En rundtur på Høgjæren i flott vintervær.

Vindstille og sol, og fire-fem varmegrader.

Etter en god del kortere turer rett før jul, så jeg fram til en litt lengre tur 2. juledag. Selvsagt hadde Bestyrerinnen planer for dagen, og jeg måtte være tilbake i god tid før resten av familien innfant seg for middag. Det ville likevel være tid til en grei tur.

Det var ganske lenge siden jeg hadde vært på Høgjæren. Dette var en helt vanlig vintertur i svært mange år. Bare det ikke var for mye is eller snø, var det stort sett mulig å ta en tur i dette området hele året. Selv om det ligger rundt 300 moh, så er det ikke ofte bakken er dekket med snø.

Vi har hatt noen dager med kaldt vær. Frosten har lagt igjen rim der sola ikke har fått tak. På morgenen 2. juledag, var det så vidt over null hjemme, men jeg mente det ville være mulig med en tur fra Tovdalsveien, over Synesvarden til Steinkjerringå.

Etter å ha sjekket termometeret, kledde jeg meg for vinter. Jeg regnet med at det bare ville være kaldere oppover, og tok til og med skikkelige vintervanter – varme – i ull. Disse gamle Norrøna vantene har vært med en vinterdag før.

Sola sto lavt da jeg tok mot Bryne og videre mot Undheim. Det var litt dis i lufta, men flaggene langs veien hang rett ned. Det var omtrent vindstille. Termometeret vist rundt en grad til jeg var et stykke forbi Bryne.

Da begynte det å vise flere varmegrader, og før jeg parkerte oppe i høyden, var det fire grader ute – og sol – som varmet. Det ble litt feil å gå med vinterklær. Det ble i hvert fall skikkelig varmt med sola i ansiktet og ikke et vindpust.

Oppe ved varden på Synesvarden, satt det ei jente i sola i skjortearmene. Selv på toppen av Synesvarden var det vindstille. Hun skulle også videre nedover mot Steinkjerringa, og da jeg begynte på turen videre, kom hun mot meg – fortsatt i skjortearmene.

Planen var å gå rett tilbake til bilene fra Steinkjerringå. I det flotte været var det for galt å bare gå en kjapp og grei tur. Jeg fikk i hvert fall ta om Holmavatn. Det ville i så fall bli en tur på 12 kilometer i stede for like under 10.

Det har ikke vært en bra sommer og høst. Helsa har ikke gjort det mulig å følge opp den gode formen jeg hadde på våren. Det har blitt mange korte turer, og få skikkelige turer oppe i heia – utenom de faste turene til Blåfjellenden.

Dette merket jeg ganske godt etter hvert. Rundturen fra Tovdalsveien var før en ganske lett tur. Denne gangen ble det så avgjort ikke noen kjappe skritt for å komme opp bakkene. Det gikk i et jevnt tempo og med høy puls.

Det gikk greit til Holmavatn. Jeg hadde folk foran som dro meg med, og bare nedoverbakkene, med litt is, tok jeg det med ro og de foran tok fra. Oppover mot Synesvarden gikk det ikke helt så bra. Der ble bakkene tunge, og formen var langt fra den samme som før sommeren.

Nå kan det være at alt for mange år på tur gjør at det går trått, men jeg håper likevel at det igjen skal bli mulig å litt lengre turer. Jeg ser i hvert fall fram til en ny sesong i heia. Denne dagen ble det i hvert fall en skikkelig treningstur.

Turen 2. juledag tok nesten tre timer mot «normalt» to og en halv. Noe av dette skyldes selvsagt tung ryggsekk, og noe is i stien mellom Holmavatn og Synesvarden. Det har ikke noe med alder å gjøre – mener jeg.

Vintersolverv og fire topper fra Gramstad.

En flott søndagstur.

Det var en stund siden jeg hadde gått tur ut fra parkeringsplassen ved Gramstad. Problemer med beina og litt dårlig føre, hadde gjort at det ble turer i strandsonen. Jeg kikket selvsagt på termometeret, og denne dagen – en søndag til og med, var det hele 4-5 grader ute.

