mandag 27. juli 2015

Sommertur på Høgjæren.

Søndagstur med bestyrerinnen og broderen.


Bestyrerinnen har den siste tiden gjort en innsats for å komme i bedre form. Det begynte med at vi gikk et par timer eller mer i ferien.

De første 14 dagene la et godt grunnlag, og i ukene etter har hun fortsatt å gå litt lengre turer. Og helst hver dag.

Det har gitt resultater.

Broderen kom fra sin ferie i syden på lørdag. Da måtte det selvsagt bli en vanlig søndagstur.

Bestyrerinnen var også klar for en søndagstur i selskap med oss gamle gubber. Det kunne ikke bli oppe i heia. Det passet ikke meg og heller ikke for broderen, som hadde sosiale forpliktelser.

Værmeldingen var sånn passe. Overskyet og vind opp mot 10m/sek. Vinden ville kjennes på Høgjæren, men ellers passet den turen - denne gangen.

Vi var på Holmavatn rundt 11. Det var nesten ikke bil. Hvor var turfolkene?

Vi valgte å ta mot steinkjerringa først. Og det gjorde vi lurt i. Ikke langt opp i bakken fikk vi litt regn, og etter en stund ble det skikkelig slagregn som trommet på jakken. Værmeldingen hadde ikke sagt et pip om regn på formiddagen, skulle det bli regn hele runden?

Før vi nådde ned til stidelet ved Steinkjeringa hadde regnet stoppet, og det klaret litt opp. Skodda lettet litt, og det ble mulig å se ut over landskapet.

Bestyrerinnen fulgte godt opp. Vi gikk forholdsvis fort, og hun hadde ikke problemer med å holde følge. Takket være treningen, ble det heller ikke tyngre på slutten av turen. Med trening går alt så meget bedre.

Til å begynne med så vi ikke mange andre. Vi traff hyttefolket som var på vei hjem, og litt etter dukket det opp en gammel kjenning fra turene på høgjæren. Vi fikk en liten drøs, før vi gikk videre.

Ved synesvarden fant vi le bak selve varden. Her oppe blåste det adskillig sterkere enn hva værmeldingen hadde nevnt. Det var opp mot 14-15 m/sek etter min mening.

Broderen tittet nedover mot Holmavatn og oppdaget et helt 17. Mai tog på vei oppover.

En masse ungdom på tur. Ikke alle så ut til å ha gått like mye på tur.

Nedover mot bilen var det greit. Selv om vinden tok skikkelig i over kantene nedover, så er det greit å gå.

Nede ved bilen kunne vi konstatere at turen hadde gått i et bra tempo, og det var godt under to timer siden vi startet. Nå bør søndagsturen være på minst to timer, men det får gå for denne gang.

En hyggelig tur i selskap med både regn og vind.

 

 

 

 

 

 

 

søndag 26. juli 2015

Til Sandvatn på snøbruer.

25. Juli og fortsatt is og snø. 


Det var tid for - egentlig langt over tiden - en tur til Sandvatn. Dette er en av de faste turene. Forholdsvis lang, men i et svært greit terreng.

Denne våren/sommeren har både snøen og foten hindret turen. Jeg har ikke tatt ut på langturer fordi legen var klar på at achillesproblemer tar tid - 6 måneder eller mer.

Værmeldingen for lørdagen var ikke helt overbevisende, men søndagen skulle bli verre. For lørdagen ble det nevnt noe om regn fra ettermiddagen av. Og det betød at jeg burde komme meg av gårde litt tidlig.

Og heldigvis, jeg klarte å være i bilene en halv time før vanlig tid.

På parkeringsplassen var det et par biler. Det var ferske spor innover. Det kan ikke ha vært mange folk på hytta den natten.

Det ble litt mer forståelig, etter som jeg kom opp i høyden. Snøfennene lå tett. Nå er det vanskelig å sammenligne direkte år for år, men den første turen til Sandvatn går normalt i midten av juni. I 2014 ble det slutten av juni før jeg tok første turen og det syntes jeg den gangen var sent.

I 2015 ble det 25. juli før forholdene lå til rette for en tur innover.

