Høsten er kommet og sauesankingen er i gang.

Værmeldingen stemmer fortsatt dårlig.Med Bestyrerinnen på Kreta, kunne det passe å ta en tur til Blåfjellenden. Bortsett fra at Yr og Storm ikke samarbeidet. Det var regn og dårlig vær hver dag fremover. Det var bare snakk om å finne dager med minst dårlig vær.

Det kunne se ut som om søndag ville bli en bra dag, Det var til og med snakk om sol, men det skulle – selvsagt – også regne. Mandag var det snakk om regn stor sett hele dagen. Tirsdag ville det bli opphold en stund, men da skulle det i stede blåse ganske bra.

Nå har jeg vært ute for sterk vind noen ganger, og uten regn går det greit å komme fra Blåfjellenden til Hunnedalen, selv med stiv kuling i kastene. Jeg satset på å gå innover på søndag og tilbake tirsdag.

Det blir litt ekstra tyngde på sekken når jeg tar med mat for to dager, og også med ekstra klær for å kunne gå i regn på tilbaketuren. Selv med 14-15 grader blir det kaldt og vått, og jeg tar derfor på mellomlag under gore-tex jakka – og buksa i regnvær.

Det var fullt av biler på parkeringsplassen. Sauesankingen er i gang og det betyr mange folk i heia. Jeg møtte den første sauedriften bare et lite stykke innover. Det var folkene fra Fidjastølen som var på vei mot skilleplassen i Hunnedalen.

Dette er folk jeg har truffet mange ganger, og det ble selvsagt en liten stopp for prat, både med Olav og Henning. De kunne fortelle at det hadde regnet virkelig store mengder natt til lørdag, og at det hadde vært umulig å få sauene forbi Fidjafossen.

Det kom omtrent ikke en dråpe regn på vei innover. Det var så pass varm at ullblusen under jakken var gjennomvåt da jeg skiftet inne på annekset. Først litt tidlig på kvelden kom regnet som var meldt, men til gjengjeld regnet det stor sett hele natta.

Det kom et par fra USA og tok inn på hovedhytta. De gikk videre mot Flørli tidlig dagen etter. Værmeldingen for den dagen, hadde vært klar på at det skulle regne. Etter en våt natt, ble det opphold, og til og med litt sol på morgenkvisten.

Jeg gikk og kikket på været, som ble bedre ut over formiddagen. Litt ut på etter middagen kunne det se ut som om det ville komme mer nedbør etter hvert. Jeg bestemte meg for å ta ut, mens det fortsatt var opphold, og håpet å komme til toppen av bakken før det begynte å regne.

Med mellomlag under jakken ble det en varm og svett tur oppover bakken, men helt uten regn. Øverst kunne jeg se svart himmel i sør, og håpet at regnet ville holde seg vekk til jeg kom til den store steinen – 1/3 del av veien mot Hunnedalen.

Det holdt seg tørt, og neste «mål» ble Saftbekken halvveis. Det kom fortsatt ikke regn, men nå kom jeg inn på stien der sauedrifta hadde gått. Det ble sorpet og sleipt. Over kanten, der jeg kunne se nedover mot Hunnedalen, var det regn under skyene.

Jeg nærmest vasset i sorpa enkelte plasser, men regent holdt seg vekk til jeg kom ned på veien. Jeg måtte skifte til tørt i bilen, og det regnet store deler av turen hjemover. Både turen innover og tilbake gikk omtrent uten nedbør.

Det var egentlig to greie dager, men det var så pass mye sorpe at det hele ble litt ubehagelig. I løpet av turen ble det høst. Bjørka utenfor annekset miste mye av bladene. Maka og myrene var mørke brune og i ei li der sola skinte et kort øyeblikk lyste det rødt i myra.

Med sauene ute av heia, ble det også stille på Blåfjellenden. Jeg hørte ikke, eller så småfugler. Selv linerla som hadde holdt til under annekset var vekk. Den eneste fuglen jeg fikk øye på var en tårnfalk som hang oppe i lufta.

Det var en svett og våt tur denne gangen. Sommeren er over, og det nærmer seg skikkelig høst, med bare trær og tidlig kveld. Det ble de vanlige 12.500 skrittene både inn og ut, men det tok lengre tid enn vanlig.

