En vindfull dag med tur til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Det var også andre på tur denne dagen.

Det var snakk om sol og blå himmel, - men med vindkast på over 24 m/sek. Hvor skal jeg da legge turen. Det er mulig å gå tur i sterk vind, spesielt om turen legges i skogsterreng. Det er en del skog i mitt område, men de er ikke store.

Sælandsskogen er skog, men er også knyttet til naturvernområde Urdådalen, som igjen har Bjødnali opp for seg. Oppover Urdådalen er det stor sett livd for alle vinder, og selv med storm i kastene, vil en tur der være greit.

Nå går jeg som oftest over Stølssletta og opp vindskaret og opp til toppen av Håfjell. Vindskaret er ikke så galt i vind fra sør eller øst, men på toppen av Håfjell ville det blåse uansett. Jeg satset likevel på den vanlige turen opp til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Det var ganske mange biler på parkeringsplassen da jeg kom. Det var nok andre som også ville på tur denne dagen. I skog. Oppover bakken mot Stølssletta, traff jeg en kar og han hadde tatt turen opp til toppen av Håfjell. Det blåste mente han.

Jeg merket ikke stort til vinden, og tok bakken opp mot toppen. Et lite stykke oppe i bakken fikk jeg vinden på meg. Det var nok langt sterkere vind i kastene en 20 m/sek. Jeg hadde problemer med å holde balansen, og måtte stoppe opp et lite øyeblikk.

Nedover mot Moldtjørn gikk det greit, og det var egentlig tørrere enn det jeg hadde ventet. Nede ved vannet, kunne jeg se at greina lå over vannflaten. Det ville være greit å gå ute i myra mot den lille brua, og Skogsbekken ville være enkel å krysse.

Litt før jeg kom til Bjødnali, kunne jeg kjenne lukten av bål. Noen koste seg med bål denne dagen, selv om det blåste litt. Det var en hel gjeng som hadde søkt ly bak en liten kolle og fyrt opp bål. Jeg tok turen opp til gården og fikk tatt bildet av treet.

Det er ikke så veldig lenge siden jeg syntes turen rundt Engjavatnet var ganske lang, og tok på kreftene. Nå er dette en standardtur, og selv om jeg fortsatt kjenner at jeg har vært på tur etter runden, så går det greit.

På vei innover mot Skogen , kikk jeg inn på en kar som også var på tur innover. Med to staver, og litt «uryddig» gange, gikk det ikke så fort som med meg. Han hadde likevel – imponerende nok – gått opp Urdådalen og skulle rundt Engjavatnet som meg.

Som vanlig var det kjekt å gå stykket fra Skogen og opp til traktorveien mot Jærbuskaret. Et lite stykke oppe i veien var det lite som ga le for vinden, og det kunne kjennes ut som den var sterkere enn da jeg var på Håfjellet.

Heldigvis hadde jeg vinden bakfra i Jærbuskaret og nedover mot Sjelset. Det blåste kraftig, og det kom en oppover, som måtte snu seg og ta pause i bakken. Nede ved ånå, var det igjen ganske stille. Busker og trær der nede hadde knopper, og det kan ikke være mange dager med varme før alt er grønt.

Jeg ser selvsagt fram til heggen blomstrer, men det kan ta noen dager. Turen hadde faktisk gått ganske greit. En titt på telefonen fortalte meg at jeg hadde gått omtrent 14.800 skritt og 10-11 kilometer.

Det gledelige var at turen hadde gått ganske fort. Fra bilen til treet gikk på noen minutter under den vanlige timen, og hele turen var unnagjort på litt under to og en halv time.