Og ut fra en sammenlikning av bildene fra turen i 2014 mot 2015, var det omtent like mye snø da som nå. En måned senere.

En gang for lenge siden - i forrige århundre - tidlig på 90 tallet, var jeg, sammen med bestyrerinnen og venner innover mot Sandvatn.

Datoen var 1. Juli.

Da gikk vi på isen over Mohidlertjørn for å komme til Mohidler.

Det har liksom vært en historie og dato for å vise hvor sent sommeren egentlig kan komme oppe i heia.

I år ligger det antakelig fortsatt is på samme plassen, og vi er omtrent i august.

Det var sauer på Mangædne. Over brua og videre oppover, var det brunt og nesten ikke grønne flekker. Ikke mye mat for dyra, og det så helst vinterlig ut.

Om ikke vinter, så i hvert fall høst. En sur vind fra øst, overskyet med mørke skyer i horisonten, og bare 5-6 grader, sørget for det.

Her står jeg etpar meter over bekken.
Et par plasser går stien over bekker/elver. Over den største - fra Øyarvatnet ned til Mangædne, er det bru. Her lå fonna opp til brua, men ikke over elva.

For to andre bekker, var det fortsatt snøbruer. Begge plasser lå snøen tykk - forhåpentligvis.

Det er litt spesielt å gå på snøbreer omtrent i august - de forsvinner ikke i løpet av første uka. På den ene var det minst et par meter ned til vannet - med snø?

På hytta var det varme. Det gjorde godt å få sitte inne en stund. Etter en matbit og pause, tok jeg ut.

På tilbakeveien møtte jeg en kar, og stoppet for en liten prat. Det viste seg at han var bror av en bekjent. Men bodde i Molde - og var på tur hos oss.

Ellers var det folk på dagstur. Jeg møtte ingen som skulle innover for overnatting.

Med foten litt i ulage, har det gått litt tregt i vår. Denne gangen ble det god fart, selv om klokka sier det tok lengre tid enn i mine velmaktsdager.

Og i det jeg kom ned til bilen kom det noen dråper.

 

fredag 24. juli 2015

Tre dager på Blåfjellenden.

Ferie og arbeid.


Det er ferietid. Bestyrerinnen har ikke fri. Og hva gjør man da?

Blåfjellenden ligger nå der, og det er alltid en del ting som burde vært gjort.

Som for eksempel å tømme dassen…

Og når min gode venn og nabo, Kåre også vil bli med, er det ikke vanskelig å bli enig om å dra innover for noen dager.

I tillegg var vi heldige med været, selv om værmeldingen ikke var for optimistisk.
Dette ville ikke bli en vanlig helgetur. Vi tok nemlig ut på en tirsdag. På veien opp mot Hunnedalen hadde vi noen dråper på ruta, men uten om det var det opphold.

Og litt sol innimellom. Bra vær til denne sommeren å være.

Innover var det grått og skyet - litt trist. Det å kunne se fram til noen dager på hytta gjorde turen lettere.

Det gjorde ikke sekken. På en så pass kort tur blir det til at jeg tar med en del “kjekt og ha”, og det veier mer enn mye annet…

Mat er greit, god mat ennå bedre, men 10 egg på to mann i to dager? Det ble båret litt ned.

Min venn Kåre, har ikke tråkket like mye i heia som meg. Det gjorde at vi tok det med ro. Det ble til og med tid til en liten matbit underveis. Kåre savnet termosen, men friskt fjellvann, årgang 2015, er en bra erstatning.
Vi ble ikke alene på hytta første natten. Det var andre som også var på ferietur i heia. I tillegg hadde Turistforeningen sendt ut 5 ungdommer for å jobbe på hyttene.

En av jobbene de skulle gjøre var nettopp å tømme do. Tenk om vi hadde tatt ut på mandag, da hadde vi antakelig alt begynt på drittjobben. Nå slapp vi det. Ungdommen tok utfordringen.

Det er likevel nok å ta fatt i, så det ble tømmermannsarbeid i noen timer på onsdagen. Det passer egentlig veldig bra, da Kåre har jobbet med hammer og spiker i mange år.

I tillegg ble det båret lemmer til stien mot Sandvatn. En tung jobb, men med to til å ta i, ble det gjort dobbelt så fort. Rart det der.
Natt til torsdag ble vi alene på hytta. Ungdommene holdt til i annekset.

Det kom et tysk par opp dalen. Slik jeg forsto det hadde de brukt over 11 timer på turen. Telt og utstyre veier en hel del. Det ble nevnt noe om hytte til hytte neste gang.

Torsdagsmorgen kom det noen dråper, men før en viss menn hadde fått på seg skoene (Jeg), var det hvite ulldotter på himmelen og sola varmet. Og det var på sin plass. 6 grader er kaldt midt på sommeren.
Da vi forlot hytta var den striglet og pusset. I god stand til de neste gjestene. Det ble en fin tur over heia. Sola tittet frem inne i mellom. Vinden kom bakfra, og selv om det ikke var mange gradene øverst, så gjorde den ikke mye ugagn.

24. Juli, og vi måtte gå nede i ura i stede for over ura. Stien var fortsatt dekket av snø, og den fonna var bratt. Jeg kan ikke huske at vi har gått ura så sent som i juli noen gang.

Da er det bare å glede seg til neste tur….

 

 

mandag 20. juli 2015

Bynuten i skiftende vær.

Sommer ved start.


Det ble ingen tur på lørdag. Jeg prøver å begrense turene, fordi legen har nevnt noe om 6 måneders opptrening for problemene med achillesen.

Da må det bli tur på søndag. Men hvor? Jeg kom ned fra heia på fredag. Det er fortsatt snø - lange fenner. Og selv om en tur til Sandvatn er på planen, så er jeg ikke klar for å spasere på en masse snø. Det får vente en uke.

Bynuten er en tur jeg ofte har brukt. De siste årene helst vår og høst. Før sommersesongen i heia, og etter heia har steng for vinteren.

I år, på grunn av den hersens foten, har det bare blitt en tur til topps i Sandnes. Det var på tide med en ny tur.
Det er sommer, og det er sol - fra morgenen av. I følge værmeldingen ville det bli dårligere vær etter hvert, med muligheter for regn. Her var det bare å komme seg av gårde. Og jeg må ha vært usedvanlig tidlig. På parkeringsplassen ved skiltet var det tomt. Ingen biler.

Det sto et par biler på andre siden, men selv med disse var det nesten ingen andre før meg. Det var omtrens slik jeg venter å finne det en regnfull lørdag i november.

Været var bra. Noen skyer og litt vind. Litt oppe i bakken gikk fleecen i sekken, og det ble en tur i bare blusen.
Nå sto det på trening og form og acillesen. At det ikke går fullt så fort oppover bakkene som før, er en ting. At syra i beina likevel kjennes i bakkene er noe annet. Og når det i tillegg er et spørsmål om achillesen holder, så blir det litt spenning i hverdagen. Det beste hadde antakelig vært å prøve å glemme beina og bare konsentrere seg om turen. Litt vanskelig det der.

Selv om det går senere, så er bakkene like tunge og like lange, men alt tar jo slutt en gang. Og varden på toppen sto som før.

Det føltes litt som en seier å komme opp. Tidligere på våren lurte jeg virkelig på om det var slutt på lange turer, men klarer jeg en tur til toppen av Bynuten, bør det også være mulig med lengre turer - etter hvert.

Oppover de siste stigningene mot toppen hadde det blitt en del titting ned. Det tungt å holde oppe motivasjonen.
Vel oppe var det igjen tid for å se opp. Himmelen var blitt mørk. De lette hvite skyene fra tidligere hadde forsvunnet og blitt erstattet av et sammenhengende tungt skydekke.

Spørsmålet var om det ville komme regne.

Det begynte så smått å dryppe i det jeg kløv rundt fossen på vei nedover. Det var bare snakk om lett regn, og inne i skogen merktes det nesten ikke. Det kunne da ikke være nødvendig å ta på jakken for de få dråpene. I hvert fall ikke ennå….

Og sånn fortsatte det nedover. Skal jeg ta på jakken nå eller vente?

Jakken kom aldri på.

Blusen var våt da jeg kom til bilene, men eller gikk det greit.

