Fra Sælandsskogen rundt Engjavannet utenfor sti

Søndagstur i godt selskap.

Det var snakk om søndagstur. Bestyrerinnen ville vite hvor jeg hadde tenkt å gå. Jeg hadde ikke tenkt i det hele tatt. Hva med om vi spurte Sigbjørn og Anne Lise, om de har tenkt seg på tur?

De ville gjerne på tur. Det kom opp forskjellige forslag til hvor vi skulle ta turen. Vi endte opp med at vi igjen ville forsøke oss på Karten og Brusanuten. En tur vi har tatt noen ganger.

På vei mot Bryne, ble Bjødnali nevnt, og Bestyrerinnen gikk inn for dette som turmål. Det ble til at vi kjørte mot Sælandsskogen.

Nå er Sigbjørn og Anne Lise med i en turgjeng som går mange forskjellige plasser. I motsetning til meg som gjerne holder meg på kjente og kjære stier.

Denne gjengen har selvsagt også forsøkt seg på Bjødnali som turmål, men da med en vri. Sigbjørn foreslo å ta ut i turgjengens fotspor . Siden Bestyrerinnen og jeg ikke hadde gått den turen, men bare de «vanlige» turene fra Parkeringsplassen i Sælandsskogen, så var det ikke vanskelig å godta en liten omlegging av planene.

Turen startet i hvert fall som vanlig. Ved veien langs «ånå» og vannet, står det et informasjons-skilt. Her går det en litt utydelig sti oppover mot toppen av Blåfjell. Denne dagen var stien dekket av eikeblader, og temmelig vanskelig å finne. Bare et lite stykke opp i lia ble stien ganske tydelig og lett å se.

Lett å finne, men så avgjort ikke lett å følge. Det var både bratt og kronglet. Selvsagt traff vi en gjeng med voksne og unger som ikke hadde problemer er med bakken.

Ett stykke oppover gikk stien over et lite myrsøkk. Det jeg trodde var en stein viste seg å være et dypt hull. Jeg sank gjennom torva og var ned i myra til kneet, uten å kjenne bunnen. Jeg ble sorpet til langt opp på buksebeinet.

Vi kom til toppen og gikk videre ned mot stien som går mot Urdådalen og Moldtjørn. Vi tok stien mor Sælandsfjellet og rundet den toppen og fortsatte videre mellom Bukkanuten og Sælandsfjellet.

Her oppe i høyden var det så vidt antydning til sti noen plasser. Uten god sti, tok det tid å komme ned til veien mellom Sjelset og Bjødnalivannet. Fra stidelet mellom Blåfjell og Sælandsfjellet og til veien, er det ikke mer en vel en og en halv kilometer, men det tok oss opp mot en halv time.

Vi fulgte veien nedover og tok mot «Skogen» rundt Engjavannet. Ved «Skogen» var det tid for pause. Som ble kort. Bestyrerinnen likte ikke at høylandsfeet kom for å sjekke oss opp.

Fra «Skogen» tilbake gikk vi den vanlige veien rundt Engjavannet og tilbake til veien mellom Bjødnali og Sjelset. Oppe i skaret er det god sikt over Bryne og Jæren – og bakken nedover.

Fra Sjelset går turen langs vei til «Kleiva» og så videre langs «ånå» tilbake til Sælandsskogen.

Det hadde vært en skikkelig flott tur, mye utenfor vanlig sti ute i terrenget, og med en skikkelig bakke opp til toppen av Blåfjell. Alt i alt ble det en kjekk fjelltur, og det i slutten av november. En flott søndag i god selskap.

Alt i alt omtrent 11 kilometer og vi brukte 3 1/2 time. Pausen denne søndagen ble kort.