Bedre vær enn ventet på turen til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Bare litt regn og mye sol.Det er både kjekkere og lettere å gå tur i godt vær. Derfor blir det en del oppslag på YR – og Storm. Det er ikke alltid de to værtjenestene er enige, men denne gangen var de stor sett ening om at det ville regne på fredag- hele dagen..

Siden det ikke hadde blitt noen tur dagen før, kikket jeg igjen på værvarselet, og da hadde det endret seg litt – til det bedre. Det skulle regne, men ikke så mye, og det var til og med snakk om litt sol, mens det også kunne regne...

Det var i hvert fall så pass bra varsel at jeg ikke kunne sitte hjemme. Det kunne passe med en kjapp og grei tur, og siden det også skulle blåse litt burde jeg muligens holde meg i lavlandet og i skog. Det passet med nok en tur til Sælandsskogen og Bjødnali.

Yr mente det ville regne, men en titt ut kjøkkenvinduet fortalte meg at været ikke var så galt. Det var til og med noen solglimt. Jeg kledde meg likevel for regn, og pakket sekken med tanke på vann. Alt blir vått nesten uansett etter noen timer i regn.

På vei mot parkeringsplassen i Sælandsskogen, kikket jeg på himmelen og sjekket vindretningen. Den kom fra vest, og det var mørke skyer på vei innover land. Jeg mente det ville nok komme regn før jeg var ferdig med turen, og jeg lurte på hvor mye.

I Sælandsskogen var det sol, og den kom også gjennom skyene på vei mot stien opptil Stølssletta og Vindskaret. I tillegg til sola kom det noen dråper regn. Jeg stoppet ikke for å ta på Gore-Tex jakken som lå i sekken. Det fikk vente til det begynte å regne på alvor.

Det ble ikke noe av nedbøren, og sola kom mer og mer igjennom. Det ble etter hvert ganske flott vær. Så avgjort ikke det været Yr mente vi burde ha. Det hender både YR og Storm tar feil, men samme dag pleier varselet å stemme.

Det ble også en tur opp om toppen av Håfjell, før jeg fortsatte nedover mot Moldtjørn. Her var stien godt opptråkket av ungdyr, men jeg så ikke snurten av de. Nede på stien bortover mot Bjødnali, var det fortsatt så pass lite vann at det var mulig å gå ute i myra.

Etter å ha vært oppe og tatt blide av treet, gikk jeg videre mot Skogen. Det er virkelig flott natur på denne runden, og det blir som regel til at jeg stopper noen ganger bare for å se på naturen rundt, og ta noen bilder.

Da jeg passerte Skogen forsvant sola, og det kom nye mørke skyer innover fra vest. Igjen virket det som det skulle komme reg, og igjen tittet sola fram etter en stund. Nedover mot Sjelset, gikk jeg fort for å komme lengst mulig mot bilen før regnet – som aldri kom. Da jeg satte meg i bilen kom regnet...

Det ble nesten 15.000 skritt denne dagen Jeg brukte litt mindre enn en time til Bjødnali og noe under to og en halv time på hele turen.

Sen sommer eller tidlig høst på Blåfjellenden.

Greit vær og kjekke folk.Denne gang var det ikke så vanskelig å finne dagene for å besøke Blåfjellenden. Mandag og tirsdag ville det være noen lunde bra vær, med bare muligheter for regn midt på dagen. Disse dagene ville det også være lite vind. Bra turvær.

Det var flere biler på parkeringsplassen enn jeg er vant med å se midt i uka. Det skyldes nok Turbohytta, som har hatt godt besøk. Jeg så spor innover, men antakelig var det spor fra søndag. Jeg verken så eller hørte folk på veien innover.

Bestillings-systemet for DNT hytten, gir mulighet for å sjekke om det vil komme folk. Denne dagen var det bestilt i alt 8 sengeplasser – og et hundebur. Vi ville bli en god gjeng, og det kunne jo også dukke opp folk som ikke har bestilt.

Det er ikke sommer lengre. Selv med sol og lite vind, var det ikke sommervarme over heia. Månedskifte august/september, er ofte starten på høsten, med fortsatt mulighet for flotte dager, men der været fort kan slå om.

