lørdag 9. november 2013

Bynuten, en våt lørdag.

Regn og sludd - vinteren er her.

Jeg burde jo egentlig ha forstått at det beste hadde vært å holde senga denne dagen. På vei hjem fra heia søndag klarte jeg å falle skikkelig, med vond rygg som følge. Onsdag kom det brev fra myndighetene, som ville ha penger, mange penger, bare fordi jeg hadde fått noen kroner for mye i lønn - hver måned.
Og da jeg skulle ta dagens første foto, så hadde kamera sagt takk for seg.  Og dagens elektronikk er selvsagt ikke lønnsom å reparere.

 

Alt i alt burde jeg heller holdt meg hjemme, men da hadde det ikke blitt tur. (Selvmotsigelser er mote...).
Med fredagen fri for tur, mente jeg det lå til rette for en lørdagstur til Bynuten. Passe lang tur og ikke så mye kjøring at det gjør noe. Nå er det en hel del bakker opp mot toppen, og det må trening til for å holde formen ved like, så...


Værmeldingen tidlig i uka var ikke helt gal, men jeg sto opp til skikkelig regnvær. Og Yr hadde ombestemt seg. Det ville bli regn og bare mer regn. Selvsagt fikk Yr rett denne gangen.

Pisseregn fra start til jeg var tilbake ved bilen.


Til min overraskelse var det en bil utenom min på parkeringsplassen. Var det virkelig andre halv (eller hel) galne som skulle på tur denne dagen?

Det var ikke spor oppover, og jeg så ikke en kjeft på hele turen. Med andre ord ensom og helt gal.

Nå er ikke regn ukjent, selv i mange timer sammenhengende, så jeg trodde nok at det ville la seg gjøre å komme opp til toppen. Regnet gjorde det skikkelig sleipt, både i sorpa og på fjellet. Med en rygg som hadde fått seg en killevink, måtte jeg ta det med ro og sikre hele tiden. Jeg tok ikke risken på nok et fall.

Et stykke fra toppen kjente jeg at ryggen begynte å trøble, litt vondt kan ikke skade og toppen er jo bare rett der borte, eller mer korrekt opp noen bakker over noen hauger og bort.
Kort fortalt, ryggen ble ikke bedre, men heller ikke værre, den holdt ned. Om den er brukbar for en søndagstur får vi se på.

Men vått var det.
Jeg har den siste tiden brukt ull med tynn fleece over og så jakken i regnvær. Dette er bedre enn det jeg tidligere har forsøkt - det føles tørrere. Jakken er selvsagt Gore-Tex, de som sverger til softshell eller bomull bør forsøke dette i pissevær, slik jeg hadde i dag.
Denne gangen VAR det vått,  alt fra innerst til ytterst. Den eneste plassen jeg var tørr var i skoene. Gore-tex er en fin oppfinnelse.

Øverst var det sludd/snø og nesten null utsikt. Skyene lå under toppen og dekket hele utsikten.
Det ble ikke lange stoppen, men varm saft smaker godt og varmer opp en kald skrott.

Det gikk greit nedover, i hvert  fall uten fall eller andre ulykker, men sent. Dette var ikke dagen for å sette fartsrekord.

Det er selvsagt først på slutten av turen at fuktigheten og kulden virkelig kjennes, og det er alltid de siste meterene som er værst.  Men jeg kom da både opp og ned - heldigvis.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar