Bore mot Sele og så til Fuglingene og Sandsenden.

Det ble en annen tur enn planlagt.

Planen var å ta en tur fra Bore til Hellestø og tilbake. Egentlig en ganske kort og grei tur. Det blir omtrent 12 kilometer totalt. Dette er en strandtur, uten bakker og helt uten is. Nå kan det være vanskelig å komme over rulleseinene før Sele, men det er ofte mulig å gå på innsiden.

Vinteren hadde kommet på besøk, og termometeret utenfor kjøkkenvinduet viste minus 3 grader. I noen dager skal det være både frost og flott vær med mye sol og lite vind. Det er jo ikke mulig å sitte inne i slikt vær.

Det er selvsagt alt for tidlig å begynne med vinterturer på stranden, men når været ikke samarbeider, blir det alternativet. Første problem denne dagen var å skrape fram bilen. Den var selvsagt dekket med rim.

Det er ikke nødvendig med fjellsko på strandturene. Det finnes ikke myr, og sanden er alltid tør. Jeg hadde brukt et par lave sko på en runde dagen før og satset på samme sko denne dagen. Mine fjellsko veier omtrent et tonn. Det er greit å ha på noe lettere.

Selv om det var midt i uka, så var det andre ute på tur, og en del som hadde med surfebrett. Jeg valgte å gå rett ned på stranden, for så å gå nordover mot Sele – og Hellelstø. Da ville jeg få sola i mot og trekken bakfra på hjemturen.

Sanden var hard og grei å gå på, men bare et lite stykke nordover måtte jeg stoppe. Jeg hadde fått sår på hælen, og det kjentes ikke bra ut. Selv om jeg hadde brukt skoene dagen før,på en tur på mer enn en time.

Jeg haltet tilbake til bilen. Der hadde jeg liggende fjellskoene, men manglet strømper og ragger. For en gangs skyld måtte jeg opp i sekken og finne fram noe av det som jeg alltid har med. Denne gangen kom reserveutstyret til nytte.

Det ble veien nedover mot elva og brua. I det været jeg hadde denne dagen, var det virkelig fint å gå tur. Sola skinte og det var omtrent vindstille. Selv elva lå speilblank. Problemet var rullestenene. De var spinnglatte av rim, og jeg forsøkte å gå over, men så ikke syn på å få ankler eller bein ødelagt. Jeg snudde.

Det var varmere å gå med sola i ansiktet, men den sto så pass lavt at jeg fikk bruk for skyggen på lua. Siden jeg hadde tatt veien nordover, gikk jeg ut på stranden nede ved elva og tok fatt på hard og frosset sand sørover.

Det var lett å gå, og jeg kom ganske kjapt til der jeg hadde snudd tidligere. Siden jeg ikke hadde nådd Sele havn og langt fra Hellestø, fortsatte jeg videre sørover til Fuglingene og til Sandsenden.

Tilbake mot bilen ble det stien på innsiden av sanddynene. Der kunne jeg se innover mot fjellene, og det var kommet noe hvitt på de innerste toppene. Den første snøen pleier ikke å bli liggende, og det kan godt bli bart igjen.

Ved bilen sjekket jeg aktivitetsappen. Det ble, selv med en ekstra sving på stranden, bare nesten 10 kilometer denne dagen. I flott vær hadde det likevel vært en ganske bra tur. Spesielt siden jeg ikke kjente noe til gnagsåret på hælen da jeg skiftet til fjellsko.

Karten og Brusanuten i selskap med datter og svigersønn.

En flott runde i virkelig fint vær.

Det hender jeg er heldig, og får fint følge på en tur. Denne gangen var jeg ekstra heldig. Jeg hadde en stund tenkt på å gå turen rundt Karten og Brusanuten. Det har liksom ikke blitt anledning til å ta denne turen på en stund. Det har kommet noe i veien – stor sett været. Det har vært mange dager med regn, og så var det dette med dyr ute på markene...

Med vinteren for døren har i hvert fall dyra forsvunnet og nå måtte det være greit å besøke disse to toppene. Jeg nevnte turen for min datter og svigersønn. De hadde også tenkt på denne turen, Brusanuten er den høyeste toppen i Time kommune. Hvor de bor.

Som pensjonist har jeg anledning til å starte når jeg vill. Det har blitt senere og senere start, og nå kommer jeg meg avgårde i elleve-tiden, - vanligvis. De ville starte lenge før 10, Jeg kom avgårde tidlig, med sekken pakket med varm te.

Det var kaldt ute. Vi har hatt en varm høst, men nå var det plutselig vinter. Som vanlig var jeg litt skeptisk til is i stien, men det var meldt sol og så vidt noen varmegrader. Jeg håpet det ville være greie forhold.

En grunn til at Datter og svigersønn ville ha meg med på turen, var jo for å kunne vise vei. Spesielt parkeringsplassen ved Mellomstrand er ikke helt lett å se fra Bueveien. Det var faktisk to andre biler på parkeringsplassen da vi kom. Det var andre som også var tidlig på tur.

Vi kunne se de to andre som hadde startet litt før oss. Begge tok mot Karten, og begge tok stien i stede for veien. Jeg pleier også å ta stien mot Karten og så veien ned mot Kartavatnet. Det er en lang bakke mot toppen.

Heldigvis måtte jeg stoppe for å ta noen bilder. Det holdt pulsen sånn noenlunde under kontroll. Ungdommen (som er over 30...) hadde selvsagt ikke problemer med bakker – eller is i stien. Det gikk greit til toppen.

Vi beundret utsikten fra toppen, som denne dagen var skikkelig god. Det var klar sikt langt til havs. Nedover veien mot Kartavatnet, kunne vi se vårt neste mål, Brusanuten, på andre siden. Først måtte vi rundt Kartavatnet og til andre siden – over Kartabekken.

Denne dagen var ikke bekken spesielt stor, men det var noen skumle iskanter på steinene ute i bekken. For meg som måtte kikke godt etter før jeg tok til neste stein, gikk det sakte. Ungdommen hadde ikke fullt så store problemer.

Det var en flott dag for tur. Bortsett fra litt is her og der. Det var blå himmel, og nesten helt vindstilt. Det er ikke så ofte vinden holder seg vekk på Høgjæren, og jeg tror ikke det har skjedd før at jeg har opplevd dette på Brusanuten.

Det var kjekt å gå det lillestykket rundt Bruraberget og ned mot Toraberget. Oppover bakkene var det noen myrer som ikke var frosset, og det ble noen lange steg rundt. Vi hoppet også over å gå bort til det høyeste punktet i Hå kommune.

Vi fortsatte opp til Brusanuten og kunne se ned på hele Hå. Det ble pause ved varden. Etter den første bratte bakken ned fra toppen er det lettgått bort til veien ved nedre Skodamyr. Det var kjekt å komme ned til Fjæratjødnet.

Det lå speilblankt. Vi stoppet opp langs tjødnet og også videre oppover, for å se oss tilbake – og ta noen bilder. Det tok likevel ikke lang tid før vi igjen sto på veien ned mot parkeringsplassen, og kunne se bilen nederst i bakken.

Det hadde vært en virkelig fin tur, i flott vær. Det var også kjekt å ha følge med arvinger på tur. Jeg håper å få anledning til flere turer med dette flotte følget.

Bore til Reve - et stykke sammen med Bestyrerinnen.

Første dagen med vinter.

Bestyrerinnen er ikke lenger så glad i lange turer som før. Hun går tur mange ganger i uka, men helst i nærområdet. Gjerne med pensjonister fra banken, naboer eller gamle naboer. Stort sett folk på vår alder. Turene blir ikke ofte over to timer.

For egen del synes jeg en tur – som skal med i loggen, må være på over to timer og/eller over 8 kilometer. Det blir en del kortere turer, men da blir det også for meg ofte i nærområdet og gjerne med broderen eller nabo.

Denne dagen ville Bestyrerinnen på tur, og spurte om jeg ville være med. Jeg hadde tenkt meg på en kjapp og grei tur. Ikke for lang, men heller ikke kort. Spørsmålet var om vi på en eller annen måte kunne finne en tur som passet begge.

Vi bruker begge å gå tur fra Bore og sørover. Noen ganger i sammen, men jeg går også alene, og da sørover til Reve havn. Frem og tilbake blir det en tur på omtrent 9 kilometer, og det tar normalt litt under to timer. En passe kort tur – men litt for lang for Bestyrerinnen denne dagen.

Det var snakk om vinter. For første gang denne vinteren åtte jeg skrape fram bilen før jeg kunne ta etter Bestyrerinnen mot Borestrande. Vi var blitt enige om å gå sammen sørover, og så kunne jeg fortsette videre sørover.

På Bore var det andre. Som vanlig var det en del surfere, men jeg tror ikke de hadde en spesielt god dag. Det var bare så vidt det var bølger ute i sjøen. Bakken var hard og det var greit å gå. Bestyrerinnen ble med helt ut til Sandsenden, før hun tok mot Bore, og jeg fortsatte mot Reve.

Jeg fikk en fin tur sørover. Sola i mot, og trekken bakfra gjorde at det til og med var litt varmt. Det ble straks kaldere da jeg snudde ved Reve havn.

Det går fortsatt dyr ute på jordene rundt om, men heldigvis var det ikke dyr eller spor av dyr i stien mot Reve. Denne gangen gikk jeg ikke lengre sørover for å få en mil. Det ble heller ingen pause i sjøboden. Stolene fikk stå tomme denne gangen.

Det hadde vært en ensom tur fra der Bestyrerinnen snudde og til havna. Selv der var det tomt for folk. Jeg gikk og tittet etter andre, men først etter et par kilometer, så jeg folk komme i mot lengre borte på stranden.

Jeg ble litt overrasket da jeg så at det var Bjørg og broderen som kom i mot. De var og på tur fra Bore, men ville ikke så langt som meg. De må ha gått på innsiden av sanddynene, mens bestyrerinnen gikk ute på åpne stranden,for de hadde ikke sett hverandre.

Ved bilen sjekket jeg hvor lang tid jeg hadde brukt på turen denne gangen. Selv med stopp for å prate med Bjørg og Broderen, hadde turen gått på under to timer. Det var jeg egentlig godt fornøyd med.

Urdådalen til Bjødnali og bortom "Skogen".

Dyra ved "Skogen" gjorde turen kortere enn planlagt.

Det var snakk om kuldegrader og sol i dagene fremover. Med slike forhold liker jeg best å holde meg i lavlandet og gjerne på stranden – med naturlig strøing. Det er selvsagt mulig å gå tur i høyden, med bakker og med is i stien, men det har blitt færre slike turer de siste årene.

Siden jeg hadde vært på to turer fra Gramstad, ville det passe å ta turen fra Sælandsskogen denne gangen. Helst helt rundt Engjavatnet. Med foten i ulage har det helst blitt en kjapp runde til Bjødnali og så tilbake til bilen.

Værmeldingen for dagen var gråvær med lite vind og regn. Det burde ikke hindre en grei tur. På parkeringsplassen i Sælandsskogen var det ikke mange bilene utenom min. Det ville ikke være mange andre på tur.

Det er fortsatt vått i terrenget, og inne i skogen var det masse blader. Våte blader er glatt underlag, og jeg beveget meg forsiktig. Det var en god stund siden jeg hadde gått opp Urdådalen, så denne gangen tok jeg veien bortover langs Taksdalsvatnet mot Urdådalen.

Stien – eller «veien» bort til Urdådalen er full av stein, og det var ikke lett å holde oppe farten. I tillegg var det ganske mye vann i bekken i Urdådalen, og jeg måtte gå på tørre steiner som stakk opp av vannet i stien oppover mot Bjødnali.