Bjørka har fått enkelte gule blader, men fortsatt er det tett med grønne. Stien nedover lia mot Blåfjellenden har fått et lite lag med gulbrune blader, og myrene begynner å bli brunrøde. Sola varmer i bakken.

Nede ved hyttene var det tid for en matbit, som denne gangen kunne nytes utenfor annekset i sol, og i le for trekken som kom oppover dalen. Det ble ganske varmt, og det ble ikke fyrt i ovnen den kvelden, selv om det ble kaldt på natta.

Det var stjerner på himmelen den natta, og månen lyste opp landskapet. På morgenen kom tåka sigende oppover dalen og la seg rundt hyttene. Det ble likevel ganske fort varmere og sola kom igjennom. Tåka skapte en litt trolsk stemning.

Det ble litt jobbing på meg, mens de andre på hyttene, gjorde seg klar og tok ut. Noen mot Sandvatn, men et par med hund, som hadde overnattet på annekset, for mot Hunnedalen. Det var en flott dag for tur.

Litt ut på ettermiddagen var jeg også klar for å ta mot Hunnedalen. Da hadde sola gjemt seg bak skyene, og det rullet noen mørke skyer inn fra vest. Det så ut som om jeg kunne snike meg oppover bakken før det ville komme noe nedbør.

Oppe i høyden var det mye av det samme, bare det at de mørke skyene kom tettere og tettere, og det hele så ut som om det vill komme regn. Jeg hadde ikke gott for fort oppover bakken, og holdt god fart videre over flyene.

Hele tiden med et halvt øye på skyene. Kunne jeg unngå regn til jeg var ved den stor steinen – 1/3 av veien mot bilen. Det kom ikke en dråpe, og trekken kom bakfra. Det var egentlig greit å gå, men ville regnet holde seg vekk til jeg var halvveis?

Det kom ikke nedbør verken før halvveis eller 2/3 deler mot Hunnedalen. Nedover mot Fossebekken kom det noen dråper. Jeg kunne omtrent telle de på en hånd. Det ble en tørr tur tilbake også., og egentlig en flott tur.

Den siste bakken nedover fra Oleskaret gikk ikke fort. Jeg kunne kjenne at det hadde blitt jobbing før jeg tok ut, og at jeg nok hadde holdt litt høyere fart en vanlig. Det var helt greit å komme til bilen å finne fram drikke - og en banan.

Det ble som vanlig omtrent 13.000 skritt både inn og tilbake. Turen inn gikk på omtrent to og en halv time, mens tilbake gikk 15 minutter fortere. Turen er ikke på med enn 8 kilometer hver vei.

En rundtur på Høgjæren en mørk og litt trist dag.

Litt dis og uten sol.Det var en grå og trist søndag. Det var meldt opphold, men uten at sola ville komme igjennom. Heldigvis var det ikke mye vind. Det ville egentlig være greit å ta en tur., men hvor passer det å gå tur i slikt vær.

Jeg bestemte meg for å ta til Tovdalsveien og parkeringsplassen der. Planen var å gå over Synesvarden, videre nedover til Steinkjerringå og så tilbake. En tur på omtrent en mil og som tar to timer eller litt mer.

Nå har jeg alt gått denne turen noen ganger i år. Det har som oftest blitt til at tilbaketuren går mot Holmavatn og så opp til Synesvarden og videre til bilen. Jeg så ikke bort fra at det ville bli en slik tur denne gangen og.

I utgangspunktet kjentes det ut som om jeg ikke helt var klar for det som tidligere var en «langtur». Det hadde blitt en del turer den siste tiden og både kropp og bein kjentes tunge og stive. Det kommer seg som regel ganske fort – bare jeg begynner å gå.

Det var mange biler på parkeringsplassen, og folk på vei oppover bakken. Jeg mente det ville gå greit å ta traktorveien opp, og så inn på den vanlige stien. Folkene jeg så i bakken kom ned til gjerdeklyveren samtidig med meg.

Det går litt kjappere opp traktorveien. Det er ikke like lett oppover bakken mot Synesvarden. Dette er ingen bratt bakke, men så pass lang at jeg må holde litt igjen for ikke å få for høy puls. Denne gang gikk det greit.

Nedover mot Steinkjerringå gikk det litt forsiktig. Selv om det var opphold, så hadde regnet den natta gjort bakken sleip og glatt. Jeg satte beine forsiktig ned i bakkene, og tok noen lange steg på flaten, og gled ut.

Det var ingen andre nede ved Steinkjerringå, Jeg fikk tatt noen bilder og tok fatt på tilbaketuren, og satte automatisk kursen mot Holmavatn. Litt oppe i bakken, traff jeg på et par som jeg hadde snakket med på Synesvarden.

De må ha gått usedvanlig fort for å komme ned mot Steinkjerringå nesten samtidig med meg, om de hadde gått om Holmavatn. Forklaringen var at de hadde tatt en tur opp til Gauleiksvarden før de snudde mot Steinkjerringå.

Det sto en flokk med ungdyr i stien nedover mot Holmavatn. Det var antakelig årsaken til at det kom få folk i mot meg mellom Steinkjerringå og Holmavatn. Her pleier det alltid å være folk. Denne gang kom det bare en gjeng.

På toppen av Synesvarden, traff jeg igjen paret jeg hadde snakket med et par ganger allerede. Vi tok følge et lite stykke nedover lia, men jeg valgte igjen å ta traktorveien, og kom ned til bilen en stund før de viste seg i bakken.

Dagens tur ble på 17.250 skritt og turen tok denne gang to timer og tre kvarter. Den er likevel ikke på mer enn omtrent 12 kilometer. Det hadde vært en grei tur, helt uten sol, men med noen ganske få dråper regn.

Rundtur i Madlandsheia.

En flott og kjekk tur.Etter en svært kjekk og flott tur sammen med Bestyrerinnen til Stranddalen, var det på tide med en ny tur. Jeg har etter hvert fått gjennomført de fleste turene jeg så for meg i vår. En tur sto fortsatt igjen – utenom å besøke Melands Grøna hei.

Jeg mangler rundturen i Madland. Tidligere ble det ganske mange turer til toppen av Vådlandsnutene. Den turen ble utvidet til å ta med Rolighetsvatnet og ned Maribakken tilbake til bilen. Som også er en virkelig flott tur.

Dette året ble det ikke noen vårtur til Vådlansnuten og heller ingen rundtur. Med to ganske korte turer de siste dagene og med bra værmelding burde det være greit å ta rundturen, Nå er ikke den en kort tur. Den kan lett ta opp mot fire timer.

Turen til Stranddalen ble bestemt fort, fordi det skulle være bra vær. Dagen etter vi skulle komme ned, var det meldt sol men vind opp mot 30 m/sek – i kastene. Det er egentlig ikke turvær. Hjemme, sjekket jeg været, og da hadde YR ombestemt seg. Det ville fortsatt være sol, men mye mindre vind.

Nå går mye av rundturen i Madland, bra beskyttet for vind. Siden det nå vær meldt sol og høy temperatur, og ikke så mye vind, ville det antakelig være greit å gå. Jeg pakket i hvert fall sekken og tok oppover mot parkeringsplassen.

Sist jeg gikk turen tok jeg opp Fossebekken og inn langs Fisketjønnene. Det er i følge skiltingen noe lengre enn over Sirdalsloen, men enklere med mindre stigning. Det blåste en hel del, og det hadde nok regnet den natta.

Jeg lurte litt på hvordan det ville være på toppen – over 800 moh. Stien oppover Høylandsskaret var ikke blitt bedre. Det var i tillegg høyt gress som skulte bunnen. Det er en del dype hull, og for å unngå disse gikk det smått og forsiktig oppover.

I tillegg tok jeg det så pass rolig i de bratteste kneikene at jeg ikke fikk pulsen helt på topp. Jeg kom opp til skaret mellom toppene, uten å ta meg helt ut. Litt lengre oppe, fikk jeg igjen anledning til å hilse på skiltet broderen og jeg bar opp og fikk på plass for omtrent ti år siden. Det står fortsatt.

På toppen blåste det ganske friskt, men ikke mer enn at det var helt geit å ta bilder. Nedover mot Rolighetsvatnet går det som regel ganske greit. Med våt sti og en «utgliding», ble det likevel litt forsiktig gåing.

