mandag 10. november 2014

Søndagstur i nye sko

Rundt Dale Li. 

Jeg prøver å utsette turene rundt Li-Dale lengst mulig på høsten. Når det blir vanskelig å gå i heia, må jeg likevel finne andre steder, og Li-Dale er en runde som i hvert fall smaker av fjell og hei, selv om både Sandnes og Stavanger er like i nærheten.
I tillegg til at det var utrivelige forhold i heia med både vind og nedbør – som kom som snø øverst, så var det sosiale begivenheter som gjorde en kort tur nødvendig. Denne søndagen passet det i grunnen greit med en tur rundt Dale-Li. Halve turen gikk i pisseregn, og det var vind på de utsatte stedene.
På Dale før turen var det egentlig greit.  Ikke regn og ikke vind. Men temperaturen? Sommer.
Det var opp mot 12 grader, og det ble både varmt og vått.  Det er ikke helt vanlig langt ute i november. 
Det er litt merkelig, men de første turene rundt Li går alltid sakte. Det er så sleipt og glatt at det ikke er mulig å holde skikkelig fart. Av en eller annen grunn blir det bedre ut over vinteren.  I tillegg til at det var naturlig glatt, så hadde jeg på nye Crispi sko. Garantert beste sålen som er å få – i følge selger. Svinglatte uansett.
Nye støvler er også så pass stive, at jeg ikke helt hadde den rette «følelsen». Det ble å sette foten ned litt forsiktig. Det gode med nytt fottøy, er at de er vanntette. Jeg trengte ikke å være forsiktig med om jeg satte foten ned i vannet.
Og støvlene hold tett.
Det var spor utover langs sjøen, men vi så aldri folk. Det var derimot båter på fjorden. Båt og sjø, på fjellturen.
I tillegg til lukten av saltvann, så fant vi også blomster (eller en blomst.) Det viser at vinteren ikke helt har tatt kvelertak på naturen. En fin oppmuntring. Og siden høsten til nå har vært varm og uten kuldegrader, har fuglene holdt seg vekke fra de fine røde bærene på kristtornen. Det kan lett bli noen bær igjen til juledekorasjonen.
Med god temperatur og uten regn, var det bare å hive av jakken i den lange bakken opp mot toppen. Det var skikkelig greit å kunne gå i bare ullblusen. Rett før vi kom opp på snaufjellet, tok vi igjen på jakken og gikk ut i vinteren, vestlandsvinter med regn og vind. Regnet varte resten av turen.
Og selvsagt fikk vi det i fleisen øverst. Så selv om temperaturen var grei, ble det litt utrivelig de få meterne hvor vi kjempet med vinden i regnet.
Ned mot Dalevann, kom nye sko til sin rett. Her blir stien en bekk i regnvær, men for meg var det bare å vasse gjennom.
De siste bakken end mot Dale er lettgått, men det er egentlig ikke noen grunn til å sette opp farten. Turen tok lengre tid enn vanlig, og en liten spurt ville uansett ikke rette opp.
Vi brukte nok en del lengre tid enn det vi hadde håpet. Årsaken kan være mange. Men trening blir det, og det er jo vitsen med disse vinterturene – å holde på formen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar