Fjelltur på Karmøy

En flott tur med mye myr.

Det er en stund siden jeg har gått på helt nye stier. Vanligvis blir det de samme rundene jeg kjenner fra før, og det kan gjerne gå en uke eller mer mellom hver tur. Denne gangen ble det noe annet – en helt ny tur, takket være min svoger Sigbjørn.

Han er med i en turgruppe som går hver tirsdag, helst på nye steder. Ofte går det år mellom hver gang de tar den samme turen. Som turleder «går han opp» ruta på forhånd for å sjekke forholdene. Denne uken var det tid for å sjekke etappen av «Karmøy på langs».

Sigbjørn hadde nevnt turen før, og nå spurte han om jeg ville bli med. Han hadde fått med seg Jørn og Edvin, og med meg ble vi fire. Edvin er fast medlem i gjengen som går tur sammen på Gran Canaria. Han bor i Tysvær, og vi møtes mest når vi er i «syden» i februar – derfor ekstra kjekt å få en tur sammen her hjemme.

For å rekke fram i rimelig tid startet vi tidlig. Allerede klokka åtte var vi på vei nordover. Værmeldingen var god: sol og sommertemperatur. Sola var fraværende fra morgenen av, men temperaturen steg raskt utover dagen.

Turen startet nesten nede ved Skudeneshavn. Vi parkerte én bil ved Mjåvatn, og kjørte videre til Kopervik og opp til parkeringsplassen i enden av Bårastemvegen. Vi var ikke alene – mange hadde funnet veien ut denne flotte høstdagen.

Stien gikk først på skogsvei, men snart bar det ut i terrenget. Her var det mye myr og vann etter alt regnet i det siste. Spesielt nedoverbakkene var sleipe, så jeg tok det pent. Jeg hadde sett for meg en flat og lett tur, men terrenget overrasket.

Store myrer var lagt til rette med hundrevis av meter ganglemmer, og det gikk unna over disse. Rundt Melstokkvatnet ble det smal og kronglete sti, og mye opp og ned.

Landskapet var flott, med store åpne flater og tydelige høstfarger. Vi fikk til og med en «fjelltopp» – Søre Sålefjell på hele 132 meter over havet. Der måtte vi både opp og ned nesten alle høydemeterne.

Underveis ble det snakk om Burmavegen, som krysser hele øya. Vi hadde sett veiskiltet på kjøreturen, og visste at vi skulle over den på vei mot Mjåvatn. Etter hvert kom vi dit, krysset grusveien og fortsatte inn i Raunamyr.

Vi fulgte med på GPS underveis, men distansen var ikke helt klar. Jeg hadde fått for meg at turen var 13 kilometer. Da vi nådde Burmavegen, viste det seg å være 3 – eller kanskje 4 – kilometer igjen.

Med tre kilometer igjen var vi jo nesten framme, men når det etter hvert ble fire, føltes det straks litt lengre. Det manglet bare at noen spurte det klassiske: «Er det langt igjen?»

Det siste stykket gikk over myr, rundt knauser og opp og ned småbakker. Kilometerne ble lange, men til slutt nådde vi fram.

Vi var enige om at det hadde vært en flott tur – i et terreng som ikke ligner helt på noe annet. Samtidig var vi enige om én ting: dette er en tur som bør gås i tørt vær. Myrene var tunge og våte, selv om ganglemmene hjalp mye.

Rundt Engjavatnet i sommertemperatur med litt høstfarger.

En flott tur  - som alltid.

Broderen og jeg hadde avtalt en tur fra Sælandsskogen opp til Bjødnali. Da han ble forhindret, måtte det bli en ny solotur. Jeg så ingen grunn til å endre planene, så bilen ble parkert som vanlig ved Sælandsskogen.

Etter mye regn den siste tiden var det ventet vått i marka og mye vann i bekkene. Likevel var dette en dag med et snev av sommer – god temperatur, lite vind og solgløtt innimellom. Perfekt turvær for kortbukse og ullbluse.

Flere hadde funnet veien ut denne dagen. Et par startet foran meg, og jeg slo av en prat med dem opp bakken mot Stølsletta. De hadde kurs for Håfjell og videre ned Urdådalen. Selv hadde jeg først Bjødnali i tankene.

Denne gangen måtte jeg innom Håfjell. Når jeg går sammen med broderen, pleier vi å ta Vindskaret og bare fortsette nedover. Nå hadde jeg tid. På toppen sto et par ved varden – han hadde gått fra Engjavatnet, hun opp Urdådalen. Samtidig kom ei jente opp den bratte stien. Vi ble fire alene-vandrere på samme topp, og det ble en hyggelig prat før vi tok hver vår retning.

Mot Moldtjørn var myrene ekstra bløte, og bakken videre bar preg av sorpe. Vannet sto høyt, så jeg måtte balansere på steinene bort til brua. Oppe ved garden oppdaget jeg endringer siden sist. En ny bru var på plass, og steingjerdet var fjernet.

Dermed blir nok broderen usikker på hvor han finner steinen som han bruker som fotomerke ved treet. Jeg tok i alle fall et bilde fra det jeg mener er riktig sted.

Fra Bjødnali og videre har jeg tatt mange bilder opp gjennom årene, men jeg blir aldri lei. Denne dagen lå vannene nesten speilblanke i solskinnet – Bjødnalivatnet og Engjavatnet viste seg fra sin beste side. Det ble selvsagt en del nye bilder.

Som oftest er runden rundt Engjavatnet ganske ensom. Slik også nå, frem til jeg møtte folk igjen i bakken ned mot Sjelset. Jeg holdt utkikk etter dyra som har beitet i området i sommer, men det var tomt for både spor og dyr. Kanskje er de allerede tatt ut for vinteren.

Videre nøt jeg turen fra «Skogen» og over på traktorveien på motsatt side av Engjavatnet. Høstfargene var ikke helt kommet, men én frostnatt til, så vil landskapet få flotte høstfarger

Langs traktorveien mot Jærbuskaret, hvor det tidligere stor sett bare var su, møtte jeg en stor flokk ungdyr som hadde lagt seg midt i veien. En kjapp opptelling ga mellom 40 og 50 dyr. Jeg tok det rolig og snek meg rundt dem uten problemer.

Jeg snakket med en mann som kom fra «Skogen». Han kunne fortelle at det under krigen var skult flyktninger i en bu oppe i heia. Tyskerne fikk antakelig greie på dette, men ikke helt hvor de holdt seg skult. De sprengte i hvert fall en hytte i lia opp av Engjavatnet.

Tilbake ved Sæland pågikk arbeid med nok en bru, og jeg måtte ta en liten omvei. Da jeg satte meg i bilen, viste termometeret godt over 20 grader. Det ble en ordentlig «sommertur» – med et snev av høst.

Regn og vind på tur til Blåfjellenden.

Litt trist høststemning.

Det ble den vanlige runden med sjekk av både YR og Storm for å se om det gikk an å finne to dager med såpass brukbart vær at det kunne bli tur til Blåfjellenden – og tilbake – uten å bli altfor våt eller kald. Vind og regn med lav temperatur er ikke akkurat drømmevær.

Denne gangen var det ikke enkelt. Varslene var fulle av regn i bøtter og spann, og i tillegg vind opp mot storm. Nå går det jo an å være på heia i dårlig vær, men det er langt fra morsomt.

Likevel så det ut som onsdagen kunne gå, om jeg bare kom meg tidlig nok av gårde. Utover dagen skulle det bli regn og vind, og torsdagen var heller ikke stort bedre – men kanskje en åpning sent på ettermiddagen.

