En våt høst-tur fra Gramstad.

En ganske ensom tur.

Det var meldt trøstesløst vær, med regn og vind. Så avgjort ikke forhold for en grei og flott tur, men siden jeg ikke hadde vært på tur i noen dager, ble det til at jeg ville ta ut. På tross av været. Det er alltid mulig å kle seg for regn og vind.

Med værmelding som inneholdt varsel om kraftige vindkast, burde det helst bli en tur i skog, eller i det minste i lavlandet. Toppene med utgangspunkt fra Gramstad er ikke over 400 meter over havet, men kan være ganske utsatt.

Likevel var det den vanlige turen fra Gramstad jeg tenkte på. Det er greit å gå kjente stier i dårlig vær. Da vet jeg i hvert fall omtrent hvor jeg kan sette beina, selv om det er vann i stien. Det ville også være mulig å korte av turen til bare to, eller tre topper, i stede for fire.

De vanlige fire toppene er Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. En tur som vanligvis tar meg litt over to og en halv time – i bra vær. Denne dagen var det alt annet en bra vær, men jeg satset på tur likevel.

Selv i dårlig vær var det forbausende mange biler på parkeringsplassen ved Gramstad. Mange andre ville på tur den dagen. Nå var det opphold da jeg startet, og folk håpet muligens på at regnet ville holde seg vekke – på tross av værmeldingen.

Regnet meldte seg, bare et lite stykke oppe i bakken mot stien til Bjørndalsfjellet. Det var bare å få hetta over hodet å tråkke videre oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Der var det vann i stien – mye vann.

Jeg vasset inn myra og det var også temmelig vått i bakkene oppover mot Bjødnaskaret. Stien videre oppover mot Mattirudlå var også full av vann - og sorpe. Da jeg snudde for å gå mot Bjørndalsfjellet, fikk jeg vinden – og regnet i ansiktet. Det ble surt en stund.

Selvsagt var det ingen andre ute på tur i det dårlige været. Det var fol nede ved Gramstad, men så for jeg kom inn i terrenget, var jeg alene. På toppen av Bjørndalsfjellet var det ingen andre, og det ble bare å ta bilde og så snu nesa nedover mot veien.

Over Rinnane forbi Fjogstadnuten var det heller ingen andre, og fortsatt regn og tåke. Jeg hadde tenkt å ta direkte mot Revholstjørn og bilen og ikke opp til Dalsnuten. Nede på Kvitemyr ombestemte jeg meg og tok likevel oppover trappene mot toppen.

Fortsatt var det ikke folk å se, og jeg lurte på om dette var dagen da jeg fikk ha toppen av Dalsnuten for meg selv. Det satt to karer øverst og kikket på utsikten. Eller mer riktig – ut i skodda... Det var ikke mye sikt , og jeg ville fort bli kald om jeg stoppet.

Jeg gikk samme vei ned fra toppen som opp. Det vil si at jeg tok trappene på nordsiden og veien rundt Revholstjørn mot bilen. Denne dagen hadde jeg brukt lengre tid enn vanlig. Det hadde vært en våt tur på mer en tre timer.