mandag 29. oktober 2012

Lifjell søndag 28. oktober 2012

Vi stilte klokka natt til søndag. Det ble derfor en litt lengre morgen enn vanlig.  Det ble sånn litt midt i mellom gammel og ny tid på det meste.
Jeg snakket med broderen. Det var ikke spesielt morsomt å tenke på en ny tur langs stranden denne søndagsmorgenen.  Det holder liksom med en tur i uka. Og en tur rundt Lifjell  gir liksom smaken av fjelltur .  Selv om morgenen var lang, ble klokka likevel nesten 10:00 ny tid før vi kom oss av gårde.
Det ble underveis besluttet å prøve en tur rundt Lifjell. Det var meldt om regn og vind.  Vi hadde overskyet vær, og litt vind, men ikke dråpen. En av de skjeldne gangene der værmeldingen  var dårligere enn det været vi faktisk fikk.

Det lå litt haggel i søkkene utover langs fjorden, men det var ikke kuldegrader og mesteparten av isen som må ha ligget på våte områder var smeltet. Det var enkelt å gå da fjell og stein var tørre. Kristtornen hadde noen få røde bær, og det vil bli ”kamp” om disse nærmere jul.  
Det gikk i jevnt tempo til bakken opp mot toppen. Her måtte broderen redusere farten, mens jeg synes det gikk lett.  Vi får håpe formen kommer seg utover vinteren.
Vi skulle ikke langt opp i bakken før vi tok igjen vinteren. Det ble både snø og is over toppen, og vi måtte gå rundt en del plasser.  Øverst kjente vi vinden som var meldt, men lagt i fra liten kuling.
Nedover ble det å gå litt forsiktig. Det var både sleipt i sorpa og glatt på isen.
Vi møtte ikke en kjeft før helt ned mot Dalevann. Der satt det en hel gjeng hva vi må kalle ”eldre”. De var til og med muligens eldre enn oss…
Vi fikk en hyggelig prat før vi fortsatte nedover lia. I det siste stykket i skogen var bakken tørr, og da var det mulig å slippe seg litt løs nedover.

Kongeveien lørdag 27. oktober 2012.10.29

Dette er ikke morsomt. Snø og is – i oktober - og helt ut mot kysten…

 Jeg har en del år forsøkt å utsette turen langs stranden fra Hå til Varhaug i det lengste. Det har de siste 10 årene likevel alltid blitt en tur eller to før nyttår.

KUNSTVERK?

Men ikke i oktober.
Detter året kom den første snøen rett før helga, og forsvant ikke i løpet av timer som den pleier.
Det er egentlig ikke noe galt med turen, men jeg ser litt på denne som en ”nødløsing” som kan brukes når alt annet er stengt.
Jeg trodde det var for mye snø selv på Lifjellet, det så i hvert fall slik ut. Hunnedalen kunne være en mulighet, men å gå alene innover heia på fredag med snø fra parkeringsplassen, blir litt ekstremt.
Det gikk folk innover mot Sandvatn på lørdag, så det ville vært mulig å ta turen innover i helga.
Det var ingen andre på parkeringsplassen da jeg kom. Det var nydelig vær men en litt kald vind. Jeg tok det litt med ro. Det kom en i mot meg på marka, med sekk.
Det var ellers få personer ut å gikk på lørdagen. Jeg møtte noen rundt veien til destruksjonsanlegget.

Det er litt endring i forholdene år om annet. Dette året var det ikke mye å se av stien på marka før Obrestadbukta, mens veien nede ved bukta var skikkelig fint reparert.
Det hadde gått ungdyr på alle gjordene utover. Dette hadde sikkert minket trafikken, og det kunne tydelig sees på stien. Den var gjengrodd mange plasser.  Kan ”noen” ha samarbeidet for å hindre ferdsel?
Selv mellom Bodle og Varhaug var stien til dels grodd igjen.  Mellom Bodle og veien mot skogen var det bedre å gå på marka enn på veien. Den var tråkket til sorpe av dyr.
Jeg brukte lang tid på turen, men selv om jeg kjente det i beina, noe jeg alltid gjør  første turen, var det lettere enn mange andre første turer. Men jeg tok det med ro og brukte tid.
Litt skyer på vei tilbake, og temperaturen hadde steget til godt over frysepunktet. Alt i alt en bra tur.

mandag 22. oktober 2012

Blåfjellenden fra fredag 19. oktober til søndag 21. oktober.

