To tørre og flotte dager frem og tilbake til Blåfjellenden.

Det er greit med badetemperatur i vannet.

Det har blitt noen skikkelig varme turer den siste tiden. Det var en liten jobb på Blåfjellenden som burde gjøres. Ikke noen stor jobb viste det seg, men som så ofte – ganske nødvendig. Det kunne passe å ta innover.

Det pleier å være litt mindre varmt på morgenen, og jeg startet tidlig hjemmefra for å slippe unna varmen på ettermiddagen. Det ville likevel bli en varm tur innover. Jeg mente det ville bli tid – og anledning til et bad i elva denne gangen.

Det var andre enn meg som hadde satset på en tidlig start. Bare et lite stykke oppover mot Oleskaret, kom det to jenter i mot. De hadde gått opp Fidjadalen dagen før, og ville som meg, slippe litt av varme, og så blir det varmt i teltet på morgenen når sola står på...

Litt lengre inne i heia, rett før Fossebekken, traff jeg på Olav fra Fidjastølen. Han har gått stien innover i heia adskillig flere ganger enn meg og har holdt til på stølen siden han var gutt. Nå var han bare inne for å sette opp et gjerde.

Det ble en lang og kjekk stopp med prat om gamle dager og endringene som har skjedd både i heia og hvem som vi nå kan treffe på våre turer. Det er alltid kjekt med en stopp og prat med folk som synes hei og fjell er kjekt.

Videre innover kom det folk i mot først et stort følge, og så i det bratteste stykke i bakken ned, ble det folksomt. Det var flere gjenger som kom oppover. En kar hadde startet fra Flørli den morgenen og ville til Hunnedalen. En ganske lang dagstur.

Neste alle vinduene på hyttene sto åpne for å slippe inn litt kjøligere luft. Det var folk som ville ligge en natt til og som ønsket litt lavere temperatur inne. Jeg fant vannbøtta og gikk ned til elva for å hente vann – og ta et bad. I den rekkefølgen – helst.

Det tok ikke lang tid før kleggen ble pågående. Jeg fikk likevel lempet noen steiner vekk fra plassen der jeg pleier å bade. Over åra har den lille «kulpen» blitt dypere. Nå får snar andre overta den jobben.

Jobben jeg var inne for å gjøre, var egentlig ganske fort gjort. Jeg hadde sett for meg at det ville ta litt tid. Trillebåra kom i brukbar stand, og jeg kunne tenke på andre jobber som også burde vært gjort. Det er alltid noe.

Det var en varm natt og morgenen kom tidlig. Siden jeg alt hadde fått arbeidet unna, kunne jeg ta ut tidlig igjen. Det var likevel alt 20 grader da jeg startet oppover bakkene mot toppen. Det ble adskillig varmere i sola uten et vindpust. Jeg svettet så det dryppet.

Oppe i høyden var det mer levelig. Her fikk vinden tak og det ble aldri skikkelig varmt. Det var likevel helt greit å gå bare i treningsbuksa. Det begynner å bli det vanlig antrekket – omtrent som på turene på Gran Canaria.

Det hadde startet et par fra Tyskland en stund før meg. De ble litt overrasket da jeg -en gammel gubbe – for forbi. Med tørt i bakken, lett vind bakfra og sol i ansiktet, var det ingen grunn for å ta det rolig.

Det vil si, ved Fossebekken er det en liten kulp som jeg har besøkt noen ganger. Denne gangen ble det en litt lengre stopp. Vannet var faktisk ganske kjølig – eller var det jeg som var varm? Det er jo også slik i «syden» at vannet føles kaldt med en gang, uavhengig av temperaturen.

Det ble de vanlig 12.500 skritt på turen både inn og tilbake. Denne gangen ble det vanskelig å finne en tid. Det ble for mange stopp for å snakke med folk på veien innover, og badingen på vei tilbake tok tid. Det var to flotte dager i heia..

Fra Gramstad til Dalevatn og tilbake over Dalsnuten.

Med et bad i Dalevatn.

Siden godværet fortsetter og det er tørt – og varm, ble det tur denne dagen også. Selv om det hadde blitt en del langer og tunge turer den siste tiden. Turen til Støle hadde vært både lang og varm. Det var muligens tid for en litt lettere tur.

Det var en stund siden jeg hadde gått fra Gramstad. Fordelen med å gå turer der, er at det ikke er lang transport. Det tar mindre enn en halv time hjemmefra og til parkeringsplassen. Det kunne passe med en kjapp tur i det terrenget.

Nå er det en tur jeg ikke har gått på en stund. Det er over Fjogstadnuten til Resasteinen, videre opp bakken til flyvraket og over til Midtskar og så ned til Dalevann, for å avslutte med bakke opp fra Dale til Dalsnuten.

Sist jeg gikk denne turen la jeg også inn en raskt tur bort mot Øvre Eikenuten. Denne gang vurderte jeg å sløyfe turen oppom toppen av Dalsnuten. Det ville spare meg for en ganske drøy bakke – og omtrent en halv time.

Midt i uka er det ikke fult på parkeringsplassen ved Gramstad, selv om det flott turvær. De aller fleste som skulle på tur denne dagen, ville til Dalsnuten. Det var ingen andre som startet oppover mot Fjogstadnuten,

Jeg møtte et par på vei over Rindane mot Svarthålsleitet, eller var jeg alene til jeg kom ned til Dalevatn. Jeg går jo utenom merket sti, og det er ikke helt lett å finne veien nedover mot Dalevatn. Selv om jeg har merket en rute med rød tape.

Jeg pleier ofte å møte noen som løper nedover fra Resasteinen, denne gang var det tomt for folk. Etter hvert er det greit for andre også å finne fram over småtoppene fra der stien kommer opp mot Skjørestadfjellet fra Skjørestad og bort til Midtskar.

Nedover lia, der jeg har merket litt, var det nå nesten gjengrodd, og videre der det i vår var tydelig sti, var den også nesten skult. Siden jeg har gått her noen ganger, fant jeg likevel greit den merkede stien nedover mot Dalevatn.

Det var folk som hadde badet nede ved vannet, de ville videre, og jeg ble opptatt med en telefon. Etter å ha snakket ferdig, var jeg alene. Med Dalevatn for meg selv. Det passet bra med en avkjølende dukkert.

Jeg har ganske lenge sagt til meg selv at jeg burde ta en stopp og en dukkert i Dalevatn – en eller annen gang. Nå kan jeg krysse av for å ha gjort dette. Det passet greit på denne turen, med passe temperatur både i vannet og i lufta.

Jeg så ikke fram til bakken opp fra Dale mot Dalsnuten, selv om jeg planla å ikke gå helt til toppen. Det ville uansett bli en varm opplevelse med sola i nakken og ikke et vindpust. Jeg ville jo komme opp – svett og varm.

Bakken ble egentlig verre enn jeg trodde. Ikke så mye på grunn av varmen – Det var antakelig opp mot 30 grader, men på grunn av klegg. De svermet rundt meg, og stakk ganske ofte. Det ble merker etter stikkene, som heldigvis ikke klødde.

Det ble en tur oppom toppen likevel. Det gikk ikke fort det siste stykket før jeg nådde trappene mot Dalsnuten. Heldigvis var det ingen andre på vei opp eller ned. Jeg fikk gå i eget tempo. Videre mot toppen var det heller folksomt.

Med litt tanke for hva jeg hadde planlagt, lot jeg være å ta med Øvre Eikenuten, og gikk trappene på nordsiden ned og tilbake rundt Revholstjørn. Selv varm Pepsi smakte godt. Det hadde vært en kjekk tur.

Totalt denne dagen ble det 16.500 skritt, og jeg brukte nok litt over tre timer, men da med en skikkelig stopp for telefon og bading ved Dalevatn.

Sandvatn - en flott sommerdag.

Det er kjekt med et bad i varmen.

Det ble egentlig to ganske lange turer til Støle og tilbake. Spesielt vinden, da jeg gikk innover, tok kraftig på. Jeg regnet med at det helst ville bli en hviledag etter det. På morgenen dagen etter, var det vanskelig å holde seg hjemme. Været var alt for fint til ikke å ta ut - i heia.

