Rundtur på Høgjæren

En kald opplevelse.

Det var snakk om sol, og siden det ikke hadde regnet på noen dage, betød det «bra forhold» - for tur. I desember gjelder det å utnytte de gode muligheter ne når de er der. Finvær er ikke en selvfølge i desember.

Hjemme var det 4-5 varmegrader, og lite vind. Vinden skulle komme fra øst- sørøst. Slik vind gir sjeldent mye nedbør, og betyr som oftest greit vær.

Det ville muligens passe å gå tur på Høgjæren. Der er det ikke mye som hindrer utsyne og lite som skygger for solen. Selv om den står svært lavt på denne tiden. Ulempen er at det er også lite som gir ly for vind.

Jeg la avgårde, men bare et lite stykke mot Bryne, kunne jeg se området hvor jeg hadde tenkt å gå. I skyggen av noe sinte svarte skyer. Det kom også noen få dråper, og asfalten var våt da jeg nærmet meg Høgjæren.

Det var ikke mulig å gå fra Holmavatn. Veien inn var sperret av asfalterings maskiner. Jeg måtte snu og ta til parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Der var det en bil utenom min. Ikke den helt store utfluktsdagen dette.

Yr hadde tatt litt feil. Sola var gjemt bak de mørke skyene, og på parkeringsplassen blåste det opp mot en stiv bris. Med bare et par grader, var det skikkelig kaldt. Nå hadde jeg heldigvis på «vinter» utrustning. Lang under, gore-tex vindtett bukse, vanter og en gammel Norrøna vind-fleece, og på toppen vinterlokket. En grønn «sivil» BF, av fin gammel årgang. Minst 20 år, og slitt i kantene.

Med bare ullbluse og vind-fleece, ble det kaldt det første stykket. Heldigvis går stien i skogkanten i le for østavind et lite stykke, til jeg fikk opp varmen. Vind og kulde er ikke en god kombinasjon.

På Høgjæren er det mulig å ta forskjellige turer. Jeg hadde tenkt meg til Steinkjerringå og tilbake. En tur på 9 kilometer, men da jeg kom ned mot stidelet, fant jeg ut at det var helt greit å utvide turen til 11 kilometer ved å gå om Holmavatn.

Det er lett å lure seg selv. Nedover mot Steinkjerringå, hadde jeg vinden omtrent bakfra, og det var jo greit. Ikke fullt så kjekt å få vinden omtrent forfra resten av turen. Det ble en kald fornøyelse, selv med gode klær.

På vei oppover mot Synesvarden lettet det en stor fugl foran meg. Jeg tenkte først på svane, men halsen var for kort og beina for lange. Det var nok en hegre. Jeg mener det er første gang jeg ser denne fuglen her.

Litt lengre oppe i lia brummet det i en gravemaskin. I verneområdet. Det kunne da ikke være riktig. Det viste seg at eieren hadde tillatelse til senke vannet i et lite myrsøkk. Og merker av litt graving i et bekkeleie forsvinner fort.

Med veien inn mot Holmavatn og adkomsten til den største parkeringsplassen sperret, ville det ikke være mange folk på tur. Jeg traff bare tre personer totalt. Det ble en ensom tur.

Det var fortsatt så pass kaldt i vinden på parkeringsplassen da jeg kom ned, at jeg krøp inn i bilen for å skifte bluse. Etter en slik tur i kulde og vind, blir jeg likevel ikke varm før etter en lang dusj.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten sammen med broderen

En kjapp og grei tur på en tirsdag.

Det har omtrent blitt fast tradisjon, eller i det minste en god vane, å ta en tur midt i uka sammen med broderen. Ikke alle disse turene blir notert i bloggen. De vanlige turene er på en time og litt – opp til 1,5 timer.

Turen er også gjerne på 6-7-8 kilometer. Nå er det ikke alltid lengden på turene som avgjør om den blir med i bloggen. En kort tur med mye opp og ned, men kanskje ikke på mer enn 7 kilometer «fortjener» muligens å bli med.

Siden broderen fikk problemer med foten, har det blitt mindre langturer, men flere korte og kjappe turer. Et godt bytte, om alternativet er å gå alene.

Nå blir det også flere turer i godt vær. Som pensjonister har vi begge anledning til å ta ut på tur når været er brukbart – eller bedre. Melder YR regn og vind, har vi alltid mulighet til å utsette turen til en dag med bedre vær.

Tirsdag var YR «snill» og mente det skulle bli både sol og lite vind. Brukbart vær for en tur, og broderen var enig. Vi måtte komme oss på tur, men hvor?