Noen ganger føler jeg meg svært heldig. Denne helga fikk jeg igjen anledning til et lengre opphold på Blåfjellenden. Bestyrerinnen har en årlig tur med gode kollegaer til firmahytta.
Det ble pakket og gjort klar i løpet av fredag. Eneste lille problem var et besøk hos tannlegen. Han gjorde ikke mye på fredagen, men det vil bli dyrt fremover….
Det var ingen biler på parkeringsplassen i Hunnedalen. Litt uvanlig, men ikke uventet. Jeg regnet med å være alene på hytta denne kvelden.
Det er fortsatt vått. Det er mer vann i fossebekken en det pleier og være, og det har det stor sett vært hele året. Nå var det ikke nødvendig å vasse denne dagen, men det skal ikke mye nedbør til før det går opp på støvlene.
Jeg hadde tatt med mat for hele helga, og sekken var nok et par kilo mer en vanlig. Det merkes på farten. Nå gikk det ikke sent, men heller ikke fort.
Det var nesten vindstille, overskyet og godt over null. Hjemme var det over 10 grader, men her oppe neppe mer enn 5. Det ble som vanlig en fin tur. Jeg savnet i hvert fall ikke regnet.
Inne på hytta var det kaldere enn ute. Det var ikke en dråpe vann i bøttene. Jeg hentet vann, fyrte opp i peisen, og hentet tingene fra tilsynsrommet. Etter det ble det varm te, skoleboller og skifte av klær for å få skikkelig varme i kroppen.
Det tok noen timer for å få temperaturen over 20 grader.  Med radioen på, sudokuen fremme og cola i glasset, blir det avgjort levelig i stua. Jeg savnet ikke folk.
Litt ut på kvelden, lenge etter at det var blitt mørkt, så jeg lys utenfor. Det var et ungt par som ville ligge i telt. Det er for så vidt i orden å slå opp teltet og lage mat i mørket, men ut på kvelden ble det vind og regn. Det må være noe mer utrivelig.
Det ble ingen tidlig frokost på lørdagsmorgenen. Det ble ikke skikkelig lyst før god over 8. Jeg lurte litt på hva jeg skulle finne på. Det ble til at jeg gjorde en innsats i uthuset. Jeg fikk vekk all material som lå under vedsekkene, og ryddet.  Ettermiddagen ble brukt på stien opp mot Hunnedalen og på en liten luftetur.
Det kom to karer i det jeg  startet oppover stien. Jeg hadde med en planke, som jeg ville prøve å få på plass i et myrsøkk.  Jeg fikk også lempet en del stein i myra litt lenger oppe i bakken og lagt noen planker mer hensiktsmessig helt øverst.
Karene var gått for å fiske, da jeg kom ned.  Det viste seg senere at vi hadde felles kjente. Han spurte om jeg var bestefar til Stina. Og det stemte jo.  Han var speiderleder for Stina.




Litt senere kom det tre jenter. De var også bare på en kjapp tur inn og ut. Det ble som vanlig en kjekk kveld, der vi alle satt rundt spisebordet (det ble alt for varmt i ovnskroken) og pratet.
Jeg gikk å la meg rundt 11, men jeg tro de andre satt opp en stund ut over natten.
Søndagsmorgen sto jeg opp i 8 tiden, men resten lå til nærmere 9.  Det ble den vanlige rutinen med frokost og vask. Jeg hadde det egentlig ikke travelt, og kom ikke av gårde før nærmere 12.
Det ble en retur i bare ullblusen, selv om det ble litt kaldt øverst i bakkene der vinden tok litt. Jeg møtte ikke en kjeft. Det var til og med noen solglimt da jeg nærmet meg Hunnedalen.
Det var adskillig flere biler på parkeringsplassen da jeg kom ned enn på fredags ettermiddagen.