Dermed ble det tidlig start. Litt over åtte sto jeg på handelslaget og plukket med meg de faste tingene: Fjordland til middag, egg og bacon til frokost. Denne gangen også et horn med ost og skinke til «frokost/lunsj». Det gir i hvert fall nok å gå på. Pepsi finnes fortsatt på hytta, så den byrden slipper jeg.

På parkeringsplassen i Hunnedalen var det opphold, men ikke lenge. Allerede oppe i bakken måtte hetta på. Det ble småregn stort sett hele veien, med noen skikkelige byger innimellom. Med vinden bakfra var det egentlig greit nok.

Det er litt artig å se hvem av værmeldingene som treffer best. Yr mente vind og litt opphold deler av formiddagen. Storm meldte lett regn og mindre vind. Denne dagen var det Storm som fikk rett. Jeg synes ofte Storm treffer bedre når været kommer sør- eller østfra. Yr har som regel overtaket når det drar inn fra vest. Nordavind gir oppklaring uansett hvem du spør. Langtidsvarsler? Ingen av dem er å stole på.

Jeg møtte en del sau på vei innover. De virket klare for å trekke ned – og for noen betyr det jo videre til slakteriet. Antakelig siste gang jeg ser sau i heia i år. Sanking er i full gang, så neste uke er de nok borte.

Med de meldingene hadde jeg egentlig trodd jeg ville bli alene på hytta. Men det var allerede et par på plass da jeg kom. De hadde gått Fidjadalen i regn dagen før, og brukte dagen til å tørke telt og utstyr. Senere kom det også en gjeng tyske gutter. De var på rundtur i Frafjordheiene, og hadde hatt en våt tur fra Sandvatn, om Langavatn og til Blåfjellenden.

Det regnet godt gjennom natta. Om morgenen var det lettere regn, og sola stakk fram innimellom. De andre dro tidlig mot Hunnedalen og fikk en tørr første etappe. Antakelig fikk de mer vann i bekken øverst i bakken enn jeg gjorde. Da jeg kom dit gikk vannet godt opp på støvelen, men heldigvis ikke over kanten.

Det var ikke like mye regn på vei mot Hunnedalen som da jeg gikk innover. Likevel var det noe mer «ubehagelig». Jeg fikk vinden midt i ansiktet. I bakkene oppover gikk jeg i le av vinden. Over kantene blåste det bra.

Som vanlig ble det en helt grei tur denne dagen også. Det var en skikkelig høsttur. Bjørkene begynner å bli gule, og bakken er dekket av blader under bjørkene. Sauene vil forsvinne. Det nærmer seg slutten på denne sommersesongen.

Fra Bore til Reve havn.

En kort og grei tur som ble på nesten 10 kilometer.

Det var ikke planen å gå tur denne dagen. Det regnet fra morgenen av og med foten i ulage mente jeg det ville passe å holde meg i ro inne. Nå er det jo ikke alltid jeg følger egne planer. Det hender ting skjer underveis.

Jeg blir sur av å sitte inne og kikke ut på brukbart turvær. Denne dagen var det bare så vidt brukbart vær. Værmeldingen var usikker på hvor mye regn det ville komme og når, og det var mørke skyer som så truende ut.

Nå kom aldri regnet som var meldt ut over dagen. Jeg fortsatte å kikke ut vinduet. Etter noen timer fant jeg ut at det ikke kunne være galt med en kjapp og enkel tur. Det kunne jo ikke gjøre spesielt stort utslag på¨bakfoten.

Nå gjør det ikke direkte vondt i akillesen om jeg går tur. Jeg går jo med nesten stiv ankel og trør ned på hælen. Det hender jeg tråkker feil og da gjør det vondt – en stund. Det gjelder jo bare å gå forsiktig, så går det greit....

En kjapp liten tur altså, men hvor? Det ble til at jeg satset på en tur fra Bore og litt sørover. Dette er en vanlig tur for mange. Det er i hvert fall mange med hund som bruker å gå her. Det er lett å se på alle de små plastposene som ligger slengt.

