer, og har også for det meste holdt seg i lavlandet – uten bakker.

Jeg strever litt med å finne en tur som passer begge. Det bør være en tur som det er mulig å gjøre kort eller lang, alt etter som. Med utgangspunkt i Gramstad, er det nesten alltid mulig å finne brukbar tur, for nesten alle.

Dalsnuten, som mange går, er bare to-tre kilometer unna. Selv om det er noen høydemeter til toppen, er stien tilrettelagt med trapper, og det er enkelt å nå varden øverst.

Det er mulig å gjøre turen skikkelig lang. Fra Gramstad til Resasteinen, videre til Dalevann og Lifjellet. Rundt Lifjellet og til Dale. Fra Dale litt opp av sjøen til Holmavika og så opp til Øvre Eikenuten, før det siste stykket ned til bilene. Dette må være omtrent 20 kilometer og vil ta 6-7 timer. Jeg har ikke forsøkt denne....

En annen tur, som det er mulig å gjøre både kort og lang, og med mange eller litt færre høydemeter, om det er ønskelig, går fra parkeringsplassen opp til Mattisrudlå eller Bjørndalsfjellet og tilbake til veien. Vi legger normalt turen om Fjogstadnuten, og om humør og form er på plass, så tar vi med Dalsnuten også.

Broderen var med på planen, og vi avtalte å møtes på parkeringsplassen. Fortsatt tar vi hensyn til smittefaren.

Vi tok det litt rolig opp bakken, men holdt bra tempo videre mot Bjørndalsmyra. Myra var bløt og tung, og det krevde krefter å komme opp de små bakkene opp mot Mattisrudlå.

Broderen var ute av form, og det gikk rolig til Bjørndalsfjellet. Vi kom likevel opp til toppen uten store problemer. Så langt hadde vi ikke sett folk, og det var tomt på toppen, men nedover mot veien kom det en del andre som også var på tur.

Nede ved veien mente broderen det hadde vært nok, og tok mot bilen. For min del ble det først Fjogstadnuten. Det lå en dame strekk ut på bakken, men på spørsmål kunne hun melde at alt var bra.

Over den lille heia mot Kvitemyr og Revesholen, måtte jeg velge om jeg også skulle ta med Dalsnuten denne dagen. Det fristet veldig. Været ville bli dårligere og det ville passe med en litt lengre tur.

I horisonten mot sør og vest lå det svarte og tunge skyer. Regnværet som var meldt kunne ikke være langt unna. Likevel ble det til at jeg tok fatt på bakken og trappene opp mot toppen.

Vi hadde hatt bra vær. Lite vind og en god del sol. Selv om det kunne komme regn, så ville det bare være helt mot slutten, og jeg tåler vel fortsatt en kilometer eller to i regn, mente jeg.

På turen opp og ned fra Dalsnuten traff jeg en jente. Det satt en annen jente og ventet litt lengre nede, men på toppen var jeg helt alene. Jeg tror det sjeldent er folketomt på den toppen midt på dagen i noenlunde bra vær.

Det ble en flott tur på omtrent en mil, og med en god del høydemeter, helt uten is og snø. Og jeg fikk ikke regn på meg i det hele tatt. På hjemveien regnet det.

Søndagstur med Bestyrerinnen.

Blåfjell og Bjødnali.

Det er vel ingen stor hemmelighet at Bestyrerinnen ikke er like glad i lange turer i terrenget. Hun foretrekker turer på rundt to timer, selv om det noen ganger blir turer på både tre og fire timer.

Denne søndagen foreslo hun en¨strandtur. Nå hadde jeg nettopp gått en ganske lang tur på flate stranden. Hele 15 kilometer og for det meste på helt flat sandstrand. Akillessenene var ikke helt glad i den turen, og det gjorde det lett for meg å foreslå en annen tur.

Med stive hel-haser og bein, mente jeg det ville være bedre med en fjelltur. Ikke en lang og tung, men en grei tur litt i høyden. Gjerne med litt bakker.

Nå var været ikke helt fet beste for en strandtur. Det var snakk om vind, og mulighet for nedbør ut over dagen.

Nå skulle det være bedre vær tidlig på dagen, og det var til og med snakk om litt sol inne i mellom. Nå har YR tatt feil noen ganger, så jeg mente vi burde være forberedt på det meste..

Turen opp til Blåfjell og videre til Bjødnali går for det meste i skog. Bare helt oppe på toppen av Blåfjellet er det bart. Vinden ville antakelig ikke by på problemer der.

Alt regnet den siste tiden hadde gjort stien svært bløt, og myra nedover mot Urdådalen var både våt og tung å gå. Bekken, som normalt bare så vidt viser under brua, gikk høyt, og vannet kom nesten over steinene i stien.

Heldigvis er bekken og brua omtrent det siste hinder for en «tørr» tur, men nede ved «ånå» mellom Sjelsettvatnet og Sælandsskogen var det igjen vått. Ånå var gått over breddene. Og stien lå under vann.

Det var bare to biler på parkeringsplassen da vi kom. Vi traff folk som kom i mot på vår vei mot Blåfjell, og det var flere mennesker oppe ved Bjødnali. Litt underlig at det var flere folk enn biler, men de kan ha parkert andre plasser.

Bestyrerinnen ville ikke ta ekstrarunden rundt Engjavatnet. Hun mente det ville bli litt langt, og muligens vått. Da vi gikk oppover bakken mot Sjelsett, kunne jeg se at det var dyr på marka ved «Skogen». De må ha vært oppe i fjellet rundt, begge gangene jeg gikk forbi.

Vi hadde regnet med å få nedbør på oss. Yr mente det ville komme regn ut over dagen, men vi kom rundt uten å få våte jakker i det hele tatt. Skoene og buksebeina var derimot ganske våte og med mye sorpe.

Det ble en helt grei søndagstur.

En og en halv mil, nesten alt på sandstrand.

To gamle gubber på tur.

Lavtrykkene står i kø i Nordsjøen. YR har regn og regn og mer regn på menyen. For andre bare noen kilometer lengre inne i landet og noen meter høyere over havflaten, kommer nedbøren som snø. For oss i sjøkanten kommer det som regn.

Likevel fortsetter det å dukke opp dager med bra vær. På tross av at YR varsler nedbør og vind to-tre dager tidligere. Værmelding må være vanskelige greier.

En slik inneklemt dag ville det være på fredag mente YR. De var snakk om sol og omtrent ikke vind. Som vanlig med blå himmel, ville det bli kaldere.

Det siste stemte bra. Hjemme var det hvitt ute i hagen, og selv om det var varmegrader, så gjør ikke 2-3 grader det spesielt varmt. Det måtte bli en tur i sjøkanten denne dagen også.

Jeg tok kontakt med broderen, og han mente det ville passe bra med en litt lengre tur. Han ble litt skeptisk da jeg nevnte at planen var å gå fra Hellestø til Fuglingane på Borestranden for å snu å gå tilbake.

Vi har gått forbi og fortsatt til Orre noen ganger. Da regnet vi Fuglingane som halvveis. Det bestyr en tur på 15 kilometer. Nå er stranden flat som et stuegulv, og det går normalt ganske fort. Broderen ville bli med, men han så for seg å snu tidligere om det ble for tungt.

Det var ikke bare broderen og jeg som ville på tur denne dagen. Det var mye bil på Hellestø, og ute på stranden kunne vi se folk hele veien mot Sele.

Dennedagen var stranden hard og grei å gå på. Vi kunne holde god fart sørover, og kom ganske fort til Sele havn. Etter havna er det et stykke med rullestein, men det er egentlig den eneste «hindring» på denne turen – om sanden ikke er løs.

Sola sto rett i mot og det var omtrent ikke vind. Det ble varmt. At folk ville på tur en slik flott dag, var lett å forstå. En liten stund kunne vi faktisk ha hevet av vindfleecen og vandret i bare ullblusen. Det minnet om vår.

Rett over hengebrua over Figgen, gikk vi på kjentfolk. To damer, på tur i finværet. De går nok ikke så langt som oss, men er fortsatt på tur når det passer. Vi fikk en kjekk stopp.

Ute på Borestranden kunne vi se flere folk. En gjeng jenter på vår alder, kom i mot oss. Bestyrerinnen, Ingrid og Gro var også på tur denne flotte dagen. De hadde parkert ved Borestranden og hadde vært sør et stykke før de nå var nesten helt nord.

Det var flere kjentfolk på tur denne dagen. Litt etter vi hadde ønsket jente god tur videre, møtte vi Gunnar og Kari. De var på omtrent samme tur som jentene, men et stykke bak.

Det ble stopp for te og kjeks ved Fuglingane. Det er ikke så ofte vi tar en stopp, men denne dagen passet det god med en liten pause i det flotte været. Sola sto rett i mot, og det ble en pause uten at det ble kaldt.

Nå forsvant sola inne i mellom på vår vei tilbake til Hellestø. Det hindret oss ikke i å holde farten oppe og kilometerne gikk geit unna.

Det krever litt «øvelse» å gå på hardt underlag over litt lengre tid. Selv med mye trening blir beina stive og tunge etter hvert.

Vi kom likevel tilbake til bilen i god form, og vi var begge godt fornøyd med turen. Det skulle jo bare mangle med sol og nesten uten vind.

Blåfjell, Bjødnali og Engjavatnet.

Det er alltid kjekt å være på tur.

Med temperatur ned mot null og vind opp mot storm – av og til, blir værmeldingen viktig. Flere ganger på kvelden og på morgen blir det oppslag på YR for å forsøke å finne en tur som ikke har vindkast opp mot storm eller frost på morgenen.

Selv om YR har vært raus med nedbørvarsel og ekstremvarsel for vind, var det onsdag noen timer midt på dagen med muligheter for tur.

Nesten over alt var det snakk om stormkast 19-20 m/sek. Noe som ikke er morsomt, men det går å bevege seg. Skulle det blåse storm (Stabil vind på over 20-8 m/sek) blir det vanskelig å bevege seg utendørs.

Det var snakk om sol. Da er det bare å komme seg ut. Det har vært få soldager så langt i 2022, disse dagene må utnyttes.

Med vind, er det best å holde seg i skog. De fleste skogsområdene på Jæren er planteskog. Temmelig kjedelige og helt uten skikkelige bakker. Om mulig prøver jeg å finne en kombinasjon av skog og fjell.

De er to områder som byr på bakker og le. Først og fremst er det runden rundt Lifjellet. Der var jeg for ikke så lenge siden, og så er det Sælandsskogen med Bjødnali. Om jeg legger på runden rundt Engjavatnet, så blir det en rundtur på omtrent en mil. Og det er noen bakker, både opp mot Blåfjell, og opp fra Engjavatnet.

Jeg så virkelig fram til en tur fra Sælandsskogen, opp til Blåfjell, videre til Bjødnali og så rundt Engjavatnet. I solskinn, og selv om det ville blåse, så var det kjekt å kunne komme på en tur i fjell og skog.

Det var andre om ville på tur. Jeg traff folk på vei opp mot toppen, og det var folk nede ved Bjødnali. Så var det slutt på «selskap». Rundt Engjavatnet var det ikke et eneste menneske. Når manglet også høylandsfeet som pleier å holde til ved «Skogen». Forrige gang jeg gikk her, så jeg heler ikke noe til dyra. Ku-lorten på veien og ved «Skogen» var ikke ny. Det kunne se ut som om dyra var tatt ned fir vinteren.

Det var sol – en stund. YR mente det ikke ville komme nedbør. Det stemte ikke helt. Det var nå ikke regn, men det kom noen hagelbyger. Det er bedre med hagel, enn regn.

De siste turene har gått i skjortearmene. Nå mente YR det skulle blåse, så jeg tok på vindfleecen. Gore-tex jakken var med i sekken – sånn for sikkerhets skyld.

Også på denne turen kom jakken opp av sekken. Litt som på forrige tur. Jeg beholdt vindfleecen litt på trass. Det ble kaldt i vinden.

Vinden var ikke noe problem på toppen av Blåfjell. Rundt Engjavatnet kunne jeg se at det gikk hvitt ute på vannet, men jeg kjente ikke vinden i det hele tatt.

Over toppen på bakken mot Sjelset fikk jeg vinden rett i mot, og YR fikk rett i at vindkastene kunne komme opp i 19-20 m/sek. Det gikk sakte mellom kastene.

Det ble en skikkelig flott tur. Selv med både vind og hagl, så var mesteparten av turen flott og var virkelig en tur å få med seg. Det var faktisk slik at jeg syntes turen godt kunne ha vært lengre.

Hagel og sol rundt Lifjell.

Fjerde turen i bare skjortearmene i vinter.

YR er raus med nedbørvarsler for tiden. De meldte regn og atter regn. Sånn blir det jo aldri. Det kommer opphold inne i mellom, og til og med sol. I hvert fall bak skyene.

Det er ikke spesielt kjekt å gå tur i regn. Enda mindre morsomt blir det om det blåser i tillegg. Ekstra ille blir det om temperaturen kommer ned mot null, eller bare noen grader over.

Likevel hender det at været og værmeldingen samarbeider, og lover noenlunde bra vær. Slik var det på fredag. Det skulle være opphold, lite vind – ikke mer en frisk bris. Det var så avgjort ikke snakk om sommertemperatur, men den skulle holde seg et lite stykke over frysepunktet. Frosten skulle til og med holde seg vekke om natten. Det lå til rette for en grei tur.

Jeg har den siste tiden tatt turen rundt Lifjellet noen ganger. Den gamle gode vinterturen, som etter hvert er blitt noe mer tøff og tyngre enn før. Nå har det alltid vært slik at en spesiell tur føles lettere og enklere etter at jeg har gått den noen ganger. Lifjellturen virker som regel greiere på slutten av vinteren enn før vinteren.

Det var uansett med en viss skepsis jeg startet. Ville turen være grei eller ville vær og forhold gjøre den tung og vanskelig. Jeg pakket sekken og tok ut mot Sandnes.

På Dale var det lite bil og mye folk, antakelig skoleklasser på tur. Jeg ble helt alene med en gang jeg la bak meg stien mot Søsterhytta. Den nye dagsturhytta i Sandnes.

Alt fra starten ble det klart at det ville bli en våt tur. Selv om YR mente det ikke ville komme nedbør var det vått. Myrene var søkkbløte, og bekkene gikk store, Det var mye vann og sorpe i stien.

Vi har kommet oss velberget til februar. I hagen står snøklokkene og nikker. Krokusen venter fortsatt på bedre vær. Rundt Einerneset er det også grønt. Her er det den vintergrønne kristtornen som gir farge. Litt til min overraskelse fant jeg en annen busk med grønne blader. Antakelig en rododendron, men det får jeg sjekke en senere gang. Det viser i hvert fall at det er håp om vår og varme.

Det har blitt noen turer i skjortearmene den siste tiden. Jeg startet nok så optimistisk uten jekke på denne turen også. Det gikk selvsagt helt greit med vinden bakfra over de åpne strekkene, og inne i skogen kjennes jo ikke vinden.

