Bjødnali og rundt Engjavatnet med sol, snø og vind.

Det var en mørk og stormfull... tur.

I to dager har det blåst stikker og strå. Opp mot full storm, i hvert fall i kastene. Det ble bare to raske turer rundt Gruda. Det var mulig å finne noen timer midt på dagen uten regn, men vinden var det ikke noe å gjøre med.

Nå var det ikke så galt å gå i vinden. Den var antakelig ikke så sterk som både Yr og Storm ville ha det til. Selv oppe på Grudavarden var det langt mindre enn 25 m/sek, som værmelderene mente vi ville få. Jeg hadde i hvert fall ikke problemer.

To dager med bare 7-8 kilometer og under 10.000 skritt pr dag, gjorde at jeg nok så raskt bestemte meg for tur på fredagen, nesten uansett vær – og vind. Jeg håpet at været ville bli bedre enn de som ble meldt på kvelden.

Både Yr og Storm vartet opp med mer regn, men begge mente det ville være lite nedbør to-tre timer midt på dagen. Det var bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Planen var å ta den helt vanlige turen fra Sælandsskogen og rundt Engjavatnet.

Den turen går for det meste godt beskyttet for vind, nesten uansett hvor den kommer fra. Det er selvsagt noen plasser der vinden får tak. På toppen av Håfjell,som et eksempel. Ble det for ille i Vindskaret, kunne jeg jo bare la være å gå opp til toppen.

Det minnet om vinter på morgenen. Termometeret viste bare tre grader og det blåste fortsatt, selv om det ikke var snakk om kuling. Jeg kledde meg for regn, vind og vinter. Det var regn på bilruta da jeg tok mot Sæland.

Det var ingen andre som ville på tur da jeg startet. Det var ikke spor i sorpa nede ved ånå, og jeg så ingen andre i det hele tatt på hele turen. På vei hjemover kom regnet. Det ble skikkelig dårlig vær, men jeg hadde hatt både sol og vind, men ikke regn.

Det som kom ned fra himmelen var hvitt. Sludd og hagel, men altså ikke regn. Det jeg antakelig kommer til å huske best fra denne turen, er alt vannet. Det rant i alle bekkene, og stien oppover mot Stølsletta minnet mer om en bekk enn sti.

Nede ved Moldtjørn var det ikke mulig å gå ute langs vannet, så jeg måtte opp i steinen i stien på innsiden. Her var det også jeg fikk det dårlige været over meg. Det varte ikke så lenge, og bare noen minutter etter at det sluttet å sludde, var sola tilbake – for et øyeblikk.

Det gikk ikke fort med sorpe og sleipe steiner i bakkene og mye vann i myrene. Nede ved brua over til Bjødnali var et en del vann, men det kunne se ut som om det ville være greit å krysse Skogsånå på de vanlige steinene.

Ved Skogsånå, var det så pass med vann i ånå at jeg vurderte å snu og gå tilbake til veien. Det hadde ikke blitt en mye lengre tur, men det er nå litt ergerlig å snu. Jeg gikk opp og ned langs ånå for å se om det var bedre å krysse et annet sted en på den vanlige plassen.

Jeg fant ingen bedre plass, og tok meg forsiktig ut over steinen, og så to kjappe steg ned i bekken og over. Uten å bli våt på beine. Også denne gangen gikk det greit å krysse....

Det ble, som vanlig 15-16.000 skitt, men jeg brukte nok over ti minutter lengre tid på rundturen enn vanlig. Det var ikke bare Skogsånå som tok tid. Det gikk sakte bakkene også.

En langtur midt i Sandnes.

Fem topper og 1000 høydemeter.

Denne helga ble det igjen en del arbeid – og ikke tur. Etter en lang dag med fysisk arbeid, valgte jeg å stå over tur på søndag. Rengjøring av heimen er jo også noe som bør gjøres sånn inne i mellom. Denne gangen var det min tur.

Værmeldingen for mandag var ganske god. Det var snakk om sol og bra temperatur, selv om det skulle blåse litt. Det fikk meg selvsagt til å tenke på hvor jeg skulle gå. Med bra vær og en stund siden siste turen, kunne jeg tenke meg en langtur.