Jeg kunne ha valgt å gå fra Sele, men da må jeg over brua ved Bore, og der jobbes det for tiden, og det betyr kø. Da er det enklere fra Borestranden. Turen ned til Bore er også litt kortere, her spares det om mulig.

På Bore var det ikke mange andre denne dagen. Det var folk, med hunder ute og gikk, men få som stimte avgårde i god fart. Jeg startet sørover, og håpet å komme til Fuglingene før regnet. Det er ikke mer enn to meget små kilometer sørover.

Det kunne umulig skade å ta videre mot Sandsenden. Det er den vanlige «snuplassen for en kjapp og grei tur. Nå er det ganske greit å gå «litt» videre til Kjyrksteinstangen. Der er det grind, og på andre siden av grinda på åpen markene pleier det å være dyr – mange dyr.

Jeg kunne i se et levende vesen på marka. Kunne dyra være på andre siden inne i Moldvika. Det kunne i hvert fall ikke skade å gå litt lengre og snu når jeg så dyra. Det var ikke dyr der eller på markene ved Honnstø.

Jeg gikk videre sørover og fortsatt var planen å snu når dyra dukket opp. Noe de ikke gjorde før jeg sto ved Reve Havn. Helt nede ved selve havna gikk det noen få ungdyr. Jeg snudde – som vanlig – ved båthuset hvor vi normalt har pause.

Det ble samme rute tilbake, bort sett fra at jeg gikk på selve stranden mellom Sandsenden og Fuglingene. Det ble en tur på en liten mil. Ikke lange turen, men nok til at jeg regner det som «tur». Denne dagen brukte jeg omtrent to timer frem og tilbake.

Regnet? Det kom i det jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Akillesen? Helt som vanlig, litt vond da jeg kom hjem.

Ny tur fra Gramstad - med fire topper.

Den vanlige runden

.Det ble tur i tre dager på rad. Først til Blåfjellenden, så en rundtur på Høgjæren med broderen. Med en ødelagt for de siste månedene, har det ikke blitt «langturer» i det hele tatt, og selv de «vanlige» turene på to-tre timer blir tunge på slutten.

Likevel måtte det bli en tur denne lørdagen. Det var meldt om dårlig vær i dagevis videre. Lørdag skulle det være sånn noenlunde bra vær. Bortsett fra at det kunne komme litt regn og at det skulle blåse – omtrent stikker og strå....

Det skulle bare bli enda dårligere vær senere, så her var det bare å pakke sekken og komme seg ut. Spørsmålet var selvsagt hvor jeg skulle gå tur. Det kunne – på mange måter – passe bra med en tur fra Sælandsskogen, men der var det mye dyr på beite sist jeg gikk der.

Det måtte igjen bli en tur fra Gramstad, og siden jeg ikke tok om Matisrudlå og Bjørndalsfjellet forrige gang jeg var i området, satset jeg på å gå opp der denne gangen. De siste søndagene hadde det vært nesten fullt på parkeringsplassen, og vanskelig å få parkert.

På lørdag var det god plass selv om det kom en del biler samtidig med meg. Jeg la merke til ent par som gikk mot stien innover mot Paradisskaret, og trodde nok at de også ville opp mot Matisrudlå. Det kunne jo være kjekt å se hvor jeg traff folkene.

Oppe ved Mattirudlå, etter en tur inn Bjørndalsmyra og opp skaret mot Bjødnaskaret, traff jeg på de to som hadde kommet opp Rindå. Med andre ord er det omtrent like kjapt å gå opp Rindå som inn Bjørndalsmyra.

Oppe i høyden fikk jeg vinden på meg. Den var kraftigere enn det Yr mente det ville blåse. I kastene var det nok opp mot 16-17 m/sek. Jeg hadde i hvert fall problemer med holde stø kurs i de verste kastene.