Men jeg fikk et litt annet syn på saken etter hvert. Selv om det ikke føltes kaldt der og da, og så avgjort ikke nødvendig å hive på jakken, så ble jeg gjennom kald.

Det var tross alt ikke mer en 11 - 12 grader.

Hjemme ble det noen minutter ekstra i dusjen før varmen kom tilbake, og da hadde jeg kjørt med varme i bilen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

lørdag 18. juli 2015

Sommertur i kortbukse og med lett sekk.

Med "ærend" i heia.

Nok en tur til Blåfjellenden torsdag til fredag. Denne gangen på grunn av værmeldingen, og fordi jeg hadde noen småjobber som burde gjøres.

Værmelding var ikke gavemild med godvær for helgen. Derimot ville det være sol og sommer både torsdag og til utpå fredagen. Og når det er mulig, så hvorfor ikke ta turen torsdag. Hva sjefen ikke vet, har han ikke vondt av…

“Sommer”, må i denne forbindelsen tas i litt overført betydning. Det ble fire grader om natten, og det blåste friskt på dagen.

Sol og sommer, selv i overført betydning, betyr kortbukse og lett sekk. Det har så langt i år ikke vært for mange turer i kortbukse.

Til en forandring holdt værmeldingen hva de lovet. Innover heia var det finvær og tørt. Det var fortsatt snøsmelting på gang. (15. Juli, uhørt).
Snøen hadde minket, og fennene er faste og fine, men kan gi en overraskelse nå og da.
Jeg gikk gjennom på en plass, hvor det burde være greit.

Selv om det var torsdag, var det folk i heia. Jeg møtte en del som kom fra hytta, og det var folk på nesten alle rom da jeg kom inn.

Sola steikte inn vinduene. Det var unødvendig å fyre. Det tror jeg var første gang i år. Men temperaturen krøp nedover på kvelden. I firetiden på natten, viste det bare så vidt over fire grader.

Da var det lyst. Himmelen var klar, uten en sky, og hadde en blek blåfarge som jeg bare ser i den lyseste tiden midtsommers.
Det var ikke et vindpust. Dammen utenfor hytta var speilblank. En heller magisk natt.

En slik natt burde gi en like magisk morgen, en slik som jeg bare drømmer om gjennom en lang vinter. Det blåste selvsagt opp. Men det var fortsatt klar himmel, og temperaturen føk fort over 10 grader.
Det er likevel ikke ofte morgenene er så bra på Blåfjellenden, så her var det bare å nyte forholdene.

På veien inn hadde jeg motvind. Det blåste opp mot 10 m/sek og det kjentes. Og da var de bare å håpe på at vinden skulle snu. Det gjorde den, slik at det ble motvind på tilbakeveien også.

Det er lettere å gå når det er tørt. Kortbukse hjelper også på. Og når sekken i tillegg er lett, burde det gå fort. Så enkelt er det ikke. Nå gikk det ikke sent, men heller ikke fort, og da jeg nådde bilen ble jeg litt skuffet. Helt til jeg fikk tenkt meg om. Det hadde vært noen stopp for å snakke med folk, og slikt tar tid. Alt i alt en greit gjennomført tur, men nede på parkeringsplassen kjente jeg godt at jeg ikke burde kjøre langturer ennå.

Det får vente til senere. Jeg var litt missunnlig på karen jeg traff på veien ned. Han skulle til Flørli på en dag. Og det var en skikkelig fin dag for langtur. Med vinden bakfra og tørt i bakken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

mandag 13. juli 2015

Stovegolvet på Stord.

Bratt søndagstur med flott følge.

Med en achilles i ulage, og beskjed fra legen om at slike ting tar tid – 6 måneder eller mer, ville det være på sin plass med en rolig helg etter tur torsdag/fredag.

En hyttetur i Tysvær, og en rolig søndagstur, ville kunne være greit. Min svigerinne er velsignet med mange kjekke turinteresserte søsken. Og de har en årlig tur til topper på Stord, sammen med ektefeller.  Årets tur gikk av stabelen denne helga. Og det ville være mulig å henge seg på for oss.
«Oss» i denne forbindelse var bestyrerinnen og meg.
Årets turmål var «Stovegolvet». Riktignok var toppen 704 moh og turen ble beskrevet som «bratt». Det var hengt ut tau og kjetting enkelte plasser, men det har vi jo vært borte i andre plasser. Det burde gå greit….
7,5 kilometer – 3-4 timer. Hmm

Søndags morgen var det en optimistisk gjeng som samlet seg. Værmeldingen var ikke den beste, men det så da ikke så galt ut, eller hva.
Det startet oppover, ganske bratt. Og fortsatte oppover, brattere, før det ble skikkelig bratt. Vi måtte ta i bruk tau som var lagt ut, og det ble klatring enkelte plasser. For egen del (jeg sliter litt i høyden) var det et godt stykke utenfor komfortsonen. I hvert fall en del plasser. Det gikk bedre etter hvert. Jeg fant jo ut at fjell ikke lett gir etter, og at det faktisk er forholdsvis greit å holde fast med nevene mens føttene finner nytt feste.

Jeg blir aldri noen fjellklatrer, men muligens mindre nervøs for enkle klatrepartier.
Jeg må innrømme at jeg ikke fulgte så godt med på hvordan andre taklet de bratte partiene på vei oppover. Jeg hadde så avgjort nok med meg selv.
Alle kom greit opp ingen skader, men tungt var det. Det ble en del pusting og pesing oppover – minst 500 høydemeter bratt opp.

Øverst skrev vi oss inn i protokollen og fortsatte bort til selve Stovegolvet, som var flatt som et…

Det ble surt etter hvert. Tåka og regnskodde kom sigende. Sikten ble heller dårlig. På toppen så vi ikke stort. Stord Fitjar Turlag har innredet en gammel trafostasjon nesten på toppen. Her var det sitteplasser og ovn – med fyr. En skikkelig fin plass å ha pause – med drittvær på utsiden.
Det var ikke så veldig god plass, men vi fikk da klemt oss inn. En hyggelig pause med kaffe og prat. Før det igjen bar ut i regn og tåke.

Nedturen ble – nedtur. Jeg er sikker på at både utsikt og natur er mer enn bra, men det fikk vi ikke sett. Tåka var for tett og regnet gjorde at hetta var på nesten hele tiden nedover. Og nedover bar det. En lang li, uten noen egentlige bratte partier, men med sleipe steiner og vått grass, så det måtte gås forsiktig.
For egen del gikk det greit å få sorpa av buksesbaken.

Det er ikke ofte jeg har gått nedover en sammenhengende li så lenge, men vi kom da ned. Våte og fornøyd. Både med at vi endelig var ned, og med turen.
Selv om det var bratt oppover, og regn og langt nedover, så fikk vi en opplevelse.

Og de skal vi jo ta vare på.
Takk for turen.
 

lørdag 11. juli 2015

Torsdag til fredag på Blåfjellenden.

En vanlig tur, for siste gang?

I enda noen uker vil det være mulig å stikke tidlig fra jobben for å ta til Blåfjellenden.

Det å få godt betalt for å gå tur, er kjekt. Det å slippe å sitte foran PC’en er ennå bedre.

Vanligvis har broderen deltatt på disse utfluktene tordagsettermiddag. Denne gangen gjorde ferieforberedelser dette vanskelig. Jeg ville bli alene innover. Nå er ikke det noe nytt. Det har skjedd noen ganger de siste 20.25 årene.

Selv bestyrerinnen har gått mellom Blåfjellenden og Hunnedalene alene noen ganger.

Det gir selvsagt også grunnlag for ettertanke når det bare er uker før livet igjen tar et hallingkast og river opp mye av det etablerte.

Vi heldige, som lever lenge nok, blir jo pensjonister - en eller annen gang. Og for meg er det bare få arbeidsdager om å gjøre.

Så det var “viktig” å utnytte de få mulighetene til å “snyte” arbeidsgiver for en time…

Værmeldingen advarte mot vind. Det ville blåse opp mot kuling. Det gikk skikkelig hvitt på Høgsfjorden, og lovet ikke godt for turen. Vinden ville komme rett i mot.

