Bynuten.

671 meter over havet og du kan se Stavanger fra toppen.

Tidligere var Bynuten det høyeste fjellet i Sandnes. Slikt endrer seg etter etter som årene går. Bynuten har ikke blitt større eller høyere, men det har Sandnes. Jeg antar at Lysekammen på litt over 1300 moh er høyest i kommunen.

Det er jo litt underlig at deler Nilsebuvannet ligger i Sandnes, og at Blåfjellenden bare ligger et par kilometer fra grensen.

Etter en tur fram og tilbake til Blåfjellenden på onsdag/torsdag, lurte jeg på hvor jeg skulle gå på fredagen. Værmeldingen for de nærmeste dagen var mindre god med regn hver dag fremover – utenom fredagen. Det måtte bli en tur, men hvor?

Det har blitt en del turer fra Gramstad eller oppe på høgjæren. Det er alltid mulig å finne en tur en plass her. Etter en stund dukket en tur til Bynuten opp. Kunne det være en mulighet?.

Turen er ikke på mer en en drøy mil, men det er omtrent 650 høydemeter – både opp og ned. Ville jeg kunne gjennomføre turen med litt stive bein etter turen inn til Blåfjellenden.

Jeg satte kursen mot parkeringsplassen på Seldalsheia. Der var det alt en god del biler. Andre var også på tur denne fredagen. Det gode været har lokket folk ut på tur.

Forrige gang jeg gikk her, holdt de på med en «parkeringsplass» oppe i bakken. Det viste seg å være «parkeringsplass» for helikopter og deler til monstermastene i forbindelse med etablering av ny kraftlinje inn til Stavanger. Ikke for bil i det hele tatt.

Jeg prøvde å holde litt igjen oppover Lyseveien. Det ble faktisk full stopp et lite øyeblikk. Jeg holdt på å tråkke på en hoggorm midt i veien. Den forsvant for ut i gresset på siden.

Det er antakelig en god stund siden jeg har gått denne turen på sommerstid. Jeg kan ikke huske at stien var så tilgrodd med busker og kratt. Antakelig er også mye av bjørkene lang stien kommet til etter at jeg begynte å gå mot toppen av Sandnes – en gang på 80 tallet.

For 30-40 år siden var det plass til 15-16 biler på parkeringsplassen. Jeg var ofte alene på tur mot toppen, og få folk viste om at det også fantes en topp lengre inne – Selvikstakken.

Stien gikk på andre siden av Trodlabærtjødnet og i ura på nordsiden av tjørnet i begynnelsen Svartedalen. Landskapet her ikke endret seg i det hele tatt over skogen. Der er det fjell og knatter og småpytter og gress, som før.

Jeg møtte en del folk som kom i mot. Den første alt nede ved parkeringsplassen. Han må ha startet tidlig den morgenen. Jeg startet sent, og gikk rolig...

Det var ikke andre på toppen, og jeg stoppet ikke opp, men fortsatte videre nedover. Jeg burde muligens ha drukket noe, men....

Det kom en kar oppover i god stil og fart. Det virket ikke som han hadde problemer med bratte kneiker. For andre – meg – er det litt annerledes.

Det kom to karer i mot ved «telgraph-hill». Med store sekker. De ville ligge i telt. Og fikk antakelig en litt våt morgen. Det er blitt flere enn før som bruker telt denne sommeren. Disse to karene hadde egentlig planlagt en tur rundt Lysefjorden, men været gjorde at de valgte Bynuten.

Nedover var jeg glad jeg hadde stokken med. Det var helt greit å sette stokken ned først ved lange steg nedover. Det avlastet knærne, og gjorde det lettere å komme seg videre. Det er ikke til å komme fra at jeg godt kunne kjenne at det var tredje dagen med litt tung tur.

Jeg kom ned, og var glad for nok en flott tur til Bynuten.