mandag 15. oktober 2012

Høgjæren – Synesvarden søndag 14. oktober 2012

Det var fortsatt fint vær på morgenen, og det hadde vært ned mot frost den natten. Jeg kunne ikke ta av gårde på vanlig tid. Og etter en liten runde med broderen , ble det til at han måtte gå alene. Han ville ta en runde på høgjæren eller rundt Lifjellet.
Det tok litt tid før jeg kunne komme av gårde. Det passet med en tur mens minstemann sov formiddagsluren.  Nesten alt var klar, det ble å hive sekken i bilen, og komme seg av gårde så fort som rå. Jeg valgte høgjæren.  På den vanlige parkeringsplassen sto også broderen sin bil. Det viste seg at han bare hadde startet en halv time før meg. Men jeg så ikke noe til ham. Han gikk over Synesvarden til Holmavatn og så kjerringå, med retur over Synesvarden.
Jeg gikk til Synesvarden, videre til Holmavatn og så helt ut til Steinkjerringå.  Og samme vei tilbake.
Det mest markante ved turen må bli at det var folk i alle bakker og stier. Jeg har aldri sett så mange biler på parkeringsplassen på Toppdal. Det var sikkert opp mot tyve biler. Eller gikk turen i bra tempo. Det blir ofte slik når starten blir litt rask. På denne turen kom jeg  bak noen opp første bakken, og måtte gå på da jeg kom forbi. Ellers gikk bakkene i et greit tempo, og det var ikke vanskelig å holde trykket oppe selv på det bratteste. Jeg fikk nok noen kommentarer etter meg fra enkelte. De synes jeg burde holde meg bak i køen. Eller var det folk i alle alder. Det satt en hel gjeng i sørhellingen på Synesvarden.  Denne gjengen møtte jeg igjen på vei tilbake fra Steinkjerringå. Det var folk i sin beste alder – opp mot og over  70.
Siste bakken opp mot litla Synesvarden ble ikke tung, men jeg åtte skru ned tempo. Det er en stund siden at jeg har gått så fort i så lang tid. Og det kjente jeg i beina, spesielt under føttene, etter hvert.
Men med bakgrunn i  tempo og lengde, så var jeg godt fornøyd

Mot Dalsnuten Lørdag 14. oktober 2012

Med Stina på tur.
Denne dagen fikk jeg anledning til å ta med barnebarn på tur. Det kunne jo ikke bli en langtur. Men i det fine været vi hadde lørdag ville det vært feil å ikke gå i det hele tatt. Stina ville gjerne være med.








Vi fant frem klær, men måtte skaffe noen vanter. Jeg fikk med både saft og brødskiver, og tok med en pakke kjeks – heldigvis.
Det er ikke lange turen inn til Gramstad, men lang nok til at spørsmålet kom, er det langt igjen?







På Gramstad var det masse bil. Jeg er ikke sikker på hvor mye folk det pleier å være, men fint vær og høstferie, gjorde nok sitt til at det ble flere enn normalt.
Vi så folk over alt. Det var mange på vei innover. En god del som satt og hadde pause i sola. Og noen som kom imot. Litt sorpe ved Revholstjørn.  Bratt bakke oppover, og rett før det bratteste øverst tok vi en pause. Her ble det spist kjeks fra pakken, og da først pakken var kommet fram, ble det flere pauser nedover for å spise mer kjeks. Vi hadde en hyggelig tur i rolig tempo, men Stina mente at det var langt nok.
Som vanlig manglet det ikke på krefter om det dukket opp noe som var interessant. Inne i skogen var det gapahuker og en pinne som hang i et tau. Dette måtte selvsagt undersøkes.  Da manglet det ikke på krefter.
Mange av de som gikk forbi oss, var utlendinger. Dalsnuten må være et populært turmål. Og  denne dagen var det nesten fullt på parkeringsplassen da vi kom nede.

Blåfjellenden fredag 12. oktober 2012

Tur i vind og sol.