På parkeringsplassen var det rolig, men kjente. Jeg traff Olav, heiesjef på Fidjastølen.

Han ventet på å få levert nøklene til stølen til andre. Det ville med andre ord være folk på Fidjastølen den kvelden.

Nå kunne Olav fortelle at det var folk på vei innover, så jeg ville heller ikke bli alene på Blåfjellenden.
Snøen er nesten forsvunnet, det er bare noen flekker på de vanlige plassene. Lengre opp er det imidlertid fortsatt noen lange snøfelter. Rett etter Saftbekken er det en bratt fonn. Den ligger over en ur, og jeg passerer heller i ura - tre minutter ekstra, enn å gå i snøen oppe på ura.

Vinden var sterk oppe i høyden. Det var et herrens bråk rundt ørene, men ellers helt uproblematisk. Jeg tror ikke vindstyrken var over 12-13m/sek.

Litt mer overraskende var temperaturen, som ikke var stort over 5 grader. Med liten kuling gir det en slik kombinasjon antakelig en følt temperatur på under null.

Det var vanter og luevær - i midten av juli. Ikke ukjent, men uvanlig. Helt greit egentlig, så lenge det ikke regner.
Ungdommen hadde installert seg på annekset. Det kom en hel del andre utover kvelden, og det ble som vanlig en hyggelig kveld og morgen.

Morgenen gikk som vanlig med rydding, vask og noen små “oppdrag”. Jeg var nesten først ut dørene, heldigvis hadde det gått et par før meg. Det er lettere å gå i spor av andre oppover snøfennene.

Turen over heia tilbake til Hunnedalen, ble en god opplevelse. Skyene trakk unna, sola kom fram. Det var forholdsvis tørt i bakken, og bekkene hadde sunket så pass i løpet av natten, at de ikke ga noen overraskelser. Selv for meg som gikk på lave sko.

Med vinden bakfra, og sola i ansiktet ble det en kjekk tur. En godbit å ta med.


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

onsdag 8. juli 2015

Ny sekk: Norrøna Falketind 30 liter

Mine brukererfaringer.

Jeg har i noen år brukt en gammel Bergans Hugger sekk til å ha treningstøyet i, og som «håndbagasje»/tursekk i «syden»

Denne sekken er etter hvert blitt slitt, og den manglet jo et bæresystem.
Det var på tide å se på andre alternativer. Jeg har brukt Bergans Helium 55 liter som tursekk i noen år, og har gode erfaringer med denne lette sekken.

Det var derfor enkelt å velge en lett sekk til erstatning for den gamle. Prisen var riktignok noe stiv: ca 1198,- etter hva jeg husker. Jeg har god erfaring med mye tøy og utstyr fra Norrøna.  (Familien påstår at jeg er merkebevist….)
Etter å ha brukt sekken en tid for å transportere treningstøyet, uten egentlig å ha testet sekken, ble den med til «syden».

Der ble den brukt hver dag i 14 dager. Og jeg hadde sekken på ryggen minst et par timer hver dag. Vekten på innholdet i sekken varierte – vi tok med vann for dagen, og mengden var avhengig av varmen. Jeg vurderte vekten til å være mellom 5 og 9 kilo. (Håndkle, ekstra tøy, foto, telefon, badesko, vann og annet rask for to personer.)
For å si det som det er:
Sekken er knapt brukbar som «gymbag».

Det er i prinsippet ikke noe bæresystem. Stroppene er bredere og bedre enn på andre småsekker, men det er skuldrene som får tyngden.

Det er en skumgummiplate i ryggen. Den hindret ikke at jeg omtrent hver gang det ble hevet noen vannflasker i sekken, måtte justere innholdet etter en tid. En av flaskene kom feil og gjorde det vondt å bære.
Sekken kan ikke stå oppreist. Den synker sammen som en, ja nettopp, sekk.