Det var en stund siden vi hadde vært på Gramstad. Den vanlige turen er opp til Bjørndalsfjellet og så ta over Fjogstadnuten til Revholstjørn og tilbake til bilen. Vi har et par ganger utvidet turen til også å ta med Dalsnuten.

Broderen mente det ville bli litt for mange bakker, både opp og ned, om vi tok med Dalsnuten, men det burde gå greit med den kortere versjonen.

Fra parkeringsplassen er det 400 meter langs vei – oppover, før stien tar oppover i terrenget. Turen opp og ned til Bjørndalsfjellet er mye brukt. Antakelig ikke så mye som til Dalsnuten, men nok til at det er mye sorpe og vann i stien, og det blir sleipt og glatt bare med litt nedbør.

Det tar litt lengre tid å komme oppover bakkene med dårlig underlag, men det er helst nedover-bakkene som ødelegger rundetidene. Vi går begge forsiktig på sleipt underlag.

Om det er ensomhet som ønskes, er en tur fra Gramstad ikke helt riktig. Her er det folk på alle stiene, omtrent alltid. Det er likevel interessant å se hvem som går tur på forskjellige tider. En vanlig tirsdag, midt på dagen, mangler familiene helt. Det er lite ungdom, og som oftest er det en del dame/jenter på tur, gjerne to i lag eller også alene.

Denne dagen var det også folk på tur, men de aller fleste gikk alene. Som oftest den siste tiden, er det jenter , men denne dagen var det også gutter som var ute å gikk.

Vi kom opp til toppen av Bjørndalsfjellet, og trodde vi var alene, men det sto en jente gjemt bak varden og beundret utsikten over Stavanger og utover mot havet.

Resten av turen gikk i et greit tempo, og siden vi fikk den lille trekken i ryggen over de åpne heiene mot Revholstjørn, så ble det en mer enn grei tur. Broderen, og jeg, var godt fornøyd med en treningsrunde på en vanlig tirsdag.

Søndagstur rundt Lifjellet.

Mye folk på Dale.

Søndagstur rundt Lifjellet – alene. Det er en stund siden sist jeg gjorde det. På vinteren blir det mange turer rundt Lifjellet, om tingene blir som før. Søndag har det helst blitt turer med Bestyrerinnen eller Broderen.

Begge synes turen rundt Lifjellet er både lang og tung, og begge har harr noen spektakulære fall nettopp på den runden. Begge ønsker ikke å gjenta dette. Nå går jeg også forsiktig. Det slår ut på tiden jeg brukere. Det går langsommere.

Etter en noe våt lørdag var jeg klar for en litt tørrere søndag og en litt lengre treningstur. Selvsagt måtte det da bli rundt Lifjellet. Det ligger jo lagelig til midt i Sandnes og er enkelt å nå.

Siden jeg har gått denne runden et utall ganger, vet jeg hvor «utfordringene» ligger. Heldigvis var det ikke antydning til is, temperaturen var godt over frysepunktet. Det var til og med nesten tørt enkelte plasser.

Jeg var ikke alene på Dale. Det sto biler nesten over alt. Det er sjeldent jeg ser så mange biler, selv på en søndag. Det var folk som gjorde seg klar til tur, og utover i stien mot Dalsvågen var det spor, men ikke folk.

Det kom en kar, rett før sti delet mot Sprettraubakken, og «selvsagt» tok han opp den veien. Jeg ser ganske ofte folk på vei opp denne bakken.

Litt lengre ute mot Bymarka, traff jeg på to kjekke jenter. De kom opp mot den merkede stien fra sjøsiden, og jeg lurte på om de hadde kommet med båt. De hadde bare tatt feil sti et lite stykke.

Det var en litt sur vind på toppen. Det var en del folk og det kom noen oppover veien. Fra toppen og nedover var det mye folk. Det ble faktisk litt vanskelig å holde skikkelig avstand en stund. Merkelig nok er ikke alle like flinke til å gi plass. Noen tar antakelig ikke smittesituasjonen alvorlig, mens andre, spesielt de minste, nok bare glemmer hele greia.

Nede ved Dalevann snakket jeg med et par som hadde kommet ned bakken samtidig med meg. De var på vei mot Hommersåk, og ville følge en sti langs Dalevann over til Li-siden. De mente det var enkelt å krysse myr rett ved vannet. Det jeg ikke er sikker på, er om de tar veien mot Slettebø eller Jødestad.

Etter å ha vasset i vann en god del av turen, var det helt greit å komme inn i skogen ned mot Dale. Her i skogen er det mulig å holde god fart nedover, selv om det er forholdsvis bratt. Underlaget er for det meste tørr skogbunn. Jeg holder likevel et lite øye med røttene. De er spinnglatte når de er våte.

På Dale var det bort i mot fullt på parkeringsplassene. Det er tydelig at også Dale området har blitt et utfartssted. Det var mange familier – med og uten hunder, og de fleste skulle nok på tur. Ikke mange tar turen rundt Lifjell. Den er på omtrent 9 kilometer og tar (for meg) tre timer.

Til Blåfjell med broderen.

En grei tur.

Det pleier å bli en litt lengre tur midt i uka. Ellers blir det helst en kjapp tur rundt Gruda eller fra Sele til Hellestø. Begge disse vanlige turene er på 7-8 kilometer og tar godt over en time, men de er ikke så lange (eller «tunge») at de er med loggen.

Nå på vinteren blir det likevel ikke de lengste turene. Normalt mener jeg det er en god tur om den blir på to timer – og det er noen bakker underveis. Lengden blir likevel ofte ikke mer enn 8-10 kilometer.

Tidligere var det et par lange turer i uka. Gjerne 6 timers turer på 16-18 kilometer. Nå blir det få langturer, men til gjengjeld mange korte, nesten hver dag.

Broderen har ikke helt samme interessen for tur som meg og går bare 2-3 turer i uka. Den siste tiden har han blitt plaget med en fot som ikke helt samarbeider. Det gjør at han for det meste går korte turer.

Ofte blir turen så korte at de ikke en gang er med i loggen. Denne gangen diskuterte vi hvor vi slukke legge turen, og ble enige om nok en gang å gå fra Sælandsskogen til Bjødnali og Sjelset.

Rundturen fra Sælandsskogen og opp Urdådalen er egentlig ikke på mer en 7 kilometer, men vi går oppom Blåfjell – toppen – og helt opp til husene på Bjødnali, og på den måten strekker vi turen til omtrent 8 kilometer og to timer.

Sist vi gikk i dette området, bar det rett opp mot toppen. En lang og dryg bakke, med mange kneiker og bratte partier. Denne gangen gikk vi også til toppen av Blåfjell, men den «vanlige» veien opp. Det må jo være like mange høydemeter opp til toppen, men det går mye greiere opp stien. Eller mer korrekt «vei» for den merkede stien går på opparbeidet «kjerrevei» som slynger seg noe mer forsiktig oppover, og er helt grei å gå på, selv om stien enkelte plasser er vasket vekk.

Med ganske bra vær, var det god sikt fra toppen av Blåfjell. Det var mulig å se langt til havs og innover i heia. Et godt utsiktspunkt, som det er lett å komme til.

Etter alt regnet, ville det antakelig være mye vann i bekken, og det ville bli vassing i myra nedover mot Urdådalen. Vi ble litt overrasket da det faktisk ikke var så mye vann. Det gikk helt greit å komme over bekken, og myra var ikke våtere enn vanlig.

Dette var en tur uten trengsel. Det var en bil på parkeringsplassen da vi kom. Vi så ikke et menneske på hele turen rundt. Det var en del biler da vi kom tilbake, men folkene så vi ingen ting til.

For broderen var turen litt lengre, og med mer bakker enn det han har prøvd seg på i det siste. Han var godt fornøyd med turen. Foten er ikke helt bra, men den hindrer ikke turer, selv om det er bakker og glatt. Han ser fram til neste sesong, og det gjør selvsagt jeg også.

Nå gjelder det å holde treningen i gang, og det var nettopp hva vi gjorde på denne turen.

Orrestranden og Revestranden sammen med broderen

 En flott tur i godt vær.

Det var en kald og klar dag. Broderen ville på tur, men med gårdsrommet som en skøytebane, ville han helst ikke opp i høyden. Selv om det har blitt mange turer langs stranden, så var det fortsatt den beste plassen med is og glatte forhold andre plasser.

Broderen hadde besluttet at vi skulle til Orrestranden. Det betød en kjøretur på 15 minutter eller der omkring. En kort kjøretur for en kort tur.

En tirsdag i begynnelsen av desember er det normalt ikke mange på tur. Denne dagen var det fullt opp av biler parkert lang nordsjøveien. Det er lett å komme ned til sjøkanten lange stykker nedover mot Orre.

Mange som hadde parkert var antakelig ikke spesielt interessert i sand, men bølger. Jærkysten er stedet for surfere, og denne dagen var det bølger og flott vær. Ikke rart at mange tok ut.

Det var mange biler på parkeringsplassen ved friluftshuset også, og vi kunne se folk både på vei mot stranden og folk som var ferdig med turen.

En del av disse hadde nok vær sammen med Bestyrerinnen på en kjapp tur til munningen av Orreelva og tilbake, med innlagt stopp for tøy og bøy. Det er Frivillighet-sentralene i kommunene i nærheten som organiserer turene og det kan være mange deltakere. Hver tirsdag klokka 10.30.

Denne dagen bestemte vi oss for å følge i fotsporene til Bestyrerinnen og gjengen. Vi tok mot elvemunningen på innsiden av sandstranden. Det er et landskap av runde sand-dyner som er dekket av gress og lite annet. Greit å gå på, men for det meste er stien slitt ned til sanden. Det gjør det lett å følge med på hvor vi skal gå.

Fra elvemunningen er det 3,5 kilometer flat sandstrand til neset innenfor Jæren Rev. Så er det rullestein et lite stykke før det igjen blir sandstrand 1,5 kilometer.

Denne dagen var sanden ikke helt samarbeidsvillig. Av og til er det flatt og fint, og sanden er hard å gå på. Omtrent som å gå på vei. Denne dagen sank vi litt ned i sanden, og det er nok en del tyngre enn vanlig.

Broderen var i utgangspunktet ikke innstilt på en lengre tur, men det gikk greit, og vi var kommet til enden av Revesanden da vi snudde.

Nå er det mulig å gå oppe i dynene. Det går flere stier på innsiden av den flare stranden. De første gangene var det litt forvirrende med så mange «muligheter». Det er likevel ganske umulig å gå seg vill. Det er aldri mer enn 100 meter til sjøkanten og mindre til dyrket mark på innsiden.

På tilbakeveien gikk vi like under «galgehaugen». Det blir sagt at det var her «spekemennene» hang. Det skal være noen som ble hengt for røveri fra skipsvrak.

Sola kom lavt på slutten av turen og vi fikk sol-lyset i øynene. Det gjorde et ikke lettere å se ned i de dype skyggene, men sandstrand gir aldri noen overraskelser. Det her ikke mye som kan gå galt der.

Etter 10,5 kilometer var vi tilbake ved bilene. Det hadde tatt oss to timer. En fart på 5 kilometer i timen er ikke så veldig fort.,men i løs sand så følte vi at det tross alt hadde vært en grei treningstur.

Fra Sælandsskogen rundt Engjavannet utenfor sti

Søndagstur i godt selskap.

Det var snakk om søndagstur. Bestyrerinnen ville vite hvor jeg hadde tenkt å gå. Jeg hadde ikke tenkt i det hele tatt. Hva med om vi spurte Sigbjørn og Anne Lise, om de har tenkt seg på tur?

De ville gjerne på tur. Det kom opp forskjellige forslag til hvor vi skulle ta turen. Vi endte opp med at vi igjen ville forsøke oss på Karten og Brusanuten. En tur vi har tatt noen ganger.

På vei mot Bryne, ble Bjødnali nevnt, og Bestyrerinnen gikk inn for dette som turmål. Det ble til at vi kjørte mot Sælandsskogen.

Nå er Sigbjørn og Anne Lise med i en turgjeng som går mange forskjellige plasser. I motsetning til meg som gjerne holder meg på kjente og kjære stier.

Denne gjengen har selvsagt også forsøkt seg på Bjødnali som turmål, men da med en vri. Sigbjørn foreslo å ta ut i turgjengens fotspor . Siden Bestyrerinnen og jeg ikke hadde gått den turen, men bare de «vanlige» turene fra Parkeringsplassen i Sælandsskogen, så var det ikke vanskelig å godta en liten omlegging av planene.

Turen startet i hvert fall som vanlig. Ved veien langs «ånå» og vannet, står det et informasjons-skilt. Her går det en litt utydelig sti oppover mot toppen av Blåfjell. Denne dagen var stien dekket av eikeblader, og temmelig vanskelig å finne. Bare et lite stykke opp i lia ble stien ganske tydelig og lett å se.

Lett å finne, men så avgjort ikke lett å følge. Det var både bratt og kronglet. Selvsagt traff vi en gjeng med voksne og unger som ikke hadde problemer er med bakken.

Ett stykke oppover gikk stien over et lite myrsøkk. Det jeg trodde var en stein viste seg å være et dypt hull. Jeg sank gjennom torva og var ned i myra til kneet, uten å kjenne bunnen. Jeg ble sorpet til langt opp på buksebeinet.