Det var også så pass mye vann i Moldtjørn at jeg måtte opp i ura for å komme fram. Det var ikke en gang mulig å vasse i den vanlige stien. Det tok litt under en time før jeg sto ved treet og tok bilde. Omtrent samme tid som det vanligvis tar om jeg legger turen om Håfjelltoppen og Vindskaret.

På bare en uke hadde de siste bladene falt av eiketrærne, og nålene av sibirlerken. Det var mye mindre fargerer å se, og mer åpent. Jeg tok som planlagt innover mot Skogen etter å ha ruslet langs veien fra Bjødnali mot Sjelset.

Jeg stoppet noen ganger for å ta bilder innover mot Skogen. Da jeg fikk se hytta, så jeg også at det var kommet dyr på marka mellom hytta og vannet. Jeg har gått forbi dyra mange ganger, og de holder seg greit vekke fra veien.

Denne gang kom hele flokken, med både store dyr og kalver, mot meg da jeg svingte inn mot hytta. De trodde antakelig jeg hadde med et eller annet. Selv om de så avgjort ikke så aggressive ut, så jeg ikke syn på å gå forbi. Jeg snudde og gikk tilbake til veien mot Sjelset.

Denne gang ble det en tur på nesten en mil, mye på vei og god sti. Selv opp Urdådalen er det stykker hvor det er god sti. Fra «Skogen» til parkeringsplassen er det vei stor sett hele stykket.

Turen tok denne gangen tok nesten to og en halv time. Avstikkeren gjorde at det ble en lengde på turen, men jeg fikk ikke med meg hele turen rundt Engjavatnet og opp til Jærbuskaret denne gang.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten.

En grei rundtur.

Det er varslet frost fremover. Det er bare å nytte de dagene jeg kan finne, til turer litt i høyden, selv om det blir turer i samme område som sist. Jeg satset igjen på en tur fra Gramstad. Der er det mulig å ta forskjellige turer.

Det var meldt om overskyet vær, men ikke spesielt mye vind. Fortsatt var det varmt, temperaturen hjemme var 12 grader, og det minnet lite om vinteren som YR mente ville komme om bare noen dager.

Denne dagen satset jeg på turen om Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten til slutt. En tur med mye opp og ned, men ikke spesielt lang. Denne gang ble det også opp den vanlige stien opp mot Bjørndalsmyra og inn.

Det er ikke lenger så ofte jeg går inn til Paradisskaret og opp Rindå til Mattirudlå. Mye på grunn av at den turen er litt «eksponert» og bratt. Jeg kommer opp, men med høy puls. Det er lang og bratt bakke.

Denne dagen var ikke Bjørndalsmyra spesielt våt. Det var fortsatt mye vann, men det ble ikke vassing slik som de siste gangene. Stien innover myra er godt synlig, men oppover bakkene videre innover, så forsvinner stien ganske fort.

Etter en svipptur bort for å se utsikten nedenfor Mattirudlå, gikk jeg videre mot Skrubbskaret og Kulheia. Det var spor av folk, men denne dagen så jeg ingen andre før nesten borte ved bakken mot Bjørndalsfjellet.

Oppe på toppen snakket jeg så vidt med karen jeg hadde sett, før jeg fortsatte ned til veien og bakkene mot Fjogstadnuten. Det er fortsatt arbeid med skogen. Det begynne etter hvert å bli ganske åpent - og lyst ved Fjogstadveien.

Stien mot Fjogstadnuten og over Rindane, er våt med mye sorpe. Den vil antakelig ikke tørke opp før ut på våren. Jeg blir i hvert fall skitten til langt opp på leggen. Over den lille heia, fikk jeg først noen små dråper på meg, før jeg fikk - nesten – litt sol i ansiktet.

Tidligere ble det ofte til at jeg tok over Kjørkjerindå og opp den umerkede stien mot trappene på nordsiden for å komme til toppen av Dalsnuten. Det viste seg at det tar omtrent samme tiden å gå ned til Kvitemyr og opp.

Denne dagen ble det over myra og opp den hellelagte stien mot bakken og så opp trappene. Jeg sliter med å klatre opp til Dalsnuten på nordsiden, og velger å gå rundt til trappene på sørsiden. Der er det ikke snakk om andre utfordringer enn at bakken er lang og litt bratt.

Jeg var alene på toppen. Det er ikke så ofte det skjer. Det kom en kar i det jeg begynte på veien ned, men helt på toppen var det ingen andre. Jeg traff bre to jenter som kom i mot meg da jeg gikk nedover. De var ikke helt kledd for fjelltur.

Med grønn bukse, skitten til knærne, og ellers ganske svett, kikket de litt rart på meg. Jeg tok trappene ned på nordsiden og veien tilbake til parkeringsplassen. På vei nedover bakken mot Sandnes, kom regnet.

Lørdagstur fra Gramstad til Resasteinen og Dalsnuten.

En våt men grei rundtur

.Det var snakk om dårlig vær i de neste dagene etter at jeg hadde kommet ned fra Blåfjellenden. Lørdag ville det stor sett være opphold i det minste. Jeg syntes derfor at det ville være greit å ta en tur, selv om det ikke helt var sol. Til en forandring ville det også være lite vind.

Det hadde vært mye regn den siste tiden, selv med opphold ville det fortsatt være skikkelig vått i bakken og mye sorpe. Det kunne passe med en tur fra Gramstad, og jeg tenkte da på å gå over Fjogstadnuten, til Resasteinen og over Skjørestadnuten til Skaret.

Fra Skaret så er det nå heldigvis ganske greit å gå , selv med våte forhold, tilbake under «Skreppå» til Sørdalsleitet. Her har jeg pleid å gå over Løemyr og under vestre Rodlå, hvor veien nå er kommet.

Sist jeg gikk her, tok jeg stien mot skaret under Kjørkerindå. Det var antakelig omtrent like greit, og det var bare over Svarthålsmyra det lå mye vann. Jeg har også sett at det går omtrent like fort å gå ned til Kvitemyr og Revholstjørn og så opp til Dalsnuten, som å ta over Kjørkerindå og opp den umerkede stien.

Jeg var langt fra sikker på om jeg ville til toppen av Dalsnutene denne dagen. Jeg fikk se, når jeg sto oppe på Sørdalsleitet. Hele runden tar ikke langt fra tre timer i mitt tempo, men med to dager i heia, var jeg ikke helt klar for nok en tur med mye bakker.

Det var masse biler på parkeringsplassen ved Gramstad da jeg kom dit. Det var ikke så mange som gikk bakken oppover, men på stien mot Fjogstadnuten ville jeg treffe folk.

Store deler av den gamle granskogen var tatt ned. Det var åpne områder rundt stien, som før gikk i skog. Jeg liker selvsagt ikke endringer, men skog er noe som å Høstes, omtrent som andre ting. Det så likevel ikke helt pent ut med spor av maskiner.

Det gikk greit over Fjogstadnuten og bort til Svarhålsleite. Opp og ned småbakkene mellom der og bort til Sørdalsleitet og stikrysset, var det mye sorpe og glatte partier. Jeg går selvsagt forsiktig. Det er ikke kjekt å tenke på et fall. Det er jeg for gammel til.

Oppe ved Resasteinen satt mor og sønn. De var og kommet fra Gramstad, men fra Revholstjørn og over Kvitemyr. De var på tur til Dalevatn og ville opp bakken fra Dale og tilbake til Revholstjørn. En ganske drøy tur, med noen bratte bakker.

For meg var det en lang bakke opp til Flyvraket. Denne gangen en lang og våt bakke. Bakken nedover til Skaret er enda lengre, og ikke fullt så våt. Fra Skaret ble det den merkede stien under Skreppå tilbake til Sørdalsleitet og stidelet.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle ta den vanlige veien over Djupemyr til stien mot Dalsnuten. Jeg valgte å ta den merkede stien over svarthål og mot skaret under Kjørkjerindå. Igjen var jeg usikker på om det ville bli en tur til Dalsnuten eller rett mot Gramstad.