Yr meldte i tillegg om solgløtt og null regn. Det burde være mulig å gå en runde fra Gramstad denne dagen. Det blir ofte varmere innover mot Sandnes, så selv om jeg gikk opp i høyden, håpet jeg at det ikke hadde vært frost denne natta.

Alt på vei innover, sank termometeret i bilen til to grader, og det var så vidt litt is på enkelte pytter ute på markene. Det kunne bli «vanskelige» forhold for gamle gubber med balanseproblemer. Jeg har nå kommet rundt de fire toppene på frost før.

Jeg tror dette var en av de dagene da kulden samlet seg nede i lavlandet. Det var omtrent ikke spor av vinter oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Bare helt innerst i myra, der sola ikke kommer til, var det hardt i bakken.

Oppe ved Mattirudlå var det sorpe og jeg gikk forsiktig. Det var også en del folk på vei både fra Paradisskaret og mot bakken ned. En kar jeg snakket med advarte mot spinnglatte ganglemmer på stien mellom Gramstad og Paradisskaret.

På toppen av Bjørndalsfjellet traff jeg kjekke folk. Det sto en jeg kjente fra Turistforeningen og som jeg har truffet noen ganger. Denne gangen var det gamle aktive turistforeningsfolk på tur. I tillegg var det en familie som ville nedover mot demningen ved Fjogstadvannet. Vi fikk en hyggelig prat.

Med advarselen fra karen jeg traff ved Mattirudlå i tankene, gikk jeg veldig forsiktig over ganglemmene der stien mot Fjogstadnuten begynner. De var virkelig spinnglatte. Noen hadde også fullt ut de dype sporene etter maskinene i stien oppover og fått vekk treet som tidligere lå over stien.

Det var et litt underlig lys denne dagen. Sola ville «snu» denne ettermiddagen, og sto selvsagt lavt mot horisonten. Når det i tillegg ligger skyer «over» sola, ble det kvelds – eller morgenlys på omtrent hele turen.

Det greie med vintersolverv, er selvsagt at det blir lysere dager fremover, selv om det ikke merkes på en uke eller to. Det kan bli kaldere, men i hvert fall lysere. Det var i tillegg skikkelig kald og klar luft denne dagen, som gjorde at bildene ble skarpe.

Søndag og bra vær, betyr at jeg ikke var alene på vei opp mot Dalsnuten heller. Det var folk på vei omtrent på alle stiene i området denne dagen, men som vanlig flest mot Dalsnuten. Jeg tok trappene på nordsiden.

Etter trappene gikk jeg over til trappene på sørsiden, og kikket opp mot stien i nord. Der var det en familie som strevde seg oppover mot den bratte siden – med barnevogn. Jeg tror ikke de kom opp med barnevogna.

På toppen var det mye folk, og mange satt og virkelig beundret utsikten mot Stavanger og havet. Denne dagen var det omtrent vindstille og selv om det ikke var mange gradene, så kunne folk sitte ned og ta en skikkelig pause.

Jeg stoppet ikke opp, men tok samme vei nedover som jeg kom opp. Det vil si at jeg tok trappene på nordsiden mot Revholstjørn. Som denne dagen lå speilblank, og inviterte til å ta bilder. Det var andre enn meg som fant fram telefonen denne gangen.

Turen er på rundt 11 kilometer, og denne dagen brukte jeg over tre timer. Dette var ikke en av de dagene da det gikk fort, selv om «fort» bare betyr noen minutter mindre.

Det sier litt om hvor mange bakker det er på turen når jeg på flate Jæren brukere to timer på omtrent samme avstand.. Det var uansett en virkelig flott søndagstur.

Fra Friluftshuset på Orre om elva til Reve havn.

Mye vann, og mye sand.

Det er kommet store nedbørmengder den siste tiden. Figgen går bred og litt over de normale breddene. Ute på jordene er det store floer – til glede for svaner og andre fugler.. Det er ikke fullt så greit for oss som ønsker å gå tur.

Det skulle - endelig – bli en dag uten nedbør og det hadde bare regnet «litt» dagen før. Jeg håpet at det ville være mulig å finne en passe tur. Myrer og bekker ville være fulle av vann, men det ville muligens være greit med en tur i sjøkanten.