Siste turen opp til toppen av Bjursfjellet og rundt Engjavatnet var en grei test-tur for å se om jeg kunne gjennomføre langturer. Den turen gikk greit. Det kunne passe med en ny slik test-tur for å sjekke formen.

Et lite søk i loggen, viste at det var lenge siden jeg hadde tatt en av de vanlige langturene ut fra Gramstad. Det har blitt en del turer med fire topper, men selv fem topper med Øvre Eikenuten har det blitt få av.

De to langturene jeg bruker å gå fra Gramstad, er å legge til en rundtur om Resasteien og Skjørestadnuten i tillegg, og enten ta ned til Dalevatn eller om Skaret. Disse turene blir fort på rundt fire timer, og muligens litt mer om Dalevatn.

Jeg kom avgårde litt tidligere enn vanlig, og var på parkeringsplassen ved Gramstad ikke mye over halv elleve. Det var merkelig få biler. Det kan ha noe med at jeg var tidligere å gjøre. Nå så jeg også bare non ganske få folk på turen – til jeg kom mot Dalsnuten.

Fortsatt lå det litt is på siden av stien oppover mot Bjørndalsmyra og stien innover mot Mattirudlå. På vei innover myra fant jeg ut at denne turen kunne nest like godt bli kjent for myrsøkkene som fjelltoppene.

Jeg planla og gå over Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet og Dalsnuten. Det kunne liks så godt være en tur over Bjørndalsmyra, Løemyr, Svarthålsmyra og Kvitemyr.

Nå var det heldigvis ikke så vått i myrene som det kan være. Det var likevel så pass mye vann og sorpe at jeg ble skitten til kneet. Jeg kunne godt tenke meg tørrere forhold, og ser fram til sol og varme.

Siden jeg håpet på en langtur, tok jeg det rolig oppover bakkene mot Mattirudlå, og selv over Kulheie og opp bakken mot Bjørndalsfjellet holdt jeg pulsen på litt roligere en vanligvis. Normalt blir det puls omtrent på topp i noen av disse bakkene.

Sola det var snakk om holdt seg godt skjult bak skyene, og det kom noen dråper omtrent hele veien mot Bjørndalsfjellet. Det var ikke helt været jeg hadde sett for meg. På vei mot Fjogstadnuten sluttet det ¨regne, men sola manglet.

Ved stidelet over Svarthålsleitet, måtte jeg bestemme meg om det skulle bli en langtur eller bare en vanlig tur med fire topper. Selv om været ikke var så bra som ventet, tok jeg mot Resasteinen over Løemyr og opp mot Sørdalsleitet.

Det ble en ensom tur forbi Resasteinen og Skjørestadnuten og ned til Skaret.- Der var noen i gang med å lage bedre vei mot Fjogstad. Jeg tok stien rundt Skeppå og videre mot utsiktspunktet på den nye veien.

Dalsnuten ligger midt i mot, og jeg kunne se stien mot toppen. Nede på Kvitemyr var jeg likevel ikke i tvil om at jeg også måtte oppom den toppen .Denne dagen ville jeg ha en langtur, selv om det skulle bli tungt og vondt.

Det gikk smått opp bakkene mot toppen. Det skulle liksom lite får pulsen kom opp i rød sone, og jeg måtte ta i, for å komme opp trappene. Det var liksom ikke like lett lengre å få med beina. I sakte tempo nådde jeg likevel opp, og fikk tatt noen bilder.

På nordsiden satt det et på, og jeg stoppet noen minutter for en liten prat. Det skal ikke lange pausen til, før kroppen kjennes lettere og det går bedre – nedover bakkene. Siste stykket tilbake til Gramstad gikk greit.

Det ble over 20.000 skritt og antakelig noe over 14 kilometer, men antakelig også over 1000 høydemeter. Totalt brukte jeg nesten fire timer. En langtur.

Høgjæren. Denne gang i selskap med arving.

En grei tur i god fart.

Det var på tide med en ny tur på Høgjæren. Jeg måtte tilbake til 2025 for å finne siste turen i det området. Det er flere turer som er mulige her oppe. Den vanligste er fra Tovdal til Steinkjerringå og tilbake. Omtrent en mil og to timer.