Steinura som stien går rett over, tar alltid tid. Men denne gang stoppet jeg opp og fikk sett meg omkring. Det er et litt spesielt landskap, nesten uten annet enn gress og tuer. Fra stidelet og videre mot Maribakken, synes jeg der er virkelig flott å gå.

Stien går i den gamle drifteveien, opp og ned forbi Rolighgetsvatnet og over myrer rundt Hanklatjørnå til Langavatn og Maribakken. Det er en ny ur rett før bakken ned, men litt enklere å gå over enn den før Rolighetsvatnet.

I Maribakken – i le av vinden, var det varmt. Det ble straks mindre varmt da jeg kom ut på flatene i åpent terreng. Det er omtrent tre kilometer fra bunn av Maribakken og til bilen. Det gikk ganske greit.

Selv om jeg hadde vært på tur noen timer kunne jeg holde farten oppe og komme meg ned den siste bakken uten å være for stiv. Turen denne dagen hadde vært på 19 000 skritt, og jeg hadde brukt omtrent fire timer. Det burde være mer enn de 12 kilometerne som det står på skiltene.

Stranddalen 2026

Tilbaketuren gikk på andre siden av vannet.
Etter en kjekk og flott tur til Blåfjellenden, kom jeg hjem til finvær og varme. Det var snakk om sommer og sol de to neste dagene, og de måtte selvsagt utnyttes til en tur. Bestyrerinnen og jeg hadde diskutert forskjellige turer, men ikke bestemt noe.

Bestyrerinnen hadde egentlig avtalt noe annet, men med skikkelig flott vær på gang, ville hun heller på en fjelltur. Hun kunne tenke seg å ta turen opp til Stranddalen, men denne gangen med en overnatting.

Etter en natt hjemme pakket vi sekkene og for tidlig innover mot Suldal og Øvre Moen. En lang kjøretur, som denne gangen tok nesten tre timer.. Det var andre som også ville til Stranddalen den dagen, og som startet omtrent samtidig med oss.

Jeg var ikke helt sikker på hvordan det ville gå med Bestyrerinnen oppover Moakvelven. Det er en lang og ganske bratt bakke oppover. Med noen små stopp underveis, kom vi opp til toppen, men det var en varm tur.

Den lille bekken i bakken var helt tørr og bortover mot Stranddalsgubben var det tørre myrer og lite vann. Vi måtte selvsagt ta bilde av Stranddalsgubben før vi fortsatte mot hytta. Vi brukte omtrent to og en halv time på turen opp.

Vi ble godt mottatt, og fikk rom på hytta, og kunne slappe av i solveggen noen timer før middag. Som denne dagen, etter spesielt ønske fra en gjeng fra anlegget nede i dalen, var komler. Vi fikk en hyggelig kveld med prat og historier.

Noen ganger har vi tatt rundt Smørslago på veien tilbake til bilen. Bestyrerinnen var langt fra sikker på om hun ville ta omveien denne gangen. Det hadde vært en varm og tøff tur opp bakken. På morgenen var hun ikke i tvil. Det måtte bli en tur opp mot Smørslago og over Smørslagmoen.

Denne gang fant vi lett stien mot elva og videre oppover mot selve Smørslago. Det er en bratt bakke opp, men stien gjorde det greit. På toppen var det tid for en liten pause og for å ta noen bilder, før vi fortsatte mot moen.

Her har vi tidligere tatt over bekken litt for tidlig. Denne gang fulgte vi spor og sti over moen og videre innover Smørslagdalen og opp på platået. Det hadde vært nødlinger så langt, og nødlingen som viste hvor det var mulig å krysse det lille juvet, var på plass.

Etter det var det ikke mange merker og nødlinger å se. Heldigvis hadde vi jo gått turen noen få ganger tidligere, og enkelte lett gjenkjennelige steder husket jeg. Vi skulle rundt dette lille vannet og videre mot sør.

Videre skulle vi bort til et lite vann og over noen steiner i vannkanten. Her kunne jeg igjen huske at vi gikk, og litt lengre bortover, kjente jeg igjen en bakke vi skulle opp, og der fant vi igjen sti og merker.

Oppe i alt dette fikk vi også til til å se oss om. Det er virkelig et flott område, med natur som er litt annerledes enn på andre siden. Det er mye mer høyfjell og deler av turen går på omtrent 1100 moh. Både Bestyrerinnen og jeg var skikkelig glad for å ha fått med oss denne turen en gang til.