På vei oppover bakken mot toppen, fikk jeg hagel i hodet. Nå ble det ikke vått, hagel preller av og gjorde meg ikke våt. Selvsagt fikk jeg det verste været over toppen hvor det ikke er noe som tar av for vær og vind. Fortatt var det bare hagel, men nå slo den på lua, og det kjentes når hagel traff ørene.

Sola holdt nå hjemmeleken inne i skyene, men egentlig var det ganske bra vær, selv om det kom noen flere haglbyger. Litt på trass beholdt jeg jakken i sekken.

Nede ved Dalevatn var det folk, litt lengre nede i traff jeg Kjell, og stoppet for å ta en prat. Det ble litt snakk om turer og nye stier i området rundt oss.

Appen på telefonen mener turen er over 12 kilometer, men jeg tror appen ikke er spesielt nøyaktig, og mener turen «bare» er ca 10 kilometer. Litt tunge kilometer, og jeg brukte denne gang nesten tre timer. Likevel en flott tur i greit turvær.

Fra Orre til Reve med broderen.

En grei tur - passe lang.

Værmeldingen for onsdag var ganske god. I motsetning til alle andre dager på yr sin side. Det var regn og atter regn. Regn morgen, formiddag, etter middag og natt. Regn hele tiden i 7 dager fremover. Litt utrolig, og nok så usannsynlig.

Med god værmelding for dagen, og dårlig mange dager fremover, var det bare å pakke sekken og komme seg ut. Som vanlig var spørsmålet hvor turen skulle gå, og om noen andre ville være med.

Nå var det kommet litt hvitt i løpet av natten. Det gjorde at jeg - nok en gang – så det som best å satse på en strandtur. Det blir i hvert fall kilometer av disse turene, men lite bakker.

Jeg tenkte på Hå til Varhaug – 18 kilometer, eller Orrestranden fra elva og til Reve – omtrent 14 kilometer. Broderen var mer tilbakeholden, og syntes det fikk være nok med Orre til Reve havn frem og tilbake. En tur på 10 kilometer. En lang nok tur, mente broderen.

Vi ble ganske kjapt enige om å treffes på Orre. I hver vår bil. Selv om mange mener det er på tide å legge vekk tiltakene for Korona, tar fortsatt broderen og jeg hensyn. Det er liksom ikke nødvendig å utfordre skjebnen. Vi er tross alt i en utsatt alder...

Det var merkelig nok ikke mange andre biler på parkeringsplassen. Det var like vel andre som hadde sekk på ryggen og skulle på tur. På Orrestrande var det få folk, på det som var igjen av stranden.

Stormen hadde nok vasket ut en del sand, for sjøen gikk langt opp mot sanddynene. Sanden var løs å gå og det ble tungt. Vi trakk opp på dynene. Bort over mot Revtangen fikk vi vinden midt i mot. Selv med sol – bakfra, ble det kaldt. Det er vinter selv helt ute ved kysten denne dagen.

På nordsiden av Revtangen gikk det greit – et stykke. Omtrent halvveis var sandstranden borte og erstattet av grus og stein. I tillegg gikk sjøen nesen inn til dynene.

Jeg har aldri opplevd at så mye sand er blitt vasket vekk i en storm. Noen må påta seg ansvaret for å få sanden tilbake.....

Det ble bare en kjapp stopp ved Reve havn for litt saft. På tilbakeveien holdt vi oss innen for sanddynene. Det gikk fortere enn over grushaugene på stranden, og vi risikerte heller ikke å bli våte på beina.

Nå er det ikke like enkelt å gå på innsiden. Der er det god sti, men stien går opp og ned noen få høydemeter, og bakkene er ganske bratte. Det gir i hvert fall god trening.

Broderen mente det var nok med en mil denne dagen. Jeg kunne ha tenkt meg noen kilometer til, men valgte å avslutte sammen med broderen.

Det ble en flott tur. Sol nesten hele veien, selv om skyene trakk inn etter hvert. Det ble en tur uten nedbør eller frost. Bra nok til å være en tur midt i uka.