Alen, blir det ofte den litt lengre turen om Holmavatn på tilbakeveien. Da blir turen omtrent 12 kilometer og det tar meg vanligvis omtrent to og en halv time. (Forrige gang gikk det nærmere tre timer.)

Det blir en del oppslag på Yr før en tur på Høgjæren. Turer i regn og vind i det området, kan lett bli våte og kalde opplevelser. Denne dagen var det snakk om lite vind, overskyet og ganske mildt. Det vil si mellom 5-8 grader.

Det har vært mange dager med kulde og frost i 2026. Selv temperaturer på over 5 grader setter jeg pris på . Når det i tillegg er snakk om lite vind. Ble det til at jeg ikke hadde på full vinterutrustning. Det ble kaldt til å begynne med.

Jeg fikk til og med selskap på turen. Min eldste sønn, som ganske snart runder 50, ville gjerne være med. Han trener jevnlig og burde være i stand til å bli med sin gamle far i hans tempo. Mange jevngamle synes mine turer blir litt for lange og går ofte i høyt tempo.

Det var likevel den gamle gubben som heiv på ryggsekk med utstyr. Ikke tunge sekken, men det blir fort 5-8 kilo. Ungdommen gikk uten noe på ryggen. Vi så ikke folk før helt nede ved Steinkjerringå. Det var likevel spor av andre og det sto en annen bil på parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Det var likevel få folk på tur denne dagen. Ved Holmavatn sto det en bil, og den tilhørte antakelig han som holdt på med steingjerdet langs stien. Så folk på tur kan jeg ikke huske å ha møtt på mange år. Selv i snø og vind traff jeg folk en gang.

Selv om de var meldt en nesten tørr dag, så var det vått i marka, og det var glatt i sorpa. Det ble litt forsiktig nedover de bratteste bakkene. Det tok oss nøyaktig en time før vi sto vi statuen og kikket tilbake der vi kom fra.

Ved stidelet mot Holmavatn og Synesvarden, ble det spørsmål om vi skulle ta den kjappe veien tilbake eller legge turen om Holmavatn. Det ble til at vi la turen om Holmavatn slik at turen ville bli på omtrent 12 kilometer.

Vi holdt god fart både mot Holmavatn og videre oppover bakkene mot Synesvarden. Det gikk fort nok på flatene, men i bakkene hadde min nesten 30 år yngre arving ingen problemer med å henge på. Han ble til og med ikke skikkelig andpusten.

Det ble en liten pause på toppen av Synesvarden, for å trekke pusten – for meg, før vi tok nedover bakken tilbake til parkeringsplassen. Det var helt greit å komme til bilen. Turen hadde gått i bra tempo og vi hadde brukt omtrent to og en halv time. En flott tur i godt selskap.

Bjursfjellet og så rundt Engjavatnet og ned Urdådalen.

En lang tur med bakker.

I fjor sommer, fikk jeg igjen problemer med en bakfot. Jeg har noen ganger opp gjennom årene hatt problemer med achillesen, og igjen ble jeg hindret i å ta på de litt lengre turene. Ut over høsten ble det klart at lange turer ikke var like enkelt som før sommeren.

Sist jeg hadde problemer, måtte jeg virkelig ta meg sammen for – igjen – å bli i stand til å utfordre bakker og lange dager på tur. Det tok tid, men etter hvert ble det slik at selv lange og bratte bakker ble mulig – om enn i sakte tempo.

Det var ikke vanskelig å si til meg selv at denne gangen skulle jeg starte så snart foten ble bra nok. Det ble vanskelig å sjekke. Det var egentlig behagelig å bare gå korte og grei turer. Selv en strandtur på en mil er jo tur, selv om en slik tur ikke byr på utfordringer.

Rett før den årlige turen til Gran Canaria, ble det noen litt lengre test-turer. På Gran Canaria ble mange turer på mer enn 20.00 skritt. Det kunne virke som om jeg igjen var klar for litt mer enn en tur på to-tre timer.

En slik tur var runden rundt Engjavatnet, med en tur opp om Bjursfjellet. Ikke stort mer enn 14-15 kilometer og tre og en halv time. Det var en god stund siden jeg hadde vært på toppen av Bjursfjellet.. Det kunne passe å forsøke.

Etter å ha tenkt en del på turen, planla jeg å parkere ved Kleiva og så gå til toppen av Bjursfjellet, og om formen var grei ta en runde rundt Engjavatnet, før jeg vandret tilbake til bilen. Det burde ikke være en for krevende tur.

På vei mot Sælandsveien og Kleiva, fant jeg ut at jeg like godt kunne starte fra Sælandsskogen – som vanlig. På vei mot Kleiva og Sjelset, gikk jeg forbi stien opp mot Håfjell og Vindskaret. Det fristet å gå den vanlige runden og så se om jeg kunne ta med toppen.

Jeg fortsatte mot Sjelset og den lange bakken oppover mot Jærbuskaret og stien – og veien mot «Den søta hålå» nederst i traktorvegen mot toppen. Bakken opp traktorveien og videre til toppen var ikke blitt mindre bratt etter 9-10 måneder.

På toppen kom det ei jente samtidig med meg. Hun skulle samme vei som meg nedover, men løp ned de bratte bakkene. Jeg stoppet for å ta noen bilder. Nesten nede igjen kikket jeg på skaret med det flotte navnet «Sollkjen».

Det måtte være mulig å komme ned til Bukkatoa den veien. Etter et lite stykke over myra, traff jeg en sti som tok meg greit ned til stien mot Skogsånå. Det var litt kjekt å gå en ny plass, og like kjekt å gå på en sti som antakelig bare blir brukt av dyr og få mennesker.

Det ble ingen pause ved «Skogen». Jeg fortsatte videre mot veien, men bestemte meg for å gå om Bjødnali og Urdådalen da jeg sto ved porten og veien mot Sjelset. Det ble selvsagt også en tur oppom Bjødnali før jeg tok fatt på Urdådalen og all steinen der.

Etter nesten tre timer på tur, var jeg litt stiv i beina, og gikk forsiktig nedover. Det gikk nok litt lengre tid enn normalt. Jeg brukte like lang tid nedover denne gang som jeg bruker oppover. Det var greit å komme ned til Taksdalsvatnet.

Tilbake ved bilen – etter å ha drukket litt – sjekket jeg telefonen. Jeg hadde brukt nok så nøyaktig tre og en halv time på rundturen. Den var antakelig på omtrent 14 kilometer. Denne dagen ble det en tur på 22.000 skritt, og jeg lurer på hvor mange høydemeter.

Fjogstadnuten, Resasteinen, Skjørestadfjellet og Skaret.

Sammen med Einar.

Det er kjekt med følge på tur. Denne dagen ville Einar hjerne være med, og spurte hvor jeg hadde tenkt meg. Vi ville bli to gamle gubber på tur. Det kunne passe med en litt kortere tur enn hva jeg egentlig hadde tenkt.

Planen var å gå over Fjogstadnuten og så over til Resasteinen og ned til Skaret, opp til Dalsnuten og gjerne ta med Øvre Eikenutren til slutt. Bare for å gjøre det til en tur over fire topper. Med Einar på laget, ville det muligens passe med en kortere variant.

Jeg foreslo å ta over Fjogstadnuten og så bort til Resasteien og over Skjørestadfjellet ned til Skaret. Videre direkte mot Gramstad. Det ville antakelig bli en tur på 7-8 kilometer, men med noen bakker. Det går oppover til Fjogstadnuten og både bratt og langt til Resasteinen.

Jeg lurte litt på hvor mye is det ville være igjen. Forrige gang – for ikke så lenge siden – var stien nedover mot Skaret dekket av is. Det gikk greit å komme fram men, jeg måtte ut i marka og kunne ikke følge stien helt.

Vi startet litt tidligere enn vanlig, og rundt 11 var vi i gang oppover bakken mot stien til Fjogstadnuten. Det var meldt ganske bra vær, men bakken var bløt, og selv om det var snakk om sol, så var det overskyet på morgenen.