Når det i tillegg er noen detaljer som ergrer i hvert fall meg, faller gleden med ny sekk fort. Sekken lukkes med en krok som skal inn i en stoff-hempe. Etter litt bruk krøllet stoffet i hempen seg og det ble litt fomling for å få opp og igjen sekken.
Det er gode kompresjonsmuligheter, men ikke noen lomme til drikkeflaske på utsiden.  Den skal være klar for drikkesystem – dette består, så vidt jeg forstår det, av et lite hull der slangen kan tres gjennom når sekken er lukket. Masse reimer og dill dall trekker også ned.
Sammenliknet med min  - etter hvert – trofaste Bergans Helium, så er dette skuffende. Norrøna må kunne gjøre det bedre enn dette.

Jeg fant en test av sekken på nettet som kom med følgende konklusjon:
Meget god bærekomfort, grei egenvekt og generelt solide og enkle løsninger gjør dette til et sikkert og godt valg for deg som ønsker en solid, praktisk og tøff sekk.
Vår karakter en «femmer»

(Prisen i testen er oppgitt til 1495,-. Den finnes på nettet til 990,-)
Ut fra bildene kan det se ut som det er flere typer av denne sekken på markedet.

 

 

mandag 6. juli 2015

Mot Blåfjellenden med telefonen som verktøy.


Tur med forviklinger og kontakt med AMK.


Etter 14 dager i «syden» var jeg klar for tur i heia. Det måtte bli en tur innover mot Blåfjellenden. Jeg hadde jo ikke slitt den stien på lenge.
Broderen var i utgangspunktet skeptisk til en litt lengre tur enn vanlig. Og de siste måneden har det «vanlige» jo omtrent bare vært småturer.
Jeg ville uansett opp for å sjekke forholdene. Hvor mye av snøen er vekk, og hvor store er bekker og elver?

Heldigvis ble broderen med.

Mye av snøen er vekk. Det er egentlig greie forhold, selv om fenene er adskillig større/lengre enn til vanlig på denne tiden. Men – tross alt – det er håp om sommertilstander i nær fremtid.
Det er lite snø å se fra veien i Hunnedalen, og først over 700-750moh ble det igjen vinterlig.
Med hard og fin snø er det likevel greit å gå innover.

Ikke for alle.
På lørdag var det en kar som tråkket gjennom og traff en spiss stein med foten. Han fikk en flenge i foten, og det ble tatt kontakt med AMK.

Vi fikk de første fortellinger om ulykken, alt av de første som kom i mot oss. Lengre inne traff vi på kjente og stoppet. Det  ble igjenn snakket om ulykken.
De vi traff hadde nettopp snakket med AMK og etterlyst helikopteret. Broderen (som da heldigvis var med) tok for sikkerhets skyld kontakt med AMK for en oppdatering.

Vi var omtrent på den siste plassen med telefonforbindelse….
Og fikk opplyst at det så langt ikke var planlagt noen flytur inn. Det skyldes delvis at det ikke var helikopter tilgjengelig og at været ikke var bra. (Redningshelikopter hadde avgjort at de ikke ville ta turen – skaden var ikke alvorlig nok. En avgjørelse basert på opplysningene de fikk, sammen med bilder av skaden.)

Dette kunne vi ikke slå oss til ro med, fyren som var skadd satt en god time unna og viste ingen ting om situasjonen.
Det ble en del samtaler og oppdateringer før vi fikk beskjed om at nå ville helikoptert forsøke å ta seg inn til den skadde.

Nå løste dette seg antakelig. AMK overtok problemet og ville hente vedkommende.
Men jeg sitter igjen med en følese av at vi (broderen) i denne saken faktisk gjorde vårt til at det ble tatt en avgjørelse og at den skadde fikk hjelp.

Så rådet må bli å alltid dobbeltkontrollere hvilke tiltak som vil bli iversatt. Ikke bare rapporter, men også kontroller at saken er rett oppfattet og at tiltak vil bli gjort.

Etter en lengre pause på grunn av denne saken, kunne vi snu nesa mot sør og Hunnedalen. Det ble en fin tur nedover. Sola kom igjennom og det ble skikkelig varmt enkelte plasser.
Fossebekken hadde tydelig steget i løpet av det få timene vi hadde vært innover. Det ble noen hopp og sprett for å komme tørrskodd over – på lave sko.
Vi km oss ikke helt inn til hytta, men det var egentlig heller ikke planen. Det får bli litt senere på året…

Om nå bare sommeren virkelig kommer.