Tur på Høgjæren med foten i ulage.

Det ble en litt kortere tur enn planlagt.

Det var en stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. Denne sesongen har jeg vært der, stor sett bare en gang i måneden. Det ble ofte en gang i uka bare for noen år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det ikke blir flere turer der oppe.

Terrenget er virkelig flott. Det er åpent og med god utsikt fra Synesvarden (360 moh). Det høyeste punktet i området. Dette er det siste store området av det gamle Jæren, med lyngheier, myrer og det er i grunnen ganske flatt.

Det er en del turmuligheter i dette området. De fleste velger å starte fra Holmavatn, og enten gå en rundtur til Steinkjerringå og opp til Synesvarden, eller bare frem og tilbake til Steinkjerringå. Rundturen er omtrent 7-8 kilometer, og tem og tilbake til Steinkjerringå er 3-4 kilometer.

Begge turene er flott – godt vær, for her oppe kan det blåse, og det regner ganske ofte. For egen del starter jeg ofte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og går til Synesvarden, før jeg fortsetter ned til Steinkjerringå.

Frem og tilbake på samme sti, er dette en tur på omtrent 10 kilometer. Nå er det ikke vanskelig å ta om Holmavatn på tilbakeveien, og dermed utvide turen til 12-13 kilometer. Dette ren flott og ganske grei rundtur.

Som nevnt kan været være en utfordring på Høgjæren. Denne dagen var YR nok så raus med sol og god temperatur i forhold til årstiden. Det ville blåse, som det omtrent alltid gjør, men det skulle ikke blåse mer enn 7-8m/sek.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen ved Tovdalsveien da jeg kom. Nesten som vanlig var det en skikkelig kald vind. I tillegg lå dett tåke over toppene, og det fly noen små dråper gjennom lufta. Jeg lurte på om det var en god ide å gå turen. Planen var å ta over Synesvarden og ned til Steinkjerringå og så gå om Holmavatn.

Tåka lå over Synesvarden, men alt et lite stykke nedover, tittet sola igjennom. Det så ut som om YR ville få rett, bare noe forsinket. Nede ved Steinkjerringå skinte sola. Det ble flott turvær etter hvert.

Nå hadde jeg vinden bakfra, og som nesten alltid, det ble mindre vind oppover bakkene mot Synesvarden. Det hadde tydelig regnet en del. Bakken var våt, og det var virkelig sleipt i sorpa. På vei ned fra Synesvarden, mot Ihammaren, la jeg igjen et ganske langt «bremsespor.»

Sola står alt lavt. Nedover mot Steinkjerringå hadde jeg sollyset i ansiktet, og det lyste gult og gyldent i bakken bortover. Høsten gir flotte farger, og det var kjekt å gå i dette terrenget. Oppe i heia er det ikke mye igjen av høsten.

Bakfoten var ikke helt grei denne dagen. Problemene med akillesen har alt vart over et halvt år, og fortsatt ser det ikke ut som om foten skal bli bedre. Nedover mot Steinkjerringå, bestemte jeg meg for at denne dagen ville det bare bli en mil.

Nede ved statuen var det andre. De hadde kommet fra Vandavatnet, og må ha hatt en nok så våt tur. Der pleier det å være mye sorpe. For meg ble det ingen pause. Jeg tok samme vei tilbake. Det gikk ikke fort.

En våt høst-tur fra Gramstad.

En ganske ensom tur.

Det var meldt trøstesløst vær, med regn og vind. Så avgjort ikke forhold for en grei og flott tur, men siden jeg ikke hadde vært på tur i noen dager, ble det til at jeg ville ta ut. På tross av været. Det er alltid mulig å kle seg for regn og vind.

Med værmelding som inneholdt varsel om kraftige vindkast, burde det helst bli en tur i skog, eller i det minste i lavlandet. Toppene med utgangspunkt fra Gramstad er ikke over 400 meter over havet, men kan være ganske utsatt.

Likevel var det den vanlige turen fra Gramstad jeg tenkte på. Det er greit å gå kjente stier i dårlig vær. Da vet jeg i hvert fall omtrent hvor jeg kan sette beina, selv om det er vann i stien. Det ville også være mulig å korte av turen til bare to, eller tre topper, i stede for fire.

De vanlige fire toppene er Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. En tur som vanligvis tar meg litt over to og en halv time – i bra vær. Denne dagen var det alt annet en bra vær, men jeg satset på tur likevel.

Selv i dårlig vær var det forbausende mange biler på parkeringsplassen ved Gramstad. Mange andre ville på tur den dagen. Nå var det opphold da jeg startet, og folk håpet muligens på at regnet ville holde seg vekke – på tross av værmeldingen.

Regnet meldte seg, bare et lite stykke oppe i bakken mot stien til Bjørndalsfjellet. Det var bare å få hetta over hodet å tråkke videre oppover bakkene mot Bjørndalsmyra. Der var det vann i stien – mye vann.

Jeg vasset inn myra og det var også temmelig vått i bakkene oppover mot Bjødnaskaret. Stien videre oppover mot Mattirudlå var også full av vann - og sorpe. Da jeg snudde for å gå mot Bjørndalsfjellet, fikk jeg vinden – og regnet i ansiktet. Det ble surt en stund.

Selvsagt var det ingen andre ute på tur i det dårlige været. Det var fol nede ved Gramstad, men så for jeg kom inn i terrenget, var jeg alene. På toppen av Bjørndalsfjellet var det ingen andre, og det ble bare å ta bilde og så snu nesa nedover mot veien.

Over Rinnane forbi Fjogstadnuten var det heller ingen andre, og fortsatt regn og tåke. Jeg hadde tenkt å ta direkte mot Revholstjørn og bilen og ikke opp til Dalsnuten. Nede på Kvitemyr ombestemte jeg meg og tok likevel oppover trappene mot toppen.

Fortsatt var det ikke folk å se, og jeg lurte på om dette var dagen da jeg fikk ha toppen av Dalsnuten for meg selv. Det satt to karer øverst og kikket på utsikten. Eller mer riktig – ut i skodda... Det var ikke mye sikt , og jeg ville fort bli kald om jeg stoppet.

Jeg gikk samme vei ned fra toppen som opp. Det vil si at jeg tok trappene på nordsiden og veien rundt Revholstjørn mot bilen. Denne dagen hadde jeg brukt lengre tid enn vanlig. Det hadde vært en våt tur på mer en tre timer.

En tur til Blåfjellenden med mye vann i bekker og myrer.

Det var ikke mange dager siden sist tur.

Det var ikke mange dagene siden jeg hadde vært innover till Blåfjellenden. Skikkelig dårlig vær i helga med storm og store nedbørs-mengder hindret tur. Jeg så fram til en tur eller to. Jeg hadde ikke planer om å gå til Blåfjellenden med det første.

En titt på været gjorde at jeg ombestemte meg og bare rett over helga satset på en ny tur innover. På denne tiden, er jeg avhengig av godt vær, og da mener jeg ikke sol og blå himmel. Noe som medfører frost og glatte forhold. Det holder med så vidt opphold og lite vind.

Det var snakk om nedbør, men lite vind på mandag, og bedre vær på tirsdag. Fortsatt med lite vind, men med litt regn stor sett hele den dagen. Etter noen turer i regn og dårlig vær – med vind, er det ikke spesielt «vanskelig» å ta ut,selv med regn på menyen.

Jeg hadde selvsagt ikke planlagt å dra oppover bare tre dager etter at jeg hadde kommet ned fra heia. Nå var det en jobb jeg ikke fikk gjort forrige gang, så jeg hadde egentlig en grei «unnskyldning».

Det var noe med en luke og noen mål, og forrige gang passet det ikke å ta jobben. Det regnet skikkelig, og blåste kaldt da jeg sjekket været utenfor hytta. Nå hastet det antakelig ikke. Jeg tror ikke det blir gjort noe med den luka, før tidligst til våren.

Det var faktisk ganske bra vær da jeg parkerte bilen i Hunnedalen. Det kunne se ut som om Yr denne dagen hadde rett, og at varselet ville slå til. Det var kjekt å gå innover. Været slo ganske kjapt om.

Jeg måtte hive på regntøy og var glad for vinter utrustningen. Vanter og lue kom på. Litt innover heia kom det to i mot. De viste seg å fra Klepp, og vi fikk en hyggelig prat før jeg gikk videre innover heia, og de mot hytta i Hunnedalen.

Oppe i høyden kunne jeg se tåka komme sigende, og det slo over i skikkelig regn en stund. Det var ikke slikt vær Yr – og Storm – hadde meldt. Det gikk likevel greit å komme inn til Blåfjellenden denne dagen også.

Med tåka hengende lavt nedover fjellsiden og rundt hyttene, ble det ganske tidlig dårlig lys, og jeg bestemte meg for å utsette jobben til neste dag. Tiden gikk med til å fyre i ovnen. Det var bare 10 grader inne da jeg kom, og det tok tid før det ble noenlunde varmt.

Etter hvert ble det så pass varmt, at jeg kunne sette meg opp i benken med lesestoff og te. Det ble et par timer for meg selv. Det var ingen bestillinger for den natta, og jeg ventet egentlig ikke folk. Nå var det høstferie, så det kunne jo dukke opp noen andre like vel.

Litt ut på ettermiddagen, syntes jeg det gikk i døra på hovedhytta, og tok turen bort for å sjekke. I hytta satte det to unge karer og forsøkte å få fyr i ovnen. Det var like kaldt i den hytta som borte i annekset da jeg kom der.

Det var to gutter som hadde kommet opp fra Eikeskog. De hadde hatt en lang tur i ganske dårlig vær, selv om det til å begynne med ikke var regn. Turen opp dalen hadde tatt ti. De ble ikke overrasket da jeg fortale at noen har brukt både 9 og 10 timer på den turen.

Det regnet godt den natta, og det var skikkelig bløtt i marka da jeg tok fatt på turen tilbake til bilen. Det ble en tur i langt bedre vær enn værvarselet hadde nevnt. Selv om det var mørke skyer både foran og bak meg, fikk jeg bare noen ganske få dråper på meg. Det ble en skikkelig grei tur.

En tur til Blåfjellenden i vanlig høstvær.

Glimt av sol og mye regn.

Det nærmer seg antakelig siste gang for året, jeg får anledning til å ta turen inn til Blåfjellenden. Siste turen pleier å gå i slutten av oktober eller helt i begynnelsen av november. En gang har jeg gått innover i desember, men det var et «uvanlig» år, omtrent som for våren dette året.

Det er selvsagt været som bestemmer om jeg kommer meg innover. Etter som årene går, blir jeg mer og mer skeptisk til is og snø Det kan jo henge sammen med dårligere form og ikke minst dårligere balanse. Likevel gir det tidligere avslutning på sommersesongen.

Så sent på året som i oktober, betyr sol og blå himmel som oftest kulde og frost, - og glatte forhold. Så selv om jeg helst velger å gå tur i opphold på sommeren, blir det til at jeg tar turen innover når det er lite vind og bare litt regn.

Denne gangen var værmeldingen ganske bra. Det var faktisk meldt om opphold og lite vind, og varmegrader. Temperaturen ville være så høy at selv på natta ville det ikke være frost. 600 moh, kan det lett bli frost selv om det fortsatt er varmt nede i lavlandet.

Været ville være greit innover, men dagen etter mente både YR og Storm at det skulle regne. Nå var begge enige om at det ville bli opphold en stund midt på dagen, så det kunne være mulighet for å komme tørr tilbake til bilen. Det hender værmeldingen er feil.

Innover fikk jeg en flott tur. Det var godt vær, med lite vind og bra temperatur. Sola kom til og med gjennom av og til å kastet et gyldent lys over landskapet. Så sent på året er det ikke mye grønt igjen på marka, og bjørkene nede ved Høgaleitet (både i Hunnedalen og ved Blåfjellenden) har omtrent ikke blader. Lengre nede er det fortsatt trær med flotte farger.

På denne tiden av året er myrene dyp røde, og nesten sorte, Det er flotte farger, men det varsler jo at vinteren står for døren. Snøen kan komme når som helst.

Denne gangen hadde jeg oppdrag. Det var noen småting som kunne ordnes, og i tillegg hadde Bestyrerinnen funnet fram noen «duker» som godt kunne legges ut på bordene i stua på hovedhytta. Ellers var det – igjen – noe kluss med nummerskiltene på hemsen på annekset.

Det var andre som hadde bestilt overnatting. Jeg ville ikke bli alene, trodde jeg. Nå dukket aldri de som hadde bestilt opp, men til gjengjeld kom det to gjenger på tilsammen 10 stykker fra USI. De var på tur i Frafjordheiene og hadde hat en - våt – natt i telt.

Det regnet den natta også, som meldt. Jeg ventet til ut på dagen for å få med meg perioden med oppholdsvær som det var snakk om. Det ble likevel en våt tur tilbake mot bilen. I tillegg hadde jeg vinden i mot og ikke bakfra som innover.

Igjen var jeg glad for å ha med – og på – vinterutrustning, med mellomlag under Gore-tex'en. Jeg var tørr en lang stund, og så varm og våt av svette. Det ble egentlig en ganske kjekk tur over heia.

Med Einar til Resasteinen.

En flott tur i greit høstvær.

Det blir mange turer alene. Alle turene innover – og tilbake fra Blåfjellenden går uten følge. Derfor var det kjekt da Einar tok kontakt og sa at han gjerne ville være med på tur. Han tenkte nok på en tur rundt Engjavatnert. Men der hadde jeg vært dagen før.

Det var heller ikke lenge siden jeg hadde gått en rundtur fra Gramstad, men jeg tenkte helst på en ny tur i det området. Det er mange turmuligheter fra Gramstad, men muligens ville en litt kortere tur enn den vanlige være greit.

Etter litt fundering kom jeg på at vi, det vil si: Bestyrerinnen, Einar, Aud og jeg, gikk en gang til Resasteinen fra Fjogstad og tilbake over «Skaret». En grei tur for alle, og en kjekk tur. Det kunne passe med en tilsvarende tur, men kanskje noe lengre.

Det kunne passe å starte fra Gramstad, ta opp om Fjogstadnuten, og så gå over mot Resasteinen for så å ta ned via Skjørestadfjellet og Skaret og så tilbake til Kvitemyr/Revholstjørn og tilbake til bilen.

Det var en flott dag med litt skyer og litt sol. Det var ikke sommer, med vind og litt lav temperatur, var det kaldt – i vinden. I sola ble det nesten sommer, og det var folk i korte bukser, men Einar og jeg gikk med jakken på.

Det var også andre som hadd funnet ut at dette var dagen for tur. Dagene fremover skulle det helst bli både regn og vind. På parkeringsplassen var det en god del biler, og mange folk på ve. Vi kunne se folk på toppen av Dalsnuten på omtrent hele vår tur.

Vi startet oppover bakken mot Fjogstad, og tok stien mot Fjogstadnuten. På Svarthålsleite tok vi over mot Sørdalsleitet. Veien jeg så noen var i gang med å lage, var kommet et godt stykke lengre innover mot Austra Rodlå.

I følge en kar vi snakket med på parkeringsplassen, skal veien så langt at det er mulig å se over mot Stavanger. De vil antakelig ikke ta mange dagene før de er kommet så langt.

Bakken opp til Resasteinen var like bratt som alltid. Vi gikk bare videre denne dagen og opp mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Over på andre siden tok vi en kjapp tur bortover stien som går over Jubemyr, for å beundre utsikten, før vi fortsatte nedover mot Skaret.

Det var varmt i sola da vi kom til stien under Skreppetonå. Det passet greit med en pause i sola, og med utsikt til Dalsnuten. Det var ikke meningen å ta oppom toppen denne dagen. Videre ble det stien opp mot stidelet på Sørdalsleitet og så tilbake mot Kvitemyr og Revholstjørn.

Det ble den vanlige veien tilbake til bilen ved Gramstad. Det passet bra å ta en liten oppsummering på det siste stykket. Det hadde vært en skikkelig flott tur. Været var bra og turfølget var bra. Vi hadde denne dagen hatt en virkelig kjekk tur.

Tilsammen ble turen på nesten 8 kilometer og vi hadde brukt omtrent to og en halv time. Einar mente at vi godt kunne ta denne turen flere ganger.

Søndagstur til Bjødnali med broderen.

Masse folk og lite fe.

Denne søndagen hadde broderen og jeg avtalt tur. Vi har den siste tiden ikke hatt så mange turer sammen, så det ville bli kjekt å få gå sammen til Bjødnali. I utgangspunktet er dette ikke en så lang tur at den blir med i loggen, men...

Vi skiller lag ved porten inn til Skogen, hvor broderen tar mot Sjelset, og jeg videre mot Skogen og rundt Engjavatnet. Det er ikke så veldig mye lengre å gå rundt Engjavatnet, men det blir fort mer enn en halv time ekstra. (Eller et par kilometer.)

Det var meldt bra vær tidlig på dagen, og litt regn ut på ettermiddagen. Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen litt tidligere enn vanlig. Denne dagene var det mange som ville på tur fra Sælandsskogen

Parkeringsplassen var nesten full. I tillegg var det også antakelig en gruppe fra Turistforeningen på tur. I hvert fall hadde jeg sett på nettet at en gruppe ville til Bjødnali denne dagen. Det var folk som startet samtidig, og det kom flere biler mens vi gjorde oss klar.

På vei oppover mot Stølssletta og Vindskaret traff vi i tillegg kjente. Ola, som jeg har truffet i heia noen ganger, kom i mot, og vi fikk en hyggelig prat. Det er kjekt å treffe kjentfolk på tur.

Det er tydelig at broderen ikke har brukt like mange timer på tur som meg det siste halve året. Det har selvsagt med helsa å gjøre, men gjør utslag på farten oppover bakkene, og til og med farten nedover. Han går noe mer forsiktig enn meg.

Vi måtte selvsagt opp til garden for å få tatt bilde av treet til broderen. Det var ikke helt enkelt å finne rett stein som utgangspunkt for bildet. Veien var lagt om og steingarden som tidligere lå langs veien, var vekk.

Nå var der andre også oppe ved garden. Gjengen fra Turistforeningen hadde pause bak hytta. Vi satte oss på trammen på forsiden. (Selv om det sto «privat eiendom» på to skilt. Vi er veldig private.

Fra porten mot Skogen og bortover var det ikke folk. Etter å hatt sol, kom det nå skyer fra sør, og bak disse var det mørk himmel. Jeg lurte på om det ville komme regn, men kunne bare kjenne et par dråper.

Til en forandring traff jeg også folk da jeg gikk fra Skogsånå og videre langs Engjavatnet. Karen som kom i mot hadde startet fra Eikeland. Om han får en lengre tur enn jeg, er jeg litt usikker på. Det var i hvert fall kjekt å treffe folk uansett.

Jeg gikk å gruet meg litt for å gå forbi den store flokken av ungdyr på ved Jærbuskaret. De to siste gangene jeg har gått har har jeg gått «forsiktig». Denne gangen var bekymringen helt bortkastet. Det var ikke et dyr å se.

Da jeg kon tilbake til bilen, holdt gjengen fra Turistforeningen på å innta bussen som ventet. De hadde brukt like lang tid som meg på å gå tilbake til utgangspunktet. Regnet kom da jeg satte meg inn i bilen.

En grei rundtur i flott vær fra Gramstad.

En tur på omtrent en mil.

Sommeren er over, og jeg hadde planer om mange og noen lange turer. Jeg så fram til å få besøke både Støle og Melands Grøna hei. Det ble ikke noe av disse turene. Det har helst blitt turer i lavlandet.

Ennå er ikke akillesen på plass, og til nå har jeg ikke fått opp farten, og heller ikke fått noen langtur. Nå ble det en skikkelig tur i uka. Frem og tilbake til Blåfjellenden på dagen. Det var virkelig greit å få med en skikkelig tur.

Med mange turer både fra Sælandsskogen og Gramstad, kunne det passe med noen «nye» turer. Det har liksom blitt nok av de «vanlige» turene. Hvor skulle jeg da ta ut. Det kunne passe med en ganske kjapp og grei tur denne dagen.

Værmeldingen var god for denne dagen og for neste dag, men videre var det mye regn og vind. Som vanlig med vind fra nord og blå himmel, var det kaldt. I heia var det is i skyggen, og noen hadde alt måtte skrape bilen på morgenen i lavlandet også.

De gangene jeg har gått tur ut fra Gramstad, har det ofte vært den vanlige runden med Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten. En gan i fjor fant jeg ut at en tur over Fjogstadnuten, til Resasteinen videre opp mot Skjørestadfjellet, og videre til Dalsnuten og gjerne med Øvre Eikenuten, var en like lang tur.

Jeg var langt fra sikker på om akillesen ville holde for en slik tur. Der er en god del opp og ned på den turen. Men det ville jo være mulig å hoppe av, og korte inn, om det skulle være ønskelig.. Hele rundturen ville ta mellom to og en halv og tre timer.

Det var forbausende mange andre på Gramstad denne morgenen. Det var mange flere biler på parkeringsplassen enn vanlig. Det var folk på vei oppover bakken mot Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, og jeg tok etter oppover bakken.

Det var en flott dag, med blå himmel, men det var fortsatt ganske vått i stien. Der overflaten ikke var skikkelig tør gikk jeg forsiktig nedover. Ting tar tid. Det gikk greit til Fjogstadnuten, og ved stidelet, gikk jeg videre fra Svarthålleitet over til Sørdalsleitet.

Nede ved Bronnmyra ble det laget ny vei innover. Det kan se ut som det vil bli en tilsvarende vei som den innover mot Skaret, og det skal bli kjekt å se om veien kommer til å gå helt ned til Kvitemyr og veien mot Gramstad.

Det vil i så fall bli en helt ny rundtur for folk med behov for noe bedre enn en vanlig sti. Det vil også antakelig gjøre at flere vil komme til å bruke parkeringsplassen ved Fjogstad. Den ved Gramstad er jo full på de beste dagene.

Bakken oppover mot Resasteinen er ikke blitt lettere med årene. For meg er det fortsatt en liten utfordring å komme opp den bakken. Andre løper raskt nedover. Det satt folk ved Resasteinen. Videre opp til flyvraket og ned til Skaret var jeg alene.

Fra stidelet på Sørdalsleitet, tar jeg direkte videre mot Dalsnuten over myrer og gjerder – uten gjerdeklyver, før jeg er på den vanlige stien mellom Kvitemyr og Resasteinen. Det var så pass bra vær at jeg måtte opp til toppen av Dalsnuten.

For å få fire nuten, tok jeg denne gangen også med Øvre Eikenuten. Det ble derfor en tur på omtrent ti kilometer og jeg brukte litt i underkant av tre timer denne dagen. En flott tur i god vær.