Ukas tur måtte bli en kjapp tur inn og ut. Denne helga ville vi ha besøk av barnebarn, og bestyrerinnen mente jeg burde delta i ”festlighetene”.
Det ble selvsagt meldt om kjempevær. Etter mange turer i regn og vind, kom det endelig skikkelig vær, og det kunne ikke bli noen overnattingstur.  Men fredagen fikk jeg mulighet til å ta en tur inn og ut samme dag.
Hjemme var det skyfrihimmel og fortsatt ikke kaldt. I Hunnedalen var det enkelte skyer, og temmelig mørkt i sør, og det blåste. Det hadde også vært frost om natten. Det lå is på de minste tjerna. Det var litt is i stien i nordhellingene mens sola hadde tint det meste.

Skolene i Rogaland har høstferie denne uka.  Det var en del som hadde benyttet været og ferien til å ta en tur inn i heia. Jeg møtte to partier som kom fra hytta på min tur innover.
I medvind innover gikk det greit. Litt sleipt i bakken ned mot hytta riktignok. 
På hytta var det greit. Jeg tok en times pause, med te og mat.  I løpet av uka, hadde jeg fått to henvendelser om gjenglemte briller. Jeg fant det ene paret.
Et vindu på hemsen sto oppe, men ellers så det bra ut.
Hjemveien ble noe tyngre enn innover. Nå er det ofte tungt opp bakken og videre, men denne dagen blåste det opp, og jeg hadde opp mot kuling over toppene. Det ble litt oppoverbakke store deler av turen. Jeg gikk og lurte på om jeg ville treffe folk, med bakgrunn i været og at det er skoleferie, burde det være noen.
Jeg møtte de første rett ved Fossebekken.  En familie, og de ville kunne nå hytta i god tid før mørket.
Det var også et par jenter på vei. Ved porten traff jeg nok en familie. Ungene var noe større, og jeg regnet med at også disse ville nå inn før mørket.
Det var også kjentfolk på vei inn mot hytta på Hjortahommen.
Nede på parkeringsplassen var det en gjeng gutter. De hadde tenkt seg innover.  Slik jeg forsto det ventet de på flere folk. Klokka var rett over 16:00. Og da jeg nevnte lykt, ble det litt frem og tilbake om de ville komme inn før mørket.  De hadde tro på at det ikke burde ta stort mer enn 2 timer.

Jeg mente de ville være i bakken ned i det mørket senker seg over landet.  Det kunne vært greit å finne ut v hvem som var nærmest…

mandag 8. oktober 2012

Blåfjellenden fredag 5. oktober til søndag 7. oktober.

Jeg har gått å hanglet de siste to ukene med en halsbetendelse, og treningen ble tung.  Jeg planla ingen langtur denne helga, og da det måtte gjøres en del på Blåfjellenden, valgte jeg å ta turen dit. Inn på fredagen med retur søndag.
Jeg fikk følge innover på fredagen av broderen med barnebarn.  Det ble en hyggelig tur innover heia. Vi kom ikke av gårde før litt ut på ettermiddagen, men det er fortsatt lyst til over 19:00.
Denne fredagen var det i tillegg godt vær. Litt kjølig i skyggen, men vi kunne gå uten jakke. Det var fortsatt mye vann i bekker og elver. Men ikke så mye at det bød på utfordringer.   Tørt i bakken, rolig oppover bakkene og godt selskap. Det må bli en fin tur av slikt.
Det var varmt i sola, og vi planla en liten stopp, men som så ofte før, den perfekte plassen dukker ikke opp, og vi går helt fram – uten pause.
Vi så spor innover, og siden bilen til Sigmund sto på parkeringsplassen, måtte det være han. Men vi så ikke lys på stølen, og det var ikke sauer på marka.
Hytta var kald. Det var ikke mer en 12 grader inne, og det tar noen timer før det er skikkelig varmt.  Vi kortet tiden med te og rosinboller. 
I det gode været, burde det kommet flere, men det ble bare oss på hytta den kvelden. Vi fikk en rolig kveld for oss selv. Det ble litt soduko på meg og spill på broderen og barnebarn.