Selv om det ikke var tørt i myra, så var det ganske greit i stien. Nedover fra Bjørndalsfjellet kunne jeg derfor holde bra fart. Uten å være redd for å skli ut i sorpa. Det gikk kjapt å komme ned til veien og videre mot Fjogstadnuten.

Nede ved veien sto det tre utenlandske jenter og kikket oppover mot Bjørndalsfjellet og lurte på om det bar bratt. Der har jeg et problem, for hva som er bratt for noen er helt greit for andre. Jentene tok i hvert fall videre oppover mot toppen.

Det var ikke mange andre på tur mellom Kvitemyr og Fjogstadveien. Det er jo et litt åpent stykke og mange trodde nok det ville blåse oppe på Rindå. Vinden laget ikke problemer for meg, og jeg gikk som vanlig mot Dalsnuten.

Det var folk på vei opp mot, og ned fra Dalsnuten. Helt øverst, hvor vinden ikke var så sterk som på Bjørndalsfjellet, var det merkelig få folk. Bare tre stykker satt i le for vinden bak varden. Det pleier å være mye mer folk.

Tilbake ved bilen kunne jeg se det hadde gått litt under tre timer. Jeg har gått fortere på denne turen. Jeg håper farten vil komme tilbake så snart beina igjen blir bra.

En rundtur på Høgjæren med broderen.

En kjekk tur i godt vær.

Denne dagen hadde broderen og jeg planlagt en tur rundt Bjødnali. Det er en tur som ville passe oss begge. Vi har en stund hatt problemer med beina. Hver på vårt vis, men det har hindret tur for broderen, og langturer for meg.

Siden jeg hadde vært inn til Blåfjellenden og tilbake til Hunnedalen de siste dagene, ville en ganske kjapp og grei tur passe bra. Akillesen, tror jeg, ville sette pris på en litt kortere tur. Jeg hadde ikkehelt problemer siste turen, men det kunne kjennes at jeg hadde gått.

En tur rundt Bjødnali til Sjelset og tilbake til bilen, er ikke mer enn litt over 7 kilometer og mye går på god vei eller traktorvei. Turen tar normalt godt under to timer, og selv om vi begge har problemer med fart, så bruker vi ikke så veldig mye lengre tid.

For noen år siden, da vi nettopp var blitt pensjonister, brukte vi å sammen ta en kjapp (den gang) onsdagsrunde på Høgjæren. Med start fra Holmavatn, så mot Steinkjerringå og videre til Synesvarden før retur til bilen, så er dette også en runde på omtrent 7-8 kilometer. Mesteparten på god sti.

Det var så pass lenge siden vi hadde gått denne turen sammen, at jeg foreslo for broderen å endre planene og heller dra til Høgjæren. Det var en god stund siden jeg hadde vært der og skikkelig lenge siden vi hadde tatt runden sammen.

Det var egentlig bra vær, med sol og noen skyer og ganske varmt. Problemet var vinden. Det skulle blåse ganske mye, og oppe på Høgjæren er det ikke mye le. Det er jo en av grunnene til at det er omtrent 250 vindmøller i området.

Vinden var antakelig også grunn til at det ikke var mange andre biler på parkeringsplassen ved Holmavatn. Vi det kom et par jenter i mot da vi startet på turen mot Steinkjerringå. Det satt også folk på benken i le av grantrærne. Da vi kom ned fra Rindarheia.

Det ble en tur bortom Jolosteinen for meg mens broderen pratet med de andre. Med en god pause mente broderen at det ikke ville være problemer med å fortsatte opp til Synesvarden. Vi fikk vinden i ryggen oppover.

På Synesvarden satt det også folk, og igjen passet det godt med en stopp og en prat. Broderen var etter turen godt fornøyd. Han hadde truffet kjekke folk og hatt tid til å prate, Det er ikke alltid de passer for oss.