Det er jo ikke det jeg satser på så lenge is og snø holder seg vekk, men denne gangen ville det passe greit med en «flat» tur. Forhåpentlig ville storetåa ikke være så vond som sist. Det er i hvert fall mulig å forsøke.

Siden jeg alt hadde gått fra Bore til Reve havn, ville det passe å ta turen fra Friluftshuset på Orre og til Reve havn. Om jeg la turen om Orre-elva, ville det også bli en ganske lang – men flat – tur. Det ville være greit å teste formen en gang til.

Turen mellom Reve havn og Friluftshuset, er en gammel klassiker. Dette er en tur jeg har gått i nesten førti år. I begynnelsen gikk turen unna på omtrent en og en halv time. I dag blir det lett over to..

Nå pleier jeg å legge til en tur om Orre-elva før jeg setter kursen mot Reve havn. Det gjør turen noen få kilometer lengre, og det går lett opp mot tre timer på turen,

Jeg hadde ikke tenkt på om alt regnet ville gjøre det vanskelig å gå mot elva. Bare et stykke sørover, var stien mer en dam enn sti. Og videre måtte jeg opp forbi stien og gå i terrenget for å komme fram. Det var egentlig vann over alt.

Det var ikke mye igjen av stranden ved Åtangen. Her gikk sjøen nesten opp til sanddynene, og videre ved Skortangen, hadde sjøen vasket ut store sandmengder. Likevel var det rullestein der det tidligere var sand.

Høy sjø og store bølger hadde herjet mye med stranden videre. Vanligvis er det mulig å gå på selve stranden, men nå måtte jeg gå helt oppe ved sanddynene – i løs sand. Det er ganske tungt å gå i løs sand, så der veien kommer ned til stranden tok jeg opp og fulgte en sti på toppen av sanddynene.

Ved Sørnes var det bare små rester av båtvraket som viste, og sørover fra Sørnes var det lite sandstrand. Jeg måtte sjekke om bølgene slo inn fra begge sider ved søre Revtangen. Denne dagen viste det ganske tydelig.

Det kunne se ut som om sjøen gikk helt opp til sanddynene ved Ribbungen, og jeg valgte å ta stien inne i dynene. Det er mye tyngre enn å gå ute på flate sanden. Det gikk opp og ned. Noen plasser bratt – på begge sider av haugen.

Jeg var i tvil om det ville bli en tur helt til Reve hav, men da jeg (endelig) var ferdig med sandkulene, gikk det greit videre. Denne dagen ble det en liten stopp ved havna. Det var så pass lenge siden jeg hadde benyttet en av stolene i båthuset. Det ble til og med tid til en kopp te.

Jeg snakket med en kar rett ved havna, og han mente det ville gå greit å gå langs sjøen. Det var lavvann, og det hadde gått greit.. Ved Revtangen gikk jeg likevel inn i landet og resten av turen tilbake til Friluftshuset gikk på innsiden av sandkulene.

Onsdagstur fra Bore til Reve havn.

Sol og lite vind, selv om yr mente noe annet.Onsdag er en dag med noen små sosiale forpliktelser. Det er en samling av gamle naboer - og venner, til drøs og kaffe. Det er selvsagt «kånene» som først dro i gang dette, men vi mannfolk følger etterhvert opp.

De fleste som møtes er nå mellom 75 og 80 år – mannfolka er selvsagt «GGG – gretne gamle gubber.» Det er kjekt å ha slike sosiale sammenkomster, og jeg prøver å møte opp om jeg har anledning.

Onsdagsturen blir derfor ganske ofte «bare» en runde rundt Gruda. Gjerne sammen med broderen. Dette har blitt den turen vi oftest får sammen. Nå er den ikke mer enn rundt 8 kilometer, så disse onsdagturene hører ikke hjemme i loggen.

Med en litt tidlig start klarer jeg å komme fram og tilbake fra Borestranden til Reve havn. Dette er en tur som – så vidt – sniker seg over grensen for å komme med i loggen. Helst fordi jeg ofte har med andre på disse turene, og slike turer vil jeg gjerne huske.

Planen var klar for denne onsdagen. Værmeldingen mente det ville blåse opp utover dagen, og det kunne komme noen dråper. Med en tidlig start ville jeg unngå slike ting. Nå kom Harry innom tidlig på morgenen, og det ble, i stede for tidlig start, en hyggelig prat hjemme.

En annen grunn til å velge den enkle turen fra Bore til Reve havn, var et møte med podagra. I et par dager hadde jeg tatt medisin, og håpet at det ville være mulig med en kjapp tur. Starten på turen ble vond. Jeg lurte på om jeg måtte snu. Etter hvert ble alt så meget bedre.

Det var meldt vind og overskyet vær. Denne gangen traff ikke Yr helt. Det ble stort sett sol, og vinden kom aldri over bris. Sørover hadde jeg vinden i mot, og måtte gå med glidelåsen i jakken til under haka. Nordover gikk det delvis med jakken oppe.

Det nærmer seg jul, men det er ikke mye som minner om vinter her helt ute i sjøkanten. Det er grønne jorder, selv om det er vissent ute i marka. Det er heller ikke lenge til vintersolverv. Det merkes godt på daglengden og de lange skyggene.

Sola står lavt, og det er vanskelig å få bilder uten å få med egen skygge. Det blir mange motlysbilder, og da er faktisk telefonen bedre enn kameraet. Det er i hvertfall ikke nødvendig å korrigere fargemettingen på telefonbildene...

Også denne gangen var det en god del surfere ute i havet. Bølgene var så pass store at de kom opp på brettet og fikk en tur. Det var surfere flere plasser langs stranden.

Denne turen er det mulig å nesten uten å gå på sand. Bare et lite stykke ved Sandsenden er sandstrand. Uten bakker og god sti, gjør det mulig å holde bra fart. Denne gangen holdt jeg farten oppe, og brukte godt under to timer på de omtrent 9 kilometerne.

Det blir omtrent 12 minutter på kilometeren, noe som egentlig ikke er spesielt hurtig. Det er bare å godta at ting tar tid, etter som jeg blir eldre.

Bjødnali og rundt Engjavatnet i midten av desember.

Mye vann og våte forhold.

Tilbake til Sælandsskogen og runden rundt Engjavatnet. Dette er en grei tur, men som likevel tar tid, og det er i tillegg noen drøye bakker. Turen gir god trening og når natur og landskap også er flott så blir dette fortsatt en tur jeg gjerne går.

Nå er turen til Bjødnali fra Sælandsskogen ganske populær. Det er også en del folk som går opp Urdådalen og over Vindskaret og tilbake til bilen. En grei, men for meg – litt kort tur. Andre går veien opp og ned til Bjødnali En tur på 8 kilometer, med bakke, men hele turen på god vei.

Fortsatt er turene litt korte, og jeg prøver å holde formen oppe ved å gå om Engjavatenet i tillegg til bare å besøke Bjødnali. En ting er ganske sikkert, det vil ikke være mange andre på tur rundt Engjavatnet.

Denne dagen var det et par biler på parkeringsplassen. Det ville være andre på tur. Også denne gangen la jeg turen oppover mot Stølslsetta og Ragnhildsstølen før jeg tok videre mot Vindskaret. Øverst i skaret går det en bakke opp til toppene av Håfjell.

Time kommune har klart å få feil navn på skiltet på toppen. Det står Blåfjell, men det er toppen under i sør. Det var langt mindre vind på toppen enn det YR mente det ville være, men det var ellers en overskyet og litt mørk dag.

Det var skikkelig vått i myrene nedover mot Moldtjørn, og bekken fra Bjødnalivatnet gikk nesten opp til brua. Jeg lurte litt på hvor mye vann det ville være i Skogsåna. Der er det ikke bru og den må krysses på steiner.

Det var så pass mye vann i Moldtjørn at jeg måtte gå oppe i ura for å komme fram. I myra før brua var det vassing. Av en eller annen grunn hadde jeg tatt på de gamle ALFA impact, som har fått ny såle og ny Gore-tex.

Etter såling av skoene, var de ikke tette, og da jeg satte de på baderomsgulvet fulle av vann. var avisen under våt og vannet i den venstre skoen hadde minket. Jeg kom greit over myrene, og til og med over Skogsånå, uten å bli mye våt på beina.