Det var omtrent ikke is igjen, men det var til gjengjeld mye sleip sorpe. Vi – i hvert all jeg – gikk forsiktig nedover bakkene fra Svarthålsleitet mot Sørdalsleitet. I myra var det vann, men ganglemmene gjorde at vi kom greit over til Sørdalsleitet.

Bakken oppover mot Resasteinen har aldri vært lett. Den er både bratt og for meg, også litt skummel. Einar, som er noen år eldre en meg, tok det litt roligere oppover, og det passet godt med en pause i le av Resasteinen da vi kom opp.

Det gikk lettere oppover bakkene mot Skjørestadfjellet etter pausen. Vi kom opp til flyvraket og gikk raskt videre nedover bakkene mot Skaret. Nesten all isen som lå sist jeg gikk her, var nå vekk, selv om det fortsatt lå noen floere langs stien.

Nede ved Skaret satt det to damer som også var på tur. Planen var å ta en liten kopp te, men Einar mente vi bare fikk fortsette tilbake mot Sørdalsleitet.. Det ble noen meter på samme sti som vi var kommet, men over myra tok vi stien til høyre, mot Revholstjørn.

Stien følger den nye veien et stykke, og det er først helt ute ved utsiktspunktet at stien igjen tar av fra den flotte veien. Ned bakken over Svarthålsmyra og opp mot skaret under Kjyrkerindå, husker jeg som kort, men det tar litt tid.

Siden det ikke ville bli noen tur opp om Dalsnuten tok det ikke lang tid før vi igjen sto ved bilen. Det hadde vært en to timers tur denne dagen. Været ble bra ut på dagen, og vi hadde fått en flott tur sammen. Klokka til Einar viste at vi hadde gått mellom 7 og 8 kilometer.

Tur fra Bore til Reve havn med broderen.

En flott vårdag.

Vanligvis blir det en tur i uka sammen med broderen. Den siste tiden, har broderen hatt problemer med hoftesmerter etter tur, og har redusert aktiviteten. Det har blitt færre og kortere turer. For min del har det blitt mange og litt lange turer.

Det var en stund siden vi hadde gått tur. Broderen tenkte på en tur i Njåskogen, og jeg foreslo en tur på Høgjæren. Vi ble enige om å ta en tur i sjøkanten. Den vanlige turen vi går sammen langs sjøen, er fra Sele til Hellestø.

Det er en kort og grei tur, på omtrent 7-8 kilometer, og som bare tar en og en halv time. For kort til å bli med i loggen. Turen fra Bore til Reve havn, er – med et nødskrik - lang nok. Den er på mellom 9 og 10 kilometer og tar nok så nøyaktig to timer.

Broderen ville komme opp til meg og ville så kjøre de få kilometerne ned til Bore stranden. Det var andre som også ville på tur denne dagen. Det er ikke så ofte- utenom de få flotte sommerdagene i året , at det er så mange biler på den parkeringsplassen.

Været var selvsagt virkelig bra. Det var lite vind, og sol, og i tillegg var det godt over null grader. Det ville, i følge væremeldingen, og så bli varmere ut over dagen. Det så ut til å bli en flott vårdag da vi startet sørover fra Bore.

Det var tørt i bakken, ikke antydning til is eller snø på flatene bortover mot Fuglingene. Sola sto rett i mot, og det var bare så vidt litt vind. Det minnet om vår. Alt gresset var imidlertid vissent, og det var lite grønt å se på bakken. I hagen hjemme er det likevel snøklokker.

Broderen var langt fra sikker på om han ville gå til havna. I det flotte været, og mens vi pratet om forskjellige ting, tror jeg han egentlig «glemt» hvor langt det er, og bare var på tur. Litt som i gamle dager. Det var kjekt å være på tur.

Et stykke mot sør fikk vi tre damer foran oss. Vi holdt omtrent samme fart, og det tok ikke lang tid før vi var ved havna. Der fant vi stolene i båthuset og satte oss. Det ble pause denne dagen. Vi har stoppet her noen ganger etter hvert, og det er liksom blitt et lite «høydepunkt» på disse turene.