Det begynte å regne ut på kvelden. Temperaturen ute gikk ned mot 0 grader. Og det kan ikke være langt fra snø øverst.
Om morgenen tok vi en liten runde på hytta før vi gikk ned til uthuset og fikk skikk på døra. Slike ting tar tid. Etter dette tok broderen og barnebarn ut. De fikk regn over heia, med sludd helt øverst.
Jeg tok det veldig med ro på lørdagen. Gjorde litt rent, og ryddet, fikk vekk boss og fyrte opp aggregatet og ladet drillen litt. Da burde dette holde til over vinteren.
Jeg regnet ikke med at det ville komme folk før god over 3, og det stemte. Da kom det en dame med 4 unger – to gutter på 11 og to jenter på 13.
Etter en stund kom de første av gjengen fra Flørli – fellesturen. De var i alt 22 stk. Med litt frem og tilbake fikk alle plass på annekset.  De fikk også plass til alle rundt middagsbordet.
Det kom også en familie nedenfra. De hadde ligget i telt ved elva, og jeg tror de gjorde det klokt i å ta inn på hytta. Det både blåste og regnet den natta.

Det kom også far og datter litt senere. Jeg har vært sammen med disse tidligere, og det er alltid hyggelig å treffe folk igjen.
De to siste kom opp dalen rett over 7. Da var det begynt å mørkne. Store tunge sekker, regn og sleip, gjorde at de hadde brukt over 5 timer. De var syklister på høyt nivå, og det manglet helt sikkert ikke på kondisjon.
Det ble en hyggelig kveld med prat rundt fjell og hei, men også sykkel og trening.
Om morgenen ble det å ta inn brua. Heg fikk jeg god hjelp av de to guttene.
Tre av følget fra fellesturen fant ut at de ikke burde gå ned dalen. De hadde brukt nesten 8 timer fra Flørli, riktig nok opp trappene. Den avgjørelsen ble sikkert enklere fordi jeg tilbød meg å ta med de som ville til Hunnedalen i min bil.
Jentene og en turleder startet nesten en time før meg, og likevel tok jeg de igjen rett etter den stor steinen. Jeg gikk raskt ned til bilen, kjørte til Byrkedalstunet for litt mat, og så opp igjen.
Jeg måtte likevel vente en halv time.

mandag 1. oktober 2012

Sandvatn søndag 30. september

Det meste var vått, og det rant av sekken. En av de mer våte turene.


Det blir å gjenta fra lørdagens tur.  Værmeldingen var egentlig ikke så helt ille, men det var regn på ruta oppover dalen og det var nedbør i lufta på parkeringsplassen. Innover var det et lite ”vindu” med opphold, og faktisk litt sol i lia.  Men det  jeg kommet til å huske fra turen var nedbør.
Jeg kjente det fortsatt godt i halsen, og hadde litt feber i kroppen. Det var ikke overskudd. Noe på grunn av lørdagens tur, som hadde gått i et bra tempo. Det var enighet om at vi skulle ta det med ro oppover.
Vi traff en rypejeger på brinken øverst i bakken. Han hadde fått en rype, og sett noen flere. Det er en del fjellryper, men lirypa ser vi ikke fjæra av.