Jeg gikk inn til Sandvatn i juni en gang, Det kunne passe med en ny tur. Den turen er den «letteste» av turene inn til de tre turistforenings hyttene i Hunnedalen. Turene er omtrent like lange, men til Blåfjellenden går det mye mer opp og ned.

Til Tomannsbu starter turen med å gå opp Tveidebrekka, som er lang og bratt. Det er enklere å gå til Sandvatn. I gamle dager, gikk det greit å komme inn til Sandvatn fra Lortabu, på under to timer. Etter mange år på tur, har turen blitt lengre og tar derfor mer tid.

Værmeldingen for dagen var sol, varm, litt skyer midt på dagen og bare laber bris. Skikkelig bra forhold for en heiatur. Når det i tillegg er tørt i bakken, lå alt til rette for en flott opplevelse. Det vil si, om ikke turene dagene før sitter for mye i beina.

Det var forbausende mange biler på parkeringsplassen. En hel gjeng ungdommer var på tur innover et stykke mot Lysebrekka. Jeg tok de igjen på myra. Det viste seg å være ungdom som skulle inn til hytta for å jobbe.

Tømme dassen er en av oppgavene. En skikkelig drittjobb, som jeg er glad for å slippe på Blåfjellenden. Der er det slike ungdom som tar jobben. Disse skulle bare videre til Langavatn. Blåfjellenden får vente på sine ungdommer.

Jeg hadde pakket veldig lett, og det var ikke mye klær jeg hadde på kroppen. Selv om det var 20 grader hjemme. Var det bare 14 grader på 750 moh. Det var litt kald i starten, men oppover bakkene ble det fort varmt, og i le av vinden ble det sikker 30 grader. Det føltes i hvert fall slik.

Innover flyene mot Matiasbekken går det bare så vidt oppover. Stien ligger på omtrent 900 moh, og selv om det er noe høydeforskjell, så er det greit å komme fram. Et stykke er i grunnen så pass flatt at vi mente det minnet om å gå på et vanlig fortau.

Jeg pleier å være alene på hytta. De som har overnattet har dratt videre og nye er ikke kommet. Denne gangen var det folk i begge hyttene. Det var «utlendinger» som tok noen dager på Sandvatn. I flott vær går det bra.

Med folk rundt hytten. Ble det ikke et bad som jeg hadde planlagt. Det ble stopp i en kulp litt opp av Mangædne. Vannet var ikke kaldt. Det kom folk i mot, som ville inn til Sandvatn. Også de fra utlandet. En dansk storfamilie.

På mange av turene her, har det blitt en stopp i bunn av Lysebrekka på vei tilbake. Der er det en liten kulp som det er greit å bade i. Det er jo ganske greit å kunne sette seg i bilen uten for mye svette, og det frisker godt opp.

Med to stopp brukte jeg en del lengre tid tilbake enn inn. Det ble likevel omtrent nøyaktig like mange skritt begge veier. Til sammen ble det 24.000 skritt denne dagen. En virkelig flott tur i heia.

Fra Støle til Skreå

Med vannflasker i sekken.

Det var ingen andre på Støle. Det var heller ikke bestilt flere overnattingsplasser den natta, men jeg trodde det ville komme folk. Det dukket bare opp to tyske jenter på langtur. De snaket bra engelsk og jeg inviterte på kaffe.

Jenten tok en pause inne i hytta, og da jeg fant fram to skoleboller (jeg ikke hadde bruk for) ble de mottatt med glede. Jentene fortsatte videre og ville opp Flæene mot Tomannsbu den kvelden. Siden klokka alt var over 7 ville det bli en sen kveld etter en lang dag.

For meg ble det en rolig kveld. Jeg laget mat og fant fram lesebrettet. Heldigvis var det en bok jeg syntes var kjekk og grei å lese, og holdt på til lyset forsvant. Klokka 11 var det tid for å slappe skikkelig av.

Jeg måtte en tur ut på natta, og da var det overskyet og så vidt 20 grader. At tydet på at finværet – som var meldt – også vill vare dagen etter. På morgenen var det mer skyet enn dagen før, og det blåste en del mer. Det så likevel ut til å bli en varm dag.