Denne dagen var det mange som surfet. Rett utenfor havna var det en hel gjeng, og da vi vandret nordover, kunne vi se flere ute i bølgene. Vi fikk trekken bakfra, og det ble litt varmere ut over dagen.

Om det var pausen eller vinden bakfra som gjorde utslaget, vet jeg ikke, men nordover gikk det en del fortere enn på veien sørover. Broderen hadde ikke problemer med å henge med og det ble en grei tur tilbake.

Alt i alt ble det en kjapp tur denne dagen. Vi kom til bilen ikke mye etter to timer. Broderen burde i grunnen være godt fornøyd. Han fikk en lengre tur enn på lenge, og holdt god fat inn til bilen.

4 topper fra Gramstad - sent i februar.

En grei fjelltur midt i Sandnes.

Det var mer enn en måned siden sist jeg gikk fra Gramstad og over fire topper. Det er ikke mange ganger vinteren har vært like lang som i 2026. Helt fra starten av januar, og omtrent til nå har det vært kuldegrader, i hvert fall om nettene.

Det har ikke kommet mye nedbør, men isfloene har vokst, og gjort det vanskelig å komme fram enkelte plasser. Jeg har ikke utfordret meg selv med å gå de fire toppene, men jeg kan godt tenke meg at det har vært folk på toppene nesten hver dag i hele vinter.

Turen med fire topper fra Gramstad, har blitt en fast tur, spesielt om vinteren. Den er litt kortere, og «enklere» enn turen rundt Lifjellet, som var den gamle vinterturen. Før det, var det til topps på Bynuten som var den faste turen. Alle turene tok – til å begynne med – omtrent to og en halv time.

I dag vil turen til Bynuten ta nærmere fire timer, og turen rundt Lifjellet omtrent tre timer, men fortsatt tar «4 topper fra Gramstad» to og en halv time – så lenge det varer. I løpet av bare noen få år – 20-30 eller deromkring – endrer ting seg.

Nå var planen å dra til Gramstad, og heldigvis kom jeg på at Havnegata i Sandnes var sperret. Det ble noen kilometer og noen minutter lengre tur rundt Hana for å komme fram til Gramstad. 3 minutter er selvsagt viktig...

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Antakelig var det en del som ikke fant fram. Jeg satset på den vanlige veien oppover mot Bjørndalsmyra. Det lå som forventet en stor isfloe i ura oppover. Det var helt enkelt å gå forbi, og jeg kom til myra i grei form.

Værmeldingen var ganske god for denne dagen. Det skulle komme regn, men først ganske sent på dagen. Det var ikke snakk om vind, og det var mulighet for litt sol. Jeg fikk en tur i overskyet vær og så bare enkelte solflekker.

Myra innover var virkelig våt. Det var ikke frost i bakken, men antakelig tele i jorda litt lengre ned, som gjorde at ikke mye av vannet rant vekk. Det ble vassing innover denne dagen. Selvsagt var det ingen andre å se.

Selv oppe ved Mattirudlå og over Kulheia var det tomt for folk. Først da jeg kom ned fra toppen av Bjørndalsfjellet kom det folk i mot. Det virket som om mange startet sent denne dagen. Det kom i hvert fall familier i mot da jeg gikk over Fjogstadnuten og bortover Rindane mot Dalsnuten.

Jeg måtte selvsagt oppom Dalsnuten. Trappene oppover på nordsiden er dryge. Det er lettere å holde en rimelig fart på sørsiden. Denne dagen var det andre på tur. På toppen var det en god del folk.

På vei tilbake og ned igjennom trappen på nordsiden, gikk jeg på kjent folk. Kjell med følge var på vei oppover. De hadde også vært i Puerto Rico og gått en god del turer. Vi hadde litt å prate om. Det ble en hyggelig stopp – midt i trappa.

Tilbake ved bilen kunne jeg se at det hadde tatt litt lengre tid enn vanlig. Antakelig på grunn av stoppen underveis. Det hadde gått helt som vanlig fra parkeringsplassen til toppen av Bjørndalsfjellet.

Det ble nesten tre timer denne gangen, og det var kjekt med mer bakker. Nå håper jeg våren snart kommer.