Rundt Engjavatnet i godt selskap.

Denne dagen fikk jeg med Øystein og Einar.

Det var ikke lenge siden jeg hadde vært i Sælandsskogen, likevel var planen å dra dit denne dagen også. Det var broderen som ville på tur, og han hadde ikke gått sin vanlige runde på en stund. Han så egentlig fram til å kunne gå rundturen.

Vår siste tur sammen hadde ikke gått helt etter planene for broderen. Han hadde håpet at hoften skulle bli bedre, men den hadde tvert i mot blitt verre. Han hadde en stund bare tatt helt lette og korte tirer, men var nå klar for litt mer bakker og sti.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen, og siden vi begge kjørte, kunne jeg ta en litt lengre tur. Nå var det også en stund siden jeg hadde fått med meg Einar på tur. Da jeg tok kontakt, var han klar på bare noen minutter. Han ville gjerne være med.

Vi ville bli tre på tur denne dagen, men vi var ikke sikker på hvilken tur vi ville gå sammen. Det ville i hvert fall bli opp bakken mot Håfjellet i starten.

Hjemme var været virkelig bra, med blå himmel og sol, men kaldt. Det hadde vært så vidt frost på morgenen. Det ville bli varmere ut over dagen. Inne i landet var det skyet, og sola manglet da vi kom til Sælandsskogen.

Vi savnet ikke sola, da vi gikk oppover bakkene. Det ble varmt nok uten den. Vi kom til toppen uten problemer, men med den vanlige stoppen på Stølssletta. Selvsagt for å ta bilder ut over mot sjøen.

Vi går i et så pass greit tempo at det er mulig å snakke . I hvert fall nedover bakkene mot Moldtjørn og videre bortover til Bjødnali. Broderen og jeg tok turen opp for å ta bilde av treet, før vi fortsatte videre mot Sjelset eller «Skogen».

På vei langs Bjødnalivatnet, sa Einar at han mente det ville være greit om han ble med meg rundt Engjavatnet, så ved porten sa vi takk for følget til broderen og ruslet mot «Skogen».

Som vanlig ble det en pause inne i murene etter gjødselkjelleren. Da vi gjorde klar for å vandre videre, kom bonden kjørende. Vi fikk en hyggelig prat, hvor han fortalte litt om gården og om tingene rundt om. Blant annet fikk vi greie på at gjeilen ut fra hytta, var den gamle veien til brønnen.

Jeg fikk endelig også forklaringen på det metall-lokket som ligger ute i marka. Det var nettopp brønnen. I tillegg kunne han fortelle at det ligget en åker oppe i Svartedalen hvor de hadde poteter og lignede. Vi må ta en tur opp å kikke på dette. Han kunne også fortelle at folkene på Bjødnali rodde kornet over vannet (som hang sammen den gangen), og brukte mølla ved Skogsånå.

Det ble en litt lengre stopp en vanlig, og vi fikk farten opp bortover og oppover mot Jærbuskaret. Det er fortsatt flott å gå stykket mellom Skogen og Jærbuskaret, og Einar er enig med meg at dette er verdt omveien.

Videre nedover til Sjelset og bortover mot Kleiva og Sælandsskogen gikk fort. Vi kom til bilen i god form. Einar var godt fornøyd med å ha fått med seg denne turen. Det var en god tur, som antakelig gjorde formen bedre.

Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og "Skogen".

En fin rundtur på flott dag.

Det har blitt en del runder rundt Engjavatnet denne vinteren. Turen er enkel og har få utfordringer. Forrige uke ble det en runde og en tur opp til toppen av Bjursfjellet. Det var en mer utfordrende tur. En flott tur, og som jeg nok kommer til å gå flere ganger ut over våren.

I tillegg til Bjursfjellet, kan turen rundt Engjavatnet utvides ved å ta med Ristøl og Lauvlia. Det bestyr en tur mye mer ute i terrenget, nesten uten sti, og en god del flere høydemetere en på den vanlige runden rundt Engjavatnet.

Det var en god stund siden jeg hadde gått denne runden. Jeg hadde tenkt på denne turen gjennom hele januar og februar men forholdene var ikke gode nok – mente jeg. For mye is og sorpe, og det er noen myrer på denne turen.