Sørpe vått innover, og fortsatt noen små fenner i lia. Det er ikke mange årene at de ligger så sent…
Vi møtte en hel gjeng i mot. De hadde gått til Blåfjellenden fredag og videre til Sandvatn på lørdag og nå på søndag møtte vi de på veien mot Lortabu.
To av følget hadde tatt turen over Stutaheia for å hente biler. Følget beregnet tre timer ned og hadde ventet en halv time på hytta. Jeg tror nok de måtte vente en time ved Lortabu før bilene kom. Det ble antakelig en kald fornøyelse.
Vi vurderte å snu ved Mangædne, men da har vi antakelig bare gått litt over en time, og det hadde blitt mindre tilbake. Det hadde blitt en kort tur, så vi fortsatte mot hytta.
På hytta var det glør i ovnen, og ved hjelp av litt papir fikk vi fyr på noen kubber.  Det gjør ikke store forskjellen, men det føles bedre.  Gjengen hadde gjort skikkelig rent. Det så egentlig bra ut.  Vi spiste, og fikk i oss noe varm te, og ventet litt for å få jakkene litt tørre.
Fra vinduet så vi at brua var delvis ute av funksjon. Lemmene hang ned på den ene siden.
Noe før 2 begynte vi å ta på oss klærene.  Vi gikk mot brua for å se hva som skulle gjøres.  Det er så pass sent at den uansett må inn snart, så vi planla ikke noen stor jobb – i regnet.
Vel ute av døra på hytta så vi to karer som litt motløse sjekket restene av brua – fra andre siden.
Det viste seg at en av wierene var kommet ut av hakket. Vi fikk denne på plass, og karene la på så pass med lemmer at de kom over. (Vi gikk før de var helt over.) Litt heldig at vi var der og fikk på plass wierene. De hadde muligens fått større problemer om vi ikke var der for å få på plass greiene. I tillegg kom karene fram til varm hytte med fyr i ovnen.
Det ble en lang tur tilbake.  Det var ikke mulig å presse på oppover bakkene, og nedover måtte det gås forsiktig på grunn av sorpå.  Vi møtte – selvsagt – ikke en kjeft på vei tilbake. Med regnet midt i mot, selv om det ikke blåste noe særlig, så ble det surt. 
Men nede ved bilen så hadde vi brukt mindre enn to timer tilbake.

Blåfjellenden lørdag 29. september.


Regnbue

Denne fredagen ble det ikke tur innover. Det må av og til gjøres noe hjemme, og med det været som var meldt, var det ikke vanskelig å prioritere andre ting.
Lørdagen ble det en tradisjonell tur inn til Blåfjellenden og retur samme dag. Det har ikke blitt så mange av disse turene i de siste årene. Dette skyldes selvfølgelig at jeg har fri på fredagene, og har valgt å overnatte på hytta.
Det gir en god del overnattinger på hytta, men ikke så mange lange turer.  Det merkes litt. Men fortsatt går det greit. Jeg tror jo alltid at det er tyngst siste turen, men ved nærmere ettertanke, så var en tur frem og tilbake skikkelig tung i en periode tidligere.


Spørsmålet blir jo fort om en tur inn på fredagen med retur på lørdagen gir bedre eller dårligere trening enn en tur frem og tilbake på samme dag.
Det var litt regn i lufta oppover, men nesten opphold ved start, og jeg kunne ta av jakken i bakken opp. Øverst var det regnbue, og fra da, var det jakke på. Innover gikk regnet mer og mer over til sludd. Spor i sorpa viste at det var folk på vei innover.  Jeg tok igjen tre damer ett stykke før Fossebekken. Jeg hadde også tidligere sett en kar på vei innover.
Karen foran gikk rimelig greit, og jeg tok ikke særlig innpå. Nedover bakken mot Blåfjellenden tok han klart i fra.  Jeg laget te, og vi fikk oss en liten prat på hytta. Han hadde tenkt seg opp til toppen av Stutaheia og så ned til Høgaleitet.  Etter min mening ville han bruke 5-5,5 timer på turen. (Han hadde bare brukt litt over to timer inn). Det var ikke store marginen til mørket kom, med en slik plan.
Han gikk også i forsvarets feltbukse og i M77. Kliss våt. (Men det var egentlig jeg også, selv om det fantes noen tørre flekker på blusen.) Han valgte å gå rundt på andre siden av Leitevann. I det været vi hadde, tror jeg det var en riktig beslutning. Det blir kaldt etter en stund i regn.
Jeg møtte igjen damene rett før de nådde hytta. Vannet i vaet øverst var steget med opp mot 20 cm fra jeg gikk ned. Det regnet hele veien tilbake.
Jeg møtte ikke mange på vei innover, bare to damer og en ung mann. Det ble ikke mange på hytta denne natta.
Det meste var vått, og det rant av sekken. En av de mer våte turene.

Saftbekken