Treningstur rundt Lifjellet i Sandnes.

Nesten alene på en kjekk tur.

Det ble en helt annen tur rundt Li denne lørdagen enn i forrige uke. Å ta turen rundt, etter å ha gått 15-16 kilometer dagen før, føltes liksom annerledes enn å ta samme tur etter å ha ha hatt en hviledag.

Var det egentlig lurt å ta den turen etter en tung dag. Siden det også værmeldingen var mindre optimistisk, kunne det muligens passe bedre med en annen vinter tur. Langs sjøkanten, muligens?

Nå har jeg tatt turen rundt Li under dårligere forhold enn det YR mente ville komme. Jeg har også gått turen etter flere dager med lange turer. Det burde vel kunne la seg gjøre å komme rundt denne gang også.

Det hadde ikke vært frost hjemme på natten, og det var meldt «nedbør», men bare litt. Hjemme var det mer regn. Vindusviskerne gikk hele hele tiden på vei mot Dale. Bare helt mot slutten sluttet det å dryppe.

Jeg hadde på vindfleecen og ikke jakken. Selv om det kom noen dråper på turen var det aldri nok til at jeg måtte hive på jakken.

Det pleier å være folk på lørdag. Denne gang møtte jeg ikke mange. En familie helt i starten og to stykker ellers.

Det var nesten ikke biler på Dale da jeg kom ned. Da jeg startet var det en del andre biler. Det er en gjeng som har omtrent fast tur på lørdagen. Gjengen går over haug og hammer, en god del utenfor oppmerket sti, men som oftest opp Sprettraubakken i starten,

Dette er en gjeng med god kondisjon og de farer høyt og lavt i god fart. En del er kjente. Jeg så ikke noe til gjengen denne lørdagen.

Det er jo litt spesielt med en fjelltur i midten av Sandnes. Nå er hele området rundt Dale-Gramstad et virkelig flott turterreng. Vi er heldige som har mulighet til tur uten å kjøre spesielt langt.

Turen fra Dale til Bymarka og Lifjell, Dalevann og ned, er på omtrent 9 kilometer, med litt stigning. En god treningstur, spesielt på vinteren da det ofte ellers er snø og is andre plasser.

Jeg starter med å gå ut langs fjorden. Den merkede stien går opp i fjellsiden og går over en del bratte bare «svaberg». For meg, litt for bratt og utsatt, spesielt om det er frost og is.

Det går en annen sti lengre ned, som stort sett går i skog. Her er det en del bakker, og i regn eller når det er vått, som denne gangen, går jeg forsiktig. Røtter fra trærne er skikkelig glatte....

Lengre ute, langs sjøkanten, går stien over skikkelige svaberg. Av erfaring vet jeg at svabergene, kan være spinnglatte, spesielt tidlig på vinteren. Denne gangen gikk jeg forsiktig også her.

Fra Einerneset til Bymarka gikk det også forsiktig. Det øverste laget på stien, spesielt der det er litt opptråkket, hadde begynt å tine. Også her ble det glatt.

I lia oppover mot Lifjellet kunne jeg se en mann foran meg Det virket som ha holdt bedre fart enn meg. (Jeg hadde jo selvsagt sekk, noe som gjør et utslag i bakker......) Litt opp i bakken satt karen og ventet. Denne gangen var det ikke kjentfolk, men vi fikk en kjekk drøs likevel.

I den «fordømte» bakken kom det ei jente i full fart oppover mot meg. Det er nesten utrolig at det er mulig å holde skikkelig fart oppover der. Det er noen år siden det var mulig for meg. Og jeg har aldri hatt så god kondisjon at har kunnet springe opp. Imponerende.