Det lille stykke med skog og myr mellom Skogsånå og Engjamyrene, var som alltid kjekt å gå gjennom. Selv om det denne ganen var temmelig vått. Bakken oppover mot Jærbuskaret er ikke bratt, men likevel har jeg problemer med å holde full fart.

Fra Skogen og ned til Sjelset er det omtrent 2,5 kilometer og videre tilbake til bilen og parkeringsplassen er det to nye kilometer. Fra andre siden av Engjanemyrene er det traktorvei eller god sti hele veien.

Selv om det nesten er halve avstanden for denne rundturen tar det mindre tid enn stykket opp til Bjødnali og videre til Skogen. Spesielt nedover bakkene mot Sjelsett går det ofte fort. Jeg traff noen som ville på tur nesten ved bilen.

Denne turen går normalt unna på omtrent to og en halv time. Denne gangen gikk det ikke så for som vanlig å komme opp til Bjødnali, men til gjengjeld gikk det fortere siste stykket. Det ble nøyaktig 2 timer og tretti minutter.

Fra Varhaug gamle kirkegård til Obrestad havn - og tilbake.

En grei tur i sjøkanten.

Gjennom mange år har turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård vært en vanlig vintertur. Egentlig alt for mange år. Turen er etterhvert blitt ganske lang. Hva som tok to og en halv time, tar nå lett godt over tre timer.

Det er nesten ni kilometer mellom de to stedene, og frem og tilbake blir det – nesten – 18 kilometer. Nå er det ganske flatt ute i sjøkanten, og det er vei noen plasser, men alt i alt er dette nå en langtur, og ikke noe jeg lengre synes er «kjekt».

Likevel er det litt trist å bare gi opp – fordi det er langt. Det vil jo for eksempel være mulig å bare gå dele av turen. En gang i tiden gikk jeg fra kirkegården til Obrestad havn. Den gang en kort søndagstur. Det ville jo være greit å sjekke om turen fortsatt lag seg gjennomføre.

Det første jeg la merke til, da jeg kom til parkeringsplassen ved Varhaug gamle kirkegård, var vinden. Den kom fra sør og jeg ville få medvind «oppover» og motvind på hjemveien. På disse turene i sjøkanten, har jeg tidligere alltid sjekket vinden, for å få medvind på hjemveien.

Jeg tenkte det ville bli litt «strevsomt» med motvind. Men denne gangen hadde både YR og Storm meldt litt feil. Vinden frisket ikke på, den ble heller svakere. Det gikk helt greit sørover, selv over de mest åpne strekkene.

Det var endringer. Da jeg jevnlig brukte kongeveien mellom Hå og Varhaug, så var det tydelig sti og egentlig gode forhold. Nå var stien nesten vekke og det var gjengrodd flere plasser. I tillegg var det mer sorpe og våte forhold.

Det er antakelig dyr ute på mange av jordene og det holder folk vekke i sommersesongene, og bare få andre går denne turen på vinteren. Jeg møtte i hvert fall ingen andre utenom rundt Obrestad havn, hvor det var folk som luftet hunden.

Med 10 grader var dette ingen «vintertur». I tidligere år, var det først når snø og is la seg andre plasser , at jeg gikk denne turen. De årene der jeg ikke trengte å gå denne turen i desember, var vanligvis bra turår. Dette året ble det desembertur uten is eller frost.

Det var kjekt å se igjen de stedene jeg hadde gått forbi så mange ganger. Først forbi sjøhusene til Varhauglosene, og så bort til Bodle. Det tok noen år før jeg fikk greie på at det gule huset på Bodle var «luten» - en bygning der de lutet halm.

Ved skipsopphoggingsplassen var veien stengt. Her måtte jeg klatre over. Videre mot Grødaland, var mye som før. Sist jeg gikk her var det fortsatt åpent der de hadde tatt ned skogen. Nå var det ny skog på gang og de høyeste trærne var omtrent tre meter.

I sørenden av Reimebukta, var det helt greit at stien ikke var mye brukt. Her pleide det å være mye sorpe og vann. Nå var det omtrent mark, og greit å gå. Den gamle sjøbua som fortsatt så vidt står ute på marka ved Hunnedalen, var det ikke gjort noe med.