Det kom et par med en hund ned fra Rinnane. De hadde gått Runden om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet og ville nå på Dalsnuten. Jeg kunne selvsagt ikke være dårligere og tok turen opp om toppen.

Det var mye folk både på vei oppover og nedover, og mange satt rundt varden. Det ble ingen pause på meg. Jeg tok tilbake til Revholstjørn og videre mot Gramstad og bilen. Det hadde vært en grei tur i ganske bra vær, men med mange våte partier. Denne gang tok turen litt over to og en halv time.

Varmegrader, sol og blå himmel i heia, i november.

 En praktfull dag – tidlig i november.

Turen inn til Blåfjellenden hadde vært bedre enn ventet. Regnet både YR og Storm hadde meldt, holdt seg vekke, og det kom bare noen dråper på kvelden. En tør tur i heia i november, er egentlig en bonustur.

Det kan lett være frost om det skinner opp, og det er ofte mange dager med regn i november. Jeg var godt fornøyd første dag på tur. Det blir selvsagt tidlig mørkt. Alt i femtiden er det så pass lite lys at hodelykten må på utendørs.

I åtte-tiden på morgenen, begynte det å lysne. Så sent på året når ikke sola ned til hyttene ved Høgaleitet ved Blåfjellenden. Hyttene ligger i skyggen av Grønafjellet, og bare en liten stund – enn så lenge – kommer sola inn vinduene i firetiden.

Dagen før hadde vært grå og trist. Morgenen kom med blå himmel og rosa skyer i sørøst. Det var fortsatt rundt ti grader nede i dalen, og sola ville gjøre det varmere der vinden ikke fikk tak. Værmeldingen var klar på at det ville bli bra vær med sol deler av dagen.

Det var virkelig kjekt å sitte med frokosten å se sollyset krype langsomt nedover fjellsiden. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag, og jeg hadde ingen ting som hastet. Jeg fikk noen flotte timer før jeg pakket og jorde meg klar til en tur mot Hunnedalen.

En kald vind fra sør gjorde det litt utrivelig over kantene på min vei sørover. Nå er det noen bakker oppover til å begynne med, og selv om det var skygge, så ble jeg svett. Oppe i høyden fikk jeg sola i ansiktet, og måtte ned med skyggen på lua.

Heia lå å badet i sol. Det er ikke mye grønt å se. Det meste er vissent og gulbrunt. Sola gjorde at det meste fikk et gyldent skjær. I sola tørket fjellet opp og det ble til og med litt mindre sorpe. Det ble lett å gå.

Det var ikke dagen for å haste over heia. Her var det bare å få med seg mest mulig av en skikkelig flott dag. Jeg stoppet opp noen ganger bare for å se utover. Det ble tatt noen bilder, og de skal bli greie å se på over vinteren.

Vinden som hadde gjort det litt kaldt over kantene å vei over heia, forsvant nedover mot Hunnedalen. Nedre Fossebekktjødnet lå speilblankt. En fin dag ble enda flottere.

Denne dagen var det spor i sorpa, Andre enn meg var på tur – eller jakt. Jeg hadde ventet å treffe folk som ville inn til hytta for å overnatte. Først nede ved Fossebekken kom det to i mot. De ville innover for en natt, og håpet at været dagen etter ville bli like bra.

Litt senere kom to karer og tre hunder i mot. Det var sauefolk som ville inn til Blåfjellenden (gården og ikke STF-hytta) for å lete etter sauer. De manglet fortsatt noen få stykker. Det er ikke alltid ettersankingen går i så flott vær som denne dagen.

Nede i Hunnedalen var det helt greit å skifte fra svettevåte klær til tørre. Selv om bilen sto i skyggen – sola når ikke ned her heller, så var det fortsatt 8-9 grader.