Vi kom til toppen og gikk videre ned mot stien som går mot Urdådalen og Moldtjørn. Vi tok stien mor Sælandsfjellet og rundet den toppen og fortsatte videre mellom Bukkanuten og Sælandsfjellet.

Her oppe i høyden var det så vidt antydning til sti noen plasser. Uten god sti, tok det tid å komme ned til veien mellom Sjelset og Bjødnalivannet. Fra stidelet mellom Blåfjell og Sælandsfjellet og til veien, er det ikke mer en vel en og en halv kilometer, men det tok oss opp mot en halv time.

Vi fulgte veien nedover og tok mot «Skogen» rundt Engjavannet. Ved «Skogen» var det tid for pause. Som ble kort. Bestyrerinnen likte ikke at høylandsfeet kom for å sjekke oss opp.

Fra «Skogen» tilbake gikk vi den vanlige veien rundt Engjavannet og tilbake til veien mellom Bjødnali og Sjelset. Oppe i skaret er det god sikt over Bryne og Jæren – og bakken nedover.

Fra Sjelset går turen langs vei til «Kleiva» og så videre langs «ånå» tilbake til Sælandsskogen.

Det hadde vært en skikkelig flott tur, mye utenfor vanlig sti ute i terrenget, og med en skikkelig bakke opp til toppen av Blåfjell. Alt i alt ble det en kjekk fjelltur, og det i slutten av november. En flott søndag i god selskap.

Alt i alt omtrent 11 kilometer og vi brukte 3 1/2 time. Pausen denne søndagen ble kort.

Rundt Lifjellet i Sandnes - alene.

En grei tur i greit vær.

Det har blitt mange turer langs sjøen de siste dagene. Kjekke turer, men uten spesielt mange lange og bratte bakker. Sol og kulde gir gode forhold – på stranden, mens is og frost gir dårlig underlag i høyden.

Lørdag er fast turdag. Det måtte bli en litt lengre tur, og helst med litt høydemeter – opp og ned. Værmeldingen var bra. Kulden skulle gi seg og det ble til og med meldt om litt sol. Jeg har ikke tatt den faste vinterturen mer en en gang denne høsten/vinteren. Det kunne på mange måter passe bra med en ny tur rundt Lifjellet i Sandnes.

Nesten to hele dager uten frost burde ha fått all is til å forsvinne. Jeg ble skeptisk til hele prosjektet da jeg så pytter med is innover mot Dale. Hvor mange glatte partier ville det være på rundturen?

Det er en spesiell plass hvor det ofte er glatt. I et heng der det er satt opp tau til hjelp. Her renner det fuktighet nedover berget, selv på tørre dager, og det kan være mye is enkelte ganger. Planen var å gå ut til henget, og eventuelt snu, om det var for mye is.

Inne i skogen på vei mot Bymarka, var det ikke is i det hele tatt. Ute i henget var de overhode ikke glatt. Det gikk helt greit å ta seg fram.

Med godt vær, omtrent tørre forhold og uten is, var det helt greit å gå turen fra Dale til Bymarka og opp til Li senderen. Bakken opp er alltid lang og tung. Den har ikke blitt lettere å ha med å gjøre, men med mange års trening i nettopp denne bakken, er det jo mulig og komme til topps med pulsen under max.

En novemberdag – sent i november, med dårlig vær kan jeg være alene på parkeringsplassen på Dale. Det var bra vær denne lørdagen og mange folk - på parkeringsplassen. Det var spor utover til «Sprettraubakken», men videre var det ikke mange andre foran meg i sporte. Og jeg traff ingen i mot før helt opp mot toppen.

Det kom tre stykker i mot. Utlendinger på langtur i november. Bra gjort, og jeg håper de også fikk en flott tur.

På toppen var det folk, og jeg traff en del nedover mot Revesdal. Opp «den fordømte bakken» var det is. Ikke så mye at det laget problemer, men nok til å minne meg om at det tross alt var vinter.

Ved Dalevann luktet det bål, og det var en hel gjeng med voksne og unger. Det sto sennep, ketchup og pølsebrød på en stein, men pølsene var alt spist opp. Jeg spurte....

Nedover mot Dale fikk jeg tid til tenke litt over turen. Det hadde vært en skikkelig flott tur – til å være i slutten av november. Turen gikk helt uten å måtte ta hensyn til glatte og vanskelige partier. Selvsagt tråkket jeg en plass det var glatt, men uten at det ga noen skade.

Helt som vanlig, var jeg mer engstelig på forhånd enn jeg strengt tatt trengte å være. Jeg burde lære noe av dette, men neste tur er jeg helt sikkert også skeptisk til underlaget.

En flott november-tur.