Som et par ganger før dukket «katteørene» opp ganske overraskende. De står øverst i Moakvelven og stien gikk tidligere opp rett ved. Vi kom oss ned den litt bratte kneika og kunne ta fatt på den lange bakken ned til bilen.

Her fikk vi følge av folk vi hadde truffet og snakket med på hytta. Det gikk greit nedover lia, og det tok ikke så veldig lang tid før vi igjen sto nede i dalen. Det hadde vært en virkelig flott tur, både opp til hytta og spesielt tilbake.

Det er nok litt lengre rundt andre siden av vannet og opp mot Smørslago, men vel verdt den ekstra kilometeren. Vi brukte omtrent like lang tid ned som opp. Turen opp er på 5 kilometer og tilbake omtrent 6 kilometer.

En flott tur til Blåfjellenden i slutten av august.

Uten regn og nesten sommer på tilbaketuren.Det er jo ikke spesielt lurt å vente til det er perfekt vær for en tur i heia. Det været kommer kanskje ikke, og om det skulle slå til, så hender det at noe kommer i veien. Denne gang var det litt motsatt. Det var meldt skikkelig bra vær i noen dager i uka. Ikke de neste dagene. Men litt lengre fremme.

Jeg kunne tenke meg å bruke noen flotte dager på en annen tur enn frem og tilbake til Blåfjellenden. Jeg har fortsatt en tur til Melands Grønahei på planen, og det hadde jo vært kjekt å tatt en tur inn til Stranddalen.

Etter litt frem og tilbake, ble det til at jeg satset på en tur fra søndag til mandag på Blåfjellenden, og en annen tur på tirsdag til onsdag. Både Yr og Storm mente det ville bli nedbør, men bare i små mengder, nærmest litt yr.

For sikkerhets skyld hadde jeg på gore-tex bukse og jakke i sekken, men satset på at det ville bli en grei tur med bare litt nedbør. Selvsagt tok både Yr og Storm feil - heldigvis. Det kom ikke dråpen både på turen inn og tilbake.

Denne gang var planen å bare ta en vanlig runde med rydding og vask. Totalt et par – eller tre – timer med jobbing og resten på benken. En skikkelig grei tur – Helt som vanlig. Jeg trodde jeg ville få hytta for meg selv.

Søndag var det en bestilling, og det var for hunderommet. Jeg ville få besøk i annekset. Det pleier jo å gå greit. Det kunne jo være kjentfolk. Det hender det dukker opp folk som jeg har truffet både to og flere ganger på Blåfjellenden.

Det kom flere folk ut over ettermiddagen, og vi ble en god gjeng etter hvert. Nesten halvparten ikke norske. Det har blitt mer og mer utlendinger som kommer til Blåfjellenden. Ikke alle er like godt kjent med hva som følger med ved å overnatte på en turistforeningshytte.

Mandag morgen, ble virkelig flott. Sol og varme – i le av vinden. Ut over dagen steg temperaturen, og da jeg tok fatt på bakken oppover, rant svetten Den rant ned i øynene og en stund oppover var det litt ubehagelig.

Det er alt brune bjørkeblader i stien, og marka har fått litt av høstfargene. Får vi en kald natt med frost, kan det bli flotte farger i bjørkeliene nedover Fidjadalen. Oppe i heia er det fortsatt litt grønt, men det er ikke lenge til sauene skal ned.

Med sol i ansiktet og tørr bakke, minnet det om en skikkelig sommertur. Jeg vurderte å stoppe for en dukkert i Fossebekken, men da jeg stoppet opp og fikk vinden på meg, fant jeg ut at det fikk være til en annen gang – eller neste år.

Denne gangen hadde det vært en flott tur til Blåfjellenden. Regnet holdt seg vekk, det var kjekke folk på besøk, og vi fikk en skikkelig flott morgen. Stort bedre kan det egentlig ikke gjøres.

Både inn til hyttene og tilbake ble det de vanlige 12 500 skrittene. Det tok lengre tid innover, enn tilbake, men begge turene gikk på rundt to og en halv time – jeg brukte antakelig nærmere 15 minutter kortere på tilbaketuren enn inn.