Denne dagen kunne jeg ikke finne noen gode unnskyldninger som kunne hindre meg i å gå runden. Været så ut til å bli bra. Det var egentlig nesten blå himmel hjemme, bare noen svake skyer høyt oppe. Værmeldingen var grei. Det skulle til og med bli ganske varmt – for årstiden.

Med antakelig godt vær, heiv jeg jakken i sekken og startet hjemmefra i skjorteermene med en tynn ullbluse under. Det var på tide med lettere antrekk. Det ble litt kaldt inne i skogen da jeg gikk fra parkeringsplassen.

Bare et lite stykke oppover bakken mot Støsletta og Rangnhildsstølen ble det varmt, selv om sola ikke nådde meg. Oppe – øverst på Håfjell var det en liten trekk, og det ble litt kjøligere. Det ble ikke lange oppholdet på toppen. Jeg tok fort nedover mot Bjødnali.

Det måtte også bli en tur bort til treet til Broderen. Etter å ha tatt det vanlige bildet, tok jeg fatt på bakken opp og over mot Ristøl. Det er omtrent 150 høydemeter til gjerdeklyveren øverst. Nå er det blitt en litt utydelig sti, men sammen med nødlingene oppover, burde det være greit å finne fram.

Oppe ved gjerdeklyveren er det virkelig flott utsikt. Både tilbake mot Bjødnali og Håfjell – et godt stykke lengre nede. Mot sør er det fjellene innenfor Høgjæren som viser. Jeg kunne ikke se mange vindmøller, men de finnes.

Bakken ned mot Ristøl er bratt og det er ikke mye sti å se. Siden jeg har gått her noen ganger, går det likevel greit nedover. Det er så pass bratt at jeg går svært forsiktig. Denne dagen var det ikke folk på Ristøl.

Det går en slags vei mot veien mellom Snorestad og Lauvlia, men for min del tar jeg rett over myrene. Det er litt over en kilometer mellom Ristøl og Lauvlia – over myrene, noe lengre om turen går langs «veien».

Ved Lauvlia var det folk. En hel gjeng med voksne og unger. Det var snakk om bading. I sol og 14 grader, og antakelig 6-7 grader i vannet. Ikke noe for meg.

Videre nedover til «Skogen» ved Engjavatnet er det nye en og en halv kilometer, med mye myr. Denne dagen hadde jeg god bruk for vanntette fjellsko. Det var spor av dyra som holder til ved «Skogen» oppe i heia, men heldigvis så jeg ikke snurten av dyra.

Fra «Skogen» ble det den vanlige veien tilbake til Jærbuskaret og videre ned til Sjelset. Fra Jærbuskaret er det stort sett vei eller god sti. De siste tre kilometerne er greie å gå, men det tar tid.

Denne dagen ble det 3,5 timer på tur og tilsammen omtrent 11-12 kilometer – og noen høydemeter.

Fjogstadnuten, Resasteinen og Dalsnuten

Et kjekt gjensyn med Resasteinen og "Skaret".

Som vanlig var det ikke helt enkelt å finne en tur jeg kunne tenke meg, og som jeg ikke har gått på en stund. Nå er det flere muligheter ut fra Gramstad, og spesielt Resasteinen var det en stund siden jeg hadde besøkt.

På vårparten i fjor ble det en del turer hvor jeg først tok med Mattirudlå og Bjørndalsfjellet før jeg fortsatte over Fjogstadnuten og så til Resasteinen. Nå så Dalsnuten ble tatt på slutten av turen, ble det lett en fire-fem timers tur.

Det var ikke en så lang tur jeg så for meg denne dagen. Det kunne passe å ta direkte til Fjogstadnuten og så videre fra Svarthålsleitet til Sørdalsbakken og opp til Resasteinen. Jeg kunne jo vurdere å ta om Dalevatn om alt gikk greit.

Yr mente det ville være overskyet med glimt av sol, men opphold. Nå fikk YR rett i det med glimt av sol. Jeg fikk så vidt se sola denne dagen. Det er ikke lett å stole på Yr når himmelen hjemme er mørk og tung og det kunne se ut som om det var nedbør ute i havet.

Jeg kledde meg for regn, med Recon jakke og Recon bukse. Den var ny for dagen, og jeg feiret det med å ta på gamasjer. De ville i hvert fall holde mesteparten av sorpa vekk fra buksa første dagen. Det viste seg å være nødvendig.

Det hadde vært en god del regn de siste dagene. Selv med opphold om natta var det fortsatt ganske vått i marka, og ssorpa var svinglatt enkelte plasser. Det ble litt forsiktig gange nedover på de bratteste stedene.

Jeg hadde halv bestemt meg for å ta direkte mot Fjogstadnuten da jeg startet fra Gramstad. Oppe i bakken ved gjerdeklyveren for stien mot Bjørndalsfjellet, stoppet jeg likevel opp og vurderte å ta oppover. Jeg satte kursen rett mot Fjogstadnuten.

Ved Svarthålsleite tenkte jeg ikke på å gå andre plasser enn over til Sørdalsleite og opp bakken til Resasteinen. Det var omtrent fire måneder siden sist jeg hadde klatret den bakken opp, Det er ganske rart, men det hjelper å ha gått bakker og holdt formen ved like.

Jeg var nok bedre på å gå lange flate turen enn å klatre opp bakker. Det ble tungt etter hvert, men jeg kom da opp. Denne gangen var det ingen andre ved steinen og jeg så ikke folk før jeg var tilbake ved Dalsnuten.

Det er ikke slutt på bakkene ved Resasteinen. Jeg skal jo opp mot toppen av Sjørestadfjellet og videre forbi flyvraket og bort til stien nedover mot Skjørestad eller «Skaret». Det var utrolig vått oppover bakkene mot toppen og ikke så mye mindre vann i myrsøkkene nedover.

Det var kjekt å se «Skaret» igjen. Det er en flott plass, og med mange gangveier rundt Skeppå og vider mot Sørdalsleite har det blitt enklere å gå her.

Planen videre var å ta opp til toppen av Dalsnuten. Fra Sørdalsleitet går det en sti mot Kvitemyr og Gramstad, men jeg pleier å ta over myrene og ned til den gamle stien mellom Dalsnuten og Resasteinen.

Først i det jeg kom inn mot trappene på nordsiden av Dalsnuten, hørte og så jeg andre. Videre oppover mot toppen var det mange andre som også var på tur. Selvsagt fikk jeg regn på meg her. Selv om Yr mente det skulle bli en tørr dag.

Jeg kom til topps på Dalsnutene denne gang også. I selskap med mange andre. En kjapp runde og så ned bakken og over til trappene på nordsiden. Det var helt greit å komme inn på veien tilbake mot Gramstad. Helst bare nedoverbakker og god vei er enkelt.

Etter to og en halv time sto jeg ved bilen. Telefonen mente jeg hadde gått omtrent 10 kilometer. Jeg var godt fornøyd med å kommet til Resasteinen også denne våren.

Orre til Reve havn, om elva.

En fuktig dag, men lite regn ved sjøen.

Som vanlig var det vanskelig å finne en plass jeg kunne ta dagens tur. Det har blitt noen litt lange turer, og jeg syntes det kunne passe med en litt enklere og lettere tur. Selv om det hadde blitt mange turer i strandsonen, var det det jeg syntes passet best.

Nå hadde jeg også ligget å hørt på sjøen den natta. Selv om vi bor tre kilometer fra sjøen, kan vi godt høre sjøen som slår innover, om bølgene er store nok og vinden står fra vest. Jeg lurte på hvor mye stranden var endret av bølgene denne gangen.

Det dukket opp en annen god grunn til å ta en tur langs sjøen. Værmeldingen mente det ville være yr og tåke. Det skulle bli litt bedre vær utover dagen, og om jeg sjekket «Yr» riktig, så ville det være bedre vær i sør enn innover mot Sandnes.

Jeg tenkte derfor på en litt senere start enn vanlig og med tanke på været kunne det godt bli en strandtur. Nå har jeg mange forskjellige turer å velge mellom, og alle har jeg gått noen ganger i vinter.

For å komme så langt sør som mulig – uten å kjøre for langt, tenkte jeg på start fra Friluftshuset på Orre. Det er omtrent 5 kilometer nordover til Reve Havn, og det er mulig å gå slik at det blir mer en rundtur enn frem og tilbake i samme spor.

Det regnet da jeg startet hjemme, og vindusviskerne gikk omtrent til jeg kjørte ned til selve stranden. Det var bare lett yr på parkeringsplassen, og da jeg kom inn på stien mot elva sør for parkeringsplassen, var det opphold. Helt som planlagt.

Planen var ikke å ta sørover først, men gå nordover. Nå ville det alltid være mulig å snu og gå mot bilen etter et par timer eller mer, men jeg liker jo å gå helt til det planlagte snustedet. Det ville i så fall bli en litt lengre tur enn det jeg hadde tenkt.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen ved Friluftshuset da jeg kom til Orrestranden. Ingen andre som ville på tur. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før.

Ved stidelet nedover mot stranden, tok jeg mot venstre og sørover. Det var ikke hva jeg hadde tenkt, men denne dagen passet det likevel. Det var opphold og disig, nesten ikke vind, og selv om termometeret viste en del grader over null, var det kaldt i trekken. Det sto en enslig løvetannblomst ved stien. Den syntes antakelig litt synd på seg selv. Den var i hvert fall temmelig lukket.

Sør ved elva, ute på flate stranden, snudde jeg nordover og fikk trekken bakfra. Da ble alt så meget bedre. Det var store endringer på stranden. I sør var det mye ny sand, og i nord hadde sjøen gravd seg helt inn til sanddynene.

Jeg måtte opp i dynenen da jeg kom nord på Revesanden, og selv om jeg syntes det i grunnen hadde blitt langt nok der, ble det til at jeg gikk helt til Reve havn.

Der var det nok av bil. Svært mange hadde tatt turen til Reve for å surfe på bølgene. De gikk så avgjort store nok. Det var ganske hvitt ute i sjøen. Det ble ingen pause ved havna, jeg startet på veien sørover med en gang.

Jeg holdt meg oppe i sandkulene, og på innsiden av stranden på vei tilbake. Det er antakelig litt kortere, og går litt kjappere. Det var helt geit å se Friluftshuset etter å travet opp og ned sandkuler på vei mot bilen.

Telefonen mente det hadde vært en tur på omtrent 12 kilometer, og jeg hadde brukt nesten tre timer. En litt kjedelig strandtur, men nesten uten regn en våt dag.

Rundt Engjavatnet og til toppen av Bjursfjellet.

En lang tur og en flott topp.

Enkelte ganger går ting veldig greit. Denne gangen ble det en tur jeg hadde sett fram til – med en viss angst. Selv om det hadde blitt noen skikkelige langturer i syden, var jeg fortsatt usikker på om formen var god nok til å ta en av mine vanlige langturer.

Broderen ville på tur. Han mente det ville passe å ta en helt grei tur fra Sælandsskogen. Vi har den siste tiden satset på to biler, og der vi starter sammen opp til Stølssletta og Vindskaret. Så ble det et besøk ved treet til Broderen før vi fortsatte veien mot – for min del – Skogen, og for broderen, veien mot Jærbuskaret og Sjelset.

Broderen sliter fortsatt med å komme i form etter en lang periode med skader og lite tur. Han har fått beskjed om å holde turene under en og en halv time – som strekkes til to timer.

Det ble dobbelt så mange biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen da jeg og broderen kom i hver vår bil. Det var ikke andre folk, og jeg så ingen andre før jeg kom tilbake til Sælandsskogen.

Broderen satset på å ta det rolig oppover bakkene mot Vindkaret. Jeg får ofte vite at jeg er god til å holde «rett» fart oppover bakker. At jeg holder farten som de andre kan følge. Det ble som vanlig jeg som gikk først.

Det var egentlig tørrere enn hva jeg hadde sett for meg. Ikke så tørt at det ikke var bløte myrer og myrsøkk, men inne i mellom var det tørre strekk. Det var ikke nødvendig å sikre for hvert steg nedover lia mot Bjødnali, men vi gikk likevel ganske forsiktig.

Ved Bjødnali var det nesten grønne marker, og broderen ville selvsagt opp til garden for å ta bilde av treet sitt. Det var lenge siden han hadde tatt det bilde, og syntes det var greit igjen å få kommet til garden – og treet.

Ved porten mot «Skogen» sa broderen takk for følget, og fortsatte mot Sjelset. For min del ble det veien videre innover mot «Skogen». På god vei og i god fart, fikk jeg tid til å tenke på hvor turen burde gå.

Det har blitt mange turer bare rundt Engjavatnet, og jeg hadde på mange ganger vurdert muligheten for å ta oppom Bjursfjellet. Det kunne muligens passe å besøke toppen denne dagen. Om bare regnet holdt seg borte.

Yr hadde meldt opphold denne dagen. Vi hadde til og med et glimt av sol. Overskyet og tørt ville gjøre det ganske greit å ta oppom Bjursfjellet. Vinden var kald, og det ville selvsagt bli kraftigere vind på toppen. Det kunne bli kaldt, men oppholde helt på toppen kunne gjøres kort.

Under Sulken, ble det til at jeg tok oppover mot «den søta hålå» og videre oppover mot toppen av Bjursfjellet, nærmere 200 høydemeter over Engjavatnet. Det er en lang bakke, og med noen timer på beina, gikk det ikke fort.

Likevel syntes jeg det gikk bedre enn hva jeg hadde sett for meg. Formen var god, og jeg kom greit helt opp. Det var ikke mye å se fra toppen denne dagen. Det var dis og sikten dårlig. Det ble ingen pause før jeg tok nedover. I motvind som var kald.

Jeg hadde sett for meg at det ville gå sakte nedover også, men med stort sett tørr sti var det enkelt å komme tilbake til sletta og veien videre mot Jærbuskaret. Det er greit at skoene henger i den bratte bakken nedover.

Fra Jærbuskaret er det bakken ned til Sjelset og vei et stykke, før det igjen blir skogsvei tilbake til parkeringsplassen. Turen denne dagen hadde tatt noe mindre enn fire timer og turen er på nesten 12 kilometer. En flott tur, selv om jeg ikke fikk beundret utsikten på toppen av Bjursfjellet.

Bjørndalsfjellet og Dalsnuten og litt til.

Den korte runden fra Gramstad.

Det var ens stund siden jeg hadde gått den vanlige turen fra Gramstad. Nå hadde det vært et besøk i syden med mange turer, men likevel ville det være greit å ta til Gramstad for å gå Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Det kunne jo være moro å sjekke om jeg er kommet i bedre form etter treningsleiren i Syden. Det virket i hvert fall slik, og på denne turen har jeg god kontroll på hvor lang tid jeg bruker opp bakkene til Mattirudlå og bort til toppen av Bjørndalsfjellet.

Slik jeg går denne turen, tar jeg først oppover veien mot Fjogstad, og over gjerdeklyveren og opp til Bjørndalsmyra. Samme vei som mot Bjørndalsfjellet, men ikke helt til topps. Det er et stykke innover myra som kan være vått, og ta tid, men vanligvis går det grei å komme opp mot toppen til Mattirudlå.

Fra jeg starter nede ved parkeringsplassen, til jeg står ved varden på toppen av Bjørndalsfjellet, går det temmelig nøyaktig en time, om ikke tar det med ro. Det blir ikke ofte en rolig tur opp bakkene til myra.

Selv om jeg ikke tok det direkte rolig denne gangen, kom pulsen aldri opp i rød sone. Jeg gikk heller ganske jevnt og det ble ikke noen små pustepauser oppover, annet enn for å ta noen bilder...

Det kom en jente fra Mattirudlå i det jeg kom opp i skaret. Hun hadde ingen problemer med å holde god fart over Kulheia. Jeg hadde i hvert fall problemer med å holde følge.

Det var ensomt og kaldt på toppen av Bjørndalsfjellet. Det ble straks bedre nedover mot veien. Det kom folk i mot, og det var helt greit å komme i ly for vinden. Det pleier nesten alltid å være folk mellom Kvitemyr og veien – over Fjogstadnuten. Denne gang traff jeg bare en gjeng.

Det kan være at forholdene ikke var slik at folk ville på tur. Det er jo fortsatt temmelig bløtt i marka, og det er sleipt i sorpa. Det var meldt regn, og jeg hadde trodd det ville bli vått når jeg nærmet meg Dalsnuten. Denne gang tok YR litt feil, og det holdt seg tørt hele turen,

Det var aldri snakk om å ta om Resasteinen. Det er fortsatt en litt for lang tur med våte myrer og stier. Det var heller aldri snakk om å ikke ta over Kyrkerindå og videre oppover til Dalsnuten. Bakken oppover og trappene var blitt litt lettere, men etter et par timer på tur, kunne jeg kjenne at det hadde tatt på.

Som vanlig gikk jeg opp trappene på nordsiden og over marka til trappene i sør. Det gjør at jeg kan holde grei fart og unngå klatringen rett opp til toppen. Den stien er litt utsatt for meg.. Trappene kan selv bestemor gå.

Denne dagen var det folk på toppen. Jeg tok noen bilder, gikk rundt varden og fortsatte nedover samme vei som jeg var kommet opp. Det går lettere nedover enn oppover.

Det er heltgreit med vei det siste stykket inn til Gramstad. Jeg har i det siste gått mye på god sti og vei, og bakker er derfor en utfordring. Formen kom seg på vei mot bilen,

Det ble nesten tre timer på tur med fire topper. En grei tur, med nok oppover bakker – og nedover bakker. Jeg måler turen til å være omtrent 11 kilometer.

I strandsonen fra Bore til Reve havn.

En dag omtrent uten vind.

Broderen er fortsatt i en fase der han følger råd fra eksperter. Han skal helst unngå langturer på over en og en halv time, for å få orden på en bakfot han har slitt med, eller var det hoften? I alle fall, da det ble snakk om tur, var han kjapp med å anbefale en strandtur.

Den siste tiden har turen fra Bore til Reve havn vært en standard tur. Både fordi det er helt greit å gå turen om det er frost. Det er ikke ofte is og frost stopper turen her i strandkanten. Også for turen er «enkel», uten bakker og den er likevel omtrent en mil.

Noe som tar oss to timer. Det er litt lengre enn anbefalt, men broderen strekker turen nettopp fordi den er grei å gå og gir få utfordringer for beina. Han mente vi kunne ta den turen denne dagen også.

Nå skulle det bli en flott dag. Yr mente det ville bli lite vind, og der fikk Yr helt rett. Det var omtrent vindstille langs stranden denne dagen. Yr mente også at det skulle bli sol. Sola var der, men stor sett gjemt bak skyer, og den tittet bare fram inne i mellom.

Det var i hvert fall ikke snakk om nedbør, men helt på slutten av turen kunne vi, litt overrasket, kjenne dråper i lufta. Det var ikke mye nedbør men det kom altså neon dråper, som YR ikke hadde fått med seg.

Med god værmelding, var det også andre som ville på tur. Det var en del biler, og en del folk – ofte med hund. Hvorfor de tillater hundene og drite midt i stien må bli et ubesvart spørsmål. Jeg forstår det ikke.

Det er enkelt å komme fra parkeringsplassen ved Borestranden og sørover til Fuglingene. Noen få «humper» og godt underlag, nærmest golfbane, og litt sand er alt. Vi valgte også denne gangen å gå på innsiden av strandsonen et stykke.

Litt for å gjøre turen noen hundre meter lengre, men også for ikke å gå helt i9 samme sti frem og tilbake. Det blir litt forskjell – nesten en liten kilometer.

Selv om det omtrent var vindstille var det bølger. De gikk ganske store, og selvsagt var det folk ute i bølgene. Området sør for Borestranden, er mye brukt av surferene. Denne dagen kunne vi se en hel gjeng ute skumstoppede bølger.

Fra Fuglingene til Reve havn er det ikke skikkelig strand, men stor sett rullestein. Det komme fram sand etterstormer, elle sanden forsvinner. Det er ikke helt samme stranden fra år til neste.

Vi kom fram til Reve havn, men valgte å fortsette litt videre sørover. Den vanlige turen mangler noen hundre meter på å være 10 kilometer, og denne ganen ville vi gå minst en mil. Litt sør for havna, møtte vi «fuglefolk» på kikk ette vipa og kjeld. De må ha sett begge, for de pekte og vinket da vi var et stykke borte.

Det ble selvsagt tid til en stopp ved havna. Vi inntok våre faste plasser i båthuset. Stolene står der og vi synes det er helt greit å sitte skikkelig i pausen. Denne gang ble det en litt lengre stopp en vanlig, men det tok likevel ikke lang tid før vi var på vei nordover.

Det ble helt samme vei frem og tilbake. Vi unngikk løs sand ved å ta turen innover i landet også på tilbaketuren.

Turen ble over 10 kilometer, både på broderen sin telefon og på min. Ikke mye mer, men nok til at vi nå vet hvor langt ekstra vi må gå for å nå dette målet.