Blåfjell og Engjavatnet – etter stormen.

Vårstemning og lite vind.

Det blåste natt til lørdag. Ganske friskt, opp mot orkan og helst mer i de verste kastene. Nå unngikk vi heldigvis skader, men fikk en ny trampline i hagen. Lørdag ble det derfor bare en kjapp tur rundt Gruda med litt regn og litt vind.

Søndag var YR mye mer gavmild. Det var snakk om sol og lite vind, selv om det var meldt opp mot 18 m/sek. Noe som er ganske heftig, men fortsatt ikke til hinder for tur.

Søndagsturen burde gå i skogsterreng. Skogen gi livd, men stenger også for sola som var meldt. Jeg tenkte på Bjødnali. Den turen er det mulig å gå selv om det blåser ganske kraftig. Det er bare noen få meter alle øverst i skaret ned mot Sjelset, som kan være «vanskelige».

Nå var temperaturen lav. Det var så vidt over null hjemme, men oppe i høyden kunne det være litt is. Broderen ville holde seg nede i lavlandet, så jeg fikk gå alene om jeg ville på tur til Blåfjell og Bjødnali.

Det var andre som også hadde sjekket værmeldingen. Jeg kunne se mye folk og mange biler ved Melsvannet, og på parkeringsplassen i Sælandsskogen var det mer bil enn vanlig på en god søndag.

Den siste tiden har det blitt noen turer i skjortearmene. Januar er liksom ikke helt riktig måned for slik påkledning på tur, men for meg har det blitt noen flotte turer i lette klær.

Denne dagen var det meldt kald og klart vær. Det skulle blåse en del, men siden starten på turen opp mot toppen av Blåfjell går gjennom skog før bakken oppover, valgte jeg – igjen .- å gå i skjortearmene. Jeg trodde nok at jeg måtte ha på mer klær oppe i høyden over skogen.

Det blir aldri i «full fart» opp bakkene, tempoet blir heller på det jevne. Jeg ble likevel litt overrasket da et par, kjapt strøk forbi i bakken. Nok overrasket til at jeg hang meg på – et stykke bak. Det gikk greit, men pust og puls var ikke langt fra toppen.

Oppe på toppen av Blåfjell, snakket jeg med folka. De var på poeng-jakt, og da jeg fortalte at det også var poeng å hente på toppen av Ristølnuten, ville de ta oppom.

Vi tok alle mot Bjødnali, men nedover lia, gikk det adskillig fortere med paret. Jeg tok oppom gården, og satte så kursen mot Sjelset, men ved veidelet mot Skogen bestemte jeg meg for å legge turen om Engjavatnet.

Sola som var lovet, kom fram fra skyene. Vinden som også var nevnt, holdt seg omtrent vekk. Det ble skikkelig flott innover mot Skogen. Bakkene var omtrent grønne, sola skinte, småbekkene bruste, null snø og is og det var «litt» varmt i le for vinden. Det minnet nesten om vår. Det var i hvert fall gode forhold for tur. Det var lett å komme i godt turhumør.

Det lille stykket fra Skogen tilbake til veien mot Sjelset, er et flott stykke natur. Stien viser nesten ikke og det er nærmest «villmark». Antakelig har det vært dyrket mark, eller i det minste utmark, men nå har skog og busker overtatt.

I bakken ned mot Sjelset tok jeg igjen paret fra toppen på Blåfjell, de hadde vært oppe om Ristølnuten. Da er turen oppom Ristølnuten og runden rundt Engjavatnet omtrent like i tid. God å vite.

Telefonen mener turen rundt Engjavatnet er på 12 kilometer, men jeg tror det er litt overdrevet. Antakelig er turen ikke mer en litt over ti kilometer, men den tar likevel to og en halv time.

Nesten en vårtur, i bare skjortearmene. Det lover godt for turåret 2022.