Til Blåfjellenden og med kjekke folk i heia.

Godt vær på vei inn – dårlig vær på vei tilbake.

Stien innover mot Blåfjellenden er ikke plassen om du ønsker å være alene i naturen. Det er langt fra trengsel, men det er folk på vei mot hytta eller på dagstur. Det blir likevel ganske ensomt lange strekk. Det er egentlig langt mellom folk.

Denne uka var det en del bil på parkeringsplassen, men jeg så ikke folk før et god stykke innover heia. Det var folk på dagstur.

Like etter traff jeg kjentfolk. Nå er jeg ikke helt hengt opp i å være alene i heia. Muligens mer det stikk motsatte. Heia er en kjekk plass å treffe folk. De aller fleste er grei og kjekke, og har som regel en god historie på lur.

Denne gang var det heiasjefen i Fidjadalen som kom imot. Med hund – og stav, selvfølgelig. Det var en god stund vi hadde truffet hverandre, og det var hyggelig å få en prat om både hei og sau.

Han hadde vært oppe på heia for å se til sauene. Bare en tur på 4-5 timer. Nytt av året var at han hadde GPS på 20 sauer. Ikke på sauer som hadde vært i heia i noen år, men på «nye» dyr. Han kunne vise hvor sauene befant seg på et kart på telefonen.

Han hadde også bilder fra terrenget rundt Fidjanutane (1118 moh), og det var en god del snø der oppe i høyden. Nedover mot Stølsro, var det bart.

På vei innover heia hadde jeg et greit vær. Vinden litt i ryggen, sol og skyet, selv om det ble mer og mer skyer etter som jeg kom inn mot Blåfjellenden. Fortsatt godt turvær, men ikke sol og sommer.

Det ble noe helt annet på tilbaketuren dagen etter. YR hadde meldt om oppholdsvær og lite vind. Det var ikke helt hva vi fikk servert. Antakelig utsolgt for oppholdsvær, og vi fikk erstatningsvaren tåke og yr – lett regn og litt vind.

Opp bakken fra hytta måtte jeg beholde jakken på og opp i høyden var det bare å dra glidelåsen helt opp og ta opp hetta å jakken. Det er ikke første gang jeg går i slikt vær. Det fukter ganske bra, selv om det ikke er mye nedbør.

Etter en time og litt var jakken helt fuktig i fronten og det rant vann nedover buksa. Det var så pass varmt – nede ved hytta, at jeg bare hadde på ullbluse og bare boxeren under Gore-Tex`en. Det ble vått, og kaldt.

En litt sur tur helt øverst med yr-regn og vind rett i fleisen. Heldigvis ble det mye bedre så snart jeg kom nedover mot Fossebekken.

I stidelet mot Sandvatn gikk jeg på to karer med store sekker med telt og greier, og blide smil. De hadde startet på Mån og gått til Blåfjellenden første dagen. Så om Langavatn til Sandvatn. Fra der hadde de nå gått over Stutaheia mot Kringlekveven og Fossebekken.

De så for seg en tur ned Brådlandsdalen og tilbake til bilene. Etter å ha gått i tøft terreng 10-12 kilometer, så satset de på å gå til Brådland og finne bilene før kvelden. De var bare omtrent halvveis da jeg traff de. Fortsatt 12-13 kilometer igjen, og fortsatt i et tøft terreng.

For meg var det bare et par-tre kilometer igjen til bilene. Uten tung sekk med telt og greier. I forhold til turen de to karene, er turen over haugen fra Blåfjellenden, bare en kjapp utflukt.

Men det var likevel, som vanlig, en fin tur.