Jeg mener noen har startet en jobb for å sette i stand denne stolpebua. Det har litt arbeid å gjøre. Over Komedelen hadde jeg vinden i ryggen og bortover mot Obrestad, gikk det lett. Det ble ingen stopp ved havna, jeg fortsatt like så godt til enden av stranden. Der var det myr på andre siden av porten, og jeg snudde.

I følge målingene på telefonen var jeg omtrent to tredjedeler av avstanden mellom Varhaug gamle kirkegård og Hå gamle prestegård. 2/3 deler får være nok denne gangen Jeg brukte likevel omtrent samme tid på 2/3, som jeg tidligere brukte på hele turen fram og tilbake.

Tilbaketuren gikk greit. Vinden laget ingen problemer, og selv om det hadde vært snakk om regn, så fikk jeg ikke noe nedbør. Det var start i morgenlys og tilbake ved kirkegården, var det omtrent solnedgang.

Søndagstur til Resasteinen og Skaret.

Denne gangen var det folk på tur.

Bestyrerinnen skulle på turnstevne – hele dagen. Det ville bli en ensom tur igjen, og som vanlig var jeg litt usikker på hvor jeg skulle gå. Sist var jeg rundt Engjavatnet, og det var ikke lenge siden jeg hadde gått fra Gramstad.

Det var likevel en stund siden jeg hadde tatt turen om Resasteinen og Skaret. Dette er en tur jeg ikke synes er grei om det er skikkelig vått i bakken. Det har regnet mye den siste tiden, og det blir antakelig ikke tørt i bakken før til våren.

Her var det bare å pakke sekken. Alternativet var å legge turen om Dalevatn fra Gramstad. Det er i hvert fall en tur med bakker – opp fra Dale til Dalsnuten. Jeg syntes det ville passe med en litt kortere tur denne dagen, og satset på Resasteinen og Skaret.

Selv om værmeldingen ikke var helt bra, så var det andre som også ville ut på tur. Oppover bakken mot stien til Fjogstadnuten gikk det en til. Hun tok inn stien nede i veien, og kom bak meg (som tok veien lengst mulig) i bakken oppover.

Stien langs veien er antakelig ganske «ødelagt» av maskinene som tok ut trærne. I hvert fall er det kommet en dyp grøft som jeg måtte over. Heldigvis ikke så mye sorpe i bunn av den grøfta. Skitne støvler har jeg hatt før.

Etter å ha gått forbi meg nede i bakken, klarte jeg å henge på opp til toppen, der hun fortsatte mot Fjogstadnuten og jeg stien mot Rindane. Ved stidelet mot Resasteinen, var jeg ikke i tvil om at jeg skulle ta fra Svarthålsleitet til Sørdalsleite og opp til Resasteinen.

Det var ikke menge andre her, men jeg så en kar halvveis oppe i bakken mot Resasteinen. Som vanlig ble det et par – eller fler – stopp for å ta bilder. Den bakken er bratt, og selvsagt trenger jeg flere bilder av Dalsnuten med Sandnes i bakgrunnen.

Det var ferske spor i stien oppover mot flyvraket, så det kunne se ut som om karen foran ville samme vei som meg. Nedover bakken på stien mot Skjørestad eller Skaret, traff jeg karen jeg hadde sett i bakken. Han var litt i tvil om hvor stien mot Skaret tok av, så vi tok like så godt følge.

Ved skaret tok han videre mot gapahukene ved Fjogstadvannet, mens jeg gikk rundt Skreppå og bort til stidelet og veiviserne ved Sørdalsleitet. Videre ble det ned og over Løemyr og så stien til skaret under Kjørkjerindå og ned til Kvitemyr.

Bakkene opp mot toppen av Dalsnuten var like bratte og tunge som de alltid har vært. Denne dagen var det mye folk på vei både opp og ned. Ikke alle like forberedt på en fjelltur. Det kom noen utenlandske ungdommer i vanlige klær for en spasertur i byen.

Tilbake ved bilene, kunne jeg se at denne dagen hadde jeg brukt nesten 2 1/2 time på turen. Det er omtrent som vanlig for denne turen som er 10-11 kilometer slik jeg går den. Det er en ganske grei tur, og det er alltid kjekt å se igjen Skaret – en flott plass.