Siden det hadde blitt en tidlig kvel, var jeg alt i gang i syv tiden. Litt over 8, var jeg omtrent ferdig med rengjøring og oppvask, og klar til å ta fatt på tilbaketuren. Slutten på turen mot hytta, hadde ikke vært grei.

Jeg lurte litt på hvordan det ville gå på returen. Uansett hadde jeg fylt opp både saftflaska og vannflaska. Det skulle ikke mangle vann den dagen. Med tørre forhold -som dagen før, var det greit å gå over myrene mot Øyestøl.

Det kan være mer vassing enn spasering, om det har regnet. Jeg går når det er tørt. Denne dagen, eller rettere morgenen, nådde jeg Øyestøl etter mindre enn en time. Og kunne kikke oppover mot det trange juvet.

For meg går det lettere mot Skreå. Det er flere bakker opp, og da synes jeg det er bedre å holde kontrollen. Jeg kom over det bratte og smale stykket i rimelig fart – det vil si litt hurtigere enn dagen før.

Rett før Trongene, satte jeg meg noen minutter og tømte saftflaska. Jeg var langt fra så tørst som dagen før, men jeg tømte likevel den lille flaska omtrent i en slurk. Og helt etter tradisjonen mistet jeg stien inne i Trongane.

Etter en stund kunne jeg ikke se sti foran meg., og det var ikke langt tilbake til siste T-varde. Jeg kikket meg rundt og jo, her på denne myra hadde jeg gått feil før. Stien skulle være litt nedenfor de blanke svabergene. Det tok bare et minutt eller så, til jeg igjen komme på den smale sti.

Ved Grunnetjørn og brua, var det tid for en avkjøling. Det var ikke mye vann, men jeg fant en plass der det var mulig å dukke seg. Det ble ingen lang pause. Kleggen var nærgående, og det stakk skikkelig et par ganger. Jeg kom meg kjapt videre.

Ganske fort havnet jeg igjen på veien og trasket den lange og kjedelige veien mot Skreå. Ved bilen kunne jeg sjekke telefonen og fant ut at jeg hadde gått omtrent like mange skritt som dagen før og brukt omtrent den samme tiden.

Mot Støle i varmen.

En varm dag i heia - med lite vann.

I noen år, omtrent fra 2018, har jeg forsøkt å få til en tur til turistforeningens hytte på Støle. I fjor ble det ikke noen tur, og problemet var akkillesen som ikke samarbeidet. Det ble få «langturer» og få turer med tung sekk – utenom til Blåfjellenden.

Så kom Yr og Storm med virkelig gode værmeldinger for mange dager fremover. De burde utnyttes til en tur inn i heia, og jeg tenkte først på turen til Støle. Den er ikke på stort mer enn 12 kilometer og de første tre – fire går på vei.

Det burde være en gjennomførbar tur, selv for folk i min alder. Det er utfordringer på turen – for folk med litt respekt for høyder og bratte stup. Gjennom ytre Trongane går stien på opparbeidet sti – en meter bredt, med stup på den ene siden og fjellveggen på innsiden.

Dette er en utfordring for meg, men siden det har gått bra noen ganger før, burde det la seg gjøre å komme over til Øyestøl en gang til. Det var imidlertid ikke kjekt å tenke på denne utfordringen før jeg dro.

Kan det bli for bra vær? Da jeg parkerte på Skreå, var det varmt- termometeret i bilen viste 27 varmegrader. Nå blåste det litt, det hjelper. Det ble likevel en varm og litt kjedelig tur innover – og oppover til Grunnetjørn.

Jeg burde antakelig har tatt en pause – og et bad der. I hvert fall fylt opp vannflaska. Det ble til at jeg gikk videre og selvsagt mistet jeg stien et lite øyeblikk gjennom Trongane. Helt som vanlig, nesten i følge planen.

Etter en grei tur ved Flæet, hvor det er flatt, sto stien videre ned til Øyestøl for tur. Dette er et stykke jeg ikke ser fram til. Som vanlig gikk det greit, men sakte. Her går jeg med forsiktige skritt og holder kontrollen.

Det er med en viss lettelse jeg når Øyestøl. Slettene i Øyestøldalen er flate og elva renner nær stien hele veien mot Støle. Det vil si «renner» var denne gangen en liten overdrivelse. Det var omtrent ikke vann, bare noen pytter enkelte steder.