Det går heldigvis mye nedover på turen fra Synesvarden og tilbake til Holmavatn. Det var en stund siden broderen hadde gått så pass lenge i terreng. Han hadde ikke problemer med turen, men var håpet at han ikke ville få merke det senere.

Det ble ingen fartsrekord på denne runden. Nå kom turen ut til Steinkjerringå i tillegg til den vanlige runden, men vi hadde også tatt noen greie pauser. Ved Holmavatn var vi begge klar på at det hadde vært en flott og kjekk tur

Den hadde gått unna på godt over to timer, men det hadde vært hyggelige timer på tur.

Tur til Blåfjellenden sent i august.

Det er ofte ganske ensomt midt i ukene.

Det har ikke blitt så mange turer til Blåfjellenden i august som i de andre sommermåneden. Det har blitt en uke på Nilsebu og nå sist en uke i «Syden». Selv med dårlig vær var det kjekt å være på Nilsebu, og en uke i «Syden» er jo ferie.

Det passet ikke helt å gå innover mot Blåfjellenden på mandag, jeg ventet til tirsdag. Det skulle være bra vær, med lite vind og noe sol. Det var meldt regn på kvelden, men jeg planla å være tidlig inne.

Alt i nitiden startet jeg hjemmefra, og var på vei innover heia i halvtolv-tiden. Det var overraskende tørt i heia. Selv Fossebekken, som kan by på problemer i snøsmeltingen og ved store nedbørsmengder, var bare en liten sildrebekk.

Alt forrige gang jeg gikk innover, i midten av måneden. Var det tydelige tegn på at høsten var i anmarsj. Nå var det ingen tvil om at det alt er høst. En liten sjekk tilbake i loggen, viser at det ikke er så spesielt stor forskjell på når høsten kommer i heia.

Det virker som om høsten kommer som en stor overraskelse hvert år, men omtrent på samme tid. I 2015 var det snø til langt ut i juni. I år var snøen vekk i april. Likevel var det høst i slutten av august begge årene.

Det var en dag med lite vind, så stillheten i heia var det som møtte meg på veien innover. En og annen sauebjelle kunne høres, men selv sauene ville forsvinne i løpet av de nærmeste ukene. Sauesankingen er så smått kommet i gang.

Det kom en gjeng i mot, som hadde overnattet på hytta. Uten om disse var jeg ganske alene i heia. Etter at skolene har begynt, dabber det fort av med besøket på Blåfjellenden midt i uka. Det er fortsatt «utlendinger» på tur, men eller er det en del folk i helgene.

Det var ingen andre nede ved hytta da jeg kom. Etter en runde med litt rydding og å få ting på plass, var det på tide med te og mat. Det var nesten ikke en dråpe vann i bøttene, så jeg måtte ned i elva. Når også sola tittet fram, fantes det ingen unnskyldning for ikke å ta en liten dukkert.

Vannet var betydelig kaldere enn i Croatia. Det ble en kjapp, men kald opplevelse. Jeg fikk likevel notert et bad i heia til i dette året. Det kom ingen andre denne dagen. Jeg kikket etter folk, men uten å se andre.

I ti-tiden ble det mørkt. Fra nå av og utover, er det igjen nødvendig å dra på hodelykten. Det er fortsatt lyst på morgenen, og siden jeg ikke hadde det travelt, ble det noen timer for meg selv i hytta.

Det hadde regnet godt på natta, og det var blitt vått i marka. Bakken opp mot toppen var merkverdig tung. Heldigvis ble det lettere etter hvert. På vei inn hadde det vært nesten vindstille, men på tilbaketuren var det meldt

blåste nok en del, men oppover bakkene gikk jeg i le. Jeg startet i bare den kort-armede blusen, og selv om det var kaldt et lite øyeblikk oppe i høyden gikk turen stort sett i sommer klær. Det ble litt lettere etter hvert, men aldri en helt grei tur.

Nede i lavlandet var det 20 grader og sommer. Det hadde vært ganske kaldt over heia i vinden.