Det så ikke fristende ut, og jeg gikk videre – uten å drikke. Da jeg nærmet med enden av dalen vurderte jeg å drikke av colaflasken jeg hadde i sekken, men valgte å fortsette. Det var jo bare en halv time til hytta.

Det ble en lang halvtime. Jeg gikk helt tom og det tok tid før jeg kunne gjøre noe i det hele tatt etter at jeg kom fram. Nå viste termometeret på hytta at det var 27 grader ute. Etter tre timer på tur – uten vann – drakk jeg omtrent en liter på styrten.

På Støle er det vann i slange helt fram til hytta. I stede for å gå ned i elva tok jeg et «bad» ved vasken – i svært lunkent vann. Bøtta ble tømt over meg et par ganger, og jeg tørket fort i sola. Etter at jeg igjen var tør ble det skygge resten av dagen. Det hadde blitt nok sol.

Denne dagen ble det nesten 17.000 skritt og jeg brukte litt over tre timer på turen. Tre varme timer.

Solblom og en gammel "lega" på Høgjæren.

En flott men flat tur.

Det skulle bli ganske bra vær denne dagen. Bare litt mer vind enn det jeg helt hadde håpt på. Planen var å ta til Høgjæren og så gå runden fra Holmavatn til Gauleiksvarden, ned til Vandavatnet og bort til Steinkjerringå, og så tilbake til Holmavatn.

Dette er en tur jeg har forsøkt å få til en stund, men det har liksom kommet noe i mellom. Sist jeg forsøkte meg, blåste det så pass at jeg valgte å ta ned til Sælandsskogen. Denne dagen ville det være omtrent 10 m/sek. Noe som er «levelig» i 20 grader – som det var snakk om.

Sist jeg og broderen gikk en rundtur på Høgjæren fant vi en mengde Solblom. Langt mer enn det som er meldt inn til Artsdatabanken for denne rødlistede planten. Jeg mente det også kunne være en del planter nedover mot Podholen og Vandavatnet.

De var og i gang med å forbedre traktorveien innover, og det kunne jo være greit å se hvordan veien nå var blitt. Tidligere var det noen skikkelige myrsøkk. Som ikke var helt greie å komme forbi. Det kunne være at det nå gikk lettere.

Det var en god del biler ved Holmavatn. Folk holdt på å gjøre seg klar for tur, men på min vei mot Gauleiksvarden, så eller traff jeg knapt et menneske. Det ble som så mange ganger før en ganske ensom tur til Steinkjerringå dukket opp.

Ganske mange plasser langs veien mot Gauleiksvarden dukket det opp Solblom. Et par plasser var det mange, og da jeg sjekket var det plasser som ikke var meldt inn. Planten er antakelig mer utbredt her, nå enn før.

Nedover mot Podholen og skogen dukket det opp Solblom på de rabbene som ga levelige forhold. Jeg gikk et par plasser ut av stien og inn mot rabbene, og fant planten nesten hver gang. Det var blomster 12-15 plasser som ingen var meldt inn da jeg sjekket hjemme.

Jeg har tidligere alltid gått først til Steinkjerringå og så mot Vandavatnet og Gauleiksvarden. Denne gang ble det motsatt vei, og et stykke nedover, dukket det opp en «lega» ved en stein. Den så riktig gammel ut, og den lå godt beskyttet mot været nesten fra alle retninger.

Merkelig nok var denne «legå» ikke med på kartet da jeg sjekket Kulturminnesøk. Det burde den etter min mening så avgjort ha vært. I tillegg dukket det også opp en «innhegning» et stykke mot nordvest – som heller ikke var med i kartet til Kulturminnesøk.

Legå var flott og lå skikkelig bra plassert i terrenget. Jeg synes det er kjekt med slike gamle overnattingsplasser, og pleier å oppsøke disse om jeg er i nærheten når jeg går i heia. Her fant jeg en på Høgjæren.

Jeg hadde ikke tenkt på ungdyr, da jeg startet. Det er omtrent dyr overalt i lavlandet, men det pleide å være gjerde mellom meg å dyra fra Vandavatnet og bort til skogen. Her måtte jeg omtrent gå gjennom flokkene – som ikke brydde seg i det hele tatt.

Ved Steinkjerringå var det folk, og videre tilbake mot Holmavatn traff jeg andre som også ville til Steinkjerringå. På vei tilbake prøvde jeg å finne den rette posisjonen til Solblommen, men det var rett og slett for mange.

Det hadde ikke gått fort denne dagen. Jeg tok noen turer ut i terrenget og stoppet en del ganger for å ta bilder. Slikt tar tid. Totalt ble det 16.500 skritt og omtrent 11 kilometer. Turen tok denne dagen 3 timer.

 

Med broderen til Bjødnali - og rundt Engjavatnet.

Det ble en kjekk tur med god følge.

Planen var i grunnen klar. Det skulle være en grei dag værmessig, selv om det skulle blåse litt. Det varen stund siden jeg hadde gått den vanlige turen fra Gramstad, med fire (eller fem) topper. En tur på to-tre timer. En tur jeg har gått mange ganger.

Broderen ringte. Han kunne tenke seg å ta den like vanlige turen fra Sælandsskogen til Bjødnali, og hvor jeg går videre rundt Engjavatnet og han rett ned til Sjelset. En nesten like lang tur – for min del – som den fra Gramstad.

Det har den siste tiden ikke blitt så mange turer sammen som før. Broderen har slitt med sykdom og skader, og har begrenset turene litt i forhold til hva jeg vanligvis går. Han har heller ikke helt samme kondisjon etter en periode omtrent uten tur og trening.

Det ville være kjekt med følge på en tur. Det blir i grunnen nok turer alene. Det hadde vært kjekt med følge, så vi ble enige om å treffes i Sælandsskogen. Siden vi ville skilles ved porten mot Skogen, måtte begge kjøre.

Det var meldt mye sol og litt høyere temperatur enn det vi har hatt den siste tiden. Godt turvær med andre ord. Vi valgte å gå med korte sko og korte bukser. Det var jo snakk om sommer, og det hadde bar regnet litt dagen før.

Det var kaldere enn hva jeg hadde ventet. Det gikk likevel greit med en lett jakke opp på ullblusen, og i bakken oppover mot Vindskaret ble vi jo begge ganske svette. Vi prøvde å holde jevn fart oppover og å unngå å få for høy puls. Vi tok det litt med ro.

Nedover mot Moldtjørn var stien enkelte plasser nesten forsvunnet i det høye gresset og myrsøkkene var ikke helt tørre. Vi kom oss likevel til Bjødnali uten å bli spesielt våte på beina. Etter å ha tatt det tradisjonelle bildet av treet, ble det en pause ved gården.

Vi holdt bra fart bortover veien mot Sjelset og Skogen. Ved porten tok broderen en sjefsbeslutning og hang seg på meg og vi tok begge mot Skogen. Det var i utgangspunktet meningen å snu i toppen av bakken og gå tilbake til veien mot Sjelset.

Broderen syntes det gikk greit, og mente at han på ett eller annet tidspunkt måtte utfordre seg selv med en litt lengre tur. Denne dagen passet det bra, og denne turen går jo for en del på vei og det er få lange bakker – utenom den opp til Vindskaret.

Jeg for min del gikk og kikket etter ungdyra som holder til både ved Skogen og på andre siden av Skogsånå. Vi så dyra ute på marka ved Skogen, men det var bare spor av dyr fra Skogsånå og opp til Jærbuskaret.

Broderen hang godt med både mot Engjamyra og videre oppover mot Jærbuskaret. Nedover veien mot Sjelset gikk det i vanlig fart. Fra Sjelset og til parkeringsplassen er det litt mer enn to kilometer. Som det står på skiltet før Sjelset.

Selv om det stykker også går på vei eller god sti, kan det noen ganger være tungt å holde farten oppe. Denne gangen gikk det i bra tempo og likevel kom vi til bilene i god stil. Broderen var godt fornøyd med dagens tur.

For min del syntes jeg det var kjekt å ha med broderen på en litt lengre tur igjen. Turen ble på 14.500 skritt, og er på omtrent 10 kilometer. Den tok oss tre timer denne dagen. En fin tur i godt selskap.